Synes du sund på de som sliter psykisk?

[Gjest Walkingdead]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men hva hjelper egentlig det? Depresjonen er like mye der selv om jeg smiler i øyeblikket.. 

Anonymkode: d0692...e5e

Det hjelper fordi du smilte i øyeblikket. Når man er deprimert er man jo ofte desperat etter de få lysglimtene man kan få tak på.

[Gjest Walkingdead]

Jeg har problemer med å synes synd på folk som sliter psykisk. Har vokst opp i en familie hvor vi aldri snakker om sånt og har også blitt latterliggjort på legekontor under en ekstremt dårlig og katatonisk periode. Dette har faktisk gjort meg bitter på de som synes synd på seg selv og klarer å ta seg selv alvorlig. Folk i dype depresjoner trenger omsorg og hjelp. Samtidig synes jeg oppriktig at for mange er opptatt av offerrollen og oppfører seg for selvmedlidende. Svært vanskelig å balansere dette med bitterhet og omsorg.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Walkingdead skrev:

Jeg har problemer med å synes synd på folk som sliter psykisk. Har vokst opp i en familie hvor vi aldri snakker om sånt og har også blitt latterliggjort på legekontor under en ekstremt dårlig og katatonisk periode. Dette har faktisk gjort meg bitter på de som synes synd på seg selv og klarer å ta seg selv alvorlig. Folk i dype depresjoner trenger omsorg og hjelp. Samtidig synes jeg oppriktig at for mange er opptatt av offerrollen og oppfører seg for selvmedlidende. Svært vanskelig å balansere dette med bitterhet og omsorg.

Jeg tar meg selv alvorlig, det betyr nettopp å ikke synes synd på meg selv. Det er klart jeg har opplevd ting som har gjort meg til et offer, men det er noe helt annet å innta offerrollen fordi det er behagelig. Å oppsøke hjelp, forvente hjelp og ønske å bli behandlet med respekt og omsorg, altså å ta seg selv alvorlig, skjønner ikke at det skal stå i ledtog med å "synes synd på seg selv".  

Ellers vil jeg si at det du hevder om at man i depresjonens desperasjon får en lettelse av å lage fjeset til et smil blir litt lettvint. Jeg har også hørt at å smile frigjør positive hormoner, eller noe sånt. Men i min dype depresjon var dette uansett ingen lettelse. Det var bare en grimase. 

Anonymkode: ced99...0d3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Walkingdead skrev:

Det hjelper fordi du smilte i øyeblikket. Når man er deprimert er man jo ofte desperat etter de få lysglimtene man kan få tak på.

Vi har for ulike syn på depresjon til at dette blir fruktbart. 

For han med kreft vil også hige etter det smertefrie, altså har det å stå på hode hjulpet fordi han følte seg bedre,der ig da. Akkurat som den deprimerte. Med kreften ig depresjonen er der fortsatt og spiser deg opp innvendig. 

Nei, det er ikke nødvendigvis slik at man er desperat etter lysglimt. Mange er desperate etter å slippe og leve forsdi man ikke ser verdi i lysglimtene. De bare er der, så er de borte igjen. Helt uten betydning. 

Selvfølgelig virker mange deprimerte egoistiske. Man klarer jo ikke bry seg om noe annet, selv ikke seg selv. Nå snakker jeg selvfølgelig om de som virkelug lider av depresjon, ikke de som "bare er litt deppa" 

Anonymkode: d0692...e5e

[Gjest Walkingdead]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Ellers vil jeg si at det du hevder om at man i depresjonens desperasjon får en lettelse av å lage fjeset til et smil blir litt lettvint. Jeg har også hørt at å smile frigjør positive hormoner, eller noe sånt. Men i min dype depresjon var dette uansett ingen lettelse. Det var bare en grimase. 

