.

[AnonymBruker]

1 time siden, Norlys skrev:

Hva er det jeg beskriver som har gjort at jeg har ødelagt far-datter forholdet? Jeg vil gjerne være ydmyk for det...

Ikke ta til deg noe denne brukeren sieer. Som du ser på innleggene til vedkommende så sliter hun veldig med egne opplevelser. Dette har ingenting med deg og din situasjon å gjøre.

Anonymkode: 79d01...ccf

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg støtter forslaget om å ta en åpen og ærlig prat med henne. Eventuelt skrive et brev til henne om du er redd hun vil gå i vranglås når du ber om en prat. Forklar henne hvor mye du ønsker at dere skal ha ok forhold, og spør henne hva hun ønsker fra deg. 

Du skriver at hun kun overnatter hos dere ytterst få ganger i året, men sover da på deres soverom. Hva om du lar henne få din plass, og du legger deg i en annen seng? Ettersom det er så sjeldent hun sover hos dere er ikke dette store ofringen, og kanskje blir hun tryggere på å sove hos dere slik at hun etterhvert vil sove i sin egen seng. 

Anonymkode: 528f5...3aa

Fy faen. En jente på 15 sover IKKE i samma seng som sin far. Hu skulle fader ikke en gang vært inne på soverommet deres i den alderen.

Snakk om å skape bortskjemte, egosentriske drittunger som skal ha alt de vil og får liv til å oppføre seg som om de er 10..

 

 

Anonymkode: 41bc9...8a7

[Stjerneku]

Som i alle tråder om stemødre er det hummer og kanari av svar her. Synes du har fått noen fornuftige. 

Tenåringer er i en frigjøringsfase av livet, hvor det er meningen at de søker bort fra foreldre og mot venner. Kanskje ligger noe av stedatterens få besøk delvis å finne i en slik forklaring, nettopp det at venner spiller en så stor rolle at det går på bekostning av besøk til far. Selv så besøkte jeg min far mindre i tenårene enn hva jeg hadde gjort før, det ble litt kjedelig rett og slett.  Og ikke bodde han der jeg hadde min skole og mine venner heller. Jeg hadde ikke eget rom eller noe slikt der, men følte meg likevel ønsket og velkommen.

Jeg synes det høres rart ut at far ikke er mer på datteren for å få besøk av henne. Om hun ikke kommer på overnatting så håper jeg da virkelig at han sørger for at de treffes ellers. Stemors forhold til stedatter høres også anstrengt ut, så det høres ut som det er noen utfordringer å ta tak i i denne familien. Når det i tillegg er vanskelig å ta opp emnet så står man i stampe.

Jeg tror stemor må forsøke å ikke tenke på stedatter som sur og utakknemlig. Kanskje er hun usikker i situasjonen og vet ikke helt hvordan hun skal være. Mange kan virke sure i situasjoner hvor de er usikre, uten at de faktisk trenger å være sure av den grunn. 

Hvis hun er 15 år og har overnattet en håndfull ganger hos sin far over en periode på mer enn et år så er kan hun i alle fall ikke være utakknemlig for noe. Da rekker hun knapt å bli takknemlig. Det høres ut som dere må gå mer aktivt inn for invitere henne hjem og med på ting, kanskje sier hun nei 10-20-30 ganger, men den 31 gangen og hun sier ja er kanskje verdt det.

Vil avslutningsvis si at jeg ikke synes det er rett at hun som her er stemor skal forlate sitt eget hjem med tre barn for at det skal holdes fest i huset. Da må man finne en annen ordning på ønsket om fest. Kanskje går det an å ha besøk i en avskjermet del av huset selv om de andre er hjemme? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Norlys skrev:

Et av hovedproblemet er nok at hun har slitt med soving.  I starten sov hun på madrass inn hos meg og samboer. Samboer var enig med meg at hun ikke kunne bli inne på soverommet hos oss til evig tid og ville være med å jobbe for å få henne på eget rom. Mens hun fortsatt sov hos mor. På ferie og hytteturer sover hun fortsatt inne hos meg og samboer mens de andre barna sover for seg selv. Det er i og for seg uproblematisk. Det blir bare mere et irritasjonsmoment.

 

Mener du at en jente som er gammel nok til å ha hjemme-alene-fester med venninner, sover inne hos deg og faren sin fremdeles!??! Det er jo helt bak mål. Noen må ta tak. Den jenta vil forsikre seg om at faren hennes ikke har sex mens hun er i samme hus, virker det som. Hun markerer territorium og vil vise overfor deg at HUN bestemmer, også over farens privatliv med deg.

Få henne inn i egen seng. Hvor gammel er hun egentlig??

Anonymkode: c6111...66b

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er helt urimelig av din samboer å forvente at du og dine tre barn skal sove borte på kort varsel fordi datteren hans skal ha fest i deres hjem. Dette gjelder uansett hvem sine barn det er. Jeg tar for eksempel ikke med meg barna ut av vårt hjem over natten fordi mannen min skal ha pokerkveld heller. Barna må få sove i egen seng. Ønsker datteren hans å ha fest får hun gjøre det mens resten av familien er hjemme (og holde støyen på et akseptabelt nivå etter barnas leggetid) eller så får hun la være å ha fest. 

Ferdig snakka. 

