Den store depresjonstråden

[Gjest SVK]

Den siste tiden har jeg hatt ekstremt kort lunte. Er så ofte jeg har lyst til å kaste mobilen i bakken i sinne. Heldigivs for meg og de rundt meg er jeg for redd for å ødelegge den til å kaste den i bakken. 

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg HATER å være taperen i familien. Han som ikke fikk til noe som helst. Han som ikke har jobb, eier leilighet eller er frisk. Og jeg HATER når jeg skal få råd fra familien om hva jeg skal gjøre. For siden jeg er taperen så må jeg bare lytte og nikke.  

Anonymkode: b52ca...7fb

Og jeg HATER å bli behandlet som taperen jeg er. Det er ingen som behandler meg som et voksent selvstendig menneske. Hverken familie eller behandlere og jeg har selvsagt ingen venner. Og ber jeg om å bli behandlet som et voksent menneske så får jeg høre at jeg er vrang og at de bare vil mitt beste. 

FAEN

Anonymkode: b52ca...7fb

[Sheik]

Jeg sitter nå midt i mitt største sammenbrudd på noen uker. Eksen har tydeligvis fått seg en ny kjæreste. Jeg har aldri hatt slik kjemi med noen før. Ble ghosta for over 3 år siden, og likevel sitter jeg med de følelsene. Jeg vil aldri finne noen igjen som jeg vil få den type kjemi med igjen. Ikke at jeg trodde det før jeg fikk vite om den nye kjæresten heller, men nå er jeg helt sikker.

Dette var det siste jeg trengte oppi det jævla året jeg har hatt så langt. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Alt jeg vil nå er å legge meg og ikke stå opp før jeg får gode nyheter igjen - har en følelse på at det aldri vil skje.

Jeg hater virkelig alt som har med kjærlighet å gjøre. Det er så ironisk. Jeg trives alene, er fullstendig uinteressert i sex, men jeg vil ha noen å høre til. Hvor patetisk er ikke jeg? Jeg vil bare ha EN person som er glad i meg. Som kanskje til og med elsker meg. 

[Daryl Dixon]

Jeg vet ikke om jeg skal slippe taket og bare la meg falle inn i ny depressiv periode, jeg prøver å holde jeg oppe, klorer meg fast i kanten, men føler meg så sliten og trist. Selv om jeg ikke synes det er bekmørkt akkurat nå, så er alt tungt og alt jeg ikke får til gjør meg bare lei meg. Og jeg vil ikke være en som sutrer og griner, men føler tårene står og presser på uansett. Til og med om det er noe positivt, blir fort rørt av den minste ting. Mulig jeg kaster bort tiden min, bare kaste inn håndkle og være ærlig mot depresjonen. la den ta meg og forhåpentligvis bli ferdig så jeg får en litt lettere periode til sommeren. 

[Titania]

Jeg orker bare ikke... 

 

Allikevel vet jeg at det er bedre i morgen, men det kommer alltid en mandag... 

[AnonymBruker]

Titania skrev (5 minutter siden):

Jeg orker bare ikke... 

 

Allikevel vet jeg at det er bedre i morgen, men det kommer alltid en mandag... 

Anonymkode: 9a0fd...6e8

[AnonymBruker]

 

On 5/10/2022 at 12:06 AM, Sheik said:

Jeg sitter nå midt i mitt største sammenbrudd på noen uker. Eksen har tydeligvis fått seg en ny kjæreste. Jeg har aldri hatt slik kjemi med noen før. Ble ghosta for over 3 år siden, og likevel sitter jeg med de følelsene. Jeg vil aldri finne noen igjen som jeg vil få den type kjemi med igjen. Ikke at jeg trodde det før jeg fikk vite om den nye kjæresten heller, men nå er jeg helt sikker.

Dette var det siste jeg trengte oppi det jævla året jeg har hatt så langt. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Alt jeg vil nå er å legge meg og ikke stå opp før jeg får gode nyheter igjen - har en følelse på at det aldri vil skje.

Jeg hater virkelig alt som har med kjærlighet å gjøre. Det er så ironisk. Jeg trives alene, er fullstendig uinteressert i sex, men jeg vil ha noen å høre til. Hvor patetisk er ikke jeg? Jeg vil bare ha EN person som er glad i meg. Som kanskje til og med elsker meg. 

 

16 hours ago, Daryl Dixon said:

Jeg vet ikke om jeg skal slippe taket og bare la meg falle inn i ny depressiv periode, jeg prøver å holde jeg oppe, klorer meg fast i kanten, men føler meg så sliten og trist. Selv om jeg ikke synes det er bekmørkt akkurat nå, så er alt tungt og alt jeg ikke får til gjør meg bare lei meg. Og jeg vil ikke være en som sutrer og griner, men føler tårene står og presser på uansett. Til og med om det er noe positivt, blir fort rørt av den minste ting. Mulig jeg kaster bort tiden min, bare kaste inn håndkle og være ærlig mot depresjonen. la den ta meg og forhåpentligvis bli ferdig så jeg får en litt lettere periode til sommeren. 

 

53 minutter siden, Titania said:

Jeg orker bare ikke... 

