Samlivsbrudd og liten baby

[AnonymBruker]

Sånn oppsumnert så forstår jeg TS slik at mannen jobber 5 dager i uken (og disse dagene ikke ser baby fordi han er sent hjemme), og hjelper familien 1 dag i uken. Da blir det 1 dag igjen til TS og baby... Det syns jeg høres veldig lite ut!

Jeg har noen forslag/spm:

- når starter han på jobb? Drar han sent? Da ser han vel deg og baby på formiddagen? Kan han dra tiidlig slik at hsn kommer hjem før baarnet har lagt seg? 

- spør svigers om å passe barnet. Da får du litt fri, og svigers vil kunne gjengjelde all jobbingen til mannen din..

- hva slags bedrift driver svigerfamilien? Det er vanskelig å sette seg inn i ting uten å vite det.. Er det alltid åpent? Kan han evnt bidra en kveld eller to i uken slik at han kan tilbringe helgdn med dere? Bidrar hans søsken tilsvardnde? 

Anonymkode: 497b6...821

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den faste jobben hans kan til tider være fleksibel, dvs han kan styre litt selv hvor mye han jobber. Men siden de er underbemannet så jobber han en del overtid. Da kan han jobbe opp mot 12t på en dag. Og da er han ikke hjemme før 23 tida. Da har babyen lagt seg. Siden han tok ut ferien siden i barseltida så er all fri han tar ulønnet. Han tar ca 1-2 dager fri i uka. Plusser vi på den dagen han faktisk har fri( men må gjøre plikten sin) så er vi oppe i 2-3. Hadde han sluppet å gjøre plikten sin så kunne han ha tatt en dag mindre fri. Og slippe å tape inntekter. 

Ja, han har alltid hjulpet til i familiebedriften. Gjorde mye mer før vi ble kjent. Men jeg krevde at han trappet ned da vi ble sammen. Og etter at vi flyttet sammen og fikk barn så krevde jeg at han måtte trappe ned enda mer. Jeg føler at de har hjernevasket han. De gir han dårlig samvittighet hvis han ikke hjelper til. Sier f eks at han ikke bryr seg om familien og ikke tar ansvar o.l. Dette er noe som har pågått i mange år. Tydeligvis er det slik i den familien hans. Jeg klarer ikke å se på at han blir utnytta. Føler at det er så lett for dem å bare ringe han og be han ta fri fra jobben sin for å hjelpe de. Jeg har sagt flere ganger at han ikke kan gjøre det. Fordi han taper inntekter! Dette er ikke en fattig storfamilie! De har mer enn nok til salt i maten. 

Det er dager jeg har vært syk eller sliter med kroppen og skulle gjerne ha hatt litt avlastning. Jeg ber han ikke om å ta fri jeg! Jeg må bare komme meg gjennom dagen. Men da får jeg ikke lekt med babyen eller brukt ordentlig tid på babyen siden jeg har vondt. Det blir bare basic ting som blir gjort som stell og mating. Jeg bruker en del tid på å aktivisere babyen, synge og tulle med den. 

Problemet er at jeg føler ikke at han klarer å stå opp mot familien sin. F eks de dagene jeg har vært dårlig så har ikke han ringt og sagt at han ikke kan hjelpe til den dagen fordi kona er syk og trenger hjelp med babyen. Han sier at han skal prøve å gå før, men han får aldri gått før. Han klarer ikke å si til de at han må gå litt før fordi at han trengs hjemme. Det er det som skaper mest frustrasjon. Han tør liksom ikke å vise de at han må sette meg først, noen ganger. Nå har jeg ikke vært så mye dårlig akkurat den dagen. Men ila disse seks mnd så har det skjedd 2-3 ganger. Og han hjelper til en gang per uke, hver mnd, hvert år!

 

TS

Anonymkode: 1c594...070

Huff, det høres jammen ikke greit ut! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Min samboer opplever at det ikke er et alternativ å si nei til familien sin. Såklart kan man stille opp innen rimelighetens grenser, men dersom han må ta fri fra lønnet arbeid må familien kompensere han! Synes også det er en real grunn for å si nei til å hjelpe til der. Bryr ikke familien seg om at han er blitt pappa da? Tror jeg hadde reagert dersom min bror hadde brukt mer tid på storfamilien enn på sin nye familie med baby. Men noen familier er svært egoistiske som sagt! Jeg ville satt meg ned med han og spurt hva han vil egentlig. Vil han leve sammen med deg og baby, eller sammen med familien sin? Jeg har måttet gjøre det samme med min samboer, og det har heldigvis bedret seg. Men dersom familien har overtaket på han og spiller på hans dårlige samvittighet så kan det være svært vanskelig for han å gjøre endringer. Forstår veldig godt at du tenker på brudd, for denne situasjonen går på selvfølelsen løs. Er på grunn av denne problematikken jeg har sagt nei til barn med samboer foreløpig. Han får først vise meg at han er klar for å bygge et liv sammen med meg og vår felles fremtid. Så skal vi såklart ha kontakt med familier på begge sider, men per i dag er hans kontakt med mor/far og søsken direkte usunn og utelukkende enveis med tanke på hvem som får noe ut av den relasjon. Utnytting! 

