Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg må bare føye til at jeg føler meg som en fiasko i dag. 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg føler meg også som en stor fiasko. Klarer ikke skaffe meg en jobb, har prøvd i to år. Hva er jeg? En idiot!

Anonymkode: dd2e3...f78

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

I dag så har jeg gråt, bannet, sutret, hylt og tja, kjent det virkelig boble i meg av sinne. For en fantastisk dag. Jeg, som jobber for å bli mindre grinete, har hatt en skikkelig grinete dag. 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
AnonymBruker

Hvorfor må ting være så vanskelig i blant. Her skal vi prøve å leve, prøve å leve normalt, men ting ender bare i kaos. Problemet ligger et sted mellom lite livserfaring og isolasjonen som kom på grunn av depresjonen. :ler: Jeg prøver å le av det. Det er så mye rart som skjer i kroppen min. Det er som et åpent kart som jeg ikke kan forstå noen ting av. :P 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har gått på en smell nå.... 

Har slitt med depresjon store deler av livet, men for det meste har jeg klart å holde meg flytende på ren viljestyrke. Nå er jeg helt tom, jeg har ingenting igjen. 

Jeg vil ikke gå inn på hva, men jeg har alt for mye ansvar og ting jeg må ta vare på i tillegg til full jobb. Det er ikke ting jeg kan slippe, andre er fullt avhengige av meg. Det har blitt for mye for meg. Jeg har sittet her i mange timer og prøvd å finne kreftene til å gå i dusjen eller lage meg frokost. Jeg ender bare opp med å sitte og grine for alt jeg ikke klarer. Det er så mye jeg skulle ha gjort, men jeg orker ikke. I lang tid har jeg nedprioritert meg selv for å klare å få hverdagen til å gå opp. Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe fordi jeg hadde lyst til det, når pliktene er gjort er kreftene borte. De siste månedene har jeg trukket meg inn i meg selv i et forsøk på å holde meg samlet. Jeg orker ikke le lenger, smilene er falske. Bit for bit har jeg mistet kreftene. Matlysten er borte, jeg spiser når jeg kjenner at kroppen svikter, men mat smaker ingenting. 

Jeg klarer ikke å opprettholde alt lenger, men det er vanskelig å akseptere. Alle ber meg om å gå til legen og be om en sykmelding. Men jeg tenker: Kanskje jeg kan klare det likevel, bare jeg prøver hardt nok. Jeg vil ikke at det skal gå utover arbeidsgiver at jeg har mer enn jeg klarer. Når vet en at nok er nok? Jeg krever alltid av meg selv at jeg skal klare alt livet kaster min vei. Jeg føler at det er mitt ansvar å klare det. Jeg bruker veldig mye krefter på å komme meg gjennom arbeidsdagen. Hukommelsen er svekket, jeg må stadig kontrollere det jeg gjør. Når jeg er ferdig på jobb er jeg helt skjelven. 

Det har blitt for mye for meg, men jeg klarer ikke å akseptere det..... Kan noen gi meg et råd? Jeg må klare mer enn jeg evner....er så fortvilet....

Anonymkode: a16a3...fca

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt

Jeg er diagnostisert med alvorlig depresjon med et komplisert og atypisk symptombilde. Vanskelig å behandle. 

Har vært innlagt på akuttpsykiatrisk sengepost i fem måneder og tre dager. Skal være her minimum en måned til. 

Det går ikke stort bedre. Jeg er så depressiv og ser så mørkt på framtiden. Klarer ikke se at dette kan bli bedre. Psykiateren min sier "det går over", det er "depresjonen som snakker". Jeg kan se det fra et faglig perspektiv,  men ut fra følelsene mine?  Nei da føler jeg ikke dette kan gå over. 

Er så sliten og utmattet. Når jeg våkner på morgenen så vil jeg bare at natten skal komme igjen. Siden jeg får sovemedisin her på sykehuset så sover jeg faktisk om natten. Noe jeg ikke gjorde før innleggelsen. Sover gjerne 12 timer pluss at jeg ligger/sitter passivt i sengen mange timer per dag. 

Det at jeg er langtidsinnlagt på akuttpost sier seg vel selv at jeg har gjort ting som er farlig/er veldig ustabil, men det er ikke lov til å skrive om. 

Uansett. Har en veldig flink psykiater. Er bare det at ikke noe av medisinering fungerer, ikke elektrosjokkbehandling oh jeg er så dypt deprimert at selv om samtalene hjelper veldig så klarer jeg ikke å jobbe aktivt med meg selv. Har byttet til ganske sterke medikamenter nå da, så håper det skal gi meg løftet jeg trenger for å klare å jobbe videre med meg selv. Har bare en så veldig lang vei å gå. 

