Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er ikke krisesenter for slike som opplever vold i hjemmet? Det går an å ta kontakt selv om det tatt situasjonen i betraktning går greit mellom meg og mannen? 

Det er liksom litt det at jeg føler at uansett hvor mye jeg snakker så føler jeg det ikke hjelper. Jeg har snakket med svigersøster, og venninna som jeg bodde hos. (Skriver bodde hos fordi jeg er hjemme nå. Vi vet at det er mannen som har gjort det. Kan skrive mer om det siden, orker ikke nå. Ikke fordi jeg vil unnvike, men jeg orker ikke å gå inn i det.) Jeg har ringt til Mental Helse sin telefon flere ganger. Men det er som at jo mer jeg snakker jo mer føler jeg at jeg må komme med noen svar, og jeg har ingen svar. Jeg er dårlig på å la dette ligge. Jeg vil liksom ha orden i sysakene og så gå videre med ting. Dette tester virkelig tålmodigheten min. Ene dagen jeg ringte til Mental Helse forrige uke ville jeg bare snakke om andre ting, jeg trengte å bare snakke med en fremmed om tilfeldige ting. Da ble det en kort samtale. Jeg ringte også til den kristne til Kirkens Nødhjelp (?) og fikk dem til å be for meg, som var helt sært siden jeg er svært lite religiøs. Men jeg føler bare at jeg trenger å bli ivaretatt. Det hjelper ikke å snakke fordi ingen andre gir meg noe svar. Jeg skriver ned mye, det som har skjedd disse ukene, men også bakover i tid. Det hjelper. 

Jeg skjønner liksom at folk blir slitne av sykdom, og jeg skjønner at folk blir slitne av å ikke sove. Men for meg er det i underkant av 2 uker med dårlig sovn, og bare å være en del av en situasjon som gjerne handler om sykdom, men jeg føler meg så svak som føler meg så sliten og lei. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Førstepri er alltid søvn, men da må du sove borte fra mannen. Har du mulighet til det?

Krisesenteret er mest opptatt av deg og om du er trygg. Det er du jo ikke. Så uansett hva som ligger bak hans oppførsel er ukesvis med dårlig søvn nok til at du trenger å være borte fra han, og så kan de hjelpe deg å sortere tanker.

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

Forrige søndag var jeg ved så godt mot. Det var vel fordi vi hadde lagt en plan. Jeg var resolutt. Jeg skrev om at jeg i det minste var trygg på oss. Og bare en uke senere er humøret virkelig i bånn. Jeg tviler på så mye. 

Dere vet slike situasjoner der man vil synke i gulvet, eller der man vil av karusellen, dette er virkelig sånn. Der man bare vil fjerne seg fra situasjonen. Jeg vil bare ha en pause. Men kaoset og bekymringen ligger over meg. Vil ha skylapper. Jeg prøver å avlede. Synes mannen er lur som sier vi skal prøve å følge planene og være sosiale. Det er en god idé, men jeg er ikke så flink til å være til stede. Føler jeg krisemaksimerer. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Kanskje du må være mer aktiv i å "snakke med deg selv," TS? Du vil ha svar. Det er forståelig at du vil ha svar. At du vil ha svar vil ikke manifestere svar. Du er frantisk stressa og utslitt, og det er både også forståelig og greit, men det hjelper hverken deg eller mannen din at du føler du er i ferd med å bli gal, det er ikke konstruktivt, bidrar ikke positivt på noen måte. Det er helt greit å føle deg slik, men det hjelper ingen. Ta tak i tankene og følelsene, uten å dømme deg selv, bare ved å observere og "snakke" med dem.

Det er grusomt å ha det slik du har det nå. Jeg har vært der, dog ikke av de samme grunnene. Selvtvangsmeditering og pusteøvelser er også verdt å forsøke.

Anonymkode: 8fccb...e74

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du må være mer aktiv i å "snakke med deg selv," TS? Du vil ha svar. Det er forståelig at du vil ha svar. At du vil ha svar vil ikke manifestere svar. Du er frantisk stressa og utslitt, og det er både også forståelig og greit, men det hjelper hverken deg eller mannen din at du føler du er i ferd med å bli gal, det er ikke konstruktivt, bidrar ikke positivt på noen måte. Det er helt greit å føle deg slik, men det hjelper ingen. Ta tak i tankene og følelsene, uten å dømme deg selv, bare ved å observere og "snakke" med dem.