Håper virkelig at han "våkner" og setter baby først! 

Anonymkode: eec24...da6

[Isambard]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den faste jobben hans kan til tider være fleksibel, dvs han kan styre litt selv hvor mye han jobber. Men siden de er underbemannet så jobber han en del overtid. Da kan han jobbe opp mot 12t på en dag. Og da er han ikke hjemme før 23 tida. Da har babyen lagt seg. Siden han tok ut ferien siden i barseltida så er all fri han tar ulønnet. Han tar ca 1-2 dager fri i uka. Plusser vi på den dagen han faktisk har fri( men må gjøre plikten sin) så er vi oppe i 2-3. Hadde han sluppet å gjøre plikten sin så kunne han ha tatt en dag mindre fri. Og slippe å tape inntekter. 

Ja, han har alltid hjulpet til i familiebedriften. Gjorde mye mer før vi ble kjent. Men jeg krevde at han trappet ned da vi ble sammen. Og etter at vi flyttet sammen og fikk barn så krevde jeg at han måtte trappe ned enda mer. Jeg føler at de har hjernevasket han. De gir han dårlig samvittighet hvis han ikke hjelper til. Sier f eks at han ikke bryr seg om familien og ikke tar ansvar o.l. Dette er noe som har pågått i mange år. Tydeligvis er det slik i den familien hans. Jeg klarer ikke å se på at han blir utnytta. Føler at det er så lett for dem å bare ringe han og be han ta fri fra jobben sin for å hjelpe de. Jeg har sagt flere ganger at han ikke kan gjøre det. Fordi han taper inntekter! Dette er ikke en fattig storfamilie! De har mer enn nok til salt i maten. 

Det er dager jeg har vært syk eller sliter med kroppen og skulle gjerne ha hatt litt avlastning. Jeg ber han ikke om å ta fri jeg! Jeg må bare komme meg gjennom dagen. Men da får jeg ikke lekt med babyen eller brukt ordentlig tid på babyen siden jeg har vondt. Det blir bare basic ting som blir gjort som stell og mating. Jeg bruker en del tid på å aktivisere babyen, synge og tulle med den. 

Problemet er at jeg føler ikke at han klarer å stå opp mot familien sin. F eks de dagene jeg har vært dårlig så har ikke han ringt og sagt at han ikke kan hjelpe til den dagen fordi kona er syk og trenger hjelp med babyen. Han sier at han skal prøve å gå før, men han får aldri gått før. Han klarer ikke å si til de at han må gå litt før fordi at han trengs hjemme. Det er det som skaper mest frustrasjon. Han tør liksom ikke å vise de at han må sette meg først, noen ganger. Nå har jeg ikke vært så mye dårlig akkurat den dagen. Men ila disse seks mnd så har det skjedd 2-3 ganger. Og han hjelper til en gang per uke, hver mnd, hvert år!

 

TS

Anonymkode: 1c594...070

Jeg tror han er en type som ikke greier å si nei. Klarer dere å få til en konkret avtale han kan forholde seg til? Hva kan du leve med? Hva om han f.eks kan komme hjem til en fast tid, eller trapper ned til annenhver uke på ekstrajobben?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Sånn oppsumnert så forstår jeg TS slik at mannen jobber 5 dager i uken (og disse dagene ikke ser baby fordi han er sent hjemme), og hjelper familien 1 dag i uken. Da blir det 1 dag igjen til TS og baby... Det syns jeg høres veldig lite ut!

Jeg har noen forslag/spm:

- når starter han på jobb? Drar han sent? Da ser han vel deg og baby på formiddagen? Kan han dra tiidlig slik at hsn kommer hjem før baarnet har lagt seg? 

- spør svigers om å passe barnet. Da får du litt fri, og svigers vil kunne gjengjelde all jobbingen til mannen din..

- hva slags bedrift driver svigerfamilien? Det er vanskelig å sette seg inn i ting uten å vite det.. Er det alltid åpent? Kan han evnt bidra en kveld eller to i uken slik at han kan tilbringe helgdn med dere? Bidrar hans søsken tilsvardnde? 

Anonymkode: 497b6...821

I hans faste jobb så drar han rundt 11 og kommer hjem alt fra kl 20-21-22-23 litt avhengig av hvilken dag det er og som sagt de er underbemannet. 

Hele svigerfamilien er involvert i familiebedriften. Ikke noe hjelp å få der egentlig. Det er en liten butikk. De har 2-3 skift per dag. Alltid åpent ja. 

Anonymkode: 1c594...070

[RoH]

2 minutter siden, Zanzibar3 skrev:

Men hvorfor skal hun prioriterer han foran seg selv når han ikke gjør det samme for henne? Det er en fin tanke at barn og partner skal prioriteres først, men når ikke partner gjør det samme blir det veldig feil. TS blir ikke priotert, hverken av seg selv (hvis man følger ditt synspunkt) eller partner. TS kan forvente å bli prioritert og hvis det ikke skjer etter gjentatte gjentatte samtaler og forsøk er det ingen annen løsning enn å gå. Hennes ansvar her er kun å gjøre det hun kan for å kommunisere dette behovet. I TS sitt siste svar er det jo tydelig hvor skeivt fordelt ansvaret og prioriteringene av kjernefamilien  (TS og barnet) er. Det er ikke slik at man må kjøre seg selv i grunne for å forsøke å få forhold til å fungere. Det er lov og greit å gå før det skjer. 

