Til stemødre

[Gjest impressa]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det innlegget du svarte på der var ikke skrevet av TS, til opplysning..

Er du stemor? Hvis ikke så la vær å svare. Jeg ønsker synspunkt til andre stemødre, som jeg sa.

Anonymkode: 4b405...972

Ok. Nei. Da får vi håpe det finnes stemødre med vett der ute og at du greier å se nyansert nok på ting til å lytte til dem. Lykke til. 

[Gjest NotNaomi]

Du er ærlig Ts. Du har lov til å si hva du mener og føler.

Var stemor selv,men det gikk veldig bra. Utfordringer er det,og det var tilfeller hvor jeg måtte ta meg selv i nakken for ikke å være urettferdig! Men jeg likte dem da,og ble glad i dem også. Ser trist ut det du skriver,men vet ikke om du klarer å snu tankene til mer positivitet? Du er ihvertfall snill med dem,og det er riktig å være så klart,men kanskje du kan få litt hjelp på et familievernkontor? 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er stemor. Dette er ikke et innlegg hvor de som ikke er stemødre skal slenge dritt til de som er det. Dette er et innlegg rettet til andre stemødre. Vær så snill å respektere det, for jeg vet at det er mange stemor-haters der ute.

Det er mange ting jeg ikke liker med å være stemor. Hadde ikke valgt det igjen. Men nå har vi felles barn og da er jeg låst. Her er noen ting jeg ikke liker. Hadde vært interessant å se hva andre stemødre tenker om disse punktene, om det er flere som har det sånn.

1. Jeg føler meg ikke hjemme i mitt eget hus når to jenter på 18 og 16, og en gutt på 14, er her annenhver uke. 

2. Jeg liker ikke at jeg tror jeg skal ha ej rolig kveld hjemme, og uten forvarsel kommer de drassende med masse venninner eller kompiser, og okkuperer stua.

3. Jeg liker ikke å alltid måtte ta hensyn til mannens eks når det kommer til planlegging av vår ferie og våre høytider.

4. Jeg kjenner på en konstant sorg for at vi ikke er en kjernefamilie, mannen min og våre felles barn.

5. Vi bor på Sørlandet, og jeg eier en hytte et par timer hjemmefra som jeg og mannen min bruker mye i helgene. Våre felles barn er med. Jentene han har fra før er så store at de gidder ikke, så de er hjemme alene. Da drar de masse ungdommer inn i huset og sitter der å drikker. De rydder opp etter seg, men jeg hater at noen jenter som ikke er mine drar huset fullt av ungdommer jeg ikke kjenner. Jeg føler det nesten som en voldtekt, og hater at jeg ikke har kontroll på hjemmet mitt. Ja, de er mannens barn, men de er ikke mine, og jeg greier ikke finne noen form for ro rundt dette!

6. Jeg hater at når barna er med sin mor, og jeg skal slappe av hjemme, kommer de stadig vekk innom uten forvarsel, ofte med venner, for her er det mer boltreplass. Og ifølge far er de så store at de må få gå mellom hjemmene som de selv vil. 

7. Jeg kan ikke, selv etter 7 år, si med hånden på hjertet at jeg er glad i stebarna mine. Jeg liker dem ikke en gang. Jeg tolererer at de eksisterer fordi jeg elsker mannen min.

Ja, jeg vet at jeg har valgt dette selv. 

Ja, jeg vet at det ikke er lett for stebarna å ha stemor heller (selv om jeg er kjempesnill mot dem!)

Vennligst, ingen kommentarer av typen "Pakk sakene og reis" eller "Stakkars barn som har en slik stemor." Jeg er god og snill mot dem, dette er bare mine indre følelser. Ønsker svar fra andre stemødre, for å høre hvordan andre synes dette stemorlivet er.

Anonymkode: 4b405...972

Ta deg sammen. Du viste godt da du traff ham at han hadde flere barn. Men du ble jo sammen med han og flyttet inn. Så må du tåle det. Har aldri vært borti noen som er så pirkete

Anonymkode: 9ea12...12e

[Cyndaquil]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er stemor. Dette er ikke et innlegg hvor de som ikke er stemødre skal slenge dritt til de som er det. Dette er et innlegg rettet til andre stemødre. Vær så snill å respektere det, for jeg vet at det er mange stemor-haters der ute.