Det er grusomt å ha det slik du har det nå. Jeg har vært der, dog ikke av de samme grunnene. Selvtvangsmeditering og pusteøvelser er også verdt å forsøke.

Anonymkode: 8fccb...e74

Enig i "selvtvangsmedisinering". Men ikke i samme hus som han er!

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært der du er nå, der jeg satte spørsmålstegn ved alt ved meg selv på grunn av situasjoner av den typen du forteller om.  Og det er ingenting galt med deg!

Jeg valgte å håndtere situasjonen annerledes, for meg var det viktig å være "hands on", være aktiv i å finne ut av ting, mens du har valgt en annen fremgangsmåte.  Begge deler er like riktig.

Jeg støtter de som sier at du må finne deg en proff samtalepartner, helst en psykolog eller psykiatrisk sykepleier, som kan hjelpe deg sortere tanker og følelser.

Anonymkode: b9f16...c88

Kan jeg spørre hvordan du var hands on? Jeg prøver å være aktiv i å finne ut av ting. Jeg vil bare finne ut av ting! Men jeg vet ikke helt hvordan. Vi vet nå at dette handler om mannen, og han har som sagt væt hos legen i dag. Jeg kan på en måte ikke skynde frem hva de finner ut av sammen. 

Jeg tror jeg egentlig er for aktiv med å finne ut av ting. Har lest en del mer om de ulike typene tidlig demens, og om DID, og psykoser. Men uansett hva jeg leser så finner jeg jo ikke svar av det. Egentlig tenker jeg kanskje det hadde vært bedre om jeg bare overlot alt det til andre. 

Jeg har skrevet mye ned, for å få orden på ting, for å se om jeg husker ting som i dette lyset virker merkelig. Jeg har snakket med svigersøsteren hans litt om barndommen (uten at jeg per nå vil si mer om det). Jeg og partner snakker sammen. Vi lagde plan om at jeg sov en annen plass for å se om vi fant ut noe hvem det var, og det gjorde vi. Føler jeg har vært ganske hands on i grunn jeg. 

Til nå har jeg snakket med legen av sånne proffe. Han er en veldig god samtalepartner. Jeg har vært utrolig heldig der. Jeg vet at det finnes private psykologer, men finnes det private psykiatriske sykepleiere man kan snakke med? Jeg føler ikke at jeg trenger noen som nødvendigvis har innsikt i psykiatriske diagnoser for min del, men som du sier gjerne noen å sortere sammen med, og noen som kan hjelpe meg å legge fra meg bekymringene litt. Jeg føler det ikke hjelper å fortelle hele historien til noen, det er så mye, se bare så langt jeg skriver her. Men jeg vil bare ha litt mer redskap til å ikke slite meg selv ut sånn. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Du skriver rett her over at du vet at det er mannen som har gjort det. Hvordan vet du det? Har jeg gått glipp av noe underveis?

Anonymkode: d50f7...415

[AnonymBruker]

Har kommunen din Rask Psykisk Helsevern? Hos meg har de det, der skal man få time ila en uke etter kontakt. Man får en kognitiv terapeut eller lignende å snakke med for å sortere tanker og finne ut av hva man kan gjøre noe med og ikke. 

Anonymkode: ad741...ec0

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Førstepri er alltid søvn, men da må du sove borte fra mannen. Har du mulighet til det?

Krisesenteret er mest opptatt av deg og om du er trygg. Det er du jo ikke. Så uansett hva som ligger bak hans oppførsel er ukesvis med dårlig søvn nok til at du trenger å være borte fra han, og så kan de hjelpe deg å sortere tanker.

Anonymkode: 49b13...9d3

Jeg sov borte fra mannen fra søndag til fredag men sov i alle fall ikke noe bra da. Fra fredag til søndag hadde jeg sovemedisin så det hjalp litt, men da var vi begge hos mormoren hans. Har bare sovet hjemme siden i går. Jeg føler meg bedre her, synes det er stressende å være borte fra hjemmet mitt. Vi har snakket om han kan sove borte litt. Skulle diskutere det etter at han hadde vært hos legen. 