 

Jeg ser ikke at TS viser noe annet ansvar enn for seg selv og babyen til en hvis grad. Å si at hun setter barnets interesse først er ikke riktig, barnet har ingen interesse eller fordel av og vokse opp i en splittet familie.

Han har ansvar for babyen,for henne, for hans familie, hans jobb. Følgelig må han prioritere mye strammere enn henne. Hun føler seg ikke sett, fordi han ikke prioriterer henne i den grad hun ønsker, men som jeg vurderer det prioriterer han henne også i perioden han jobber for og forsørge familien.  At han presses til og bidra i familiens bedrift er mulig, men dette kan jo være noe TS vil nyte godt av dette på sikt. Det har vi ikke noe informasjon om. 

Om TS hadde tenkt litt mer konstruktivt i stede for og kun rette ansvaret utover hadde jeg hatt mye mer sympati for henne. Hun føler hun trenge avlasting, men jeg tipper han føler seg ganske kjørt han også. Dette ender opp med ultimatumer hvor det gjelder og vinne en kamp, det gjelder og skrike høyest hvem som har rett, hvem som lider mest, i stede for og prøve og forstå den andres situasjon og handle ut fra dette.

Om jeg var TS ville jeg tatt med mannen til samtaler hos familievernkontoret, tatt opp problemstillingen med hans familie til stede, forklart hvor nedkjørt hun følte seg mentalt og at hun følte at storfamilien utnyttet han og henne i en sårbar posisjon. Hun må faktisk risikere og gjøre seg sårbar, vise at hun er sårbar og såret på en måte som gjør at han forstår henne og klarer og vise sympati for henne, hun må stå opp for seg selv på en konstruktiv måte, ikke bare rømme fra problemet. Ikke bare stille ultimatum som ender med oppløsing av familien. 

Denne familien er som jeg ser det dødsdømt om ikke TS tar grep. At de sliter så mye så tidlig i forholdet er for meg uforståelig.  

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Isambard said:

Jeg tror han er en type som ikke greier å si nei. Klarer dere å få til en konkret avtale han kan forholde seg til? Hva kan du leve med? Hva om han f.eks kan komme hjem til en fast tid, eller trapper ned til annenhver uke på ekstrajobben?

Jeg kan akseptere annenhver uke. Men jeg tror ikke han aksepterer det. Han mener at jeg prøver å endre han når jeg vil at han skal kutte ut den plikten sin. Jeg har fått han til å kutte ned til 5t (6t med reisevei). Men jeg tør ikke å tenke på hvordan det blir når de skal ha ferie eller trenger fri til egne ting. 

TS

Anonymkode: 1c594...070

[AnonymBruker]

6 minutter siden, RoH said:

Jeg ser ikke at TS viser noe annet ansvar enn for seg selv og babyen til en hvis grad. Å si at hun setter barnets interesse først er ikke riktig, barnet har ingen interesse eller fordel av og vokse opp i en splittet familie.

Han har ansvar for babyen,for henne, for hans familie, hans jobb. Følgelig må han prioritere mye strammere enn henne. Hun føler seg ikke sett, fordi han ikke prioriterer henne i den grad hun ønsker, men som jeg vurderer det prioriterer han henne også i perioden han jobber for og forsørge familien.  At han presses til og bidra i familiens bedrift er mulig, men dette kan jo være noe TS vil nyte godt av dette på sikt. Det har vi ikke noe informasjon om. 

Om TS hadde tenkt litt mer konstruktivt i stede for og kun rette ansvaret utover hadde jeg hatt mye mer sympati for henne. Hun føler hun trenge avlasting, men jeg tipper han føler seg ganske kjørt han også. Dette ender opp med ultimatumer hvor det gjelder og vinne en kamp, det gjelder og skrike høyest hvem som har rett, hvem som lider mest, i stede for og prøve og forstå den andres situasjon og handle ut fra dette.

Om jeg var TS ville jeg tatt med mannen til samtaler hos familievernkontoret, tatt opp problemstillingen med hans familie til stede, forklart hvor nedkjørt hun følte seg mentalt og at hun følte at storfamilien utnyttet han og henne i en sårbar posisjon. Hun må faktisk risikere og gjøre seg sårbar, vise at hun er sårbar og såret på en måte som gjør at han forstår henne og klarer og vise sympati for henne, hun må stå opp for seg selv på en konstruktiv måte, ikke bare rømme fra problemet. Ikke bare stille ultimatum som ender med oppløsing av familien. 

Denne familien er som jeg ser det dødsdømt om ikke TS tar grep. At de sliter så mye så tidlig i forholdet er for meg uforståelig.  

 

 

Nei, jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å nyte noe av det familien har verdier. Deres motto er bidrar du ikke får du ikke. Tror ikke babyen vår får noe i fremtiden heller. Men det er uvesentlig i denne situasjonen. For hvis det var penger jeg var ute etter så hadde jeg ikke vært sammen med han. Jeg har en god jobb og tjener bra (tjener mer enn han) og god utdannelse. 