Anonymkode: ced99...0d3

True enough, for min del også. Jeg bare klarer ikke å være enig i at det å slite psykisk er det samme som å slite fysisk, kanskje mest fordi jeg kjenner så mange sytere (som likevel jobber og går på skole og fester etc.) som trekker denne parallellen hele tiden, for å understreke at de er syke.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Walkingdead skrev:

True enough, for min del også. Jeg bare klarer ikke å være enig i at det å slite psykisk er det samme som å slite fysisk, kanskje mest fordi jeg kjenner så mange sytere (som likevel jobber og går på skole og fester etc.) som trekker denne parallellen hele tiden, for å understreke at de er syke.

Nei, det er jo bare en del av de som sliter psykisk som tar selvmord eller må bli lagt inn på psykiatrisk/ eventuelt utvikler spisefortyrrelser. Alltid mye verre å slite fysisk da ja. 

De som syter og "skryter" på seg depresjon og angst, er gjerne ikke syke bare ekstremt oppmerksomhetssyke. 

Anonymkode: d0692...e5e

[Gjest Walkingdead]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har for ulike syn på depresjon til at dette blir fruktbart. 

For han med kreft vil også hige etter det smertefrie, altså har det å stå på hode hjulpet fordi han følte seg bedre,der ig da. Akkurat som den deprimerte. Med kreften ig depresjonen er der fortsatt og spiser deg opp innvendig. 

Nei, det er ikke nødvendigvis slik at man er desperat etter lysglimt. Mange er desperate etter å slippe og leve forsdi man ikke ser verdi i lysglimtene. De bare er der, så er de borte igjen. Helt uten betydning. 

Selvfølgelig virker mange deprimerte egoistiske. Man klarer jo ikke bry seg om noe annet, selv ikke seg selv. Nå snakker jeg selvfølgelig om de som virkelug lider av depresjon, ikke de som "bare er litt deppa" 

Anonymkode: d0692...e5e

Jeg tror ikke egentlig vi er så uenige. Men det finnes grader av depresjon, og det gjør at en del deprimerte føler seg bedre innimellom, og da holder de fast i disse lysglimtene, og det holder dem gående en stund til. En kamerat av meg fortalte meg i hvert fall at han hadde det sånn, og han er ikke bare "litt deppa". Når du ikke engang ser disse få lysglimtene, da er det fare på ferde, da er man svartsynt.

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har empati med de som sliter. Har vært igjennom perioder selv hvor jeg har vært langt nede. Vært fortvilt over håpløse og vonde situasjoner jeg befant meg i. Måtte forholde meg til egen dødlighet, store endringer i livet og personlige tap. Men jeg har aldri ville slippe noe helt inn for jeg vil ikke bli syntes synd på. Det er mye verre å skulle forholde deg til det enn jeg trodde. Så jeg ser jo at jeg ikke viste noe om hverken depresjon eller angst før jeg befant meg der selv.  Jeg vil ikke at folk skal klappe meg på hodet og si det er synd på meg, derfor er det fristende å bare holde fasaden. Men det er samtidig så vanskelig når det føles ut som om det herjer i sjela. Det er lett for folk å uttale seg uten å vite hva det innebærer, og det kan virke ganske ødeleggende. Det høres nok litt kravstort ut, men både å bli syntes synd på og å høre at man må være ta seg sammen er ikke noe greit. For det er jo det jeg prøver, men det er vanskelig å ta seg sammen når man har mistet en del av seg selv.. 

Dette ble sikkert bare et salig rot uten meining.

 

[AnonymBruker]

Jeg synes synd på dem. Har selv slitt med depresjoner i flere år.

MEN er så lei av folk som legger ut om hvor syke og triste de er. Er helt enig med at det ikke skal skjules for omverden og jeg var selv åpen om min depresjon til familie og nære venner, men å legge ut lange statuser på Facebook og fortelle hver eneste person du møter om sykdommen din liker jeg ikke..

Har selv en venninne med depresjon og veldig dårlig selvbilde og jeg begynner å bli gal av at det eneste vi kan snakke om er depresjon. Alt det negative jeg opplever blir liksom aldri noe tema fordi hun har det så mye verre...

Anonymkode: 78f70...041

[Gjest Walkingdead]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Å oppsøke hjelp, forvente hjelp og ønske å bli behandlet med respekt og omsorg, altså å ta seg selv alvorlig, skjønner ikke at det skal stå i ledtog med å "synes synd på seg selv".  

