Er du mamma og datteren din ikke vil ha kontakt med deg?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, duplexx skrev:

Du forstår åpenbart ingenting.

Livet består av faser, ja. Men når man aldri har blitt sett som barn av sin egen mor, så er det ikke rart at man til slutt velger å bryte.

Om NOE bør det være enklere å vie tid til egne barn når de er flyttet ut og man har mer ledig tid!

Det handler ikke om at TS vil bli flaskematet akkurat, men følelsen av genuin interesse fra sin egen mor. De fleste mødre klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan pleie forholdet til egne barn OG barnebarn! Det er fortsatt grusomt vondt å bli ekskludert og valgt bort når man er voksen. Det er helt naturlig å ønske å bli sett og vist interesse for som voksen og. Det behøver ikke være ENTEN sitt eget barn ELLER barnebarna. 

Jeg digger deg!!!! TS 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[Cyndaquil]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja gjør det for å såre og ta hevn. Hun favoriserer mine søsken og spesielt etter at de fikk barn og jeg fremdeles er 30, singel og barnløs så bryr hun seg kun om de for de har gitt henne livets dessert.. men jeg er fullstendig klar over at hun i bunn og grunn ikke kommer til å bry seg, men det er jo alltids lov å håpe at det kan såre litt.. 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Du høres oppmerksomhetsyk ut. Kutte ut din egen mor fordi hun koser ser med barnebarn? Hun kan ikke behandle deg likt som et barn 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, GiftMann38 said:

Og ellers? Bilen går bra?

Så du syns ikke en mor, eller far for den sags skyld, I det minste kan vise litt i interesse for sin egen datter selv om hun ikke har barn. Er liksom greit å behandle sin datter dårligere enn hun ville gjort med sine kolleger f.ex ?

ps: håper for all del dine barn aldri forventer noe fra deg som voksen.....

 

Anonymkode: af401...080

[duplexx]

1 minutt siden, Cyndaquil skrev:

Du høres oppmerksomhetsyk ut. Kutte ut din egen mor fordi hun koser ser med barnebarn? Hun kan ikke behandle deg likt som et barn 

Ingen som bes om å behandles som et barn. Men å få oppmerksomhet og bli vist interesse for er naturlig. kan man plutselig ikke bruke tid på egne barn, at all, bare fordi man får barnebarn?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så du syns ikke en mor, eller far for den sags skyld, I det minste kan vise litt i interesse for sin egen datter selv om hun ikke har barn. Er liksom greit å behandle sin datter dårligere enn hun ville gjort med sine kolleger f.ex ?

ps: håper for all del dine barn aldri forventer noe fra deg som voksen.....

 

Anonymkode: af401...080

God kommentar 👍 TS 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, duplexx skrev:

Ingen som bes om å behandles som et barn. Men å få oppmerksomhet og bli vist interesse for er naturlig. kan man plutselig ikke bruke tid på egne barn, at all, bare fordi man får barnebarn?

👍🙂❤️ TS 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har lest over flere ganger, men klarer virkelig ikke å forstå hvor i innlegget du siterer brukeren fremstår som en drittsekk.   Ikke enig med deg, forsøker å vise deg et annet perspektiv = drittsekk?  

Anonymkode: bab7c...f79

Drittsekk fordi han tar utgangspunkt i at alle er skrudd sammen som han og hans familie. Null empati jo! 

Hvis ta har såre følelser så er det gjerne en grunn til det. Han her ber henne bare skjerpe seg.

Anonymkode: af401...080

[AnonymBruker]

3 minutter siden, duplexx skrev:

Du forstår åpenbart ingenting.

Livet består av faser, ja. Men når man aldri har blitt sett som barn av sin egen mor, så er det ikke rart at man til slutt velger å bryte.

Om NOE bør det være enklere å vie tid til egne barn når de er flyttet ut og man har mer ledig tid!

Det handler ikke om at TS vil bli flaskematet akkurat, men følelsen av genuin interesse fra sin egen mor. De fleste mødre klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan pleie forholdet til egne barn OG barnebarn! Det er fortsatt grusomt vondt å bli ekskludert og valgt bort når man er voksen. Det er helt naturlig å ønske å bli sett og vist interesse for som voksen og. Det behøver ikke være ENTEN sitt eget barn ELLER barnebarna. 

Jeg vet godt hvordan det er å ikke bli sett som barn, så der trenger du virkelig ikke å belære meg, altså. I tillegg vet jeg godt hvordan det er å bli utsatt for omsorgssvikt, men likevel har jeg altså ikke anlegg for å påta meg offerrollen. Gjort er gjort og spist er spist. Hun var ikke der for meg da, og at hun ikke er her for meg nå føles ikke som noe stort tap, fordi jeg er stor jente og klarer meg selv. Jeg har et ganske annet forhold til egne barn, og jeg kommer helt sikkert til å ha det når de er voksne også, men det kommer selvsagt til å endre seg med årene. Voksne barn skal og bør trenge et helt annet forhold til egne foreldre enn små barn.

