Til stemødre

[AnonymBruker]

Er ikke stemor, men det er lett å skjønne følelsene dine. Folk som svarer med hat her, har vel mest sannsynlig egne barn som er hos steforeldre, og er kanskje upartiske, eller så klarer de ikke å sette seg inn i situasjonen - eller forstå at andre er fosrkjellige med anre intimgrenser og behov for pusterom.

 

Ikke skam deg over disse følelsene, det er helt natulig. Syntes nå barnefar burde være flinkere til å sette grenser, og at du burde hatt en stue for deg selv - da hadde du nok fått mye mer pusterom.

Anonymkode: 31e93...5e9

[Nanami]

Ko-ko. Jeg er glad mine steforeldre ikke er som deg. Skulle ønske kvinner (og menn) som deg kunne finne menn (og kvinner) uten barn fra før. Barna kan ikke velge, men det kan de potensielle steforeldrene. 

[Nanami]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke stemor, men det er lett å skjønne følelsene dine. Folk som svarer med hat her, har vel mest sannsynlig egne barn som er hos steforeldre, og er kanskje upartiske, eller så klarer de ikke å sette seg inn i situasjonen - eller forstå at andre er fosrkjellige med anre intimgrenser og behov for pusterom.

 

Ikke skam deg over disse følelsene, det er helt natulig. Syntes nå barnefar burde være flinkere til å sette grenser, og at du burde hatt en stue for deg selv - da hadde du nok fått mye mer pusterom.

Anonymkode: 31e93...5e9

Haha! "Nei, ikke gå inn i stua til stemor nå barn". Hvordan forklarer du den? Latterlig. Stemor kan vel få pusterom på soverommet eller ute, som alle andre mennesker gjør. Velger du en storfamilie, med viten og vilje, så er det det dessverre slike ting du må tåle. 

[AnonymBruker]

Jeg har både en stemor og en stefar, og tro meg. Jeg kan garantere at barna merker det om du ikke er glad i dem.

Anonymkode: 86512...2a7

[bekka79]

Ikke stemor selv nå (men har vært) og barna mine har stemor. Jeg vil si at jeg beundrer de som takler den rollen bra og tar til seg stebarn og behandler de på lik linje som sine egne ( dessverre er det altfor få som takler den rollen bra). Og å behandle de som sine egne betyr det også å klare å sette ned foten vedrørende ting de ikke synes er greit (ikke bare være "bestevennnine"), som de mest sannsynlig ikke hadde godtatt av egne barn heller. Som et eksempel, hvis du ikke er komfortabel med at de fyller huset med venner og "fester" når dere er bortreist, så gi beskjed om at dette ikke er akseptabelt. Det er ditt hjem også, ikke bare far og stebarna.

[AnonymBruker]

Tydelig at de som svarer her ikke har aning om hvordan det er å være stemor. 

Det er ikke lett. Og det er helt normalt å føle som du gjør. 

 

Anonymkode: 38521...457

[Gjest C.Tramell]

Jeg er både stemor og mor og kjenner meg igjen i noe av de du skriver selv om det aldri har vært de helt store konfliktene hos oss.  Jeg har en regel jeg alltid minner meg selv på når stebarna går meg på nervene. Den sier at jeg skal behandle og dømme stebarna på akkurat samme måte som jeg ønsker at mine egne barn vil bli behandlet eller dømt hvis det en gang går så galt at vi skiller lag og de får en stemor. Hvis jeg kjenner irritasjon for ting stebarna sier eller gjør tenker jeg "enn om det var mitt eget barn som sa eller gjorde det der?"  Det høres kanskje dumt ut, men det hjelper meg å tenke sånn. Det vekker meg. Jeg roer meg ned og får til tider dårlig samvittighet. Nå er det bank i bordet lenge siden jeg har irritert meg over noe. Kanskje jeg er kurert 

Tror det er ganske vanlig å føle litt på disse tingene. Man er gjerne positivt innstilt i utgangspunktet, og tror at alt skal gå så fint så. Når hverdagen kommer er det ikke alltid så enkelt som man tror, for de små menneskene er kanskje oppdratt på en måte du ikke er tilhenger av, eller faren og barna har rutiner og vaner som krasjer helt med dine ønsker. Man må være en ganske fleksibel og avslappet person for å komme seg knirkefritt inn i en ferdig familie, tror jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg er stemor, min partner stefar, jeg har store barn, han mindre. 

