Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Dette plager meg fælt, gjør meg så trist og tom, får tårene til å trille så det holder. Jeg går på arbeidsavklaringspenger, har gjort det noen måneder nå. I fem år har jeg vært alene med barn, hele fem år. Så nå står jeg plutselig i en sårbar situasjon igjen og er låst fast. Det vises en del forakt nå for at jeg ikke kan tilpasse meg mer og nå står vi plutselig i en posisjon der vi kanskje står uten penger i sommer. Livssituasjonen din er ikke noe vi debatterer og tar hensyn til, penger kommer av oppmøte og blir du kalt inn i sommer så må du møte, du skal være tilgjengelig, du har ikke krav på fri, du har ikke krav på noen form for ferie. Jeg har så lyst til å brøle tilbake til de idiotiene om at jeg ikke kan la et så ungt barn være hjemme alene flere timer hver dag, noen ganger så tror jeg folk er dumme. Det er surt å føle seg så alene, det er virkelig surt. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noen. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette plager meg fælt, gjør meg så trist og tom, får tårene til å trille så det holder. Jeg går på arbeidsavklaringspenger, har gjort det noen måneder nå. I fem år har jeg vært alene med barn, hele fem år. Så nå står jeg plutselig i en sårbar situasjon igjen og er låst fast. Det vises en del forakt nå for at jeg ikke kan tilpasse meg mer og nå står vi plutselig i en posisjon der vi kanskje står uten penger i sommer. Livssituasjonen din er ikke noe vi debatterer og tar hensyn til, penger kommer av oppmøte og blir du kalt inn i sommer så må du møte, du skal være tilgjengelig, du har ikke krav på fri, du har ikke krav på noen form for ferie. Jeg har så lyst til å brøle tilbake til de idiotiene om at jeg ikke kan la et så ungt barn være hjemme alene flere timer hver dag, noen ganger så tror jeg folk er dumme. Det er surt å føle seg så alene, det er virkelig surt. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noen. 

Anonymkode: 59880...185

Hvorfor har du fått innvilget AAP, hvis du vil svare på det? 

Jeg skjønner godt situasjonen er vanskelig, men det stilles krav til den som mottar AAP og det er å prøve ut diverse tiltak for å komme tilbake i arbeid/ha en klar plan om hvordan komme tilbake i egen jobb. Jeg er enig i at NAV er rigid, men når det gjelder AAP så tar de dessverre ikke hensyn til at en har et barn hjemme da man ikke oppfyller kravene til AAP dersom man ikke prøver det man kan. 

Nå er jo ikke kontantstøtte så mye (6000 kr eller noe sånt), men det vil kanskje være mer riktig i din situasjon. Dersom du har en tilstand som gjør at du bare skal gjennom AAP-perioden for å bli ufør så må man vel likevel prøve ut tiltak. De er fryktelig strenge på det der. 

Håper uansett det ordner seg for deg. Penger må man jo ha, samme med barnepass til barnet. 

Anonymkode: 0b17d...d32

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har du fått innvilget AAP, hvis du vil svare på det? 

Jeg skjønner godt situasjonen er vanskelig, men det stilles krav til den som mottar AAP og det er å prøve ut diverse tiltak for å komme tilbake i arbeid/ha en klar plan om hvordan komme tilbake i egen jobb. Jeg er enig i at NAV er rigid, men når det gjelder AAP så tar de dessverre ikke hensyn til at en har et barn hjemme da man ikke oppfyller kravene til AAP dersom man ikke prøver det man kan. 

Nå er jo ikke kontantstøtte så mye (6000 kr eller noe sånt), men det vil kanskje være mer riktig i din situasjon. Dersom du har en tilstand som gjør at du bare skal gjennom AAP-perioden for å bli ufør så må man vel likevel prøve ut tiltak. De er fryktelig strenge på det der. 

Håper uansett det ordner seg for deg. Penger må man jo ha, samme med barnepass til barnet. 

Anonymkode: 0b17d...d32

Nei, rett og slett fordi at det ikke er relevant. Dette handler ikke om sykdom, dette handler ikke om arbeidsevne. Dette handler om at jeg har et barn som jeg ikke kan la være alene hjemme flere timer om dagen i juli. Det er 52 uker i året, 12 måneder i året. 48 uker uker har de åpent, 11 måneder i året har de åpent og alle disse ukene så kan jeg gjøre akkurat som de vil, alle disse ukene og månedene kan jeg være i alle slags tiltak og gjøre alt de måtte ønske for å finne ut av ting, prøve alt det de måtte ønske. Jeg har ikke bestemt at barnehager og skolefritidsordninger skal ha ferieavvikling i juli, ikke har jeg noe myndighet til å gjøre noe med det. Har du? 

