Synes du sund på de som sliter psykisk?

[AnonymBruker]

Synes du synd på de med depresjon eller angst? Er det noen du av og til tenker bare kan ta seg sammen? Har noen større grunn til å føle seg deppa eller engstelige? 

Anonymkode: 14a80...520

[Barnavregnbuen]

Jeg har stor empati med de menneskene der ute som får angst eller depresjon. Men nå har jeg også hatt PTSD selv, så det er nok mye derfor jeg har mye empati ift psykiske lidelser. Det å skulle begynne å sammenligne grunnlaget for hvorfor noen har angst og depresjon synes jeg er rimelig meningsløst. Det er stor forskjell på hvor mye hvert enkelt menneske tåler før det blir for mye, og det er viktig å huske. Det gjør heller ingen bedre å skulle tenke at: "Gerd har jo fått begge foreldrene sine drept, da kan ikke jeg være trist fordi hunden min døde". Sorg/smerte er ikke en målbar verdi, så lenge du føler deg deprimert, så er det det som betyr noe. Ikke hva gud og hvermann alle synes er vits/ikke vits å bli deprimert for. 

Hva angår folk som sier at folk bare må ta seg sammen, så tror jeg ikke de forstår så fryktelig mye. Problemet er jo ofte at man allerede har tatt seg sammen så mange ganger at det ikke går lengre.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Barnavregnbuen skrev:

Jeg har stor empati med de menneskene der ute som får angst eller depresjon. Men nå har jeg også hatt PTSD selv, så det er nok mye derfor jeg har mye empati ift psykiske lidelser. Det å skulle begynne å sammenligne grunnlaget for hvorfor noen har angst og depresjon synes jeg er rimelig meningsløst. Det er stor forskjell på hvor mye hvert enkelt menneske tåler før det blir for mye, og det er viktig å huske. Det gjør heller ingen bedre å skulle tenke at: "Gerd har jo fått begge foreldrene sine drept, da kan ikke jeg være trist fordi hunden min døde". Sorg/smerte er ikke en målbar verdi, så lenge du føler deg deprimert, så er det det som betyr noe. Ikke hva gud og hvermann alle synes er vits/ikke vits å bli deprimert for. 

Hva angår folk som sier at folk bare må ta seg sammen, så tror jeg ikke de forstår så fryktelig mye. Problemet er jo ofte at man allerede har tatt seg sammen så mange ganger at det ikke går lengre.

Beklager at jeg spør, men ptsd, hva er det og hva gjør det for den som har det i hverdagen?

Anonymkode: 14a80...520

[AnonymBruker]

Nei. Jeg synes synd på de som har livstruende sykdommer, foreldre som dør fra barna sine i ung alder og barn som dør før sine foreldre osv. Så for du tolke det som du vil.

Anonymkode: 317b2...88f

[HalldirV2]

Selvfølgelig gjør jeg det. 

[AnonymBruker]

Om det er synd på noen med psykisksykdom? Ja, absolutt! Man kan ikke si, skjerp deg til en som er alvorlig deprimert. Hodet er avansert. Hvis man har selvmordstanker for eksempel, kan du ikke bare si; -så så, dette går bra. Du må bare tenke positivt. Det er ikke så jævla enkelt! 

Anonymkode: 9311a...44b

[AnonymBruker]

Har hørt "slutt å grin""et er folk som har det verree her" flere ganger. Litt ironisk at dette kom fra personer som selv knakk sammen i raserianfall og depresjon i perioder.

Anonymkode: 2a7f8...38b

[heipådegsann]

Ja jeg synes synd på dem, og ja noen har større grunn til å føle seg deppa/engstelig. Min tante har f.eks vært sykmeldt i ett år nå, den startet når broren hennes på noen og tyve tok livet av seg, ikke mange mnd etter hun fødte sitt andre barn. De har vært fosterbarn og igjennom mye sammen. Har liksom alltid vært de to mot resten av verden.

Samboeren min har slitt mye med depresjon og tidligere også suicidale tanker. Han fikk mye juling som barn, opplevde mye fyll, og moren hans lånte ett par hundre tusen i hans navn. Som har vært hans gjeld å bære på.

Jeg gikk selv igjennom en runde med ptsd etter voldtekt. Heldigvis ble jeg "friskmeldt" etter ett par år med bearbeiding.

Det ligger mange historier bak slike diagnoser. Noen mer dramatiske enn andre. Men uansett synes jeg synd på folk når livet blir såpass tøft at man ikke vil gjøre annet enn å gi opp, gråte og aller helst ikke eksistere hver dag over lang tid.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg synes synd på de som har livstruende sykdommer, foreldre som dør fra barna sine i ung alder og barn som dør før sine foreldre osv. Så for du tolke det som du vil.

Anonymkode: 317b2...88f

Psykisk sykdom er nettopp det, psykdom. Og det er noen ganger som å leve i tortur. Jeg snakker av erfaring. 

Ja, jeg har stor respekt for mennesker som har psykiske problemer. Jeg får ordentlig vondt av dem, for det er virkelig beintøft. Ønsker ingen den smerten og de utfordringene det byr på. 

Anonymkode: bd256...aeb

[AnonymBruker]

8 minutter siden, heipådegsann skrev:

Ja jeg synes synd på dem, og ja noen har større grunn til å føle seg deppa/engstelig. Min tante har f.eks vært sykmeldt i ett år nå, den startet når broren hennes på noen og tyve tok livet av seg, ikke mange mnd etter hun fødte sitt andre barn. De har vært fosterbarn og igjennom mye sammen. Har liksom alltid vært de to mot resten av verden.

