Den store depresjonstråden

[Sheik]

Jeg fatter ikke hvordan jeg kan være så dum. Har så mange problemer og jeg får ikke løst dem. Jeg frykter en person så mye og jeg kan ikke unngå ham. Jeg må innom i huset der i morgen og jeg skjelver og har sånn angst av å tenke på det. Hva om jeg treffer han? Jeg tør ikke, men jeg må. Jeg får blackout hver gang jeg ser navnet hans, hører stemmen eller ser han. Han bryter meg sånn ned psykisk. Jeg har faktisk ikke vært så dårlig som nå på veldig, veldig lenge. Eller, nå har jeg hatt det så ille som nå i to måneder da han først begynte å bryte meg ned. 

Det går ut over min fysiske helse også. Går med konstant hjertebank, har så vondt i magen at jeg kaster opp flere ganger daglig, migrene har jeg oftere enn vanlig og jeg sover ikke fordi hele kroppen min er i beredskap.

[Purple_Pixiedust]

Sheik skrev (36 minutter siden):

Jeg fatter ikke hvordan jeg kan være så dum. Har så mange problemer og jeg får ikke løst dem. Jeg frykter en person så mye og jeg kan ikke unngå ham. Jeg må innom i huset der i morgen og jeg skjelver og har sånn angst av å tenke på det. Hva om jeg treffer han? Jeg tør ikke, men jeg må. Jeg får blackout hver gang jeg ser navnet hans, hører stemmen eller ser han. Han bryter meg sånn ned psykisk. Jeg har faktisk ikke vært så dårlig som nå på veldig, veldig lenge. Eller, nå har jeg hatt det så ille som nå i to måneder da han først begynte å bryte meg ned. 

Det går ut over min fysiske helse også. Går med konstant hjertebank, har så vondt i magen at jeg kaster opp flere ganger daglig, migrene har jeg oftere enn vanlig og jeg sover ikke fordi hele kroppen min er i beredskap.

Uff. Er det slik at du MÅ omgås han? Er han far til dine barn? Hvis ikke, kan du ikke kutte han ut? 

[Titania]

Purple_Pixiedust skrev (2 timer siden):

Godt gjort av deg å klare å jobbe! Det føles sikkert ikke sånn, men å bare gå hjemme er virkelig ikke bra. Selv om jobb kan føles umulig. 

Ja, jeg tror du har rett I det. Kan det ha med temperament å gjøre? At noen velger å handle, men andre ikke? Jeg var et helt temperamentfritt barn i grunn, men i løpet av livet pga slik livet ble, så har jeg utviklet et skikkelig temperament som jeg hovedsaklig tar ut på meg selv. Har du et slikt temperament i deg føler du selv eller? Tenker kanskje temperament øker sannsynsligheten for å handle på tankene. Bare en teori.

Jeg er ikke spesielt glad i jobben min, men ensomheten er verre, så har ikke noe annet valg, egentlig. Gruer meg til hver helg fordi det er for mye tid med meg… 

 

Jeg vet ikke helt 🤔 Jeg er for dårlig på å få temperamentet ut - så folk først syns jeg er kjemperolig. Mens jeg gjerne koker innvendig, uten at jeg gjør spesielt mye med det - men det skal mye til for å faktisk koke. Om det koker mot andre, blir det bare grining hvis jeg forsøker få det ut, mens om det går ut over meg, er det bare selvhatet som får litt ekstra mat

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (57 minutter siden):

Jeg er ikke spesielt glad i jobben min, men ensomheten er verre, så har ikke noe annet valg, egentlig. Gruer meg til hver helg fordi det er for mye tid med meg… 

 

Jeg vet ikke helt 🤔 Jeg er for dårlig på å få temperamentet ut - så folk først syns jeg er kjemperolig. Mens jeg gjerne koker innvendig, uten at jeg gjør spesielt mye med det - men det skal mye til for å faktisk koke. Om det koker mot andre, blir det bare grining hvis jeg forsøker få det ut, mens om det går ut over meg, er det bare selvhatet som får litt ekstra mat

Ikke godt i hvert fall!

[Sheik]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Uff. Er det slik at du MÅ omgås han? Er han far til dine barn? Hvis ikke, kan du ikke kutte han ut? 

