Fatigue. Ditt beste råd?

[AnonymBruker]

se lett å se*

Anonymkode: 13cd2...a43

[sofie777]

Tråden er ryddet for innlegg uten sammenheng

sofie777, mod

[AnonymBruker]

Fatige pga ms her, medisinen symmetrel fungerer på meg. Må ha resept 

Anonymkode: fd89f...be4

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva hadde du gjort? Jeg har fått vite at jeg trolig ikke blir bedre. For å klare å akseptere det må jeg vite med meg selv at jeg har prøvd alt. Og akkurat nå er det 2-3mnd med antibiotika kur. Drar også til Polen for å få en brespektret test, for å sjekke etter evt flere infeksjoner og evt co-infeksjoner. En flått kan være bærer av opp mot 45 ulike infeksjoner. Får ikke den testen i Norge. 

Anonymkode: b93c5...6c1

Jeg ville prøvd hva som helst for å bli bedre. Men jeg vet jo hvordan jungelen av uprøvde ting er der ute, så man får jo bare researche så godt man kan. 

Anonymkode: 095a8...23e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Om det er en trøst så jeg allerede fettap (er normalvektig, men hadde en del kroppsfet etter null trening i 3 år) etter ca 3 uker med veldig lite trening. Type gå 30-40 minutter + trene styrke 7-14min alle dagene jeg orket

Du kan eventuelt ta bilde av kroppen din og sammenligne etter 1-2 uker, er ikke alltid så lett at man har mistet litt kroppsfett

Anonymkode: 13cd2...a43

Jeg er ikke opptatt av å tape fett. Jeg er opptatt av å få tilbake muskelstyrke og kondisjon.

Det du kaller "veldig lite trening" er uoppnåelig for meg. Som det er nå klarer jeg kanskje gå 300 meter, med to pauser hvor jeg setter meg ned og slapper av underveis.

Anonymkode: 7f4be...bdc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Godt å lese i denne tråden. Føler meg ikke lenger så alene.

Jeg har en lungesykdom, blir testet med ct og pusteprøver. Noen diagnose har jeg enda ikke fått.

Var veldig alvorlig syk, masse infeksjoner, "critical illness", nevropati og myopati, hjertesvikt, lungesvikt, nyresvikt, ARDS hos voksne, sepsis. Respirator. Behandling nitrogenoksid. 3 måneder på intensivavdeling med masse tester og undersøkelser. Forklaringer og samarbeid mellom forskjellige leger og avdelinger. Så lungeavdeling, så hjem. Oppfølging fra forskjellige instanser, men virker ikke som de snakker sammen.

Interessen/behandling og undersøkelser er begrenset til lungene. (Selv om alle aktuelle diagnoser også kan påvirke resten av kroppen.) Hvordan fungerer hverdagen? Ingen spør, tar jeg det opp får jeg til svar "det er naturlig at du orker lite". Naturlig eller ikke, hva kan jeg gjøre for å orke mer? Hvordan kan jeg få en best mulig hverdag med de begrensningene jeg opplever her og nå?

På kontroll på sykehuset hadde ikke legen en gang lest journalen min før han snakket med meg, og hadde gått glipp av en del av det som hadde skjedd. Eller, mye av det. Legetimen bestod i at han leste høyt for meg hva radiologen hadde skrevet. Oppfølging: ny ct og time om tre måneder.

Dere som har slitt med dette lenger, hvor går dere for å få hjelp og informasjon? Hva hjelper dere? Hva slags hjelp er det egentlig mulig å få? Er det noe å gjøre?

Sykdommen førte til et ekstremt muskeltap, jeg klarte ikke bevege meg i det hele tatt. Jeg er derfor nødt til å trene meg opp igjen. Det virker som nå som den mest akutte fasen er over har utmattelsen tatt helt overhånd. Er det vanlig?

Har også meldt meg på "motivasjonstråden" inne på treningsforumet, for å få litt støtte og oppmuntring i opptreningen. Samtidig må jeg passe på å ikke slite meg ut, da tar det lang tid å hente seg inn igjen. (Jeg skriver som anonym der også, men underskriver med O2-bruker.)

Beklager, dette ble langt. Bare så godt å få delt med noen som faktisk forstår litt.

