Den store depresjonstråden

[Anonymburker]

Eneri skrev (23 timer siden):

Jeg har ingen egenerfaring med depresjon, men her syns jeg du er utrolig kritisk til deg selv og din verdi! Fagarbeidere trengs, og ditt fagbrev er ikke unyttig eller uverdig. Jeg antar også ut fra det du skriver at du er mann. Og det er etter mitt syn EKSTRA viktig med menn i stillinger i barnehage og skole/SFO. Mange barn bor bare med mor/har lite samvær med far, og da blir den kontakten de kan få med deg i løpet av dagen sin ekstra viktig ❤️

Mulig jeg er selvkritisk, men hvem er ikke det? Kanskje jeg egentlig bare har god selvinnsikt?

Yrket mitt er ikke særlig høyt ansett hos damene, i alle fall. Man må være håndverker eller akademiker for å ha noen sjans. Men nei, jeg valgte ikke yrke på bakgrunn av hva damene liker.

Som håndverker har man noe fysisk man kan si at "dette gjorde jeg på jobb i dag, dette skapte jeg". Verdiskapningen i min jobb er mer diffus. Føler ikke at jeg gjør noen forskjell fra eller til. Lønna er dårlig, og statusen på jobben er lik null.

Når det er sagt, er det mange andre problemer enn bare yrket/jobb som gjør at jeg ikke ser noen fremtid.

[AnonymBruker]

Humle Brumle skrev (2 timer siden):

Noen som ha opplevd at antidepressiva plutselig slutter å fungere? Er det normalt?

Har ikke opplevd det selv, men kan hende du må øke dosen da, eller skifte medisin. Men jeg tror nok at det er normalt  

Anonymkode: 17e7d...cad

[Gjest supernova_87]

 

Tusen for svarene! ❤️ Beklager at jeg har brukt så lang tid på å "get back to you". 

Vera skrev (På 23.11.2021 den 14.10):

Dette høres sikkert teit ut..men har du en fluktrute? Jeg har faste ting jeg må gjøre når jeg får den «uvirkelighetsfølelsen» - hvor ingen følelser finnes. Alt er flatt, ingenting betyr noe. Da tvinger jeg hodet til å reagere ved å putte på meg øreklokker med hinsides høy musikk som treffer sjela, samtidig som jeg gjør en aktivitet som får opp pulsen..etter en stund begynner jeg å kjenne litt følelser, før det plutselig blir en storm av følelser. Da kommer jeg ut av vakuumet.. 

Ellers, om formen er der at jeg klarer å konsentrere meg om setninger - setter jeg meg foran vifteovnen (jeg fryser noe helt intenst på vonde dager) og leser, eller ser på TikTok av alle ting. Helt banalt, men det funker for meg, fordi det gir en pause, og flytter fokus. 

Og du Rainstorm? I det virkelige liv tror jeg du hadde vært den kjæreste vennen jeg hadde..du hadde irritert vettet av meg, samtidig som jeg hadde levd for alle stundene vi hadde filosofert om verdens fortreffelighet og begredelighet sammen. 
Jeg skjønner at du føler deg ensom, og at dette bidrar til at ting blir vanskeligere ..men som du sier selv; du holder kortene tett mot brystet - det er vanskelig å skape en relasjon til folk som ikke slipper deg nærmere enn «fint vær i dag». 
Du ER nok. Alle tankene og refleksjonene dine er gull verdt for de rette menneskene. Det finnes plenty av folk som er drittleie det vanlige pjattet om været og matpriser..du må bare gi deg selv lov til å være deg. Og jobbe med selvsikkerheten til å være deg. Det er provoserende å lese (det er provoserende å skrive det også) - fordi det høres så enkelt ut..men jeg er der selv, at jeg ikke tør å dele, men flyver rundt som en klovn og kommer med morsomheter i øst og vest - når jeg egentlig vil rope «Stopp denne karusellen, jeg vil av». 

Hei! Jeg leste dette i garderoben på jobb på onsdag, der jeg hadde trukket meg tilbake fordi jeg bare fikset ikke jobbdagen. Så da jeg leste det siste avsnittet ditt brøt jeg sammen i gråt, og det var vondt, men guri så trengt det var også. Etterpå gikk jeg tilbake til altfor slitsomme dager med en liten lettelse, fordi litt av det vonde inni meg hadde jeg kommet i kontakt med, og fått ut. Det var så godt å lese de gode tingene du skrev om meg, men ikke minst at noen kunne forstå og relatere til den der frykten for å dele og dermed som konsekvens bli "isolert". "Lov til å være meg", det er noe jeg tar med meg videre og skal tenke på, for det er det det handler om. Det er tungt å møtes av seg selv med en holdning om at det ikke er greit å møte opp som MEG. 

