Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

[Skadeskutt]

Heisann. Ja, da var jeg tilbake. 

For dere som leste min tidligere dagbok som nå er slettet, så ble jeg altså utestengt i fire uker pga. Jeg skrev veldig detaljert om selvskading, selvmordstanker, spiseforstyrrelse osv. 

Jeg kommer ikke til å skrive like detaljert i denne dagboken for å holde meg innenfor regelverket på forumet, men ønsker å fortsette å ha en plass jeg kan ventilere og skrive om både de vanskelige tingene og de gode tingene. 

Til evt. Nye lesere så skal jeg skrive en kort, punktvis oppsummering av meg selv: 

- 26 år gammel jente med to gutter på fem og to år 

- hatt en vanskelig oppvekst med ensomhet, mobbing, mye depresjon, ble skilsmissebarn som 9-,åring osv 

- møtte far til mine barn da jeg var 16 år. Har blitt utsatt for mye psykisk mishandling, mental voldtekt osv. fra han 

- juni 2016 ble det slutt mellom oss. Det har vært mange konflikter mellom oss i etterkant hvor han har fortsatt med sjikanering, trusler osv 

- I løpet av i fjor sommer og høst ble jeg mer og mer syk. Spiseforstyrrelse og alvorlig depresjon tok mer over hverdagen min. Forsøkte veldig lenge å holde hodeover vannet.

- tidlig i desember i fjor ble jeg innlagt akuttpsykiatrisk sengepost. Her er jeg altså fortsatt. 

- har gjennomgått mye ulik behandling som antidepressiv behandling, elektrosjokk-behandling, samtaleterapi osv. Uten ønsket effekt. Ble så tatt av de to antidepressivaene jeg gikk på for å settes på et sterkere medikament. Måtte i den forbindelse være helt medisinfri i ti dager før oppstart. Da ble jeg fryktelig dårlig, så selv om tidligere medikamentell behandling ikke hadde hjulpet meg nok så hadde det jo hjulpet meg litt.

- nå går jeg altså på denne andre medisinen og vi har litt ulike planer framover for få meg frisk. Jeg er innlagt under paragraf 2.2. som betyr frivillig tvungent psykisk helsevern. Det vil si jeg har skrevet under på å være underlagt reglene og rammene som går under å være tvangsinnlagt. Det er pga jeg er ustabil og gjør destruktive handlinger når jeg kommer i de "dypeste" dalene. Har også begynt på Lamictal for å stabiliseres ytterligere.

Nå har jeg en kort permisjon fordi jeg skal i begravelse til min farfar. Sitter på båten nå. Framme om 20 min hvor jeg blir møtt av pappa. Med betingelser som at jeg ikke skal være noe alene osv. 

Såh, mine diagnoser er altså alvorlig depresjon med atypisk symptombilde som rett og slett er veldig vanskelig å behandle. Har en meget dyktig og erfaren psykiater som jeg har god kjemi med og full tillit til, så er ikke det det står på. Jeg har også bulimi som tilleggsdiagnose. Går litt i rykk og napp med akkurat det. Har perioder hvor jeg er symptomfri og perioder hvor jeg er "bulumisk" flere ganger i uken, men de gode periodene hva spiseforstyrrelsen angår har jeg stadig sjeldnere.

De første 2-3 månedene av innleggelsen var jeg så paralysert at jeg lå nesten bare i ro og det resulterte i at jeg gikk opp et sted mellom ti og femten kg tipper jeg (er nå ca 79 kg, 174 høy), men er mer aktiv nå og jeg prøver veldig hardt å finne positive holdepunkter i livet mitt. Skal skrive mer om planene mine framover senere. Går sakte, men sikkert ned i vekt igjen. Skal ikke bli undervektig igjen slik jeg var da jeg hadde restriktiv spiseforstyrrelse, så jeg jobber mye med å finne en balanse mellom kosthold, trening, fokus på kropp og vekt osv. Sånn i tillegg til alt det andre. Det får jeg heldigvis hjelp med her.

Fokuset i denne dagboken kommer ikke til å være på diagnosene i seg selv eller evt. destruktive feilgrep jeg gjør. Fokuset vil være på tanker, følelser, refleksjoner rundt det å bli frisk og finne tilbake til håpet og ønske om en framtid. 

Så det var altså innledningen. I morgen blir det begravelse og sånt, så får se om jeg rekker å skrive litt da eller ikke. Jeg har mange tanker for tiden og synes det er fint å ha et sted å skrive utenom samtalene med psykiateren min. Det er alltid utrolig godt å få snakket med han, men han er jo naturligvis ikke tilgjengelig hele tiden. 

Nå er målet mitt å komme meg gjennom denne reisen. Jeg er tilbake på sykehuset i 13-tiden på lørdag. Ser allerede fram til det for jeg kjenner det krever mye av meg allerede dette her. Så sånn er den saken. 

Velkommen for de som ønsker å lese. Blir ikke like detaljert som sist, men like ærlig blir det. 

 

Endret 29. april 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Ja, da var det søndag. Begravelsen er over og jeg kom tilbake til sykehuset i går formiddag. 

På hurtigruten til Svolvær så fikk jeg helt panikk i starten. Angret på hele opplegget. Måtte ta på solbriller for å skjule   at tårene trillet og jeg ville så gjerne ringe psykiateren min. Hadde et helt enormt behov for å snakke med han. Men vi har aldri blitt enig om at det er okei av jeg ringer sånn, så jeg ville jo ikke overskride den grensen. Dessuten vet han ikke at jeg har nr hans (tror det er jobbtlf). Fikk det da jeg måtte gi nr til saksbehandler i barnevernet da hun ville snakke litt med han. Så da fikk jeg det av personalet. 

Men jeg har mailen hans, så skrev en kort mail til han. Visste det ikke kom til å bli noen stor mailutveksling, han er en veldig travel mann på jobb, men bare det å få si at NÅ er det vanskelig.