Samboeren min har slitt mye med depresjon og tidligere også suicidale tanker. Han fikk mye juling som barn, opplevde mye fyll, og moren hans lånte ett par hundre tusen i hans navn. Som har vært hans gjeld å bære på.

Jeg gikk selv igjennom en runde med ptsd etter voldtekt. Heldigvis ble jeg "friskmeldt" etter ett par år med bearbeiding.

Det ligger mange historier bak slike diagnoser. Noen mer dramatiske enn andre. Men uansett synes jeg synd på folk når livet blir såpass tøft at man ikke vil gjøre annet enn å gi opp, gråte og aller helst ikke eksistere hver dag over lang tid.

😔 mye vondt mennesker opplever. Kan man få ptsd av å ha vært fysisk syk? Eller er det mer ulykker og vold?

Anonymkode: 14a80...520

[Barnavregnbuen]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager at jeg spør, men ptsd, hva er det og hva gjør det for den som har det i hverdagen?

Anonymkode: 14a80...520

Det er bare å spørre Ptsd står for Post Traumatisk Stresslidelse, det ligger litt i navnet hva det er. Det er en reaksjon noen av oss får etter en traumatisk hendelse i livet, som gjør at kroppen ikke forstår at den er ute av den farlige situasjonen, slik at den setter i gang reaksjoner som vi vanligvis har i situasjoner som er traumatiske eller farlige. Så man går med en slags konstant årvåkenhet og angst, som jo gjør ting relativt vanskelig. Det er også vanlig at det følger med endel depresjon også i denne diagnosen. Det kan også gjøre f.eks sex veldig vanskelig, om ptsden kommer av f.eks seksuelle overgrep.

[Gjest Walkingdead]

Ja, jeg synes synd om dem, men ikke på de som føler seg spesielle i kraft av det. Get over yourself.

[Barnavregnbuen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😔 mye vondt mennesker opplever. Kan man få ptsd av å ha vært fysisk syk? Eller er det mer ulykker og vold?

Anonymkode: 14a80...520

Du kan nok få ptsd av å ha vært fysisk syk ja. Det er ikke så viktig hva som har skjedd på en måte, men hvordan personen det skjer med reagerer på det. 

 

[slagelse]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😔 mye vondt mennesker opplever. Kan man få ptsd av å ha vært fysisk syk? Eller er det mer ulykker og vold?

Anonymkode: 14a80...520

PSTD får man av traumatiske opplevelser . 

[AnonymBruker]

Kvinner er flinkere til å utrykke seg (ofte) og til å søke hjelp. Menn kan bli sittende å "takle" det alene, syes du mer synd på menn med plager enn kvinner?

Anonymkode: 14a80...520

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kreft og fikk da en prognose som gjorde det langt mer sannsynlig at jeg skulle være død enn levende nå, og jeg mener helt oppriktig at jeg mye heller skulle tatt en runde til med kreften enn å ramle inn i angst- og depresjonssporet igjen. Det utelukker jo ikke at noen faktisk må ta seg sammen litt, i den forstand at det er noen som nok er i overkant komfortable med å ikke bruke eksponeringsterapi på angstvarianter som nok ville respondert godt på det, men de fleste klarer rett og slett ikke å bare skjerpe seg. Fordi de er syke. Og det har jeg full forståelse for. 

I tillegg skal det jo nevnes at hele skillet mellom psykisk sykdom og annen sykdom er ganske kunstig. Selv om det ikke er like målbart som et benbrudd er det flere psykiske sykdommer som også kan slå ut ved scanning av hjernen. Kanskje ikke konkret og tydelig nok til at man diagnostisere på den bakgrunn, men nok til at man ser forskjeller av betydning på gruppenivå mellom friske og syke. Dopamin og andre signalstoffer vet vi jo også at har betydning for psykisk sykdom, og det er i aller høyeste grad "fysisk" selv om det blant annet gir seg utslag i symptomer på psykisk sykdom.

Anonymkode: 9cb34...7df

[Gjest yeans]

Jeg synes ikke synd på dem, for det hjelper hverken meg eller dem. Men jeg har forståelse for at det kan være veldig tungt å leve med slike problemer. 

 

[Arabella]

Jeg synes ikke synd på noen akkurat, men har empati og medfølelse med folk som lider, om det er psykisk eller fysisk.

[AnonymBruker]

Hjemme har vi kjempet med psykisk sykdom og kreft i flere omganger. Begge sykdommene henger over oss alltid men forskjellen er at kreften blir tatt tak i raskt og alltid med en klar plan for behandling. Hvert minste tegn på at kreften er tilbake så er det rett inn til kontroller. Den psykiske sykdommen har ingen behandlingsplan, det er mye prøving og feiling og lange ventelister pluss avvisninger da man enten ikke er syk nok eller er for syk. Man dyttes rundt i systemet bare. I fht jobb blir den kreftsyke respektert mens den psykisk syke ikke har samme respekt (fant ikke noe bedre ord). 

Hvem det er mest synd på skal jeg ikke si. Kreften er tøff når den regjerer og skadene i ettertid er alvorlige men samtidig er det ganske håndfast å forholde seg til, det er ikke den psykiske sykdommen.

Anonymkode: 88a5b...72e

[Mr. Kilmister]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du synd på de med depresjon eller angst? Er det noen du av og til tenker bare kan ta seg sammen? Har noen større grunn til å føle seg deppa eller engstelige? 

Anonymkode: 14a80...520

Har empati, men sliter med å tro på de som sier de har angst å den slags. Det er også derfor jeg ikke engasjerer meg i den slags tråder her.