Og, kontantstøtte. Ærlig talt, du så at jeg skrev at jeg har vært alene i fem år? Barnet er fire år eller eldre.

Anonymkode: 59880...185

[BlendaSensitive]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, rett og slett fordi at det ikke er relevant. Dette handler ikke om sykdom, dette handler ikke om arbeidsevne. Dette handler om at jeg har et barn som jeg ikke kan la være alene hjemme flere timer om dagen i juli. Det er 52 uker i året, 12 måneder i året. 48 uker uker har de åpent, 11 måneder i året har de åpent og alle disse ukene så kan jeg gjøre akkurat som de vil, alle disse ukene og månedene kan jeg være i alle slags tiltak og gjøre alt de måtte ønske for å finne ut av ting, prøve alt det de måtte ønske. Jeg har ikke bestemt at barnehager og skolefritidsordninger skal ha ferieavvikling i juli, ikke har jeg noe myndighet til å gjøre noe med det. Har du? 

Og, kontantstøtte. Ærlig talt, du så at jeg skrev at jeg har vært alene i fem år? Barnet er fire år eller eldre.

Anonymkode: 59880...185

Alle barnehager har krav på seg om å tilby barnehageplass om sommeren. Om det nå er så at NAV tvinger deg til en eller for for aktivitet i sommeren. (hvilket jeg er enig i at er usmidig av NAV, kunne tatt av ukene før eller etter....)

 

Har du rolig forklart at barnehagen er stengt, vist de brev fra barnehagen? Og forklart du er alene med barnet? Og tilbydt deg å gjennomføre aktivitetene før eller etter akkurat disse fire ukene med sommerstengt?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, rett og slett fordi at det ikke er relevant. Dette handler ikke om sykdom, dette handler ikke om arbeidsevne. Dette handler om at jeg har et barn som jeg ikke kan la være alene hjemme flere timer om dagen i juli. Det er 52 uker i året, 12 måneder i året. 48 uker uker har de åpent, 11 måneder i året har de åpent og alle disse ukene så kan jeg gjøre akkurat som de vil, alle disse ukene og månedene kan jeg være i alle slags tiltak og gjøre alt de måtte ønske for å finne ut av ting, prøve alt det de måtte ønske. Jeg har ikke bestemt at barnehager og skolefritidsordninger skal ha ferieavvikling i juli, ikke har jeg noe myndighet til å gjøre noe med det. Har du? 

Og, kontantstøtte. Ærlig talt, du så at jeg skrev at jeg har vært alene i fem år? Barnet er fire år eller eldre.

Anonymkode: 59880...185

Det nytter ikke å skulle prøve å komme med tips/råd/medfølelse eller hva du var ute etter når det er slik du svarer folk. Tror du jeg svarte deg for noe annet enn å prøve å være hjelpsom? 

Nå er dessverre systemet i Nav veldig rigid. De har krav som skal oppfylles for at man skal kunne få AAP. Det kan definitivt by på utfordringer, men da må en prøve å se etter løsninger. Jeg sier ikke at du ikke har gjort det, men hva annet kan en gjøre? 

Har du forsøkt å få tak i dagmamma? Familie eller venner du kan få hjelp hos? Har du en barnehage hvor de er stengt hele juli? Da kan det være en tanke å se etter en barnehage som er åpen hele året. Barnet skal ha fire uker fri hvert år, men da kan du sa to uker sammenhengende på sommeren og resten ut over året. Så kan du melde inn til NAV at du tar to uker ferie slik man kan når man sender inn meldekort. Da trekkes du for to uker, men hvis det er eneste alternativ så må du bare gjøre det. Så kan du evt se om det er noen mulighet til å få redusert utgifter akkurat den måneden. 

Dette er bare forslag. Jeg vet ikke hva du har gjort eller ikke har gjort. Men jeg bruker altså ikke tid på å skrive for noe annet enn å prøve å hjelpe deg. 

Anonymkode: 0b17d...d32

[AnonymBruker]

Ekstrem tiltaksløshet. Noen som kjenner seg igjen? 