Nei, er ikke far til barnet, heldigvis. Det er en husvert der jeg bodde som har tatt en 360 fra å være hensynsfull og gode husverter til å gjøre livet mitt et helvete. Står i en flytteprosess og jeg har ting jeg må gjøre der jeg leide. Ingenting er godt nok og jeg diskuterte om husleia fordi jeg har forhåndsbetalt også hadde vi en muntlig avtale om en pris, selv om det står noe annet i kontrakten og krever derfor betaling for den ekstra summen. Det er snakk om en mindre sum enn en halv husleie, men han krever full husleie. Jeg tør nesten ikke dra dit for å gjøre meg ferdig. Har så lyst til å bare blokkere nummeret og legge nøkkel i postkassa. Jeg går konstant og skjelver bare av tanken på å møte ham. Fysisk er jeg ikke redd for ham da han aldri har gjort meg noe annet enn å dra meg ned psykisk og banner, kaller meg nedlatende ting og kjefter. Fordi jeg ennå har nøkkel til huset kan jeg ikke bare blokkere. 

[Daryl Dixon]

Sheik skrev (33 minutter siden):

Nei, er ikke far til barnet, heldigvis. Det er en husvert der jeg bodde som har tatt en 360 fra å være hensynsfull og gode husverter til å gjøre livet mitt et helvete. Står i en flytteprosess og jeg har ting jeg må gjøre der jeg leide. Ingenting er godt nok og jeg diskuterte om husleia fordi jeg har forhåndsbetalt også hadde vi en muntlig avtale om en pris, selv om det står noe annet i kontrakten og krever derfor betaling for den ekstra summen. Det er snakk om en mindre sum enn en halv husleie, men han krever full husleie. Jeg tør nesten ikke dra dit for å gjøre meg ferdig. Har så lyst til å bare blokkere nummeret og legge nøkkel i postkassa. Jeg går konstant og skjelver bare av tanken på å møte ham. Fysisk er jeg ikke redd for ham da han aldri har gjort meg noe annet enn å dra meg ned psykisk og banner, kaller meg nedlatende ting og kjefter. Fordi jeg ennå har nøkkel til huset kan jeg ikke bare blokkere. 

Håper du kommer raskt vekk fra han. 

[AnonymBruker]

Sheik skrev (1 time siden):

Nei, er ikke far til barnet, heldigvis. Det er en husvert der jeg bodde som har tatt en 360 fra å være hensynsfull og gode husverter til å gjøre livet mitt et helvete. Står i en flytteprosess og jeg har ting jeg må gjøre der jeg leide. Ingenting er godt nok og jeg diskuterte om husleia fordi jeg har forhåndsbetalt også hadde vi en muntlig avtale om en pris, selv om det står noe annet i kontrakten og krever derfor betaling for den ekstra summen. Det er snakk om en mindre sum enn en halv husleie, men han krever full husleie. Jeg tør nesten ikke dra dit for å gjøre meg ferdig. Har så lyst til å bare blokkere nummeret og legge nøkkel i postkassa. Jeg går konstant og skjelver bare av tanken på å møte ham. Fysisk er jeg ikke redd for ham da han aldri har gjort meg noe annet enn å dra meg ned psykisk og banner, kaller meg nedlatende ting og kjefter. Fordi jeg ennå har nøkkel til huset kan jeg ikke bare blokkere. 

Hvorfor må du treffe han? Bruk posten og Vipps, hvis det bare handler om penger og nøkkel.

Anonymkode: 4c023...e55

[Sheik]

Daryl Dixon skrev (1 time siden):

Håper du kommer raskt vekk fra han. 

Takk, håper jeg også. 

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor må du treffe han? Bruk posten og Vipps, hvis det bare handler om penger og nøkkel.

Anonymkode: 4c023...e55

Jeg frykter å treffe han når jeg skal gjøre meg ferdig i den gamle leiligheten min. Jeg har betalt, men han skylder meg en del penger tilbake, noe han nekter å gi meg. Det er penger jeg egentlig ikke hadde råd til å tape, men i øyeblikket var jeg så presset ned av fyren at jeg bare betalte selv om det innebærer å sulte fram til neste utbetaling. Jeg har allerede en løsning på nøklene når arbeidet som skal gjøres i leiligheten er fullført. 

[AnonymBruker]

Jeg pleide å skrive i denne tråden for 4-5 år siden. Jeg var alvorlig deprimert. Nå vet jeg ikke hva jeg er ... 

Jeg gikk tilbake og leste. Leste egne innlegg, svar på andres innlegg. Jeg slår meg selv som en omsorgsfull og givende person. Det var litt fint å se meg selv sånn. Jeg leste at jeg hadde skrevet at jeg følte at alle andre deprimerte likevel greide mer enn meg, at jeg var en komplett taper, til og med som psyk. Og det merkelige var at da jeg leste disse gamle innleggene fra meg selv opplevde jeg meg som mindre ubrukelig der enn nå. Og det er virkelig merkelig. 

