Samlivsbrudd og liten baby

[Sariou]

Jeg hadde også blitt irritert på partneren min om han brukte en arbeidsdag hver uke på å hjelpe familien sin, men samtidig mener jeg at jeg måtte akseptert det dersom det var noe som foregikk før vi ble et par og jeg ikke hadde eksplisit sagt at han må slutte før vi kan få barn sammen og han hadde akseptert den betingelsen.

 

Hvis dette er det eneste problemet deres, og dere ellers har det bra og han stiller opp for både deg og barnet, så vil jeg påstå at du gjør en kjempetabbe nå. Det er virkelig noe dritt å ikke bo sammen med barnet ditt 100% av tiden, sårheten over kjernefamilien som ble ødelagt, barnets sorg osv. I tillegg er det et faktum at man ikke tenker klart 6 mnd. etter fødsel. Vent til hormonene har roet seg.

[Gjest chisandra]

Ts, du skriver:

"Han er en god far som har stilt opp på alt og bidrar til alt hjemme. Som oftest prioriterer han oss eller familien før seg selv."

Likevel er det ikke bra nok for deg, så lenge han ikke prioriterer bort sin familie, ser det ut til. Det er enten din måte eller ingenting?

Inntil du (sannsynligvis) kommer med tilleggsinfoen, så får du ikke noe medhold fra meg.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Isambard skrev:

Jo. Han jobber og tjener penger til familien. Det er faktisk nødvendig. 

Når han ikke tar ulønnet fri for å jobbe gratis for sin familie da.

Anonymkode: 1f832...cd2

[Miss.Wildfox]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når han ikke tar ulønnet fri for å jobbe gratis for sin familie da.

Anonymkode: 1f832...cd2

Som familien tjener penger på. Skulle bare mangle at han får litt av kaka isåfall, når han bidrar såpass mange timer gjennom en måned og per år. 

[AnonymBruker]

Dette visste du om før du fikk barn med han. Dessuten så kunne du ventet med å spre beina til dere ble bedre kjent.

Anonymkode: 1f43b...008

[EvaLena]

Hvis du går fra han så får du jo enda mindre hjelp med barnet og ting i hjemmet. Det blir dyrere for deg å eie/leie noe helt alene også. 

Jeg syns han høres veldig snill og grei. Synd du ikke ser det samme.

Endret 14. desember 2017 av EvaLena

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt at det er sårende at han prioriterer familien sin fremfor deg og baby. Mange ser på det som en flott egenskap å hjelpe familien sin - og det er det for all del dersom denne hjelpen gjengjeldes. Det gjør den tydeligvis ikke her. Min samboer prioriterer også familien sin før meg (vi har ikke barn), og det har vært grobunn for mange krangler mellom oss. Nå vet ikke jeg hvordan det er hos dere, men jeg blir aldri inkludert i hans familie, og må liksom bare finne meg i å stå alene for alt her hjemme mens han utfører plikter hos sin familie. Min familie er involvert i oss begge, og lar oss få leve vårt liv sammen. Det er jo det som ikke respekteres, at den "nye" familien er samboer, deg og baby og det er denne som skal komme først. Alltid. Dersom det er sånn at familien hans trenger mye hjelp, er det noe du også kan involveres i sånn at det blir et familieprosjekt? Det er helt feil at du skal stå for alt hjemme hos dere, mens han jobber ulønnet for familien sin. Er du som er familien hans nå. 

Anonymkode: eec24...da6

[Isambard]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når han ikke tar ulønnet fri for å jobbe gratis for sin familie da.

Anonymkode: 1f832...cd2

Ja, det er det jeg sier. Han jobber 7 timer i uken for storfamilien. De resterende 161 timene jobber han for sin egen familie eller er sammen med dem. Jobbingen går ikke ut over fritiden med familien, så vidt jeg forstår. Det handler kun om penger. 

TS får 96% prosent av tiden, men ser bare på de 4% som han bruker på andre.

[Bambee]

2 minutter siden, Isambard skrev:

Ja, det er det jeg sier. Han jobber 7 timer i uken for storfamilien. De resterende 161 timene jobber han for sin egen familie eller er sammen med dem. Jobbingen går ikke ut over fritiden med familien, så vidt jeg forstår. Det handler kun om penger. 

TS får 96% prosent av tiden, men ser bare på de 4% som han bruker på andre.

