Den store depresjonstråden

[Besina]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2022 den 8.38):

Har bare erfaring av fra mild til moderat depresjon tidligere. Er så vandt til å forbinde depresjon med gråt og panikkanfall, store følelser, spesielt sinne som går innover. Veldig store følelser i sving hele tiden, samtidig som at jeg er langt nede og mister alt av glede og fremtidshåp men samtidig så har jeg evnen til å bare legge meg ned og vente til det går over.
Nå er jeg så fysisk og psykisk utslitt at jeg er hovedsakelig apatisk, nummen, kald, tomhet og føler ikke så mange store følelser. Alt er helt svart. Er det vanlig ved alvorlig depresjon? Trodde at ved alvorlig depresjon så var man mer smertefulle store følelser.... men jeg har jo ingen.
Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan alt bare har sagt stopp. Det er ingen i morgen, ingenting betyr noe mer. Det føles ikke feil eller skummelt heller, men det eneste riktige... og det føles ikke så alvorlig som diagnosen tilsier. Er jeg da egentlig så alvorlig deprimert når jeg ikke har store følelser? 

Anonymkode: db5a0...42a

Jeg vil si det er veldig vanlig. Depressive episoder kan være ulike. Selv kan jeg blir nærmest følelsesløs, bryr meg lite om det meste, er helt apatisk og tom.. Samtidig gjør det nesten fysisk vondt. Det er ikke mange store følelser her i gården heller for tiden. 

En psykolog sa til meg en gang at å være så tom og apatisk, er ekstra skummelt, da man risikerer å bli likegyldig til sin egen eksistens. 

[Besina]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er i samlivsbrudd, tok test på nett; moderat depresjon. Bør jeg bestille time til fastlegen nå? 

Anonymkode: 07d44...e82

Absolutt. Vis hen testen du tok og la hen hjelpe før det eventuelt forverrer seg ❤

[Gjest DeprimertMann]

7 hours ago, bluedot said:

Det er så enkelt å se at andre er for harde mot seg selv, men så vanskelig å innse at en selv er for hard mot seg selv.❤️ 

Takk!

[Daryl Dixon]

I dag vil jeg ikke mer, kunne ønske jeg ikke fantes.

[Gjest DeprimertMann]

Jeg har enormt stort ønske om en tidsmaskin. Å kunne starte på nytt og tatt valgene alle andre ville tatt. Lukker ofte øynene og fantaserer om et A4-liv.

Endret 22. september 2022 av DeprimertMann

[Gjest DeprimertMann]

Dette med mørke tanker er ikke lett. Ikke engang lett å jobbe for et bedre liv når alt uansett er meningsløst. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å rote til livet så mye. Hvordan jeg ikke så at jeg gravde meg ned i et hull det er uendelig vanskelig å komme opp av. Og jeg er ikke en som er sterk klatrer. 

[Gjest DeprimertMann]

On 9/22/2022 at 6:02 PM, DeprimertMann said:

Jeg har enormt stort ønske om en tidsmaskin. Å kunne starte på nytt og tatt valgene alle andre ville tatt. Lukker ofte øynene og fantaserer om et A4-liv.

Fantaserer om å ha et A4 liv nå og at jeg tok de riktige valgene i  fortiden. Jeg er ute av stand til å se for meg et godt liv fremover. 

Endret 24. september 2022 av DeprimertMann

[Gjest DeprimertMann]

Føler enorm skam over å ikke ha forstått eller mestret det alle andre forstod og klarte.

Endret 25. september 2022 av DeprimertMann

[Anonymburker]

"Det ordner seg til slutt" er det dummeste ordtaket som fins.

Med mindre man mener heeelt til slutt.

[Gjest DeprimertMann]

12 minutter siden, Anonymburker said:

"Det ordner seg til slutt" er det dummeste ordtaket som fins.

Med mindre man mener heeelt til slutt.

 Føler livet er som å bygge hus. Når grunnmuren og førsteetasje er elendig er det større sjanse for at alt raser sammen enn at andreetasje blir et flott sted å bo.

Endret 25. september 2022 av DeprimertMann

[Purple_Pixiedust]

DeprimertMann skrev (24 minutter siden):

 Føler livet er som å bygge hus. Når grunnmuren og førsteetasje er elendig er det større sjanse for at alt raser sammen enn at andreetasje blir et flott sted å bo.

Man trenger en grunnmur. Det har ikke jeg hatt. Så har vært avhengig av stilas (ha folk rundt meg og være mye opptatt) for å ikke rase sammen. Men så raste jeg til slutt da. 

[Daryl Dixon]

Den tristheten er så ukontrollerbar, uforutsigbart. Selv om dagen har vært grei og ting har gått greit, så kan den smelle ned, som en tsunami. BAM! Rett ned. Så blir det bare trist, snørr, tårer og savn. Et hull i brystet.