Jeg har ikke en fluktrute, og har aldri tenkt på det sånn. Jeg har frustrert meg mye over at jeg ikke kommer i kontakt, men som oftest bare følt at "det er ingenting som hjelper" heller enn å se på de tingene som kan hjelpe meg litt til å komme i kontakt. Jeg skal tenke ut noe, en fluktrute! 

Tusen takk for svaret ❤️ 

KatteLeif skrev (På 23.11.2021 den 16.42):

Hehe, var en fin måte å skrive det på ja 😉

Forstår godt hva du du mener. Å mestre det de andre gjør når du bærer på slike laster må være utrolig tungt. Tror følelser spiller inn en del her også. Det de andre gjør basert på nysgjerrighet og glede, gjør vi mer basert på frykt. At vi ikke er gode nok om vi ikke klarer å holde følge, og det er jo veldig utmattende. Tror også at det også er en lett måte å distrahere oss selv på og henge problemene opp en "knagg". At vi føler oss slik vi gjør ettersom vi sliter med å holde følge. Leder veldig ofte til selvforakt og også fremmedgjøring ovenfor andre. 

Dette i tillegg til å bære på en maske gjør alt til å virke veldig håpløst. Tror at det vil hjelpe på å faktisk erkjenne følelsene dine ovenfor deg selv istedenfor å finne "knagger" som forklarer årsakene til at du føler hva du føler. Mange følelser er klart ubehagelige, men å møte dem med nysgjerrighet istedenfor å rømme fra dem vil jeg tro hjelper. Skriver mye "tror" ettersom jeg selv lider enda, men har følt meg litt lettere etter jeg begynte å "roe" ned hodet og lytte mer. 

Kan uansett si at du absolutt ikke er alene. Depresjon har en fæl egenskap til å få en til å føle seg helt alene. Det er tross alt ingen som har levd det livet du har, og de kan dermed umulig forstå hvordan det føles. Selv om veien til depresjonen er unik for hver enkelt, så er jeg rimelig sikker på at selve følelsen (Eller mangelen på følelser) er veldig lik. Det er mange som har kommet ut av det også, noe som gir meg håp om at vi også klarer det 🙂

Skriver litt om meg selv under også ettersom du kanskje kjenner deg igjen i det + jeg vil ikke hijacke innlegget ditt 😄

Gikk gjennom en svært traumatisk opplevelse for 7 år siden, og har selv skjult hva jeg føler til enhver pris. Jeg bagatelliserte hva jeg følte og sa at det gikk bra. Hver gang noen prøvde å nevne noe om hendelsen, så avsporet jeg og nærmest "vitset" det bort. Etterhvert så merket jeg at de jeg faktisk vær nærmest til, var de som var vanskeligst å forholde seg til. De klarte på en måte å "gjennomskue" meg, og det fikk meg til å grue meg til å møte dem igjen. Var mye lettere å prate med folk jeg ikke kjente ettersom de var lettere å lure. Fordømte også følelsene jeg hadde: Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av? Hvorfor kan jeg ikke kjenne glede? Hva er det som feiler meg?

Etter en god dose med selvforrakt, så tenkte jeg at jeg måtte bare gjøre X for at det skulle bli bedre. Så jeg sto på og jobbet hardt for å oppnå det. Hver gang jeg oppnådde mine mål, så kjente jeg ingenting, noe som ledet til forvirrelse og mer selvforrakt (Ble en ond sirkel av dette). Egentlig så ble det verre med tiden, for det ble mye mer vedlikehold å opprettholde hva jeg hadde oppnådd enn hva det var før. Så til slutt ble strikken strukket for langt, og jeg har nå vært sykemeldt i 6 uker. 

Tok meg ca 3-4 uker for å faktisk klare å roe ned hodet og få bort mye av stresset. I det siste har jeg klart å slutte å overgruble og faktisk prøve å lytte etter til kroppens signal. Det er ikke lett etter en så lang tid med å ikke gjøre det, men føler at jeg faktisk klarer å mestre det litt mer dag for dag. Anser ikke heller dette som en "AHA"-kur, men tenker uansett det kan være lurt å lære å lytte til seg selv.

Håper at du får en avslappende og behagelig dag selv! Masse lykke til fremover 🙂

 

Takk for at du deler din erfaring. Godt å lese at det går litt bedre i det siste. Høres ut som den sykemeldingen var veldig trengt. Det er så viktig å ta seg tid til å ta vare på helsa si. Det er det viktigste vi har, for uten helse så får vi ingen muligheter i livet. Jeg tenker litt at det sterkeste man kan gjøre er å innrømme at av og til så er man "svak". Av og til må man hvile, få støtte, melde pass osv. Og det har du gjort nå når du aksepterer sykemeldingen. Jeg håper du nå får noe hjelp til å bearbeide det som skjedde den gangen, og mestringsstrategiene dine i etterkant. 

