Jeg vs kreft-og den skal jeg vinne over! (langt)

[Potetskrell]

Vi får bare håpe legenes spådommer ikke stemmer, men uansett: Bruk tiden på de som betyr noe for deg, dette er jo en forferdelig vanskelig situasjon for alle involverte.

Ingen av oss vet hvor lang tid vi har på denne jorden, så det gjelder å utnytte tiden så godt man kan, men jeg skjønner at du er sliten og føler deg tom.

Ingen kan vel forestille seg din situasjon uten å ha stått midt oppe i den.

Til tross for beskjeden du har fått av legene virker du reflektert, sterk og innstilt på å kjempe.

Vil bare gi deg en stor

[LilleMy]

Vet ikke helt hva jeg egentlig vil si med dette, men i alle fall: Du, Line, er et sterkt menneske, med eller uten kreft. Jeg beundrer deg :blomst_opp: for hvordan du klarer å sette ord på alt som er så vanskelig, være så saklig. Håper også du tillater deg selv de dårlige dagene, med tårer, oppgitthet, bitterhet.

Lykke til med alt, forsøk å fokuser på de enkelte positive tingene i hverdagen. Takk for at du delte historien din med oss .

[Eponine]

Jeg er enig med det du sier, med å skrive ned tanker og så se på de senere. Man får tid til å bearbeide ordene, smake på de, lære sine egne følelser å kjenne kanskje?

Kreft er en grusom sykdom, jeg er lei meg for hver og en som blir berørt av den på en eller annen måte. Jeg har selv sett min samboer lide og dø av blodkreft.

Jeg er enig i det du sier om å ikke ta noenting for gitt, ta vare på hverandre og de små gledene. Leve og nyte livet til det fulle.

Jeg syns du virker svært oppegående og reflektert, og at du betrakter situasjonen på en god måte. Du er sterk det er ingen tvil om det, beundringsverdig. Det er flott at du deler dine tanker med oss andre, slik at vi kan få et innblikk i en slik ekstrem situasjon og følelsene, visdommen du bringer med og refleksjonene.

Jeg ønsker deg alt det beste og håper at det vil lyse kjærlighet og skjønnhet igjennom alt det vonde.

[Gjest Anonymous]

Påsken.... ja tenk at vi har kommet så langt allerede. Godt, jeg føler liksom at slike høytider og spesielle anledninger har blitt små delmål nå for tiden!

Wixx: Steinar har jeg hatt et par samtaler med allerede. Det har vært gode samtaler som har gitt meg litt mer ro og oversikt. Vi har pratet masse om dette å ikke gi opp håpet, at man må være realist men likevel ikke gi opp helt. Barna og mannen min opptar meg en masse også, og vi har sammen hatt samtaler med ham-mannen min og jeg.

Jeg pratet også en god del med ham om dette med selve døden. Jeg er ikke redd for selve døden eller dødsøyeblikket, men jeg er redd for tiden rett før, vil den være smertefull eller vil jeg være sløvet? For sløvet til å kommunisere? Det er så mye jeg vil gjøre og si til så mange, men vil jeg få gjort alt dette? Barna mine - hvor mye vil jeg få oppleve, og hvordan skal jeg få bidra til at jeg blir et godt minne som aldri forsvinner? Det er så mange tanker.

Det å få vite en endelig melding som den jeg har fått, setter ting i et voldsomt perspektiv. problemet jeg føler er at man føler at man får for liten tid til å handle ut det man ønsker, for man er hele tiden usikker på når sanden i timeglasset har rent ut.

Jeg har fremdeles netter hvor jeg ikke klarer å sove- jeg frykter rett og slett at døden skal komme når jeg sovner-og jeg er ikke klar for at den skal komme ennå.

Så isteden sitter jeg oppe så lenge som mulig, og skriver. Jeg skriver til barna mine, en slags dagbok til hver av dem, fra tiden de ble unnfanget og oppover til i dag. I tillegg fyller jeg dagboken med bilder av dem som liten og oppover, familiebilder og annet. Jeg legger ved små historier om megselv også, om min barndom og oppvekst og hvordan jeg opplevde/opplever ting. Jeg skriver ned håp og drømmer for dem, og prøver i det hele tatt å lage en individuell dagbok/minnebok til hver av dem. Dette gir meg mye, og jeg håper at de en gang i fremtiden vil sette pris på å ha en slik bok.