Det var da heller ikke meningen at disse skulle stå i ledtog.

Endret 29. oktober 2017 av Walkingdead

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Walkingdead skrev:

Jeg tror ikke egentlig vi er så uenige. Men det finnes grader av depresjon, og det gjør at en del deprimerte føler seg bedre innimellom, og da holder de fast i disse lysglimtene, og det holder dem gående en stund til. En kamerat av meg fortalte meg i hvert fall at han hadde det sånn, og han er ikke bare "litt deppa". Når du ikke engang ser disse få lysglimtene, da er det fare på ferde, da er man svartsynt.

Nåjo, hvis man klarer å se lysglimtene så kan man ikke være mer enn lett til moderat deprimert? Eller?

Det er vel dette som er vanskelig med psykiske lidelser. Ingen opplever det likt. Men om du først går i grøfta, kan det gå virkelig ille. 

Dum sammenligning blir jo celleforandringer og fullblown livmorhalskreft. To vidt forskjellige spektere, men takles ulikt av de som får det. 

Selv har jeg stor sympati med de som lider psykisk.  Jeg har tross alt gjort det selv og kjempet med nebb og klør for å komme meg opp. Derimot er jeg sint på mennesker som breier ut om hvor fælt de har det og hvor synd det er på de foedi de f.eks har sosial angst. Men feste hver helg, det klarer de. 

Der skiller jeg angst fra "angst". 

Men da er vi nok grunnleggende enige. 

Anonymkode: d0692...e5e

[Gjest Walkingdead]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Selv har jeg stor sympati med de som lider psykisk.  Jeg har tross alt gjort det selv og kjempet med nebb og klør for å komme meg opp. Derimot er jeg sint på mennesker som breier ut om hvor fælt de har det og hvor synd det er på de foedi de f.eks har sosial angst. Men feste hver helg, det klarer de. 

Der skiller jeg angst fra "angst". 

Men da er vi nok grunnleggende enige. 

Anonymkode: d0692...e5e

Da er vi veldig enige, ja. Jeg har et par venner som fremdeles kjemper med nebb og klør, og de har jeg stor sympati for.

[AnonymBruker]

På 27.10.2017 den 0.40, AnonymBruker skrev:

😔 mye vondt mennesker opplever. Kan man få ptsd av å ha vært fysisk syk? Eller er det mer ulykker og vold?

Anonymkode: 14a80...520

Man kan så absolutt få ptsd av å være fysisk syk. Sykdommen i seg selv kan være traumatiserende, behandlingen kan være traumatiserende eller møtet med helsevesenet kan være traumatiserende. Eller man kan bli traumatisert av mer indirekte hendelser knyttet til sykdom, som for eksempel omstendighetene rundt ulike anfall eller det å reelt være hjemløs eller sulte på grunn av manglende inntekt. 

Anonymkode: 047b1...9ce

[AnonymBruker]

På 27.10.2017 den 0.19, AnonymBruker skrev:

Synes du synd på de med depresjon eller angst? Er det noen du av og til tenker bare kan ta seg sammen? Har noen større grunn til å føle seg deppa eller engstelige? 

Anonymkode: 14a80...520

 

Nei, jeg synes ikke synd på dem i den betydningen at jeg stakkarsliggjør dem. 
Jeg tenker heller ikke at de bare kan ta seg sammen, men jeg stiller fremdeles krav til dem (eks:ikke ringe meg kl 3 om natten hvis det ikke står om livet), og har forventninger til dem (eks:gir beskjed hvis planer blir endret).

Men jeg føler med dem, har forståelse for at de har ting de synes er vanskelige, og prøver å være en god venn så langt det er mulig.

Anonymkode: 9a25d...a6f

[Skap-plass]

På 27.10.2017 den 0.19, AnonymBruker skrev:

Synes du synd på de med depresjon eller angst? Er det noen du av og til tenker bare kan ta seg sammen? Har noen større grunn til å føle seg deppa eller engstelige? 