Hva mener du med at jeg er ikke trygg? Han er jo ikke farlig selv om han har hull i hukommelsen. Eller ... han er ikke farlig. Men joda, du har rett, jeg er utrygg på om hukommelsessvikten også kan gjøre at han ikke er helt "beregnelig" hele tiden. Men det var ikke bedre når jeg sov borte i alle fall. 

Greia er at selv om jeg tror det hjelper for min søvn å være hjemme men uten å sove med ham, så ødelegger det samtidig, fordi jeg vil være nær ham, men være våken på en måte. Men så vet jeg at samtidig så ødelegger det for ham når jeg er borte. Og selv om alt er skikkelig dritt nå så elsker jeg ham og jeg vil være en god støtte. Man forlater ikke bare den man elsker når ting er kjipt. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal ivareta oss begge best på samme tid når vi har litt ulike behov akkurat nå. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[Gjest NotNaomi]

På 6/24/2017 den 20.36, AnonymBruker skrev:

 

 

[Gjest NotNaomi]

For en situasjon. Om alt dette er sånt,og at mannen din "ikke husker"hatefulle beskjeder til deg,ville jeg holdt god avstand til ham. Er det rus med i bildet her?

Uansett. Det er for drøyt at du skal "forstå ham ihjel" om dette er sant.

Er jo ganske skremmende med hat en viser og "ikke husker". Ta vare på deg selv du. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du må være mer aktiv i å "snakke med deg selv," TS? Du vil ha svar. Det er forståelig at du vil ha svar. At du vil ha svar vil ikke manifestere svar. Du er frantisk stressa og utslitt, og det er både også forståelig og greit, men det hjelper hverken deg eller mannen din at du føler du er i ferd med å bli gal, det er ikke konstruktivt, bidrar ikke positivt på noen måte. Det er helt greit å føle deg slik, men det hjelper ingen. Ta tak i tankene og følelsene, uten å dømme deg selv, bare ved å observere og "snakke" med dem.

Det er grusomt å ha det slik du har det nå. Jeg har vært der, dog ikke av de samme grunnene. Selvtvangsmeditering og pusteøvelser er også verdt å forsøke.

Anonymkode: 8fccb...e74

Haha! Uff. 

Jeg snakker ikke med meg selv. Men jeg har skrevet ned mye (veldig godt tips jeg fikk tidlig i tråden). Og det hjelper mye. Jeg har til og med vondt i hånda. (Skriver i bok fordi om jeg er på dataen begynner jeg bare å google og søke opp alskens greier.). Men en ting jeg ikke har gjort er det å skrive om følelsene mine. Jeg har bare skrevet hendelser og litt om hva jeg tenker om dem, hvilke tanker/teorier jeg får. Har av og til tenkt at jeg er litt som en detektiv. Men følelsene mine virker det mye som jeg fordømmer. At jeg er patetisk fordi jeg er stressa, at jeg er svak fordi jeg sover dårlig, osv. Kanskje jeg skal prøve det samme med følelsene. Har lest litt om mindfulness, det å tillate seg å føle det man føler uten å dømme. Jeg skal prøve det. 

Takk!  

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver rett her over at du vet at det er mannen som har gjort det. Hvordan vet du det? Har jeg gått glipp av noe underveis?

Anonymkode: d50f7...415

Neida, har ikke gått glipp av noe. Jeg har ikke skrevet noe her siden forrige uke. Men vi sov jo borte fra hverandre for å se om det ble noe mer skader, eller merkelige ting hos en av oss. Og det ble det, ikke spesielt dramatisk, men merkelig, og mannen husket ikke noe av det. Men det skjedde hjemme, altså der mannen var. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har kommunen din Rask Psykisk Helsevern? Hos meg har de det, der skal man få time ila en uke etter kontakt. Man får en kognitiv terapeut eller lignende å snakke med for å sortere tanker og finne ut av hva man kan gjøre noe med og ikke. 

Anonymkode: ad741...ec0

Nei, kommunen min hadde ikke dette. Så også at det gjaldt angst og depresjon, og selv om jeg føler meg engstelig og i dårlig humør kaller man det gjerne ikke angst og depresjon. Vil gjerne oppsøke noen å snakke med da, om ikke annet bare for å få litt støtte og hjelp til å ikke bekymre meg så mye. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

6 minutter siden, NotNaomi skrev:

For en situasjon. Om alt dette er sånt,og at mannen din "ikke husker"hatefulle beskjeder til deg,ville jeg holdt god avstand til ham. Er det rus med i bildet her?