For gjennom de siste årene har jeg blitt utrolig mye bedre. Alle sier det. Det er synlig. Jeg kan også se det ... sånn "objektivt". Men på noen måter føles det ikke sånn. Joda, det er snart 1 år siden jeg dro akutt til legevakten fordi jeg var ustabil. Det er snart 4 år siden jeg var innlagt på psykiatrisk akuttpost. Jeg har stort sett sluttet å skade meg. Fremgangen handler ikke bare om at jeg har sluttet med destruktiv atferd. Vi har også funnet ut nye ting. En ny behandler har funnet ut at mine depresjoner bare er en "følgefeil" av kompleks PTSD, og jeg får passende behandling for det (det er jo håpefullt). Og i tillegg har jeg et mer aktivt liv, flere nære venner, noen å ringe, noen å dra på byen/kino/kafe med. Sett vekk fra en fysisk utmattelse som følge av stressbelastningen over tid, der jeg totalt har gått på veggen og nå bare har ligget hjemme i senga i en måned, så har jeg et totalt annerledes liv enn da jeg skrev her for 4 år siden. 

Likevel kjente jeg meg igjen i så mye av det jeg skrev den gangen. Joda, jeg har en mye større forståelse for mine problemer. Det er tydelig for meg at jeg er følelsesfobisk og frykter en hver følelse. At jeg dissosierer i hytt og gevær. Jeg vet hva jeg har å jobbe med, og jeg har en psykolog som er god på det hun driver med. Men jeg føler meg også død på innsiden. Frakoplet alt og alle. 

Selv om folk ville sagt jeg er kommet lenger nå, savner jeg noe av meg selv den gangen. Jeg pleide å skrive dikt! Fant til og med noen som jeg skrev til "dere". Jeg pleide å skrive nesten daglig. Dikt, korte historier. Jeg strikket. Malte. Spilte gitar og piano. Nå gjør jeg ingenting av det. Jeg pleide å lese bøker. Jeg var svært mye alene, men jeg reiste alene, dro på kino alene, restaurant alene. Jeg hadde en enorm indre smerte og orket ikke å leve, men jeg fantes på en måte. Nå leser jeg ikke. Reiser ikke. Jeg gjør ingenting. Og jeg er blitt ingen. Hvordan er det mulig? Jeg har skaffet meg et liv og jeg forsvant i prosessen? Det er som at alt av hobbyer var "den syke meg" så forsvant det når jeg ble friskere. Men jeg er fremdeles syk. For jeg er jo fremdeles frakoplet fra virkeligheten.

Er det det at verden var så intenst smertefull, og intenst depressiv og angstfull. Mens nå er den bare "mellow". Nå er den bare passelig kjip og trist, og jeg føler meg død på innsiden. 

Det hender jeg får lyst til å rævkjøre livet mitt. Skade meg bare for å se at jeg blør. Jeg har mer enn nok utfordringer og problemer. Sliter med den fysiske helsa. Har mer enn nok å stri med for å få inntekt og komme meg i jobb. Men likevel så trenger jeg kaos. ? Er det det som gjør meg så nedstemt? At dette livet er for rolig, at det begynner å føles trygt? 

Det var vondt å lese hva jeg skrev på den tiden. Men også fint. Fint å lese rådene og omsorgen jeg ga til andre. Og ta den i mot til meg selv nå. For jeg ser at jeg ville så vel. Jeg ville så gjerne gjøre ting bare bittelitt bedre for noen andre. 

Hvis jeg hadde skrevet dette for noen måneder siden hadde det ikke blitt så nedstemt. Jeg har mest lyst til å skrive en sånn "se, det er mulig å få det bedre". Og jeg har det så ufattelig mye bedre ... men jeg er også skuffet over at jeg er her jeg er. Prøver å akseptere at kanskje det ikke blir arbeidslivet på meg. Kanskje å akseptere det gjør at jeg kan verdsette hverdagene mine mer. Og hvem prøver jeg å lure, hvem som helst kunne blitt nedstemt av å være utmattet og hjemmeværende i månedsvis. 

Jeg savner meg selv. Jeg savner den jenta som pleide å skrive intenst på tastaturet i timesvis. Historier som jeg senere leste opp til psykologen og der han sa "du kan bli publisert du om du vil" (heh). Jeg savner den rå følelsen av å være levende. Ikke smerten. Men følelsen av å komme opp av vannet for luft, å endelig få puste igjen. Savner prosjektene mine. Strikkeprosjektene. Jeg har en venninne nå som bare har kjent meg de siste årene. Og da jeg sa at strikkejakka jeg hadde på meg var selvstrikket ble hun helt paff. For henne er jeg mye bra. Men jeg er ikke en som skriver, strikker, maler, synger. Hvorfor ga jeg slipp på det? Jeg savner den jenta. 