Det er mange ting jeg ikke liker med å være stemor. Hadde ikke valgt det igjen. Men nå har vi felles barn og da er jeg låst. Her er noen ting jeg ikke liker. Hadde vært interessant å se hva andre stemødre tenker om disse punktene, om det er flere som har det sånn.

1. Jeg føler meg ikke hjemme i mitt eget hus når to jenter på 18 og 16, og en gutt på 14, er her annenhver uke. 

2. Jeg liker ikke at jeg tror jeg skal ha ej rolig kveld hjemme, og uten forvarsel kommer de drassende med masse venninner eller kompiser, og okkuperer stua.

3. Jeg liker ikke å alltid måtte ta hensyn til mannens eks når det kommer til planlegging av vår ferie og våre høytider.

4. Jeg kjenner på en konstant sorg for at vi ikke er en kjernefamilie, mannen min og våre felles barn.

5. Vi bor på Sørlandet, og jeg eier en hytte et par timer hjemmefra som jeg og mannen min bruker mye i helgene. Våre felles barn er med. Jentene han har fra før er så store at de gidder ikke, så de er hjemme alene. Da drar de masse ungdommer inn i huset og sitter der å drikker. De rydder opp etter seg, men jeg hater at noen jenter som ikke er mine drar huset fullt av ungdommer jeg ikke kjenner. Jeg føler det nesten som en voldtekt, og hater at jeg ikke har kontroll på hjemmet mitt. Ja, de er mannens barn, men de er ikke mine, og jeg greier ikke finne noen form for ro rundt dette!

6. Jeg hater at når barna er med sin mor, og jeg skal slappe av hjemme, kommer de stadig vekk innom uten forvarsel, ofte med venner, for her er det mer boltreplass. Og ifølge far er de så store at de må få gå mellom hjemmene som de selv vil. 

7. Jeg kan ikke, selv etter 7 år, si med hånden på hjertet at jeg er glad i stebarna mine. Jeg liker dem ikke en gang. Jeg tolererer at de eksisterer fordi jeg elsker mannen min.

Ja, jeg vet at jeg har valgt dette selv. 

Ja, jeg vet at det ikke er lett for stebarna å ha stemor heller (selv om jeg er kjempesnill mot dem!)

Vennligst, ingen kommentarer av typen "Pakk sakene og reis" eller "Stakkars barn som har en slik stemor." Jeg er god og snill mot dem, dette er bare mine indre følelser. Ønsker svar fra andre stemødre, for å høre hvordan andre synes dette stemorlivet er.

Anonymkode: 4b405...972

Jeg driter i ditt ønske om hvilken kommentarer du ønsker. Hvorfor i all verden valgte du en mann med barn fra før? De barna er del av familien din. Ditt hjem er deres hjem. De skal få lov å komme på besøk når de vil og ha venner. Om deres eksistens irriterer deg burde du fått barn med en barnløs en. Det vil aldri bli deg mann din og kun deres barn. Barna han har fra før av er familien din også

lurer virkelig på de empatiske evnene til stemødre som deg som ikke fatter og forstår at blir du sammen med en mann med barn fra før tar du barna med på kjøper også og bør legge dype tanker i det. 

[AnonymBruker]

Bare tanken din om at det er ditt hjem og tydeligvis ikke deres setter meg helt ut. Så disse barna skal vokse opp uten et hjem de kan se på som sitt eget, om du får det som du vil. Nei vent, ikke vil, bare føler...

Anonymkode: 1d3a0...1f0

[Gjest Vil ikke]

Denne kjente jeg på at jeg måtte svare på.
Jeg er stemamma. Vi har ingen felles barn. Tilsammen har vi 5 tenåringer hvor av 4 bor fast hos oss.