Anonymkode: e80a6...8af

[Majott]

9 timer siden, Norlys skrev:

Jeg lever i et samboerforhold der jeg har tre barn og min samboer har to barn. Datteren til samboeren min er svært sjelden hos oss. Etter at vi flyttet sammen har hun kun overnattet en håndfull ganger på to år. Jeg synes det er trist at hun er her så lite og synd at jeg ikke kan komme nærmere innpå henne. Når hun er her henvender hun seg så og si aldri til meg. Hun forholder seg kun til faren sin som voksenperson i huset. Dersom jeg forsøker å dra i gang en samtale svarer hun stort sett med enstavelsesord.

De første årene, før vi flyttet sammen var hun stort sett negativ til alt som hadde med meg å gjøre. De eneste gangen hun smilte og lo var når hun kunne si noe nedsettende og le av meg eller mine. Alt jeg disket opp med fikk jeg alltid høre at mor eller mormor gjorde det bedre. Akkurat dette ser det ut til at hun har vokst fra seg. Men selv om de negative kommentarene har forsvunnet, så har ikke de blitt erstattet av positive kommentarer.

Denne situasjonen har jeg selvfølgelig forståelse for fra min stedatter sin side. Hun er et barn som ikke har valgt meg inn i livet sitt. Hun vil trenge oppmuntring og støtte i en slik situasjon. Dette har jeg snakket med min samboer om mange ganger. Sagt at jeg ikke føler meg god nok til å greie å bygge en god relasjon til datteren hans. Noe som også er vanskelig når hun bare trekker seg unna og skal ha moren sin til å gjøre alt. Noe jeg også har hatt respekt for og holdt en veldig lav profil, kanskje for lav,  for å ikke være i veien for mor-datter relasjonen. Samboeren min ser ikke ut til å greie å se situasjonen fra min side. Han tar alt som kritikk av hans datter. At jeg mener det er henne det er noe galt med. At jeg ikke ønsker henne. Dette på tross av de utallige gangene jeg har bedt om at vi kan gjøre fordi jeg ønsker å se henne her mere slik at vi kan bli kjent.

I årenes løp der vi omgås sjelden med ujevne mellomrom, er min opplevelse at det bare blir ubehagelig å forsøke å gjøre noe. Jeg føler meg uønsket og har resignert i situasjonen.

De gangene hun kommer innom nå er det som å ha en fremmed på besøk. Føler jeg må begynne på nytt hver gang for å bli kjent med henne. Jeg aksepterer henne som den hun er. Og selvfølgelig, jeg har valgt dette samboerskapet selv og må ta det som følger med, men det jeg savner er litt forståelse og støtte fra min samboer på hvordan dette kan oppleves for meg. At jeg ikke slapper av like mye med henne innom nå og da, som jeg gjøre med mine egne barn som jeg kjenner ut og inn. Da savner jeg litt ekstra oppmuntring og smil fra min samboer på at jeg gjør ting bra. Mens min samboer ser på dette utelukkende som kritikk av sin datter heller en å se på mitt ønske som en god mulighet til å lage en god relasjon mellom meg og henne. Noe jeg tror vill være til glede både for oss alle tre.

Han som har bodd med sin datter i mange år, som kjenner henne i alle fall mye bedre enn meg, som vet akkurat hva hun trenger, han som får positiv oppmerksomhet fra sin datter, han greier ikke å sette seg inni i mine følelser for hvordan det føler å bo med ei som for meg er totalt uforutsigbar.  Nok en gang, jeg har valgt dette selv og må akseptere det, men jeg savner støtte og forståelse fra min samboer på hvordan dette oppleves for meg.

Etter noen år med ingen forståelse fra hans side mister jeg også all lyst og velvilje til å tilpasse noe for hans datter. I en noen situasjoner skaper dette utfordringer. Hun har ønsket å være hos oss alene med venninner. For meg oppleves hun som fremmed, og også som en som aldri har akseptert, godtatt eller satt pris på meg, og tanken på at hun skal være alene i min private sfære er ubehagelig. Og jeg gjentar meg selv, ja dette må jeg akseptere. Men jeg lurer på om det finnes noen som helst forståelse for min opplevelse.

Nylig kom det forespørsel fra min samboer om datteren kunne få ha fest hos oss med noen venninner. Da ønsket hun å være alene hjemme med bare faren hjemme. Spørsmålet kom på en tirsdag med ønske om at jeg og min tre barn kunne være borte hele den kvelden. Jeg svarte min samboer at vi ikke hadde noen planer om å dra noe sted og at jeg heller ikke visste om noen steder jeg kunne dra med tre barn på fredag eller lørdag kveld. (utenfor leggetid for mine barn). Dette provoserte han voldsomt og møtte meg med motargumenter og påstander om hvor lite velvilje jeg hadde som ikke kunne undersøke umiddelbart om hvor vi kunne dra den førstkommende helgen.

Er dette bare i mitt hode at dette oppleves urimelig?

Jeg ledet også denne samtalen innpå hvor kjedelig jeg synes det er at jeg ikke treffer henne mere slik at vi blir bedre kjent med hverandre. Og kom i skade for å si at med en nær relasjon er det også lettere å både se muligheter og få lyst til å strekke seg for å komme henne i møte. Det skulle jeg selvsagt ikke sagt, da han mente at dette egentlig var argumentet mitt for at vi ikke kunne la dem være her alene denne helgen. Hvilket ikke var tilfelle, da jeg selv har barnehelg og tre barn som skal følges opp på sine ting. 

Det var kun godt ment fra min side å ta opp dette. Som nok et forsøk på å finne en mulighet til å skape nærhet og en mulighet ti lå bidra i hans datters liv.

