Den store depresjonstråden

[Sheik]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Høres ut som du har det skikkelig tungt for tiden, med mange stressorer på samme tid! 

Folk synes nok det er slitsom med mennesker som er syke, de vet ikke hvordan de skal bidra og støtte. Men når det gjelder behandler og lege så er det nettopp for å bidra og støtte de er der, så jeg håper du greier å være litt mer ærlig der enn med folk flest. 

Jeg skjønner godt hvor plagsomt det spørsmålet kan være "hva trenger du nå?", men samtidig så kommer det bare av et ønske om å hjelpe. Et ønske om at i denne hverdagen der hver dag byr på en enda dypere bunn, så skal du få noe som gir deg litt lettelse, litt oppsig i hverdagen. Klarer du å tenke tilbake til en annen tid, da ting ikke var som de var nå, var det noe da som gjorde at du ble glad? Og så kanskje prøve å gjøre de tingene likevel? 

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese!

Det er mye stress i tillegg til lite søvn. Og i dag fant jeg også ut at innflytting kan drøye en stund fordi det må bestilles og installeres ny varmepumpe, samt at snekkere enda holder på å arbeide der. Ville inn før jul slik at jeg kan slappe av mest mulig i jula, selv om avslapping også er vanskelig for tida.

Det er akkurat det. Jeg har jo full tillit til de jeg samarbeider med i helsevesenet, men jeg er likevel redd for innleggelse fordi jeg har dårlige erfaringer tidligere. Jeg vet forøvrig hvordan legetimen vil gå, og det blir jo noe slik som om hun spør hvordan hun kan hjelpe meg eller hva som skal til for å bli bedre. Jeg svarer, som sant er, at jeg ikke vet. Og da sitter vi der i pinlig stillhet og prøver å tenke over hva som kan hjelpe og konkluderer med at egentlig vil ingenting hjelpe.

Ditt siste spørsmål har jeg faktisk forsøkt å reflektere mye over, men jeg kan ikke huske en tid hvor jeg faktisk har følt meg glad. I alle fall de siste 10 årene. Jeg har hatt hobbyer jeg blir sykelig opptatt av en ukes tid, og så blir jeg lei. Nå har jeg ingenting som hjelper å flytte fokus når tankene kommer.

[AnonymBruker]

Kjenner jeg klarer ikke mer snart. Nå blir alle psykologtimer på video, igjen. Skulle ønske jeg bare sovnet inn og forsvinner for godt. Orker ikke mer. Jeg er isolert nok fra før av og nå blir jeg enda mer isolert. Jeg hater denne pandemien! Og jeg hater alle dritt folkene som fester, reiser og ødelegger for alle andre.

Anonymkode: db5a0...42a

[Gjest supernova_87]

 

Anonymburker skrev (1 time siden):

Skal du ut og reise?🙂

Det er mest en drøm. Har ikke lyst å feire jul og nyttår her hjemme, der jeg blir påminnet at livet ikke er slik jeg vil og håper. Derfor drømmer jeg meg bort at jeg drar til New York i romjulen og opplever nyttår i en storby. Alt er lykkelig og bra! Jeg spiser god mat, og får massasje på hotellrommet, og har badekar og blir sjekket opp av en kjekk fyr som synes jeg er den beste i verden. 😂 I virkeligheten hvis jeg reiste noe sted hadde jeg vært like ensom og nedfor der. Men er jo lov å drømme seg litt bort. 

Særlig når jeg har tanker om å ikke orke livet mer, da tenker jeg ofte at jeg har jo ikke noe å tape på å gjøre noe sprøtt som å reise bort. Leke at jeg er en annen. Så da du skrev at du bare må holde ut til over nyttår tenkte jeg at du kunne blitt med på et sånt sprøtt eventyr for hva har du å tape  

[Gjest supernova_87]

Sheik skrev (1 time siden):

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese!