Anonymkode: 7f4be...bdc

Lungeproblemer er noe av det jævligste jeg har opplevd, og har hatt mange ting på samme tid. Det gjorde opptreningen mye tøffere for meg. Jeg hadde også svikt i mange organer, og livstruende infeksjon. I tillegg fikk jeg infeksjon og kollaps i lunge. Det tar veldig lang tid å hele lunger. For første gang hadde jeg astmatisk pust når jeg trente, og hold på å svime av av trening jeg klarte fint før. Så jeg måtte også trene meg opp igjen, og det tok mye lengre tid, var mye hardere enn før. Jeg måtte innstille meg på at det var slik det var. Til å begynne med ble jeg utslått som om jeg hadde influensa av trening i flere dager/uke, og tvilte på at det var noe bra. Når man er svak og har lite å gå på, så blir det gjerne slik til å begynne med. Men sakte, veldig sakte, ble det litt lettere, og litt lettere. Nå er det slik at i blant føles det ok å trene, andre ganger ikke, men det har tatt noen år. Jeg tror det er viktig å akseptere den prosessen, at den er veldig gradvis, og at man trenger mer hvile enn normalt, og at det alltid vil være tynge enn før, men at det er verre å ikke gjøre noe. 

Har egentlig aldri syntes jeg har fått spesielt god hjelp.. Fikk gå forbi køen hos legen da, det syntes de sikkert var svært god hjelp..men da var jeg også svært alvorlig syk..

Anonymkode: 095a8...23e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke opptatt av å tape fett. Jeg er opptatt av å få tilbake muskelstyrke og kondisjon.

Det du kaller "veldig lite trening" er uoppnåelig for meg. Som det er nå klarer jeg kanskje gå 300 meter, med to pauser hvor jeg setter meg ned og slapper av underveis.

Anonymkode: 7f4be...bdc

Slik hadde jeg det..eller 300 meter er jo ganske langt..hehe..: ) Det verste var at jeg hadde en til skade, så jeg fikk smerter av å sitte også. Det var et helvete. For min del ble det sakte bedre, som nevnt i posten over, men det tok lang tid, og jeg hadde masse skader og problemer. Håper opptrening er mulig for deg også, jeg vet jo ikke om det er det, men jeg var et vrak selv, og tenkte det eneste jeg kunne gjøre var å gjøre noe. Jeg begynte å tenke helhetlig, hvis jeg fikk mer muskler, så kunne det bli 10% bedre, og avlaste de andre problemene jeg hadde. Jeg tenkte at hvis jeg hadde litt mer muskler, så kunne utmattelsen bli lettere å bære. Om det stemmer, er jeg usikker på, bedring er også så sakte og gradvis at man ikke helt klarer å måle den over kort tid. Men husker jeg fikk en håndbok fra sykehuset som sa se 4 uker tilbake, da ser du bedringen. Man ser det når man ser langt tilbake, og slik er det i lange rekonvalenser. Når jeg tenker på det var den håndboken litt til hjelp. 

Det tok over 1 år, før lungesmerten gikk over for min del..og føler meg enda ikke som før i pusten. 

Anonymkode: 095a8...23e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lungeproblemer er noe av det jævligste jeg har opplevd, og har hatt mange ting på samme tid. Det gjorde opptreningen mye tøffere for meg. Jeg hadde også svikt i mange organer, og livstruende infeksjon. I tillegg fikk jeg infeksjon og kollaps i lunge. Det tar veldig lang tid å hele lunger. For første gang hadde jeg astmatisk pust når jeg trente, og hold på å svime av av trening jeg klarte fint før. Så jeg måtte også trene meg opp igjen, og det tok mye lengre tid, var mye hardere enn før. Jeg måtte innstille meg på at det var slik det var. Til å begynne med ble jeg utslått som om jeg hadde influensa av trening i flere dager/uke, og tvilte på at det var noe bra. Når man er svak og har lite å gå på, så blir det gjerne slik til å begynne med. Men sakte, veldig sakte, ble det litt lettere, og litt lettere. Nå er det slik at i blant føles det ok å trene, andre ganger ikke, men det har tatt noen år. Jeg tror det er viktig å akseptere den prosessen, at den er veldig gradvis, og at man trenger mer hvile enn normalt, og at det alltid vil være tynge enn før, men at det er verre å ikke gjøre noe. 