Det er fint å komme til et rent og ryddig hus når det passer henne.... men jeg føler jeg helst skulle vært usynlig...

Jeg synes dette er vanskelig og ønsker synspunkter på min situasjon.

Velger å sitere deg, selv om det har kommet mange gode svar.

Døtrene mine erfarte også samme situasjon da min eks fikk ny dame med 4 barn, alle under 12 år.

De opplevde at de ikke fikk tid alene med far, fordi damen hans hele tiden var obs på at DE nå var en familie, og hun og hennes unger skulle delta på alt av aktiviteter. Også aktiviteter som far ville gjøre alene med døtrene sine. Det førte til at far hørte mye på henne, og tilsidesatte sine egne barn.

Han fikk ikke tid med egne barn uten at det ble uenighet med ny dame fordi hun da følte seg utestengt, både for sin egen del og fordi barna hennes ikke ble inkludert i det døtrene ville gjøre sammen med sin far. De hadde behov for egentid med han, men det fikk de ikke. Må si at hans barn var tenåringer, mens hennes barn var yngre, og ikke hadde samme interesser som døtrene hadde.

Barna hennes var fra 3-12 år, og de tok MYE plass i hverdagen med bråk og styr. 3 gutter og en jente. Det var ikke noe koselig for jentene å komme på besøk til han da, fordi de andre barna var så mye yngre enn dem, og tok så mye tid av de voksne. De ble ikke sett og hørt da, selv om de hadde behov for det. De kom helt i skyggen for hennes barn og deres behov. 

Jeg tror ikke eksen min taklet så mye styr som 5 barn i ulik alder gir på en gang. Ihvertfall ga han etter for damen, så barna hans ikke fikk noen alenetid med han. Husker datteren min var der, og rømte opp i skogen og satt der og gråt fordi hun følte seg så lite sett av sin far. Han hadde ikke tid til henne fordi de andre barna krevde så mye. Og vi bodde langt unna, så hun traff far kun i skoleferier, så hun hadde jo litt forhåpninger til det samværet.

De har et godt forhold nå (når hun er voksen), men det er fordi far egentlig er en god mann, og fordi hun har evnen til å gå videre og tilgi. Jeg vet ikke om hun hadde tilgitt om dette fortsatte over flere år, for det ble slutt med far og dame med 4 barn etterhvert. Nettopp fordi han syntes det ble for mye styr og jobb med 4 barn som ikke var hans (det har han vært tydelig på)

Den andre datteren min er mer troende til å gjøre slike ting som du beskriver. Hun er den typen som tar igjen når hun føler at noen gjør noe urettferdig mot henne. Er det sånn denne datteren også er? Ettersom hun mener at faren skylder henne noe, så provoserer hun deg (og dermed far) med vilje?

Nå er begge mine barn voksne. De hadde til slutt et ok og greit forhold til damen med 4 barn, selv om den dama og de barna dominerte all tid med faren deres da døtrene virkelig trengte han. De måtte bare godta at det var sånn, og dama i seg selv var grei. Nå er det slutt med damen med 4 barn, og han er sammen med en voksen dame med voksne barn. Døtrene har et veldig godt forhold til henne. Men det er jo enklere når barna har flyttet ut.

Hvor lenge har dere vært et par og bodd sammen? Var du en årsak til at foreldrenes forhold tok slutt?  Hvor gammel er datteren? Hvor gamle er dine barn? Og hvor sterkt har de innvirket på samvær med far, da mener jeg om de bråker mye, får mye oppmerksomhet, og at far ikke får egentid med barna sine. Det er faktisk veldig viktig for både far og barn at han får mulighet til. Det er greit at dere er familie nå, men det er ikke sikkert at barna hans er helt med på det. De har fortsatt behov for å ha tid med han alene uten deg og barna dine.

Du er også i en situasjon der du har en eks, og hvor barna dine må komme på samvær. Du har 3. Det er viktig for deg at barna har det bra hos far. Se den situasjonen der far har fått ny dame, som har egne barn. Du har barn som skal komme "hjem" til far, der det er andre barn som bor og har fokus fra begge voksne. Du ser fort at du vil at far skal ta seg tid til egne barn. 

Det å føle at man ikke er "hjemme" hos far, fordi det bor noen andre barn der, og fordi man ikke blir helt inkludert er ikke enkelt. Det er lett for en tenåring å komme i opposisjon da. Sette opp en hard maske, og støtte seg på venner, er det mange gjør.

 

[Majott]

2 timer siden, Stjerneku skrev:

Som i alle tråder om stemødre er det hummer og kanari av svar her. Synes du har fått noen fornuftige. 

Tenåringer er i en frigjøringsfase av livet, hvor det er meningen at de søker bort fra foreldre og mot venner. Kanskje ligger noe av stedatterens få besøk delvis å finne i en slik forklaring, nettopp det at venner spiller en så stor rolle at det går på bekostning av besøk til far. Selv så besøkte jeg min far mindre i tenårene enn hva jeg hadde gjort før, det ble litt kjedelig rett og slett.  Og ikke bodde han der jeg hadde min skole og mine venner heller. Jeg hadde ikke eget rom eller noe slikt der, men følte meg likevel ønsket og velkommen.

Jeg synes det høres rart ut at far ikke er mer på datteren for å få besøk av henne. Om hun ikke kommer på overnatting så håper jeg da virkelig at han sørger for at de treffes ellers. Stemors forhold til stedatter høres også anstrengt ut, så det høres ut som det er noen utfordringer å ta tak i i denne familien. Når det i tillegg er vanskelig å ta opp emnet så står man i stampe.