Begravelsen gikk greit. Jeg angrer ikke på at jeg dro. Det var godt å se familie igjen som tok meg veldig varmt imot. De vet jo hvor vanskelig jeg har det for tiden. Selve begravelsen var veldig fin, men jeg ble rett og slett helt, helt utslitt av hele den korte reisen.jeg har  vært skjermet så lenge fra inntrykk og diverse at det pluss sykdommen i seg selv gjør at jeg tåler veldig lite. Tok hurtigbåten tilbake i går mårrest.

I går og i dag har vært tunge dager. Preget av depressive følelser, håpløshet, destruktive tanker osv. Akkurat nå sitter jeg på rommet på sykehuset og kikker ut av vinduet. Orker svært lite stimuli. Veien tilbake til livet er ikke lett. Nå har jeg jo en form for kronisk depresjon. Man må vel ha vært deprimert x antall ganger i løpet av et visst tidsrom for å oppfylle diagnosen. Dystemi heter det. Også kalles de dårlige periodene for "depressiv episode". Det som blir skrevet på sykemeldingen. Denne "episoden" har vart i over ett år nå. Begynte som moderat depresjon, men i løpet av sen vår/tidlig sommer havnet jeg dypere og dypere inn i det og befant med plutselig i et vakuum hvor livet handlet om alvorlig depresjon, alt som fører med av praktiske og følelsesmessige utfordringer rundt et samlivsbrudd, å lære seg å bo for seg selv, å håndtere barna alene, jobben osv.

Slet også med søvn. Husker tre dager før jeg ble lagt inn. Da var jeg oppe hele natten for hver gang jeg prøvde å sove så fikk jeg bare angst. Så jeg hørte musikk, kjørte turer, lå og stirret i taket, dro på trening kl 05 på morgenen osv. Det hjalp jo ikke akkurat på. 

Jeg har i flere uker skrevet på en tekst. Som handler om hele livet mitt egentlig. Tenkte kanskje å poste den her. Den er ganske lang da. Må først sjekke om noe må redigeres bort mtp reglene på KG..Tror noe er litt for detaljert. 

Sitter og skriver nå for å avlede meg. Har en boblende, sterk følelse i meg. Som om jeg kan sprekke når som helst. Har behov for å gråte. Sånn virkelig GRÅTE. Men jeg får ikke til. Så da blir det heller en uro og angst i kroppen med alt som følger med. Funderer mye på hvorvidt det er mulig å være lykkelig. Vet ikke jeg. Har jo aldri vært det? 

Endret 29. april 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Ja, her er altså teksten. Har moderert den litt, så håper ikke den bryter med noen regler. Har brukt noen uker på den. Skrev den en kveld, og hver gang jeg leser den omtrent så får jeg nye tanker som jeg vil tilføre eller avsnitt jeg føler for å endre på osv. Det har vært veldig terapi for meg å både skrive og lese. 

 

 

Vi mennesker har alle en grunnpilar under oss. Et fotfeste som gjør at vi fungerer som mennesker og er i stand til å prestere i samfunnet som voksne. Det er mye som avgjør hvor sterk denne grunnpilaren er og hvor stødig den holder seg når vi møter motgang. Mister vi denne pilaren som støtter oss opp kan vi alle oppleve at vi har mistet det som definerte oss.

Dette er min historie.

Ett av mine første minner er fra jeg var fire år gammel. Jeg lå våken om natten og gråt fordi jeg var så redd for døden. Det var så skremmende, og angsten for døden skulle følge meg lenge. Jeg ble født inn i en familie som lillesøster til ei 3 år eldre jente og foreldre som var gift. Livet var veldig fint. Hele nabolaget var trygt og godt, alle barna lekte sammen og de voksne satt på terrassen og drakk kaffe.
Jeg var et følsomt barn. Tok lett til tårene og hadde vanskelig for å finne meg til rette i nye sosiale situasjoner. Å begynne på barneskolen var intet unntak. Det tok ikke lange tiden før mobbingen begynte. Alt fra å bli oversett, til å bli plaget, få kommentarer slengt etter meg og ikke minst bli fulgt etter og sjikanert på skoleveien. Fant meg heldigvis et par venninner som jeg kunne være med på skolen, men ensomheten var likevel stor.
Ofte levde jeg meg inn i en egen fantasiverden for å unnslippe den virkelige verden. Der var det trygt og godt og det var jeg som hadde kontroll.

Etter hvert som årene gikk begynte mamma og pappa å krangle en del. Som niåring ble jeg skilsmissebarn. Pappa reiste mye i jobben sin på den tiden, så jeg har egentlig ikke så mange minner av han før etter skilsmissen. Husker enda da mamma fortalte meg og min søster om at de skulle skilles. Det var som å få en kniv i brystet, en enorm usikkerhet om hva som ville skje videre og ikke minst  sterke følelser rundt hvordan jeg skulle ivareta mamma i denne situasjonen. En byrde jeg som barn ikke burde hatt, men som jeg automatisk tok til meg.

De neste årene bar preg av en deprimert mor, sosiale vansker, ensomhet, en følelse av å være gjest i eget hjem hos pappa og egentlig aldri noen ordentlig tilknytning til min stemor. Mamma fikk etter hvert en kjæreste, men denne mannen skulle vise seg å ikke være en bra mann. Han behandlet min mor veldig dårlig og selv om jeg likte han, så var jeg alltid utrygg på han. Forholdet til min far ble heller ikke noe bedre med årene så jeg isolerte meg mer og mer på rommet mitt. Som 14-åring kom den første ordentlige depresjonen. Jeg slet med fravær på skolen, lav selvtillit og ensomhet. Da jeg var 15 begynte mamma sin kjæreste å komme med kommentarer om kroppen min. Jeg hadde gått ned i vekt og han strøk meg på rygg og hofter og sa at jeg var blitt så slank og fin. Husker enda frysningen som gikk nedover ryggen min.

Ett år senere ble det omsider slutt mellom han og min mor. Jeg hadde vært vitne til en del, så i forbindelse med rettsak mot denne mannen måtte jeg vitne i retten. Det er noe av det skumleste jeg har gjort. Tar en muntlig eksamen når som helst bare jeg ikke må gjennomgå det der igjen. Heldigvis vant vi i retten, og bortsett fra noen runder med falske anklager fra han både mot mamma, meg og min søster som alt ble henlagt av politiet, så var vi alle endelig ferdig med mannen.