1.  Utrolig leit at du ikke føler deg hjemme den tiden hans unger er hos dere. Sikkert ikke greit for hans unger heller som plutselig får et nytt sted å bo halve tiden. Ikke bare nytt sted, men også nye mennesker å forholde seg til. Du føler hjemmet ditt blir invadert. Muligens det hadde hjulpet dersom dere kjøpte nytt bosted sammen hvor alle var like "nye". Altså at ingen har mer eierforhold til boligen enn andre.

2.  Jeg skjønner at du ikke er vant til tenåringer. Åpent hjem er viktig for trygghet samt å bli kjent med ungenes venner. Du har forventninger til livet som ikke inkluderer det å ha tenåringer i ditt liv. Dette er det kun du som kan endre. Her får vennene oppholde seg på ungenes sitt rom og stua er normalt ikke greit blir okkupert av en gjeng ungdommer slik at andre ikke kan bruke stua. I tillegg har vi voksne et eget rom hvor vi kan trekke oss tilbake til.

3. Du valgte en mann med barn og da velger du også at eksen har påvirkning og noe h*n skal ha sagt vedrørende ferier, høytider og annet.

4.  Den sorgen er din egen og den må du bearbeide på egen hånd. Igjen. Du valgte en mann med barn. Ditt valg!

5.  Dette har kun med mannens holdninger å gjøre. Han mener at det er greit å la tenåringene være alene en helg. Mannen din har ansvaret. Hos oss får ikke tenåringene ha huset for seg selv en helg. Kun en kveld i spesielle situasjoner og hvor vi voksne kommer hjem til avtalt tid. Vi vet hva som kan skje og det er uaktuelt med fri flyt av fest i helgene bare fordi vi vil på hytta.

6.  Igjen mannens ansvar. Han tillater det. Her har vi vært tydelige på at skulle de stikke innom en helg de er hos den andre forelderen så må de ringe eller sende sms i forkant og vente på klarsignal. De må gjerne komme innom å hente noe, men det er ikke hos oss de skal være den helga. Vi voksne trenger litt tid alene sammen for å kunne ha et godt forhold samt å lade batteriene for alle dagene med tenåringer i huset. Ikke egoistisk synes jeg. Nå er våre unger kun borte annehver helg.

7.  Man kan ikke trylle fram følelser som ikke er der, men dette høres leit ut. Både for deg og ikke minst de. Jeg har et godt forhold til mine stebarn. Noen bedre enn andre rett og slett fordi de har forskjellige personligheter. Jeg har gitt de rom og plass og heller vært der for de når de har ønsket. Jeg har stilt samme krav til de som til mine egne i det daglige. Større ting kan far og jeg diskutere på kammerset, men vi respekterer hverandres beslutninger når det gjelder egne barn.

 

Jeg tenker helt ærlig at du har gått inn i noe du ikke burde. Du har alt for mange issues i forhold til hans barn. Du lider under det og vær du sikker at hans barn gjør også. Siden dere har felles barn så er det heller ikke bare å gå og eventuelt fortsette som kjærester.

[AnonymBruker]

Du sier du ikke kjenner vennene til stebarna, men er det ikke på tide å bli kjent med de? Hvis det er sånn at dere drar mye på hytta når stebarna er hjemme, kunne dere ikke droppet hytta når stebarna skal være hos dere? Og faktisk ha familietid sammen med de? Kommer de hjem til dere når de skal være hos mor, og drikker så må du sette foten ned. Selv om du er stemor så må du få lov til å sette regler i ditt eget hus. Mange foreldre som ikke synes det er greit. Det er helt vanlig å spørre om å ha venner over, og det er lov å si nei. Hvis et av barna kommer over med venner kan dere si. Du er alltid velkommen, men skal du ha med besøk spør først. Passer det ikke si nei. Da kan det hende at stebarna kommer over, men da uten hele vennegjengen. Hvis stedatter vil henge med venner stikker de et annet sted. Hjemmet deres er ikke en ungdomsklubb. 