Som nevnt i HI så har jeg bestilt time hos FVK. Jeg er enig i at dette forholdet var litt dødsdømt. Men barnet var ikke planlagt, det var et uhell og jeg hadde ikke lyst til å abortere det. Vi elsler hverandre, men kanskje ikke noe særlig høyt og kanskje ikke nok til å holde på denne lille familien vår. Jeg har ressurser til å brødfø ungen på egenhånd. Er i teorien ikke redd for å være alenemor. 

Dette har ikke noe med egoisme å gjøre. Isåfall så er det han som er egoistisk. Som lemper ungen over på meg så han kan løpe å hjelpe familien sin. Sier jeg ikke noe så gjør han ikke noe med det. Klager jeg lenge nok så kommer det en liten endring. Burde han ikke tenke selv og gjøre det som er best for sitt barn? Det er ikke sånn at jeg ønsker at han skal være hjemme så jeg kan få noe egentid. Har ikke noe egentid og trenger ikke det. Jeg vil være sammen med barnet mitt, men også med min samboer. De dagene han har fri så gjør jeg fortsatt like mye. Jeg sitter ikke med bena på bordet og nyter livet for å si det sånn. Jeg synes det er urettferdig at vi ikke får noe hjelp når vi har et småbarn i huset, men det er liksom greit at de krever hjelp fra oss og tar tid ta oss?? 

Nå svarte jeg på mer enn det du postet i innlegget.. 

TS

Anonymkode: 1c594...070

[RoH]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å nyte noe av det familien har verdier. Deres motto er bidrar du ikke får du ikke. Tror ikke babyen vår får noe i fremtiden heller. Men det er uvesentlig i denne situasjonen. For hvis det var penger jeg var ute etter så hadde jeg ikke vært sammen med han. Jeg har en god jobb og tjener bra (tjener mer enn han) og god utdannelse. 

Som nevnt i HI så har jeg bestilt time hos FVK. Jeg er enig i at dette forholdet var litt dødsdømt. Men barnet var ikke planlagt, det var et uhell og jeg hadde ikke lyst til å abortere det. Vi elsler hverandre, men kanskje ikke noe særlig høyt og kanskje ikke nok til å holde på denne lille familien vår. Jeg har ressurser til å brødfø ungen på egenhånd. Er i teorien ikke redd for å være alenemor. 

Dette har ikke noe med egoisme å gjøre. Isåfall så er det han som er egoistisk. Som lemper ungen over på meg så han kan løpe å hjelpe familien sin. Sier jeg ikke noe så gjør han ikke noe med det. Klager jeg lenge nok så kommer det en liten endring. Burde han ikke tenke selv og gjøre det som er best for sitt barn? Det er ikke sånn at jeg ønsker at han skal være hjemme så jeg kan få noe egentid. Har ikke noe egentid og trenger ikke det. Jeg vil være sammen med barnet mitt, men også med min samboer. De dagene han har fri så gjør jeg fortsatt like mye. Jeg sitter ikke med bena på bordet og nyter livet for å si det sånn. Jeg synes det er urettferdig at vi ikke får noe hjelp når vi har et småbarn i huset, men det er liksom greit at de krever hjelp fra oss og tar tid ta oss?? 

Nå svarte jeg på mer enn det du postet i innlegget.. 

TS

Anonymkode: 1c594...070

 Du virker som et bedre menneske enn det jeg tolket ut av åpningsinnlegget ditt. Det er veldig trist at ting er som det er for deg. Jeg tror det er fint at du trekker inne FVK nå, men jeg håper i det lengste på at det ikke bare er billetten din ut. Et forhold må jobbes med hele tiden fra begge parter om det skal være et bra sted og være for alle i familien. Det kan jo tenkes at dere kan komme til en slags overenskomst som gjør at dere overlever som familie.

Det er på ingen måte sånn at du skal ha ansvaret for barnet alene og at hans storfamilie skal komme foran deg og barnet deres. Men han må se det, skjønne dine behov. Overgangen for oss menn er veldig stor fra og være to som kun er sammen fordi en ønsker det til og bli en kjernefamilie. Du har allerede kjent barnet lenge når det kommer til verden, du har hormonelle overganger som vi menn ikke aner noe som helst om. Realiteten for oss menn angående ansvar for egen kjernefamilie er gjerne en modningsprosess som ikke kommer før barnet er 3-4 år. Mor er ofte sinnsvakt sliten og skulle hatt uendelig mye mer omsorg, kjærlighet enn det hun pleier og få første årene. Men vi menn ser det ikke, vi skjønner det ikke fordi vi ikke har opplæring i det, og vi opplever det ikke selv, vi har ikke utviklet den intelligensen, noen gjør det aldri, noen gjør det for sent. Men du har også et ansvar for og få han som ikke forstår til og forstå. 

Lykke til, jeg håper virkelig at dere kan finne ut av dette. Med hilsen meg alle andre duste menn.    

[Zanzibar3]

1 time siden, RoH skrev:

Jeg ser ikke at TS viser noe annet ansvar enn for seg selv og babyen til en hvis grad. Å si at hun setter barnets interesse først er ikke riktig, barnet har ingen interesse eller fordel av og vokse opp i en splittet familie.