Anonymkode: 14a80...520

Jeg synes ikke synd på dem nei men har medfølelse for at de har det vanskelig. 

[AnonymBruker]

Hva skal folk som sliter psykisk med at folk syns synd på dem? Det flytter jo ikke akkurat fjell for noen som helst at noen tenker noen empatiske tanker om dem. 

Folk som er genuint empatiske gjør aktive handlinger. De driver ikke å syns synd på. 

Anonymkode: 46206...2d8

[AnonymBruker]

14 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har empati med de som sliter. Har vært igjennom perioder selv hvor jeg har vært langt nede. Vært fortvilt over håpløse og vonde situasjoner jeg befant meg i. Måtte forholde meg til egen dødlighet, store endringer i livet og personlige tap. Men jeg har aldri ville slippe noe helt inn for jeg vil ikke bli syntes synd på. Det er mye verre å skulle forholde deg til det enn jeg trodde. Så jeg ser jo at jeg ikke viste noe om hverken depresjon eller angst før jeg befant meg der selv.  Jeg vil ikke at folk skal klappe meg på hodet og si det er synd på meg, derfor er det fristende å bare holde fasaden. Men det er samtidig så vanskelig når det føles ut som om det herjer i sjela. Det er lett for folk å uttale seg uten å vite hva det innebærer, og det kan virke ganske ødeleggende. Det høres nok litt kravstort ut, men både å bli syntes synd på og å høre at man må være ta seg sammen er ikke noe greit. For det er jo det jeg prøver, men det er vanskelig å ta seg sammen når man har mistet en del av seg selv.. 

Dette ble sikkert bare et salig rot uten meining.

 

Det var bra sagt.

Anonymkode: 14a80...520

[Barnavregnbuen]

På 30.10.2017 den 0.25, AnonymBruker skrev:

Åh, jeg måtte bare skrive takk for at du delte denne forklaringen på PTSD, den var skikkelig god. Jeg prøvde å fortelle daten min om hvorfor jeg må ta det sakte med sex, og begynte å snakke om dissosiering og flashbacks og at jeg mistet tid og sted, men han ble bare mer og mer forvirra. Neste gang vi møtes skal jeg nevne det på denne måten! 

Har du opplevd at folk har vanskelig for å forstå dette med PTSD eller akseptere at du har disse plagene uten å få vite helt hva som førte til det? Jeg synes dette er vanskelig. Forteller aldri noen om dette fordi det nå (etter 5 år) kun kommer til uttrykk ved intimitet. Men så håper jeg å endelig få meg et trygt og godt forhold igjen, og jeg prøver å være ærlig, men jeg er ikke flink til å fortelle hva som skjedde, for da soner jeg ut. I tillegg opplevde jeg nå at denne daten han bare forstod ikke hvor ille det var. Jeg er gjerne litt spesielt sår på det, men opplevde at han mente at jeg burde vite at jeg var trygg med ham og ikke "la meg" trigge. Jeg vet ikke om han er spesielt uforstående, eller om det generelt er vanskelig å forstå? Jeg skjønner jo at det er skremmende for ham også (fikk en dissosiasjonsepisode når han var her, blæ). 

Anonymkode: ced99...0d3

Det var bare hyggelig! Det er bare fint å kunne hjelpe

 

Jeg opplever at det er generelt litt forskjell på folk sånn, jeg er i grunn veldig åpen om det. Det er nok mye fordi at om jeg skal kunne fortelle noe om de siste 5 åra av livet mitt, så må jeg nevne terapi, og dermed også PTSD. De jeg ikke føler meg komfortabel med å fortelle helt konkret hva som var grunnen, så pleier jeg bare å si at noen var stygge med meg når jeg var yngre. Har enda ikke opplevd at noen har gravd noe mer i det, men nå er det jo også ikke så veldig mye igjen å grave etter når jeg allikevel er så åpen.

Jeg tror litt av problemet oppstår fordi folk flest ikke veit stort om psykiske lidelser. Sånn helt konkret hva de går utpå iallefall. De fleste jeg har sagt at jeg har PTSD til, har jeg ofte måttet forklare hva forkortelsen står for engang  De som vet det, de sier gjerne sånn: "Åja, ække det sånn du får i krig da?". 

