Til stemødre

[Nanami]

Jeg er enig i mye av det du sier, @Biloba Men her sier jo stemor at hun ikke er glad i barna, at hun føler seg voldtatt når de er på besøk, at hun ikke føler seg hjemme når de er der osv. Har man slike tanker, så bør man ikke sette seg i den posisjonen hvor man går inn i et slikt forhold. Jeg regner med at hun kjente på disse følelsene også før de valgte å få barn sammen, slik at hun kunne bryte ut uten noen egentlige konsekvenser. 

Jeg er fullstendig enig i at stemor skal ha stemmerett, og fyllefester har jeg aldri fått ha i verken mamma eller pappas hus da jeg var tenåring. Det bør definitivt settes opp kjøreregler når man får tenåringer, slik at slike situasjoner ikke oppstår.

Jeg har hatt my fair share av fæle stemødre, og følelsen av at stemor ikke liker en, og det å få begrenset muligheten til å ha venner og få besøk er skikkelig kjipt. Det er kjipt å si til venner at man alltid må være hos dem, fordi stemor er sur og nekter besøk hjemme. Jeg sier ikke at stemor her gjør det, for det virker ikke helt som de har noen som helst grenser for tenåringene. Men det er jo ikke barnas problem, det er noe far og stemor må finne ut av og avtale sammen. 

Min nåværende stemor har fire stebarn, og jeg er ganske sikker på at hun ikke misliker noen av oss. Dog, jeg er voksen og neppe et problem på lik linje som tenåringer. 

Synes også tanken om mitt hjem og ditt hjem, og hans barn og hennes barn er litt kjip. Min stefar eier huset, men det er like mye mammas hjem. Jeg er ikke biologisk barn til min stefar, men han har aldri forskjellsbehandlet meg eller elsket meg mindre enn hans biologiske datter. 

Nå bruker jeg bare eksempler fra eget liv her, men jeg har hatt mange steforeldre, på begge sider. Noen mennesker er ikke skapt for å være ansvarlig for andres barn, og da synes jeg de skal ta ansvar ved å ikke sette seg i en posisjon hvor de må det. Det finnes plenty med barnløse menn og kvinner i verden. 

[pompdelux]

Jeg skal svare; fra 1 stemor til en annen.

Jeg er mor til 3 barn på 8, 13 og 15.

I tillegg er jeg stemor for 2 på 6 og 15.

I noe kjenner jeg meg igjen, men kanskje bare noe av følelsen.

Jeg er ekstremt glad i mitt eldste stebarn som er her annenhver uke.

Denne tenåringen er ett flott stykke menneske.

Jeg har relativt god kjemi med moren og samarbeidet flyter bra!

 

Vi har to like gamle tenåringer med felles vennegjeng, og har stadig vekk huset fult i helgene. Den biten elsker jeg! Jeg vil ha de hit, her i huset under oppsikt og kontroll.

Sambo er i tillegg firkantet på samværsuker, mine bor fukt her og hans mindre så fri er fri! Eldste min har vært her på fulltid en del, og da blir vi begge litt slitne men ingen klager. Vi bare nyter tiden alene ekstra mye... Og vi godtar faktisk ikke bytter.

Barnet som er minst er det vanskeligere med, og det er jeg ærlig på til sambo.

Barnet er hos oss annenhver helg og ferier da de bor ett stykke unna.

Og det er jeg glad for. Jeg føler at vi lever ett skuespill når det barnet er her, det er kun ett resultat av mors krav og stadige giftige stikk, noe som fører til at livet kjennes komplisert rundt dette barnet.

At det's tilstedeværelse fører til at alle lister seg på tå rundt, og at man føler seg som gjest i eget hjem.

Jeg bryr meg om barnet, jeg er villig til å ofre mye for at barnet skal ha det bra... Men det kjennes allikevel fremmed og vanskelig.

Det føles uekte..

Men jeg er som sagt villig til å gjøre det meste for at det skal fungere, men letter det ikke med årene KAN jeg se for meg at følelsene kan bli verre med tiden.

Jeg skal gjøre mitt for å unngå det.

 

Mitt poeng er at HER - er følelsene rundt barns preget av den andre foreldrens oppførsel..

Mors oppførsel hos den minste fører til ren hatfølelse ovenfor henne, derav mer anstrengt forhold til barnet.