Det er mye stress i tillegg til lite søvn. Og i dag fant jeg også ut at innflytting kan drøye en stund fordi det må bestilles og installeres ny varmepumpe, samt at snekkere enda holder på å arbeide der. Ville inn før jul slik at jeg kan slappe av mest mulig i jula, selv om avslapping også er vanskelig for tida.

Det er akkurat det. Jeg har jo full tillit til de jeg samarbeider med i helsevesenet, men jeg er likevel redd for innleggelse fordi jeg har dårlige erfaringer tidligere. Jeg vet forøvrig hvordan legetimen vil gå, og det blir jo noe slik som om hun spør hvordan hun kan hjelpe meg eller hva som skal til for å bli bedre. Jeg svarer, som sant er, at jeg ikke vet. Og da sitter vi der i pinlig stillhet og prøver å tenke over hva som kan hjelpe og konkluderer med at egentlig vil ingenting hjelpe.

Ditt siste spørsmål har jeg faktisk forsøkt å reflektere mye over, men jeg kan ikke huske en tid hvor jeg faktisk har følt meg glad. I alle fall de siste 10 årene. Jeg har hatt hobbyer jeg blir sykelig opptatt av en ukes tid, og så blir jeg lei. Nå har jeg ingenting som hjelper å flytte fokus når tankene kommer.

Jeg hater å ha sånne ting som flytting hengende over meg. Vil bare ha det unnagjort. Som du sier, for å kunne slappe litt av. Den er skikkelig lei at du nå ikke får flytte før nyttår likevel. 

Hva er grunnen til at ingenting vil hjelpe? Vet du hva som er årsaken til at du har det som du har det, evt. hvilke diagnoser du har? Har behandling aldri hjulpet? 

Ofte sier de at håpløshetsfølelse er et symptom på depresjon, men noen ganger, hvis det er som du beskriver at ingenting har hjulpet på 10 år, så er det jo naturlig at man føler at ting faktisk er håpløst. 💔

Har du jobb eller noe sosialt liv? Vi mennesker er jo avhengige av å omgås sosialt, selv om det ikke er intime relasjoner. Derfor er det så skummelt å bli uføretrygdet om man ikke har noe særlig sosialt liv, for man mister noen viktige arenaer for å ha noen å omgås. Selv om du/dere ikke greier å finne ut hva du personlig trenger, går det muligens an å dra veksel på hva folk flest trenger, og så jobbe mot det selv om du ikke helt tror det skal hjelpe for deg? 

[Polyester]

Jeg vet at penger bare er oppdiktede midler, men det er veldig slitsomt å ikke ha noen penger i desember, det kan føles som det er hovedgrunnen til at jeg ikke klarer å stå stødig. Sykemeldt for depresjon men vurderer å tvinge meg på en arbeidsplass jeg er fryst ut på fordi jeg trenger den lovpålagte minstelønna mi. Trist at penger skal ha noe å si for helsa mi siden jeg ser på meg selv som anti-kapitalist.

[Sheik]

Rainstorm skrev (49 minutter siden):

Jeg hater å ha sånne ting som flytting hengende over meg. Vil bare ha det unnagjort. Som du sier, for å kunne slappe litt av. Den er skikkelig lei at du nå ikke får flytte før nyttår likevel. 

Hva er grunnen til at ingenting vil hjelpe? Vet du hva som er årsaken til at du har det som du har det, evt. hvilke diagnoser du har? Har behandling aldri hjulpet? 

Ofte sier de at håpløshetsfølelse er et symptom på depresjon, men noen ganger, hvis det er som du beskriver at ingenting har hjulpet på 10 år, så er det jo naturlig at man føler at ting faktisk er håpløst. 💔

Har du jobb eller noe sosialt liv? Vi mennesker er jo avhengige av å omgås sosialt, selv om det ikke er intime relasjoner. Derfor er det så skummelt å bli uføretrygdet om man ikke har noe særlig sosialt liv, for man mister noen viktige arenaer for å ha noen å omgås. Selv om du/dere ikke greier å finne ut hva du personlig trenger, går det muligens an å dra veksel på hva folk flest trenger, og så jobbe mot det selv om du ikke helt tror det skal hjelpe for deg? 