Han har ansvar for babyen,for henne, for hans familie, hans jobb. Følgelig må han prioritere mye strammere enn henne. Hun føler seg ikke sett, fordi han ikke prioriterer henne i den grad hun ønsker, men som jeg vurderer det prioriterer han henne også i perioden han jobber for og forsørge familien.  At han presses til og bidra i familiens bedrift er mulig, men dette kan jo være noe TS vil nyte godt av dette på sikt. Det har vi ikke noe informasjon om. 

Om TS hadde tenkt litt mer konstruktivt i stede for og kun rette ansvaret utover hadde jeg hatt mye mer sympati for henne. Hun føler hun trenge avlasting, men jeg tipper han føler seg ganske kjørt han også. Dette ender opp med ultimatumer hvor det gjelder og vinne en kamp, det gjelder og skrike høyest hvem som har rett, hvem som lider mest, i stede for og prøve og forstå den andres situasjon og handle ut fra dette.

Om jeg var TS ville jeg tatt med mannen til samtaler hos familievernkontoret, tatt opp problemstillingen med hans familie til stede, forklart hvor nedkjørt hun følte seg mentalt og at hun følte at storfamilien utnyttet han og henne i en sårbar posisjon. Hun må faktisk risikere og gjøre seg sårbar, vise at hun er sårbar og såret på en måte som gjør at han forstår henne og klarer og vise sympati for henne, hun må stå opp for seg selv på en konstruktiv måte, ikke bare rømme fra problemet. Ikke bare stille ultimatum som ender med oppløsing av familien. 

Denne familien er som jeg ser det dødsdømt om ikke TS tar grep. At de sliter så mye så tidlig i forholdet er for meg uforståelig.  

 

 

Det tjener ikke barnet at foreldrene er i et konfliktfylt forhold der mor går til grunne. Foreldre skal ikke holde sammen uansett hva. Det er IKKE til barnets beste. 

Her må mannen ta ansvar ikke TS! Han må prioritere henne og barnet før resten av familien. Det er tydelig at TS har behov for avlastning. Å velge å ikke gjøre det skader TS og barnet. 

[RoH]

52 minutter siden, Zanzibar3 skrev:

Det tjener ikke barnet at foreldrene er i et konfliktfylt forhold der mor går til grunne. Foreldre skal ikke holde sammen uansett hva. Det er IKKE til barnets beste. 

Her må mannen ta ansvar ikke TS! Han må prioritere henne og barnet før resten av familien. Det er tydelig at TS har behov for avlastning. Å velge å ikke gjøre det skader TS og barnet. 

Hvordan leste du meg ditt hen at jeg hadde et ønske om at mor skulle gå til grunne? Jeg forstår ikke ditt  behov for og polarisere debatten. 

[Zanzibar3]

Akkurat nå, RoH skrev:

Hvordan leste du meg ditt hen at jeg hadde et ønske om at mor skulle gå til grunne? Jeg forstår ikke ditt  behov for og polarisere debatten. 

Jeg har ikke skrevet at du har behov for det. Det kommer frem i TS sitt innlegg at dette tærer på henne.  

[AnonymBruker]

3 hours ago, RoH said:

 Du virker som et bedre menneske enn det jeg tolket ut av åpningsinnlegget ditt. Det er veldig trist at ting er som det er for deg. Jeg tror det er fint at du trekker inne FVK nå, men jeg håper i det lengste på at det ikke bare er billetten din ut. Et forhold må jobbes med hele tiden fra begge parter om det skal være et bra sted og være for alle i familien. Det kan jo tenkes at dere kan komme til en slags overenskomst som gjør at dere overlever som familie.

Det er på ingen måte sånn at du skal ha ansvaret for barnet alene og at hans storfamilie skal komme foran deg og barnet deres. Men han må se det, skjønne dine behov. Overgangen for oss menn er veldig stor fra og være to som kun er sammen fordi en ønsker det til og bli en kjernefamilie. Du har allerede kjent barnet lenge når det kommer til verden, du har hormonelle overganger som vi menn ikke aner noe som helst om. Realiteten for oss menn angående ansvar for egen kjernefamilie er gjerne en modningsprosess som ikke kommer før barnet er 3-4 år. Mor er ofte sinnsvakt sliten og skulle hatt uendelig mye mer omsorg, kjærlighet enn det hun pleier og få første årene. Men vi menn ser det ikke, vi skjønner det ikke fordi vi ikke har opplæring i det, og vi opplever det ikke selv, vi har ikke utviklet den intelligensen, noen gjør det aldri, noen gjør det for sent. Men du har også et ansvar for og få han som ikke forstår til og forstå. 

Lykke til, jeg håper virkelig at dere kan finne ut av dette. Med hilsen meg alle andre duste menn.    

Takk! Veldig godt å høre synspunkter fra menn også! Jeg håper også at vi klarer å løse dette på en eller annen måte. Ønsker ikke at barnet mitt skal vokse opp med foreldre som ikke bor sammen, men samtidig så vil jeg skåne henne for en far som alltid setter sin familie først. En dag så er hun stor nok til å skjønne det selv. En del av meg er redd for at den biten ikke blir bedre med tiden, men kanskje verre. 

