Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

Skadeskutt
21 timer siden, dillyduzit skrev:

21:03 Jeg setter så utrolig pris på svar fra deg, hvorfor kan jeg ikke svare på, men jeg får en følelse av at jeg ikke er alene selv med en tråd full av andre i samme situasjon. Du er som et fersk klippet gress i en overvokst eng.

 

23:16 Det er rart hvordan en maske kan skjule så mye, men samtidig holde så mye sammen. Med masken på er det som en paranoia som jeg ser hver gang jeg ser meg over skulderen, ikke aner jeg hva som trigget det, men det er der. Tar du av masken er det som en totalt ukjent verden. Et konstant mørke, solen skinner ikke like godt på himmelen som den gjorde med masken på. Jeg er bare så redd for å beholde den masken på, for det er jo alt jeg har og eier mens jeg er ute blant folk. Det er jo min forsvarsmekanisme jeg skal gi slipp på. Jeg er overrassket over hvor lenge det har pågått, snart 14 helvetes lange år har jeg kjempet om side med den masken, det eneste som alltid har stått på min høyre side i harde kamper med meg selv. 

Har du noen gang følt på følelsen om å kjempe så hardt og så lenge for en kamp som aldri vil ende? Jeg må klare å ta av den masken på onsdag, ellers må jeg bare kjøre rett til legevakten for psykavdelingen. 

:hjerte: Kroppen har sagt stopp, men jeg prøver å holde grep på det siste av håp. 

Jeg håper en dag du vil forstå hvor dypt den siste settningen satte spor i meg. Takk. 

Kjenner meg veldig igjen i alt du skriver her (bare at det er 12-13 år hos meg, ikke 14 :p).  Spesielt dette med at du ikke har dødsangst lenger. Nøyaktig det du skriver der, det har jeg sagt til min psykiater flere ganger. Jeg har også snakket om hvordan døden føles som en lettelse. Å endelig få slippe. 

Jeg synes det er veldig bra du skal til legen!  Få hjelp før det går så langt at du blir innlagt. Jeg har vært innlagt i snart et halvt år. Jeg har fortsatt masken min, men jeg tar den oftere av. Både i forbindelse med samtaler med psykiater, samtale med nære venner som ikke visste hvor syk jeg er, men faktisk også når jeg er alene. Den masken som har beskyttet meg i så mange år. Som gjorde at jeg holdt hodet over vannet til tross for hvordan jeg egentlig hadde det. 

Livet er fortsatt fryktelig tøft, men den aller verste hengemyra hvor jeg bare satt fast og null behandling hjalp (har en alvorlig, behandlingsresistent depresjon), så klarer jeg nå å bevege meg og vet med meg selv at jeg ønsker livet. Ikke slik det hsr vært, men jeg vil jobbe meg ut av mørket og få en mer levelig tilværelse. Det er skikkelig skummelt. Noen dager blir jeg kjemperedd og er sikkert på at dette klarer jeg ikke. Så snart jeg er tilbake i hverdagen med unger, jobb og alt som kreves av en så blir jeg like dårlig igjen. Men jeg bare MÅ klare det. Både for min egen del, men også for guttene som trenger moren sin. 

I lang tid har jeg vært overbevist om at ungene har det bedre uten meg. At familien og vennene mine har det bedre uten meg. De må slippe belastningen jeg har blitt da masken ble borte og jeg klappet helt sammen. Men nå har jeg innsett at slik er det ikke. De trenger meg alle sammen. Jeg må ikke alltid være perfekt og alltid være den som stiller opp og gir hjelp. Jeg kan faktisk være den som mottar hjelp også. 

Så jeg håper virkelig du klarer å legge masken til side hos legen. Fortell akkurat hvordan du har det. Ikke bagatellisere eller snakk deg vekk fra det. Vær helt ærlig slik at legen ser hvor du er og hvilken hjelp du må få. :hjerte:

Endret av Kragebein
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vera
21 timer siden, dillyduzit skrev:

21:03 Jeg setter så utrolig pris på svar fra deg, hvorfor kan jeg ikke svare på, men jeg får en følelse av at jeg ikke er alene selv med en tråd full av andre i samme situasjon. Du er som et fersk klippet gress i en overvokst eng.

