Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har tenkt en stund på å skrive i denne tråden. Fint å se at flere har det litt på samme måte, selvom det er fryktelig at vi må ha det sånn. Men det hjelper på en måte at man er fler.

Hvordan vet man om man er deprimert? Jeg har kanskje noen tendenser til det. Og det er kanskje ikke så rart? Jeg opplevde gjentagende seksuelt misbruk i barndommen av en omsorgsperson. Det er det største sviket jeg kan tenke meg, og har påvirket meg veldig. Som liten var jeg sosial og utadvent, jeg var glad, morsom og elsket å utfordre meg selv. Var en liten tøffing :)  Overgrepene endret hvem jeg kunne ha blitt, og skulle ønske jeg var.

Jeg sliter ganske mye, og stiller derfor ikke høye krav til meg selv. Jeg tenker på en måte at alt jeg får til er en bonus, hvis dere skjønner? Jeg klarte å fullføre utdanningen, og få meg jobb, og det synes jeg egentlig er veldig godt gjort. Jeg har kjøpt meg leilighet, og det er jeg også fornøyd med å ha klart.

Selvbildet og selvfølelsen varierer litt. På en side så hater jeg meg selv, alt fra utseende til personlighet. Jeg fungerer dårlig i sosiale sammenhenger, skulle ønske jeg mestret dette bedre. Jeg klarer meg greit på to-eller tremannshånd, men i grupper er jeg ikke deltagende i samtalen. Selv med venner. Jeg har lite tro på meg selv, og at det jeg har å si er lite interessant, så da er det best å ikke si noe teit. Jeg sliter med smalltalk, skulle ønske jeg var god på dette. Men samtidig ikke., for det interesserer meg ikke. Jeg har nok også litt tendenser til angst. Kan planlegge ting med venner, men når dagen nærmer seg vil jeg ikke og må avlyse. Jeg trives også godt i eget selskap, så jeg vet ikke om det er angst, eller om jeg rett og slett bare vil være alene. Litt vanskelig å vite. Men det føles jo likevel godt når jeg har vært sammen med en venninne eller to.

Men på den andre side så ser jeg jo at jeg er en flott person. Jeg er søt og snill, rolig, nokså selvstendig (med hjelp av mamma :)), er til å stole på. liker å være i naturen, elsker fjellturer osv. Så jeg har mange positive egenskaper også. Så jeg hater ikke meg selv sånn egentlig. Jeg skulle bare ønske at jeg var den jeg skulle ha blitt, hvis dere skjønner? Det var ikke min feil at det skjedde, jeg bestemte ikke at det skulle ødelegge livet mitt.

Jeg er nå blitt 31 år gammel. Det er "meningen" at man skal få seg kjæreste og stifte familie. Av åpenbare grunner sliter jeg veldig med selvbildet når det kommer til det følelsesmessige, og jeg ser ikke for meg å noen gang kunne få en kjæreste. Jeg klarer ikke å åpne meg, og blir helt merkelig rundt gutter jeg finner attraktive. Alt jeg ønsker er en kjæreste. En jeg kan dele hverdagen med, dra på turer med, gjøre ting sammen med. Å ha en person som er der for meg alltid, det hadde vært fint. Jeg er jo mye ensom, både fordi jeg ønsker det selv, fordi jeg avlyser og fordi mine venner er alle i forhold. Jeg komemr heller aldri til å fortelle noen om overgrepene, så jeg kan ikke forklare for folk hvorfor jeg er som jeg er. 

Jeg tenker litt sånn, hva er poenget med dette livet? Jeg er ikke suicidal, bare for å ha sagt det. Jeg lever ikke, bare eksisterer. Hva er poenget med det da? Jeg har det ikke spesielt godt med meg selv, har en vond følelse i meg hver dag, går på jobb, kommer hjem, ser litt på netflix, og legger meg. Det er det livet mitt består av. Jeg vil jo ikke sløse bort livet, jeg vil ha et godt liv. Jeg vil oppleve ting og gjøre ting som jeg kan tenke tilbake på med glede. Jeg vil som 80-åring kunne se tilbake på livet og tenke ååh jeg har virkelig levd livet. Det hadde vært noe :)

