Skjønner meg ikke på nordmenn og bolig

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ungt som i 30-årene. Har verken Lottogevinst å skryte av, solgt dop eller jobbet som luksushore. Kun kjøpt og solgt boliger i Oslo. Vi er heller ikke unike fordi vi har mye egenkapital. Det er mange i vår bekjentskapskrets som har gjort det samme og sitter godt i det. 

Anonymkode: 6c9c8...8da

30-årene er ikke ungt. 

Anonymkode: e7a2e...249

[Fotballfluen]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, de fleste av oss kommer faktisk nordfra, fra bygda  

Foreldrene mine er uføretrygda, men de eier heldigvis egen bolig, som nylig ble taksert for 500 000kr. Jeg vet utrolig godt hvordan det er å ha dårlig økonomi og skaffet meg derfor jobb tidlig. Med prisutviklingen som har vært i Oslo har jeg og flere med meg hatt mye flaks. 

Anonymkode: 6c9c8...8da

Flaks og prioritering er ikke helt det samme ;-) Dere hadde flaks med boligmarkedet, det kan man ikke prioritere, det eneste man trenger for å lykkes da er is i magen, EK og komme seg inn i markedet til riktig tid. Dere har gjort en god jobb! Nyt fruktene av investeringene deres :-)

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Interessant hvordan en tråd om hårreisende høye boligutgifter raskt ble vridd til å handle om hvor det er best å bo, med forsvarstaler fra byfolk som gjerne vil understreke hvor mye bedre de har det i byen og hvor trøblete det er å bo på landet.

Var det ikke prisnivået som var tema? For det er jo sant at boligprisene for tiden er helt for jævlig. Når det er sagt så er det heller ingen automatikk i at man kan få hus på landet for 1,5 mill. Her jeg bor er det kun gamle renoveringsobjekt som koster 1,5 mill. Mer oppdaterte hus koster 2,5 - 3 mill. Skal man ha større hus eller mer moderniserte hus koster de enda mer. For 1,5 mill heromkring får man enten en 2-roms eller en liten 3-roms i borettslag, eller så får man et gammelt hus som ikke har luktet på oppussing de siste 20-30 årene.
Jeg bor for tiden hos svigerforeldrene sammen med samboer og sparer opp egenkapital til hus. Det er vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet, også i utkantstrøkene.

Anonymkode: f9e53...c79

Nei, HI handler vel så mye om at TS ikke skjønner hvorfor folk prioriterer å bo sentralt. 

Anonymkode: 2067b...2c9

[Anglofil]

Å kjøpe seg hus til 7 millioner og deretter sitte med gjeld opp til pipa hadde jeg aldri orket. Hadde jeg derimot hatt råd og sluppet å være nedsyltet i gjeld er det en annen sak. Men mange av oss som bor i Oslo har tross alt ikke disse summene i lån. Mange av oss lever relativt moderat, selv om boligprisene begynner å bli ganske ville mange steder. 

Men for min egen del er det helt uaktuelt å bo et annet sted enn i Oslo. Det er her jeg vokst opp, det er her jeg har tilhørighet - og jeg trives med nærheten til det meste. For en del handler det om andre faktorer enn pris. Det kan handle om miljø, beliggenhet, nabolag osv. For min del er det vidunderlig å slippe pendling. Tidligere pendlet jeg ca 1-1 1/2 time hver vei til jobb, nå tar det meg 20 minutter fra jeg har gått ut av døra til jeg er på jobb. Å ikke være avhengig av bil er for meg et must, og desto mer jeg pendlet desto mer gikk det opp for meg at jeg er villig til å betale litt mer for å bruke mindre tid. Altså: tid (les: fritid) er for meg viktigere enn penger. Så skal det sies at det allikevel har blitt ganske lønnsomt for min del å kjøpe i Oslo, så jeg skal ikke klage.  

Mvh Yvonne  

Endret 24. april 2017 av Yvonne

[_popcorn_]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her, tror jeg må klargjøre noe: Jeg har aldri sagt at "alle" skal flytte til landet, vil trives bedre der, eller leve som oss. Jeg forstår jo at vi kanskje har en litt ekstrem livsstil sett med noens øyne. Men jeg synes det er like ekstremt å bla opp 12-13 gjennomsnittlige norske årslønner for en bitteliten leilighet i sjeledrepende omgivelser. Vet at det er klart farget av mine oppfatninger, men om man bare bor i byen for å være tett på ting, hvorfor velge å betale så svimlende summer? Vi har vennepar der en full lønn går til boutgifter.