[Gjest DeprimertMann]

1 minutt siden, Daryl Dixon said:

Den tristheten er så ukontrollerbar, uforutsigbart. Selv om dagen har vært grei og ting har gått greit, så kan den smelle ned, som en tsunami. BAM! Rett ned. Så blir det bare trist, snørr, tårer og savn. Et hull i brystet.

Samme her. Vil faktisk gå så langt at dagen kunne vært fantastisk objektivt sett, men likevel så er det noe inni hodet som kun kjenner sorg og ikke glede. 

[Gjest DeprimertMann]

11 hours ago, Purple_Pixiedust said:

Man trenger en grunnmur. Det har ikke jeg hatt. Så har vært avhengig av stilas (ha folk rundt meg og være mye opptatt) for å ikke rase sammen. Men så raste jeg til slutt da. 

Synd der raste hos deg. Ja, det med stilas er et godt poeng. 

Endret 25. september 2022 av DeprimertMann

[Titania]

Purple_Pixiedust skrev (På 25.9.2022 den 13.13):

Man trenger en grunnmur. Det har ikke jeg hatt. Så har vært avhengig av stilas (ha folk rundt meg og være mye opptatt) for å ikke rase sammen. Men så raste jeg til slutt da. 

Det var en så "perfekt" beskrivelse av hvordan man kan føle seg, syns jeg. 

Siden jeg føler meg på samme sted selv. Det mangler en grunnmur som gjør meg trygg nok i meg selv, eller noe sånt - som gjør at jeg ikke har det bra alene og med meg selv. Men det er ikke så mye stilas rundt, heller, sånn at det ramler ned sammen med det lille av mur relativt ofte, spesielt med vanskelige endringer 😶

 

Og sånn som idag da alt raste. Frister med å leke på E6 enn å sitte på jobb, å dra hjem, eller å gjøre noe som helst annet. Men samtidig, får vel forsøke putte på en stein eller to i grunnmuren, kanskje det blir litt bedre til i morgen. 

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (19 minutter siden):

Det var en så "perfekt" beskrivelse av hvordan man kan føle seg, syns jeg. 

Siden jeg føler meg på samme sted selv. Det mangler en grunnmur som gjør meg trygg nok i meg selv, eller noe sånt - som gjør at jeg ikke har det bra alene og med meg selv. Men det er ikke så mye stilas rundt, heller, sånn at det ramler ned sammen med det lille av mur relativt ofte, spesielt med vanskelige endringer 😶

 

Og sånn som idag da alt raste. Frister med å leke på E6 enn å sitte på jobb, å dra hjem, eller å gjøre noe som helst annet. Men samtidig, får vel forsøke putte på en stein eller to i grunnmuren, kanskje det blir litt bedre til i morgen. 

Ja, det det fryktelig tungt å ha det slik. Noen mennesker finner kanskje aldri trygghet i seg selv? Kan jeg på snart 32 virkelig finne det når jeg til tross for forsøk ikke har gjort det?

Jeg håper du klarer deg i kveld. Jeg kom hjem fra sykehuset i dag og det er tøft. Har trent ei lita økt og skal spise middag om en halvtime. Håper på litt ro, men er jo alene. Det sliter jeg med. Dog går det bedre i perioder. Nå herjer både bipolariteten og borderlinebiten i meg samtidig. Det er de verste periodene for min del. Putt på rusen også uff uff. 

Men jeg fikk hjelp til å overleve planlagt selvmord så jeg må bare kjempe videre selv nå. Jeg fikk en sjanse jeg ikke hadde for en uke siden. Så kun én utvei da. Ser litt mer nå. 

Endret 26. september 2022 av Purple_Pixiedust

[Titania]

Purple_Pixiedust skrev (44 minutter siden):

Ja, det det fryktelig tungt å ha det slik. Noen mennesker finner kanskje aldri trygghet i seg selv? Kan jeg på snart 32 virkelig finne det når jeg til tross for forsøk ikke har gjort det?

Jeg håper du klarer deg i kveld. Jeg kom hjem fra sykehuset i dag og det er tøft. Har trent ei lita økt og skal spise middag om en halvtime. Håper på litt ro, men er jo alene. Det sliter jeg med. Dog går det bedre i perioder. Nå herjer både bipolariteten og borderlinebiten i meg samtidig. Det er de verste periodene for min del. Putt på rusen også uff uff. 

Men jeg fikk hjelp til å overleve planlagt selvmord så jeg må bare kjempe videre selv nå. Jeg fikk en sjanse jeg ikke hadde for en uke siden. Så kun én utvei da. Ser litt mer nå. 