Jeg syns det er viktig å overholde samvær. Selv om de er store. 

Vi har 50/50-løsning. De ukene vi ikke har barn så har vi ikke barn. De kan gjerne komme, men da må de spørre først. Det syns jeg må være helt greit. 

For når vi er barnefri så har vi jo lagt planer ut i fra det, og da kan ikke ungene/ tenåringer/voksne unger bare buse inn her akkurat som det passer dem. 

Her er alle tilfreds med at vi har det sånn. 

Anonymkode: 38521...457

[AnonymBruker]

Jeg er stemor selv, til en 23 år gammal gutt. Vet ikke om jeg bare har vært heldig eller har et annet syn på ting enn deg, for jeg kjenner meg ikke igjen i de punktene. Dessverre så bunner alt i at du faktisk ikke liker de barna, du sier det selv. Uansett hva slags råd eller tanker du får her, kommer du ikke til å følge det, for du er ikke interessert i råd, du vil ha forståelse fordi du må sitte der med tre barn du ikke liker. Hvordan kan du mislike din manns barn? Hvordan ville du likt det hvis du og mannen hadde gått fra hverandre nå, og en annen dame kun holdt ut med din unge fordi det var eksen din hun ville ha? Om du føler deg uønsket i eget hjem, gjør noe! Om du ikke liker at ungdommene kommer med venner og okuperer stua, be de pent om å gå på rommet eller kjøkkenet, da. Jeg har opplevd alt mulig med gutten til mannen min, men aldri har det vært ting som ikke kunne løses, men så elsker jeg den guttungen også. Beklager ts, for ar du føler det slik, og for ungdommene som er stuck med deg så lenge de vil ha kontakt med sin far. Fra en stemor til en annen. 

Anonymkode: ec394...944

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi må da få lov å tenke? Vi behandler dem jo med respekt og er ikke ufin..

Anonymkode: ab10a...fae

Tror du helt ærlig at man behandler noen man ikke liker og omtrent forskter med respekt? Og at de ikke merker det? 

Anonymkode: 6b9aa...4a2

[AnonymBruker]

1 time siden, Engel skrev:

Selvfølgelig har foreldrene selv ansvar for å skape det hjemmet for ungene sine som de ønsker de skal ha, men det var vel ikke noe i innlegget til TS som tydet på at ikke barnefaren har prøvd å få til det? Tvert om vil jeg si. Klarer ikke å se at denne stemoren har hatt noe større ansvar der? Men som stemor eller -far så kommer du inn i en allerede etablert familie, og det er noe helt annet enn når to barnløse møtes og starter en familie. Det er viktig å forstå. Det er mye å ta hensyn til. Det er mye mindre frihet. Dessverre virker det som svært mange ikke forstår/oppdager det til fulle før flere år inn i forholdet. Kanskje går mange litt for raskt inn i det? ikke vet jeg. Et råd tenker jeg er å bruke god tid, bli godt kjent med stebarna først, og kjenne godt etter om dette er noe man tror man vil trives med før man flytter sammen med noen med barn fra før og evt. også får barn med dem.

Det er mulig jeg uttrykte meg uklart, men jeg stiler innlegget du siterer til dem som forlanger at barna skal få leve videre som om mor og far ikke var skilt.

Jeg synes på generelt grunnlag at det er feil å si at stemor kommer inn i en etablert familie. Veldig ofte kommer stemor inn i bildet alt for tidlig, og hun kommer inn i en familie som har gått i stykker, og ikke inn i en familie som er (re)etablert. Den fraskilte foreldren som velger å etablere seg med en ny kjæreste har egentlig et enormt ansvar for å være tilstede for alle i nyfamilien, og tilrettelegge og inkludere, sånn at ting går noenlunde smidig for seg. Tydelige kjøreregler og retningslinjer hjelper godt. Dette er kort kort kort-versjonen av det hele. Det er et hav fallgruver og utfordringer å være obs på.