Anonymkode: 1c594...070

[AnonymBruker]

Under konfrontasjonen med samboer så innså jeg at han ikke setter pris på foreldrene mine (Det er også det som til slutt fikk meg til å våkne). De som har stått på med å komme bort med mat 2-3 ganger i uka siden jeg ble gravid og gjør det fortsatt. De som har gitt masse pengegaver ( femsifret sum) til oss og som månedlig overfører et par tusen kroner til  babyen selvom jeg har sagt at de ikke trenger det. Har derfor åpnet en barnesparekonto for babyen og de får han når han blir myndig. De som har tenkt å bidra med flere titusen på ny bil på oss. Min far brukte hele sommerferien hans på oss. Hva skjedde tenker dere? Jo, familien hans kom bort med en haug av tørrvarer (mat). Veldig hyggelig og snilt av de. Så sier jeg til samboer at vi kan gi litt til foreldrene mine. Han ble veldig nølende og sa at de hadde vel nok mat de. Jeg at at vi klarer ikke å spise opp alt. Og vi spiser så mye av maten dere at dette er det minste vi kan gjøre. Da sier plutselig at han ikke har noe imot det, men at familien hans sa at vi ikke skulle selge eller gi bort varene. Jeg ble litt paff av den kommentaren der. For hvem skulle vi selge til? Det hadde vi ikke giddet. Og hvem skulle vi ha gitt det til? Jo de eneste logiske er mine foreldre! Jeg sa at når de har gitt noe til oss da er det vårt. Og at er det vi som bestemmer hva vi skal gjøre med det! Går det an å være så smålig? Samme med familien hans! Sier indirekte «ikke gi til svigerforeldrene dine»! Blir så sint når jeg tenker på det! For hva har hans familie gjort for oss? Ikke gitt en krone eller gave og hvertfall ikke bidratt med avlastning! Istedet, tar de hans tid som skal avlaste meg. 

TS

Anonymkode: 1c594...070

[AnonymBruker]

Egentlig synd at han ble sammen med noen som helst.  Om jeg hadde blitt sammen med en jente som KREVDE at jeg forandret meg når jeg hadde jobbet som dette i mange år ville du ha blitt sparket ut for lengst.  

Anonymkode: 8898f...a20

[Isambard]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan akseptere annenhver uke. Men jeg tror ikke han aksepterer det. Han mener at jeg prøver å endre han når jeg vil at han skal kutte ut den plikten sin. Jeg har fått han til å kutte ned til 5t (6t med reisevei). Men jeg tør ikke å tenke på hvordan det blir når de skal ha ferie eller trenger fri til egne ting. 

TS

Anonymkode: 1c594...070

Ok. Jeg har ikke noe soleklart bilde av hvor mye han er hjemme, men må si han har en sucker-deal med familiebedriften. 

Hvorfor får han ikke betalt? Det virker meningsløst.

Jeg får mer forståelse for deg jo mer du skriver, men fortsatt synes jeg man skal prøve mye før man bryter opp en familie. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Under konfrontasjonen med samboer så innså jeg at han ikke setter pris på foreldrene mine (Det er også det som til slutt fikk meg til å våkne). De som har stått på med å komme bort med mat 2-3 ganger i uka siden jeg ble gravid og gjør det fortsatt. De som har gitt masse pengegaver ( femsifret sum) til oss og som månedlig overfører et par tusen kroner til  babyen selvom jeg har sagt at de ikke trenger det. Har derfor åpnet en barnesparekonto for babyen og de får han når han blir myndig. De som har tenkt å bidra med flere titusen på ny bil på oss. Min far brukte hele sommerferien hans på oss. Hva skjedde tenker dere? Jo, familien hans kom bort med en haug av tørrvarer (mat). Veldig hyggelig og snilt av de. Så sier jeg til samboer at vi kan gi litt til foreldrene mine. Han ble veldig nølende og sa at de hadde vel nok mat de. Jeg at at vi klarer ikke å spise opp alt. Og vi spiser så mye av maten dere at dette er det minste vi kan gjøre. Da sier plutselig at han ikke har noe imot det, men at familien hans sa at vi ikke skulle selge eller gi bort varene. Jeg ble litt paff av den kommentaren der. For hvem skulle vi selge til? Det hadde vi ikke giddet. Og hvem skulle vi ha gitt det til? Jo de eneste logiske er mine foreldre! Jeg sa at når de har gitt noe til oss da er det vårt. Og at er det vi som bestemmer hva vi skal gjøre med det! Går det an å være så smålig? Samme med familien hans! Sier indirekte «ikke gi til svigerforeldrene dine»! Blir så sint når jeg tenker på det! For hva har hans familie gjort for oss? Ikke gitt en krone eller gave og hvertfall ikke bidratt med avlastning! Istedet, tar de hans tid som skal avlaste meg. 

TS

Anonymkode: 1c594...070

Det er mulig du overtenker litt her. Det er tross alt ikke vanlig å selge en gave eller gi den videre. Noen kan synes det er litt dårlig stil. 

Det trenger ikke ha noe med dine foreldre å gjøre.