Men jeg savner ikke jenta som ble knust av avvisningen fra familiemedlemmer. Hun som trodde det var henne det var noe galt med når familiemedlemmer var psykisk voldelig mot henne. Savner ikke hun som skjærte seg opp i metervis. Har omsorg for henne, men jeg makter ikke gå gjennom det igjen. 

Helt ærlig tror jeg det er fordi det ble så for mye at jeg nå er følelseskald. Depresjonen er en beskyttelse. Det er en beskyttelse mot traumene. Utmattelsen likeså. Det er et signal om at "Hallo, vi fikser ikke alle disse flashbackene og minnene og gråtingen og de jævlige følelsene" ... Og samtidig savner jeg følelsene ... for denne "døden", denne følelsen av å være død, den er jaggu ikke digg den heller. 

Tradisjonen tro, ble langt dette her.

- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg pleide å skrive i denne tråden for 4-5 år siden. Jeg var alvorlig deprimert. Nå vet jeg ikke hva jeg er ... 

Jeg gikk tilbake og leste. Leste egne innlegg, svar på andres innlegg. Jeg slår meg selv som en omsorgsfull og givende person. Det var litt fint å se meg selv sånn. Jeg leste at jeg hadde skrevet at jeg følte at alle andre deprimerte likevel greide mer enn meg, at jeg var en komplett taper, til og med som psyk. Og det merkelige var at da jeg leste disse gamle innleggene fra meg selv opplevde jeg meg som mindre ubrukelig der enn nå. Og det er virkelig merkelig. 

For gjennom de siste årene har jeg blitt utrolig mye bedre. Alle sier det. Det er synlig. Jeg kan også se det ... sånn "objektivt". Men på noen måter føles det ikke sånn. Joda, det er snart 1 år siden jeg dro akutt til legevakten fordi jeg var ustabil. Det er snart 4 år siden jeg var innlagt på psykiatrisk akuttpost. Jeg har stort sett sluttet å skade meg. Fremgangen handler ikke bare om at jeg har sluttet med destruktiv atferd. Vi har også funnet ut nye ting. En ny behandler har funnet ut at mine depresjoner bare er en "følgefeil" av kompleks PTSD, og jeg får passende behandling for det (det er jo håpefullt). Og i tillegg har jeg et mer aktivt liv, flere nære venner, noen å ringe, noen å dra på byen/kino/kafe med. Sett vekk fra en fysisk utmattelse som følge av stressbelastningen over tid, der jeg totalt har gått på veggen og nå bare har ligget hjemme i senga i en måned, så har jeg et totalt annerledes liv enn da jeg skrev her for 4 år siden. 

Likevel kjente jeg meg igjen i så mye av det jeg skrev den gangen. Joda, jeg har en mye større forståelse for mine problemer. Det er tydelig for meg at jeg er følelsesfobisk og frykter en hver følelse. At jeg dissosierer i hytt og gevær. Jeg vet hva jeg har å jobbe med, og jeg har en psykolog som er god på det hun driver med. Men jeg føler meg også død på innsiden. Frakoplet alt og alle. 

Selv om folk ville sagt jeg er kommet lenger nå, savner jeg noe av meg selv den gangen. Jeg pleide å skrive dikt! Fant til og med noen som jeg skrev til "dere". Jeg pleide å skrive nesten daglig. Dikt, korte historier. Jeg strikket. Malte. Spilte gitar og piano. Nå gjør jeg ingenting av det. Jeg pleide å lese bøker. Jeg var svært mye alene, men jeg reiste alene, dro på kino alene, restaurant alene. Jeg hadde en enorm indre smerte og orket ikke å leve, men jeg fantes på en måte. Nå leser jeg ikke. Reiser ikke. Jeg gjør ingenting. Og jeg er blitt ingen. Hvordan er det mulig? Jeg har skaffet meg et liv og jeg forsvant i prosessen? Det er som at alt av hobbyer var "den syke meg" så forsvant det når jeg ble friskere. Men jeg er fremdeles syk. For jeg er jo fremdeles frakoplet fra virkeligheten.

Er det det at verden var så intenst smertefull, og intenst depressiv og angstfull. Mens nå er den bare "mellow". Nå er den bare passelig kjip og trist, og jeg føler meg død på innsiden. 

Det hender jeg får lyst til å rævkjøre livet mitt. Skade meg bare for å se at jeg blør. Jeg har mer enn nok utfordringer og problemer. Sliter med den fysiske helsa. Har mer enn nok å stri med for å få inntekt og komme meg i jobb. Men likevel så trenger jeg kaos. ? Er det det som gjør meg så nedstemt? At dette livet er for rolig, at det begynner å føles trygt? 