Jeg tror stemor må forsøke å ikke tenke på stedatter som sur og utakknemlig. Kanskje er hun usikker i situasjonen og vet ikke helt hvordan hun skal være. Mange kan virke sure i situasjoner hvor de er usikre, uten at de faktisk trenger å være sure av den grunn. 

Hvis hun er 15 år og har overnattet en håndfull ganger hos sin far over en periode på mer enn et år så er kan hun i alle fall ikke være utakknemlig for noe. Da rekker hun knapt å bli takknemlig. Det høres ut som dere må gå mer aktivt inn for invitere henne hjem og med på ting, kanskje sier hun nei 10-20-30 ganger, men den 31 gangen og hun sier ja er kanskje verdt det.

Vil avslutningsvis si at jeg ikke synes det er rett at hun som her er stemor skal forlate sitt eget hjem med tre barn for at det skal holdes fest i huset. Da må man finne en annen ordning på ønsket om fest. Kanskje går det an å ha besøk i en avskjermet del av huset selv om de andre er hjemme? 

Enig her!

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg støtter forslaget om å ta en åpen og ærlig prat med henne. Eventuelt skrive et brev til henne om du er redd hun vil gå i vranglås når du ber om en prat. Forklar henne hvor mye du ønsker at dere skal ha ok forhold, og spør henne hva hun ønsker fra deg. 

Du skriver at hun kun overnatter hos dere ytterst få ganger i året, men sover da på deres soverom. Hva om du lar henne få din plass, og du legger deg i en annen seng? Ettersom det er så sjeldent hun sover hos dere er ikke dette store ofringen, og kanskje blir hun tryggere på å sove hos dere slik at hun etterhvert vil sove i sin egen seng. 

Anonymkode: 528f5...3aa

Og du mener at en 15 åring skal ligge sammen med faren sin i dobbeltsengen. Nå må du seriøst gi deg.

Anonymkode: 2704e...049

[Norlys]

2 timer siden, Majott skrev:

Velger å sitere deg, selv om det har kommet mange gode svar.

Døtrene mine erfarte også samme situasjon da min eks fikk ny dame med 4 barn, alle under 12 år.

De opplevde at de ikke fikk tid alene med far, fordi damen hans hele tiden var obs på at DE nå var en familie, og hun og hennes unger skulle delta på alt av aktiviteter. Også aktiviteter som far ville gjøre alene med døtrene sine. Det førte til at far hørte mye på henne, og tilsidesatte sine egne barn.

Han fikk ikke tid med egne barn uten at det ble uenighet med ny dame fordi hun da følte seg utestengt, både for sin egen del og fordi barna hennes ikke ble inkludert i det døtrene ville gjøre sammen med sin far. De hadde behov for egentid med han, men det fikk de ikke. Må si at hans barn var tenåringer, mens hennes barn var yngre, og ikke hadde samme interesser som døtrene hadde.

Barna hennes var fra 3-12 år, og de tok MYE plass i hverdagen med bråk og styr. 3 gutter og en jente. Det var ikke noe koselig for jentene å komme på besøk til han da, fordi de andre barna var så mye yngre enn dem, og tok så mye tid av de voksne. De ble ikke sett og hørt da, selv om de hadde behov for det. De kom helt i skyggen for hennes barn og deres behov. 

Jeg tror ikke eksen min taklet så mye styr som 5 barn i ulik alder gir på en gang. Ihvertfall ga han etter for damen, så barna hans ikke fikk noen alenetid med han. Husker datteren min var der, og rømte opp i skogen og satt der og gråt fordi hun følte seg så lite sett av sin far. Han hadde ikke tid til henne fordi de andre barna krevde så mye. Og vi bodde langt unna, så hun traff far kun i skoleferier, så hun hadde jo litt forhåpninger til det samværet.

De har et godt forhold nå (når hun er voksen), men det er fordi far egentlig er en god mann, og fordi hun har evnen til å gå videre og tilgi. Jeg vet ikke om hun hadde tilgitt om dette fortsatte over flere år, for det ble slutt med far og dame med 4 barn etterhvert. Nettopp fordi han syntes det ble for mye styr og jobb med 4 barn som ikke var hans (det har han vært tydelig på)

Den andre datteren min er mer troende til å gjøre slike ting som du beskriver. Hun er den typen som tar igjen når hun føler at noen gjør noe urettferdig mot henne. Er det sånn denne datteren også er? Ettersom hun mener at faren skylder henne noe, så provoserer hun deg (og dermed far) med vilje?

Nå er begge mine barn voksne. De hadde til slutt et ok og greit forhold til damen med 4 barn, selv om den dama og de barna dominerte all tid med faren deres da døtrene virkelig trengte han. De måtte bare godta at det var sånn, og dama i seg selv var grei. Nå er det slutt med damen med 4 barn, og han er sammen med en voksen dame med voksne barn. Døtrene har et veldig godt forhold til henne. Men det er jo enklere når barna har flyttet ut.

Hvor lenge har dere vært et par og bodd sammen? Var du en årsak til at foreldrenes forhold tok slutt?  Hvor gammel er datteren? Hvor gamle er dine barn? Og hvor sterkt har de innvirket på samvær med far, da mener jeg om de bråker mye, får mye oppmerksomhet, og at far ikke får egentid med barna sine. Det er faktisk veldig viktig for både far og barn at han får mulighet til. Det er greit at dere er familie nå, men det er ikke sikkert at barna hans er helt med på det. De har fortsatt behov for å ha tid med han alene uten deg og barna dine.