-S

Anonymkode: 03d32...00b

Du er jo fortsatt ung, du har fått til mye. Og kan fortsatt få til mye. Reise rundt i verden og oppleve andre kulturer osv. Drar du til psykolog? Hadde kanskje vært greit å få ut alt dette :klem: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ok. Dette var egentlig et godt tiltak, men usikker på hvor jeg skal begynne med å prate i vei. Det er en lang og komplisert historie. Livet mitt har stått på pause de siste årene fordi at jeg gikk på en stor vegg, ikke bokstavelig talt. Jeg har glemt hvem jeg er som person, jeg har glemt å følge med på hva som foregår rundt meg. Jeg har blitt venneløs og alene, noe som jeg har forståelse for fordi at det er slitsomt å være rundt mennesker som er bare negative og lei seg. Familien lar meg ikke være alene, men der kan jeg ikke nevne noe. De kaller det patetisk oppførsel og latskap. 

Jeg har vært ettergivende, jeg har vært feig, jeg har godtatt alt og latt meg tråkke på. Det er vanskelig å reise seg, det er vanskelig å vise styrke, men jeg skal prøve. Nå fomler jeg rundt i mørket og ender opp med å dumme meg ut gang på gang. Å bli utbrent med medfølgende depresjon er som et ond kryp som spiser deg opp innvendig og fører deg tilbake til barndommen der du må lære alt fra starten igjen. Det teite, dumme krypet har nå kravlet ned til magen min og ligger der som en intens smerte. Jeg prøver meg frem men ender med å dumme meg ut gang på gang. I går satt jeg og gråt så tårene trillet. Følte meg ganske tragisk der jeg satt og hulket. Min feil som var ettergivende, men i det minste så prøvde jeg å rette opp i det. 

Jeg skulle ønske jeg hadde en venn, en ordentlig venn! 

Anonymkode: 59880...185

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har dessverre ikke klart å fullføre Videregående en gang. Mangler siste året. Planen var å ta et "friår" og komme tilbake igjen, men slik ble det ikke. Et år ble til 7 år :( Jeg klarte ikke å komme tilbake og føler meg som DEN taperen! Som ikke klarte det jeg liksom skulle gjøre. Angrer litt på at jeg ikke bare beit tennene sammen å fullførte, men jeg hadde veldig mye fravær og gruet meg til å dra på skolen. Trodde et år borte fra skolen ville hjelpe,  men nei.

Arg, denne dumme angsten ødelegger jo alt! Føler meg så mislykket. Alle mine søsken har fullført Videregående og eldste søsteren min er snart ferdig utdannet sosionom. Mens de andre studerer. Så var det meg da, som ikke klarte Videregående, ikke har jobb og som føler meg som en taper :(  Helt utrolig at kjæresten min holder ut 

Jeg føler at jeg går glipp av så mye. Livet bare raser forbi og jeg gjør ikke det en vanlig person i midten av 20 årene gjør. Reiser, fester, konserter, bowling, byen, vennekvelder, ut å spise osv. Jeg blir kvalm bare å tenke på å dra ned til sentrum. Nei huff :( 

 

Endret av Snuppah00
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Snuppah00 skrev:

Jeg har dessverre ikke klart å fullføre Videregående en gang. Mangler siste året. Planen var å ta et "friår" og komme tilbake igjen, men slik ble det ikke. Et år ble til 7 år :( Jeg klarte ikke å komme tilbake og føler meg som DEN taperen! Som ikke klarte det jeg liksom skulle gjøre. Angrer litt på at jeg ikke bare beit tennene sammen å fullførte, men jeg hadde veldig mye fravær og gruet meg til å dra på skolen. Trodde et år borte fra skolen ville hjelpe,  men nei.

Arg, denne dumme angsten ødelegger jo alt! Føler meg så mislykket. Alle mine søsken har fullført Videregående og eldste søsteren min er snart ferdig utdannet sosionom. Mens de andre studerer. Så var det meg da, som ikke klarte Videregående, ikke har jobb og som føler meg som en taper :(  Helt utrolig at kjæresten min holder ut 

Jeg føler at jeg går glipp av så mye. Livet bare raser forbi og jeg gjør ikke det en vanlig person i midten av 20 årene gjør. Reiser, fester, konserter, bowling, byen, vennekvelder, ut å spise osv. Jeg blir kvalm bare å tenke på å dra ned til sentrum. Nei huff :( 

 

Vil du bruke den beste alderen din på å sitte å angre. Kjære deg, Finn ut mulighetene til om du kan ta det nettbasert? Og jobb får du også etterhvert. Mye man kan gjøre selv. Husk, tro kan flytte fjell ☺️ Drøm stort 👍

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snart 24 år gammel jente. Vært full av angst og depresjon fra jeg var ca 13 år gammel til 23 år pga. jeg slet med en traumatisk hendelse jeg ble utsatt for i barnealder. Klarte ikke å ta tak i problemene før i fjor. Så fort jeg åpnet meg for lege og psykolog kjentes kroppen tusen kilo lettere og jeg kunne virkelig kjenne gleden ved livet.