Depresjon er jo jævlig på grunn av alle disse vonde greiene, at man har lyst til å gi opp livet, og fordi livet gjør så vondt, det er vanskelig å puste og man er ensom, og føler seg grunnleggende alene og som at alt er håpløst. Dette er virkelig lidelse. Men nå i dag kjenner jeg mest på dette med tiltaksløshet, som ikke er lidelse på samme måte, men fy faen det er lidelse likevel! Men dette er jo et av de tydelige symptomene på depresjon. 

Jeg føler meg ofte lat. Er jeg den eneste? Jeg tenker stygge tanker om meg selv fordi jeg ikke får gjort det jeg vil, eller til og med fordi jeg ikke vil ting. Selv om jeg vet at dette er et av de mest uttalte symptomene på depresjon så sier hjernen min at det er mest fordi jeg er lat og ekkel og dust. 

Men det er en sånn sperre sant, for å gjøre ting, som jeg ikke klarer å beskrive en gang. Den er helt ekstrem. Det er som om ... hmm, hva kan man si. Se for deg at noen holder et strikk rundt midjen din, og hver gang du prøver å gå din vei, til en aktivitet, enten det er å pusse tennene, eller gå en tur, så holder depresjonen deg fast med denne strikken. Og depresjonen liker seg aller, aller best i senga. Gå og legg deg i senga, roper depresjonen når jeg prøver å ta gode valg for meg selv. Og det høres for de som ikke har erfart det, ut som den vanlige dørstokkmila. Men det er ikke det! Det er en helt umulig greie! (Ikke umulig-umulig, men umulig!) For det er sånn at uansett hvor sterkt du ønsker å ikke ha det sånn, uansett hvor sterkt du ønsker å fremover ta gode valg for deg selv for å jobbe med depresjonen og jobbe med deg selv, så er det nettopp det depresjonen hindrer deg fra å gjøre. Den FUCKER med tankene dine. Den BOR inne i deg. Hver gang du sier "Kom igjen R, nå spiser du litt mat, så du får mer energi, det er et godt valg" så sier den stygge stemmen i hodet "KUTT UT, ingen mat på deg, din jævla taaaaper!", eller når jeg sier "Nå føler du deg dårlig, nå må du gjøre noe med det, du har makten til å gjøre noe med denne drittdagen her, ingen andre, jeg heier på deg, kom igjen, jeg er sikker på at du klarer plukke opp telefonen og ringe til xx og få litt motivasjonsboost, og kanskje til og med gå på butikken (1 km)", ja da sier depresjonen "mwahahah, men det er ikke DU som har makten det er JEG, du skal bare gå å legge deg i senga du ditt stygge misfoster, der kan du ligge til du forsvinner". Det er slitsomt. Det er slitsomt å alltid skulle kjempe mot en irrasjonell depresjon i hodet som aldri hører på fornuft, og kun er opptatt av å gjøre deg verre. 

Til slutt må jeg bare si ... jeg har slitt med flere andre fysiske plager, og jeg følte meg sjelden så patetisk som gjør på grunn av det psykiske. Jeg følte meg ikke patetisk som ikke klarte å lage middag da jeg hadde brukket et bein. Jeg følte meg ikke patetisk da jeg måtte smøre inn underlivet med krem fordi jeg hadde sopp. Jeg følte meg ikke patetisk da jeg måtte ringe jobb og si at jeg var syk da jeg hadde feber og mellomørebetennelse. Men jeg føler meg patetisk hver eneste gang jeg "lar" depresjonen være i livet mitt, som om jeg bare burde kjempet litt mer. Det er som om jeg tenker "men du R, kunne du ikke bare latt være å være deprimert i dag da, det er så plagsomt av deg". Jeg føler at depresjonen er så svakt, så patetisk. For selv om depresjon er en sykdom, så tenker jeg ikke om det som sykdom, jeg tenker om det som depresjon. Jeg er ikke syk, jeg er bare deprimert! Selv om jeg vet jo at depresjon er den verste lidelsen og sykdommen jeg noen gang har hatt. Men det er det sykdommen gjør, den gjør deg helt dust i hodet ditt. Den gjør satt at selv om du rasjonelt kan si at depresjon er sykdom så fortsetter du med å si at du ikke er syk, men bare deprimert. Jeg er drittlei jeg av at hodet mitt skal være så lite samarbeidsvillig. Og jeg endrer på den setningen, for jeg må faen meg begynne å heie på meg selv og så kan depresjonen få være en adskilt enhet inne i hodet mitt, selv om det får meg til å høres sykere ut. Men nei, endring: Jeg er drittlei av at depresjonen skal tukle med tankene mine, og være sin egen sure enhet oppe i hodet mitt, og drukne ut det modige, sterke JEG sier. 