Jeg skjønner at det ikke er så lett å fortelle om, og kanskje spesielt også når du dissosierer. Jeg tenker også at det sikkert er litt vanskelig for folk som aldri har opplevd sånt å sette seg inn i, og at det er med på å gjøre ting litt mer slitsomt for oss som lider av noe, og må forklare hele tiden. Jeg synes kanskje ikke han daten din reagerte helt optimalt der, du kan jo faktisk ingenting for hvordan du reagerer når du blir trigga. Du har jo heller ingen kontroll om hva som trigger deg, og det er heller ikke sikkert du vet om hver eneste trigger du har. Det er jo nettopp det som er PTSDens kjerne tenker jeg, at man faktisk ikke kan gå inn å overstyre sine egne følelser med rasjonalitet. Grunnen til at du reagerer sånn er jo fordi kroppen din husker det som skjedde, og dermed setter seg i alarmberedskap, for å slippe å oppleve noe slikt igjen. Det er en veldig normal reaksjon, på en veldig unormal situasjon.

Jeg tenker nok at det er en kombinasjon av ting, at folk vet for lite om det til å begynne med, at det er vanskelig å virkelig sette seg inn i hvordan verden oppleves for noen andre, og at han kanskje kunne vært noe mer forståelsesfull. 

[AnonymBruker]

Jeg har empati for de. Og psykisk sykdom er jo ikke bare angst og depresjon, det er så mye mer, og er jo diagnoser som kan ramme de som ikke har opplevd noe vondt heller.

Jeg er mor til en tenåring som sliter psykisk, går bedre nå, men vi hadde 1 år, som var grusomt, hvor barnet var suicidal og alvorlig deprimert. Og man føler seg så utrolig hjelpeløs, er barnet fysisk syk, så drar man til legen, får hjelp, og barnet blir frisk. Sånn er det ikke med psykisk sykdom, og man går til lege, ringer rundt, og kjemper som noe annet rart, for å skaffe hjelp, men så møter man stengte dører, får hjelp som ikke hjelper. 

Men ser og blant barnet sine venner, så virker det ut som halvparten sliter psykisk i en eller annen grad, og at det er mer moderne og slite med noe. 

Jeg har selv hatt en jævlig barndom, fra jeg ble født var det fysisk, psykisk og seksuelt misbruk fra begge foreldrene, jeg fikk aldri kjærlighet, jeg vokste opp i hat. Men dette er mange år siden, ingen lærte på skolen at barn som ble slått kunne få hjelp, man fikk ikke vite at man kunne bare ringe og få hjelp. Man var ikke klar over at hjelp eksisterte. Jeg skaffet meg jobb, og flyttet da jeg var 16 år, jeg måtte det for å overleve. Jeg var ikke klar over sosialkontoret eller trygdekontoret. Så jeg jobbet og sto på, fordi jeg ville aldri risikere å måtte flytte hjem igjen. Og da jeg ble eldre, skaffet jeg meg utdannelse, giftet meg og fikk barn. Jeg har i voksen alder gått til psykolog, og fått hjelp til å takle barndommen. Men da jeg var yngre så følte jeg ikke at jeg slet psykisk, jeg jobbet, trente, var med venner. Og jeg hadde kommet meg bort, jeg var fri. Men jeg tror jo at hadde jeg vokst opp i dagens samfunn, så hadde jeg vært offeret, og så synd det hadde vært på meg, jeg hadde havnet i barnevernet, så hadde jeg vel gått inn og ut hos psykologer, så hadde jeg vel blitt ung ufør og levd på Nav resten av livet. 

Kan legge til at jeg kjemper for min tenåring, for at barnet skal gå på skole, få en utdannelse og bli noe. Og barnet går på videregående, og har ønsker om høyere utdannelse. Og jeg håper virkelig det skjer.

Anonymkode: f6d25...662

[AnonymBruker]

Jeg synes synd på alle som sliter.

Anonymkode: 2a43d...884