Ungdommer kan være ganske slitsomme, men de kan være ganske morsomme også. Kanskje prøve å gjøre litt mer hyggelige sosiale ting sammen med de. Hvis de ikke liker hytta, kanskje de liker noe annet. Snakk om få år før de flytter for seg selv, og da kan det hende man knapt ser de. Det er en utrolig spennende tid for både barn og foreldre når barna begynner å løsrive seg. Engasjer deg litt i ungdommene så får du kanskje noe igjen. 

Anonymkode: 4c409...5da

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i alle punktene😔 Er også stemor og vi har felles barn..

Anonymkode: ab10a...fae

[FantasDick]

Jeg kan kjenne meg litt igjen på noen punkter, men synes kanskje du er litt vel hard her? Har dere stebarna ofte? 

Vi har tre barn; to felles og ei han hadde fra før. Vi har full omsorg så her er hun selvsagt en like naturlig del i hverdagen som de to små. Vi har riktignok litt avlastning på henne pga diagnoser, men det er nødvendig for oss som familie. Jeg er utrolig glad i henne, men helt ærlig føler jeg litt mer - og annerledes, for mine biologiske barn. Men det er kanskje naturlig? 

[AnonymBruker]

Et innspill til diskusjon: Dere som forlanger at barna skal få leve videre som om mor og far ikke var skilt; tenker dere at det er ts/steforeldres ansvar å fikse, eller må ikke mor og far innse at de faktisk har skilt lag og påført ungene noen litt andre livsbetingelser enn de ville hatt med begge foreldre under samme tak?

Jeg synes faktisk det er mange urettferdige krav om hva steforeldre har plikt til og hva de liksom bør ta ansvar for siden de har blitt kjæreste med en person med barn fra før, men veldig lite fokus på hva foreldrene som er skyld i at familien er splittet må ta ansvar for. Det finnes mange måter å være familie på, det er ikke lett bestandig. Det vet jo alle som har skilt seg. Hvis det er så viktig at barna hører til i en familie, burde skilte foreldre fader i meg ha sørget for det selv, og ikke forlange at stemor skal skape det hjemmet dere selv ikke klarte å gi dem.

Sånn... utblåsning ferdig. 

Anonymkode: c5f3c...8f7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et innspill til diskusjon: Dere som forlanger at barna skal få leve videre som om mor og far ikke var skilt; tenker dere at det er ts/steforeldres ansvar å fikse, eller må ikke mor og far innse at de faktisk har skilt lag og påført ungene noen litt andre livsbetingelser enn de ville hatt med begge foreldre under samme tak?

Jeg synes faktisk det er mange urettferdige krav om hva steforeldre har plikt til og hva de liksom bør ta ansvar for siden de har blitt kjæreste med en person med barn fra før, men veldig lite fokus på hva foreldrene som er skyld i at familien er splittet må ta ansvar for. Det finnes mange måter å være familie på, det er ikke lett bestandig. Det vet jo alle som har skilt seg. Hvis det er så viktig at barna hører til i en familie, burde skilte foreldre fader i meg ha sørget for det selv, og ikke forlange at stemor skal skape det hjemmet dere selv ikke klarte å gi dem.

Sånn... utblåsning ferdig. 

Anonymkode: c5f3c...8f7

Du, de innspillene hadde du fått i en tråd som ikke handlet om stemødre, henvendte seg til stemødre og var skrevet av en stemor.

Det du skriver er jo opplagt.

Anonymkode: 1d3a0...1f0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du, de innspillene hadde du fått i en tråd som ikke handlet om stemødre, henvendte seg til stemødre og var skrevet av en stemor.

Det du skriver er jo opplagt.

Anonymkode: 1d3a0...1f0

Ok. Det er mulig du har rett i at det er opplagt. Jeg leser ikke noe særlig i dette forumet, men når jeg leser synes jeg at stemødre får jævlig mye krasse kommentarer selv om de bare gir uttrykk for at de er rådville og føler seg helt maktesløse. Det er ikke slemt å føle seg maktesløs og trengt opp i et hjørne, og jeg etterlyser rett og slett mer toleranse for at det ikke er lett å leve sammen. Det er vanskelig når man er kjernefamilie, og det blir ikke akkurat enklere i en nyfamilie. De som skiller seg kan ikke sitte på gjerdet og forlange at mors eller fars nye kjæreste skal skape det hjemmet de selv ikke klarte. Dette er forenklet, virkeligheten er ufattelig mye mer nyansert og veldig komplisert. Det er ikke lett å få ting til, og litt romslighet når folk er ærlige om at ting føles vanskelig hadde vært en god ting og sikkert mer til hjelp for den som er opprådd. 