 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bestemt meg for å bryte ut av samboerforholdet. Vi har en liten baby på 6 mnd. Grunnen til at jeg vil bryte ut er pga mannens forpliktelser ovenfor sin egen familie. Noe som har vært en flis i forholdet i lang tid men som har bedret seg etter mye diskusjon. Men nå som vi har fått barn så mener jeg at den forpliktelsen kan fordufte. Forpliktelsen hans krever 6-7 t (sammenhengende) av hans tid (og på hans fridag). Noe jeg mener burde brukes på barnet evt avlaste meg siden jobben hans har ubekvem arbeidstid og når han kommer hjem så har barnet allerede sovnet. Men han føler at det er hans plikt å hjelpe familien. Innimellom tar han fri fra jobb uten lønn for hjelpe til. Dette er en forpliktelse som skaper inntekter for familien hans, men ikke noe som gagner han bortsett fra at han gjør plikten sin som han kaller det. Nå tjener han rimelig dårlig på jobben så inntekten hans går akkurat til å betale boliglån og mat. Begeret mitt fløt over da han innrømmet at mine synspunkter på denne plikten hans betydde null for han. Jeg føler at han setter sin familie fremfor sin eget barn og meg. Nå har jeg egentlig fått nok så jeg har kontaktet fvk for mekling. Neste steg blir å finne ut av hvordan vi gjør det med leil og samvær med barnet. Han er en god far som har stilt opp på alt og bidrar til alt hjemme. Som oftest prioriterer han oss eller familien før seg selv. Men at familien hans kommer før hans eget barn og samboer er vanskelig for meg å akseptere. Synes det er så utrolig trist for barnet...men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annerledes. 

Ønsker gjerne deres synspunkter og råd.

 

 

Anonymkode: 1c594...070

Avtal 80/50.

Anonymkode: 8e939...cfa

[AnonymBruker]

11 timer siden, Bambee skrev:

Tror ikke det bare er økonomi det handler om her. Hun skrev at arbeidstiden hans er ugunstig og at barnet sover ofte når han først er hjemme. Når han først har fri og kan avlaste henne og være med barnet velger han heller å jobbe de 7 timene for familien. Kan godt forstå at for en sliten, nybakt mor at dette er frustrerende. Det er ikke bare hennes barn, såklart skal far ta vare på sitt eget barn. 

Synes fortsatt at hun ikke skal gi opp helt enda. Situasjonen kan endre seg og gjerne mannen våkner opp litt etterhvert.

Da er det kanskje hovedjobben som er det egentlige problemet? Ikke de 7 timene til familien?

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den faste jobben hans kan til tider være fleksibel, dvs han kan styre litt selv hvor mye han jobber. Men siden de er underbemannet så jobber han en del overtid. Da kan han jobbe opp mot 12t på en dag. Og da er han ikke hjemme før 23 tida. Da har babyen lagt seg. Siden han tok ut ferien siden i barseltida så er all fri han tar ulønnet. Han tar ca 1-2 dager fri i uka. Plusser vi på den dagen han faktisk har fri( men må gjøre plikten sin) så er vi oppe i 2-3. Hadde han sluppet å gjøre plikten sin så kunne han ha tatt en dag mindre fri. Og slippe å tape inntekter. 

Ja, han har alltid hjulpet til i familiebedriften. Gjorde mye mer før vi ble kjent. Men jeg krevde at han trappet ned da vi ble sammen. Og etter at vi flyttet sammen og fikk barn så krevde jeg at han måtte trappe ned enda mer. Jeg føler at de har hjernevasket han. De gir han dårlig samvittighet hvis han ikke hjelper til. Sier f eks at han ikke bryr seg om familien og ikke tar ansvar o.l. Dette er noe som har pågått i mange år. Tydeligvis er det slik i den familien hans. Jeg klarer ikke å se på at han blir utnytta. Føler at det er så lett for dem å bare ringe han og be han ta fri fra jobben sin for å hjelpe de. Jeg har sagt flere ganger at han ikke kan gjøre det. Fordi han taper inntekter! Dette er ikke en fattig storfamilie! De har mer enn nok til salt i maten. 

Det er dager jeg har vært syk eller sliter med kroppen og skulle gjerne ha hatt litt avlastning. Jeg ber han ikke om å ta fri jeg! Jeg må bare komme meg gjennom dagen. Men da får jeg ikke lekt med babyen eller brukt ordentlig tid på babyen siden jeg har vondt. Det blir bare basic ting som blir gjort som stell og mating. Jeg bruker en del tid på å aktivisere babyen, synge og tulle med den. 

Problemet er at jeg føler ikke at han klarer å stå opp mot familien sin. F eks de dagene jeg har vært dårlig så har ikke han ringt og sagt at han ikke kan hjelpe til den dagen fordi kona er syk og trenger hjelp med babyen. Han sier at han skal prøve å gå før, men han får aldri gått før. Han klarer ikke å si til de at han må gå litt før fordi at han trengs hjemme. Det er det som skaper mest frustrasjon. Han tør liksom ikke å vise de at han må sette meg først, noen ganger. Nå har jeg ikke vært så mye dårlig akkurat den dagen. Men ila disse seks mnd så har det skjedd 2-3 ganger. Og han hjelper til en gang per uke, hver mnd, hvert år!