 

Allikevel vet jeg at det er bedre i morgen, men det kommer alltid en mandag... 

Anonymkode: b52ca...7fb

[Gjest Dikteren]

.

Endret 21. mai 2022 av Dikteren

[AnonymBruker]

Lukker ofte øynene og håper at prøver å drømme meg bort og håper at når jeg åpner øynene så er alt det onde over. 

Anonymkode: bf253...546

[Anonymburker]

Jeg gruer meg veldig til sommerferien 2022. I år kan det blir 8 ukers ferie kontra 4 uker i fjor. Det jeg gruer meg til er ensomheten/tomheten jeg kjenner på i lange ferier. Bortsett fra noe familie har jeg ingen.

Sommerferien 2021 var et mareritt, selv om den bare varte i 4 uker. I to av ukene hadde jeg konstante selvmordstanker hver eneste dag, og alt var bare helt mørkt. Gråt hver dag og følte virkelig at livet ikke var verdt å leve.

Det siste halvåret har jeg vært ganske stabil i stemningsleiet, men jeg frykter det endrer seg når sommerferien kommer. Kanskje er den dobbelt så lang som i fjor. Jeg har ikke noe å ta meg til, og jeg sliter med å aktivisere meg selv. Utenom trening har jeg ikke de store interessene. Alt jeg mangler i livet blir så forsterket i feriene. "Alle" andre er ute i varmen, bader og koser seg, reiser til feriemål og har folk rundt seg hele tiden.

Jeg har lagd en slags handlingsplan for ferien- hva jeg må gjøre og hva jeg må unngå, men jeg frykter det bare blir tomme ord og at jeg faller i samme felle igjen. Uansett hva jeg skriver i den handlingsplanen så har jeg fremdeles ikke venner eller partner. Det blir bare å lure seg bort fra de tunge tankene.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (13 timer siden):

Jeg gruer meg veldig til sommerferien 2022. I år kan det blir 8 ukers ferie kontra 4 uker i fjor. Det jeg gruer meg til er ensomheten/tomheten jeg kjenner på i lange ferier. Bortsett fra noe familie har jeg ingen.

Sommerferien 2021 var et mareritt, selv om den bare varte i 4 uker. I to av ukene hadde jeg konstante selvmordstanker hver eneste dag, og alt var bare helt mørkt. Gråt hver dag og følte virkelig at livet ikke var verdt å leve.

Det siste halvåret har jeg vært ganske stabil i stemningsleiet, men jeg frykter det endrer seg når sommerferien kommer. Kanskje er den dobbelt så lang som i fjor. Jeg har ikke noe å ta meg til, og jeg sliter med å aktivisere meg selv. Utenom trening har jeg ikke de store interessene. Alt jeg mangler i livet blir så forsterket i feriene. "Alle" andre er ute i varmen, bader og koser seg, reiser til feriemål og har folk rundt seg hele tiden.

Jeg har lagd en slags handlingsplan for ferien- hva jeg må gjøre og hva jeg må unngå, men jeg frykter det bare blir tomme ord og at jeg faller i samme felle igjen. Uansett hva jeg skriver i den handlingsplanen så har jeg fremdeles ikke venner eller partner. Det blir bare å lure seg bort fra de tunge tankene.

Kjenner meg igjen. 

Anonymkode: 19920...d5b

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg igjen. 

Anonymkode: 19920...d5b

Ja, jeg kan merke til og med i dag hvor utenfor jeg egentlig er. Da er det ille å kjenne på det i 8 uker.

[Gjest lurven]

Anonymburker skrev (21 timer siden):

Jeg gruer meg veldig til sommerferien 2022. I år kan det blir 8 ukers ferie kontra 4 uker i fjor. Det jeg gruer meg til er ensomheten/tomheten jeg kjenner på i lange ferier. Bortsett fra noe familie har jeg ingen.

Sommerferien 2021 var et mareritt, selv om den bare varte i 4 uker. I to av ukene hadde jeg konstante selvmordstanker hver eneste dag, og alt var bare helt mørkt. Gråt hver dag og følte virkelig at livet ikke var verdt å leve.

Det siste halvåret har jeg vært ganske stabil i stemningsleiet, men jeg frykter det endrer seg når sommerferien kommer. Kanskje er den dobbelt så lang som i fjor. Jeg har ikke noe å ta meg til, og jeg sliter med å aktivisere meg selv. Utenom trening har jeg ikke de store interessene. Alt jeg mangler i livet blir så forsterket i feriene. "Alle" andre er ute i varmen, bader og koser seg, reiser til feriemål og har folk rundt seg hele tiden.

Jeg har lagd en slags handlingsplan for ferien- hva jeg må gjøre og hva jeg må unngå, men jeg frykter det bare blir tomme ord og at jeg faller i samme felle igjen. Uansett hva jeg skriver i den handlingsplanen så har jeg fremdeles ikke venner eller partner. Det blir bare å lure seg bort fra de tunge tankene.

Hvis du er interessert i trening kan du jo bruke en del tid det ihvertfall. Det hjelper kanskje litt?