Har egentlig aldri syntes jeg har fått spesielt god hjelp.. Fikk gå forbi køen hos legen da, det syntes de sikkert var svært god hjelp..men da var jeg også svært alvorlig syk..

Anonymkode: 095a8...23e

Hva slags problemer hadde du med lungene? Er de tilbake der de var? Det er visst sannsynlig at lungene mine er varig skadet, men det er for tidlig å si helt sikkert. Fikk du nedsatt lungekapasitet etterpå? Det er visst mulig å trene opp, verre hvis det er arrdannelser som hindrer gassutvekslingen.

Jeg sliter med å gjøre vanlige, daglige aktiviteter, som å lage mat, rydde, handle etc. Har hjemmehjelp, og det er til stor hjelp. Livet består av husarbeid og opptrening. Samtidig prøver jeg å få tid/krefter til ting som faktisk gir meg glede og overskudd. Skal jeg ha et bra liv må jeg prioritere det også.

Sliten, frustrert, oppgitt, forvirret og ingen å søke råd hos eller utveksle erfaringer med.

Kan fatigue også gå utover kognitive funksjoner? Eller er det en egen gruppe konsekvenser?

Anonymkode: 7f4be...bdc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er årsaken til langtidsplager, og hvordan fikse dem? Jeg er villig til å isbade hvis det funker. 

Anonymkode: 095a8...23e

Men det vet man jo ikke. Akkurat som man ikke vet vedr fatigue etter Guillan-Barre-infeksjon eller brystkreft, eller ME.

Det eneste man vet er at det er ikke kronisk. Man vil bli bedre. Men det kan ta lang tid. Å presse seg gjør ting verre. 

Anonymkode: ee98b...067

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags problemer hadde du med lungene? Er de tilbake der de var? Det er visst sannsynlig at lungene mine er varig skadet, men det er for tidlig å si helt sikkert. Fikk du nedsatt lungekapasitet etterpå? Det er visst mulig å trene opp, verre hvis det er arrdannelser som hindrer gassutvekslingen.

Jeg sliter med å gjøre vanlige, daglige aktiviteter, som å lage mat, rydde, handle etc. Har hjemmehjelp, og det er til stor hjelp. Livet består av husarbeid og opptrening. Samtidig prøver jeg å få tid/krefter til ting som faktisk gir meg glede og overskudd. Skal jeg ha et bra liv må jeg prioritere det også.

Sliten, frustrert, oppgitt, forvirret og ingen å søke råd hos eller utveksle erfaringer med.

Kan fatigue også gå utover kognitive funksjoner? Eller er det en egen gruppe konsekvenser?

Anonymkode: 7f4be...bdc

Jeg hadde livstruende bakterieinfeksjon, jeg fikk så infeksjon i lunge og lungekollaps etter operasjoner. Det var jævlig vondt. Jeg fikk høre den gang at lunger var vanskelig å hele, og at det tok veldig lang tid. Jeg hadde så mange andre problemer at lungen min var ikke hovedproblemet, det var en bi-komplikasjon. Jeg hadde jo den pustefløyten på sykehuset, den som er kjempetung å puste inn i, for å trene lungene.  Det tok som nevnt over 1 år før smerten gikk bort for min del, og jeg fikk astmatisk pust etterpå, er enda ikke som før, men mye bedre. Jeg håper du ikke får varige problemer, vet at opptrening er vanskelig når du har det slik, så du må jo jobbe litt rundt det. Kanskje prøve mykere trening først, yoga, thai chi, pilates? 

Ja, fatigue kan gå utover kognitive funksjoner, det er også jævlig. Men sikkert også pga. den mer begrensende og passive livsstilen som følger av sykdom. Jeg tror det er viktig å sørge for frist luft(omså sitte ute) sørge for stimuli for hjernen uten at man nødvendigvis må oppsøke det, sånn som luktesansen, om så skaffe noen potteplanter for å få en naturopplevelse. Hjernen har veldig godt av å bli stimulert av naturen. Men du må jo justere alt etter dine behov og begrensninger.