Min svigerfar har kontaktet et sykehus i Boston som driver protonstråling, og prøver å få meg inn der som et slags siste halmstrå. Det føles godt å vite at man ikke er alene i denne situasjonen- at det er mennesker rundt deg som gjør alt de kan for at dette ikke skal skje. Min svigerfar er ingen rik mann, og prisen var visstnok ganske høy for den slags behandling, men han har sagt at om jeg kommer inn i "programmet", selger han gjerne huset og skaffer seg noe mindre, og bruker pengene på denne behandlingen. Han var så skjønn når han snakket med meg: han sa at han kunne ikke bare sitte å godta at "dattera" hans skulle gå før ham, og at han klarte ikke tanken på at sønnen hans skulle miste den personen som betød alt for ham. -Hvordan skal han kunne leve videre uten deg,Line? - Han kommer nok til å eksistere, men jeg tror ikke han kommer til å leve etterpå, sa han. Da begynte jeg å gråte. Der satt jeg med svigerfaren min og pratet om dette vanskelige temaet som den største selvfølge, mens min egen far knapt nevner det. Det var sårt og godt likevel.

Påsken er spesiell dette året.

Er det den siste, eller får jeg oppleve en til? Formen er forholdsvis OK. Jeg blir fort sliten, men er flink til å "time-outs". Har stått på ski et par ganger (slalom) med barna. En fantastisk følelse... og har dere noen gang dvelet over hvor levende man egentlig føler seg når man står ski nedover og kjenner vinden virkelig ta tak?! En deilig følelse.

Påskeeggene er fylte og venter på å bli satt ut i skogen så barna kan jakte på dem Påskeaften. Dette elsker de å gjøre.

Mannen min, som jeg elsker over alt på jord.Han er der hele tiden for meg. Han er så god.

Merkelig hvordan folk reagerer,egentlig. Jeg har ihvertfall forstått at jeg sikkert selv en gang eller to har reagert "feil" i forhold til andre.

Med ønske om en god påske til alle sammen!

Klem

Line

[sixx]

Wixx: Steinar har jeg hatt et par samtaler med allerede. Det har vært gode samtaler som har gitt meg litt mer ro og oversikt.

Så fint du har hatt samtaler med ham...og ikke minst - så fint at du er mottagelig for det. Jeg har stor respekt for din rasjonelle tankebane.

Så isteden sitter jeg oppe så lenge som mulig, og skriver. Jeg skriver til barna mine, en slags dagbok til hver av dem, fra tiden de ble unnfanget og oppover til i dag. I tillegg fyller jeg dagboken med bilder av dem som liten og oppover, familiebilder og annet. Jeg legger ved små historier om megselv også, om min barndom og oppvekst og hvordan jeg opplevde/opplever ting. Jeg skriver ned håp og drømmer for dem, og prøver i det hele tatt å lage en individuell dagbok/minnebok til hver av dem. Dette gir meg mye, og jeg håper at de en gang i fremtiden vil sette pris på å ha en slik bok.

Dette er noe av det aller mest fornuftige du kan gjøre i forhold til dine barn. Jeg turte rett og slett ikke å anbefale det, i frykt for å være påtrengende. (Nå derimot våger jeg meg til å anbefale at du også skriver ned litt om noen følelsesøyeblikk dere har delt). Og forresten...Hva med å spille inn en video (da får de stemmen din også).

Ellers så virker det som om du har en god familie rundt deg, og at du vet å sette pris på dem, selv nå når du har så mye å stri med selv.

Jeg lover at jeg ikke skal komme med en masse råd om alt du bør og ikke bør gjøre (det kommer gjerne nok av det uansett), men du lever fortsatt og hvem vet hva morgendagen bringer...det forskes mye. Prøv å kjempe.

Jeg håper så inderlig at du kan bli frisk. Verden trenger gode mennesker.

Nok en gang ønsker jeg deg og dine alt godt.

[Saeria]

Ønsker deg så inderlig alt godt. Håper virkelig at du kan bli frisk. Det er som wixx sier, verden trenger gode mennesker som deg.