Tror ikke det bare er økonomi det handler om her. Hun skrev at arbeidstiden hans er ugunstig og at barnet sover ofte når han først er hjemme. Når han først har fri og kan avlaste henne og være med barnet velger han heller å jobbe de 7 timene for familien. Kan godt forstå at for en sliten, nybakt mor at dette er frustrerende. Det er ikke bare hennes barn, såklart skal far ta vare på sitt eget barn. 

Synes fortsatt at hun ikke skal gi opp helt enda. Situasjonen kan endre seg og gjerne mannen våkner opp litt etterhvert.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Isambard skrev:

Ja, det er det jeg sier. Han jobber 7 timer i uken for storfamilien. De resterende 161 timene jobber han for sin egen familie eller er sammen med dem. Jobbingen går ikke ut over fritiden med familien, så vidt jeg forstår. Det handler kun om penger. 

TS får 96% prosent av tiden, men ser bare på de 4% som han bruker på andre.

Det står i HI at han også i tillegg til de 6-7 timene han fast jobber på fritiden per uke for sin familie, innimellom tar ulønnet permisjon fra jobben sin for å hjelpe familien. Ergo får hjelpevilligheten hans BÅDE økonomiske konsekvenser og konsekvenser for fritiden han kunne hatt sammen med kone og barn.

Av de 168 timene uka består av må vi gå ut i fra at han jobber minst 56 og sover kanskje like mye. Om han pendler en time per dag, nede i ca 50 timer fritid per uke. Og da utgjør plutselig 7 timer en del altså, særlig om den fritiden han har i ukedagene er etter barnets leggetid. 

Anonymkode: 1f832...cd2

[Zanzibar3]

1 time siden, RoH skrev:

TS jeg oppfatter deg som utrolig egosentrisk. Ditt ansvar går lenger enn deg selv nå. Du har faktisk ansvar for din familie, dvs. barnet ditt, mannen din og deg selv. I nevnt rekkefølge. 

Det er din forpliktelese at familien din har det best mulig ut fra de forutsetningene dere har. For meg ser det ut til at mannen din allerede ser dette og forsøker så godt han kan. Hva forventer du mer av han. 

Nei. TS har ansvaret for barnet og seg selv. I den rekkefølgen.  TS og barnet blir nedprioritert av far.  TS sine synspunkter blir ikke hørt. Barnet har ingen fordel av at foreldrene holder sammen i en situasjon der en av dem egentlig ønsker å gå. 

[RoH]

10 minutter siden, Zanzibar3 skrev:

Nei. TS har ansvaret for barnet og seg selv. I den rekkefølgen.  TS og barnet blir nedprioritert av far.  TS sine synspunkter blir ikke hørt. Barnet har ingen fordel av at foreldrene holder sammen i en situasjon der en av dem egentlig ønsker å gå. 

Der er nok du og jeg fundamentalt forskjellige. Og der har vi nok selve årsaken til at forhold går til helvete på løpende bånd. På det tidspunktet den ene i forholdet setter egeninteresser foran familien, vurderer sin egen verdi høyere enn partner sin er det bare et tidsspørsmål før det går til helvete.

For oss som evner og tenke litt lenger enn nesa rekker ser vi ofte konsekvensene av egne handlinger og tar ansvar for egne handlinger. 

Har TS økonomi til og brødfø seg selv og barnet, eller har hun tenkt at samfunnet skal betale for henne og hennes barn? Har hun tenkt og få tak i en ny mann som erstatning for faren til barnet, kommer i så tilfelle barnefar til og gjøre det samme, vil barnet ha prioritet i disse nye familiene? Hvor lenge varer disse relasjonene før nissen kommer og banker på døra Osv. Osv. 

Handlinger har konsekvenser. At TS sliter i forholdet er hennes ansvar og rydde opp i. Ikke hans. Likså er det hans ansvar og sette TS før seg selv, og også rydde opp om han nedprioriter TS.

Når TS ser at han prioriterer kjernefamilien og familen før seg selv er det lite mer hun kan forvente av han. Men for all del, egen lykke for egen del er jo det viktigste alltid, hele tiden, helt uavhengig av hvor mange lik det ligger igjen.  

[Isambard]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det står i HI at han også i tillegg til de 6-7 timene han fast jobber på fritiden per uke for sin familie, innimellom tar ulønnet permisjon fra jobben sin for å hjelpe familien. Ergo får hjelpevilligheten hans BÅDE økonomiske konsekvenser og konsekvenser for fritiden han kunne hatt sammen med kone og barn.

