Synes du sund på de som sliter psykisk?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mr. Kilmister skrev:

Har empati, men sliter med å tro på de som sier de har angst å den slags. Det er også derfor jeg ikke engasjerer meg i den slags tråder her. 

Tror du ingen har angst?

Anonymkode: bd256...aeb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Mr. Kilmister skrev:

Har empati, men sliter med å tro på de som sier de har angst å den slags. Det er også derfor jeg ikke engasjerer meg i den slags tråder her. 

Mener du de som sier de har sosial angst og slik? Telefonangst feks

Anonymkode: 14a80...520

[Arabella]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om det er synd på noen med psykisksykdom? Ja, absolutt! Man kan ikke si, skjerp deg til en som er alvorlig deprimert. Hodet er avansert. Hvis man har selvmordstanker for eksempel, kan du ikke bare si; -så så, dette går bra. Du må bare tenke positivt. Det er ikke så jævla enkelt! 

Anonymkode: 9311a...44b

Det du skriver her, gjelder like mye for dem som har kanskje livstruende fysisk, kronisk sykdom. Du kan ikke si til dem heller at det gjelder bare å skjerpe seg. Det er ikke morsomt å leve med fysiske begrensninger heller.

[WubWub]

24 minutter siden, Mr. Kilmister skrev:

Har empati, men sliter med å tro på de som sier de har angst å den slags. Det er også derfor jeg ikke engasjerer meg i den slags tråder her. 

Omtrent alle mennesker har angst i varierende grader.

[GLADIATORE]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes du synd på de med depresjon eller angst? Er det noen du av og til tenker bare kan ta seg sammen? Har noen større grunn til å føle seg deppa eller engstelige? 

Anonymkode: 14a80...520

Det er et hav mellom å føle seg deppa og å ha store psykiske plager. Det er synd at media legger opp til at det er vanlig. Å ha store psykiske plager. Det er ikke det. Derfor blir de som har store problemer ofte sett på som sytere.

Endret 26. oktober 2017 av GLADIATORE

[candykiss]

Depresjon er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge. Jeg har empati for de som sliter psykisk. De som ikke har det, eller de som bagateliserer det å ber dem ta seg sammen har ikke kjent depresjon eller angst på kroppen selv å tror ofte at man bare kan "ta seg sammen" Enda værre er det når folk misbruker ordet angst og depresjon å bruker det i feil settinger typ "jeg har totalt angst for at jakken jeg så på butikken i dag ikke har mer igjen i min størrelse"

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg synes synd på de som har livstruende sykdommer, foreldre som dør fra barna sine i ung alder og barn som dør før sine foreldre osv. Så for du tolke det som du vil.

Anonymkode: 317b2...88f

Foreldrene dør jo? Det er vel barna det er synd på... Som ofte får angst eller depresjoner som følge av deres foreldres død.

Selv er jeg ikke vokst opp med en død forelder, men en alvorlig syk som kunne dø når som helst (døde vel teknisk sett noen ganger, men med vellykket gjennomopplivning). Jeg har fått angst pga. min barndom. Forelderen min har det mye bedre enn meg, for å ha det sagt.

Ellers:

Ja, jeg syns synd på de som HAR det. Men en del syns jeg kaster vel om seg med diagnoser de EGENTLIG ikke har og unngår problemene sine. Jeg har veldig alvorlig angst, har prøvd alt av behandling og det blir ikke bra fordi det styres av helsen min i tillegg (har en alvorlig, fysisk sykdom som jeg ofte får angst av når jeg har vært dårlig en stund - altså fordi den faktisk er farlig da). Jeg må si at angsten er verre enn sykdommen i seg selv.

Anonymkode: b7635...605

[AnonymBruker]

11 minutter siden, candykiss skrev:

Depresjon er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge. Jeg har empati for de som sliter psykisk. De som ikke har det, eller de som bagateliserer det å ber dem ta seg sammen har ikke kjent depresjon eller angst på kroppen selv å tror ofte at man bare kan "ta seg sammen" Enda værre er det når folk misbruker ordet angst og depresjon å bruker det i feil settinger typ "jeg har totalt angst for at jakken jeg så på butikken i dag ikke har mer igjen i min størrelse"

Helt sant angående å misbruke angst begrepet. Værste er at det er blitt så vanlig at jeg tar meg i å bruke utrykket selv en sjelden gang og jeg sliter selv med angst i mine depressive perioder. 