Jeg hadde i mange år hatt et ensomt tomrom inni meg. Da jeg begynte på videregående skole hadde jeg en periode på ca. Seks måneder hvor jeg forsøkte å fylle tomrommet med å være med gutter. Alkohol, oppmerksomhet osv . førte til flere tilfeller med tilfeldig og ubeskyttet sex med menn jeg egentlig ikke ønsket å omgås med. Det gjorde meg bare mer deprimert og selvrespekten forsvant da det å ha tilfeldig sex på den måten egentlig ikke føltes riktig for meg.

I samme tidsrom som rettsaken mot min stefar da jeg var 16 år, møtte jeg han som ble min kjæreste i nesten ni år framover. Jeg var så forelsket i denne mannen som var fem år eldre enn meg. Falt helt pladask. En måned ut i forholdet hadde vi vår første krangel. Den ble opphetet. Han kjeftet, kalte meg "hjerneskadet", "idiot" og enda verre ting. Det gav seg ikke før jeg gav meg. Dette ble mønsteret i forholdet vårt. Vi begynte regelmessig å krangle, vi klarte ikke å kommunisere, jeg fikk det ene ukvemsordet etter det andre slengt etter meg. Når jeg gråt fikk jeg en kald skulder, mens når jeg til slutt gav etter for det han mente fikk jeg trøst. Det meste var min feil ifølge han. De gangene jeg prøvde å ta opp noe på en rolig måte ble det på merkelig vis alltid snudd om til å handle om meg. Slik gikk det i flere år, men jeg klarte ikke å forlate han.
Det var også mye sexpress fra hans side. Vi hadde mange krangler hvor han truet med å dra på byen og finne seg damer å ha sex med, han kjeftet på meg, ville ikke gi meg noen form for fysisk eller mental omsorg med mindre han fikk nok sex. Det førte til et konstant stress innvendig i meg hvor jeg stadig hadde oversikt over hvor lenge det var siden sist vi hadde sex og jeg hadde derfor veldig ofte sex kun for å tilfredsstille hans behov. Dette gjorde også at det jeg naturlig hadde av sexlyst ble omtrent helt borte. Ofte følte jeg meg tom og trist innvendig etterpå. Man kan si jeg følte meg mentalt voldtatt. Aldri hadde han fysisk presset meg, men det psykiske presset hadde likevel ført til mye sex mot min vilje.

Vi kjøpte hus sammen da jeg var 19. Da jeg var 20 fikk vi vårt første barn og da jeg var 24 fikk vi barn nr to. Det skjedde selvsagt veldig mye i løpet av disse årene. Mye bra, men også veldig mye vondt som førte til at jeg ble mer og mer nedbrutt.

Som 25-åring var ting så vanskelig og dårlig at min sønn som da var 4,5 år sa de knusende ordene til meg: "Mamma, kan du gifte deg med noen andre?" Jeg spurte han hvorfor. Svaret hans var at pappa sa så mange stygge ting til meg. Mitt lille barn hadde fått med seg så alt for mye. Vi gikk allerede da i parterapi, men vi kom ingen vei. I mai 2016 ringte jeg terapeuten på familievernkontoret og spurte om jeg kunne komme alene. Det fikk jeg. I løpet av samtalen ble jeg bedt om å fylle ut et skjema som kartlegger psykisk og fysisk vold. Det viste seg at psykisk vold var absolutt tilstede. Dette åpnet øynene mine. Selv om jeg alltid hadde visst at han behandlet meg dårlig, så hadde jeg ikke klart å virkelig ta det inn over meg. Tre dager senere var det slutt mellom meg og faren til mine barn.

Det er her metaforen om grunnpilaren kommer inn. En teori som min psykiater har presentert til meg og som jeg etter en del tenking absolutt tror gjelder meg. Jeg hadde aldri bodd alene før. Dro rett fra barndomshjemmet til min nå x-samboer. Hele livet mitt har vært preget av utrygghet, sviktelse, folk som ikke vil meg vel, kontrollering og en hel masse negative faktorer som har formet meg og min personlighet. Jeg har opparbeidet visse forsvarsmekanismer som egentlig ikke var/er bra for meg. Har få gode strategier når det gjelder å takle følelsesmessige kriser. Selv om rammene rundt meg har vært ustabile og vonde, så har jeg hatt fundamentet under meg. Dette fundamentet har holdt meg gående. Jeg er utdannet sykepleier, har hatt orden på hus og hjem og er sånn sett en ressurssterk person, men egen oppfatning av meg som person er veldig negativ.

Da det ble slutt mellom oss og jeg flyttet ut mistet jeg fotfestet. Grunnpilaren ble borte og jeg visste ikke hvordan man skulle leve alene. Hele livet mitt ble røsket opp og snudd på hodet. For å i det hele tatt klare å holde hodet over vannet tok jeg i bruk de destruktive strategiene jeg hadde. Gradvis tok strategiene over livet mitt. Jeg som alltid hadde vært en god og tålmodig mor opplevde nå at nesten hvert øyeblikk med ungene handlet mest om å bite tennene sammen og komme seg gjennom dagen. Jeg jobbet, leverte og hentet i barnehage, lagde mat til dem, tok de med ut på tur og holdt det gående lenge. Kanskje alt for lenge.

Ble etter hvert henvist til VOP hvor jeg fikk en psykolog å snakke med, men jeg følte ikke hjelpen var stor. Livet føltes mørkere og mørkere. Jeg følte at det var absolutt ingen løsning på dette her. Jeg var 50% sykemeldt, men kjente at jeg ble mer og mer tappet for energi og styrke til å fungrre. En kald desembernatt ble jeg innlagt på psykiatrisk akuttpost. Her falt jeg helt sammen. I to måneder lå jeg omtrent bare i sengen. Musklene forsvant, den gode fysiske formen min forsvant, vekten gikk oppover. Jeg bare lå der. Jeg savnet ikke ungene mine og jeg kunne ikke se hvordan det noen gang skulle bli bedre.