Mange fine innlegg her også, likte spesielt #26. Men litt av problemet med dette å tro at man ikke er "låst" til boligmarkedet er jo også troen på at den elleville lønns- og boligprisveksten fortsetter. Det er vanvittig mye folk som har lånt 100%, og som i et krisetilfelle kan ende opp med større lån enn husets verdi. Her var jo flere som sa at de har lånt så mye at de i praksis ikke er fleksible. Unge par med 12 mill i egenkapital...wow. Dere er blant de rikeste i verden, bare vær klar over det.

50%-stillingene...vil ikke gi opp min anonymitet her, men samboer er altså i reiselivet og da skjer ingenting midtvinters, og jeg har kommunal jobb med noe økonomiansvar der jeg ikke trenger å møte på kontoret. "Kapitalkostnader" ved bilen var slurvete sagt, regnet selvsagt med avdrag også. Og 8000kr/mnd inkluderer absolutt alt; ene bilen koster oss 16000kr i drivstoff i året, den andre, store, 2000kr mer. Resten er verksted, skatter, verditap osv.

Anonymkode: ad811...640

Det som tydeligvis er sjeledrepende for deg, er balsam for sjela mi... 
For min del går mye penger til boutgifter, bare for å være tett på ting ja. Tett på alt jeg setter pris på. 
Og nei, jeg vil ikke bo litt lengre ut for å spare noen kroner, for noen er det verdt å betale litt ekstra for å slippe kaste bort tid på transport for eksempel. 

og forresten så liker jeg å slippe svi av over 30 000,- pr år på drivstoff... 

[Fru Uperfekt]

På 23.4.2017 den 8.43, AnonymBruker skrev:

Vi har mange forskjellige venner fra studietiden, oppveksten og jobbene våre, og vi kommer godt overens med de fleste. Men det er én ting som hverken mannen min eller jeg klarer helt å fatte. Vårt folk og boligpriser!

En felles vennine i Oslo prøver nå å selge en liten leilighet, i et sjelløst blokkområde uten utsikt - bildene ser ut som fra en avantgardistisk, dystopisk science fiction. Det er helt forferdelig. Prisen er i underkant av 7 millioner kroner! Du får greie leiligheter på Manhattan for dette!

En kamerat i Bergen har kjøpt et rekkehus, etterkrigsbygning/spiker-og-planke-rønne for langt over fem mill.

Hvorfor gjør folk det?

Man binder seg til å måtte betale boliglån gjennom et helt yrkesliv. Du blir nødt til å jobbe fulltid. Du utsetter deg selv for en risiko du ikke kan styre - i det hele tatt - via rentenivå og skattesystemet som enn så lenge fyrer opp under galskapen.

...og alt dette er før folk bruker enda flere millioner de ikke har på å kjøpe hytte.

Vi så på talla, fant ut at vi klarer oss med å jobbe 50% hver om vi bor på landet, og fant gode, spennende jobber til å gjøre dette. Vennene våre fatter ikke hvordan vi får råd til å reise fire måneder i året, med barna. Men alt faller tilbake til eiendom. Huset vårt kostet 1,5 mill, var nedbetalt etter seks år, og de to skranglebilene våre koster totalt 8000kr i måneden, noe som tilsvarer ca 1,5 mill i løpende kapitalutgifter. Drar vi til fjells har vi telt eller AirBnB.

Så igjen spørsmålet...prøv å forklar' meg hvorfor 9 av 10 låser seg til boligmarkedet på død og liv.

Anonymkode: ad811...640

Vi prioriterer alle forskjellig.

For meg er Airbnb og uber det samme som å snyte på skatten, så det passer vi på å ikke bruke, men vi har nedbetalte hus og leiligheter samt flere biler og klarer oss bra, men vi hadde flaks og kom oss inn i boligmarkedet tidelig.