 

 

Endret 3. august 2017 av pompdelux

[AnonymBruker]

Har en stedatter på 3 år, så har ikke de samme problemene. Det eneste negative jeg synes er planlegging av ferier, ellers stortrives jeg som stemor. Nå synes mor det er helt greit st jeg er med å oppdrar når jenta er hos oss og dobbeltsjekker alt med meg (siden mannen ikke alltid husker å fortelle meg pm helgebytter osv). 

Personlig var jeg veldig klar på at jeg skulle bli ordentlig glad i jenta før jeg fikk barn slik at jeg skulle unngå å forskjellsbehandle. 

Har hatt henne i over 2 år nå og hun betyr alt💛

Anonymkode: fc79d...c2a

[AnonymBruker]

Jeg er også stemor, og det er ikke bare lett nei. Her er vanskene oppdragelse og verdigrunnlag. Jeg har mange samtaler med barna mine om livet, mennesker, mellommenneskelige relasjoner, om å være fornøyd med seg selv, respektere og være snill mot andre osv. Disse samtalene har vi når som helst - i bilen, ved matbordet, under kveldsstellet. Stebarna blir mer snakket til av sin far/min samboer, og også av moren sin tror jeg. De får en leksjon om hvordan man skal oppføre seg hver gang de gjør noe galt, men aldri samtaler uten den belærende tonen. De får aldri selv reflektert over egen atferd og blir ikke utfordret på etiske dilemmaer. De lærer ikke å gjøre det riktige av indre motivasjon og moral, men fordi folk rundt dem sier hva som er rett og galt. Og de ser sjeldent hvordan deres egen oppførsel påvirker  i situasjonen eller andre. Det er spesielt tydelig og synlig på to av dem. 

Videre er det småting som skjer så ofte at det blir ganske stort. Som at de ikke vasker hender når de er grisete og klissete, så det blir skittent over alt. At de griser når de spiser mat, hver forbanna gang. Og en del annet. Men mye av dette kunne vært forebygget hvis pappaen var enda litt mer "på" barna sine. Så jeg prøver å rette irritasjonen mot ham inni meg. Ikke at det er så konstruktivt for forholdet, men jeg vil virkelig prøve å ha gode følelser og tanker om stebarna. Og veldig ofte klarer jeg det. Jeg stiller opp for dem, tar dem med på aktiviteter, tuller med dem og gjør virkelig en innsats for at vi skal ha et positivt forhold.

Jeg prøver å tenke at jeg kan i alle fall vise dem mine verdier og vise dem at jeg liker å tilbringe tid med dem. Og jeg tenker at barn ofte ikke kan noe for hvordan de er, selv om de begynner å bli store. De er et produkt av arv og miljø. Og jeg kan gi dem den åpenheten og varmen jeg nettopp lærer barna mine at er viktig. At vi skal ta vare på alle rundt oss etc. Jeg må begynne med å være et godt forbilde. Og jeg synes at jeg klarer det.

Men fy faen, så slitsomt det er iblant. Så lei jeg er iblant. Så utakknemlig jobb det er iblant. Foreldre elsker barna sine betingelsesløst. Jeg velger å ta vare på disse barna og gjøre livet deres godt - relativt betingelsesløst, frivillig - og får så lite igjen for det. Når det feks var en stor dag for det ene stebarnet så fikk jeg ikke være med på hovedgaven (bestemte mor). Da er jeg redusert til en biperson. Og jeg mener virkelig at inkludering av steforeldre er veien å gå for å gjøre jobben litt lettere. Litt mer attraktiv. Jeg vet at mine stebarn liker meg, og at jeg betyr mye for dem. At de føler seg sett av meg. Det jeg ønsker i gjengjeld er at foreldrene ser hvilke innsats det krever å være en (god) steforelder.

Anonymkode: 788a6...0f5

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også stemor, og det er ikke bare lett nei. Her er vanskene oppdragelse og verdigrunnlag. Jeg har mange samtaler med barna mine om livet, mennesker, mellommenneskelige relasjoner, om å være fornøyd med seg selv, respektere og være snill mot andre osv. Disse samtalene har vi når som helst - i bilen, ved matbordet, under kveldsstellet. Stebarna blir mer snakket til av sin far/min samboer, og også av moren sin tror jeg. De får en leksjon om hvordan man skal oppføre seg hver gang de gjør noe galt, men aldri samtaler uten den belærende tonen. De får aldri selv reflektert over egen atferd og blir ikke utfordret på etiske dilemmaer. De lærer ikke å gjøre det riktige av indre motivasjon og moral, men fordi folk rundt dem sier hva som er rett og galt. Og de ser sjeldent hvordan deres egen oppførsel påvirker  i situasjonen eller andre. Det er spesielt tydelig og synlig på to av dem. 