Ja, det er faktisk helt grusomt. Du tenker på det hele tiden og "burde" gjøre mer, men nå lever jeg i et kaos av halvpakkede esker som jeg egentlig ikke har noen steder å gjøre av. Heldigvis har jeg god dialog med husverten og får liksom lov til å flytte gjenstander inn i leiligheten på de to rommene som ikke gjennomgår renovasjon nå, og det er veldig greit. Men det er jo det å faktisk få meg til å gjøre det da.

Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, dystymi, sosial og generalisert angstlidelse samt moderat/alvorlig depresjon. Jeg har forsøkt medisiner, vært i kontakt med helsevesenet fra jeg var rundt 10 år gammel, og sent på ungdomsskolen begynte jeg hos psykolog som jeg har gått til av og på siden da. De avsluttet meg for noen år siden fordi behandlingen gjorde meg verre og at de så ikke at behandlingen ville være til hjelp for meg. Det eneste som har hjulpet av behandling er å kunne "tømme" meg når jeg har det vondt, å bruke behandlere som "søppelbøtte" på en måte. At jeg ble avsluttet hos psykolog gjorde jo også at jeg fikk en mer bunnløs håpløshet og at til og med helsevesenet har gitt meg opp - at jeg faktisk ikke kan bli bedre.

Jeg ble ufør i høst og har vært ute av arbeidslivet i snart 5 år. Jeg har ikke mye sosialt liv, jeg blir som oftest bare brukt av de få vennene jeg har til å utføre tjenester, være sjåfør for dem eller hjelpe til med ditt eller datt. Sånn sett er jeg ikke vanskelig å be. Blir jeg invitert noen steder, takker jeg alltid ja, men det er sjeldent jeg selv tar kontakt fordi jeg føler meg til bry, særlig når jeg er åpen om at jeg sliter. Og dette gjør at jeg også sjeldent blir invitert fordi de ikke vil være til bry. Det er en ond sirkel. Får se om jeg klarer å få meg til å invitere noen på besøk til meg når jeg har fått flytta. Slik det ser ut i leiligheten jeg bor i nå, tør jeg ikke invitere noen. Det er så jævlig.

[Sheik]

Polyester skrev (41 minutter siden):

Jeg vet at penger bare er oppdiktede midler, men det er veldig slitsomt å ikke ha noen penger i desember, det kan føles som det er hovedgrunnen til at jeg ikke klarer å stå stødig. Sykemeldt for depresjon men vurderer å tvinge meg på en arbeidsplass jeg er fryst ut på fordi jeg trenger den lovpålagte minstelønna mi. Trist at penger skal ha noe å si for helsa mi siden jeg ser på meg selv som anti-kapitalist.

Det skjønner jeg veldig godt. Særlig i en tid hvor man omtrent er pliktig til å kose seg ekstra, koste på seg ditt og datt og det med julegaver. Skjønner tankegangen. Penger betyr (dessverre) veldig mye. Uten penger kommer man seg ikke særlig langt. Hvor lenge har du vært sykemeldt på grunn av depresjon?

[Polyester]

Sheik skrev (19 minutter siden):

Det skjønner jeg veldig godt. Særlig i en tid hvor man omtrent er pliktig til å kose seg ekstra, koste på seg ditt og datt og det med julegaver. Skjønner tankegangen. Penger betyr (dessverre) veldig mye. Uten penger kommer man seg ikke særlig langt. Hvor lenge har du vært sykemeldt på grunn av depresjon?

Ja det er nitrist å ikke ha penger til julegaver eller pepperkaker, man føler seg så liten og utenfor. Jeg er ganske glad i jula og på fredag har jeg bursdag, desember er liksom min måned. Vært sykemeldt siden starten av november, så ikke så lenge, men symptomene kom mens jeg har vært corona-permittert. Skal på andre psykologtime i morgen, det blir bra å prate med psykologen.