Du er også i en situasjon der du har en eks, og hvor barna dine må komme på samvær. Du har 3. Det er viktig for deg at barna har det bra hos far. Se den situasjonen der far har fått ny dame, som har egne barn. Du har barn som skal komme "hjem" til far, der det er andre barn som bor og har fokus fra begge voksne. Du ser fort at du vil at far skal ta seg tid til egne barn. 

Det å føle at man ikke er "hjemme" hos far, fordi det bor noen andre barn der, og fordi man ikke blir helt inkludert er ikke enkelt. Det er lett for en tenåring å komme i opposisjon da. Sette opp en hard maske, og støtte seg på venner, er det mange gjør.

 

Takk for svar.

I det du skriver får jeg inntrykk at du mener at jeg gjør slik at barna ikke får tid med sin far. 

Vet ikke hva jeg skriver som gir deg det inntrykket. 

Mener du at jeg ødelegger tiden med far siden jeg hadde behov for å være hjemme i huset med mine barn den kvelden hun ønsket å ha fest?

 

Samboer skilte seg 7 år før jeg traff han. Hans eks fikk ny samboer med en gang de skilte seg. 

Vi har vært sammen i fire år. Bodd sammen i to. 

 

Mine barn er 9, 11 og 15. Hans 15 og 18. 

Vil ikke si mine barn tar hans oppmerksomhet i stor grad. Ikke noe jeg ber han om. Min eldste blir mye fulgt opp av sin far siden han driver mye med idrett og faren er trener. Jeg blir mye opptatt med de to yngste med deres fritidsaktiviter.  De er dessuten veldig selvstendige og ordner seg for det meste selv. 

Dersom bare mine barn er her kan vi holde på mye med hus og heim mens barna holder på for seg selv. Mens når hans er her er han veldig låst til å underholde dem. Passe på at de blir servet 24/7. 

Om kveldene legger jeg mine barn mens han sitter oppe med sine. Jeg avslutter dagen med å rydde alt. Tar alt av klesvask og husvask. Så det er heller ikke ting som går utover hans tid med barna. 

Så jeg vil ikke påstå at de på noen måte blir tilsidesatt. 

Datteren hans driver også mye med idrett der mor følger tett opp. Så mitt inntrykk er at hun har i årene som har gått, holdt et godt tak i datteren sin. 

Synes dette er vanskelig. Føler meg både beskyldt for å ikke gi nok til henne. Samtidig som jeg ødelegger far-datter-relasjonen. I tillegg skal mine barn føle seg sett og hjemme. Vet snart ikke hvilket bein jeg skal stå på...

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Norlys skrev:

Takk for svar.

I det du skriver får jeg inntrykk at du mener at jeg gjør slik at barna ikke får tid med sin far. 

Vet ikke hva jeg skriver som gir deg det inntrykket. 

Mener du at jeg ødelegger tiden med far siden jeg hadde behov for å være hjemme i huset med mine barn den kvelden hun ønsket å ha fest?

 

Samboer skilte seg 7 år før jeg traff han. Hans eks fikk ny samboer med en gang de skilte seg. 

Vi har vært sammen i fire år. Bodd sammen i to. 

 

Mine barn er 9, 11 og 15. Hans 15 og 18. 

Vil ikke si mine barn tar hans oppmerksomhet i stor grad. Ikke noe jeg ber han om. Min eldste blir mye fulgt opp av sin far siden han driver mye med idrett og faren er trener. Jeg blir mye opptatt med de to yngste med deres fritidsaktiviter.  De er dessuten veldig selvstendige og ordner seg for det meste selv. 

Dersom bare mine barn er her kan vi holde på mye med hus og heim mens barna holder på for seg selv. Mens når hans er her er han veldig låst til å underholde dem. Passe på at de blir servet 24/7. 

Om kveldene legger jeg mine barn mens han sitter oppe med sine. Jeg avslutter dagen med å rydde alt. Tar alt av klesvask og husvask. Så det er heller ikke ting som går utover hans tid med barna. 

Så jeg vil ikke påstå at de på noen måte blir tilsidesatt. 

Datteren hans driver også mye med idrett der mor følger tett opp. Så mitt inntrykk er at hun har i årene som har gått, holdt et godt tak i datteren sin. 

Synes dette er vanskelig. Føler meg både beskyldt for å ikke gi nok til henne. Samtidig som jeg ødelegger far-datter-relasjonen. I tillegg skal mine barn føle seg sett og hjemme. Vet snart ikke hvilket bein jeg skal stå på...

 

Her beskriver du jo selv akkurat hva som er feil. Du er en underdanig tjener i ditt eget hjem, og din mann ser deg ikke som en likeverdig partner som fortjener oppmerksomhet og respekt.  Dette har smittet over på barna. Dette kommer ikke til å ende bra hvis du ikke tar grep.

Anonymkode: a9f56...637

[Norlys]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Her beskriver du jo selv akkurat hva som er feil. Du er en underdanig tjener i ditt eget hjem, og din mann ser deg ikke som en likeverdig partner som fortjener oppmerksomhet og respekt.  Dette har smittet over på barna. Dette kommer ikke til å ende bra hvis du ikke tar grep.

Anonymkode: a9f56...637

Føler meg ikke i posisjon til å ta grep. Samboer tar alt som kritikk. Føler det er for meg 'take it or leave it'....