I snaue 5 måneder varte forsmaken på lykkelivet. Så havnet jeg i en depresjon igjen. Og jeg føler livet er så ufattelig urettferdig når det ikke er min skyld at jeg i utgangspunktet ble deprimert og "ødelagt", forså at jeg i fjor prøvde å bygge opp livet mitt igjen. Men så raser plutselig verden i mot meg.

Anonymkode: cdc03...be0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

48 minutter siden, sweety pie skrev:

Vil du bruke den beste alderen din på å sitte å angre. Kjære deg, Finn ut mulighetene til om du kan ta det nettbasert? Og jobb får du også etterhvert. Mye man kan gjøre selv. Husk, tro kan flytte fjell ☺️ Drøm stort 👍

Nei, så klart ikke. Jeg har tenkt på nettstudier, men må liksom være 100% motivert og ha ork. Jeg bare redd for at jeg dropper ut. Jeg må jo få orden på livet mitt. Men det føles bare så håpløst til tider. En ond sirkel. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 kan du også kontakte Kors På Halsen.

Nori, mod

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å, kjære @dillyduzit, hver gang du gjør deg selv naken og skriver ærlig (eller i nærheten i alle fall, tror jeg da) så brister hjertet mitt for deg. Du når frem til meg, får meg til å føle med deg. Og alltid, alltid, skulle jeg ønske jeg kunne gjøre noe for å ta bort litt av smerten din. Jeg skulle så ønske at jeg kunne løfte av børen din, og at du i bare ett sekund kunne kjenne hva livet kunne være uten alt dette vonde som tynger deg ned. Du skriver godt. 

Dette minnet meg på en episode fra den nye serien 13 reasons why. Der var det ett eller annet om at alt man skriver må komme fra et ærlig sted for at det skal bli godt, for kun da kan det nå frem til mennesker. Fritt tolka! Og så husker jeg et ordspråk eller noe sånt (var det også fra serien) "det som kommer fra ingenting, ER ingenting". Å fortelle ærlig, og la noen høre ordene som beskriver hvordan landskapet ser ut fra innsiden vår, det er ærlig, og modig. Men det er også å bygge bro. 

Jeg kjenner meg igjen i det å kjenne meg redd for fremtiden. Men noe som hjelper meg er at jeg har en terapeut som jeg virkelig føler er på mitt lag. Jeg har slitt med tilknytning og slike ting, men jeg begynner å stole på denne personen. Jeg skulle ønske du hadde det samme. Noen du kunne stole på at brydde seg, og hørte på deg og så deg. 

Inspirert av ideen om å la noe av innsiden vise igjen på utsiden: 

Eg lurer på om alle kjenner seg så aleine ... 
Ja, så aleine at alt er lysare enn lyst og svartare enn svart, 
på same tid. Intenst.
Så aleine at lufta rundt ein, inni ein, blir til eit sugande vakuum, samtidig
som det knebler deg, og klemmer deg, og knuser deg. 
Kjenner alle seg så aleine at dei trur at før eller seinare vil børa av 
heile verda
knuse deg så flat og i så mange bitar at du rett og slett blir til
ingenting? 

Eg kjenner meg aleine. 
Eg kjenner meg aleine. 
Eg kjenner meg så aleine at ordet "eg" blir til ein spottande ironi. 

Eg skal innrømme det, av og til er eg letta fordi eg er aleine
for folk er idiotar, og eg hater verda. 
Men eg hater jo ikkje verda. Ikkje egentlig. Det er løgn!
Eg kjenner meg berre så aleine. Og verden er alltid 
saman med

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

 

Men hver gang jeg gjør meg selv naken og ærlig, så blir det slettet. Så kanskje jeg ikke kan være like ærlig likevel? Jeg sa i fra til samboer i går kveld etter at ting hadde roet seg litt, at det ikke hadde vært en god dag. Jeg behøvde ikke å forklare meg, han vet godt hvor dypt jeg kan gå. Men jeg merket at det var litt vanskelig med å finne et godt svar til deg, du er jo alltid så klok og vet hva man skal si for at den andre, i mitt tilfelle, ikke skal føle seg så alene. 