 

[AnonymBruker]

58 minutter siden, Fru Uperfekt skrev:

Vi prioriterer alle forskjellig.

For meg er Airbnb og uber det samme som å snyte på skatten, så det passer vi på å ikke bruke, men vi har nedbetalte hus og leiligheter samt flere biler og klarer oss bra, men vi hadde flaks og kom oss inn i boligmarkedet tidelig.

 

Ikke forbudt å bruke Airbnb så lenge du rapporterer inn det skattepliktige. Det er mange som gjør det. (Uansett er det jo også tilnærmet idiotisk å bruke Airbnb for å annonsere "svart" utleie. Alle utleiforhold og summer blir jo registrert, så hvis skatteetaten får tilgang til det etterhvert, som de jobber for, og det dreier seg om store summer så vil det svi)

Anonymkode: 0cc0f...63c

[AnonymBruker]

Det er bra dere er fornøyd TS og dere har sikkert et fint liv, men husk at ikke alle har mulighet til å jobbe på bygda. Min bransje finnes knapt nok der, og det er i tillegg vanskelig å oppdrive deltidsstillinger, så det er ikke noe alle kan gjøre. 

Ikke meningen i å virke for negativ i det videre innlegget mitt, men selv om det er flott for dere og barna å leve som dere gjør, så har det jo noen konsekvenser. 

Syntes for det første det virker litt uansvarlig å være på reise 4 måneder i året om du har økonomiansvar i kommunen. Man kan si man kan ha hjemmekontor hele veien, men man jobber faktisk ikke like effektivt som om man jobber direkte med kollegene sine på samme sted, så sannsynligvis kan du reise fordi andre til gjengjeld tar de oppgavene du ikke får gjort mens du er på reise. 

I tillegg syntes jeg det er merkelig å ta barna ut av skolen 4 måneder i året og undervise dem selv. Jeg tviler ikke på at dere har nok kunnskap til å undervise dem rent faglig (pensum i barne og ungdomstrinnet er uansett ikke spesielt vanskelig i noen fag slik at enhver oppegående voksen kan beherske det), men skolegang handler om mer enn det i mine øyne. Skolen utgjør et stabilt miljø for barna, der de ikke bare lærer, men lærer seg samhandel og interaksjon med jevnaldrende, og selv om dine barn sikkert får mye igjen for reisene de opplever som ballast videre i livet bør dere veie dette opp mot hva de taper på å være borte store deler av skoleåret. Videre har jo barn også godt av faste holdepunkter i form av fritidsaktiviteter med jevnaldrende.

Når det gjelder det rent økonomiske, så er det selvfølgelig ingen som kan si med 100% sikkerhet at en dyr leilighet i Oslo vil lønne seg på sikt, men i pressområder tviler jeg på at en god leilighet i Oslo er noen dårlig investering. Vi vil sannsynligvis se at prisene flater ut og kanskje et lite prisfall i mellomlangt perspektiv, men det er uansett så mange innflyttere til Oslo og de andre store byene at et eierskap der sannsynligvis vil lønne seg i større grad enn å eie noe på landet. Jeg ser poenget med at man ikke binder opp like mye kapital som dere som bor på landet, men dette er et spørsmål hvorvidt man utsetter nytelser. Dere velger å jobbe lite, feriere og leve livet nå, mens andre som har dyrere leilighet i byene som regel må utsette mange og lange feriereiser litt siden de vanligvis jobber mer og betaler mer ned på renter og lån, men det betyr ikke at de gjør en dårligere investering - for sannsynligvis vil regnestykker ende opp i favør av de som bor i byene i et lengre perspektiv. Disse kan da likvidere denne egenkapitalen ved salg når den tid kommer, kjøpe seg noe billigere lengre fra byen og så å reise og leve livet etter det. 

For det andre så medfører det å jobbe 50% i en stor del av livet at man får vesentlig mindre pensjon, har dere tenkt over dette? Husk at du i beste fall får 66% av tidligere lønn i pensjon (offentlig ytelsesbasert pensjon). 

Anonymkode: 0cc0f...63c

[Gjest wildfig]

Virker som om alt dreier seg om Oslo i denne tråden, men jeg må påpeke at det finnes andre fylker i Norge også.