Videre er det småting som skjer så ofte at det blir ganske stort. Som at de ikke vasker hender når de er grisete og klissete, så det blir skittent over alt. At de griser når de spiser mat, hver forbanna gang. Og en del annet. Men mye av dette kunne vært forebygget hvis pappaen var enda litt mer "på" barna sine. Så jeg prøver å rette irritasjonen mot ham inni meg. Ikke at det er så konstruktivt for forholdet, men jeg vil virkelig prøve å ha gode følelser og tanker om stebarna. Og veldig ofte klarer jeg det. Jeg stiller opp for dem, tar dem med på aktiviteter, tuller med dem og gjør virkelig en innsats for at vi skal ha et positivt forhold.

Jeg prøver å tenke at jeg kan i alle fall vise dem mine verdier og vise dem at jeg liker å tilbringe tid med dem. Og jeg tenker at barn ofte ikke kan noe for hvordan de er, selv om de begynner å bli store. De er et produkt av arv og miljø. Og jeg kan gi dem den åpenheten og varmen jeg nettopp lærer barna mine at er viktig. At vi skal ta vare på alle rundt oss etc. Jeg må begynne med å være et godt forbilde. Og jeg synes at jeg klarer det.

Men fy faen, så slitsomt det er iblant. Så lei jeg er iblant. Så utakknemlig jobb det er iblant. Foreldre elsker barna sine betingelsesløst. Jeg velger å ta vare på disse barna og gjøre livet deres godt - relativt betingelsesløst, frivillig - og får så lite igjen for det. Når det feks var en stor dag for det ene stebarnet så fikk jeg ikke være med på hovedgaven (bestemte mor). Da er jeg redusert til en biperson. Og jeg mener virkelig at inkludering av steforeldre er veien å gå for å gjøre jobben litt lettere. Litt mer attraktiv. Jeg vet at mine stebarn liker meg, og at jeg betyr mye for dem. At de føler seg sett av meg. Det jeg ønsker i gjengjeld er at foreldrene ser hvilke innsats det krever å være en (god) steforelder.

Anonymkode: 788a6...0f5

Barna har ikke bedt om dere.

Barna vil kun ha mor og far.

Anonymkode: 574c6...240

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna har ikke bedt om dere.

Barna vil kun ha mor og far.

Anonymkode: 574c6...240

Nettopp! Blir litt frustrert av det innlegget. "Jeg velger å ta vare på disse barna og gjøre livet deres godt - relativt betingelsesløst, frivillig - og får så lite igjen for det." 

Hun får far. Barna får en muggen stemor som forventer at barna skal vise takknemlighet for at hun oppfører seg som en voksen? Det er hun som har valgt dette livet, ikke barna. Hun skal være takknemlig for at hun får bli med i familien, ikke barna for at de får henne. 

Anonymkode: dd175...9de

[Gjest Dacini]

På 3.8.2017 den 11.11, AnonymBruker skrev:

Hvorfor sier dere alltid det der??

Hos oss var det mannen som kom inn i livet mitt.. han tryglet meg nærmest om å starte ett liv sammens med han... og ga seg ikke når jeg sa at det ble mye... Men til slutt ga jeg etter og i en lykkerus av forelskelse fra begge parter så dro han med seg barna og flyttet inn i mitt hus... På hvilken måte var jeg jeg som kom inn i livene deres?? jeg vil si at de kom inn i mitt og mine barns liv...

Anonymkode: de33b...28f

Edit: jeg trodde dette var TS når jeg skrev mitt svar, dog står mye av det jeg skriver som et svar også til TS, så jeg lar det stå.

Du tok dem i mot. Du sa ikke nei til mannen når han ville flytte inn med sine barn. Du gjorde et valg og om det valget nå viser seg feil så må du og mannen din sette dere ned og snakke om hva som er fremtiden. Det er veldig trist at du etter lang tid fortsatt ikke er glad i stebarna dine. Ingenting av dette er stebarna sin feil. De har ikke gjort noe galt, de måtte bare bli med når du og far tok et valg sammen i forelskesrusen, som du sier.

du her spesifikt om å ikke få råd om å gå, men altså.. les hva du skriver om barna til mannen din, det er ikke pent og det virker jo ikke som du har det bra i det hele tatt, er det ikke da bedre for alle parter om du pakker snippesken og går?