Jeg har vært hos psykolog som erklærte meg frisk, skulle jeg få et tilbakefall kunne jeg ta kontakt med raskt tilbake tjenesten i kommunen jeg bodde i, men i realiteten så var jeg jo aldri frisk, jeg sa bare hva hun ville at jeg skulle si, for det virket nesten som om jeg var en byrde, både for hun og for fastlegen. Og dessverre, føler jeg at min nye fastlege ikke tar det hele seriøst. Men ting går seg vel til, en gang. 

Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på noen nye bilder i morgen, dersom humøret er bedre. Det er liksom verken på bunn eller topp, det er bare en stødig rett under helt ok linjen, det er ingen følelser. Men jeg fikk hvertfall grått i dag, kanskje overlegen syntes at jeg overdrev, men i fullstendig panikk og "livløs" under gastroskopien så fikk jeg et massivt gråteanfall, det stoppet ikke før lenge etter timen. Kanskje en blanding av reaktiv hypoglyekmi og den følelsen av å være den byrden for alle rundt meg? 

Du nevnte 13 reasons why, og jeg tror du har et godt poeng med hvordan du tolket det du tolket. Jeg så siste episode, midt i et depressivt fall og vel, kanskje ikke det beste tidspunktet for det, men om Hannah klarte å spille inn alle disse tapene og var så ærlig om det hele, hvorfor kan ikke jeg? Så bakomfilmen av serien, hvor de sa det var viktig å snakke om dette, og ikke legge det hele under et teppe, og det var vel kanskje det som var hele startskuddet. Jeg er forsatt redd for fremtiden, og det tror jeg nok jeg alltid kommer til å være. 

Jeg har kopiert diktet og lagret det på notater, så skal jeg ta det opp hver gang jeg treffer bunnen. Det hjalp. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Snuppah00 skrev:

Jeg har dessverre ikke klart å fullføre Videregående en gang. Mangler siste året. Planen var å ta et "friår" og komme tilbake igjen, men slik ble det ikke. Et år ble til 7 år :( Jeg klarte ikke å komme tilbake og føler meg som DEN taperen! Som ikke klarte det jeg liksom skulle gjøre. Angrer litt på at jeg ikke bare beit tennene sammen å fullførte, men jeg hadde veldig mye fravær og gruet meg til å dra på skolen. Trodde et år borte fra skolen ville hjelpe,  men nei.

 

 

2 timer siden, Snuppah00 skrev:

Nei, så klart ikke. Jeg har tenkt på nettstudier, men må liksom være 100% motivert og ha ork. Jeg bare redd for at jeg dropper ut. Jeg må jo få orden på livet mitt. Men det føles bare så håpløst til tider. En ond sirkel. 

Ti år her. Jeg angrer selv på at jeg ikke beit tennene sammen mens jeg gikk på videregående. Jeg har prøvd meg på norsk fire ganger. Droppet to ganger og stryket to ganger i nynorsk. :pls: 

Anonymkode: 59880...185

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@dillyduzit svaret ditt gjorde meg ganske emosjonell, men jeg klarer ikke å skive hvorfor akkurat nå. Og jeg vil svare deg på det du sier om at hver gang du gjør deg naken blir det slettet! Men tankene spinner alltid fortere enn fingrene, og selv om hjernen min er ferdig med et svar og tanker rundt det, så forsvinner de plutselig når jeg prøver å fange dem og få dem ut gjennom tastaturet. 
Men i stedet ble jeg inspirert av deg til å skrive diktet nedenfor. Om hvordan vi ikke klarer å se de positive sidene ved oss selv, og ikke klarer å tro på noen når de sier noe bra. 

---

Eg skulle ønske du kunne sjå deg sjølv, slik
eg ser deg. 
For eg veit at sjølv når eg fortel deg det, så trur du meg ikkje. 
Ikkje fordi du trur
at eg lyg, men fordi 
desse orda om deg "kan jo umogleg vere sanne!". Men 
dei er det. 