TS sier at de treffes, så det er da ikke sånn at moren har kuttet henne ut til fordel for barnebarna? For meg virker det som ts bare ikke er fornøyd med type relasjon. Mor svarer ikke til forventningene, og det er ikke hyppig nok. Jeg tror ts ville hatt godt av å gå noen runder med seg selv og hvilke forventninger det er naturlig at godt voksne mennesker har til egne foreldre som har fått barnebarn.

Anonymkode: bab7c...f79

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg digger deg!!!! TS 

Anonymkode: 0d0cd...b6a

Ja, du formelig brister av digging overfor de som er 100% enige med deg.

Anonymkode: bab7c...f79

[duplexx]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg vet godt hvordan det er å ikke bli sett som barn, så der trenger du virkelig ikke å belære meg, altså. I tillegg vet jeg godt hvordan det er å bli utsatt for omsorgssvikt, men likevel har jeg altså ikke anlegg for å påta meg offerrollen. Gjort er gjort og spist er spist. Hun var ikke der for meg da, og at hun ikke er her for meg nå føles ikke som noe stort tap, fordi jeg er stor jente og klarer meg selv. Jeg har et ganske annet forhold til egne barn, og jeg kommer helt sikkert til å ha det når de er voksne også, men det kommer selvsagt til å endre seg med årene. Voksne barn skal og bør trenge et helt annet forhold til egne foreldre enn små barn.

TS sier at de treffes, så det er da ikke sånn at moren har kuttet henne ut til fordel for barnebarna? For meg virker det som ts bare ikke er fornøyd med type relasjon. Mor svarer ikke til forventningene, og det er ikke hyppig nok. Jeg tror ts ville hatt godt av å gå noen runder med seg selv og hvilke forventninger det er naturlig at godt voksne mennesker har til egne foreldre som har fått barnebarn.

Anonymkode: bab7c...f79

Men bare fordi DU ikke føler det som et tap betyr ikke det at ikke andre gjør det. Du har vel dødgjort de følelsene i deg selv da, forståelig nok. 

[Ulven]

4 minutter siden, Cyndaquil said:

Du høres oppmerksomhetsyk ut. Kutte ut din egen mor fordi hun koser ser med barnebarn? Hun kan ikke behandle deg likt som et barn 

Det handler ikke om å bli behandlet som et barn, men om å bli sett. Selv om man per definisjon er voksen selv. 

Jeg har fire barn hvorav to har fått egne barn. Ja det er stas med barnebarn og jeg bruker tid på disse, men de to barna mine som fremdeles er enslige uten barn får akkurat like mye tid og oppmerksomhet. Alle fire er voksne og klarer seg godt selv, men de trenger fremdeles at mamma og pappa viser interesse og holder kontakt. 

[Gjest GiftMann38]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Så du syns ikke en mor, eller far for den sags skyld, I det minste kan vise litt i interesse for sin egen datter selv om hun ikke har barn. Er liksom greit å behandle sin datter dårligere enn hun ville gjort med sine kolleger f.ex ?

ps: håper for all del dine barn aldri forventer noe fra deg som voksen.....

 

Anonymkode: af401...080

Jeg sier bare at det er helt naturlig og at man ikke kan forvente å bli dullet med av foreldrene sine når man passerer 25. Da jeg var 25 flyttet jeg til et annet land helt alene, mens foreldrene mine bodde i USA og søsteren studerte i Øst-Europa. Det var begrenset med oppfølging for å si det sånn, men jeg forventet det ikke heller, da jeg var voksen på det tidspunktet.

På samme måte da min søster fikk 2 barn i tett rekkefølge: Da var jeg såpass lite selvopptatt at jeg forsto at å diskutere jobben min kom bak i køen for mine foreldre i sammenligning med ett , og senere to, barnebarn. Hvis du er relativt normalt utrustet sosialt så forstår du sånt på egenhånd.

For min del håper jeg virkelig at min sønn (og vårt barn som blir født om noen måneder) ikke er avhengig av samtaleterapi med oss når de runder 30. Da har vi feilet.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, duplexx skrev:

Men bare fordi DU ikke føler det som et tap betyr ikke det at ikke andre gjør det. Du har vel dødgjort de følelsene i deg selv da, forståelig nok. 

Jeg sier absolutt ikke det, jeg forsøker å oppfordre ts til å gå litt i seg selv, og reflektere over egne forventninger, og om de er reelle. For meg fremstår hun som noe selvopptatt, umoden og hevngjerrig for å være 30.

Anonymkode: bab7c...f79

[duplexx]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier absolutt ikke det, jeg forsøker å oppfordre ts til å gå litt i seg selv, og reflektere over egne forventninger, og om de er reelle. For meg fremstår hun som noe selvopptatt, umoden og hevngjerrig for å være 30.

Anonymkode: bab7c...f79

Da er du tydeligvis så ødelagt av din egen barndom at du ikke forstår hvorfor man trenger å bli sett av foreldrene som voksen også. ISÆR fordi man ikke fikk det som liten. Det er et grunnleggende behov for overlevelse. Når det er tapt som barn, skaper det hull som voksen. 