Og jeg tror det er kjempeviktig å gjøre ting/utsette seg for det som gir en glede oppe i alt det tunge. Jeg husker jeg fikk en blomst når jeg var på det sykeste, og den blomsten var så enkel å forholde seg til, det var det eneste jeg maktet å forholde meg til, alt annet var for mye. 

Anonymkode: 095a8...23e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik hadde jeg det..eller 300 meter er jo ganske langt..hehe..: ) Det verste var at jeg hadde en til skade, så jeg fikk smerter av å sitte også. Det var et helvete. For min del ble det sakte bedre, som nevnt i posten over, men det tok lang tid, og jeg hadde masse skader og problemer. Håper opptrening er mulig for deg også, jeg vet jo ikke om det er det, men jeg var et vrak selv, og tenkte det eneste jeg kunne gjøre var å gjøre noe. Jeg begynte å tenke helhetlig, hvis jeg fikk mer muskler, så kunne det bli 10% bedre, og avlaste de andre problemene jeg hadde. Jeg tenkte at hvis jeg hadde litt mer muskler, så kunne utmattelsen bli lettere å bære. Om det stemmer, er jeg usikker på, bedring er også så sakte og gradvis at man ikke helt klarer å måle den over kort tid. Men husker jeg fikk en håndbok fra sykehuset som sa se 4 uker tilbake, da ser du bedringen. Man ser det når man ser langt tilbake, og slik er det i lange rekonvalenser. Når jeg tenker på det var den håndboken litt til hjelp. 

Det tok over 1 år, før lungesmerten gikk over for min del..og føler meg enda ikke som før i pusten. 

Anonymkode: 095a8...23e

300 meter er langt. Fint å høre at noen forstår det. Det har tatt meg tre måneder å komme dit, og jeg er veldig fornøyd med det.

Hadde du smerter i lungene? Hva var i veien?

Merkelig nok er ikke pusten så ille, lite slim og hoste, faktisk mindre enn jeg hadde da jeg bare hadde astma. Men går jo på mer medisiner nå, da. Problemet er vel heller at jeg tar opp oksygen for dårlig, noe som går ut over hele kroppen.

Opptrening er mulig, ja. Selv om lungene mine ikke blir bedre enn de er nå kan det å trene gjøre at jeg utnytter oksygenet bedre. Jeg er i gang med opptrening (du kan si begrepet "trening" har fått nytt innhold), problemet er den uforutsigbare utmattelsen. En dag klarer jeg greit gåturen, blir sliten men henter meg inn igjen til dagen etter. En annen dag må jeg avbryte tidlig, og er allikevel utslått i flere dager etter. Hadde det enda vært litt mer forutsigbart, at jeg på forhånd/underveis kunne vite hvor mye krefter jeg har. Håper jeg lærer å kjenne det bedre etterhvert.

Den håndboka høres interessant ut. Husker du hva den heter? Og vet du hvor jeg kan få tak i den?

Anonymkode: 7f4be...bdc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

300 meter er langt. Fint å høre at noen forstår det. Det har tatt meg tre måneder å komme dit, og jeg er veldig fornøyd med det.

Hadde du smerter i lungene? Hva var i veien?

Merkelig nok er ikke pusten så ille, lite slim og hoste, faktisk mindre enn jeg hadde da jeg bare hadde astma. Men går jo på mer medisiner nå, da. Problemet er vel heller at jeg tar opp oksygen for dårlig, noe som går ut over hele kroppen.

Opptrening er mulig, ja. Selv om lungene mine ikke blir bedre enn de er nå kan det å trene gjøre at jeg utnytter oksygenet bedre. Jeg er i gang med opptrening (du kan si begrepet "trening" har fått nytt innhold), problemet er den uforutsigbare utmattelsen. En dag klarer jeg greit gåturen, blir sliten men henter meg inn igjen til dagen etter. En annen dag må jeg avbryte tidlig, og er allikevel utslått i flere dager etter. Hadde det enda vært litt mer forutsigbart, at jeg på forhånd/underveis kunne vite hvor mye krefter jeg har. Håper jeg lærer å kjenne det bedre etterhvert.

Den håndboka høres interessant ut. Husker du hva den heter? Og vet du hvor jeg kan få tak i den?