Det var vondt å lese hva jeg skrev på den tiden. Men også fint. Fint å lese rådene og omsorgen jeg ga til andre. Og ta den i mot til meg selv nå. For jeg ser at jeg ville så vel. Jeg ville så gjerne gjøre ting bare bittelitt bedre for noen andre. 

Hvis jeg hadde skrevet dette for noen måneder siden hadde det ikke blitt så nedstemt. Jeg har mest lyst til å skrive en sånn "se, det er mulig å få det bedre". Og jeg har det så ufattelig mye bedre ... men jeg er også skuffet over at jeg er her jeg er. Prøver å akseptere at kanskje det ikke blir arbeidslivet på meg. Kanskje å akseptere det gjør at jeg kan verdsette hverdagene mine mer. Og hvem prøver jeg å lure, hvem som helst kunne blitt nedstemt av å være utmattet og hjemmeværende i månedsvis. 

Jeg savner meg selv. Jeg savner den jenta som pleide å skrive intenst på tastaturet i timesvis. Historier som jeg senere leste opp til psykologen og der han sa "du kan bli publisert du om du vil" (heh). Jeg savner den rå følelsen av å være levende. Ikke smerten. Men følelsen av å komme opp av vannet for luft, å endelig få puste igjen. Savner prosjektene mine. Strikkeprosjektene. Jeg har en venninne nå som bare har kjent meg de siste årene. Og da jeg sa at strikkejakka jeg hadde på meg var selvstrikket ble hun helt paff. For henne er jeg mye bra. Men jeg er ikke en som skriver, strikker, maler, synger. Hvorfor ga jeg slipp på det? Jeg savner den jenta. 

Men jeg savner ikke jenta som ble knust av avvisningen fra familiemedlemmer. Hun som trodde det var henne det var noe galt med når familiemedlemmer var psykisk voldelig mot henne. Savner ikke hun som skjærte seg opp i metervis. Har omsorg for henne, men jeg makter ikke gå gjennom det igjen. 

Helt ærlig tror jeg det er fordi det ble så for mye at jeg nå er følelseskald. Depresjonen er en beskyttelse. Det er en beskyttelse mot traumene. Utmattelsen likeså. Det er et signal om at "Hallo, vi fikser ikke alle disse flashbackene og minnene og gråtingen og de jævlige følelsene" ... Og samtidig savner jeg følelsene ... for denne "døden", denne følelsen av å være død, den er jaggu ikke digg den heller. 

Tradisjonen tro, ble langt dette her.

- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

Fortsett å skrive her da. ❤ Er en start!

Anonymkode: 678af...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fortsett å skrive her da. ❤ Er en start!

Anonymkode: 678af...b79

❤ Start på hva? Å finne tilbake til den delen av den jenta jeg likte? Eller hva mente du, er visst ikke helt med. Skrive som i dikt og historier? Eller bare generelt? 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg pleide å skrive i denne tråden for 4-5 år siden. Jeg var alvorlig deprimert. Nå vet jeg ikke hva jeg er ... 

Jeg gikk tilbake og leste. Leste egne innlegg, svar på andres innlegg. Jeg slår meg selv som en omsorgsfull og givende person. Det var litt fint å se meg selv sånn. Jeg leste at jeg hadde skrevet at jeg følte at alle andre deprimerte likevel greide mer enn meg, at jeg var en komplett taper, til og med som psyk. Og det merkelige var at da jeg leste disse gamle innleggene fra meg selv opplevde jeg meg som mindre ubrukelig der enn nå. Og det er virkelig merkelig. 

For gjennom de siste årene har jeg blitt utrolig mye bedre. Alle sier det. Det er synlig. Jeg kan også se det ... sånn "objektivt". Men på noen måter føles det ikke sånn. Joda, det er snart 1 år siden jeg dro akutt til legevakten fordi jeg var ustabil. Det er snart 4 år siden jeg var innlagt på psykiatrisk akuttpost. Jeg har stort sett sluttet å skade meg. Fremgangen handler ikke bare om at jeg har sluttet med destruktiv atferd. Vi har også funnet ut nye ting. En ny behandler har funnet ut at mine depresjoner bare er en "følgefeil" av kompleks PTSD, og jeg får passende behandling for det (det er jo håpefullt). Og i tillegg har jeg et mer aktivt liv, flere nære venner, noen å ringe, noen å dra på byen/kino/kafe med. Sett vekk fra en fysisk utmattelse som følge av stressbelastningen over tid, der jeg totalt har gått på veggen og nå bare har ligget hjemme i senga i en måned, så har jeg et totalt annerledes liv enn da jeg skrev her for 4 år siden. 