Av de 168 timene uka består av må vi gå ut i fra at han jobber minst 56 og sover kanskje like mye. Om han pendler en time per dag, nede i ca 50 timer fritid per uke. Og da utgjør plutselig 7 timer en del altså, særlig om den fritiden han har i ukedagene er etter barnets leggetid. 

Anonymkode: 1f832...cd2

Det er ikke helt klart i HI hvordan dette henger sammen. Han har en "fridag" hvor han jobber for "familien". Det står også at han tar ekstra fri for å støtte dem. Det er ikke klart om han bruker av fritid en sånn sett. Det virker mer som om han har en fridag og tar fri fra jobben for å ha denne ekstrajobben.

Men la gå: si at han bruker 7 av 50 timer fritid på å hjelpe andre. Kanskje ikke bra, men er det så ille at man skal bryte opp familien? 

Jeg synes det klart største sviket mot barnet er samlivsbrudd. Det er ikke babyen som velger det.

[RoH]

1 minutt siden, Isambard skrev:

Det er ikke helt klart i HI hvordan dette henger sammen. Han har en "fridag" hvor han jobber for "familien". Det står også at han tar ekstra fri for å støtte dem. Det er ikke klart om han bruker av fritid en sånn sett. Det virker mer som om han har en fridag og tar fri fra jobben for å ha denne ekstrajobben.

Men la gå: si at han bruker 7 av 50 timer fritid på å hjelpe andre. Kanskje ikke bra, men er det så ille at man skal bryte opp familien? 

Jeg synes det klart største sviket mot barnet er samlivsbrudd. Det er ikke babyen som velger det.

Å ikke mannen heller tydeligvis.

[Isambard]

31 minutter siden, Zanzibar3 skrev:

Nei. TS har ansvaret for barnet og seg selv. I den rekkefølgen.  TS og barnet blir nedprioritert av far.  TS sine synspunkter blir ikke hørt. Barnet har ingen fordel av at foreldrene holder sammen i en situasjon der en av dem egentlig ønsker å gå. 

Det er forskjell på å ikke bli hørt og å ikke få alt på sin måte.

[HalldirV2]

Oppfatter deg som sjalu på familien hans, og at du nå med en baby kan bruke det som et pressmiddel eller påskudd for å tvinge gjennom viljen din. Dersom du tror et brudd med barnefaren er noe som gagner babyen er du i hvertfall på jordet. Men jeg forstår deg jo også, bare ikke måten du går fram på. 

[Isambard]

Jeg forstår også frustrasjonen. Jeg synes bare samlivsbrudd er en voldsom overreaksjon når han beskrives som en god far som setter andre foran seg selv.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Isambard skrev:

Det er ikke helt klart i HI hvordan dette henger sammen. Han har en "fridag" hvor han jobber for "familien". Det står også at han tar ekstra fri for å støtte dem. Det er ikke klart om han bruker av fritid en sånn sett. Det virker mer som om han har en fridag og tar fri fra jobben for å ha denne ekstrajobben.

Men la gå: si at han bruker 7 av 50 timer fritid på å hjelpe andre. Kanskje ikke bra, men er det så ille at man skal bryte opp familien? 

Jeg synes det klart største sviket mot barnet er samlivsbrudd. Det er ikke babyen som velger det.

Det står i HI at mannen også i tillegg til de 6-7 timene han jobber fast hos familien (på fridagen sin, altså utenfor arbeidstid), innimellom tar ulønnet fri fra jobben sin for å hjelpe dem.

Om det er en god nok grunn til å bryte opp er jo en annen sak. Men om man allerede lever som aleneforelder i et forhold, og opplever at partneren prioriterer bort deg og barnet, så er ikke det det beste utgangspunktet for et godt og fruktbart forhold.

Anonymkode: 1f832...cd2

[AnonymBruker]

Den faste jobben hans kan til tider være fleksibel, dvs han kan styre litt selv hvor mye han jobber. Men siden de er underbemannet så jobber han en del overtid. Da kan han jobbe opp mot 12t på en dag. Og da er han ikke hjemme før 23 tida. Da har babyen lagt seg. Siden han tok ut ferien siden i barseltida så er all fri han tar ulønnet. Han tar ca 1-2 dager fri i uka. Plusser vi på den dagen han faktisk har fri( men må gjøre plikten sin) så er vi oppe i 2-3. Hadde han sluppet å gjøre plikten sin så kunne han ha tatt en dag mindre fri. Og slippe å tape inntekter. 