[Gjest Overrasket]

Du vil ha mer og bedre kontakt fra mamma, og løsningen er å bryte med henne? 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest over flere ganger, men klarer virkelig ikke å forstå hvor i innlegget du siterer brukeren fremstår som en drittsekk.   Ikke enig med deg, forsøker å vise deg et annet perspektiv = drittsekk?  

Anonymkode: bab7c...f79

Ja, tenkte det samme, vedkommende har åpenbart ikke høy terskel for å bli snurt og fornærmet. Må bare lure på om det er en grunn til at familierelasjonene er som de er..

Anonymkode: 05f86...e98

[AnonymBruker]

For å snu det litt Ts, hva er det du egentlig ønsker av din mor? Helt konkret?

Blir du invitert til felles samlinger med familien?

Er hun hyggelig og viser glede/interesse når dere møtes?

Hvordan var barndommen din?

Er du selv interessert i tantebarna dine?

Hvilke forhold har du til dine søsken?

Jeg klarer ikke helt å se hva dette egentlig dreier seg om.

 

Anonymkode: 0cd58...f94

[AnonymBruker]

2 minutter siden, GiftMann38 said:

Jeg sier bare at det er helt naturlig og at man ikke kan forvente å bli dullet med av foreldrene sine når man passerer 25. Da jeg var 25 flyttet jeg til et annet land helt alene, mens foreldrene mine bodde i USA og søsteren studerte i Øst-Europa. Det var begrenset med oppfølging for å si det sånn, men jeg forventet det ikke heller, da jeg var voksen på det tidspunktet.

På samme måte da min søster fikk 2 barn i tett rekkefølge: Da var jeg såpass lite selvopptatt at jeg forsto at å diskutere jobben min kom bak i køen for mine foreldre i sammenligning med ett , og senere to, barnebarn. Hvis du er relativt normalt utrustet sosialt så forstår du sånt på egenhånd.

For min del håper jeg virkelig at min sønn (og vårt barn som blir født om noen måneder) ikke er avhengig av samtaleterapi med oss når de runder 30. Da har vi feilet.

Ganske stor forskjell på å diskutere jobben din og det å faktisk vise vanlig høflighet.

du sier med andre ord at det var helt greit for deg st du ikke snakket m dine foreldre på XY antall år? 

Hsr forøvrig selv bodd mange år i USA og jeg forventet da aldri st de skulle diskutere jobben min! Hvordan har du det og god jul hsdde jeg imidlertid forventet.....

men for all del: det er kanskje å bli  dullet med. For å bruke dine negativt ladede ord m forakt! 

 

Anonymkode: af401...080

[Ulven]

1 minutt siden, GiftMann38 said:

Jeg sier bare at det er helt naturlig og at man ikke kan forvente å bli dullet med av foreldrene sine når man passerer 25. Da jeg var 25 flyttet jeg til et annet land helt alene, mens foreldrene mine bodde i USA og søsteren studerte i Øst-Europa. Det var begrenset med oppfølging for å si det sånn, men jeg forventet det ikke heller, da jeg var voksen på det tidspunktet.

På samme måte da min søster fikk 2 barn i tett rekkefølge: Da var jeg såpass lite selvopptatt at jeg forsto at å diskutere jobben min kom bak i køen for mine foreldre i sammenligning med ett , og senere to, barnebarn. Hvis du er relativt normalt utrustet sosialt så forstår du sånt på egenhånd.

For min del håper jeg virkelig at min sønn (og vårt barn som blir født om noen måneder) ikke er avhengig av samtaleterapi med oss når de runder 30. Da har vi feilet.

Men hvorfor følte du at din jobb og ditt liv var mindre verdt for dine foreldre, enn deres nye barnebarn? Som forelder burde alle aspekter i livet til barna være interessante og viktige. Ikke kun barnebarna. At et barn er i en annen livssituasjon en de andre, burde ikke føre til at foreldrene viser og vier mindre interesse til de andre barna. Da har man feilet totalt som foreldre etter min mening.

Det er ikke slik at foreldrerollen opphører så fort barna er voksne. Den går bare over i en annen form. Som besteforelder er man fremdeles forelder, noe som tydligvis en del foreldre glemmer.

[Live88]

Jeg gjorde det samme, bare med min far, for jeg kom til et punkt i livet mitt der jeg ikke orket å bli dratt ned i gjørmen av ham hele tiden og jeg anså at min psykiske helse var mye viktigere enn kontakt med han. Da gikk han rundt og klaget til alle sammen og syns det var så fælt og trist at jeg hadde sagt at jeg aldri mer ville verken treffe eller se han igjen. Noe jeg overhodet ikke hadde gjort, men han ville tydeligvis være offeret og syns det var så fælt det jeg hadde gjort. At årsaken ene og alene var hans oppførsel gjennom barndommen min klarte han ikke å se i det hele tatt... I dag, ti år senere, har vi knapt kontakt, det er kun pliktmeldinger ved bursdager og jul, samt at vi treffes ca. en gang i året i forbindelse med tantebarnets bursdag. Valget jeg da tok ser jeg fremdeles på som et veldig godt og lurt valg!