På akuttposten ble jeg kjent med litt ulike mennesker som også var innlagt. Alle med sin bakgrunn og sine historier. Jeg gjennomgikk intensiv behandling. Både samtaler, medisinering, elektrosjokkbehandling og såkalt miljøterapi. Ingenting så ut til å ha effekt. Behandleren min var og er en fantastisk mann. Ingen har noen sinne forstått meg så godt som han. Jeg har lært mye av han og den gode relasjonen min til han som behandler og person har gitt meg en tilknytning til han som jeg kjenner mye på at jeg ikke vil skal ta slutt. Ofte føler jeg meg misforstått eller at helsepersonell ikke ser personen bak handlingene. De ser atferden min og basert på det gjør de seg opp en mening. Får også følelsen av at mange av dem mener jeg burde vært utskrevet for lenge siden. Få av dem klarer å virkelig se MEG. Det klarer derimot han, og han ser jo det at jeg ikke klarer meg hjemme akkurat nå.

Gradvis kom jeg meg litt mer til hektene. Såpass at jeg fikk gå ut alene, dra litt hjem og generelt sett ha mer frihet selv om jeg var innlagt. Jeg var fortsatt veldig syk, ustabil og destruktiv, men jeg var stabil nok til klare meg litt mer for meg selv, men slet enda med å misbruke alkohol en del under oppholdet. Havnet i fyllearresten flere ganger fordi jeg drakk meg så overstadig beruset at jeg ikke kunne ta vare på meg selv. Jo mer beruset jeg ble jo bedre, for når jeg var beruset så slapp jeg å tenke og føle på alt det vonde. På hvor verdiløs og mislykket jeg følte meg. På at jeg ikke så hvordan jeg noen gang skulle komme meg videre i livet og klare å fungere i samfunnet igjen. Ikke minst sløvet det ned tankene om hvordan jeg i all verden skulle klare å være mamma til mine barn igjen.

Det er nå over nå snart 5 måneder siden jeg ble lagt inn på sykehus. Det har vært en merkelig reise. Jeg har hallusinert noen  ganger i forbindelse med at jeg har vært utslitt. Da har jeg sett folk som ikke har vært der. Jeg har alltid forstått at det var hallusinering/synsforstyrrelser så jeg var ikke psykotisk, men kanskje jeg var ved vippepunktet? Kanskje min psykoseterskel er lavere enn gjennomsnittet?

Jeg er som sagt fortsatt innlagt, men skulle egentlig flyttet fra akuttpost til B-post 18/4, men jeg mistet plassen da jeg ble veldig  dårlig igjen i forbindelse med å være medikamentfri. Skulle bytte fra to mildere antidepressivaer til en sterkere type hvor jeg måtte være uten medisiner en periode først. Ble så dårlig at jeg ble flyttet fra frivillig paragraf til frivillig tvangsparagraf hvor man i praksis er underlagt reglene for tvungent psykisk helsevern. Bare at man selv har skrevet under på det. I desember i fjor da jeg ville skrive meg ut fikk jeg ultimatum om å enten skrive under på frivillig tvang eller havne på "ordentlig" tvang, så da skrev jeg ganske motvillig under. Var på denne paragrafen ganske lenge før jeg ble overført til vanlig frivillig innleggelse igjen. Rakk vel å være på frivillig innleggelse i ca en måned før jeg ble så dårlig igjen at jeg ble overført tilbake til frivillig tvang igjen. B-posten, tar ikke inn pasienter som er så dårlig som jeg var, derfor mistet jeg plassen.

 

Det er fryktelig tøft å stå i slik intensiv behandling, men jeg prøver å tenke på ungene og mulighetene jeg har til å få et godt liv, selv om jeg nesten daglig kjenner seg jeg ikke greier det. Er følelsesmessig utmattet rett og slett. 

Når det gjelder å komme til B-posten så er jeg egentlig lettet over å ha mistet plassen. Jeg følte ikke den plassen passet meg i det hele tatt og jeg er veldig knyttet til behandleren min her. Men jeg prøver veldig hardt å ta riktige valg og gjøre ting som kan hjelpe meg på veien til å bli frisk. Jeg ønsker meg veldig til et behandlingssenter som ligger i Bardu. Behandleren min har sendt henvisning, er bare det at om fire mnd MÅ jeg tilbake til 100% arbeid for å ikke gå over til arbeidsavklaringspenger. Det vil jeg ikke. Så med mindre jeg får en akuttplass noe som er usannsynlig, så er jeg nødt til å klare å stå i jobb snart i seks mnd for å få nye sykemeldingsrettigheter også kan oppholdet på dette senteret fungere som et forebyggende ettervern.

 

I alle fall: Jeg har for 1-2 måned siden begynt å trene igjen og jeg øver meg på å være litt hjemme, men det er vanskelig. Min egen leilighet, som egentlig er ganske fin. Den har jeg bare negative assosiasjoner til. Den representerer spiseforstyrrelse, utmattelse, håpløshet, ensomhet og fortvilelse og alvorlig depresjon. På samme tid representerer den en ny start. En mulighet til å begynne et nytt liv. Uten psykisk undertrykkelse, sexpress og kontrollering. Utfordringen er å finne håpet og troen på at det faktisk er mulig. Å finne noe som fyller livet og hverdagen med mer mening.  Kan jeg virkelig komme meg videre? Kan jeg noen sinne oppleve å være lykkelig? Vil jeg noen sinne tørre å gå inn i kjærligheten igjen? Jeg har fryktelig mange innvendige arr. De utvendige arrene er de synlige bevisene på smerten inni meg, men den virkelige smerten bærer jeg alene der ingen kan se. De kommer til å være en del av meg for alltid. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen. Kanskje jeg en dag vil se tilbake på denne tiden og tenke at jeg har fått en verdifull erfaring? Noe som vil gjøre meg til et bedre og mer innsiktsfullt menneske med egenerfaring og som kan komme meg til nytte i jobben som sykepleier i psykiatrien? Akkurat nå føles det helt umulig å skulle komme seg dit, men håpet er der.