Har empati for mennesker som sliter psykisk. Vet så alt for godt hvordan det er. Men usikker på om jeg vil kalle det å synes synd i. 

Anonymkode: 82778...828

[OPIgirl]

Å be en psykisk syk person om ta seg sammen har samme virkning som om du ba en med brukket ben om å ta seg sammen og fikse benbruddet selv. Det er koplet umulig. Det skjønner bare de som har en eller annen psykisk lidelse.

[Gjest Mass]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg synes synd på de som har livstruende sykdommer, foreldre som dør fra barna sine i ung alder og barn som dør før sine foreldre osv. Så for du tolke det som du vil.

Anonymkode: 317b2...88f

Å oppleve slikt kan føre til psykisk sykdom. De fleste som lider har vel gjerne opplevd noe som fører til angst, depresjoner, ptsd, osv. 

[AnonymBruker]

Selvsagt.

Anonymkode: 4d59d...d5c

[AmandaVI]

På 27.10.2017 den 0.58, AnonymBruker skrev:

Kreften er tøff når den regjerer og skadene i ettertid er alvorlige men samtidig er det ganske håndfast å forholde seg til, det er ikke den psykiske sykdommen.

Anonymkode: 88a5b...72e

Det verste med kreft for meg var ikke sykdommen i seg selv, men tiden etterpå, når leger og sykepleiere og familie ble borte og jeg ble overlatt til meg selv og en usikker fremtid. Jeg var 26 år gammel. Jeg vil aldri få egne barn eller familie. Det hadde jeg heller aldri ønsket meg, men nå var valget tatt fra meg for godt. Ingen kan vel være glad i ei dame som ikke kan få barn. Selvsagt tror jeg ikke på det, men den tanken ble så stor og svart og stygg at jeg til slutt ble psykotisk og måtte tvangsinnlegges etter et selvmordsforsøk. Jeg vekslet mellom å ligge som et slakt og å skritte i hundre kilometer i timen og skrike, skade meg og ødelegge ting. "De skulle latt meg dø!" "Jeg er bare en byrde!" "Jeg fortjener ikke å leve!" 

Jeg ble bra nok til å dra hjem etter hvert, men dette er tanker jeg aktivt må holde på avstand selv to år senere. For de river meg i filler hvis jeg ikke passer på.

Det verste av alt er at folk ikke skjønner det.

[Gjest Walkingdead]

På 27.10.2017 den 12.42, OPIgirl skrev:

Å be en psykisk syk person om ta seg sammen har samme virkning som om du ba en med brukket ben om å ta seg sammen og fikse benbruddet selv. Det er koplet umulig. Det skjønner bare de som har en eller annen psykisk lidelse.

Psyke og fysikk er ikke det samme. Sitat fra Andrew Solomon "Hvis du har hjernesvulst og står på hue og det gjør at du føler deg bedre, så har du fremdeles hjernesvulst. Hvis du sliter psykisk og du står på hue, og det får deg til å føle deg bedre, så utgjør det en stor forskjell".

[AnonymBruker]

Det er det siste de trenger,at vi går rundt å synes synd i de. Uansett sykdom, så har jeg empati med de

Anonymkode: 3a4ec...7a4

[Elaine Marley]

Ja, har empati med dem, men ikke de som går inn i offerrollen til enhver tid. Det kan faktisk bli for mye fokus på alt som er fælt, men samtidig forstår jeg at det å jobbe med sånne ting er en prosess med mye frustrasjon og opp-og nedturer. 

Jeg bare observerer enkelte som bader i selvmedlidenhet, og trives godt i offerrollen. 