Uansett. Det er for drøyt at du skal "forstå ham ihjel" om dette er sant.

Er jo ganske skremmende med hat en viser og "ikke husker". Ta vare på deg selv du. 

Takk, jeg prøver. 

Men jeg vil samtidig ta vare på mannen min, og forholdet vårt. 

Er ikke rus med i bildet. Vi drikker av og til alkohol. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha! Uff. 

Jeg snakker ikke med meg selv. Men jeg har skrevet ned mye (veldig godt tips jeg fikk tidlig i tråden). Og det hjelper mye. Jeg har til og med vondt i hånda. (Skriver i bok fordi om jeg er på dataen begynner jeg bare å google og søke opp alskens greier.). Men en ting jeg ikke har gjort er det å skrive om følelsene mine. Jeg har bare skrevet hendelser og litt om hva jeg tenker om dem, hvilke tanker/teorier jeg får. Har av og til tenkt at jeg er litt som en detektiv. Men følelsene mine virker det mye som jeg fordømmer. At jeg er patetisk fordi jeg er stressa, at jeg er svak fordi jeg sover dårlig, osv. Kanskje jeg skal prøve det samme med følelsene. Har lest litt om mindfulness, det å tillate seg å føle det man føler uten å dømme. Jeg skal prøve det. 

Takk!  

Neida, har ikke gått glipp av noe. Jeg har ikke skrevet noe her siden forrige uke. Men vi sov jo borte fra hverandre for å se om det ble noe mer skader, eller merkelige ting hos en av oss. Og det ble det, ikke spesielt dramatisk, men merkelig, og mannen husket ikke noe av det. Men det skjedde hjemme, altså der mannen var. 

Nei, kommunen min hadde ikke dette. Så også at det gjaldt angst og depresjon, og selv om jeg føler meg engstelig og i dårlig humør kaller man det gjerne ikke angst og depresjon. Vil gjerne oppsøke noen å snakke med da, om ikke annet bare for å få litt støtte og hjelp til å ikke bekymre meg så mye. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Hva med samtale terapi? Med deg å mannen? Så noen Jan se det hele utenfra? 

Uansett, lykke til. ❤

Anonymkode: 84096...6ae

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med samtale terapi? Med deg å mannen? Så noen Jan se det hele utenfra? 

Uansett, lykke til. ❤

Anonymkode: 84096...6ae

Ja, jeg har tenkt på det. Men jeg føler at han trenger noen å snakke med som er utenfra, og jeg trenger noen å snakke med som er utenfra, men ikke sammen. Vi snakker godt sammen nå, men jeg er fylt opp av min egen bekymring, og han er fylt opp av sin, og det virker som vi ikke gjør hverandre noen tjenester med å dele alt. 

Takk for det! 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha! Uff. 

Jeg snakker ikke med meg selv. Men jeg har skrevet ned mye (veldig godt tips jeg fikk tidlig i tråden). Og det hjelper mye. Jeg har til og med vondt i hånda. (Skriver i bok fordi om jeg er på dataen begynner jeg bare å google og søke opp alskens greier.). Men en ting jeg ikke har gjort er det å skrive om følelsene mine. Jeg har bare skrevet hendelser og litt om hva jeg tenker om dem, hvilke tanker/teorier jeg får. Har av og til tenkt at jeg er litt som en detektiv. Men følelsene mine virker det mye som jeg fordømmer. At jeg er patetisk fordi jeg er stressa, at jeg er svak fordi jeg sover dårlig, osv. Kanskje jeg skal prøve det samme med følelsene. Har lest litt om mindfulness, det å tillate seg å føle det man føler uten å dømme. Jeg skal prøve det. 

Takk!  

Neida, har ikke gått glipp av noe. Jeg har ikke skrevet noe her siden forrige uke. Men vi sov jo borte fra hverandre for å se om det ble noe mer skader, eller merkelige ting hos en av oss. Og det ble det, ikke spesielt dramatisk, men merkelig, og mannen husket ikke noe av det. Men det skjedde hjemme, altså der mannen var. 