I tillegg betyr ikkje orda noko, for deg, for uansett om du skulle klare å tru meg
uansett om du høyrer dei, og ser oppriktigheita i auga mine, 
kjenner du dei ikkje. 
Til forskjell frå alt det vonde, som
resonnerer med deg på innsida, og blir og blir og blir
så er dei gode orda berre som sprettballar som treff deg og forsvinn frå den spente overflata di umiddelbart, 
deretter skutt ut i atmosfæren, og plutseleg borti i eit svart hol. 
Gode ord er eit tre som fell i skogen når ingen er der. 
Men alt anna er ekko, ekko, ekko, ekko, ekko, ekko, ekko

(Du er modig, sterk, dyktig, vakker, og
dette er ikkje eit jævla kjærleiksbrev!
Det er berre sant. Eg er ikkje blenda.)
Eg skulle ønske du kunne sjå deg sjølv slik eg ser deg. 
For du ser ut, men
eg ser deg.

R

Anonymkode: 849b0...1ef

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heller ikke fått fullført skolen og føler meg veldig mislykket pga det. At jeg ikke klarer noe liksom. Mens de jeg har gått i klasse med osv har fullført, studert videre og fått en karriere, så sitter jeg uten utdannelse i en alder av 27. Jeg har ADHD og er deprimert. Skole funket bsre ikke for meg :( 

Anonymkode: c8f5d...818

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På Tuesday, April 04, 2017 den 22.15, AnonymBruker skrev:

 

Ti år her. Jeg angrer selv på at jeg ikke beit tennene sammen mens jeg gikk på videregående. Jeg har prøvd meg på norsk fire ganger. Droppet to ganger og stryket to ganger i nynorsk. :pls: 

Anonymkode: 59880...185

Jeg måtte kaste inn håndkle etter 3 månederetter jeg begynte på siste året. Da klarte jeg ikke mer. Jeg angrer på jeg ikke beit tennene sammen, men jeg var så langt nede og jeg hadde ikke motivasjon til å fortsette.  Mamma var enig i at det ville være en god ide å ta en liten pause, men jeg kom meg aldri tilbake. Man føler seg jo som en taper.

Endret av Snuppah00
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Snuppah00 skrev:

Jeg måtte kaste inn håndkle etter 3 månederetter jeg begynte på siste året. Da klarte jeg ikke mer. Jeg angrer på jeg ikke beit tennene sammen, men jeg var så langt nede og jeg hadde ikke motivasjon til å fortsette.  Mamma var enig i at det ville være en god ide å ta en liten pause, men jeg kom meg aldri tilbake. Man føler seg jo som en taper.

Du er ingen taper, du er et flott menneske, det handler om stålvilje!!!!! Reis deg!

Anonymkode: 904f8...bb2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har en personlighetsforstyrrelse og selv om testene slår ut på moderat til alvorlig depresjon når symptomtrykket er på sitt verste har jeg benektet det og ment at det bare er en del av personlighetsforstyrrelsen/meg,  men begynner egentlig å innse at det er depresjon. Som følge av personlighetsforstyrrelsen får jeg "anfall" hvor jeg blir deprimert i noen dager, og noen ganger er det en "ekte" depresjon som varer i måneder. Psykologer mener at disse anfallene er depresjon, mannen i gata mener at det ikke er det. Vet egentlig ikke hva jeg ville fram til.. gruer meg sånn til å gå på jobb i morgen, har hatt anfall 2 ganger nå, og er på 6 dagen med "depresjon" nå. Jeg tror ikke at det er en "ekte" depresjon, men man vet jo aldri. 

Anonymkode: 59e64...88e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde strevd lenge og tatt meg sammen igjen og igjen, og i 2015 ga jeg opp. Da hadde jeg gått til psykolog ett år, går fortsatt. Vil så gjerne fortelle i timene hva jeg egentlig føler (selv om det er for det meste ingenting, og det gjør så jævlig vondt). Og nå føler jeg meg så dum og dramatisk, det gjør jeg der også hvis jeg forsøker å si noe om det. Jeg har trukket meg unna de aller fleste mennesker, kjenner en som jeg treffer maks en halvtime et par ganger i måneden. Har to som jeg snakker med en sjelden gang på telefon. Og jeg vet ikke om jeg vil bli kjent med noen nye heller. Vil bare sove, eller ikke være. Har tenkt at jeg skal begynne å skrive dagbok, fordi jeg trenger virkelig å få lov til å fortelle hva jeg føler. Jeg orker ikke mer praktiske råd eller teorier om tanker. Jeg forsvinner liksom bare, jeg kjenner ikke igjen meg selv i det hele tatt.