[Norlys]

5 timer siden, Stjerneku skrev:

Som i alle tråder om stemødre er det hummer og kanari av svar her. Synes du har fått noen fornuftige. 

Tenåringer er i en frigjøringsfase av livet, hvor det er meningen at de søker bort fra foreldre og mot venner. Kanskje ligger noe av stedatterens få besøk delvis å finne i en slik forklaring, nettopp det at venner spiller en så stor rolle at det går på bekostning av besøk til far. Selv så besøkte jeg min far mindre i tenårene enn hva jeg hadde gjort før, det ble litt kjedelig rett og slett.  Og ikke bodde han der jeg hadde min skole og mine venner heller. Jeg hadde ikke eget rom eller noe slikt der, men følte meg likevel ønsket og velkommen.

Jeg synes det høres rart ut at far ikke er mer på datteren for å få besøk av henne. Om hun ikke kommer på overnatting så håper jeg da virkelig at han sørger for at de treffes ellers. Stemors forhold til stedatter høres også anstrengt ut, så det høres ut som det er noen utfordringer å ta tak i i denne familien. Når det i tillegg er vanskelig å ta opp emnet så står man i stampe.

Jeg tror stemor må forsøke å ikke tenke på stedatter som sur og utakknemlig. Kanskje er hun usikker i situasjonen og vet ikke helt hvordan hun skal være. Mange kan virke sure i situasjoner hvor de er usikre, uten at de faktisk trenger å være sure av den grunn. 

Hvis hun er 15 år og har overnattet en håndfull ganger hos sin far over en periode på mer enn et år så er kan hun i alle fall ikke være utakknemlig for noe. Da rekker hun knapt å bli takknemlig. Det høres ut som dere må gå mer aktivt inn for invitere henne hjem og med på ting, kanskje sier hun nei 10-20-30 ganger, men den 31 gangen og hun sier ja er kanskje verdt det.

Vil avslutningsvis si at jeg ikke synes det er rett at hun som her er stemor skal forlate sitt eget hjem med tre barn for at det skal holdes fest i huset. Da må man finne en annen ordning på ønsket om fest. Kanskje går det an å ha besøk i en avskjermet del av huset selv om de andre er hjemme? 

Gjett om vi inviterer... sender bilder av kaker og mat. Men huner sliten etter trening... orker ikke etc....

Jeg spør hver uke hvor mange som kommer til middag... 

Og ja! Hun har fått tilbud om å ha halve huset til fest. Vi har et stort hus med mange rom og stuer. Så det burde gå fint... OG jeg har sagt at vi kan dra bort en helg jeg og mine barn står friere både mtp å ha et sted vi kan dra og at vi ikke er låst til fritidsaktiviter som skal følges opp....

Men min samboer synes alikevel at jeg har lite velvilje. For det var DENNE helgen hun ba om. Og vi MÅTTE være borte...

 

 

 

[AnonymBruker]

Du MÅ sette ned foten her, TS. Hvordan gjør du det? Snakk med samboer om følgende:

Jenta hans blir ikke mer interessert i å komme til dere ved at faren virker desperat og maser, sender bilder av mat og kaker, lar henne sove på rommet deres og sender deg og barn ut av huset så hun skal få ha fest. Resultatet blir det motsatte! Hun er dessuten i en alder hvor venner er viktigere enn familie, så kanskje far og datter kan finne andre måter å være sammen på. Gå på kino, gå ut og spise bare de to for eksempel. Jo eldre barna blir, desto viktigere er kvalitet fremfor kvantitet. Og TS, du blir bare behandlet så dårlig som du selv aksepterer, husk det! Du må faktisk ta plass som den andre voksne i huset.

Anonymkode: a9f56...637

[Kattugla]

7 timer siden, Norlys skrev:

Gjett om vi inviterer... sender bilder av kaker og mat. Men huner sliten etter trening... orker ikke etc....

Jeg spør hver uke hvor mange som kommer til middag... 

Og ja! Hun har fått tilbud om å ha halve huset til fest. Vi har et stort hus med mange rom og stuer. Så det burde gå fint... OG jeg har sagt at vi kan dra bort en helg jeg og mine barn står friere både mtp å ha et sted vi kan dra og at vi ikke er låst til fritidsaktiviter som skal følges opp....

Men min samboer synes alikevel at jeg har lite velvilje. For det var DENNE helgen hun ba om. Og vi MÅTTE være borte...

 

 

 

Jeg tror din samboer er blitt litt for satt i rollen som en alenepappa, med det mener jeg som pappa som bor alene og har ingen andre å ta hensyn til enn seg og barna. Det er en omstilling som kan ta tid, jeg hadde vært singel veldig lenge når jeg traff mannen min og jeg husker at jeg fortsatte å identifisere meg med single mennesker lenge etter.

Og slik du beskriver det synes jeg det virker ikke som han har tatt det helt innover seg at du og dine barn er ikke gjester hos ham, dette er også deres hjem. Det er 5 barn å ta hensyn til nå (i tillegg til dere to voksne) og det ene store barnet kan ikke få ture frem med urimelige krav på bekostning av alle de andre. Hva mener han egentlig dere andre skal gjøre? Dra på hotell eller reke rundt i gatene til dere får lov til å komme hjem?? Om det var omvendt og hans barn var 9 og 11 år og det var 15 åringen din som ville ha din samboer og hans barn utav huset en lørdagskveld for å kunne ha en fest, ville han syntes at det var helt problemfritt? 