Anonymkode: c5f3c...8f7

[Sillyline]

Dersom dine barn får en stemor en gang, håper jeg at hun ikke har samme tanker som deg.

[Fireflies]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler det nesten som en voldtekt, og hater at jeg ikke har kontroll på hjemmet mitt

Og med den setningen så mistet du all respekt. Jeg kunne til dels forstått frustrasjonen, men å sammenligne at folk er i huset ditt med voldtekt er faen meg helt sjukt.

Du burde skamme deg.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker en tråd med svar fra andre stemødre sa jeg! Ikke fra stemor-hatere! 

Anonymkode: 4b405...972

Jeg har vært stemor, og kjenner igjen mye av følelsene dine. Har vært, fordi jeg ga opp. De overtok hjemmet mitt!

Anonymkode: 16893...0f4

[AnonymBruker]

Ikke rart det er krig i verden.... Skam deg ts.

Anonymkode: 57eb9...c9d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er stemor. Dette er ikke et innlegg hvor de som ikke er stemødre skal slenge dritt til de som er det. Dette er et innlegg rettet til andre stemødre. Vær så snill å respektere det, for jeg vet at det er mange stemor-haters der ute.

Det er mange ting jeg ikke liker med å være stemor. Hadde ikke valgt det igjen. Men nå har vi felles barn og da er jeg låst. Her er noen ting jeg ikke liker. Hadde vært interessant å se hva andre stemødre tenker om disse punktene, om det er flere som har det sånn.

1. Jeg føler meg ikke hjemme i mitt eget hus når to jenter på 18 og 16, og en gutt på 14, er her annenhver uke. 

2. Jeg liker ikke at jeg tror jeg skal ha ej rolig kveld hjemme, og uten forvarsel kommer de drassende med masse venninner eller kompiser, og okkuperer stua.

3. Jeg liker ikke å alltid måtte ta hensyn til mannens eks når det kommer til planlegging av vår ferie og våre høytider.

4. Jeg kjenner på en konstant sorg for at vi ikke er en kjernefamilie, mannen min og våre felles barn.

5. Vi bor på Sørlandet, og jeg eier en hytte et par timer hjemmefra som jeg og mannen min bruker mye i helgene. Våre felles barn er med. Jentene han har fra før er så store at de gidder ikke, så de er hjemme alene. Da drar de masse ungdommer inn i huset og sitter der å drikker. De rydder opp etter seg, men jeg hater at noen jenter som ikke er mine drar huset fullt av ungdommer jeg ikke kjenner. Jeg føler det nesten som en voldtekt, og hater at jeg ikke har kontroll på hjemmet mitt. Ja, de er mannens barn, men de er ikke mine, og jeg greier ikke finne noen form for ro rundt dette!

6. Jeg hater at når barna er med sin mor, og jeg skal slappe av hjemme, kommer de stadig vekk innom uten forvarsel, ofte med venner, for her er det mer boltreplass. Og ifølge far er de så store at de må få gå mellom hjemmene som de selv vil. 

7. Jeg kan ikke, selv etter 7 år, si med hånden på hjertet at jeg er glad i stebarna mine. Jeg liker dem ikke en gang. Jeg tolererer at de eksisterer fordi jeg elsker mannen min.

Ja, jeg vet at jeg har valgt dette selv. 

Ja, jeg vet at det ikke er lett for stebarna å ha stemor heller (selv om jeg er kjempesnill mot dem!)

Vennligst, ingen kommentarer av typen "Pakk sakene og reis" eller "Stakkars barn som har en slik stemor." Jeg er god og snill mot dem, dette er bare mine indre følelser. Ønsker svar fra andre stemødre, for å høre hvordan andre synes dette stemorlivet er.