Anonymkode: 7f4be...bdc

Jeg hadde vel smerter pga. kollapsen, regner jeg med. Husker de sa på sykehuset at de trodde jeg hadde hatt den infeksjonen en stund, men var når det kollapset at jeg fikk akutte smerter.

Ja, huff, det er helt for jævlig når man blir så svekket at man ikke klarer å gå. Så fint at du klarer å måle fremgangen din. Jeg tror det er viktig. Husker jeg følte at det aldri ble bedre til tider, fordi alt gikk så sakte, da blir man frustrert og lei. Fint å høre at opptrening er mulig for deg, jeg har tenkt hele veien at alle monner drar, hva annet skal man gjøre liksom..Man har jo ikke så mange valg. Jeg husker ikke hva den boken heter lenger og den var ikke for lungesyke, det var spesifikt for mine operasjoner, hva man kunne forvente etter 4 uker, 8 uker, sakte tilbake til livet liksom..I den boken stod det i alle fall at det var naturlig og normalt å bli frustrert og sint, det er en del av drivkreftene i lang rekonvalesens. Jeg syntes det var litt morsomt på et nivå, for da lå jeg der og var skikkelig frustrert og sint, og så kunne jeg lese at det var normalt. : ) 

Anonymkode: 095a8...23e

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

AAJeg hadde vel smerter pga. kollapsen, regner jeg med. Husker de sa på sykehuset at de trodde jeg hadde hatt den infeksjonen en stund, men var når det kollapset at jeg fikk akutte smerter.

Ja, huff, det er helt for jævlig når man blir så svekket at man ikke klarer å gå. Så fint at du klarer å måle fremgangen din. Jeg tror det er viktig. Husker jeg følte at det aldri ble bedre til tider, fordi alt gikk så sakte, da blir man frustrert og lei. Fint å høre at opptrening er mulig for deg, jeg har tenkt hele veien at alle monner drar, hva annet skal man gjøre liksom..Man har jo ikke så mange valg. Jeg husker ikke hva den boken heter lenger og den var ikke for lungesyke, det var spesifikt for mine operasjoner, hva man kunne forvente etter 4 uker, 8 uker, sakte tilbake til livet liksom..I den boken stod det i alle fall at det var naturlig og normalt å bli frustrert og sint, det er en del av drivkreftene i lang rekonvalesens. Jeg syntes det var litt morsomt på et nivå, for da lå jeg der og var skikkelig frustrert og sint, og så kunne jeg lese at det var normalt. : ) 

Anonymkode: 095a8...23e

Alle monner drar, det er det jeg også tenker. Og trene er det eneste jeg kan gjøre for å påvirke situasjonen. Ellers er det bare å vente og se. Jeg er for mye kontrollfreak til å vente og se.

Anonymkode: 7f4be...bdc

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle monner drar, det er det jeg også tenker. Og trene er det eneste jeg kan gjøre for å påvirke situasjonen. Ellers er det bare å vente og se. Jeg er for mye kontrollfreak til å vente og se.

Anonymkode: 7f4be...bdc

Jeg er nok også en kontrollfreak, tror det kan være en god ting. Men jeg ga meg også lov til å ha mine deprimerte perioder, jeg tror nesten det skjer av seg selv, men etterhvert ble det en fysisk, nesten teknisk opplevelse, mer enn emosjonell. Enkelte dager og perioder ville jeg ikke ut av senga, jeg ville bare bli under dyna for alltid. Men etterhvert så kommer man ut. : ) 

Jeg har også veldig tro på å stimulere hjernen gjennom sine omgivelser, om det er natur, en blomst, frisk luft, følelsen av litt vind mot huden. Når jeg lå nede for telling, med forferdelig smerter, så hadde jeg et åpent vindu, og det kom litt kjølig vind inn, og jeg husker det var så godt, det var litt lindring i det skiftet av fokus, litt bort fra smertene, og min miserable situasjon, og til følelsen av vinden mot huden.  

Anonymkode: 095a8...23e

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke opptatt av å tape fett. Jeg er opptatt av å få tilbake muskelstyrke og kondisjon.