[Sheik]

Polyester skrev (17 minutter siden):

Ja det er nitrist å ikke ha penger til julegaver eller pepperkaker, man føler seg så liten og utenfor. Jeg er ganske glad i jula og på fredag har jeg bursdag, desember er liksom min måned. Vært sykemeldt siden starten av november, så ikke så lenge, men symptomene kom mens jeg har vært corona-permittert. Skal på andre psykologtime i morgen, det blir bra å prate med psykologen.

Helt klart. Gratulerer med dagen på forhånd! Håper psykologtimen kan hjelpe deg å sortere litt tanker og hvordan du kan gå videre og håper at du kan komme raskt tilbake i jobb igjen ☺️

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (2 timer siden):

 

Det er mest en drøm. Har ikke lyst å feire jul og nyttår her hjemme, der jeg blir påminnet at livet ikke er slik jeg vil og håper. Derfor drømmer jeg meg bort at jeg drar til New York i romjulen og opplever nyttår i en storby. Alt er lykkelig og bra! Jeg spiser god mat, og får massasje på hotellrommet, og har badekar og blir sjekket opp av en kjekk fyr som synes jeg er den beste i verden. 😂 I virkeligheten hvis jeg reiste noe sted hadde jeg vært like ensom og nedfor der. Men er jo lov å drømme seg litt bort. 

Særlig når jeg har tanker om å ikke orke livet mer, da tenker jeg ofte at jeg har jo ikke noe å tape på å gjøre noe sprøtt som å reise bort. Leke at jeg er en annen. Så da du skrev at du bare må holde ut til over nyttår tenkte jeg at du kunne blitt med på et sånt sprøtt eventyr for hva har du å tape  

Nei, dessverre blir ikke noe bedre av å reise bort. Jeg har aldri likt å reise, og har til gode å ta fly, faktisk. Bare enda en ting jeg ikke gjør/kan som alle andre gjør.

Har sikkert ikke noe å tape på å reise bort, men når man er så til de grader kneblet av alle slags mentale blokader og hindringer, virker det umulig å gjøre slik en ting.

[AnonymBruker]

Ikke så lett å studere med full rulle i hodet. Tar ikke slutt heller og kombinasjonen "idiot, null skulle vært død" og diskursanalyse er interessant.

Anonymkode: 43afd...60c

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (49 minutter siden):

Nei, dessverre blir ikke noe bedre av å reise bort. Jeg har aldri likt å reise, og har til gode å ta fly, faktisk. Bare enda en ting jeg ikke gjør/kan som alle andre gjør.

Har sikkert ikke noe å tape på å reise bort, men når man er så til de grader kneblet av alle slags mentale blokader og hindringer, virker det umulig å gjøre slik en ting.

Jeg forstår! Men i fantasien er det jo ikke umulig, eller? 

I stedet for en storby skulle vi dratt til et varmt land, ligget på stranden i 25 grader, og drukket kald Pepsi Max, og spist gyros. 

Å ta fly er litt spennende faktisk. Får litt angstreaksjon og tenker på at jeg er i en blekkboks langt oppi luften, men er også fryktelig fascinerende at det er mulig. Så det anbefaler jeg på det varmeste. Du kan jo ta fly hit jeg bor, så kan vi finne på noen sprell  

[Gjest supernova_87]

Sheik skrev (2 timer siden):

Ja, det er faktisk helt grusomt. Du tenker på det hele tiden og "burde" gjøre mer, men nå lever jeg i et kaos av halvpakkede esker som jeg egentlig ikke har noen steder å gjøre av. Heldigvis har jeg god dialog med husverten og får liksom lov til å flytte gjenstander inn i leiligheten på de to rommene som ikke gjennomgår renovasjon nå, og det er veldig greit. Men det er jo det å faktisk få meg til å gjøre det da.

Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, dystymi, sosial og generalisert angstlidelse samt moderat/alvorlig depresjon. Jeg har forsøkt medisiner, vært i kontakt med helsevesenet fra jeg var rundt 10 år gammel, og sent på ungdomsskolen begynte jeg hos psykolog som jeg har gått til av og på siden da. De avsluttet meg for noen år siden fordi behandlingen gjorde meg verre og at de så ikke at behandlingen ville være til hjelp for meg. Det eneste som har hjulpet av behandling er å kunne "tømme" meg når jeg har det vondt, å bruke behandlere som "søppelbøtte" på en måte. At jeg ble avsluttet hos psykolog gjorde jo også at jeg fikk en mer bunnløs håpløshet og at til og med helsevesenet har gitt meg opp - at jeg faktisk ikke kan bli bedre.

Jeg ble ufør i høst og har vært ute av arbeidslivet i snart 5 år. Jeg har ikke mye sosialt liv, jeg blir som oftest bare brukt av de få vennene jeg har til å utføre tjenester, være sjåfør for dem eller hjelpe til med ditt eller datt. Sånn sett er jeg ikke vanskelig å be. Blir jeg invitert noen steder, takker jeg alltid ja, men det er sjeldent jeg selv tar kontakt fordi jeg føler meg til bry, særlig når jeg er åpen om at jeg sliter. Og dette gjør at jeg også sjeldent blir invitert fordi de ikke vil være til bry. Det er en ond sirkel. Får se om jeg klarer å få meg til å invitere noen på besøk til meg når jeg har fått flytta. Slik det ser ut i leiligheten jeg bor i nå, tør jeg ikke invitere noen. Det er så jævlig.

Så fint å høre at du har noen å invitere da! Har du noen mulighet til å delta på noe dagtilbud selv om du er ufør? Jeg er sikker på at du har mye å bidra med. 

Har du prøvd stort sett samme terapeut siden du var 10, eller mange forskjellige? For det om at helsevesenet har gitt deg opp, det er jo i såfall bare de psykologene du har møtt. Og det betyr IKKE at du ikke kan bli bedre. Skjønner innmari godt at du føler at da er det håpløst, men det betyr at mest de du har møtt/helsevesenet ikke har greid det, til nå. Helsetjenesten, naturligvis, er også styrt av penger. Og det er enklere å gi behandling til noen som blir frisk i løpet av 1 år, dermed skjer det gjerne slik som hos deg at de sier at noen er "behandlingsresistent". Men det er jo ikke sant. Er man i tillegg deprimert selv, så har jo man ikke given til å si "men jeg vil! La oss prøve noe annet", men jeg tror det er det man må. 

Vet du hvilken type terapi du har fått? Ulike terapimetoder passer best til forskjellig diagnoser, og kanskje man må ha flere forskjellige i møte med de ulike problemene. Nå skal ikke jeg få deg til å dele mer, men hvis man sliter siden man er lite barn, så tenker jeg at da har man gjerne ikke hatt det så greit i barndommen heller. Det gjelder i alle fall for meg. Traumefokus har hjulpet meg. Å innse at mange av mine plager har vært forsvarsmekanismer mot et liv som var for tungt å leve. 

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Jeg forstår! Men i fantasien er det jo ikke umulig, eller? 

I stedet for en storby skulle vi dratt til et varmt land, ligget på stranden i 25 grader, og drukket kald Pepsi Max, og spist gyros. 

Å ta fly er litt spennende faktisk. Får litt angstreaksjon og tenker på at jeg er i en blekkboks langt oppi luften, men er også fryktelig fascinerende at det er mulig. Så det anbefaler jeg på det varmeste. Du kan jo ta fly hit jeg bor, så kan vi finne på noen sprell  

Ikke umulig, nei.

Jeg liker best kaldt vær, da. Så jeg ble skuffet da det begynte å regne i natt. Var jo så fint med snøen som var kommet. Varme som i 20 grader ++ forbinder jeg med hodepine.