Jeg tror du har helt rett i at mange går for raskt inn i denne typen relasjoner. Menn som gruppe, er ikke alltid gode på alenetilværelsen, og vil mer enn gjerne snarest mulig ha en som kan overta eksens plass som ansvarlig for det praktiske og emosjonelle. Det går gjerne ikke så bra, noe det er flust av eksempler på her på Kg. (Igjen er dette kort kort kort-versjonen).

Det er skrevet masteroppgaver om stefamiliens utfordringer, så det er klart at det er et minefelt. Jeg håper jo at mange som leser på Kg skjønner det, og at mange unngår å dundre inn i et forhold med en nyskilt mann. Det er ofte veldig dumt.

Anonymkode: c5f3c...8f7

[AnonymBruker]

Har dere ikke husregler da?

Nå er ikke jeg stemor men jeg har vært det hjemmeboende barnet hos mor og stefar når hans barn har kommet til samvær med han. Der var det ikke greit å komme drassende med venner i tide og utide, vi måtte avtale, både jeg som kun bodde hos dem (fraværende far) og hans to jenter som var hos oss to dager i uken og annenhver helg. Var mamma og han vekke var jeg alene hjemme men reglene gjaldt da også, ville jeg ha besøk så var det greit å gi beskjed, jeg fikk alltid et ok fordi de visste at vi ikke ville stelle istand bråk, men fest var det ikke snakk om at verken jeg eller hans jenter fikk ha!

Ville hans jenter komme hjem til oss utenom "deres" dager så måtte de ringe og spørre om det passet, de var såpass yngre enn meg at de trengte barnevakt dersom mamma og han skulle noe uten barn, noe jeg ikke gjorde. 

Anonymkode: ab667...12a

[AnonymBruker]

Jeg er også stemor til to barn på 11 og 14 år. Kjenner meg igjen noe av det du beskriver. Har selv et barn på 10 år selv.

Samboeren min har sine barn 50/50 og mitt barn hele tiden, utenom annenhver helg. Vi har ordnet det slik at vi har barna like helger, så vi har annenhver helg barnefri. Det synes jeg er veldig godt. Å ha vår tid også, for det byr på ulike utfordringer når man er en bonusfamilie. 

1. Jeg kjenner meg igjen når det kommer til hjemmet, for datteren min og jeg flyttet inn til samboeren og hans barn. Vi har pusset opp alle soverommene og er nå igang med badet. Og resten skal det bli. Håper det blir bedre etterhvert. 

Det jeg synes er mest utfordrende er oppdragelse og regler. Samboeren min og jeg pratet mye om dette før vi flyttet sammen, men synes vi er tilbake ved start. Vi blir enige samboer og jeg, men barna hans reagerer. Så sladrer de til mor, også snakker hun med pappaen. Hos moren er det nok mer rett frem, og de synes det er vanskelig å omstille seg.....

Så da blir pappaen usikker, for de blir negativ til å være her. Så han er laidback, så her har vi forskjellig oppdragelse på barna. Han er jo enig med meg, men klarer ikke å håndheve dette for sine barn. 

En annen ting er at datteren hans på 11 år har veldig behov for oppmerksomhet. Hun sitter oppå pappaen sin og vil sitte siden av han hele tiden. Være i stua sammen med oss nesten hele tiden. Jeg får nesten aldri et to sek alene med han, og det samme om vi prater sammen. Så skal hun høre og lytter så godt hun kan. Leggetid er vanskelig og tar lang tid. Hun er engstelig og redd for veldig mye. Pappaen ønsker at hun prater med noen, men moren sier at det trenger hun ikke....

 

Anonymkode: 2fff6...719

[Lottejo]

Du visste vell godt at han hadde varn fra før? Barna hans er en del av han så det skulle man vell tenkt på litt før hvis man ikke ville være en del av det ?