Likevel kjente jeg meg igjen i så mye av det jeg skrev den gangen. Joda, jeg har en mye større forståelse for mine problemer. Det er tydelig for meg at jeg er følelsesfobisk og frykter en hver følelse. At jeg dissosierer i hytt og gevær. Jeg vet hva jeg har å jobbe med, og jeg har en psykolog som er god på det hun driver med. Men jeg føler meg også død på innsiden. Frakoplet alt og alle. 

Selv om folk ville sagt jeg er kommet lenger nå, savner jeg noe av meg selv den gangen. Jeg pleide å skrive dikt! Fant til og med noen som jeg skrev til "dere". Jeg pleide å skrive nesten daglig. Dikt, korte historier. Jeg strikket. Malte. Spilte gitar og piano. Nå gjør jeg ingenting av det. Jeg pleide å lese bøker. Jeg var svært mye alene, men jeg reiste alene, dro på kino alene, restaurant alene. Jeg hadde en enorm indre smerte og orket ikke å leve, men jeg fantes på en måte. Nå leser jeg ikke. Reiser ikke. Jeg gjør ingenting. Og jeg er blitt ingen. Hvordan er det mulig? Jeg har skaffet meg et liv og jeg forsvant i prosessen? Det er som at alt av hobbyer var "den syke meg" så forsvant det når jeg ble friskere. Men jeg er fremdeles syk. For jeg er jo fremdeles frakoplet fra virkeligheten.

Er det det at verden var så intenst smertefull, og intenst depressiv og angstfull. Mens nå er den bare "mellow". Nå er den bare passelig kjip og trist, og jeg føler meg død på innsiden. 

Det hender jeg får lyst til å rævkjøre livet mitt. Skade meg bare for å se at jeg blør. Jeg har mer enn nok utfordringer og problemer. Sliter med den fysiske helsa. Har mer enn nok å stri med for å få inntekt og komme meg i jobb. Men likevel så trenger jeg kaos. ? Er det det som gjør meg så nedstemt? At dette livet er for rolig, at det begynner å føles trygt? 

Det var vondt å lese hva jeg skrev på den tiden. Men også fint. Fint å lese rådene og omsorgen jeg ga til andre. Og ta den i mot til meg selv nå. For jeg ser at jeg ville så vel. Jeg ville så gjerne gjøre ting bare bittelitt bedre for noen andre. 

Hvis jeg hadde skrevet dette for noen måneder siden hadde det ikke blitt så nedstemt. Jeg har mest lyst til å skrive en sånn "se, det er mulig å få det bedre". Og jeg har det så ufattelig mye bedre ... men jeg er også skuffet over at jeg er her jeg er. Prøver å akseptere at kanskje det ikke blir arbeidslivet på meg. Kanskje å akseptere det gjør at jeg kan verdsette hverdagene mine mer. Og hvem prøver jeg å lure, hvem som helst kunne blitt nedstemt av å være utmattet og hjemmeværende i månedsvis. 

Jeg savner meg selv. Jeg savner den jenta som pleide å skrive intenst på tastaturet i timesvis. Historier som jeg senere leste opp til psykologen og der han sa "du kan bli publisert du om du vil" (heh). Jeg savner den rå følelsen av å være levende. Ikke smerten. Men følelsen av å komme opp av vannet for luft, å endelig få puste igjen. Savner prosjektene mine. Strikkeprosjektene. Jeg har en venninne nå som bare har kjent meg de siste årene. Og da jeg sa at strikkejakka jeg hadde på meg var selvstrikket ble hun helt paff. For henne er jeg mye bra. Men jeg er ikke en som skriver, strikker, maler, synger. Hvorfor ga jeg slipp på det? Jeg savner den jenta. 

Men jeg savner ikke jenta som ble knust av avvisningen fra familiemedlemmer. Hun som trodde det var henne det var noe galt med når familiemedlemmer var psykisk voldelig mot henne. Savner ikke hun som skjærte seg opp i metervis. Har omsorg for henne, men jeg makter ikke gå gjennom det igjen. 

Helt ærlig tror jeg det er fordi det ble så for mye at jeg nå er følelseskald. Depresjonen er en beskyttelse. Det er en beskyttelse mot traumene. Utmattelsen likeså. Det er et signal om at "Hallo, vi fikser ikke alle disse flashbackene og minnene og gråtingen og de jævlige følelsene" ... Og samtidig savner jeg følelsene ... for denne "døden", denne følelsen av å være død, den er jaggu ikke digg den heller. 

Tradisjonen tro, ble langt dette her.

- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

Trist å lese ❤️. Jeg kjenner meg nemlig SÅ mye igjen i det å konstant være utmattet og føle seg død innvendig, og det er jo mange grunner til at man kan ha det sånn, men for meg tok det mange år å innse at det var antidepressivaen (type SSRI) som bidro sterkt til at jeg hadde det slik. Den hjalp på sett og vis, men nummet meg helt. Det var liksom ingenting igjen av meg. Jeg var ikke lenger fylt av angst, men fant heller ingen glede i noe som helst lenger, jeg var helt nummen. Alt var et ork, jeg følte meg konstant utmattet og ville bare sove, jeg la på meg enormt mye, sexlysten var helt borte, og jeg følte meg helt frakoblet alt og alle. Jeg hatet denne emosjonelle nummenheten, den var nesten verre enn hele depresjonen, men hver gang jeg tok dette opp med behandleren jeg gikk til så var løsningen hennes å bare øke dosen. Jeg tror at det som reddet meg var at jeg fikk en ny behandler, som mente vi skulle trappe ned på medisinen siden bivirkningene av den var for store for meg. Selv om det tok veldig lang tid å trappe ned fordi jeg kunne ikke trappe ned for fort for da ble jeg fullstendig satt ut av balanse, kjenner jeg at jeg har begynt å få livet mitt tilbake. Jeg går fortsatt i terapi og har fortsatt utfordringer, og har vel egentlig akseptert at det vil jeg alltid ha, men jeg føler jeg har kommet over det verste. Jeg kan nå sette mer pris på de små ting iallefall, og for meg har det vært viktig siden det er de små hverdagslige gledene som alltid har holdt meg oppe og gå. Uten dem holdt jeg på å forsvinne helt.

Anonymkode: f3836...ff3

[danbanan]

Hei, til dere som er deprimerte til tross for at dere "har alt", da mener jeg partner, sosialt nettverk og god relasjon til sin familie.  Hva er det som gjør at dere fortsatt føler dere deprimerte? Mangel på å bli hørt og respektert? Feil nettverk og feil mennesker i omkretsen? Eller kan det kun forklares med ubalanse i hjernenes "kjemi"?

Har selv hatt litt depresjon til tider, men kun når jeg har vært mye alene, da jeg har mistet en par gode kompiser og er evig singel. Men i andre perioder, når jeg har datet eller vært i korte forhold, så forsvinner denne depresjonen pgr av jeg får dekt det sosiale behovet osv.

Litt nysgjerrig på hvordan dette funker, så håper det er ok at jeg spør!?

 

 

[AnonymBruker]

Sheik skrev (På 26.9.2022 den 23.56):

Takk, håper jeg også. 

 

Jeg frykter å treffe han når jeg skal gjøre meg ferdig i den gamle leiligheten min. Jeg har betalt, men han skylder meg en del penger tilbake, noe han nekter å gi meg. Det er penger jeg egentlig ikke hadde råd til å tape, men i øyeblikket var jeg så presset ned av fyren at jeg bare betalte selv om det innebærer å sulte fram til neste utbetaling. Jeg har allerede en løsning på nøklene når arbeidet som skal gjøres i leiligheten er fullført. 

Prøvd denne? Fantastisk for å roe psyken, tankene og kroppen ❤️ 
https://www.youtube.com/watch?v=Lov0SQw5G-0

 

Anonymkode: 0c864...cf4

[Daryl Dixon]

Har begynt å slite med søvn igjen. Våkner i 3-4 tiden og ligger våken og kjenner på alt. Ikke kan jeg stå opp for tiden, og ikke hjelper det noe med noe å sove på, våkner samme tidspunkt lell, ligger og grubler over alt, blir anspent og bekymret. Det tærer på hele kroppen å ikke få sove, mest på hodet og tanker. Søvn skulle være en flukt, når det ikke fungerer, så blir det bare å ligge fanget i egne tanker, de driver lenger og lenger mot avgrunnen.

[AnonymBruker]

Gir snart opp. Har en tung fysisk fulltidsjobb på lager. Går helt greit, men prøver å trene opp kroppen til å bli sterkere og takle det bedre.

Har gått på treningssenter over et halvt år nå. Hatt pt-timer og gått regelmessig dit. Allikevel har jeg i det siste fått vondt i hofta og i ryggen. Treninga gjør mer skade enn nytte. Nå er jeg sint, trist og oppgitt. Skjønner ikke hva jeg gjør feil. Driver og slår meg hardt i låret så jeg får blåmerker. Er så forbanna og vil grine. Hvorfor klarer jeg ikke å trene ordentlig så jeg blir litt sterk og får bedre helse?

Hater alt. 

Anonymkode: 9b0ad...a3c

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Gir snart opp. Har en tung fysisk fulltidsjobb på lager. Går helt greit, men prøver å trene opp kroppen til å bli sterkere og takle det bedre.