Skriving er terapi for meg da. Så jeg har en dagbok som jeg skriver litt på her inne pluss at jeg har en "fysisk" dagbok hvor jeg skriver hjerterått ærlig. Er jo regler å følge her på forumet. I alle fall så lindrer det der og da/ funker som midlertidig avledning. 

Sliten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Skadeskutt
7 timer siden, BlendaSensitive skrev:

Gir deg en stor klem @Skadeskutt. :klem: 

 

Takk :hjerte:

Litt "artig"  at jeg skrev om at sovemedisinen redder nattesøvnen min. Det er jammen sant. Jeg har hatt så lavt blodtrykk og puls hele dagen at det har vært stadige kontroller og endt med at jeg ikke har fått verken angstdempende medisin eller sovemedisin. Så i tillegg til den utmattelsen og svimmelheten jeg har pga blodtrykket så har jeg vært våken i nesten hele natt. Dette med søvn var jo et problem før jeg ble "dopet ned" hver natt. Har visst ikke blitt bedre. 

Den psykiske formen min blir mye dårligere når jeg ikke får søvn. Nesten så jeg merker det allerede. Har liksom nervene på utsiden og en følelse av å knekke sammen hvert øyeblikk. Men så ble det jo bråslutt med både angstdempende og sovemedisin, så sånn sett ikke så rart. Ved gradvis nedtrapping hadde det kanskje ikke føltes like godt på kroppen. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Katten.2.0

Søvn er noe av det viktigste vi har både for den fysiske og psykiske helsen vår, Skadeskutt. Håper du får sovet ordentlig snart :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
3 minutter siden, Katten.2.0 skrev:

Søvn er noe av det viktigste vi har både for den fysiske og psykiske helsen vår, Skadeskutt. Håper du får sovet ordentlig snart :)

Sant det. Det samme gjelder mat. Synd jeg sliter litt der også. :P

Takk for det. Håper blodtrykket bedrer seg i morgen. Da får jeg nok tilbake medisinen, men kjenner det enda er lavt. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Katten.2.0

Det er ganske typisk at når den mentale/fysiske helsen faller, så faller også grunnpillarene med dem.

*klem*
Satser på at morgendagen er en bedre dag for alle i denne tråden.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
11 minutter siden, Katten.2.0 skrev:

Det er ganske typisk at når den mentale/fysiske helsen faller, så faller også grunnpillarene med dem.

*klem*
Satser på at morgendagen er en bedre dag for alle i denne tråden.

Absolutt sant. 

Klem til deg også, dersom du trenger det. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

For en flott tråd! 

Jeg føler meg relativt møkk i dag. Det at jeg er deprimert og emosjonelt ustabil av borderline type har alltid vært veldig hemmende, men jeg har aldri følt meg så dårlig ved tanken av å sette en fot utenfor huset og være rundt mennesker som jeg gjør nå. Dysmorfofobi har virkelig tatt kontroll over livet mitt som er et enda større problem med tanke på at jeg er student og har mye ansvar og ting jeg må få gjort. Jeg har måtte flyttet hjem til mine foreldre på grunn av dette og det er dem som prøver å få meg opp om morgenen. De siste ukene har det vært nærmest umulig, og i dag, i et forsøk i å få meg opp, gikk faren min ut utenfor vinduet mitt som var åpent og truet med at han kom til å legge en stor edderkopp inn på soverommet om jeg ikke stod opp. Det høres helt latterlig ut, noe det egentlig er, men det var helt jævlig med tanke på at jeg har edderkoppfobi i den grad at kroppen min kan finne på å kollapse bare jeg ser en. Han tullet jo selvfølgelig, men hadde jeg vært frisk hadde jeg løpt ut av rommet med en gang. Endte opp med at jeg bare lå der og gråt (jeg gråter sjeldent) uten å bevege meg. Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor mine pårørende, jeg prøver så hardt men det ser ikke ut til å være godt nok.

Anonymkode: 6f7d3...2dd

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg kjenner jeg stresser over filleting som jeg egentlig ikke burde stresse over, men kroppen min går helt i beredskap som det er noe farlig som var på vei til å angripe. Jeg tar meg i å tvile på alt alle sier til meg og betviler intensjonene deres. Jeg føler meg skammelig for å betvile det vilt fremmede mennesker sier. Vet at jeg er paranoid. Vokst opp i en familie der alt jeg har sagt blir betvilt, alt jeg har gjort har blitt betvilt så nå betviler jeg alt alle andre sier. Flinke meg, tar med meg mønstre videre. ;)

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Katten.2.0

I dag spurte psykologen meg om hva som gjør meg lykkelig. 'Sex og øl' var visst ikke svaret hun hadde sett for seg.