Hehe, ja jeg får gjøre det😉 Fly er bestilt🙂✈

[Anonymburker]

Jeg lyver om sykdom fordi jeg ikke orker gå på jobb. Ekstremt sjeldent jeg gjør sånt, men er bare så lei.. Av det meste. Dessuten er jeg ringevikar og har sånn sett ingen forpliktelser. Er bare meg som taper på det.

Så nå drikker jeg øl i stedet for.

[Anonymburker]

Nok en gang sier jeg nei/lyver på meg sykdom for å slippe å henge med et par kompiser/bekjente. Fordi det innebærer at jeg må kjenne på smerten over begge disse har barn og et familieliv, og at det blir mye prat om det. Det skjer ingenting i mitt liv og jeg har ikke noe å bidra med uansett.

For å gjøre dere oppmerksomme på hvordan jeg reagerer i slike settinger, så er det slik at jeg legger merke til den minste lille ting som andre har i livet sitt, og som ikke jeg har.

Henger jeg med disse kompisene, kan du banne på at jeg tenker over at de er høyere enn meg, har hår mens jeg er skallet (så godt som), og tjener mer enn meg. De har ikke angst for bilkjøring eller har vannskrekk. De har faste jobber og egen eid bolig.

Jeg går alltid deprimert fra slike sammenkomster, og det er best å la være. Jeg føler meg mindreverdig, men det er fordi jeg er mindreverdig.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (1 time siden):

Nok en gang sier jeg nei/lyver på meg sykdom for å slippe å henge med et par kompiser/bekjente. Fordi det innebærer at jeg må kjenne på smerten over begge disse har barn og et familieliv, og at det blir mye prat om det. Det skjer ingenting i mitt liv og jeg har ikke noe å bidra med uansett.

For å gjøre dere oppmerksomme på hvordan jeg reagerer i slike settinger, så er det slik at jeg legger merke til den minste lille ting som andre har i livet sitt, og som ikke jeg har.

Henger jeg med disse kompisene, kan du banne på at jeg tenker over at de er høyere enn meg, har hår mens jeg er skallet (så godt som), og tjener mer enn meg. De har ikke angst for bilkjøring eller har vannskrekk. De har faste jobber og egen eid bolig.

Jeg går alltid deprimert fra slike sammenkomster, og det er best å la være. Jeg føler meg mindreverdig, men det er fordi jeg er mindreverdig.

Du er ikke mindreverdig for de tingene du nevner der. Ikke alle har alt det kompisene dine har - du er ikke alene om å ikke ha nådd alle checkpoints. De er vennene dine fordi de liker deg, ikke for hva du har eller hva du har oppnådd og ikke. Hvor gammel er du? Det positive for deg er at du kan endre på konkrete ting i livet ditt, så blir det bedre. Hvis du bryr deg om disse tingene, så vil det si at du ser mening og har mål du egentlig vil nå fortsatt. Go for it. 

 

For meg spiller ingenting noen rolle liksom. Jeg har det man trenger, går på jobb og fungerer, og jeg har forpliktelser. Problemet nå er at jeg ikke ser noen glede, eller heller mening, ved noen ting. Har noen ting jeg MÅ få gjort hvis jeg ikke vil miste jobben umiddelbart, som stresser meg vilt i disse dager, men ellers lar jeg det skure å gå. Har ingen planer for fremtiden, så ser ingen grunn til å ordne opp i ting eller tenke lenger frem enn en uke max. Merker også at noen nyhetssaker fucker det til i hodet mitt og endrer synet mitt enda mer. Det er plagsomt. Og føler meg desorientert og glemsk - uten oversikt. Akkurat nå skjønner jeg ikke en dritt av hva som skjedde her hjemme. Vi skulle ha middag, men så leker ungene plutselig et eller annet og jeg bare venter på et eller annet. 