Her jeg bor er det ikke mulig å finne hus til under 2 mill, med mindre man trives i trekkfullle renoveringsprosjekt. Vi bor i et rekkehus til 4 mill. Dette er boligkjøp nummer 3. Vi er unge, null EK, solgt med tap/lite gevinst og begge i full jobb for å få endene til å møtes. Vi bor i en by i midtnorge. 

Alle har ulike prioriteringer. Men jeg tror og "alle" ville valgt å kun jobbe halvparten og kunne reise 4 mnd i året, om de kunne. Skulle dette blitt en realitet for oss, har vi måttet ta til takke med en 2-roms og byttet jobber (for det er nemlig ikke alle som bare kan trappe ned i stilling)

[AnonymBruker]

Grunnen til at folk gjør det er jo at de ikke har noe valg. Det er ingen som ønsker å måtte bruke så mye penger på bolig, men hvis man vil bo i f.eks. Oslo, Trondheim eller Bergen så må man ut med masse penger. 

Anonymkode: 0236f...0c9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at folk gjør det er jo at de ikke har noe valg. Det er ingen som ønsker å måtte bruke så mye penger på bolig, men hvis man vil bo i f.eks. Oslo, Trondheim eller Bergen så må man ut med masse penger. 

Anonymkode: 0236f...0c9

Jepp, derav: Hvorfor bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Det fins gode liv andre steder også. Det var dette som var resonnementet mitt til å begynne med.

Anonymkode: ad811...640

[Zienna]

Forklaringen er enkel - vi er alle ulike og har forskjellige ønsker for hvordan vi vil ha det   Selv kunne jeg aldri tenke meg å bo i verken Italia, på Manhatten, i Oslo eller i Bergen.  Uansett boligpris. 

Det holder med en ferietur ut i verden i blant.  Så kjennes det veldig godt å komme hjem til mitt eget.  Huset vårt ville nok hatt en høy pris om det lå i Bærum, hvilket det ikke gjør.  Huset er mitt hjem, og ikke et salgsobjekt.  Her skal jeg bo så lenge jeg kan, og da betyr det ingenting om hva det er verd iflg. takstmannen.  Mitt hjem er ikke til salgs, uansett pris!
 

[Djungelvrål]

På 23.4.2017 den 8.43, AnonymBruker skrev:

Vi har mange forskjellige venner fra studietiden, oppveksten og jobbene våre, og vi kommer godt overens med de fleste. Men det er én ting som hverken mannen min eller jeg klarer helt å fatte. Vårt folk og boligpriser!

En felles vennine i Oslo prøver nå å selge en liten leilighet, i et sjelløst blokkområde uten utsikt - bildene ser ut som fra en avantgardistisk, dystopisk science fiction. Det er helt forferdelig. Prisen er i underkant av 7 millioner kroner! Du får greie leiligheter på Manhattan for dette!

En kamerat i Bergen har kjøpt et rekkehus, etterkrigsbygning/spiker-og-planke-rønne for langt over fem mill.

Hvorfor gjør folk det?

Man binder seg til å måtte betale boliglån gjennom et helt yrkesliv. Du blir nødt til å jobbe fulltid. Du utsetter deg selv for en risiko du ikke kan styre - i det hele tatt - via rentenivå og skattesystemet som enn så lenge fyrer opp under galskapen.

...og alt dette er før folk bruker enda flere millioner de ikke har på å kjøpe hytte.

Vi så på talla, fant ut at vi klarer oss med å jobbe 50% hver om vi bor på landet, og fant gode, spennende jobber til å gjøre dette. Vennene våre fatter ikke hvordan vi får råd til å reise fire måneder i året, med barna. Men alt faller tilbake til eiendom. Huset vårt kostet 1,5 mill, var nedbetalt etter seks år, og de to skranglebilene våre koster totalt 8000kr i måneden, noe som tilsvarer ca 1,5 mill i løpende kapitalutgifter. Drar vi til fjells har vi telt eller AirBnB.

Så igjen spørsmålet...prøv å forklar' meg hvorfor 9 av 10 låser seg til boligmarkedet på død og liv.

Anonymkode: ad811...640

Å jobbe fulltid gjør vel de fleste av oss?