[Sillyline]

Du og far får bli enige om noen klare regler, så må dere stå fast ved de. Dersom det er ditt hus, bør du jo ha mye å si. Men de er en del av familien deres på godt og vondt, så de skal behandles likt som dine egne barn når de blir like gamle.

[Surreal]

Ta kontakt med familievernkontoret, så du kan få noen å prate med. Og se etter løsninger sammen med. Følelsene dine er ikke så unormale. Men det krever mot å innrømme at man ikke liker barna "sine" og at man angrer på livssituasjonen sin. Å ha tenåringer er veldig slitsomt, særlig når du ikke har vært med å forme de fra de var små. De har med seg en annen familiekultur enn det du har, og det er sikkert flere ting du tenker at du vil gjøre anderledes når fellesbarnet blir tenåring. Jeg og mannen er enige om at tenåringsfasen har vært bra for oss som foreldre, for vi ble veldig klare for at de skulle flytte ut :D Det føles til tider veldig invaderende å ha unge voksne så nært innpå seg. Uansett tror jeg den beste løsningen er å få noen å prate med om følelsene dine. Noen som ikke dømmer deg, eller blir fryktelig såret når du forteller hvordan du føler det. Kanskje kan dere finne noen gode løsninger som ivaretar dine behov også, så det slipper og fortsett å være så negativt. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er stemor. Dette er ikke et innlegg hvor de som ikke er stemødre skal slenge dritt til de som er det. Dette er et innlegg rettet til andre stemødre. Vær så snill å respektere det, for jeg vet at det er mange stemor-haters der ute.

Det er mange ting jeg ikke liker med å være stemor. Hadde ikke valgt det igjen. Men nå har vi felles barn og da er jeg låst. Her er noen ting jeg ikke liker. Hadde vært interessant å se hva andre stemødre tenker om disse punktene, om det er flere som har det sånn.

1. Jeg føler meg ikke hjemme i mitt eget hus når to jenter på 18 og 16, og en gutt på 14, er her annenhver uke. 

2. Jeg liker ikke at jeg tror jeg skal ha ej rolig kveld hjemme, og uten forvarsel kommer de drassende med masse venninner eller kompiser, og okkuperer stua.

3. Jeg liker ikke å alltid måtte ta hensyn til mannens eks når det kommer til planlegging av vår ferie og våre høytider.

4. Jeg kjenner på en konstant sorg for at vi ikke er en kjernefamilie, mannen min og våre felles barn.

5. Vi bor på Sørlandet, og jeg eier en hytte et par timer hjemmefra som jeg og mannen min bruker mye i helgene. Våre felles barn er med. Jentene han har fra før er så store at de gidder ikke, så de er hjemme alene. Da drar de masse ungdommer inn i huset og sitter der å drikker. De rydder opp etter seg, men jeg hater at noen jenter som ikke er mine drar huset fullt av ungdommer jeg ikke kjenner. Jeg føler det nesten som en voldtekt, og hater at jeg ikke har kontroll på hjemmet mitt. Ja, de er mannens barn, men de er ikke mine, og jeg greier ikke finne noen form for ro rundt dette!

6. Jeg hater at når barna er med sin mor, og jeg skal slappe av hjemme, kommer de stadig vekk innom uten forvarsel, ofte med venner, for her er det mer boltreplass. Og ifølge far er de så store at de må få gå mellom hjemmene som de selv vil. 

7. Jeg kan ikke, selv etter 7 år, si med hånden på hjertet at jeg er glad i stebarna mine. Jeg liker dem ikke en gang. Jeg tolererer at de eksisterer fordi jeg elsker mannen min.

Ja, jeg vet at jeg har valgt dette selv. 

Ja, jeg vet at det ikke er lett for stebarna å ha stemor heller (selv om jeg er kjempesnill mot dem!)