Sorry, dette ble langt. Håper dere har en bedre dag enn meg. Nå skal jeg late som jeg inviterer dere på besøk i kveld, og så skal jeg lage til stas her hjemme. Jeg vil så gjerne bety noe for noen, og gjøre en forskjell for noen. Jeg vil hjelpe. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Jeg er deppa fordi huset jeg bor i skal selges. Det er i familien, og skal selges. Vi må flytte. Bort fra alt vi kjenner, alt ungene kjenner. Aner ikke hvor vi skal dra hen egentlig. Vi har ingenting vi skulle sagt. 

Og jeg er syk. Men ingen leger vet hvorfor. Tok to blodprøver i går, skal ta to nye i morra eller på torsdag.

Mannen får bare 1 uke ferie i sommer. Kanskje ikke før august. Det var den ferien.

Jeg forsøker å distrahere meg selv med prosjekter. Men har vondt i hele kroppen fordi det tar på å spa og løfte og bære.

Jeg er redd for min psykiske helse, i takt med at den fysiske sykdommen forverres merker jeg at det bare blir for mye for meg, og jeg begynner å fade ut.

Går og legger meg midt på dagen, sovner. Gråter mye. Får panikk. Føler meg hjelpeløs. Glemmer alt hele tiden. Måtte tenke hardt etter for å huske hvilken dag det er idag.

Er bare så sliten.

Anonymkode: e9f48...31e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kommet i gang med dagen enda. Våknet kl 12, selv om jeg satte klokken på 10, og har sittet siden den tid og tenkt at det er på tide å starte med dagens gjøremål. 

Anonymkode: 48624...cc7

[helledussen]

Jeg synes det er et veldig bra initiativ å starte denne tråden. Jeg opplever at vi er et samfunn som på mange måter er mer åpne men det å innrømme at man sliter kan være en utfordring. Og særlig det å slite over år. Da er det lett for at omgivelsene blir oppgitte og lei av å høre om ting. Jeg har vært deprimert mange ganger i livet mitt og er særlig utsatt ved overganger som fra barn til ungdom, student på egen hybel og nå ved et samlivsbrudd. Vonde opplevelser i ekteskapet og et slit med å avslutte det i tillegg til en krevende jobb og fysiske plager som ble mer intense, har ført meg til en tilværelse der jeg er mentalt og fysisk veldig sliten. Jeg skammer meg over å ikke klare jobb og ting som jeg før gjorde. Depresjonen dukker selvsagt opp med all sin negativitet og forsøk på å dra meg ned. Er blytungt enkelte dager men jeg kjemper på. Når depresjonen sier at jeg like godt kan bli liggende i sengen hele dagen så kjemper jeg meg opp. Jeg nekter å la depresjonen vinne men det er en utrolig tøff og seig kamp. Gode klemmer til alle som vet hva jeg snakker om. 

[Skadeskutt]

1 time siden, helledussen skrev:

Jeg synes det er et veldig bra initiativ å starte denne tråden. Jeg opplever at vi er et samfunn som på mange måter er mer åpne men det å innrømme at man sliter kan være en utfordring. Og særlig det å slite over år. Da er det lett for at omgivelsene blir oppgitte og lei av å høre om ting. Jeg har vært deprimert mange ganger i livet mitt og er særlig utsatt ved overganger som fra barn til ungdom, student på egen hybel og nå ved et samlivsbrudd. Vonde opplevelser i ekteskapet og et slit med å avslutte det i tillegg til en krevende jobb og fysiske plager som ble mer intense, har ført meg til en tilværelse der jeg er mentalt og fysisk veldig sliten. Jeg skammer meg over å ikke klare jobb og ting som jeg før gjorde. Depresjonen dukker selvsagt opp med all sin negativitet og forsøk på å dra meg ned. Er blytungt enkelte dager men jeg kjemper på. Når depresjonen sier at jeg like godt kan bli liggende i sengen hele dagen så kjemper jeg meg opp. Jeg nekter å la depresjonen vinne men det er en utrolig tøff og seig kamp. Gode klemmer til alle som vet hva jeg snakker om. 

Klem til deg Samlivsbrudd er veldig tøft. 

Depresjonens makt ja...Jeg har i skrivende stund sittet i yttergangen på sykehuset fordi jeg liksom skal sykle hjem på permisjon. Her har jeg sittet i en halvtime fordi depresjonen tar overhånd og sier at "NEI! Du skal ikke sykle hjem. Det får du ikke til. Du skal inn på avdelinga, legge deg i senga og gjemme deg under dyna!". Terskelen for å reise meg opp og ta de første skrittene ut til sykkelen og deretter komme meg videre føles ut som å bestige et enormt fjell. Jeg sitter støpt fast i stolen.. 

