.

[Norlys]

.

Endret 30. september 2017 av Norlys

[AnonymBruker]

En ting er datteren. En annen ting er din samboers oppførsel. Hun tar tydeligvis etter sin far. 

Det der hadde jeg rett og slett ikke giddet. Og jeg tror også at dine barn vil ha det bedre om de slipper å bo midt i det familiedramaet. 

Anonymkode: 03bf9...4a5

[FrøkenMånestråle]

Tenker litt på hvordan dine barn har det oppi dette her... De merker jo den dårlige stemningen. Jeg hadde tatt barna mine og flyttet for meg selv.

[FluffyJuggernaut]

Hvor gammel er hun? 

[AnonymBruker]

Det er jo du som er årsaken til at datteren til mannen din nesten ikke er til dere mere og at hun er som en fremmed for deg. Du er nok som en fremmed for henne også. 

Det virker ikke som at hun ser på far sitt hjem som sitt hjem, noe som er synd. 

Hun har trukket seg gradvis mere og mere unna for å slippe å måtte forholde seg til en stemor som behandler henne som en fremmed. Blir en vond sirkel. 

Jeg tror du skal gå litt inn i deg selv og se på hvordan du har behandlet henne kontra dine egne barn. Har hjemme hos dere vært like mye hjemme for henne etter at du og dine barn kom inn i bildet? Har hun eget rom til dere som er bare hennes, eller er hun en gjest som må sove på gjesterommet?

Forstår godt at far er oppgitt, han har jo mistet datteren sin på en måte pga deg og dine barn. 

Har selv ei datter som ikke er til far lengre. Jeg nekter henne ikke, men hennes trygge hjem hos far forsvant bit etter bit etterhvert som stemor tok seg til rette og ble husvarm. Siste spikeren i kista var at de pakket vekk og kastet tingene hennes, og ga rommet hennes til stebroren hennes. Så hvis hun skal overnatte til faren nå så har hun ingen egen plass i huset som er sin. Ferieturer har hun heller ikke fått vært med på de siste 8 årene pga "det er ikke plass" og "det blir for dyrt"

Men jeg skal vedde på at hvis noen spør stemor om hvorfor jenta ikke er til de lengre så vil hun nok svare noe av det samme som du ts skriver i hovedinnlegget ditt.

Det er som oftest to sider av en sak

Anonymkode: ca28e...cad

[cmd]

Nå har du prøvd og sagt ifra til samboeren din.

Jeg tror du kan lene deg godt tilbake med god samvittighet og være "usynlig" for henne. Ikke bruk mere energi på henne. Bruk heller på dine kjære barn. La samboeren og datteren ordne mellom seg.

[AnonymBruker]

Dette henger ikke helt på greip syns jeg. Du klager over hvordan det er for deg å bo sammen med et barn(tenåring?) som overser deg, ikke liker deg, får komme til "rent og ryddig hus", ønsker at moren hennes skal gjøre alt(?), du trekker deg unna for å ikke ødelegge mor/datter-relasjonen. Samtidig ses dere sjelden, hun har overnattet en håndfull ganger.
Uansett: Det er som alltid, det er et problem du har med samboeren din. Du skriver at det du savner er forståelse fra hans side hvorfor dette er vanskelig for deg, og det er klart. Men har du forståelse for hans situasjon? Det må være svært vanskelig for ham også. Han vil kanskje ikke høre på din "klaging", hvis ikke du hører på hans? Dette med festen hun ville ha, han er sikkert kjempeglad for at hun vil være hos dere, sammen med ham. Du har sagt og signalisert at du ønsker et bedre forhold til henne, men å legge til rette for det?  Enda viktigere er vel hans forhold til henne. Og det er det du som stikker kjepper i hjulene for, selv om det ikke er med vilje og hensikt. Du er der, med dine tre barn. Hun kan ikke få ha sin venninnefest med faren.
Forståelse for at det er praktisk vanskelig å finne et sted å overnatte med tre barn på kort varsel, det får du vel (i hvert fall fra meg)Forståelse for at du ikke vil, ikke vil forsøke, at du synes det er helt urimelig, at du ikke blir glad på farens vegne at hun ønsker å være sammen med ham, at du ikke er positiv til forslaget, det finner jeg urimelig faktisk.

-Hvordan skal far og datter få et bedre forhold/utvikle et allerede godt(?) forhold?

-Hvordan skal datter føle seg hjemme hos dere?

Hvordan skal du og hun få et bedre forhold?

-Hvor og hvordan passer dine barn inn i dette bildet?

-Hvorfor er det dine følelser og din situasjon i det hele som er viktigst?

Anonymkode: 61334...a73

[AnonymBruker]

Forbanna drittunge og drittfar! Kom deg unna før de ødelegger deg og barna dine totalt!

Anonymkode: b5782...527

[Gjest padawan]

Jeg synes du bør trekke deg litt unna og gi henne spillerom. Å nærmest "tvinge" henne til noe som helst får fort motsatt effekt av det du vil og det tror jeg du har merket allerede. 

Jeg hadde heller ikke funnet meg i å nærmest bli kastet på dør for en ungdoms sin skyld. Skal hun ha fest hos dere må hun finne seg i at du og dine barn bor der fast. Hvis ikke er det tough luck for hennes del. Da får hun ha festen et annet sted.

Endret 3. mai 2017 av padawan

[AnonymBruker]

Det her er din mann sitt problem. Han saborterer jo relasjonen deres ved å ikke sette grenser for barnet sitt å forlange normal høflighet. Det er hans jobb å få dere til å spille på lag og det har han feilet på med glans. Jeg hadde tatt med meg barna mine og flyttet å forklart bruddet med hans manglende forståelse for at både du og datteren er fremmede i eget hjem. 