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, derav: Hvorfor bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Det fins gode liv andre steder også. Det var dette som var resonnementet mitt til å begynne med.

Anonymkode: ad811...640

Du glemmer tydeligvis at veldig mange av oss som ønsker å bo i Oslo (eller i Trondheim, Bergen osv) faktisk HAR prøvd å leve på andre, og ofte mindre steder. Det er nettopp basert på erfaringene vi har gjort oss fra dette andre stedet (evt flere andre steder) at vi har et så sterkt ønske om å bo i en storby. 

Jeg er selv oppvokst på et lite tettsted en halvtime utenfor Oslo. Jeg mislikte stedet gjennom hele oppveksten, og ville ingenting annet enn å komme meg bort derfra. Jeg mislikte også at det var så lite, og hadd et så begrenset tilbud av aktiviteter sammenlignet med Oslo- og det på tross av at stedet jeg vokste opp er kommunesenteret i kommunen- og dermed hadde et ganske bredt tilbud sammenlignet med mange andre småsteder. Det var absolutt ikke noe godt lov for meg å vokse opp der- eller på andre steder av tilsvarende størrelse. Sikkert fint hvis man liker ting som skigåing, fisking, skogsturer osv, men den typen opplevelser har dessverre aldri appellert til meg.

Fra jeg ble 13-14 år var jeg veldig bestemt på at jeg ville flytte til Oslo så snart jeg var "voksen", og nå, etter å ha bodd i Oslo i snart tjue år kan ikke ti ville hester få meg til å ville flytte tilbake til stedet der jeg er oppvokst (og mine foreldre fortsatt bor).

Anonymkode: 76f80...66e

[AnonymBruker]

På 23.4.2017 den 8.43, AnonymBruker skrev:

Vi har mange forskjellige venner fra studietiden, oppveksten og jobbene våre, og vi kommer godt overens med de fleste. Men det er én ting som hverken mannen min eller jeg klarer helt å fatte. Vårt folk og boligpriser!

En felles vennine i Oslo prøver nå å selge en liten leilighet, i et sjelløst blokkområde uten utsikt - bildene ser ut som fra en avantgardistisk, dystopisk science fiction. Det er helt forferdelig. Prisen er i underkant av 7 millioner kroner! Du får greie leiligheter på Manhattan for dette!

En kamerat i Bergen har kjøpt et rekkehus, etterkrigsbygning/spiker-og-planke-rønne for langt over fem mill.

Hvorfor gjør folk det?

Man binder seg til å måtte betale boliglån gjennom et helt yrkesliv. Du blir nødt til å jobbe fulltid. Du utsetter deg selv for en risiko du ikke kan styre - i det hele tatt - via rentenivå og skattesystemet som enn så lenge fyrer opp under galskapen.

...og alt dette er før folk bruker enda flere millioner de ikke har på å kjøpe hytte.

Vi så på talla, fant ut at vi klarer oss med å jobbe 50% hver om vi bor på landet, og fant gode, spennende jobber til å gjøre dette. Vennene våre fatter ikke hvordan vi får råd til å reise fire måneder i året, med barna. Men alt faller tilbake til eiendom. Huset vårt kostet 1,5 mill, var nedbetalt etter seks år, og de to skranglebilene våre koster totalt 8000kr i måneden, noe som tilsvarer ca 1,5 mill i løpende kapitalutgifter. Drar vi til fjells har vi telt eller AirBnB.

Så igjen spørsmålet...prøv å forklar' meg hvorfor 9 av 10 låser seg til boligmarkedet på død og liv.

Anonymkode: ad811...640

Amen! 

Endelig noen som sier det som er sant.  

 

Anonymkode: b1656...206

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du glemmer tydeligvis at veldig mange av oss som ønsker å bo i Oslo (eller i Trondheim, Bergen osv) faktisk HAR prøvd å leve på andre, og ofte mindre steder. Det er nettopp basert på erfaringene vi har gjort oss fra dette andre stedet (evt flere andre steder) at vi har et så sterkt ønske om å bo i en storby. 