Nei, kommunen min hadde ikke dette. Så også at det gjaldt angst og depresjon, og selv om jeg føler meg engstelig og i dårlig humør kaller man det gjerne ikke angst og depresjon. Vil gjerne oppsøke noen å snakke med da, om ikke annet bare for å få litt støtte og hjelp til å ikke bekymre meg så mye. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Hvilke ting skjedde? 

Anonymkode: 079ec...875

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei, kommunen min hadde ikke dette. Så også at det gjaldt angst og depresjon, og selv om jeg føler meg engstelig og i dårlig humør kaller man det gjerne ikke angst og depresjon. Vil gjerne oppsøke noen å snakke med da, om ikke annet bare for å få litt støtte og hjelp til å ikke bekymre meg så mye. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Synd. De kan også være til nytte i livskriser som den du går gjennom, ved dødsfall etc. Det skal være et lavterskeltilbud for å forhindre at man får store psykiske vansker når livet butter litt for hardt imot. 

For du går uten tvil gjennom en livskrise. Du står med begge beina i en tøff situasjon som rokker ved selve grunnvollene i ditt forhold til mannen. Det du skal huske på, er at for å kunne støtte mannen, må du støtte deg selv. Du må ta hensyn til dine behov for å kunne være hans klippe. 

Kanskje familievernkontoret kan være en mulighet for samtale? Evt en prest hvis du tenker det er greit? For du trenger noen å snakke med som dere ikke må forholde dere til resten av livet.

Anonymkode: ad741...ec0

[AnonymBruker]

Kan det være noe form for psykose, tror du? Bør han oppsøke en for for livskrisehjelp hvis det finnes der dere bor? I min by er det livskrisehjelp på legevakten som også kan henvise til psykater på legevakten sånn at han evt kommer veldig fort til hvis det er behov for det.

Anonymkode: 6c171...11b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvilke ting skjedde? 

Anonymkode: 079ec...875

Jeg orker egentlig ikke å gå inn i det. Men det er kanskje ikke så nøye heller. Jeg kan jo for en gangs skyld prøve å fatte meg i korthet. 

Jeg var jo ikke vitne til den første av tingene, men mannen fortalte det til meg. Han skulle ta på seg deodorant etter en dusj, men skapet (vi har hvert vårt) hans var delvis tømt. Deodorant, parfyme, barberskum o.l. lå i søpla. Parfymeflaska hadde knust litt, men kan være uhell og ikke ødelagt med vilje da. Linser, fuktighetskrem, tannkost og krem lå igjen. Mine ting var urørt (og så hadde jo jeg tatt med meg noen ting også). Dette var om morgenen så kunne forsåvidt være gjort i søvne. 

Den andre var noen puter som var bygget som et lite "hus", sånn vi pleide å gjøre når vi var barn. Over noen stoler og teppe lagt over og sånn. Heldigvis kom vi hjem samtidig så det ble veldig tydelig for mannen at det ikke kunne være jeg som hadde gjort det. Han husket ikke å ha gjort det, og dette var på kvelden, og da han hadde vært innom hjemme etter jobb før trening hadde han ikke lagt merke til det. Og det var veldig tydelig. 

Det er bare jeg og han som har nøkler, det var låst da vi kom dit. Jeg vet at jeg ikke hadde vært innom hjemme, for jeg var på arbeid om dagen og venninnen min gikk god for at jeg hadde vært hos dem etter jobb frem til jeg dro for å møte mannen, som passer med tidspunkt. 

Så ja, vi vet at det er han. Han husker det ikke. Og han er veldig fortvilet over situasjonen. Jeg klarer ikke å støtte ham slik jeg ønsker. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg orker egentlig ikke å gå inn i det. Men det er kanskje ikke så nøye heller. Jeg kan jo for en gangs skyld prøve å fatte meg i korthet. 

Jeg var jo ikke vitne til den første av tingene, men mannen fortalte det til meg. Han skulle ta på seg deodorant etter en dusj, men skapet (vi har hvert vårt) hans var delvis tømt. Deodorant, parfyme, barberskum o.l. lå i søpla. Parfymeflaska hadde knust litt, men kan være uhell og ikke ødelagt med vilje da. Linser, fuktighetskrem, tannkost og krem lå igjen. Mine ting var urørt (og så hadde jo jeg tatt med meg noen ting også). Dette var om morgenen så kunne forsåvidt være gjort i søvne. 