Anonymkode: 075fa...b91

[AnonymBruker]

Vil ikke lage en ny tråd, for jeg vil få useriøse svar fra folk som ikke forstår hvordan den det er. Falsk positivitet ønsker jeg ikke, for det er svart i hodet og null håp om noe som helst. 
Er jeg barnslig som ønsker å droppe julaften på grunn av depresjon? Jeg har verken ork eller energi til å fake noe som helst og det å dra ned stemningen frister ikke. Så jeg vil helst være hjemme for meg selv. Forsøkte det samme i fjor og ble kalt barnslig og umoden. Endte opp på et rom å gråt halve kvelden, makter ikke det samme i år. Så vurderer å lyve på meg influensa, men det får jo konsekvenser for lang tid etterpå og vil ikke måtte forsvare det at jeg må på butikken osv. Så vil jo helst bare si det som det er, jeg er deprimert og har null lyst til å leve og vil helst bare ligge i senga hele den dagen. Jeg gir ett fett i hele julaften, er en helt vanlig dag for meg. Føles ikke som noe tap i det hele tatt. Andre som har stått over julaften på grunn av depresjon?

Anonymkode: db5a0...42a

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg på en måte litt til jul. Ikke fordi jeg ikke liker jul for det gjør jeg jo, men skal til foreldrene mine og tenkte å bli til over nyttår. Det har alltid vært sånn at jeg ikke kan snakke med dem om hvordan jeg har det, utenom på overflaten, og jeg tenker derfor at det ikke blir helt lett å være der. Samtidig blir det kanskje fint også siden jeg sitter mye alene og har egentlig ingen å snakke med her. Jeg har vært til legen og fått henvisning, men ikke hørt noe om når jeg eventuelt kan vente å få time eller noe. Så det tar sikkert tid før jeg i det hele tatt får svar fra dem.

Jeg er også student og hadde to eksamener. Klarte ingen av dem og må ta dem på nytt etter jul.

Det er litt vanskelig å se for meg at ting kommer til å bli bedre. Jeg har ingen venner og ingen kjæreste og er alene om alt. Prøvde å legge ut et innlegg i en vennegruppe, men der klarte jeg ikke å møte noen av de som tok kontakt så slettet innlegget og har ikke klart å følge opp de som sendte melding. Jeg har sosial angst i tillegg til depresjon.

Jeg klarer egentlig bare å tenke på hvor mislykket jeg er og hvor patetisk jeg er. Vet ikke hvorfor jeg studerer siden det er umulig for å få jobb når jeg har en såpass dårlig personlighet og klarer knapt å snakke med folk.

Anonymkode: bbc79...8bc

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2021 den 18.00):

Du er ikke mindreverdig for de tingene du nevner der. Ikke alle har alt det kompisene dine har - du er ikke alene om å ikke ha nådd alle checkpoints. De er vennene dine fordi de liker deg, ikke for hva du har eller hva du har oppnådd og ikke. Hvor gammel er du? Det positive for deg er at du kan endre på konkrete ting i livet ditt, så blir det bedre. Hvis du bryr deg om disse tingene, så vil det si at du ser mening og har mål du egentlig vil nå fortsatt. Go for it. 

 

For meg spiller ingenting noen rolle liksom. Jeg har det man trenger, går på jobb og fungerer, og jeg har forpliktelser. Problemet nå er at jeg ikke ser noen glede, eller heller mening, ved noen ting. Har noen ting jeg MÅ få gjort hvis jeg ikke vil miste jobben umiddelbart, som stresser meg vilt i disse dager, men ellers lar jeg det skure å gå. Har ingen planer for fremtiden, så ser ingen grunn til å ordne opp i ting eller tenke lenger frem enn en uke max. Merker også at noen nyhetssaker fucker det til i hodet mitt og endrer synet mitt enda mer. Det er plagsomt. Og føler meg desorientert og glemsk - uten oversikt. Akkurat nå skjønner jeg ikke en dritt av hva som skjedde her hjemme. Vi skulle ha middag, men så leker ungene plutselig et eller annet og jeg bare venter på et eller annet. 

 

Anonymkode: 075fa...b91

Problemet er at jeg kjenner ingen som ikke har det kameratene mine har. Alle rundt meg får det til utenom meg. Jeg er 35, så føler det meste er kjørt.