 

23:16 Det er rart hvordan en maske kan skjule så mye, men samtidig holde så mye sammen. Med masken på er det som en paranoia som jeg ser hver gang jeg ser meg over skulderen, ikke aner jeg hva som trigget det, men det er der. Tar du av masken er det som en totalt ukjent verden. Et konstant mørke, solen skinner ikke like godt på himmelen som den gjorde med masken på. Jeg er bare så redd for å beholde den masken på, for det er jo alt jeg har og eier mens jeg er ute blant folk. Det er jo min forsvarsmekanisme jeg skal gi slipp på. Jeg er overrassket over hvor lenge det har pågått, snart 14 helvetes lange år har jeg kjempet om side med den masken, det eneste som alltid har stått på min høyre side i harde kamper med meg selv. 

Har du noen gang følt på følelsen om å kjempe så hardt og så lenge for en kamp som aldri vil ende? Jeg må klare å ta av den masken på onsdag, ellers må jeg bare kjøre rett til legevakten for psykavdelingen. 

:hjerte: Kroppen har sagt stopp, men jeg prøver å holde grep på det siste av håp. 

Jeg håper en dag du vil forstå hvor dypt den siste settningen satte spor i meg. Takk. 

Hold ut @dillyduzit:klem: 

Endret av Kragebein
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Er så utrolig nedstemt nå. 

Har så ekstremt skyldfølelse for at jeg ikke klarer å være gladere, mer aktiv og interessert i ting. Jeg føler jeg kun sårer samboeren min med måten jeg er på. Jeg bare bekymrer og frustrerer han. 

Jeg tviler sånn på meg selv også; er jeg bare lat? Prøver jeg hardt nok å forbedre meg? 

Jeg føler ting er så meningsløst. Jeg bare overlever mens tiden flyr forbi.

Anonymkode: 33cbd...0d3

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kragebein

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 kan du også kontakte Kors På Halsen.

 

Kragebein, mod

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg aldri kommer meg ovenpå igjen, jeg har vært deprimert eller nedstemt det meste av livet. Husker ikke sist jeg lo av ekte glede. 

Jeg har diagnosen bipolar type 2, dystymi (kronisk nedstemthet)  og kronisk suicidal. 

Jeg skulle ønskt jeg kunne kjenne på ekte glede, både for meg selv men også for barnet mitt og familien min. 

Det at jeg ikke har venner gjør vel ikke saken noe bedre, ingenting dreper mere enn ensomheten gjør. 

Anonymkode: 3cdb6...8ad

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 2/23/2017 den 0.54, AnonymBruker skrev:

Holder på med noen av rådene hans, har så og si nettopp funnet han så vet ikke om det hjelper enda:
https://soundcloud.com/medicalmedium/heal-depression-naturally

Det  hjelper å få mest mulig naturlig dagslys iallefall og ikke snu døgnet.

Anonymkode: 694f2...6b1

Jeg skrev dette i februar, og da hadde jeg ikke vært deprimert slik som jeg har vært de siste 4 årene, siden ifjor sommer. Fortsatt ikke deprimert, så det virker som protokollene til Medical Medium hjelper. Har vært sur og lei til tider, men det er annerledes. Nå har jeg ikke den mørke skyen som virket som den lå over absolutt alt.
Har også en venninne som har eksprimentert mye på meg med noe som heter Emotion Code, det høres ganske rart ut, men mulig det har hjulpet også. Jeg er iallefall ikke deprimert mer.

Anonymkode: 694f2...6b1

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg hater folk av og til. Men så gjør jeg det ikke, fordi jeg er så selvutslettende at jeg elsker hele verden. 

Noen ganger skulle det bare vært NOK ikke sant. At man skulle ønske det fantes en kosmisk balanse som bare sånn "hey, nei hun dere R, hun har fått nok nå hun". Men det er ikke sånn. Og det kan være så lite som setter deg ut. Jeg vet at hverdagen min er MYE bedre enn den var da jeg var alvorlig syk og innlagt på sykehus, men det skal så lite til, og jeg blir så sint på meg selv. Sint fordi jeg ikke kan kontrollere følelsene mine. Så sint fordi jeg er liksom voksen! "Du er voksen R!" sier jeg til meg selv, "Ta deg sammen!". For noen sier/gjør noe, som skipler alle følelsene mine og jeg kjenner at jeg mister grepet på meg selv, og følelsene flommer over og det kjennes ut som at jeg sprenger! Som at jeg ikke vet hvordan jeg skal føle ting. 