Håper du får en fin påske sammen med dine kjære.

[Happycat]

Kjære deg..

Har ikke klart å skrive noe før nå, selv om jeg har lest innleggene dine mange ganger. Hver gang gråter jeg. Du rører noe i meg, og selv om jeg ikke har noen trøstende ord å komme med, fordi jeg aldri direkte kan sette meg inn i din situasjon, så vil jeg gjerne si at jeg innser at man skal ta vare på de små øyeblikk, de nære ting og la bagateller være bagateller.. Så kjære deg, håper du bekjemper kreftsykdommen. Fortsett å stå på og inspirere de rundt deg. Alt du gjør betyr uendelig mye for dine kjære.

God klem til deg

Mvh

[flowerpower]

Kjære Line!

Hvis du fortsatt er inne her og leser: du er kjempetøff!

Jeg mistet moren min av kreft da jeg var 14 år og hadde selv samme type kreft for ca 5 år siden. Det er godt å se at dere kan snakke sammen, det var et problem hjemme og det ga både meg og broren min store problemer

Det er tøft å snakke om sånne ting som du har gjort her, og jeg er overbevist om at det gjør mye med de som leser det.

Jeg er med i en venneforening for en lindrende enhet, og min trøst om jeg får kreften igjen, er at det nå finnes mye god smertelindring. For det er jo det alle er redd for, at det skal bli en veldig smertefull tid (eller nedsløvet som du selv sier).

Jeg håper du får en god tid med familien din.

[Gjest Anonymous]

[Askepott]

Kjære deg...det var tøff lesning.

Vi har så lett for å ta livet som en selvfølge, du får meg til å stoppe opp og tenke, sitter her og tørker tårene, for deg, mannen din og barna deres. Også for den redselen jeg selv kjenner for å komme i samme situasjon. Tusen takk for at du vil dele dette.

Positiv tenkning er viktig, tankens kraft er faktisk enormt sterk, om jeg kan anbefale deg en ting å prøve, så er det å lære seg å bruke tankens kraft. Ønsker deg alt godt!

Må bare fortelle deg dette: Da jeg var på det kurset som jeg har linket til nedenfor, fortalte kursholderen som et eksempel på hvordan tankene våre virker, en historie som er sann...

Det var en kvinne som hadde kreft, tror det var i leveren.

Hun ble lagt inn og operert, etter operasjonen fortalte legene til hennes datter, at svulsten var umulig og fjerne, dette ville ikke få noen positiv utgang.

Datteren ønsket ikke å ødelegge morens siste tid, og ble enig med legene om å la henne tro at svulsten ble fjernet og resultatet vat godt.

Kvinnen var glad og lykkelig, trygg på at hun hadde mange friske år foran seg,

på neste kontroll var svulsten borte, og det pga at hun hadde med tankene lurt kroppen til å tro at hun var frisk.

(tror det var slik det var, korttids minne)

Høres jo helt vanvittig ut da, men var vist sant...

De fleste har vel litt erfaring med å tenke på seg oppkast og magesjau når man løper med spybøtta til barna, "kjenner meg litt rar i magen, nå blir jeg nok syk ja"

Ja så blir man syk, har slutta med det jeg, bestemmer meg nå for at dette biter ikke på meg, og slipper faktisk unna....

http://www.silvaultramind.no/

[-ida-]

Vil bare gi deg en klem og si at jeg beunderer ditt pågangsmot og livsvilje.

[Gjest Anonymous]

Hei.

Hvordan går det med deg?

Har lest tråden din flere ganger, men har ikke klart å legge igjen noen ord til deg. Jeg syns det er beundringsverdig å lese hvordan du takler dette. Jeg kan ikke forestille meg hvilken situasjon du er i, men du skal vite at mine tanker går til deg, og at dette virkelig rører ved meg.

Gir deg en god klem

[Gjest Queenblue]

Kjære deg,

Jeg har lest tråden din, og den rørte meg dypt. Vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg gir deg en god klem.

[Gjest Fighteren]

Har ikke vært inne siden påsketider, og ser at dere fremdeles er der ute!