 

Anonymkode: 7f4be...bdc

Poenget er ikke fett eller ikke, poenget er at man merker forskjell selv ved veldig lite trening. Samboer med MS og ekstrem fatigue og mye smerter trener 5 min styrketrening hver dag og har synlige muskler

Anonymkode: 13cd2...a43

[AnonymBruker]

Tror utfordringen er at det ikke finnes noen behandling av fatigue og at pasienter leter i blinde..... 

Min er etter borreliose, og Borreliosen gav med også endel kognitive utfall. Føler livet forsvinner. Sosiale liv går rett i gass..... 

Fryktelig ensomt😢

Anonymkode: b93c5...6c1

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slik hadde jeg det..eller 300 meter er jo ganske langt..hehe..: ) Det verste var at jeg hadde en til skade, så jeg fikk smerter av å sitte også. Det var et helvete. For min del ble det sakte bedre, som nevnt i posten over, men det tok lang tid, og jeg hadde masse skader og problemer. Håper opptrening er mulig for deg også, jeg vet jo ikke om det er det, men jeg var et vrak selv, og tenkte det eneste jeg kunne gjøre var å gjøre noe. Jeg begynte å tenke helhetlig, hvis jeg fikk mer muskler, så kunne det bli 10% bedre, og avlaste de andre problemene jeg hadde. Jeg tenkte at hvis jeg hadde litt mer muskler, så kunne utmattelsen bli lettere å bære. Om det stemmer, er jeg usikker på, bedring er også så sakte og gradvis at man ikke helt klarer å måle den over kort tid. Men husker jeg fikk en håndbok fra sykehuset som sa se 4 uker tilbake, da ser du bedringen. Man ser det når man ser langt tilbake, og slik er det i lange rekonvalenser. Når jeg tenker på det var den håndboken litt til hjelp. 

Det tok over 1 år, før lungesmerten gikk over for min del..og føler meg enda ikke som før i pusten. 

Anonymkode: 095a8...23e

Man må nok til utlandet for å få den hjelpen man behøver (fatigue, MS, ME, osv.)

Offentlig og privat helsevesen i Norge tilbyr ikke kompetanse eller stamcelleoperasjon.

Anonymkode: 1db19...872

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Poenget er ikke fett eller ikke, poenget er at man merker forskjell selv ved veldig lite trening. Samboer med MS og ekstrem fatigue og mye smerter trener 5 min styrketrening hver dag og har synlige muskler

Anonymkode: 13cd2...a43

Innlegget ditt ga ikke akkurat inntrykk av at fett eller ikke ikke er poenget.

Jeg er enig i og har selv erfart at også veldig lite trening kan gi resultater, bygge opp muskler. Min utfordring ligger i å finne den rette balansen, unngå den ekstreme utmattelsen som kommer hvis jeg gjør litt for mye. Marginene er veldig små.

Anonymkode: 7f4be...bdc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Innlegget ditt ga ikke akkurat inntrykk av at fett eller ikke ikke er poenget.

Jeg er enig i og har selv erfart at også veldig lite trening kan gi resultater, bygge opp muskler. Min utfordring ligger i å finne den rette balansen, unngå den ekstreme utmattelsen som kommer hvis jeg gjør litt for mye. Marginene er veldig små.

Anonymkode: 7f4be...bdc

Du er tydeligvis sinna og tar det utover meg, og tolket innlegget i verste mening. Det er ikke jeg som har gitt deg fatigue og det er ikke jeg som er legen din som nekter å ta deg på alvor

Anonymkode: 13cd2...a43

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man må nok til utlandet for å få den hjelpen man behøver (fatigue, MS, ME, osv.)

Offentlig og privat helsevesen i Norge tilbyr ikke kompetanse eller stamcelleoperasjon.

Anonymkode: 1db19...872

Snakket nylig med kreftforsker jeg kjenner. Han nevnte at han trodde stamcellene var ødelagt, i dvale etc. hos pasienter som hadde fatigue i forbindelse med sykdom, ikke bare ved kreft. Jeg skjønte dog ikke helt hva han sa, men så at de driver med stamcelle injeksjoner i Sveits på pasienter med kronisk utmattelse. Han mente det var uavklart om det hadde virkning eller ei. Ettersom jeg forstår så reparerer stamceller andre celler? Men, ja, i Norge blir man overlatt til seg selv i stor grad uansett hva det gjelder. 

Anonymkode: 095a8...23e