 

TS

Anonymkode: 1c594...070

Okay, så den ulønnede fritiden du klager pp har han allerede brukt - på dere? Fullt frivillig å ta all ferien i forbindelse med barsel. Da måtte dere jo skjønne at annen fri må bli ulønnet?

og ang det å ha noen tunge dager der man bare klarer å ta seg av det viktigste med baby, det har vi alle... bare vent til bhg kommer og du skal gå å hangle pga virus hele tiden det første halvåret. Og da har du ikke en på et halvt år som ikke krever mer enn stell og kos for å si det sånn. Da har du en som krever å komme ut hver dag, masse fysisk aktivitet og stimuli... det blir plenty med dager du selv er syk og ikke klarer med enn basic for barnet ditt. Og det er virkelig godt nok altså. Ikke alle dager må være perfekte. Det går ikke alltid opp slik. Så at han skal droppe de pliktene han tydeligvis har hatt over lang tid bare fordi du ikke får gitt babyen noe ekstra akkurat de dagene, det er jo litt drøyt kanskje. Dessuten er han jo innom når det er snakk om 7t den dagen. Forstatt 17 timer igjen av det døgnet.

problemet bunner nok heller i det du sier at du hadde en forventning om at han skulle stå opp mot familien sin nå som dere fikk baby. Men hadde dere avtalt dette på forhånd? Tror den delen irriterer deg mest. Men tenk gjennom om dere var enige om dette...? Du sier du krevde - hva sa han? har han lovt det og brutt løftet forstår jeg frustrasjonen din. Men har det vært ditt håp/forventning uten at dere har avtalt det så syns jeg ikke dette er hans skyld og definitivt ikke grunnlag for samlivsbrudd med det første. Ville gått langt for å unngå samlivsbrudd for en slik sak om han ellers er en bra mann og pappa  Ville gitt det minst til barnet var to og heller prøvd å få til en ordning dere kan leve med. Eks at han ikke tar ulønnet fri men bruker en helgedag feks. Et slags kompromiss må vel være mulig å få til her. 

Anonymkode: f5cf7...39c

[AnonymBruker]

7 t i uken på familie, og du vil gå fra han?

Vil du få det bedre? Du bør sette pris på han pga dette.Går du fra han vil han bruke mindre tid på deres barn. Eller vil du prøve å presse han til å velge det du vil?

Jeg ser du skriver flere ganger" jeg krevde" " jeg krevde" ja med slike krav så vil du før eller siden stå alene. Du stiller urimelige krav. Foreldre som har vært mat på dere siden du var gravid, og fortsetter. Fått gaver og penger.. dette er det han skal like.  Du innså han ikke likte dine foreldre. kanske han syns det bare er vel mye dine foreldre? Kom deg ut av din trange boble

Anonymkode: 58836...13a

[AnonymBruker]

Hadde jeg visst hvem mannen din var skulle han fått en varm klem. Han stiller opp for familie sin - og bruker all sin tid på andre inkl degfremfor seg selv- og du vil dra fra han pga dette.

Det triste oppi dette er at han har fått barn m deg. Hadde du dradd før dette ville det bare vørt bra- han fortjener en mindre egoistisk livsledsager .. 

har møtt flere jenter som syns de "gjør" alt og som syns mannen stiller for lite opp når barnet er 6 mndr.. men HALLO !! Å være hjemme med barnet er din jobb når du er i permisjon ..

 

gi det et par år til - og ta en ny vurdering ..

å stille opp for familien er en positiv ting... tenk hva poden din lærer... blir han som far vil du sitte godt i det.. blir han som deg - ja da vet du st du har fortjent å slite alene..

 

Anonymkode: 78f54...972

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg visst hvem mannen din var skulle han fått en varm klem. Han stiller opp for familie sin - og bruker all sin tid på andre inkl degfremfor seg selv- og du vil dra fra han pga dette.

Det triste oppi dette er at han har fått barn m deg. Hadde du dradd før dette ville det bare vørt bra- han fortjener en mindre egoistisk livsledsager .. 

har møtt flere jenter som syns de "gjør" alt og som syns mannen stiller for lite opp når barnet er 6 mndr.. men HALLO !! Å være hjemme med barnet er din jobb når du er i permisjon ..

 

gi det et par år til - og ta en ny vurdering ..

å stille opp for familien er en positiv ting... tenk hva poden din lærer... blir han som far vil du sitte godt i det.. blir han som deg - ja da vet du st du har fortjent å slite alene..

 

Anonymkode: 78f54...972

Selvfølgelig må begge foreldrene stille opp når babyen er liten og maks krevende? Det er ikke noe automatikk i at den som er i permisjon skal ta alt. Selv om det er TS som er hjemme med barnet fordi hun er i permisjon, så betyr ikke det at babyen bare er TS sin ansvar. Babyen er TS sin jobb når far jobber, og så må de dele på det når far kommer hjem.

Ungen kommer ikke til å lære å stille opp for familien sin. Hen kommer til å lære at far prioriterer hen sist, for det er det far gjør i dag. Det er ikke TS som kommer til å bli sittende alene, det er far.

Anonymkode: 1f832...cd2