Den andre var noen puter som var bygget som et lite "hus", sånn vi pleide å gjøre når vi var barn. Over noen stoler og teppe lagt over og sånn. Heldigvis kom vi hjem samtidig så det ble veldig tydelig for mannen at det ikke kunne være jeg som hadde gjort det. Han husket ikke å ha gjort det, og dette var på kvelden, og da han hadde vært innom hjemme etter jobb før trening hadde han ikke lagt merke til det. Og det var veldig tydelig. 

Det er bare jeg og han som har nøkler, det var låst da vi kom dit. Jeg vet at jeg ikke hadde vært innom hjemme, for jeg var på arbeid om dagen og venninnen min gikk god for at jeg hadde vært hos dem etter jobb frem til jeg dro for å møte mannen, som passer med tidspunkt. 

Så ja, vi vet at det er han. Han husker det ikke. Og han er veldig fortvilet over situasjonen. Jeg klarer ikke å støtte ham slik jeg ønsker. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Huff stakkars. Dette må være utrolig vanskelig for han.  Han vet jo ikke hva som skjer og hvorfor. Han er sikkert veldig redd. Skjønner at det er vanskelig for deg å støtte da flere av dine ting også er ødelagt og dette påvirker jo ditt liv i stor grad. 

Jeg gar egentlig bare et godt tips. Ta tiden til gode. 

Anonymkode: 84096...6ae

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synd. De kan også være til nytte i livskriser som den du går gjennom, ved dødsfall etc. Det skal være et lavterskeltilbud for å forhindre at man får store psykiske vansker når livet butter litt for hardt imot. 

For du går uten tvil gjennom en livskrise. Du står med begge beina i en tøff situasjon som rokker ved selve grunnvollene i ditt forhold til mannen. Det du skal huske på, er at for å kunne støtte mannen, må du støtte deg selv. Du må ta hensyn til dine behov for å kunne være hans klippe. 

Kanskje familievernkontoret kan være en mulighet for samtale? Evt en prest hvis du tenker det er greit? For du trenger noen å snakke med som dere ikke må forholde dere til resten av livet.

Anonymkode: ad741...ec0

Ja, det høres ut som det kunne være nyttig i grunn. Så ut som et veldig godt tilbud i grunn. 

Ja, det føles som en krise det her. Jeg klarer å ikke å slutte å gruble på hva det kan være, selv om jeg vet at jeg ikke kan finne ut av det. Og jeg er så redd! I grunn. Redd for at han er syk. Redd for at det skal være noen av de tingene som har blitt foreslått her. Sint på meg selv fordi jeg kaster bort tid med å være usikker hvis det er sånn at han er syk så burde jeg bare være en støtte, og bare være glad for all den gode tiden. Men jeg stresser og kaver, og føler jeg ikke er noen god partner for mannen min. Overhodet. Men det er som du sier, jeg trenger bare å se/høre noen si det. Jeg føler det er mest krise for ham, men jeg klarer ikke å sette meg selv til side, men jeg føler jeg burde det. Jeg burde bare støtte ham nå! Det er det jeg vil, men jeg er ikke konstruktiv som noen påpeker. 

Har familievernkontoret individuelle samtaler? Jeg skulle egentlig bare mest ønske at legen min ikke skulle ha ferie. Og snart skal jo vi ha ferie også og det kan jeg ikke tenke på. Kanskje vi burde bare kose oss på den, nyte den, hvis det passer til hva legen til mannen sier da, men vet ikke om jeg klarer. Prest er jo en idé, men jeg føler meg i grunn litt lite religiøs til det. Men kanskje det kan fungere. Takk for forslag, og at du hører. 

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være noe form for psykose, tror du? Bør han oppsøke en for for livskrisehjelp hvis det finnes der dere bor? I min by er det livskrisehjelp på legevakten som også kan henvise til psykater på legevakten sånn at han evt kommer veldig fort til hvis det er behov for det.

Anonymkode: 6c171...11b

Ja, jeg vet ikke hva jeg skal tro. Han har vært hos legen i dag så jeg får høre hva han har sagt i kveld. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862