Det er ikke akkurat ukjent at tenåringer kan være kravstore og selvsentrerte, men akkurat derfor er det ekstra viktig at foreldrene klarer å sette grenser! Og der har din man litt å gå på og jeg lurer på om det kan være der problemet og misnøyen sitter; at barna har fått lov til å styre og bestemme i for stor grad i alle år? Det er ingen som liker å gi fra seg førersetet, for å si det slik.. 

[AnonymBruker]

Dere trenger parterapi.

Han ser på deg som en trussel mot sitt forhold til datteren og hennes velferd, ikke som en alliert i å skape en god familie for alle. Du har ikke tillit, derfor hører han etter hvordan du har det, han er for opptatt av å tro at du posisjonerer deg.

En nøytral tredjepart vil kunne hjelpe på kommunikasjonen og hjelpe ham å forstå at du ber om støtte til å stå i situasjonen, ikke at han skal skyve datteren lenger bort til fordel for deg. Det har gjerne med typisk mannlig tankegang å gjøre. Min mann skjønner  ikke at kvinner kan få noe ut av å åpne seg om et problem, bare for å fortelle om sin opplevelse og få forståelse for sine følelser rundt problemet. Når du forteller om problemer i relasjonen med jenta, tror han kanskje at du forventer at han tar side mot datteren.

Uansett hvor mye dere legger dere på rygg og logrer, så kan en tenåringsjente som har lagt stemor for hat holde på sitt. Forhåpentligvis er en stor del av det aksentuert av pubertetshormoner, men det finnes nok av voksne også som driver med utfrysning og mobbing. Hvis du har prøvd å snakke med jenta på likefot og gitt henne anledning til å komme med hva hun evt har imot deg/familiesituasjonen og om hun har forslag til ting dere sammen kan gjøre for å trives bedre sammen, og  ta det hun sier på alvor, og hun gang på gang avviser en utstrakt hånd, tenker jeg at du bør være positiv og tilgjengelig, men la far styre det meste og ikke bruke all din energi til å prøve å tenke ut løsninger. Ingenting vil løse saken hvis hun har bestemt seg for det motsatte. 

Jeg hadde heller ikke akseptert at jeg og 3 barn skulle kastes ut av huset fordi hun ville ha eget hus en kveld/natt. Du trenger ikke å være selvutslettende eller akseptere at barna dine ikke er velkommen i samværstiden. Hvem av oss kunne forvise resten av familien hjemme for å ha hjemme alene-fest som tenåringer? Det kunne i hvertfall ikke jeg.

Anonymkode: 716a5...4ed

[Jolene]

Føler med deg TS, virkelig.

[AnonymBruker]

På 3.5.2017 den 10.19, Norlys skrev:

Jeg lever i et samboerforhold der jeg har tre barn og min samboer har to barn. Datteren til samboeren min er svært sjelden hos oss. Etter at vi flyttet sammen har hun kun overnattet en håndfull ganger på to år. Jeg synes det er trist at hun er her så lite og synd at jeg ikke kan komme nærmere innpå henne. Når hun er her henvender hun seg så og si aldri til meg. Hun forholder seg kun til faren sin som voksenperson i huset. Dersom jeg forsøker å dra i gang en samtale svarer hun stort sett med enstavelsesord.

De første årene, før vi flyttet sammen var hun stort sett negativ til alt som hadde med meg å gjøre. De eneste gangen hun smilte og lo var når hun kunne si noe nedsettende og le av meg eller mine. Alt jeg disket opp med fikk jeg alltid høre at mor eller mormor gjorde det bedre. Akkurat dette ser det ut til at hun har vokst fra seg. Men selv om de negative kommentarene har forsvunnet, så har ikke de blitt erstattet av positive kommentarer.

Denne situasjonen har jeg selvfølgelig forståelse for fra min stedatter sin side. Hun er et barn som ikke har valgt meg inn i livet sitt. Hun vil trenge oppmuntring og støtte i en slik situasjon. Dette har jeg snakket med min samboer om mange ganger. Sagt at jeg ikke føler meg god nok til å greie å bygge en god relasjon til datteren hans. Noe som også er vanskelig når hun bare trekker seg unna og skal ha moren sin til å gjøre alt. Noe jeg også har hatt respekt for og holdt en veldig lav profil, kanskje for lav,  for å ikke være i veien for mor-datter relasjonen. Samboeren min ser ikke ut til å greie å se situasjonen fra min side. Han tar alt som kritikk av hans datter. At jeg mener det er henne det er noe galt med. At jeg ikke ønsker henne. Dette på tross av de utallige gangene jeg har bedt om at vi kan gjøre fordi jeg ønsker å se henne her mere slik at vi kan bli kjent.

I årenes løp der vi omgås sjelden med ujevne mellomrom, er min opplevelse at det bare blir ubehagelig å forsøke å gjøre noe. Jeg føler meg uønsket og har resignert i situasjonen.

De gangene hun kommer innom nå er det som å ha en fremmed på besøk. Føler jeg må begynne på nytt hver gang for å bli kjent med henne. Jeg aksepterer henne som den hun er. Og selvfølgelig, jeg har valgt dette samboerskapet selv og må ta det som følger med, men det jeg savner er litt forståelse og støtte fra min samboer på hvordan dette kan oppleves for meg. At jeg ikke slapper av like mye med henne innom nå og da, som jeg gjøre med mine egne barn som jeg kjenner ut og inn. Da savner jeg litt ekstra oppmuntring og smil fra min samboer på at jeg gjør ting bra. Mens min samboer ser på dette utelukkende som kritikk av sin datter heller en å se på mitt ønske som en god mulighet til å lage en god relasjon mellom meg og henne. Noe jeg tror vill være til glede både for oss alle tre.