Og jeg vet at det handler om tilknytningsangst, og utrygghet, og at når en av mine tilknytningspersoner avviser meg så føler jeg meg så liten og ubetydelig, og plutselig i løpet av et sekund så har jeg gått i stykker igjen, og jeg blir så frustrert for "kom igjen, du vet jo at dette er sånn hun er!". Men selv om jeg vet hva som gjør det, så gjør det så vondt når du blir avvist. 

Beklager, jeg føler jeg ikke gir mening. Jeg skulle ønske jeg var veltilpasset! Jeg skulle ønske jeg ikke måtte gå årevis i terapi for å lære noe jeg skulle lært som barn. Jeg skulle ønske ikke innsiden min ble til lava når noen avviste meg. Jeg skulle ønske at jeg ikke begynte å tvile på om andre i det hele tatt var til, eller om jeg i det hele tatt er ekte, når jeg blir overveldet av følelser. For tenkt deg det, brennende lava inni deg? Det er jo helt jævlig, og du tenker "det er jo ikke mulig!?", og det er det jeg ofte tenker om følelsene mine. Jeg skjønner ikke hvordan veltilpassede mennesker holder alle følelsene sine inni seg uten å sprenge! Selv om ... ja :P Jeg sprenger jo ikke jeg heller, men det føles sånn, og så gjør jeg noe destruktivt på et eller annet vis for å klare å forholde meg til det. Følelser ass. Noen ganger, selv om depresjon er det verste i verden, skulle jeg ønske at DET var hele problemet, men det er alt og ingenting. Det er de grunnleggende grunnsteinene i livet mitt som er laget av plast, og når det da blir LAVA inni meg bare smelter de og alt ramler. 

Æsj, jeg blir forvirret av meg selv, føler at alt jeg skrev var kaotisk. Blæ. 

Håper dere har det fint folkens! Dere er invitert på middag her i morgen, vi bestiller pizza, og så lager jeg en salat, det blir fint dere. Skulle ønske dere var vennene mine, og vi bare kunne ta litt mer vare på hverandre. OG hvitløksdressing da. 

Peace and love
- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hater folk av og til. Men så gjør jeg det ikke, fordi jeg er så selvutslettende at jeg elsker hele verden. 

Noen ganger skulle det bare vært NOK ikke sant. At man skulle ønske det fantes en kosmisk balanse som bare sånn "hey, nei hun dere R, hun har fått nok nå hun". Men det er ikke sånn. Og det kan være så lite som setter deg ut. Jeg vet at hverdagen min er MYE bedre enn den var da jeg var alvorlig syk og innlagt på sykehus, men det skal så lite til, og jeg blir så sint på meg selv. Sint fordi jeg ikke kan kontrollere følelsene mine. Så sint fordi jeg er liksom voksen! "Du er voksen R!" sier jeg til meg selv, "Ta deg sammen!". For noen sier/gjør noe, som skipler alle følelsene mine og jeg kjenner at jeg mister grepet på meg selv, og følelsene flommer over og det kjennes ut som at jeg sprenger! Som at jeg ikke vet hvordan jeg skal føle ting. 

Og jeg vet at det handler om tilknytningsangst, og utrygghet, og at når en av mine tilknytningspersoner avviser meg så føler jeg meg så liten og ubetydelig, og plutselig i løpet av et sekund så har jeg gått i stykker igjen, og jeg blir så frustrert for "kom igjen, du vet jo at dette er sånn hun er!". Men selv om jeg vet hva som gjør det, så gjør det så vondt når du blir avvist. 

Beklager, jeg føler jeg ikke gir mening. Jeg skulle ønske jeg var veltilpasset! Jeg skulle ønske jeg ikke måtte gå årevis i terapi for å lære noe jeg skulle lært som barn. Jeg skulle ønske ikke innsiden min ble til lava når noen avviste meg. Jeg skulle ønske at jeg ikke begynte å tvile på om andre i det hele tatt var til, eller om jeg i det hele tatt er ekte, når jeg blir overveldet av følelser. For tenkt deg det, brennende lava inni deg? Det er jo helt jævlig, og du tenker "det er jo ikke mulig!?", og det er det jeg ofte tenker om følelsene mine. Jeg skjønner ikke hvordan veltilpassede mennesker holder alle følelsene sine inni seg uten å sprenge! Selv om ... ja :P Jeg sprenger jo ikke jeg heller, men det føles sånn, og så gjør jeg noe destruktivt på et eller annet vis for å klare å forholde meg til det. Følelser ass. Noen ganger, selv om depresjon er det verste i verden, skulle jeg ønske at DET var hele problemet, men det er alt og ingenting. Det er de grunnleggende grunnsteinene i livet mitt som er laget av plast, og når det da blir LAVA inni meg bare smelter de og alt ramler. 