Så...hva har skjedd siden sist? Ikke så mye egentlig. Påsken var kjempekoselig. Koste oss mye sammen, og var veldig nær hverandre.

Våren har jo kommet veldig fort iår, og mannen min har gjort veldig mye i hagen. Jeg har ikke vært så flink til å hjelpe til som jeg skulle ønske ( av kjente årsaker ), men er flink til å klappe ham på skulderen og fortelle ham hvor flink han er!!

Med våren,kommer positiviteten. Ja, jeg føler meg fryktelig glad. Glad og lykkelig. Har fått besøk av søsteren min og mannen hennes. De skal være her i 10 dager, i forbindelse med jobben hans. De bor på hotell i nærheten, men hun tilbringer hele dagen sammen med meg - godt å ha henne her, for vi ser ikke så mye til hverandre pga. geografien!

Hun ble operert for kreft i januar, en operasjon som var veldig vellykket, og i forgårs tok hun en positiv graviditetstest!! Tenk, jeg skal bli tante!! HURRA!!!! 8) Hun har termin i desember, og har bestemt seg for å "slå" Mette Marit på målstreken!

Det at hun skal ha baby, har også fått meg til å bli veldig bestemt på at jeg skal hilse på tantebarnet mitt!

For noen uker siden,fikk jeg bekreftet at jeg skal få reise til Boston og få Protonstråling. Jeg reiser i begynnelsen av juni, og blir der til jeg er ferdigbehandlet. Denne typen stråling er visstnok høy-effektiv, men man må passe inn i en viss type profil for å få den. Behandlingen er visstnok utrolig dyr, og det er derfor de plukker ut enkelte av oss som får benytte det. Pga. de dårlige utsiktene jeg har fått, pluss at jeg har hatt kreft før, passer jeg inn i profilen,visstnok.

Jeg har fått snakke med en jente fra England som har vært på det samme stedet og fått samme type behandling.

Venner av mine svigerforeldre, har en datter som er 5 år yngre enn meg. Hun fikk i fjor sommer konstatert svulst på hjernen. Denne ble forsøkt operert bort. Dessverre var svulsten så stor pluss spredning, at de ikke fikk bort alt. Legene ga henne 6 mnd. igjen å leve. Foreldrene hennes er pengesterke, og nektet å akseptere denne beskjeden. De kom over sykehuset i Boston, og protonstråling. De reiste over og snakket med legene, og hentet henne over uken etterpå. Dette var i slutten av oktober. På dette tidspunktet kunne hun ikke lenger gå eller prate.

Det ble bestemt at protonstråling skulle forsøkes og samboeren hennes kom over for å være med henne iløpet av behandlingsperioden. Hennes foreldre reiste hjem, overbevist om at det var siste gang de hadde sett Jenny, som hun heter.

Behandlingen tok lang tid. Hver strålingsbehandling er så sterk, at den bare tar ca. 5 minutter, men den blir gjentatt flere ganger for dagen over en viss periode.

Behandlingen var positiv, og de kom hjem til England den 23.desember. Da foreldrene hennes stod på flyplassen for å hente dem på flyplassen, skjønnte de ingenting, fordi alle passasjerer fra deres flight kom og gikk, men ingen tegn til Jenny og svigersønnen. De ble fortvilet. Etter en stund, kunne de se to personer som kom borti hallen. Det var Jenny og Paul. Hun støttet seg til ham og gikk selv, og kunne også prate igjen!

Da jeg snakket med Jenny, begynnte jeg å gråte. DEt var så godt å snakke med noen som hade vært der, gjort det og fått et positivt resultat. Tenk-hun er frisk!! Den 14.mai gifter de seg, og vi er invitert. Jeg har lyst til å gå i det bryllupet, fordi det gir meg et klart perspektiv på håpet jeg nå føler.

Jada, det kan være bortkastet tid og det kan være at det ikke vil ha noen effekt på meg i det hele tatt; men håpet må jeg ha-jeg merker at det har bygd meg opp utrolig mye i den siste tiden.

Det var en periode jeg bare følte for å legge meg ned og få det overstått, men ikke nå lenger.