[AnonymBruker]

Er så lei av at hjernen min føles låst. Jeg har liksom ingen interesser og selv om jeg kan være blandt andre så kjennes det som det er en vegg mellom oss. I dag har jeg vært hjemme men er nå ute og henter takeaway. Så skal hjem igjen. Eneste jeg gjør om dagen er jobb. Utenom det gjør jeg liksom ingenting. Føler jo mer på det på sånne dager. Alle andre har folk rundt seg og har det gøy. Jeg også vil, men så kjeder jeg meg liksom likevel. Jeg hater hjernen min for at den ikke vil «våkne», og bare kan glede seg over ting.

Anonymkode: ad3af...857

[Anonymburker]

lurven skrev (3 timer siden):

Hvis du er interessert i trening kan du jo bruke en del tid det ihvertfall. Det hjelper kanskje litt?

Litt, men ikke mye. Selv dagen i dag har vært tung å komme gjennom. Sommerferie er langt vanskeligere.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (59 minutter siden):

Litt, men ikke mye. Selv dagen i dag har vært tung å komme gjennom. Sommerferie er langt vanskeligere.

Noen og enhver kan synes at åtte uker ferie er i lengste laget, hvis man ikke har mye penger og kan reise hit og dit. Men kan du bruke noe av fritiden i sommer til å hjelpe familie med hage/terassebeising/maling /barnepass? Du får noe å fylle dagene med, og de er heldige som får hjelp av deg. 

Høres lurt ut at du har lagt en plan for å få en bedre sommer enn ifjor, håper det blir en gooood sommer for deg 💕

Anonymkode: f3a92...d2e

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noen og enhver kan synes at åtte uker ferie er i lengste laget, hvis man ikke har mye penger og kan reise hit og dit. Men kan du bruke noe av fritiden i sommer til å hjelpe familie med hage/terassebeising/maling /barnepass? Du får noe å fylle dagene med, og de er heldige som får hjelp av deg. 

Høres lurt ut at du har lagt en plan for å få en bedre sommer enn ifjor, håper det blir en gooood sommer for deg 💕

Anonymkode: f3a92...d2e

Jeg har et håp om at det blir mindre enn 8 uker, men det er ikke opp til meg.

Har nok penger til at jeg kan potensielt reise steder, men det er ikke helt meg. Jeg er altfor fastgrodd i komfortsonen, og klarer ikke komme ut av den alene.

Det er sikkert mulighet for maling hos familiemedlemmer, men det er relasjoner med mennesker jeg trenger. Fylle ensomheten og tomheten. Siden det ikke er barn verken i nær familie eller den bittelille omgangskretsen min for øvrig, blir det ikke barnepass.

Takk, og i like måte🙂

[AnonymBruker]

9 hours ago, Anonymburker said:

Jeg har et håp om at det blir mindre enn 8 uker, men det er ikke opp til meg.

Har nok penger til at jeg kan potensielt reise steder, men det er ikke helt meg. Jeg er altfor fastgrodd i komfortsonen, og klarer ikke komme ut av den alene.

Det er sikkert mulighet for maling hos familiemedlemmer, men det er relasjoner med mennesker jeg trenger. Fylle ensomheten og tomheten. Siden det ikke er barn verken i nær familie eller den bittelille omgangskretsen min for øvrig, blir det ikke barnepass.

Takk, og i like måte🙂

En måte til maling hos familiemedlemmer eller andre kan bidra til mer relasjoner med andre mennesker. Ofte etter noe sånt, kan en få servert måltid eller noe (pause) hvor det blir prat. Om ikke finnes det grupper på facebook eller annonse på finn.no du kan legge ut om at du er villig hjelpe andre med noe.

Anonymkode: 6eb43...41c

[Sheik]

Jeg er så lei. Jeg er så lei av sykdom og kroniske smerter nå. Prøver på prøver for å finne ut hva som feiler meg. Endelig blir jeg i det minste tatt på alvor etter min andre "nær døden-opplevelse".

Jeg tok bort alt som hang foran speilene jeg har hjemme og så meg selv idet i dag og jeg begynte å grine. Jeg er så stygg. Og verre blir jeg bare. Orker ikke leve slik jeg ser ut. Tårene triller og jeg føler meg så lite verdt. Jeg vet at ingen vil bry seg. Og det gjør så jævlig vondt nå. 

Alt jeg gjør, går jeg gjennom alene. Skulle ønske jeg hadde en venn eller ett eller annet som kunne holde meg i hånda gjennom de forjævlige prøvene jeg måtte ta i dag. Jeg lå på legekontoret og skrek i smerte. Jeg hadde ingen som kunne trøste meg eller roe meg ned da jeg kom ut med pustebesvær og angstanfall. Familien tror jeg er så sterk at jeg klarer alt alene, men jeg er egentlig veldig svak.

[Gjest DeprimertMann]

Jeg skjønner ikke at jeg har klart å ødelegge så mye av livet mitt. Det mener jeg bokstavelig talt, hadde jeg ikke levd dette livet så hadde jeg ikke trodd det var mulig å ta så dårlige valg. 

Endret 21. juli 2022 av DeprimertMann