Hver dag er fortsatt en kamp. Når jeg våkner om morgenen lengter jeg etter kvelden. Når jeg tenker på framtiden blir jeg redd og usikker. Grunnpilaren jeg hadde, holdt meg sånn høvelig stødig i ca 25 år. Den har blitt rokket ved igjen og igjen, men den har holdt meg oppe. Da den ble borte ble også jeg borte. Jeg må finne meg selv igjen. Jeg må bli glad i meg selv og jeg må bygge et nytt fundament som kan støtte meg videre i livet. Klarer jeg ikke det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre rett og slett.

Hvem vet hva som venter.

Endret 29. april 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Voldtekt...

Det er mye fokus på dette med voldtekt for tiden, at nei betyr nei osv. På samme tid er det jo slik at de fleste voldtekter skjer i forhold.

Jeg har aldri blitt fysisk voldtatt, men har etter hvert innsett at jeg har vært utsatt for mental voldtekt i mange år ad min x. Hadde vi ikke sex ofte nok så ble det krangling, kritisering, trusler om å være utro (noe jeg i ettertid har funnet ut at han var) og ikke minst hvordan han avviste meg følelsesmessig hvis det ikke ble nok sex. Derfor gikk jeg med dette stresset i meg. Hvor lenge siden sist, må vi ha sex i kveld osv. Ofte la meg meg tidlig for å redusere risikoen for sexpresset. Latet som jeg sov når han kom og la seg. I mange år måtte jeg for husfredens skyld og det at han mente han "måtte" ha det så så ofte, ha sex mot min vilje. År etter år. Jeg har utallige ganger i etterkant av sex følt meg tom, lei meg, brukt og skitten. Dette ble jo også en ond sirkel hvor den naturlige sexlysten jeg tidligere hadde gradvis ble helt borte og sex kun ble noe jeg gjorde av plikt og for å bevare husfred. 

Har ikke forstått hvor mye det egentlig har skadet meg. Det nærmer seg ett år siden vi hadde sex for siste gang før bruddet. Det er altså sist jeg hadde sex eller noe i nærheten av det. Litt uskyldig flørting på byen er bare gøy, men med en gang en mann tar på meg på mer enn helt vennskapelig måte så blir jeg fysisk dårlig og får lyst til å komme meg unna han. Jeg begynner nesten å gråte bare ved tanken på å skulle ha sex igjen og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare det igjen. 

Mental voldtekt over mange år er ikke noe som blir satt sånn fokus på, men jammen fører det til senskader det også. Det er så trist og vondt å kjenne på og at tanken på sex føles helt uaktuelt for meg. INGEN skal få komme meg så nær og ingen skal få presse meg til sex igjen. Jeg bestemmer over egen kropp, men det er vanskelig for jeg sliter veldig med å sette grenser og si ifra når ting går for langt. Selvrespekten hvor er den? Jeg vet ikke. Ett eller annet steg på veien ble den borte. 

Endret 29. april 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Nydelig vær ute i dag. Jeg sitter på rommet og kikker ut av vinduet og tenker et jeg burde komme meg litt ut for å få sol og frisk luft, men jeg er så depressiv akkurat nå står jeg orker egentlig ingenting. Vet at hvis jeg bare kommer meg ut så vil det gjøre meg godt, men dørstokkmila er stor når jeg er i modusen jeg er i nå. 

Har samtale med behandler om 1,5 time. Får se om jeg klarer å komme meg ut litt før den tid. Om så bare sette meg på en benk i sola. 

[Gjest padawan]

Kjipt å se hvordan du har hatt det men er optimistisk på dine vegne.  Stå på  .

[Gjest Dorey]

Jeg kommenterte ikke i den forrige dagboka, men leste den fast. Har vært genuint bekymret for deg <3

[Skadeskutt]

På 24.4.2017 den 12.19, padawan skrev:

Kjipt å se hvordan du har hatt det men er optimistisk på dine vegne.  Stå på  .

Hei og velkommen. Takk for det.

På 24.4.2017 den 12.27, Dorey skrev:

Jeg kommenterte ikke i den forrige dagboka, men leste den fast. Har vært genuint bekymret for deg <3

Hei du. Jeg kjenner igjen brukeren din. Veldig hyggelig (blir helt feil ord, men du skjønner) å høre at du har tenkt på/vært bekymret. Men min fravær har jo i grunn ikke vært verre enn at jeg har vært utestengt fra forumet i fire uker. Selv om det har skjedd mye alvorlig i løpet av de ukene. 

Nå har jeg vært litt ute også skal jeg nå dra hjem for å ha ungene sammen med moren min. Kjenner meg veldig tung i kropp og humør, men må bare bite tennene sammen og gjennomføre samværet. Er jo alltid fint å se ungene, men det krever utrolig mye av meg dessverre. Alt for mye i forhold til hva som er normalt. 

[Monstrum]

Så godt å se deg tilbake på forumet! Jeg ble også bekymret da dagboken forsvant og du ble stille.
Jeg skal hvertfall fortsette å titte innom deg her  

[Skadeskutt]

På 25.4.2017 den 21.07, Monstrum skrev:

Så godt å se deg tilbake på forumet! Jeg ble også bekymret da dagboken forsvant og du ble stille.
Jeg skal hvertfall fortsette å titte innom deg her  

Takk for det

Skulle ønske de bare stengte den, for det er mye der jeg gjerne ville lest meg gjennom i framtiden. Menmen. Nå er hele dagboken borte. 

 

Tung dag i dag. Har grått en del og hatt mye håpløse tanker. At jeg og mamma hsr fått et så elendig forhold at vi begynner å krangle omtrent fem min etter vi møtes...nei det gjør ikke saken bedre. Føler hun er er veldig urimelig og jeg er rett og slett sint på henne. Hvor er omsorgen jeg så sårt trenger?  

Har vært to timer med ungene, gått en times rooolig tur (må være veldig forsiktig nå da jeg har hatt symptomer på overtrening), så jeg forsøker at ikke alle turene ut er harde økter hvor musklene får kjørt seg. Må la de restituere seg! 

Eller har jeg vært inaktiv. Jeg sover 11-12 timer hver natt,ver i fysisk aktivitet 1-2 timer hver dag og ellers bare diverse hverdagsaktivitet. Totalt sett har jeg ca 3-5 aktive rimer i døgnet (ifølge klokka), så selc om jeg er flink med trening så er jeg påfallende mye i ro i senga.. Men jeg orker ikke mer. 