Anonymkode: 4b405...972

Alle disse punktene og flere til kan du bytte ut klager med og heller skrive at det er fars barn som føler det slik. 

De får aldri ha sin pappa i fred! 😢😰

Anonymkode: 574c6...240

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Silje Lien skrev:

Dersom dine barn får en stemor en gang, håper jeg at hun ikke har samme tanker som deg.

Vi må da få lov å tenke? Vi behandler dem jo med respekt og er ikke ufin..

Anonymkode: ab10a...fae

[Engel]

TS: vet du, jeg syns det er et fint skrevet innlegg. Selv om det også er utrolig trist å lese. For det viser hvor viktig det er å være bevisst på hva man gjør når man går inn i et forhold med noen som har barn fra før. Jeg håper dette kan være en tankevekker for de som vurderer å gjøre akkurat dette. Forberede dem. For man får aldri et "kjernefamilieliv" i en slik situasjon. Nå vet jeg heldivis at mange trives mye bedre i en slik situasjon enn det du gjør, men likevel. Jeg har stor forståelse for det du skriver og føler. Jeg skjønner at det er vanskelig. Men likevel, det er sånn det er når noen har barn fra før. Og det er en gang sånn at man får ikke helt samme forhold til stebarn som til egne barn. Og det er hardere å tolerer ting fra andres barn enn fra egne. Og vanskeligere å irettesette og sette grenser. Men har man valgt å gå inn i det så må man leve med det.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Et innspill til diskusjon: Dere som forlanger at barna skal få leve videre som om mor og far ikke var skilt; tenker dere at det er ts/steforeldres ansvar å fikse, eller må ikke mor og far innse at de faktisk har skilt lag og påført ungene noen litt andre livsbetingelser enn de ville hatt med begge foreldre under samme tak?

Jeg synes faktisk det er mange urettferdige krav om hva steforeldre har plikt til og hva de liksom bør ta ansvar for siden de har blitt kjæreste med en person med barn fra før, men veldig lite fokus på hva foreldrene som er skyld i at familien er splittet må ta ansvar for. Det finnes mange måter å være familie på, det er ikke lett bestandig. Det vet jo alle som har skilt seg. Hvis det er så viktig at barna hører til i en familie, burde skilte foreldre fader i meg ha sørget for det selv, og ikke forlange at stemor skal skape det hjemmet dere selv ikke klarte å gi dem.

Sånn... utblåsning ferdig. 

Anonymkode: c5f3c...8f7

Selvfølgelig har foreldrene selv ansvar for å skape det hjemmet for ungene sine som de ønsker de skal ha, men det var vel ikke noe i innlegget til TS som tydet på at ikke barnefaren har prøvd å få til det? Tvert om vil jeg si. Klarer ikke å se at denne stemoren har hatt noe større ansvar der? Men som stemor eller -far så kommer du inn i en allerede etablert familie, og det er noe helt annet enn når to barnløse møtes og starter en familie. Det er viktig å forstå. Det er mye å ta hensyn til. Det er mye mindre frihet. Dessverre virker det som svært mange ikke forstår/oppdager det til fulle før flere år inn i forholdet. Kanskje går mange litt for raskt inn i det? ikke vet jeg. Et råd tenker jeg er å bruke god tid, bli godt kjent med stebarna først, og kjenne godt etter om dette er noe man tror man vil trives med før man flytter sammen med noen med barn fra før og evt. også får barn med dem.

[AnonymBruker]

Jeg har mange like punkter, men jeg mener problemet hos oss stort sett er far.

1. Må planlegge ferien etter eksen hans. 

2. Tenåringer som ikke engang rydder inn i oppvaskmaskinen etter seg. 

3. Far som sier at de ikke skal få være hjemme alene, men likevel lar de dra inn 10-15 stk på fest.

4. Ikke få beskjed før dagen før at de plutselig skal være hos oss i to uker.

5. I ferier bor det alltid andre tenåringer her, uten at vi (jeg) vet om at vi skal ha overnatting en hel uke. 

Anonymkode: 2f587...71e