-dacini-

Endret 5. august 2017 av Dacini

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp! Blir litt frustrert av det innlegget. "Jeg velger å ta vare på disse barna og gjøre livet deres godt - relativt betingelsesløst, frivillig - og får så lite igjen for det." 

Hun får far. Barna får en muggen stemor som forventer at barna skal vise takknemlighet for at hun oppfører seg som en voksen? Det er hun som har valgt dette livet, ikke barna. Hun skal være takknemlig for at hun får bli med i familien, ikke barna for at de får henne. 

Anonymkode: dd175...9de

Nettopp. Barna har ikke bedt om at det plutselig skal komme en dame. De har far og mor. 

Hun bør være takknemlig for at barna ikke har trenert henne ut.

Anonymkode: 574c6...240

[AnonymBruker]

På 8/3/2017 den 11.16, AnonymBruker skrev:

Vel, JEG skjønner ikke hvorfor folk blir sammen når den ene har barn fra før, hvis det egentlig er så ille. Tar man over en mann med barn, så følger hans "forrige" liv med og. Du har ingenting å klage over. 

Anonymkode: bd1d7...cca

Det er ikke alltid man ser hvordan det blir før man har fått barn sammen

Anonymkode: 33090...89e

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mye av TS sine følelser, og forstår henne godt. Samtidig er jeg opptatt av at stebarn mine skal ha det så bra som mulig. 

Anonymkode: 33090...89e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp! Blir litt frustrert av det innlegget. "Jeg velger å ta vare på disse barna og gjøre livet deres godt - relativt betingelsesløst, frivillig - og får så lite igjen for det." 

Hun får far. Barna får en muggen stemor som forventer at barna skal vise takknemlighet for at hun oppfører seg som en voksen? Det er hun som har valgt dette livet, ikke barna. Hun skal være takknemlig for at hun får bli med i familien, ikke barna for at de får henne. 

Anonymkode: dd175...9de

Jeg har da aldri skrevet at barna skal vise takknemlighet. Men de voksne, stebarnas foreldre, som har valgt å skille seg og å ta nye voksne inn i barnas liv - de burde vise forståelse for steforelder-rollen. 

Anonymkode: 788a6...0f5

[Ulla Ullsokk]

Jeg er ikke stemor og skal ikke skrive noe om det, men akkurat det med å la ungdommene ha huset fritt i helgene henger jeg meg opp i. Det kommer til å bli once in a lifetime her i huset! De kunne hatt overnatting av venninner jeg kjente, men å ha fest når dere er på hytta?? Det hadde jeg IKKE likt siden jeg husker altfor godt hjemme-alene-fester og vil ikke ha fremmede fulle ungdommer på soverommet mitt eller finne spy bak gardinene. 

Så DER synes jeg du kan sette ned foten. Det har ingenting med hvem sine barn det er!

[AnonymBruker]

Ah, så glad som bor i en annen by enn stebarnet mitt! Vi har han aldri, annet enn av og til i ferier. Så glad vi flyttet Skjønner følelsene dine så sykt godt, stor klem til deg! 

Anonymkode: 17053...cc7

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna har ikke bedt om dere.

Barna vil kun ha mor og far.

Anonymkode: 574c6...240

Kun mor og far er ikke lenger aktuelt hos disse barna, det valget tok mor og far. Så da er det også greit at mor og far tar ansvaret for sine valg og gjør det de kan for at barna skal trives i sin nye familie og slippe lojalitetskonflikter. Det innbærer bl.a å være inkluderende og å vise at man setter pris på når andre stiller opp. Kanskje krever det  litt kamelsvelging fra mor og far, men så lett som omverdenen krever akkurat det fra steforeldre, kan det ikke være all verdens ting å be om.

Anonymkode: f1815...771

[AnonymBruker]

Du høres ut som stemoren til min sønn. Hun er god og snill mot han, men hun viser veldig sterkt mot meg og generelt på sosiale medier (han er liten og ser ikke det) at hun skulle ønske han ikke var en del av "kabalen". Syns det er trist, selv om han ikke merker noe til det nå.