Å daglig føle at en ikke mestrer livet, det er tungt det. Men ja, i november/desember får jeg meg valp. Det vet jeg vil være veldig bra for meg. Så ingen kan komme og si at jeg ikke forsøker til tross for dårlige valg og handlinger siden juli i fjor. Veldig takknemlig for all hjelp jeg får fra sykehuset. De, og spesielt psykiateren min har nok reddet livet mitt. Det er jeg sikker på. 

Nå skal jeg sove. Endelig er kvelden her igjen. I morgen skal jeg treffe ei kollega som har mammapermisjon for å ta seg av den nye valpen.

Endret 29. april 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Denne sangen sendte ei venninne meg i går. Alle tre versene er spot on i forhold til hvordan jeg tenker og føler. Refrengene er liksom det lille glimtet av håp som flere rundt meg prøver å få meg til å se, men som jeg sliter med å tro på. Begynte å gråte da jeg hørte den gang nr to. Da trasket jeg ute i solen og virkelig lyttet til teksten. Hadde heldigvis solbriller på, men en stund kjentes det som at jeg ikke skulle klare å holde meg på beina fordi det trigget så mange følelser.

https://m.youtube.com/watch?v=8UuKRMuoyiU

Endret 26. april 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Tunge dager. Fryktelig tunge dager. Alt føles så håpløst. Jeg føler hele livet mitt er ødelagt. Hva har jeg gjort for å fortjene å ha det så tøft? Jeg vet jeg er en snill person. Jeg strekker meg langt for å stille opp for familie og venner. I noen tilfeller har jeg strukket meg alt for langt. Også har de sviktet meg. Forlatt meg. Det er jo ikke sånn at man er skånet for all dritt bare fordi man er en snill person. Jeg føler bare at jeg i utgangspunktet ikke fortjener dette. På samme tid føler jeg at jeg svikter alle rundt meg nå, at nå er jeg ikke verdt deres omsorg lenger. 

Jeg har vært mye fysisk aktiviv de siste ukene. Både gåturer, fjellturer, joggeturer og sykkelturer. Fysisk aktivitet er en stor lidenskap hos meg. Det har det vært i ti år. Så uansett hvor deprimert jeg føler meg så kommer jeg meg ut på turene mine. Det lindrer det depressive der og da, men i det sekundet jeg er tilbake på rommet så kommer alt kastet på meg igjen. Jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i hvor tøft jeg egentlig har det med mindre man har vært der selv. Jeg har jo en kronisk depresjon hvor jeg typisk pleier å bli mer nedstemt, sliten og usosial når den fine delen av høsten er over og mørket kommer. Så letter den litt når det begynner å bli vår. Her i nord er det halve året det. Likevel har jeg fungert? Jeg har lært å leve med det, også har det vært perioder hvor ting har vært ekstra tungt. Men så dypt og mørkt som jeg har hatt det i ett år nå...Jeg trodde jeg visste hva tung depresjon er. Det var ingenting sammenlignet med dette. Den alvorlige depresjonen. 

Nå har jeg altså gått på Nardil i to uker og begynte i går på Lamictal. Jeg er ikke bipolar, men jeg har mye humørsvingninger så håpet er at Lamictalen kan hjelpe på de dypeste dalene. Stabilisere det litt mer. Så med Nardil kombinert med Lamictal så er håpet at jeg får nok styrke i meg til å jobbe meg videre ut av denne gjørma. 

Jeg som omtrent aldri tok en Paracet begynner å få en lang medisinliste nå.

-300 mg wellbutrin (antidepressiv, seponert)

-20 mg cipralex (antidepressiva, seponert. Tok det samtidig som wellbutrin) 

- Sobril (mot angst, seponert pga dårlig effekt)

- Zyprexa mot tankekjør ved behov (tas veldig sjeldent, for er ikke tankekjør som er mitt hovedproblem, heller motsatt. Apati) 

- 60 mg Nardil (antidepressiv) som medfølger en hel liste over ting jeg ikke kan spise eller drikke fordi det kan gi livsfarlig høyt blodtrykk, noe som sikkert er årsaken til at den egentlig er tatt av markedet i Norge, men psykiatere kan søke om å få bruke den der annen behandling ikke fungerer 

-5 mg Vival (angstdempende) x 4 pluss at jeg har ekstra ved behov.

-Lamictal for å redusere de største nedturene. Holder på med opptrapping som vil ta seks uker. Er på 25 mg, skal opp i 200. 

-30 mg Vallergan (sovemedisin) 

-7,5 mg Imovane (innsovingsmedisin) 

Yess. Det er vel hele lista. Snart er jeg vel en vandrende felleskatalog Seks ganger fra kl 08-2130 får jeg altså medisin. Sykt. Men den faste Vivalen er bare imens jeg får ordentlig effekt av Nardilen. Vet ikke hvor lenge jeg skal gå på Lamictal. 

Jaja. Kunne skrevet mer, men tror jeg avrunder her for nå. Sitter egentlig bare og ser ut vinduet og venter på et det blir sent nok til at jeg kan legge meg. 

 

"Så gi meg et blikk som aldri viker. Et håp som står av seg sjæl. Et hjerte som tåler å knuses, uten at det slår seg i hjel. Gi meg bein som orker å løpe. Du er min nye drøm. Gi meg tru som flyter når jeg legger på svøm" - Fra sangen "martyren" av Trygve Skaug. Nydelig sang med nydelig tekst.

 

Endret 29. april 2017 av Skadeskutt

[Gjest padawan]

Jeg  ser også på meg selv som en snill person og sitter litt med inntrykk av at en ikke får tilbake på langt nær så mye snillhet som en drøsser rundt seg.

[Skadeskutt]

På 29.4.2017 den 21.25, padawan skrev:

Jeg  ser også på meg selv som en snill person og sitter litt med inntrykk av at en ikke får tilbake på langt nær så mye snillhet som en drøsser rundt seg.