Jeg er selv oppvokst på et lite tettsted en halvtime utenfor Oslo. Jeg mislikte stedet gjennom hele oppveksten, og ville ingenting annet enn å komme meg bort derfra. Jeg mislikte også at det var så lite, og hadd et så begrenset tilbud av aktiviteter sammenlignet med Oslo- og det på tross av at stedet jeg vokste opp er kommunesenteret i kommunen- og dermed hadde et ganske bredt tilbud sammenlignet med mange andre småsteder. Det var absolutt ikke noe godt lov for meg å vokse opp der- eller på andre steder av tilsvarende størrelse. Sikkert fint hvis man liker ting som skigåing, fisking, skogsturer osv, men den typen opplevelser har dessverre aldri appellert til meg.

Fra jeg ble 13-14 år var jeg veldig bestemt på at jeg ville flytte til Oslo så snart jeg var "voksen", og nå, etter å ha bodd i Oslo i snart tjue år kan ikke ti ville hester få meg til å ville flytte tilbake til stedet der jeg er oppvokst (og mine foreldre fortsatt bor).

Anonymkode: 76f80...66e

Jeg vokste opp midt i asfaltjungelen i Oslo. Det var mas og kjas hele veien. Fritidstilbudene var begrenset og det å være ute var skummelt blant alle bilene, gjengene og pedoene. Fra jeg fra tenåring bestemte jeg meg å flytte ut i et lite tettsted utenfor Oslo slik at man kunne få litt mer pusterom fra bydritten.

Jeg kunne aldri tenkt meg å flytte tilbake.

Anonymkode: 75db4...1f3

[Arkana]

Alle kan ikke bo på landet. Ikke har alle lyst til det heller. Du sitter heldigvis ikke på fasiten.  Livet handler ikke bare om penger, men om hva som gjør en lykkelig. 

Endret 2. mai 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp midt i asfaltjungelen i Oslo. Det var mas og kjas hele veien. Fritidstilbudene var begrenset og det å være ute var skummelt blant alle bilene, gjengene og pedoene. Fra jeg fra tenåring bestemte jeg meg å flytte ut i et lite tettsted utenfor Oslo slik at man kunne få litt mer pusterom fra bydritten.

Jeg kunne aldri tenkt meg å flytte tilbake.

Anonymkode: 75db4...1f3

Nå er det heldigvis mange steder i Oslo som er langt fra noen asfaltjungel med biler, gjenger og pedoer- noe du hadde visst dersom du faktisk var oppvokst i Oslo  

I bydelen og området der jeg bor er det omtrent kun villaområder og småhus, med store hager og grøntområder. 5 minutter unna har vi et lite bydelssentrum med alle de mest nødvendige butikkene + noen cafeer og restauranter. Det er i grunnen til forveksling likt på det stedet jeg vokste opp- med den store forskjellen at jeg hvert femte minutt kan velge å hoppe på en trikk, og i løpet av 15 minutter på trikken er jeg midt i Oslo sentrum med alt det innebærer av aktivitetstilbud, butikker, restauranter og kulturliv (og dessuten jobben min). 

Anonymkode: 76f80...66e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp midt i asfaltjungelen i Oslo. Det var mas og kjas hele veien. Fritidstilbudene var begrenset og det å være ute var skummelt blant alle bilene, gjengene og pedoene. Fra jeg fra tenåring bestemte jeg meg å flytte ut i et lite tettsted utenfor Oslo slik at man kunne få litt mer pusterom fra bydritten.

Jeg kunne aldri tenkt meg å flytte tilbake.

Anonymkode: 75db4...1f3

Hvor i Oslo er det begrenset med fritidstilbud til barn? Mener du uorganisert? Hva maste og kjaste dere med da, hvis du ikke var med på det organiserte? "Den skumle bydritten med gjenger, pedoer og biler", merkelig utsagn, jeg vet bare om folk fra bygda som kun har satt sine ben på Karl Johan som kaller Oslo for asfaltjungel og har en sånt syn på en oppvekst der.  

Anonymkode: be4a8...c47

[Rotemor]

Det er helt fantastisk å kritisere noen for bolikginvesteringer og samtidig betale 8000 i måneden på to skrangelbiler! Det er jo sykt mye!

Selv bor jeg i en bolig til 5 mill. Bilen koster 1000 i måneden og lånet 3 500. Hvem leder her egentlig?