Det er kanskje noe med det. Jeg er snart 34, og har aldri vært det. Og jeg fortsetter forsøke. 
 

Jeg er på trening nå - en liten økt siden jeg ikke er helt frisk, middag tror jeg lett utgår, og håper å klare holde fokus på diamond paintingen når jeg kommer hjem, samt at ungen til ei venninne sovner tidlig så jeg får noen å prate med, for idag er virkelig dritt, og jeg vil ikke være alene med eget hode. 
Har heldigvis ingen kjente diagnoser annet enn depresjonen jeg sliter med, men føler samtidig at det kanskje kan være noe mer, fordi noen ting i sinnsstemningen er så rart at jeg ikke klarer tro det er normalt. Men psykologen har pratet det litt bort når jeg har vært hos henne, og jeg har ikke helt klart å ta opp tråden igjen. 
Og også litt følelsen av det jeg fant ut at Internett kalte secondary suicidal. På en måte finnes det ikke noe mer jeg ønsker enn å bli ferdig med å leve, fordi alt er totalt meningsløst og bortkastet. Men på en annen side - som jo vel er bra - klarer jeg ikke gjøre noe med det, det er liksom noe som gjør at jeg biter meg fast, uansett hvor til helvete det går. 
 

Det høres slitsomt ut 😔 Håper du finner noe som fungerer, som gjør at du får til å kjempe videre 

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (24 minutter siden):

Det er kanskje noe med det. Jeg er snart 34, og har aldri vært det. Og jeg fortsetter forsøke. 
 

Jeg er på trening nå - en liten økt siden jeg ikke er helt frisk, middag tror jeg lett utgår, og håper å klare holde fokus på diamond paintingen når jeg kommer hjem, samt at ungen til ei venninne sovner tidlig så jeg får noen å prate med, for idag er virkelig dritt, og jeg vil ikke være alene med eget hode. 
Har heldigvis ingen kjente diagnoser annet enn depresjonen jeg sliter med, men føler samtidig at det kanskje kan være noe mer, fordi noen ting i sinnsstemningen er så rart at jeg ikke klarer tro det er normalt. Men psykologen har pratet det litt bort når jeg har vært hos henne, og jeg har ikke helt klart å ta opp tråden igjen. 
Og også litt følelsen av det jeg fant ut at Internett kalte secondary suicidal. På en måte finnes det ikke noe mer jeg ønsker enn å bli ferdig med å leve, fordi alt er totalt meningsløst og bortkastet. Men på en annen side - som jo vel er bra - klarer jeg ikke gjøre noe med det, det er liksom noe som gjør at jeg biter meg fast, uansett hvor til helvete det går. 
 

Det høres slitsomt ut 😔 Håper du finner noe som fungerer, som gjør at du får til å kjempe videre 

Du kjemper hardt selv om du har det så tøft. Jeg har ikke hørt om den type suicidalitet, men da er det noe sterkt i deg. I din kjerne. Det er det i min også, selv om jeg nesten har mistet livet i selvmordsforsøk og sånn sett lever på "flaks" og ikke bare vilje. For hver gang har jeg jo på ett eller annet tidspunkt begynt å kjempe igjen. 

Så det bor en del dypt inni mange av oss. Også hos de som lykkes i sine forsøk. Jeg vet ikke hva det er hos deg som gjør at du biter deg fast, men jeg håper du klarer det over tid og at du får det bedre. 

Jeg er ikke enig i det mange sier om at det alltid blir bedre. Det gjelder dessverre ikke alle. Men dør man, så får man aldri vite om man selv var av flertallet som faktisk får det bedre. 

Håper du får en prat med din venninne. Jeg får besøk av kommunen snart.

vil bare legge til at det er ikke nødvendigvis slik at de som tar livet av seg/forsøker er de som har det/har hatt det tyngst. Altså man kan ha det vel så tungt, men likevel ikke være den som forsøker. Da kan det også være mer vanskelig å få hjelp dessverre. ❤

Endret 26. september 2022 av Purple_Pixiedust

[Titania]

Purple_Pixiedust skrev (8 minutter siden):

Du kjemper hardt selv om du har det så tøft. Jeg har ikke hørt om den type suicidalitet, men da er det noe sterkt i deg. I din kjerne. Det er det i min også, selv om jeg nesten har mistet livet i selvmordsforsøk og sånn sett lever på "flaks" og ikke bare vilje. For hver gang har jeg jo på ett eller annet tidspunkt begynt å kjempe igjen. 

Så det bor en del dypt inni mange av oss. Også hos de som lykkes i sine forsøk. Jeg vet ikke hva det er hos deg som gjør at du biter deg fast, men jeg håper du klarer det over tid og at du får det bedre. 