Prøver å bruke dette sitatet for alt det er verdt, da det å dele det opp i små mål er det som har størst sannsynlighet for å virke. Men akkurat nå er selv det minste mål, nemlig å reise seg fra stolen, en stor utfordring. Har tatt av og på hjelmen sånn fire ganger nå. Hver gang har jeg kjent at nei, dette går ikke, også har jeg tatt den av igjen.

Endret 14. juni 2017 av Skadeskutt

[helledussen]

21 timer siden, Skadeskutt skrev:

Klem til deg Samlivsbrudd er veldig tøft. 

Depresjonens makt ja...Jeg har i skrivende stund sittet i yttergangen på sykehuset fordi jeg liksom skal sykle hjem på permisjon. Her har jeg sittet i en halvtime fordi depresjonen tar overhånd og sier at "NEI! Du skal ikke sykle hjem. Det får du ikke til. Du skal inn på avdelinga, legge deg i senga og gjemme deg under dyna!". Terskelen for å reise meg opp og ta de første skrittene ut til sykkelen og deretter komme meg videre føles ut som å bestige et enormt fjell. Jeg sitter støpt fast i stolen.. 

Prøver å bruke dette sitatet for alt det er verdt, da det å dele det opp i små mål er det som har størst sannsynlighet for å virke. Men akkurat nå er selv det minste mål, nemlig å reise seg fra stolen, en stor utfordring. Har tatt av og på hjelmen sånn fire ganger nå. Hver gang har jeg kjent at nei, dette går ikke, også har jeg tatt den av igjen.

Klem tilbake til deg, skadeskutt 

[helledussen]

Et lite hjertesukk..... Vi som sliter med depresjon får ofte tilbud om antidepressiva. Dette skal gi oss et løft og hjelpe oss opp av det dype mørket. Men hvorfor i granskauen har de da bivirkninger som blant annet påvirker seksuell lyst og mulighet for orgasme? Jeg har prøvd ulike antidepressiva og det som går igjen er hemmet seksuell lyst og mulighet for å oppnå orgasme. Kunne ikke et godt seksualliv gitt et løft til oss deprimerte istedenfor at vi må velge mellom depresjon eller seksuell lyst? Å ja jeg vet at depresjon i seg selv kan hemme seksuell lyst men må medisinene som vi tar for å løfte oss ut av depresjonen hemme seksualiteten vår som kunne gitt oss et positivt løft når livet er tungt? 

[Skadeskutt]

49 minutter siden, helledussen skrev:

Et lite hjertesukk..... Vi som sliter med depresjon får ofte tilbud om antidepressiva. Dette skal gi oss et løft og hjelpe oss opp av det dype mørket. Men hvorfor i granskauen har de da bivirkninger som blant annet påvirker seksuell lyst og mulighet for orgasme? Jeg har prøvd ulike antidepressiva og det som går igjen er hemmet seksuell lyst og mulighet for å oppnå orgasme. Kunne ikke et godt seksualliv gitt et løft til oss deprimerte istedenfor at vi må velge mellom depresjon eller seksuell lyst? Å ja jeg vet at depresjon i seg selv kan hemme seksuell lyst men må medisinene som vi tar for å løfte oss ut av depresjonen hemme seksualiteten vår som kunne gitt oss et positivt løft når livet er tungt? 

Det er dessverre en uheldig bivirkning, men jeg tar den any day bare jeg slipper å ha det så mentalt tungt. Nå har jeg mistet all interesse for sex for lenge siden, lenge før jeg ble medisinert så for meg er det ikke en frustrasjon i grunn. 

Har dessverre ikke noen innspill å komme med. Av og til må man visst velge mellom pest eller kolera.. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, helledussen skrev:

Et lite hjertesukk..... Vi som sliter med depresjon får ofte tilbud om antidepressiva. Dette skal gi oss et løft og hjelpe oss opp av det dype mørket. Men hvorfor i granskauen har de da bivirkninger som blant annet påvirker seksuell lyst og mulighet for orgasme? Jeg har prøvd ulike antidepressiva og det som går igjen er hemmet seksuell lyst og mulighet for å oppnå orgasme. Kunne ikke et godt seksualliv gitt et løft til oss deprimerte istedenfor at vi må velge mellom depresjon eller seksuell lyst? Å ja jeg vet at depresjon i seg selv kan hemme seksuell lyst men må medisinene som vi tar for å løfte oss ut av depresjonen hemme seksualiteten vår som kunne gitt oss et positivt løft når livet er tungt? 