Æsj, jeg blir forvirret av meg selv, føler at alt jeg skrev var kaotisk. Blæ. 

Håper dere har det fint folkens! Dere er invitert på middag her i morgen, vi bestiller pizza, og så lager jeg en salat, det blir fint dere. Skulle ønske dere var vennene mine, og vi bare kunne ta litt mer vare på hverandre. OG hvitløksdressing da. 

Peace and love
- R 

Anonymkode: 849b0...1ef

Synes alt du skrev gav veldig mening jeg. Den grusomme følelsen når man blir avvist av nære personer, den er jævlig. Alt blir rokket ved. En blir sikker på at det er noe galt med en selv og både følelser og tanker løper helt løpsk. Så prøver man å kontrollere følelsene på den ene eller andre måten, men det er jammen ikke alltid man finner rett strategi for det heller. 

Jeg frykter hverdagslivet, for som du sier, ja det er vel verre når en er så syk at en er innlagt, men ute i verden vil det stadig være situasjoner, tanker og følelser en må kjempe mot. Ute i verden går det ikke å legge seg i sengen og bli der hele dagen med personal som ser til deg og mat som kommer automatisk på bordet. Ute i verden må man kjempe. Hele tiden. 

Det skremmer i alle fall meg. 

Og dette med grunnsteiner/pilarer som smelter og som får alt til å falle sammen. Slik er det for meg også. Min psykiater har beskrevet mitt totale sammenbrudd som en livskrise pga jeg mistet hele fundamentet under meg. Uten fundament mistet jeg fotfestet og jeg mistet meg selv helt på samme tid. Ikke at jeg hadde det så bra før denne livskrisen, jeg har slitt i mange år, men ustabiliteten var stabil, hvis du skjønner hva jeg mener. 

Jeg synes det er interessant og fint å lese i denne tråden. Det er vondt å se at andre sliter, men på en måte godt å kjenne seg igjen i så mye og ikke føle seg helt alene. 

Jeg blir forresten med på den pizzaen. :)

Endret av Skadeskutt
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg vet at det handler om tilknytningsangst, og utrygghet, og at når en av mine tilknytningspersoner avviser meg så føler jeg meg så liten og ubetydelig, og plutselig i løpet av et sekund så har jeg gått i stykker igjen, og jeg blir så frustrert for "kom igjen, du vet jo at dette er sånn hun er!". Men selv om jeg vet hva som gjør det, så gjør det så vondt når du blir avvist. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Det gir mening for meg. Jeg har det sånn hele tiden, har hatt det sånn hele livet. Det er som du bygger deg opp, føler deg på veien til å bli frisk også kommer de for å bryte ned alt du har jobbet for også ligger du der som et nervøs nervevrak igjen. Jeg er så lei av å høre at jeg bare later som, at det bare er å skjerpe seg og ta seg sammen, at jeg er håpløs som ikke klarer det fordi det er så utrolig slitsomt for dem. 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gir mening for meg. Jeg har det sånn hele tiden, har hatt det sånn hele livet. Det er som du bygger deg opp, føler deg på veien til å bli frisk også kommer de for å bryte ned alt du har jobbet for også ligger du der som et nervøs nervevrak igjen. Jeg er så lei av å høre at jeg bare later som, at det bare er å skjerpe seg og ta seg sammen, at jeg er håpløs som ikke klarer det fordi det er så utrolig slitsomt for dem. 

Anonymkode: 59880...185

Hvem er det som sier sånt til deg? Er du den AB som har foreldre som behandler deg dårlig?  I så fall, så har i alle fall jeg lest nok til at jeg tror det beste for deg vil være å kutte kontakten med dem. De vil deg ikke noe godt, derfor bør du trekke deg unna. 

Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, men jeg føler de har brutt deg nok ned nå?

Endret av Skadeskutt
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, Skadeskutt skrev:

Hvem er det som sier sånt til deg? Er du den AB som har foreldre som behandler deg dårlig?  I så fall, så har i alle fall jeg lest nok til at jeg tror det beste for deg vil være å kutte kontakten med dem. De vil deg ikke noe godt, derfor bør du trekke deg unna. 

Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, men jeg føler de har brutt deg nok ned nå?

Ja, det er meg (bare sjekke AB-koden) og ja, det er lettere sagt enn gjort. Men tja, planen begynte å plotte seg opp i hodet mitt i går om hvordan jeg kunne forsvinne, bare pakke ryggsekken og dra fra Norge uten å se meg tilbake. Jeg vet bare ikke om jeg er sterk nok til det, å bare dra avgårde og satse på at alt ordner seg. 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er meg (bare sjekke AB-koden) og ja, det er lettere sagt enn gjort. Men tja, planen begynte å plotte seg opp i hodet mitt i går om hvordan jeg kunne forsvinne, bare pakke ryggsekken og dra fra Norge uten å se meg tilbake. Jeg vet bare ikke om jeg er sterk nok til det, å bare dra avgårde og satse på at alt ordner seg. 

Anonymkode: 59880...185

Må du dra? Holder det ikke bare å flytte for seg selv? Evt til en annen by i Norge? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Skadeskutt skrev:

Må du dra? Holder det ikke bare å flytte for seg selv? Evt til en annen by i Norge? 

Jeg bor for meg selv, da. :) Men jeg har prøvd det andre og alltid blitt funnet, så jeg tenker jo at jeg må ut av Norge om jeg skal klare å gjøre det permanent. 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Skadeskutt
21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor for meg selv, da. :) Men jeg har prøvd det andre og alltid blitt funnet, så jeg tenker jo at jeg må ut av Norge om jeg skal klare å gjøre det permanent. 

Anonymkode: 59880...185

Anmeld de for psykisk vold og trakassering. Få besøks- og kontaktforbud.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 timer siden, Skadeskutt skrev:

Anmeld de for psykisk vold og trakassering. Få besøks- og kontaktforbud.

Jeg liker min plan bedre, men jeg vil uansett bare si tusen takk! Jeg må innrømme at jeg begynte å gråte når jeg leste dette tidligere i stad, litt fortumlet, visste ikke helt hva jeg skulle si og egentlig fortsatt så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Er det lov å si at i ensomheten, i mørket så føler man seg plutselig ikke så alene mer? De siste dagene så har det sittet folk i andre enden her som har trodd på meg og ikke bagatellisert hvordan det føles. Jeg virkelig bare elsker denne tråden og alle dere flotte menneskene her inne  :hjerte: 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Og siden jeg er litt i det fortrolige humøret i dag. I et sånn jeg har grått av tårer fordi at dere er så snille med meg, så skal jeg dele noe som jeg har holdt hemmelig, holdt tett inntil brystet. Nå skal jeg innrømme at jeg har vært ordentlig betatt dette halvåret. På den måten at jeg studerer håret, smilet, øynene og ja, jeg forsøker å stirre bare på ansiktet. Det er et eller annet som jeg ikke klarer å sette fingeren på, et eller annet som stråler ut av han som en magnetisk kraft som drar meg mot han. Jeg føler meg som en tosk som stirrer på noen som er gift og han har sikkert fått det med seg for jeg er ikke flink med å skjule sånne ting. *kremt kremt* kona, som jeg også må forholde meg til, må sikkert syns jeg er en håpløs idiot! :nori:Jeg snakker aldri mer til han ennå jeg må om dagen, men når jeg ser han så får jeg en skikkelig iver etter å ta han med hjem og dra av han alle klærne. :fnise: Det er veldig nytt til å være meg, vanligvis så går jeg lei veldig fort og kjeder meg fort. Som sagt, så er det som om jeg føler at jeg har våknet opp fra et koma og endelig kjenner litt på dette med å leve. Men det er veldig forvirrende skal jeg innrømme. Sånn, da var det over. Så neste gang som jeg ser han så skal jeg løpe unna han som han var en giftig slange som er på jakt for å drepe meg. Rømme. 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker min plan bedre, men jeg vil uansett bare si tusen takk! Jeg må innrømme at jeg begynte å gråte når jeg leste dette tidligere i stad, litt fortumlet, visste ikke helt hva jeg skulle si og egentlig fortsatt så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Er det lov å si at i ensomheten, i mørket så føler man seg plutselig ikke så alene mer? De siste dagene så har det sittet folk i andre enden her som har trodd på meg og ikke bagatellisert hvordan det føles. Jeg virkelig bare elsker denne tråden og alle dere flotte menneskene her inne  :hjerte: 