Har gått på treningssenter over et halvt år nå. Hatt pt-timer og gått regelmessig dit. Allikevel har jeg i det siste fått vondt i hofta og i ryggen. Treninga gjør mer skade enn nytte. Nå er jeg sint, trist og oppgitt. Skjønner ikke hva jeg gjør feil. Driver og slår meg hardt i låret så jeg får blåmerker. Er så forbanna og vil grine. Hvorfor klarer jeg ikke å trene ordentlig så jeg blir litt sterk og får bedre helse?

Hater alt. 

Anonymkode: 9b0ad...a3c

Har du mulighet til å bytte jobb? Jeg jobber også på lager, mye løft. Men vi har også mye pauser. 

Har også merket at mange av de jeg jobber med løfter mer enn de trenger. Mange ganger løfter de ting som man kan ta med sekketralle. Har du sjekket om du kan løfte mindre enn du gjør?

Anonymkode: b52ca...7fb

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her før også, og dette året har vært så utrolig tungt. Det har nesten kun vært nedturer. Jeg ble også 40 i år og har ikke oppnådd noen ting. Har utdanning, men klarer ikke å få jobb innen det. Så jeg må få hjelp av Nav for å komme i jobb og jeg må innrømme at jeg føler skam over at jeg ikke klarer det selv. Nå har jeg fått AAP og håper at det kan være en positiv opplevelse selv om jeg føler meg totalt mislykket. 

Jeg føler også et stort savn etter å ha noen i livet mitt. Jeg har ikke venner, jeg har ikke kjæreste og familien min har jeg liten kontakt med. Jeg prøver ikke å finne verken venner eller kjæreste. Føler meg ikke god nok og tenker at folk misliker meg uansett. Det virker litt sånn de få gangene jeg er med folk. Jeg er en person som er vanskelig å like tror jeg, og jeg blir opphengt i hvordan jeg fremstår. Som jeg kommer frem til at er negativt uansett. 

Jeg er lei av hvor vanskelig og kjipt ting skal være, men gi opp gjør jeg ikke. Skulle bare ønske at ting ble litt lettere, men føles som det eneste jeg gjør er å vente. Jeg ble også lovet time hos Dps i september, men neida der sa de for snart to uker siden at jeg måtte vente i to-tre uker til før jeg fikk time. Får se om de holder det da. Jeg har behov for behandling og ser det selv, men det å få hjelp er ikke så lett. 

Anonymkode: bbc79...8bc

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har skrevet her før også, og dette året har vært så utrolig tungt. Det har nesten kun vært nedturer. Jeg ble også 40 i år og har ikke oppnådd noen ting. Har utdanning, men klarer ikke å få jobb innen det. Så jeg må få hjelp av Nav for å komme i jobb og jeg må innrømme at jeg føler skam over at jeg ikke klarer det selv. Nå har jeg fått AAP og håper at det kan være en positiv opplevelse selv om jeg føler meg totalt mislykket. 

Jeg føler også et stort savn etter å ha noen i livet mitt. Jeg har ikke venner, jeg har ikke kjæreste og familien min har jeg liten kontakt med. Jeg prøver ikke å finne verken venner eller kjæreste. Føler meg ikke god nok og tenker at folk misliker meg uansett. Det virker litt sånn de få gangene jeg er med folk. Jeg er en person som er vanskelig å like tror jeg, og jeg blir opphengt i hvordan jeg fremstår. Som jeg kommer frem til at er negativt uansett. 

Jeg er lei av hvor vanskelig og kjipt ting skal være, men gi opp gjør jeg ikke. Skulle bare ønske at ting ble litt lettere, men føles som det eneste jeg gjør er å vente. Jeg ble også lovet time hos Dps i september, men neida der sa de for snart to uker siden at jeg måtte vente i to-tre uker til før jeg fikk time. Får se om de holder det da. Jeg har behov for behandling og ser det selv, men det å få hjelp er ikke så lett. 

Anonymkode: bbc79...8bc

Kjenner meg alt for godt igjen. Det var ikke slik livet skulle bli. 

Anonymkode: 31a86...9d1

[Besina]

Jeg har lurt på å lage meg en dagbok på kg for å ha et sted å "blåse ut", men jeg har blitt gjenkjent her inne i en annen tråd, så jeg er usikker. Jeg har lyst å "skjerpe meg" og ta steg for å føle meg bedre, og da kunne det vært fint å ha en dagbok. 

Vurderer å bare kjøre på, så får de som kjenner meg lese på eget ansvar 😅 Jeg vil kunne være helt ærlig (uten å dele altfor mange detaljer, da). Hva tenker dere?