Anonymkode: 79d01...ccf

[AnonymBruker]

Og SELVSAGT drar man ikke med seg barn ut av huset i flere timer på kort varsel så en tenåring skal ha fest. Herregud.

Anonymkode: 79d01...ccf

[AnonymBruker]

aah the drama.. Og jeg tenker folk lurer på hvorfor det er så mye krig i verden?  

Anonymkode: e7f51...cea

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det er frekt å jage ts og hennes barn utav deres hjem for at en tenåring (?) som ikke vil bo der eller delta i familien ellers, skal kunne ha en fest for venninnene og "kun pappa får lov til å være hjemme". Her er det lov å sette grenser og jeg ville sagt at hun kan invitere venninner over, men at hun kan derimot ikke diktere hvem som har lov til å være hjemme. Så får hun velge hva hun vil. 

Jeg synes ingenting i ts sitt innlegg vitner om at hun er en "slem" stemor, hun har gjentatte ganger tatt opp at hun ønsker at de gjør noe med situasjonen og hun nevner dessuten ikke noe om at hun har et problematisk forhold til sitt andre stebarn. 

Jeg selv er skilsmissebarn og hadde en veldig kjip stemor, men er allikevel ikke en av de som mener at "stakkars skilsmissebarn skal få lov til alt" av den grunn. For jeg har også sett det omvendte, hvor det er barna som setter seg fullstendig på bakbeina. Og det sier seg selv at så lenge ts sin mann aksepterer at datteren er både ufin og avvisende mot hans kone, så bygger han under det uønskede atferdet. Hun skjønner jo at pappa synes det er helt i orden å være frekk mot stemor og føler dermed at hennes følelser er "riktige" og at det er legitimt å fortsette slik. Og slik jeg ser det er det virkelig ikke i barnets interesse å få lov til å holde på slik. 

Anonymkode: ef0d2...e29

[AnonymBruker]

Men: Overskriften din sier "Sur og utakknemlig stedatter". Hva mener du hun burde være glad og takknemlig for? Og hvorfor er ikke overskriften: "Lite forståelsesfull samboer"?

Anonymkode: 61334...a73

[Norlys]

.

Endret 30. september 2017 av Norlys

[Norlys]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men: Overskriften din sier "Sur og utakknemlig stedatter". Hva mener du hun burde være glad og takknemlig for? Og hvorfor er ikke overskriften: "Lite forståelsesfull samboer"?

Anonymkode: 61334...a73

Du har helt rett... for det er samboeren jeg er frustrert over, men tema er stedatteren (uten at det er hennes feil!)

[Norlys]

3 timer siden, Elliespelli skrev:

Hvor gammel er hun? 

15

[Ild]

Det virker ærlig talt som denne jenta har seriøse problemer. Hvilken 15åring ønsker å sove på rom med foreldrene...

Er det noe du og jenta kan gjøre sammen for å bli bedre kjent? Virker som om du er 'den voksne' og tar det ansvaret seriøst (og det er veldig bra både for henne og deg).

 

[AnonymBruker]

Jeg tror vi trygt kan si at hun er gammel nok til at dere to alene har en prat sammen om hvordan du gjerne vil at forholdet mellom dere skal være og høre hvordan hun kanskje vil ha det. At du ikke er der for å erstatte moren hennes, men at du er bonusmor eller i det minste noen hun kan stole på og regne med. Og at dere sammen finner ut av hva dere kan gjøre sammen for å bli bedre kjent og ha en bedre relasjon til hverandre.
(Avhengig av hvilket nivå av pubertal trassalder hun befinner seg i kan dette gå ganske greit og at et lys går opp for henne.. eller så kan det gå tukt åt helvete.)

Det er selvsagt svært forståelig at du opplever ting som vanskelig da du ikke føler at du får noe støtte fra samboeren din, og siden han tilsynelatende ikke kan regnes med på akkurat dette så tror jeg du blir nødt til å takle tyren på egenhånd.

Anonymkode: 06ac2...f97

[FluffyJuggernaut]

7 minutter siden, Norlys skrev:

15

Hun er jo også i den verste tenåringsperioden også. Gikk faren hennes fra moren deres på grunn av deg? Kan det være det som ligger bak at hun ikke ønsker å bli kjent? Om det ikke er det, så kan det være så enkelt at hun føler at hun føler at du står i veien for tid sammen med pappaen hennes. Du og barna dine får ha han mye for dere selv, men hun og broren blir stående litt på utsiden selv om det ikke er det deres hensikt. Men det blir naturlig sånn når dere bor der og de bare er på besøk i helgene.

Jeg tror du og mannen din må sette dere ned å finne ut hvordan dere skal integrere henne bedre inn i familien deres. Syns mannen din kanskje kan finne på ting sammen med barna sine uten deg og dine barn når de er der. Ikke hele helgen, for det er viktig at dere tilbringer tid sammen med hele familien. Men om han tar de med på en skogstur, kino eller kafé gjør at de får litt alenetid med pappaen sin også, kan snakke åpent om ting som kanskje ikke kommer like lett når du er tilstede. Det er vanskelig når det kommer nye personer inn i familien, alt forandrer seg. Det høres ut som du prøver å til å føle seg velkommen, men tipper at hun ønsker mer oppmerksomhet fra pappaen sin og ikke deg. Får hun det så tror jeg det blir lettere å akseptere deg, så jeg tror faktisk pappa må mer på banen om det skal ordne seg.