Jeg er ikke enig i det mange sier om at det alltid blir bedre. Det gjelder dessverre ikke alle. Men dør man, så får man aldri vite om man selv var av flertallet som faktisk får det bedre. 

Håper du får en prat med din venninne. Jeg får besøk av kommunen snart.

vil bare legge til at det er ikke nødvendigvis slik at de som tar livet av seg/forsøker er de som har det/har hatt det tyngst. Altså man kan ha det vel så tungt, men likevel ikke være den som forsøker. Da kan det også være mer vanskelig å få hjelp dessverre. ❤

Jeg tror det bare er et Internett-fenomen sånnsett - urban dictonairy var det som gav forklaringen, liksom. Men jeg følte det passet det jeg føler veldig godt. Jeg er så lei, og vil ikke mer. Men samtidig - som jo er bra - er det tydeligvis ikke «nok» til å gjøre forsøk på å avslutte. Samtidig håper jeg på å dø i søvne hver natt, bli påkjørt av ett eller annet eller få ett eller annet i hodet som gjør at det er game over. Jeg setter veldig pris på vennene mine og folkene jeg har i livet, men samtidig gir det ikke nok glede til noe å «leve på». Så hver dag er å vente på at den er over, for den lille pausen det kan gi. Og da føler jeg antidepressivaene jeg går på virker også - for de tar det verste tankekjøret som pleier å være der… 

Men jeg føler jeg ellers har gitt opp. Jeg må på jobb for å få penger på konto, men er veldig glad jeg ikke får lønn etter prestasjon. Og veldig glad leiligheten ikke rennes ned av besøk, for den ser ikke ut. 
 

Jeg er enig med deg om det. Både det at ting ikke nødvendigvis blir bedre, og det forbaska «tiden leger alle sår». Bullshit. Man lærer seg kanskje å håndtere ting bedre, men for alle er det ikke alt som leges. 

Jeg tenker at hva som er tyngst er så individuelt på en del områder. Enten om man sliter med fysiske eller psykiske ting. Jeg tror det kommer litt an på hvordan man er «skrudd sammen», sånn som jeg merker selv. Det er ingen ting jeg ønsker mer enn å gi opp, for jeg er så sliten og lei.  Allikevel er det ett eller annet jeg ikke gjør bevisst, og ikke føler på, som ikke klarer å gi opp, og som biter seg fast. 

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (35 minutter siden):

Jeg tror det bare er et Internett-fenomen sånnsett - urban dictonairy var det som gav forklaringen, liksom. Men jeg følte det passet det jeg føler veldig godt. Jeg er så lei, og vil ikke mer. Men samtidig - som jo er bra - er det tydeligvis ikke «nok» til å gjøre forsøk på å avslutte. Samtidig håper jeg på å dø i søvne hver natt, bli påkjørt av ett eller annet eller få ett eller annet i hodet som gjør at det er game over. Jeg setter veldig pris på vennene mine og folkene jeg har i livet, men samtidig gir det ikke nok glede til noe å «leve på». Så hver dag er å vente på at den er over, for den lille pausen det kan gi. Og da føler jeg antidepressivaene jeg går på virker også - for de tar det verste tankekjøret som pleier å være der… 

Men jeg føler jeg ellers har gitt opp. Jeg må på jobb for å få penger på konto, men er veldig glad jeg ikke får lønn etter prestasjon. Og veldig glad leiligheten ikke rennes ned av besøk, for den ser ikke ut. 
 

Jeg er enig med deg om det. Både det at ting ikke nødvendigvis blir bedre, og det forbaska «tiden leger alle sår». Bullshit. Man lærer seg kanskje å håndtere ting bedre, men for alle er det ikke alt som leges. 

Jeg tenker at hva som er tyngst er så individuelt på en del områder. Enten om man sliter med fysiske eller psykiske ting. Jeg tror det kommer litt an på hvordan man er «skrudd sammen», sånn som jeg merker selv. Det er ingen ting jeg ønsker mer enn å gi opp, for jeg er så sliten og lei.  Allikevel er det ett eller annet jeg ikke gjør bevisst, og ikke føler på, som ikke klarer å gi opp, og som biter seg fast. 

Godt gjort av deg å klare å jobbe! Det føles sikkert ikke sånn, men å bare gå hjemme er virkelig ikke bra. Selv om jobb kan føles umulig. 

Ja, jeg tror du har rett I det. Kan det ha med temperament å gjøre? At noen velger å handle, men andre ikke? Jeg var et helt temperamentfritt barn i grunn, men i løpet av livet pga slik livet ble, så har jeg utviklet et skikkelig temperament som jeg hovedsaklig tar ut på meg selv. Har du et slikt temperament i deg føler du selv eller? Tenker kanskje temperament øker sannsynsligheten for å handle på tankene. Bare en teori.