Ene dagen er jeg høyt oppe, og neste dag, er jeg kanskje litt lenger nede. I dag er en av de dagene. Jeg har lagt i hele dag. Jeg prøvde å komme meg opp, men datt tilbake i sengen. Flere ganger. Hele kroppen sier stopp, men hjernen og hjertet vil så gjerne.

Jeg har begynnt å se på disse dagene som "oppvarming" til neste dag. En rolig dag, en god dag, en rolig dag, en god dag. osv..

Ellers går de fleste dagene med til å være så OK som mulig. Har fått TV på rommet nå. Det er ikke alltid jeg orker gå ned å se på TV-så dette er mer praktisk. Mannen min slo ned veggen til kontoret ved siden av soverommet, og innredet soverommet til en slags "stue-soverom" med god myk sofa,TV,seng osv.. -et skikkelig koserom. Så når ungene er i seng, sitter vi/ligger vi og ser på TV og skravler eller bare ligger stille og er nær hverandre.

Har syke mennesker sex?? Fikk spørsmålet av en nabo. Ja selvfølgelig har man det,svarte jeg. Sex er fremdeles en viktig faktor også for oss. På mange måter er det en "nærere" måte å ha sex på enn kanskje mange andre har. Man kjenner og føler mer enn man kanskje ellers ville ha gjort. Det å vite at mannen min fremdeles vil alske med meg, og det at jeg fremdeles orker å prioritere det, er et sunnhetstegn både for forholdet vårt og for meg. Jeg elsker mannen min overalt på jord, og er lykkelig over at jeg fremdeles klarer å vise det også på denne måten.

Som jeg skrev sist, har de forskjellige høytidene blitt en type delmål for meg. Påsken er nå vel overstått, og neste delmål blir da 17.mai. Har aldri vært noe stor fan av 17.mai-ei heller i år; syns det er mer ork enn stas,egentlig. Men allikevel et delmål. Neste delmål, er selvfølgelig 11.juni. Da reiser vi til Boston. Etter det -ingenting. Tør ikke ha delmål etter det. Vil så gjerne tro at jeg ikke trenger det.

Når jeg leser hva jeg har skrevet blir jeg litt glad. Syns jeg høres litt tøffere ut nå-litt mer positiv, kanskje. Jeg har vært så utrolig redd. Jeg er så utrolig redd. Men vil liksom ikke mase for mye om det,heller. Hva skulle det hjelpe for?

Har aldri vært redd for døden. Jeg er fast i troen på at døden ikke er en endelig slutt. I mine øyne er døden kun en ny begynnelse. Redselen min er kanskje også en slags egoisme; jeg klarer ikke tanken på en ny begynnelse uten mine kjære. Jeg klarer ikke tanken på å være uten dem, og jeg klarer ikke tanken på å forlate dem. De er mitt alt.

Tenk så heldig jeg er; jeg får ihvertfall en 2.sjanse!! En 2. sjanse til å prøve å knuse dommen jeg har fått. Bare det er jo fantastisk!!

Svigerfaren min er en knupp-han sier han trenger et mindre sted å bo på allikevel, og selger huset sitt, så han kan betale deler av opphold og behandling. Ikke alt dekkes, så noe må vi betale for "selv". Og han stiller opp. Snille,gode svigerfaren min, som jeg så ofte blir irritert på. Dårlig samvittighet for det, men som han selv sier, hadde jeg ikke blitt irritert på ham, hadde jeg heller ikke hatt føleleser for ham. Han vil heller ha en svigerdatter som er glad nok i ham til å bli sint dann & vann enn å ha en som ikke bryr seg. Så da er det vel sånn da?!

Nå skal jeg legge meg litt nedpå igjen. Eldstesønnen min er hjemme fra skolen, og har lagt seg oppi sengen vår for å se på TV sammen med mammaen sin. 13 år gammel, men slett ikke for gammel til å ligge på armen til mamma og se på TV. Det er livet det. Ungene og mannen min og venner og familie. De er der alle sammen for meg. Sint eller lei, glad eller jublende.

Også dere da. Jeg er overrasket over at dere følger meg, men veldig takknemlig. Jeg håper noen av mine tanker og følelser kanskje kan åpne noen øyne, eller kanskje også få en til å tenke litt anderledes?