Kan ofte virke sånn så ja. Dessverre. Likevel, man kan jo ikke gå imot den man er fordi man opplever å ikke få like mye tilbake? Kanskje øve på å sette grenser og si nei når å si ja egentlig ikke er bra for en selv, men. Selv det er jo vanskelig. 

 

Da har jeg fått dagens morgen-coktail med ikke mindre enn seks tabletter. Men jeg orker ikke stå opp. Selv å kle på seg virker som å bestige et fjell akkurat nå.

[Tash]

Hvordan går det med deg?

[Skadeskutt]

20 timer siden, Tash skrev:

Hvordan går det med deg?

Hei på deg

Tja, si det. Det har vært tunge dager. Jeg har vært helt utmattet og ligget mye i sengen. Fra sånn 1830 har jeg begynt å kjempe mot å ikke sovne, og kl 2030 har jeg bare ikke holdt ut mere. 

Er som sagt ikke spesielt aktiv. Jeg trener hver dag. Alt fra joggetur, fjelltur og sykkeltur med enkelte dager hvor jeg bare går rolig tur på flatt leie for å hvile musklene, men kjenner hvor lite energi jeg har. Jeg er egentlig i god fysisk form, men den utmattelsen er så gjennomtrengende. Er sånn at jeg ofte sitter på gulvet når jeg skal kle på meg, blir sliten av å henge opp en klesvask osv. Har prøvd å ta en middagshvil, men det har ikke store effekten. Blir likevel tidlig trøtt og sover da i 12 timer. 

Er så sliten og lei av å kjenne på håpløsheten. Å sitte i sengen og bare stirre ut av vinduet med musikk på fordi jeg ikke orker annet. Det svinger litt, så regelmessig gjennom dagen så orker jeg ikke å løfte opp tlf hvis jeg får melding. Eller sånn som nå. Så du hadde skrevet tidlig i mårrest, men jeg har ikke maktet å svare før nå. 

Jeg hadde ungene på tirsdags ettermiddag. Det gikk greit, men krevde mye energi. Også hadde jeg yngste på litt forsinket toårskontroll på torsdag. Han henger etter med språket, så er satt opp en ekstra kontroll om fem mnd. Ellers alt fint. 

Så har det vært to "ordinære" samtaler med psykiater og et nettverksmøte med eksen, psykiater, barnevernet, psykolog fra BUP (eldste er under utredning der, for AD/HD pluss at han har en del autistiske trekk uten at det er nok til noen diagnose, men han får nok krav på ekstraressurs når han begynner på skolen til høsten) og familievernkontoret. Gikk forsåvidt greit det. Samtalene med psykiater er også bra. Enten han er streng eller ikke. Er sjeldent han må være streng da, men sånn som for en uke siden da jeg var usikker på om jeg ville skrive under på ny periode med frivillig tvang, selv om jeg åpenbart trenger å være på dem paragrafen,  så fikk jeg ultimatum: Enten skriver du under eller så skriver jeg deg ut. Jeg er jo veldig knyttet til han og har stor respekt for han. Han viser meg i tillegg veldig mye omsorg. Mange hadde nok skrevet meg ut for lenge siden og han har jo sagt at han har litt "press" på seg i forhold til det, fra miljøpersonal og enhetsleder, så er viktig at jeg viser at jeg spiller på lag og følger opplegget. Selv om han er psykiater og overlege og sånn sett bestemmer, så har jo resten av personalet noe de skulle ha sagt de også. Men jeg hadde virkelig ikke taklet å skrives ut nå. Jeg har vært her mye lenger enn det som er vanlig med min lidelse. Fem mnd har jeg vært her. Men jeg har et komplisert symptombilde som rett og slett er vanskelig å behandle/stabilisere nok til at jeg klarer meg hjemme. 

Nå skal vi også i møte med advokat for å muligens gjøre noe jeg ikke kan skrive om her per nå. Det er noe jeg tenker mye på. Blir kanskje å skrive om det etter hvert. 

Men for å skrive litt positivt, ting jeg gjør for å faktisk klare å se at livet kan være verdt det: 

- Jeg utfører min lidenskap omtrent daglig, nemlig fysisk aktivitet utendørs. Dette gjør jeg uansett hvor utmattet eller langt nede jeg er. Tilpasser det bare etter formen, selv om jeg egentlig presser meg for hardt. Det gir avledning der og da, men depresjonen sitter dessverre så dypt at jeg får ikke denne gode følelsen etterpå. Faktisk føler jeg meg ofte verre 

- Jeg legger planer for sommeren: Skal forhåpentligvis til Værøy med ei i juli tror jeg det var, sammen med ei venninne. Hun har familie der og jeg pleide å være med dit på sommeren da vi var yngre. Satser på å ta med sykkel slik at vi får syklet litt på øya. 

- Skal på flere fjellturer. Mange dagsturer, men også et par overnattingsturer 

- Håper på å begynne veldig forsiktig i jobb igjen i slutten av mai. Type to timer to ganger i uken. 

Skal til Danmark til ei venninne Da skal jeg først innom Stavanger et par dager for å treffe familie og kanskje ei fra forumet her, også drar jeg videre til Danmark hvor hun og kjæresten bor.

- Håper på å få festivalpass til parken i år 

- Jeg er satt på valpeliste!  I juni/juli blir ei eller to tisper av rasen mellompuddel med super stamtavle parret når de har løpetid. Så da blir det valp på meg i november/desember Ei lita tispe. Har bare hatt hannhunder, av andre raser. Så ser fram til å endelig få drømmerasen. Skal stille henne ut, så hvis det pluss helseattester blir godkjent gjennom NKK så skal jeg oppfylle en barndomsdrøm, nemlig å være oppdretter selv. Blir bare er par kull, har ikke tenkt til å slite henne ut, men det blir nok en utrolig opplevelse. Oppdretteren min er ei skikkelig engasjert dame som skal lære meg opp. Når det gjelder dressur er jeg allerede erfaren, men skal få til denne hunden enda bedre enn tidligere hunder. Perfekt størrelse. Liten nok til at hun kan være med over alt, men stor og atletisk nok til at hun kan være med meg på joggeturer, fjellturer osv. Akkurat dette med hund er noe som gir meg framtidshåp selv de tyngste dagene. Jeg var ganske deprimert da jeg fikk min første hund (ikke så syk som nå sa) og han hjalp meg definitivt ut av det. Det er veldig godt for sinnet å ha hund. 