Anonymkode: 59880...185

Å føle at man blir tatt på alvor og at noen ser hva man har vært igjennom og ikke bagatelliserer det er så veldig viktig. Jeg har en iboende frykt for å ikke bli tatt alvorlig, og det tror jeg blant annet har oppstått av å bli utsatt for psykisk vold og det at han aldri tok det til seg hvor mye det såret og hvor mye det på sikt ville kunne skade meg. 

Så jeg skjønner godt det føltes både godt, sårt og alle mulige følelser på en gang å føle at her er det flere som hører på hva du sier. Som tror på deg og som ikke prøver å snakke det bort. 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og siden jeg er litt i det fortrolige humøret i dag. I et sånn jeg har grått av tårer fordi at dere er så snille med meg, så skal jeg dele noe som jeg har holdt hemmelig, holdt tett inntil brystet. Nå skal jeg innrømme at jeg har vært ordentlig betatt dette halvåret. På den måten at jeg studerer håret, smilet, øynene og ja, jeg forsøker å stirre bare på ansiktet. Det er et eller annet som jeg ikke klarer å sette fingeren på, et eller annet som stråler ut av han som en magnetisk kraft som drar meg mot han. Jeg føler meg som en tosk som stirrer på noen som er gift og han har sikkert fått det med seg for jeg er ikke flink med å skjule sånne ting. *kremt kremt* kona, som jeg også må forholde meg til, må sikkert syns jeg er en håpløs idiot! :nori:Jeg snakker aldri mer til han ennå jeg må om dagen, men når jeg ser han så får jeg en skikkelig iver etter å ta han med hjem og dra av han alle klærne. :fnise: Det er veldig nytt til å være meg, vanligvis så går jeg lei veldig fort og kjeder meg fort. Som sagt, så er det som om jeg føler at jeg har våknet opp fra et koma og endelig kjenner litt på dette med å leve. Men det er veldig forvirrende skal jeg innrømme. Sånn, da var det over. Så neste gang som jeg ser han så skal jeg løpe unna han som han var en giftig slange som er på jakt for å drepe meg. Rømme. 

Anonymkode: 59880...185

Hehe, er det ikke en deilig følelse?  Hvorfor rømme?  Så lenge du er innstilt på at dette er en gift mann og dermed ikke tilgjengelig, så kan du jo bare nyte godfølelsen den gir deg. :) Jeg har hatt crush på mange utilgjengelige menn, men det har vært deilig å kjenne på litt gnistrende følelser. Ja rett og slett at en er i live og ikke bare en person på autopilot. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Skadeskutt skrev:

Å føle at man blir tatt på alvor og at noen ser hva man har vært igjennom og ikke bagatelliserer det er så veldig viktig. Jeg har en iboende frykt for å ikke bli tatt alvorlig, og det tror jeg blant annet har oppstått av å bli utsatt for psykisk vold og det at han aldri tok det til seg hvor mye det såret og hvor mye det på sikt ville kunne skade meg. 

Så jeg skjønner godt det føltes både godt, sårt og alle mulige følelser på en gang å føle at her er det flere som hører på hva du sier. Som tror på deg og som ikke prøver å snakke det bort. 

I går, for første gangen i mitt liv, så hadde jeg lyst på å klemme noen mens tårene sprutet. Jeg fikk lyst til å løpe ut og klemme den nærmeste, ja, bare en eller annen. Det var så uvant og så rart, helt ubegripelig. Jeg har alltid tenkt på meg som alene, som sterk, som en som ingen trenger noen. Men igjen, så trengte jeg noen, ja, om så bare en vilt fremmed på gaten. 