Jeg tror ikke jeg har noe spesielt å gi verden. Ikke noe mer enn andre har. Men jeg velger å gi litt åpenhet. Om meg. Og om situasjonen jeg har havnet i. Om hvordan jeg velger å takle det, og om hvordan jeg føler det. Kanskje det kan bidra til at noen forstår at selv om man er alvorlig syk, vil man gjerne snakke-om det eller om andre ting. Bare vær der for det menneske det gjelder.

En kusine av meg, har ikke latt høre fra seg siden dette begynnte. Da jeg fortalte om kreften, sa hun at hun skulle besøke meg på sykehuset ( hun bor 80 meter fra det), og skulle støtte meg. Siden hørte jeg ikke noe fra henne i det hele tatt. Ikke kom hun på besøk på sykehuset,eller noe. OK, det gjorde ingenting. Men det såret meg at hun sa hun ville komme, og derteeter fullstendig stillhet.

Jeg nevnte det for min mor i Påsken. Hun sa, at hun spurte etter meg og hvordan det stod til, hele tiden. Da ble jeg sint, og sa at hun trengte ikke fortelle henne noenting; men at hun kunne spørre meg selv.

I går ringte hun. Jeg orket ikke ta telefonen da, så det var en melding på mobilsvaret. En stotrende,usikker melding om vi kunne treffes en dag, kanskje avtale lunsj etc... "ring meg da,Line". Vi får se. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Hvor har hun vært når det har vært som tøffest? Nei, jeg får vel ringe henne, men det får bli imorgen.

Ha en fin dag alle sammen, og ta vare på små øyeblikk!!

Klem

Line

[sixx]

Hei på deg igjen Line.

Du er fremdeles kjempende...og det er så braaaaa. Jeg har skrevet så mye her før, at jeg ikke skal pepre deg med mer...men jeg vil ønske deg god tur til Boston.

Og du...klart du har noe å gi verden....du har gitt mye allerede (foruten det du har gitt dine barn og mann + familie). Ved å skrive her gir du mange en mulighet til å reflektere litt mer over det livet de lever....du gir dem mulighet til å forstå at det faktisk er noe i livet som er viktigere enn bagateller og prisen på kjøtt og bensin. Du gir dem mulighet til å sette pris på de små øyeblikkene....for det er det eneste vi vet....at vi er akkurat nå.

Alt godt videre.

(Jeg ser frem til den dagen du kommer inn her og skriver at du er frisk).

[Thomasine]

Hei, Line!

Jeg bruker navnet du signerer med for jeg føler at jeg har lært å kjenne deg litt etter dine åpne, flotte, reflekterte og sterke innleggene dine! Har ikke ord for hvor sterk og modig jeg synes du er. Du er en inspirasjon til alle!!

Har selv en mor som fikk kreft for litt siden. Vet litt om hvilken redsel og tanker du sitter med.

Blir spennende å høre hvordan det går i Boston!!

Ha en flott 17.mai!!

:klem2:

[flowerpower]

Hei!

Det var utrolig godt å se at du fortsatt står på Og den behandlingen i Boston virker jo kjempespennende!

Jeg unner deg virkelig at det virker på den kreften du har, jeg har hatt mye kreft i familien (+ at jeg har hatt det selv også) og vet noe om den angsten det gir. Jeg håper også barna dine slipper å oppleve det jeg opplevde, mistet mamma da jeg var 14 og broren min 10. Jeg sliter med det ennå (36 år seinere)

Jeg skal krysse bein og armer for at du skal lykkes!

:trøste:

Blir spennende å høre hvordan det var der borte! Jeg skal fortelle andre jeg vet om om den behandlingen, ja.

[Tilde]

Hei Line

Kunne liksom ikke la være å "hilse på"...

Skal innrømme at tårene har triltet flere ganger her mens jeg leste gjennom tråden...

Tusen takk for at du deler tankene dine med oss.Synes det er flott du er så åpen om hvordan du har det. Vil ønske deg masse lykke til i Boston!

[koldbruna]

Hei Line...vil først gi den en og ønske deg lykke til i Boston.

Koldbruna

[Gjest Anonymous]

Lykke til i Boston. Håper det ordner seg for deg! :-) Takk for at du deler erfaringer med oss.