Anonymkode: bc6ca...ebc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde strevd lenge og tatt meg sammen igjen og igjen, og i 2015 ga jeg opp. Da hadde jeg gått til psykolog ett år, går fortsatt. Vil så gjerne fortelle i timene hva jeg egentlig føler (selv om det er for det meste ingenting, og det gjør så jævlig vondt). Og nå føler jeg meg så dum og dramatisk, det gjør jeg der også hvis jeg forsøker å si noe om det. Jeg har trukket meg unna de aller fleste mennesker, kjenner en som jeg treffer maks en halvtime et par ganger i måneden. Har to som jeg snakker med en sjelden gang på telefon. Og jeg vet ikke om jeg vil bli kjent med noen nye heller. Vil bare sove, eller ikke være. Har tenkt at jeg skal begynne å skrive dagbok, fordi jeg trenger virkelig å få lov til å fortelle hva jeg føler. Jeg orker ikke mer praktiske råd eller teorier om tanker. Jeg forsvinner liksom bare, jeg kjenner ikke igjen meg selv i det hele tatt.

Anonymkode: bc6ca...ebc

 
 

Du er jo mer en velkommen til å bruke denne tråden som en slags dagbok, dersom du vil det, men ellers høres det ut som en god ide. Blogspot tilbyr lukkede blogger, dersom det skulle være av interesse. 

edit; jeg har ikke så veldig lyst å svare at ting kommer til å bli bedre etc, ei gi deg noen råd, for det virker som du allerede gjør det som jeg ville rådet deg til å gjøre uansett. However, så håper jeg at du en dag ser det positive igjen, og vil kjenne deg selv igjen. 

-

Jeg vet ikke helt hvordan jeg føler meg i dag, og det var vel kanskje litt forventet etter en god dag i går. Jeg sitter med bekymringene som virker så veldig overfladiske for øyeblikket; nei, jeg kan ikke strikke nå for tenk om du går tom for garn, faen at jeg tok med meg en klar terrassebeis og ikke fikk den blandet på lørdag. Men ellers er jeg helt tom. Magen har vært et stort problem de siste ukene, og vekten synker nedover, noe jeg selvfølgelig er glad for, men ikke nødvendigvis legen. Nei i dag er jeg bare tom, uten noen kloke ord å komme meg, uten noe kraft i meg til å lage middag, selv om samboeren merker sulten komme. Jeg har så vondt i ryggen og skuldrene, jeg er så støl fra gårsdagen at det er smertefult, men på en måte liker jeg det litt, for da kjenner jeg noe. Det er ikke bare nummenhet. 

Endret av dillyduzit
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Fullstendig hjelpesløs og en følelse av stillhet, jeg føler meg ferdig og vet ikke helt hvordan jeg kan forsette. Påsken har bestått av Teen wolf og selvdestruktive tanker. Mannen er støttende i alt dette, men i dag tok jeg meg selv i å søke opp psykisk helsehjelp her i Arendal og det er noe jeg vurderer sterkt. Tankene har vært på sitt dypeste og jeg vurderte sterkt om jeg skulle dra hjem til mamma og pappa for å slappe av alene i et par dager. Det er så mange negative tanker i hodet at jeg ikke helt klarer å sortere dem alle, det er som en stor krussedull. 

Det er ikke noe håp igjen, ikke for meg. Hver gang jeg prøvde å kjempe tilbake så ble det bare verre. Hva om det faktisk ikke er en stemme i hodet som sier at dette ikke er sant, hva om det faktisk bare er .. meg? Hva om det beste for alle rundt meg er om jeg bare hadde forsvunnet for en lang tid? Det meste startet den dagen han døde, jeg tror faktisk ikke jeg kan huske hvordan livet var før det, men det jeg vet var at jeg var et ingenting. Kanskje det letteste er å bare bli en ingenting igjen? Det er så rart å tenke på at den eneste grunnen til at jeg forsatt er her i dag, er fordi jeg har en mann som er så støttende oppi alt dette, men hva gjør jeg når han har fått nok? 