Men ja, det er deilig når noen aksepterer det. Jeg kjente jeg ble lei meg på dine veier fordi at det betyr at du også har kjent på de vonde følelsene. Å bli latterliggjort, å bli gjort narr av, å bli kalt alle utenkelig ting. Om det er sånn, om jeg bare må spørre. Kan du huske noen av de gode minnene (hvis det er noen da)? Jeg vet selv at det jo er gode minner, jeg har hørt om dem, men jeg kan ikke huske dem. Alt jeg kan huske er det

 Hehe, er det ikke en deilig følelse?  Hvorfor rømme?  Så lenge du er innstilt på at dette er en gift mann og dermed ikke tilgjengelig, så kan du jo bare nyte godfølelsen den gir deg.

:) Jeg har hatt crush på mange utilgjengelige menn, men det har vært deilig å kjenne på litt gnistrende følelser. Ja rett og slett at en er i live og ikke bare en person på autopilot. :) 



Fordi jeg har så lyst til å ta på han at jeg kjenner jeg blir helt gal så det beste er å holde seg milevis unna :fnise:

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I går, for første gangen i mitt liv, så hadde jeg lyst på å klemme noen mens tårene sprutet. Jeg fikk lyst til å løpe ut og klemme den nærmeste, ja, bare en eller annen. Det var så uvant og så rart, helt ubegripelig. Jeg har alltid tenkt på meg som alene, som sterk, som en som ingen trenger noen. Men igjen, så trengte jeg noen, ja, om så bare en vilt fremmed på gaten. 

Men ja, det er deilig når noen aksepterer det. Jeg kjente jeg ble lei meg på dine veier fordi at det betyr at du også har kjent på de vonde følelsene. Å bli latterliggjort, å bli gjort narr av, å bli kalt alle utenkelig ting. Om det er sånn, om jeg bare må spørre. Kan du huske noen av de gode minnene (hvis det er noen da)? Jeg vet selv at det jo er gode minner, jeg har hørt om dem, men jeg kan ikke huske dem. Alt jeg kan huske er det
 



Fordi jeg har så lyst til å ta på han at jeg kjenner jeg blir helt gal så det beste er å holde seg milevis unna :fnise:

Anonymkode: 59880...185

Var det ikke en god følelse?  Å kjenne på at du ikke er helt alene i verden? Det er derfor slike forum kan være til stor hjelp. Det er både terapi å skrive og reflektere rundt egen situasjon, man kommer i kontakt med mange mennesker som også av ulike grunner sliter i hverdagen og man innser at man er ikke svak som sliter, man er faktisk sterk som kjemper.  Også er det jo faktisk sånn at man kan hjelpe hverandre. Gi hverandre både råd, trøst og dele erfaringer. :)

Vet du, jeg var sammen med min x i ni år. Tok en mnd fra vi ble sammen til den psykiske volden og hans "sanne jeg" kom til overflaten. Vi har jo hatt mange fine stunder sammen og vi har satt to flotte gutter til verden, men jeg husker definitivt mest det dårlige. Jeg må på en måte aktivt gå inn for å tenke på de gode tingene i forholdet, for stort sett så er det de negative minnene som dukker opp. Samme gjelder fra feks ungdomsskolen. Har jo mange bra minner derfra, men jeg husker flest dårlige minner. De tar helt over for man blir så skadet av å bli behandlet slik, men man kan heldigvis trene seg på å ikke tenke så mye på slike ting at det opptar for mye i hverdagen, men det er ikke lett for det er stadig ting som trigger hukommelsen. 

Og akkurat som deg så kommer jeg ikke unna han. Jeg har barn med han og er tvunget til å jobbe for et godt samarbeid, men det er under en uke siden sist han var frekk og spydig mot meg. Det ligger som et latent stress i meg for jeg vet aldri når han tenner på pluggene. Hver gang jeg ser jeg har fått melding hos han eller jeg har noe jeg må ta opp med han så blusser stresset opp for jeg føler ikke jeg klarer å håndtere den dårlige behandlingen mer. Det bryter meg ned og preger meg omtrent hver dag. Har faktisk tenkt til å få saksbehandler i barnevernet (inne i bildet pga jeg er innlagt, men de holder på å trekke seg ut, har vært til stor hjelp) til å gi meg og evt. Han veiledning for dette kommer jeg ikke til å takle i minst 17 år til. 

 

 

Haha ja da skjønner jeg du holder deg unna når det utvikler seg til et slikt begjær. :ler:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elaine Marley

Endret av Elaine Marley
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...