- Så er det jo å gradvis trappe opp samvær med guttene. Klarer ikke det akkurat nå da, så er betryggende at de er godt ivaretatt av faren. Han har virkelig ikke vært snill mot meg, men som far er han veldig flink og jeg ser guttene har det bra hos han. Det gir meg trygg på at jeg kan bruke den tiden jeg trenger for å bli frisk. 

Jeg jobber virkelig hardt med å finne positive holdepunkter i livet. Jeg har vært alvorlig deprimert i over ett år nå, i tillegg til stadig tilbakevendende depresjoner av mildere art fra jeg var 12-14 år. Så å finne ting å leve for framfor å bare eksistere er virkelig avgjørende nå.

Det var dagens oppdatering. Å skrive gir meg avledning, så er godt å kunne skrive litt her av og til.

Endret 6. mai 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Huff, for ei tung helg!  Både psykisk og fysisk. 

Jeg har vært flink til å ikke spise noe som helst usunt og jeg har vært i fysisk aktivitet hver dag. 

Men jeg har vært sykt utmattet. I flere dager egentlig. Slet skikkelig på joggetur på lørdag, men er jævlig sta så ble 8,5 km, men med myye veksling mellom å gå og jogge. Jeg kan vanligvis løpe i strekk. I tillegg har jeg jo vært kjempetrøtt og sliten allerede rundt 1830, selv om jeg har sovet på ettermiddagen. 

Så i går ba jeg om å få tatt blodtrykk. Vel, både blodtrykk og puls var så lavt at vakthavende lege ble kontaktet. Fikk først i oppgave å drikke mye, men det hjalp ikke. Hadde i løpet av dagen et trykk som varierte mellom 87/41 og 94/52. Puls fra 43-56, men målte selv helt ned i 41. Brukte en app på tlf, som er ganske nøyaktig faktisk. Har sammenlignet med pulsklokka. 

Uansett, er som sagt sta og trengte en luftetur. Lovte å gå kort, men endte på ni km. Gikk på en måte av meg den verste svimmelheten, men den kom tilbake på slutten av turen og blodtrykket var fortsatt lavt etter tur. 

På grunn av tilstanden fikk jeg ikke angstdempende medisin (som også hjelper mot søvn) eller sovemedisin. Så jeg hsr vært våken hver eneste time i natt og et par av gangene en time i strekk. Kl 0630 gav jeg opp. 

Så i dag har jeg tatt blodprøver, skal ta EKG og sikkert nytt blodtrykk etter hvert pluss lege skal undersøke meg. 

Litt morsomt da. Bivirkning av antidepressivaen jeg nå går på er høyt blodtrykk. Såpass at det kan være farlig så det tas regelmessige kontroller. Men jeg får lavt blodtrykk. En annen bivirkning er økt matlyst, men jeg sliter med nedsatt matlyst. I tillegg er depresjonen min karakterisert som atypisk, behandlingsresistent depresjon. Så den er både vanskelig å behandle og mer langvarig enn "vanlig"  depresjon. Skikkelig heldig jeg altså.

Sånn ellers så er planen min å komme meg ut i løpet av dagen. Enten sykkeltur eller gåtur. Uansett blir det rolig da jeg ikke burde presse kroppen sånn når den gir så tydelige signaler på at noe ikke er ok. Men når fysisk aktivitet er en skikkelig lidenskap og ca det eneste som gir meg pause/lindring/avledning fra tunge tanker så er det veldig vanskelig å ta det med ro. I tillegg sliter jeg jo med å finne en balanse mellom aktivitet, hvile og kosthold. 

Noe som er litt spesielt ettersom jeg kan såpass om emnet at jeg kunne vært kostholdsveileder. Men jeg sliter med å overføre det til meg selv. Jaja. Sånn kan det gå. 

Fikk vite at psykiateren min er bortreist, så får ikke snakket med han før torsdag. Det var litt skuff. Spesielt siden jeg venter på at han skal kontakte advokat og få satt opp time der. Kan ikke gjøre det selv for det må jo passe med psykiater sin timeplan. 

Jeg har drukket tre kopper kaffe så ble litt pratesjuk nå. Haha. Pluss at jeg isolerer meg veldig på rommet, så hender jeg får litt taleflom når jeg først kommer i gang. 

Endret 8. mai 2017 av Skadeskutt

[Gjest Cyrus]

Du vet jeg har trua på deg 💪🏼 

Det er merkelig hvordan hodet styrer kroppen. Når man orker en 2 timer knallhard treningsøkt, men så blir man helt gåen og må bare legge seg etter å ha skiftet på 3 senger. 

Jeg er jo stor motstander av tung medisinering og tror det er mange av preparatene du får som du fint kunne klart deg uten. Jeg håper ikke du kommer til å trenge en så omfattende medisinering særlig lenge.

[Skadeskutt]

3 minutter siden, Cyrus skrev:

Du vet jeg har trua på deg 💪🏼 

Det er merkelig hvordan hodet styrer kroppen. Når man orker en 2 timer knallhard treningsøkt, men så blir man helt gåen og må bare legge seg etter å ha skiftet på 3 senger. 

Jeg er jo stor motstander av tung medisinering og tror det er mange av preparatene du får som du fint kunne klart deg uten. Jeg håper ikke du kommer til å trenge en så omfattende medisinering særlig lenge.

Kroppen er en rar ting!  

Men skal sies at jeg var medisinfri noen uker i forbindelse med medikamentbytte. Da ble jeg markant dårligere igjen. Så dårlig at jeg ikke fikk lov til å dra hjem eller noen ting fordi de var redd jeg skulle skade meg selv. 

Nå er jeg egentlig en person som ikke tar paracet en gang med mindre det er jævlig vondt, så er ikke så gira på de medisinene jeg heller, men etter nesten ett år med dyp depresjon så måtte jeg bare begynne med det. Planen er dog å gå på det så kort tid som mulig.

Og takk for at du har trua på meg. 

[trachea]

❤ du er sterk!