Hva gjør man når man ikke har råd til å oppsøke psykolog, hvor langt har du virkelig falt da? Og når må det være vanskelig nok for å få den hjelpen man trenger? Når er det man føler er gleden ved å sovne og sorgen ved å våkne på morgningen? Og når skal man slutte å føle seg fullstendig paranoid, fordi man tror at alle rundt en er der for å ta deg? 

Jeg husker det så godt "I dag er du erklært frisk" sa du. 8 timer hos psykolog og et frikort senere. Lite visste du at jeg ville sitte her i dag og ikke se lyset i tunellen. Vi skal til Oslo neste uke, eller jeg skulle vel egentlig til Oslo i dag og ta meg et par dager fri, fri fra å våkne opp med angst. Men jeg gleder meg, for da kan jeg endelig få kjøre i 4 timer uten å tenke en eneste negativ tanke, uten angst, bare få kjøre og irritere meg over andre i trafikken. Det er jo et lyspunkt det, et lyspunkt alle andre tar for gitt. 

Endret av dillyduzit
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spekulerte litt i å lage en egen tråd, men begynner her først. Når jeg treffer nye mennesker så er det ofte tre spørsmål som gjentar seg. En er hvor gammel er du, to er hvor bor du og tre er hva driver du med. En og to er jo greie spørsmål, dem overlever jeg. Jeg ble sittende og tenke litt på nummer tre, hvorfor klarer jeg ikke å si høyt at jeg får AAP, hjemme på grunn av sykdom. Er det skummelt? Nei, det er jo egentlig ikke det. Men så slo det meg plutselig, og det er skammen. Foreldrene mine. Jeg har hatt de som har snakket nedsettende meg i en årrekke og i tillegg så har de hakket på NAV i en årrekke, hakket på tiggere, hakket på kolleger og det meste med omverden rundt dem. At jeg kjenner en skam ved å ha blitt til det de forakter er jo naturlig og den skammen, selv om andre ikke vil reagere, så forventer jeg forakt og kjeft. Jeg ble lei meg når jeg innså hva det var også begynte det å flomme opp en del gamle minner om hvilken haglskurer jeg har fått med kjeft opp igjennom for små ting, hvordan jeg har blitt brukt som hobbypsykolog og hvordan det virker som alltid har gitt foreldrene mine en tilfredsstillelse ved det hele. Ok, så har jeg Asperger, tvangspreget og en dose deprimert i blant, innimellom så løper jeg inn i en fantasiverden. Fått ganske mange haglskurer for å ha mislykket sosialt, og. Å skjule at jeg går på AAP er dessverre umulig om dagen Ijeg har skjult mange sykmeldinger på jobben og mye annet), men diagnosen har jeg holdt kjeft om til alle og da mener jeg alle i frykt for at det skal spre seg. Jeg må innrømme jeg savner læreren min på videregående, og selv om det er mange år siden jeg gikk fra videregående så skulle jeg fortsatt ønske at jeg kunne bytte henne ut med moren min. 

Sånn, det var alt fra meg i dag, som er litt trist, sur, lei meg og egentlig alt. Mest kanskje forbannet over meg selv. Jeg er jo klar over at jeg håper at foreldrene mine skal anerkjenne meg som person, som menneske for dem på tross av mine feiler og mangler. Det har jeg visst lenge, men det svei skikkelig å lese om sånt i alene naken, da mener jeg skikkelig. Jeg kom halvveis før jeg ikke klarte mer og måtte levere den tilbake, kanskje jeg leser andre halvparten en annen dag. 

Fortsatt venneløs da. Men jeg lar fantasiverden min få utløp på papiret om dagen så det er ikke fullt så kaotisk om dagen, bare litt.

Anonymkode: 59880...185

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, også driver kroppen min med et eller annet om dagen. Jeg telte i går, og har noeoghundre sår på beina mine. Jeg kan ikke dusje uten at det føles som kroppen min holder på å brenne opp, det klør over alt. Føler meg virkelig attraktiv. Dette er jo selvfølgelig oppå gamle arr. :)

Anonymkode: 59880...185

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor ligger ikke denne tråden på psykiatriforumet på doktoronline? Der blir verken selvmordstanker eller medisinspørsmål moderert bort.

Anonymkode: 40f69...50c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...