Jeg vil bare opplyse om at det finnes medisiner som ikke påvirker libidoet. Brintellix er et slikt antidepressiva. Det kan være greit å vite.

Anonymkode: 96cb4...077

[SesameStreet]

God kveld.

Jeg har lenge vært en anonym følger, men har nå endelig bestemt meg for å skrive her. Så hva kan en si om meg? Jeg er i slutten av tjue-årene og ble nylig diagnostisert med Asperger syndrom. Den prøver jeg fortsatt å la synke inn. Det tyngste er nok tanken på at jeg vil være sånn for alltid, det er ingenting som kan gjøres med det. Det sitter igjen litt spor fra da jeg var yngre hvor jeg fikk høre hele tiden at jeg var håpløs og måtte skjerpe meg. Jeg har ikke sagt det til noen ennå. Jeg klarer ikke å ta ordene mine å si det til noen. "Hei. Barndommen min var grusom også viser det seg at jeg har Asperger syndrom. Nå går jeg på AAP og bedriver dagene med å gjøre ingen verdens ting. Hurra." Plutselig blir jeg helt sårbar på noen få sekunder. 

Jeg føler også et behov for nærkontakt om dagen. Ofte har jeg opplevd å gå lenge uten sex, lengste perioden har vært nesten fem år, men akkurat nå så er vi på litt over tre år. Det gjør meg litt deprimert i perioder, men jeg føler meg ikke klar for å gi meg selv til en person på den måten. Akkurat nå så hater jeg alt jeg ser i speilet og tanken på at noen skulle se det gjør meg kvalm.  I tillegg så føler jeg at jeg har ingenting å tilby en person. Hjelper ikke at jeg er betatt av naboen og ofte rabler ned de eksotiske drømmene om han i dagboken min. Pluss analyser om hvorfor han aldri ville vært interessert i en som meg. Noe som ikke akkurat hjelper på selvtilliten. 

Endret 17. juni 2017 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Har ligget i sengen i en time nå og bare latt tårene triller. Gruer meg så sinnsykt til i morgen at jeg kjenner det gjør vondt i hele kroppen. Jeg gruer meg egentlig til hele denne uken fordi jeg skal jobbe hver dag og det tar så mye av meg å gjennomføre en arbeidsdag. Jeg har prøvd å snakke med min egen mor om det, at jeg ikke greier å gå på jobb, at det er forferdelig for meg men hun skjønner det ikke. Hun syns jeg er lat, at alle må jobbe og hun kan ikke bare gi meg fri. Hun er sjefen min og det føles bare som om det gjør alt verre. Da er det ikke bare å gå til legen lengre å få legeerklæring, fordi det er snakk om min egen mor. 

Det er en uke til jeg har sommerferie nå, men jeg greier ikke å glede meg til det en gang. Alt jeg tenker på er i morgen, og dagen etter der og de andre dagene. Jeg har bare lyst til å ligge her og ikke snakke med noen. 

Anonymkode: 0ddbe...405

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig lei av livet mitt. Lei av å føle meg mislykket, lei av å ikke få til noe. Lei av å ikke være en god nok person.

 

Anonymkode: c5035...c31

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så utrolig lei av livet mitt. Lei av å føle meg mislykket, lei av å ikke få til noe. Lei av å ikke være en god nok person.

 

Anonymkode: c5035...c31

Det kan man alltids gjøre noe med. Ta en og en ting av gangen. 

Anonymkode: dd2e3...f78

[Skadeskutt]

Nok en søvnløs natt. I dag skrives jeg ut etter 6,5 mnd innlagt. Jeg er livredd, for jeg har blitt så dårlig igjen de siste to ukene. Jeg er helt maktesløs og har virkelig ikke mer styrke i meg til å kjempe.. 

[SesameStreet]

14 timer siden, Skadeskutt skrev:

Nok en søvnløs natt. I dag skrives jeg ut etter 6,5 mnd innlagt. Jeg er livredd, for jeg har blitt så dårlig igjen de siste to ukene. Jeg er helt maktesløs og har virkelig ikke mer styrke i meg til å kjempe.. 

Noen ganger så mister man styrken og føler seg litt fortapt, men den kommer alltid tilbake.  Du er en sterk, flott dame som vil fortsette med å kjempe.