Selv liker jeg ikke å bli syntes synd på. Jeg er ikke et barn som må ha trøst bare fordi jeg har en diagnose, men fint at folk har empati. Bare liker ikke sånn "stakkars deg". Hjelper meg fint lite. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, Walkingdead skrev:

Psyke og fysikk er ikke det samme. Sitat fra Andrew Solomon "Hvis du har hjernesvulst og står på hue og det gjør at du føler deg bedre, så har du fremdeles hjernesvulst. Hvis du sliter psykisk og du står på hue, og det får deg til å føle deg bedre, så utgjør det en stor forskjell".

Veldig uenig, for den depresjonen den slår deg så jævlig i bakken igjen når du ikke står på hode igjen. Så selv om du føler deg bedre akkurat der og da, er du ikke.nødvendigvis noe bedre etterpå.. 

Anonymkode: d0692...e5e

[Gjest Walkingdead]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig uenig, for den depresjonen den slår deg så jævlig i bakken igjen når du ikke står på hode igjen. Så selv om du føler deg bedre akkurat der og da, er du ikke.nødvendigvis noe bedre etterpå.. 

Anonymkode: d0692...e5e

Nei, men du er bedre der og da likevel, psykisk, og der og da hjelper det.

Endret 29. oktober 2017 av Walkingdead

[Beltedyr]

16 minutter siden, Elaine Marley skrev:

 

Selv liker jeg ikke å bli syntes synd på. Jeg er ikke et barn som må ha trøst bare fordi jeg har en diagnose, men fint at folk har empati. Bare liker ikke sånn "stakkars deg". Hjelper meg fint lite. 

Skriver under på denne. Dette kan gjøre at man føler seg veldig liten, selv om intensjonen er god.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Walkingdead skrev:

Nei, men du er bedre der og da likevel, psykisk, og der og da hjelper det.

Men hva hjelper egentlig det? Depresjonen er like mye der selv om jeg smiler i øyeblikket.. 

Anonymkode: d0692...e5e

[AnonymBruker]

På 27.10.2017 den 0.41, Barnavregnbuen skrev:

Det er bare å spørre Ptsd står for Post Traumatisk Stresslidelse, det ligger litt i navnet hva det er. Det er en reaksjon noen av oss får etter en traumatisk hendelse i livet, som gjør at kroppen ikke forstår at den er ute av den farlige situasjonen, slik at den setter i gang reaksjoner som vi vanligvis har i situasjoner som er traumatiske eller farlige. Så man går med en slags konstant årvåkenhet og angst, som jo gjør ting relativt vanskelig. Det er også vanlig at det følger med endel depresjon også i denne diagnosen. Det kan også gjøre f.eks sex veldig vanskelig, om ptsden kommer av f.eks seksuelle overgrep.

Åh, jeg måtte bare skrive takk for at du delte denne forklaringen på PTSD, den var skikkelig god. Jeg prøvde å fortelle daten min om hvorfor jeg må ta det sakte med sex, og begynte å snakke om dissosiering og flashbacks og at jeg mistet tid og sted, men han ble bare mer og mer forvirra. Neste gang vi møtes skal jeg nevne det på denne måten! 

Har du opplevd at folk har vanskelig for å forstå dette med PTSD eller akseptere at du har disse plagene uten å få vite helt hva som førte til det? Jeg synes dette er vanskelig. Forteller aldri noen om dette fordi det nå (etter 5 år) kun kommer til uttrykk ved intimitet. Men så håper jeg å endelig få meg et trygt og godt forhold igjen, og jeg prøver å være ærlig, men jeg er ikke flink til å fortelle hva som skjedde, for da soner jeg ut. I tillegg opplevde jeg nå at denne daten han bare forstod ikke hvor ille det var. Jeg er gjerne litt spesielt sår på det, men opplevde at han mente at jeg burde vite at jeg var trygg med ham og ikke "la meg" trigge. Jeg vet ikke om han er spesielt uforstående, eller om det generelt er vanskelig å forstå? Jeg skjønner jo at det er skremmende for ham også (fikk en dissosiasjonsepisode når han var her, blæ). 

Anonymkode: ced99...0d3