Anonymkode: 53dd6...60d

[Christina82]

Jeg er stemor selv, til ei flott frøken på 17. Hun har aldri bodd hos oss, men vært annenhver helg og noen ferier. Nå som hun er såpass stor ser vi henne for lite. Vi bor ca 1 time unna. Vi har felles barn, og jeg ser at vår felles datter på 5 år ikke har noen søsterfølelse. Syns det er leit. Var ting bedre når hans barn var mindre? Hvor lenge har dere vært sammen? tre barn er jo "mye" så det er jo klart at det kreves en del sammarbeid mtp ferier osv for å få ting til å gå opp. 

 

Jeg tror ikke jeg hadde ønsket å få barn med min mann dersom jeg følte at han ikke var ferdig med eksen, og at hun skulle "styre" livet vårt. (sier ikke at hans eks styrer ditt) 

Leit at du har det sånt, å føle man er gjest i eget hjem er ikke ok. 

 

klem til deg. 

[AnonymBruker]

Jeg er stemor, og mor til egne og felles barn. Jeg kjenner meg godt igjen i det ts skriver. Elsker mannen min, men tenker at jeg rett og slett ikke får det til lenger, så jeg vurderer å flytte. Vi har selvfølgelig diskutert, noen ganger på en god måte, men ofte ender det i fæle krangler.

Er det noen av dere stemødre som har hatt noenlunde samme følelser som ts, og har klart å snu det? Eller funnet løsninger? Eller har noen blitt særbo, og klart å bevare kjæresteforholdet? 

Gode tips mottas med takk 😊 

Anonymkode: 4f82d...a10

[AnonymBruker]

Samme som over her. Jeg har avtalt et møte med familievernkontoret alene etter ferien, for å kunne snakke fritt uten å såre noen,og forhåpentligvis få litt råd og veiledning. Har noen erfaring fra slike samtaler? 

Anonymkode: 4f82d...a10

[AnonymBruker]

Jeg er også stemor, og vet alt om at det ikke er enkelt. Romantiserer det på ingen måte. Likevel får jeg en uggen følelse av å lese TS' innlegg. Får håpe det bare er en overdreven utblåsning etter en ekstra stressende periode.

Stemorrollen krever modenhet og romslighet, har man ikke det, så blir det umulig. Man må ha åpne øyne fra starten av. Først og fremst handler det om hvilke forventninger man har når man går inn i forholdet. Om drømmen er en tradisjonell kjernefamilie, og man er en eiesyk dame som helst skulle hatt mannen for seg selv, så dater man feil mann. Den illusjonen vil bare ødelegge. Da ser du stebarna bare som et irriterende vedheng, en kjip pris å betale for mannen du elsker, og som du biter tennene sammen for å tåle annenhver uke.

Slik blir stebarna fremmedelementer, og det blir en ond sirkel: når du ikke nærmer deg stebarna genuint, så merker de det, om så ubevisst. De plukker opp at du kun er vennlig for syns skyld, at din interesse er overfladisk, og dermed responderer de på samme måte. De distanserer seg, og slik kan man leve i samme hus i årevis uten at det bygges noen gjensidig fortrolighet, respekt eller kjærlighet. Dette vil alle parter tape på, og det vil gi grobunn for konflikter, fordi man aldri lærer hverandre å kjenne godt nok til at kommunikasjonen flyter på en naturlig måte og man kan være ærlige med hverandre i hverdagen sammen. Man går rundt som en trykkoker med masse innvendig frustrasjon.

Selv har jeg absolutt slitt med stemorrollen til tider. Det er en tricky rolle, fordi man ikke helt vet hvilken plass man skal ta. Kan man kjefte på barna for ikke å ha tatt ut søpla, når de ikke er "dine"? Kan man banke på døra deres og trøste når de har kjærlighetssorg, når de ikke er "dine"? Det tar tid å finne ut av disse tingene, men det kan gå seg til etterhvert. For meg har nøkkelen vært å løfte blikket og droppe hele kjernefamiliedrømmen. Jeg valgte tross alt noe annet. Jeg får aldri kjernefamilien, men jeg har fått noe i gjengjeld - noen unike personer som nå står meg nær, og som jeg plutselig ikke kan forestille meg livet uten.