Han som har bodd med sin datter i mange år, som kjenner henne i alle fall mye bedre enn meg, som vet akkurat hva hun trenger, han som får positiv oppmerksomhet fra sin datter, han greier ikke å sette seg inni i mine følelser for hvordan det føler å bo med ei som for meg er totalt uforutsigbar.  Nok en gang, jeg har valgt dette selv og må akseptere det, men jeg savner støtte og forståelse fra min samboer på hvordan dette oppleves for meg.

Etter noen år med ingen forståelse fra hans side mister jeg også all lyst og velvilje til å tilpasse noe for hans datter. I en noen situasjoner skaper dette utfordringer. Hun har ønsket å være hos oss alene med venninner. For meg oppleves hun som fremmed, og også som en som aldri har akseptert, godtatt eller satt pris på meg, og tanken på at hun skal være alene i min private sfære er ubehagelig. Og jeg gjentar meg selv, ja dette må jeg akseptere. Men jeg lurer på om det finnes noen som helst forståelse for min opplevelse.

Nylig kom det forespørsel fra min samboer om datteren kunne få ha fest hos oss med noen venninner. Da ønsket hun å være alene hjemme med bare faren hjemme. Spørsmålet kom på en tirsdag med ønske om at jeg og min tre barn kunne være borte hele den kvelden. Jeg svarte min samboer at vi ikke hadde noen planer om å dra noe sted og at jeg heller ikke visste om noen steder jeg kunne dra med tre barn på fredag eller lørdag kveld. (utenfor leggetid for mine barn). Dette provoserte han voldsomt og møtte meg med motargumenter og påstander om hvor lite velvilje jeg hadde som ikke kunne undersøke umiddelbart om hvor vi kunne dra den førstkommende helgen.

Er dette bare i mitt hode at dette oppleves urimelig?

Jeg ledet også denne samtalen innpå hvor kjedelig jeg synes det er at jeg ikke treffer henne mere slik at vi blir bedre kjent med hverandre. Og kom i skade for å si at med en nær relasjon er det også lettere å både se muligheter og få lyst til å strekke seg for å komme henne i møte. Det skulle jeg selvsagt ikke sagt, da han mente at dette egentlig var argumentet mitt for at vi ikke kunne la dem være her alene denne helgen. Hvilket ikke var tilfelle, da jeg selv har barnehelg og tre barn som skal følges opp på sine ting. 

Det var kun godt ment fra min side å ta opp dette. Som nok et forsøk på å finne en mulighet til å skape nærhet og en mulighet ti lå bidra i hans datters liv.

Det er fint å komme til et rent og ryddig hus når det passer henne.... men jeg føler jeg helst skulle vært usynlig...

Jeg synes dette er vanskelig og ønsker synspunkter på min situasjon.

Jeg føler sterkt med fars datter. Hun elsket og elsker sin far men synes ikke noe om at det plutselig kommer andre og legger beslag på ham. Hun holder seg derfor følgelig unna og lider i stillhet.

 

😰

Anonymkode: aec26...73f

[AnonymBruker]

For meg blir problemet her faren, altså din samboer.. 

En ting et at dere ikke kommer overens of hvem sin skyld det er kan vi ikke vite, menna far forventer at du da skl ta med deg TRE barn og bare være borte fordi hun ønsket å være alene med sin far, det synes jeg faktisk er litt drøyt. Hva med dine barn? De er tre stykker og du skal bare plutselig ta med deg de og overnatte hos noen andre uten egentlig å ha spurt de om det, det er faktisk like så mye deres hus. 

Her hadde jeg ikke blitt lenge, at far har dårlig samvittighet for sin datter, det skal ikke gå utover dine tre barn. Skal like å se hva han hadde sagt hvis du forventet at han og datteren fjernet seg en helg fordi du og ungene trengte alenetid. Hadde garantert ikke blitt godt mottatt. Men sånn ønsker du å ha det? Hvorfor?

Anonymkode: 8b593...545

[Norlys]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler sterkt med fars datter. Hun elsket og elsker sin far men synes ikke noe om at det plutselig kommer andre og legger beslag på ham. Hun holder seg derfor følgelig unna og lider i stillhet.

 

😰

Anonymkode: aec26...73f

 

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler sterkt med fars datter. Hun elsket og elsker sin far men synes ikke noe om at det plutselig kommer andre og legger beslag på ham. Hun holder seg derfor følgelig unna og lider i stillhet.

 

😰

Anonymkode: aec26...73f

Beslag... de helgene og ukene han alikevel er alene... i ukene med barn er jeg opptatt med mine. Mens han venter på henne... hun har ikke han noe mindre enn før.

 

En annen ting er moren som i starten av vårt forhold stadig ringte datteren for å spørre om hun ikke skulle være med på ting, da hun egentlig var hos far...

I senere tid da far reiste vekk for å gjøre ting alene med sine barn, ga de uttrykk for at det var kjedelig, at de neste gangene ville hun ha med mine barn. 

Og når han inviterer henne alene på ting vil hun ikke være med... 

Så jeg vet ikke hvor du tar det med beslag fra...

Men at hun på et vis lider skal jeg ikke fornekte. 

[AnonymBruker]

Da kan far betale for hotell til dere så kan dere kose dere den helgen. 

Anonymkode: 9b1c9...4d7