:nigo:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skadeskutt
5 timer siden, Katten.2.0 skrev:

I dag spurte psykologen meg om hva som gjør meg lykkelig. 'Sex og øl' var visst ikke svaret hun hadde sett for seg.

:nigo:

Haha. Øl kan jeg være enig i (som jeg ikke kan drikke pga medisiner, kjedelig nok), men sex klarer jeg meg fiiiint uten. Det har xen min sørget for. Hurra. :P

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er på vei ut av komfortsonen min og havner oppi situasjoner som jeg ikke føler meg helt vell i. Jeg fullfører, det skal jeg ha men det er haugevis av humper underveis for å komme i mål. Usikkerheten min kommer når alt ikke går perfekt og en del folk må jo tro jeg er helt tilbakestående når jeg babler i vei. :sjenert:

Anonymkode: 59880...185

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er så utrolig  lei av meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare drite i at jeg kanskje ikke er verdens peneste kvinne og aldri vil bli det? Hvorfor lar jeg det plage meg sånn hver eneste dag? 

Jeg føler meg som en byrde for alle de jeg er glad i. Det er så vanskelig å spille en rolle hvor jeg faktisk er genuint glad og gleder meg til ting. Jeg vil jo ofte bare legge meg ned å gråte, men jeg kan ikke gjøre det hele tiden. Jeg kan ikke dra med meg mine nærmeste ned i mitt sorte hull. 

Anonymkode: 33cbd...0d3

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dillyduzit
58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så utrolig  lei av meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare drite i at jeg kanskje ikke er verdens peneste kvinne og aldri vil bli det? Hvorfor lar jeg det plage meg sånn hver eneste dag? 

Jeg føler meg som en byrde for alle de jeg er glad i. Det er så vanskelig å spille en rolle hvor jeg faktisk er genuint glad og gleder meg til ting. Jeg vil jo ofte bare legge meg ned å gråte, men jeg kan ikke gjøre det hele tiden. Jeg kan ikke dra med meg mine nærmeste ned i mitt sorte hull. 

Anonymkode: 33cbd...0d3

 

Du skriver som om du skulle ha forstått hva som skjer inne i hjernen min, men du må huske på å være tøff, du er helt klart god nok for de rundt deg, selv om det til tider ikke vil virke slik. Depresjonen er ute etter å ta deg, og det er noe du virkelig må huske når du sitter i det dypeste synkehullet, du må aldri glemme at du er så veldig viktig for de rundt deg, og at du er en stor del av dem, selv om det kanskje ikke virker slik nå. Det lureste jeg tror du kan gjør nå er å ta kontakt med den som står deg nærmest, og forklare uten å være redd for å dra dem ned i gjørma, for som oftest vil de kun hjelpe. Ønsker deg alt godt, og håper du finner ut av det etter hvert :hjerte:

Så for noen uker siden tok jeg kontakt med mamma og åpnet meg helt, og jeg tror at hun fikk ett nytt bilde av hvordan jeg faktisk har det med meg selv, noe som føles veldig godt nå i etterkant. Men det har vært noen tunge tider, tankene om å bare avslutte alt har vært oftere tilstedet, men redselen for de som blir igjen er for stor. Jeg tok tak i meg selv her om dagen, og bestilte en legetime etter en lang tid, og da er det ingen kjære mor for fastlegen. Om han kommer med vrålet sitt; "Det hjelper å gå en tur i solskinn" så kommer jeg nok til å si det rett som det er. Jeg kjenner at jeg har mer å gi, mer å kjempe. 

Jeg har jo alltid hatt laktoseintoleranse, men kuttet ut laktoseprodukter så langt det går, og for en liten uke siden bestemte jeg meg for å kutte ut melkeprodukter alt i alt, og for en forskjell! Jeg har hatt noen tunge dager, men plutselig dukket det opp et lys i tunellen, langt der borte, magen har ikke vært et problem og søvnen kommer endelig tilbake. Kanskj jeg endelig er på vei til noe mer positivt? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Vackra

Denne tråden gjør meg takknemlig for at jeg kun er plaget av en mild depresjon, og ikke en like alvorlig som flere av de jeg leser om her inne. Klem til alle sammen! 

De siste fire månedene har vært nedfor-periode med typisk uforklarelig uro, forvirring, nedstemthet, og motløshet. MEN det har heldigvis vært "hele livet" (sent i barneårene/tidlig tenårene), så jeg vet at det kommer lysere tider, bare ikke når. 

I mellomtiden må man bare jobbe med det man har. Om dagen går det mye i trening. Takk gud trening, selv om lykken det gir bare er midlertidig. Så mye bedre man føler seg etter en gåtur eller litt styrketrening. 

Har aldri delt noe i denne tråden, så er ikke sikker på om jeg "følger de uskrevne retningslinjene", men poster likevel.

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...