Vennligst, ingen kommentarer av typen "Pakk sakene og reis" eller "Stakkars barn som har en slik stemor." Jeg er god og snill mot dem, dette er bare mine indre følelser. Ønsker svar fra andre stemødre, for å høre hvordan andre synes dette stemorlivet er.

Anonymkode: 4b405...972

En voldtekt? Har du noen gang blitt voldtatt? Kanskje du bør bruke et annet ord. Skjønner at du føler deg invadert, men du ville følt akkurat det samme om jentene var dine barn.

Anonymkode: f884f...c6f

[AnonymBruker]

Dette er mitt liv...jeg har det 100% likt som deg. Det er så vanskelig at jeg hver eneste dag vurderer å gå, men siden jeg elsker mannen min og barna våre, vil jeg ikke at de ikke skal få tid med pappaen sin og jeg er så glad i min mann. Barna har prøvd å skape splid utallige ganger, godt manipulerte av sin mor, og datteren er sur fordi pappa ikke lenger kun har henne som eneste jente i livet, men nå har en datter til, og dette lar hun gå ut over vår felles datter. I tillegg er hun tydeligvis sjalu og blir gretten hver gang min mann gir meg en kompliment. Jeg har prøvd absolutt alt, og stiller opp for dem når som helst, men jeg får bare responsen at de snakker stygt om oss hos mor for å please henne samt totalt overkjører meg og ikke gidder hjelpe tl hjemme. pappaen er i bildet, og han sier godt ifra, men det hjelper kun når han er hjemme. Jeg føler ikke jeg har min egen familie, men har gått inn i en familie hvor alt handler om å please dem, jeg har knapt en egen identitet lenger. Fra å være glad og kreativ og ha et godt og spennende forhold til min mann, er jeg nå kun et verktøy for barna hans og eksen. Slutt med å kalle stemødre for hekser! jeg har prøvd alt, men hva hjelper det når eksen hans svartmaler meg og vender ungene mot meg. De kan jo ikke sendes vekk fra oss heller, dette er jo også hjemmet. Jeg er så vanvittig stuck og jeg hater det, teller bare ned årene. Så til alle som tenker på å flytte sammen med noen som har barn fra før: jeg ville tenkt meg GODT om! Du kan aldri ta et valg lenger, alle andre har meninger om dine valg. Du må bevise dobbelt så mye som andre mødre, da du har "stemortittel" hengende over deg. Gud nåde om du er sint en dag, eller ikke orker huset fullt, sier nei fordi dere har egne planer i mors uke..

Anonymkode: a0687...80b

[Ruccula]

Jeg er ikke stemor Ts, men jeg forstår deg godt! 

[Biloba]

5 timer siden, Pompom skrev:

Ko-ko. Jeg er glad mine steforeldre ikke er som deg. Skulle ønske kvinner (og menn) som deg kunne finne menn (og kvinner) uten barn fra før. Barna kan ikke velge, men det kan de potensielle steforeldrene. 

Men problemet her er jo delvis at stemor ikke får velge i hverdagen. Far og 3 barn flyttet inn i hennes hjem, men fars meninger trumfer hennes når det gjelder de nesten voksne barnas bruk av hjemmet. Som en annen bruker sier, hjemmet deres fungerer som ungdomsklubb, mot hennes vilje. Selvsagt må man akseptere mye venner i huset, men det bør være begges valg om tenåringene får ha hjemme alene-fester der. Da de flyttet sammen var eldste bare 11 og far hadde sannsynligvis ikke sett for seg hva han selv ville mene den dagen det ble aktuelt engang. Også stemødre skal ha stemmerett når det gjelder bruk av hjemmet, gjester og fyllefester, som de ville hatt det om de var bioforeldre.

Jeg har det veldig fint som stemor, og ser oppriktig på tenåringen som en bonus. Men da er det 1 stk, som i tillegg har en personlighet og væremåte som er lett å like og lett å leve med. Da blir det ikke så stress med små irritasjonsmomenter som dukker opp. Nåværende venneflokk er også eksemplariske ungdommer. 

3 stebarn høres ut som noe som fort kan bli ganske overveldende.