Når jeg nærmet meg stebarna mine med nysgjerrighet for hvem de ER, ikke som vedheng til mannen min, men som individer - så fikk jeg også mye tilbake. De responderte ved å åpne seg for meg, vise meg tillit og sårbarhet, oppsøke meg på eget initiativ, og gradvis ble vi tette. Når man har kommet dit at man til og med kan kjefte på hverandre og være seg selv sammen, uten å være redd for å ha tråkket i salaten, så er ting bra. Da slapper man av. Begge parter vet at kjærligheten er der som et grunnlag, man er familie. I dag er stebarna mine nærmere 30 og flyttet ut for lengst, og oppriktig: jeg savner dem. Gleder meg når de kommer "hjem" på middagsbesøk og vi prater og tuller og drikker vin sammen. De er blitt sabla bra mennesker  

Anonymkode: 5d6ab...ca5

[AnonymBruker]

På 3.8.2017 den 19.43, AnonymBruker skrev:

Dette er mitt liv...jeg har det 100% likt som deg. Det er så vanskelig at jeg hver eneste dag vurderer å gå, men siden jeg elsker mannen min og barna våre, vil jeg ikke at de ikke skal få tid med pappaen sin og jeg er så glad i min mann. Barna har prøvd å skape splid utallige ganger, godt manipulerte av sin mor, og datteren er sur fordi pappa ikke lenger kun har henne som eneste jente i livet, men nå har en datter til, og dette lar hun gå ut over vår felles datter. I tillegg er hun tydeligvis sjalu og blir gretten hver gang min mann gir meg en kompliment. Jeg har prøvd absolutt alt, og stiller opp for dem når som helst, men jeg får bare responsen at de snakker stygt om oss hos mor for å please henne samt totalt overkjører meg og ikke gidder hjelpe tl hjemme. pappaen er i bildet, og han sier godt ifra, men det hjelper kun når han er hjemme. Jeg føler ikke jeg har min egen familie, men har gått inn i en familie hvor alt handler om å please dem, jeg har knapt en egen identitet lenger. Fra å være glad og kreativ og ha et godt og spennende forhold til min mann, er jeg nå kun et verktøy for barna hans og eksen. Slutt med å kalle stemødre for hekser! jeg har prøvd alt, men hva hjelper det når eksen hans svartmaler meg og vender ungene mot meg. De kan jo ikke sendes vekk fra oss heller, dette er jo også hjemmet. Jeg er så vanvittig stuck og jeg hater det, teller bare ned årene. Så til alle som tenker på å flytte sammen med noen som har barn fra før: jeg ville tenkt meg GODT om! Du kan aldri ta et valg lenger, alle andre har meninger om dine valg. Du må bevise dobbelt så mye som andre mødre, da du har "stemortittel" hengende over deg. Gud nåde om du er sint en dag, eller ikke orker huset fullt, sier nei fordi dere har egne planer i mors uke..

Anonymkode: a0687...80b

Dette er så sant! Akkurat dette har jeg sagt til mannen min mange ganger! Jeg føler ikke at jeg har fått skape min egen familie. Jeg føler at jeg har gått inn i en familie som allerede fungerer med sine regler og vaner, så skal jeg prøve å tilpasse meg det. Alt handler om å prøve å passe inn, og holde stebarna blide og fornøyde. Jeg har mistet meg selv oppi det hele.

Folk må slutte å drive heksejakt på stemødre her inne! Folk som ikke har prøvd selv aner virkelig ikke hvordan det er!
Det er tydelig at det er 2 sider av slike saker her inne på forumet. På den ene siden sitter stemødrene, på den andre siden sitter alenemødre som har barna sine hos en stemor. Vær så snill dere alenemødre, å ikke drive sånn skittkasting etter stemødre! Dere aner ikke hvor hardt vi prøver! Vi prøver virkelig å få et godt forhold til stebarna, og vi prøver virkelig å gjøre dem lykkelige! Men det er jammen ikke like enkelt alltid, med sjalu ekser som gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene og sette stebarna opp mot stemoren sin! Hvorfor er det så viktig for dere at barna deres ikke liker stemoren sin? Er det sjalusi fordi barna forholder seg til en annen morsfigur halve tiden? Hva med å prøve å sette pris på at barna har et godt forhold til stemoren sin, for da er også barna lykkelige, i stedet for å plante dritt i hodet på barna slik at de misliker stemoren sin?! HVA er vitsen med det, og tjener barna på det tror dere??

Anonymkode: 4b405...972