Ja, han har alltid hjulpet til i familiebedriften. Gjorde mye mer før vi ble kjent. Men jeg krevde at han trappet ned da vi ble sammen. Og etter at vi flyttet sammen og fikk barn så krevde jeg at han måtte trappe ned enda mer. Jeg føler at de har hjernevasket han. De gir han dårlig samvittighet hvis han ikke hjelper til. Sier f eks at han ikke bryr seg om familien og ikke tar ansvar o.l. Dette er noe som har pågått i mange år. Tydeligvis er det slik i den familien hans. Jeg klarer ikke å se på at han blir utnytta. Føler at det er så lett for dem å bare ringe han og be han ta fri fra jobben sin for å hjelpe de. Jeg har sagt flere ganger at han ikke kan gjøre det. Fordi han taper inntekter! Dette er ikke en fattig storfamilie! De har mer enn nok til salt i maten. 

Det er dager jeg har vært syk eller sliter med kroppen og skulle gjerne ha hatt litt avlastning. Jeg ber han ikke om å ta fri jeg! Jeg må bare komme meg gjennom dagen. Men da får jeg ikke lekt med babyen eller brukt ordentlig tid på babyen siden jeg har vondt. Det blir bare basic ting som blir gjort som stell og mating. Jeg bruker en del tid på å aktivisere babyen, synge og tulle med den. 

Problemet er at jeg føler ikke at han klarer å stå opp mot familien sin. F eks de dagene jeg har vært dårlig så har ikke han ringt og sagt at han ikke kan hjelpe til den dagen fordi kona er syk og trenger hjelp med babyen. Han sier at han skal prøve å gå før, men han får aldri gått før. Han klarer ikke å si til de at han må gå litt før fordi at han trengs hjemme. Det er det som skaper mest frustrasjon. Han tør liksom ikke å vise de at han må sette meg først, noen ganger. Nå har jeg ikke vært så mye dårlig akkurat den dagen. Men ila disse seks mnd så har det skjedd 2-3 ganger. Og han hjelper til en gang per uke, hver mnd, hvert år!

 

TS

Anonymkode: 1c594...070

[Zanzibar3]

1 time siden, RoH skrev:

Der er nok du og jeg fundamentalt forskjellige. Og der har vi nok selve årsaken til at forhold går til helvete på løpende bånd. På det tidspunktet den ene i forholdet setter egeninteresser foran familien, vurderer sin egen verdi høyere enn partner sin er det bare et tidsspørsmål før det går til helvete.

For oss som evner og tenke litt lenger enn nesa rekker ser vi ofte konsekvensene av egne handlinger og tar ansvar for egne handlinger. 

Har TS økonomi til og brødfø seg selv og barnet, eller har hun tenkt at samfunnet skal betale for henne og hennes barn? Har hun tenkt og få tak i en ny mann som erstatning for faren til barnet, kommer i så tilfelle barnefar til og gjøre det samme, vil barnet ha prioritet i disse nye familiene? Hvor lenge varer disse relasjonene før nissen kommer og banker på døra Osv. Osv. 

Handlinger har konsekvenser. At TS sliter i forholdet er hennes ansvar og rydde opp i. Ikke hans. Likså er det hans ansvar og sette TS før seg selv, og også rydde opp om han nedprioriter TS.

Når TS ser at han prioriterer kjernefamilien og familen før seg selv er det lite mer hun kan forvente av han. Men for all del, egen lykke for egen del er jo det viktigste alltid, hele tiden, helt uavhengig av hvor mange lik det ligger igjen.  

Men hvorfor skal hun prioriterer han foran seg selv når han ikke gjør det samme for henne? Det er en fin tanke at barn og partner skal prioriteres først, men når ikke partner gjør det samme blir det veldig feil. TS blir ikke priotert, hverken av seg selv (hvis man følger ditt synspunkt) eller partner. TS kan forvente å bli prioritert og hvis det ikke skjer etter gjentatte gjentatte samtaler og forsøk er det ingen annen løsning enn å gå. Hennes ansvar her er kun å gjøre det hun kan for å kommunisere dette behovet. I TS sitt siste svar er det jo tydelig hvor skeivt fordelt ansvaret og prioriteringene av kjernefamilien  (TS og barnet) er. Det er ikke slik at man må kjøre seg selv i grunne for å forsøke å få forhold til å fungere. Det er lov og greit å gå før det skjer.