Jeg har det siste halve året blitt MYE bedre på å anerkjenne og akseptere mine egne følelser, men har fortsatt en vei igjen å gå. Blir overfokusert på å "ta igjen det tapte" eller "ta igjen de andre". Og det funker ikke. Den siste uken har jeg tenkt mye på det du sa om at det blir ganske feil å forvente det samme av meg som av andre som er i lignende situasjon men som ikke har de traumene og sykdommene som jeg har. Da erkjenner jeg ikke virkeligheten av mine egne helseutfordringer. Da bagatelliserer og ignorerer jeg dem, og jeg fortjener bedre enn det fra meg selv. Det er greit å sørge over at jeg ikke har kapasitet/helse til det jeg vil, men det er ikke greit å glemme at det er en grunn til det og dermed bare gønne på uten å se hvor langt jeg er kommet. Jeg valgte også å være ærlig med to venner om at situasjonen er skikkelig dårlig for tiden, og de har ikke slitt på denne måten, men det var likevel fint å våge å åpne opp litt og prøve å bli sett. 

Takk for svarene dine ❤️ Jeg skal definitivt øve på å lytte mer til meg selv, til kroppen og følelsene. Koble meg selv på. Og jeg håper du fortsetter å gjøre det samme. Ting blir bedre. 

Daryl Dixon skrev (På 23.11.2021 den 23.12):

Kjenner meg igjen i mye du skriver. Og kunne skrevet et like nedstemt innlegg selv. Men en ting, teit er du ikke!! Langt i fra. 🌹

❤️ Takk, du er god du! 

AnonymBruker skrev (På 24.11.2021 den 19.46):

Jeg lusker i denne tråden av og til fordi jeg brukte den hyppig før, nå er jeg innom av og til for tryggheten om at jeg ikke er alene om ting. Jeg kjenner meg også igjen i mye av det du skriver i posten. Jeg pleier nesten aldri å skrive her, men vil bare benytte anledningen til å si at husker deg fra en tråd jeg lagde for 3-4 år siden. På den tiden satt jeg fast i et dårlig forhold og du hjalp med mange gode råd. Han jeg var i forhold med drev med heftig gaslighting og derfor trodde jeg at mitt perspektiv, følelser og tanker var feil. Du hjalp meg innse at det ikke var tilfelle og at jeg fortjener bedre. Senere fant han også mitt innlegg og reagerte sterkt på dine kommentarer, jeg tror han ble litt satt på plass, men det er en annen historie 😅 Desverre satt jeg så fast i forholdet at jeg ikke kom meg ut før to år senere, men det var mye på grunn av det du svarte på posten min - jeg tok det med meg videre. Et halvt år etter jeg gikk ut av forholdet så fant jeg en helt fantastisk person som jeg har det helt utrolig bra med. Som var alt jeg kunne ønske meg. Jeg sliter enda, blant annet med tanker om at jeg ikke fortjener han, men han gjør hverdagen min mye lettere. 

 Jeg har lest mange fine svar fra deg, du virker som en utrolig god person. Jeg synes du virker sterk, og jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du kan være like snill med deg selv som du er med andre ❤️

Anonymkode: 3a1f9...05e

Denne tråden kan jeg ikke huske i farten. Men husker at jeg på den tiden var svært syk og brukte mye tid på KG, og tenkte at å svare på litt tråder her var min måte å bidra litt på. Så utrolig fint å høre at noe jeg skrev kunne bidra positivt i situasjonen din. Og ikke minst å høre at du har kommet deg fra det forholdet og møtt en god mann, det fortjener du absolutt! ❤️ 

Og tusen takk for svaret og de fine tilbakemeldingene dine. Den uken jeg har hatt har vært veldig tung, og det å skrive her i denne tråden om hvor nedstemt jeg var hjalp, særlig fordi jeg fikk fine tilbakemeldinger som kunne løfte meg litt, og minne meg om at ikke alt stemmer med de vonde følelsene og tankene som innimellom overmanner meg. Jeg tar med meg ordene dine videre, jeg klarer ikke helt å se at det er så mye bra med meg for tiden, og det betyr mye å høre at jeg har vært til hjelp for en annen. Det er viktig for meg!  

[Anonymburker]

Alt er så nytteløst. Når skal jeg få slippe?

Det er bare å se på fakta. Jeg er 35 og kommer derfor aldri til å forandre meg. Livet er satt, det samme er hjernen min. Den er ferdig utviklet. Jeg kommer ikke ved det mirakel til å bli en sosial person, eller en som tar høyere utdanning. Jeg kommer ikke plutselig til å finne en interesse jeg brenner for og vil jobbe med.

Jeg var på mitt kjekkeste da jeg var 20-22. Det var da jeg skulle fått meg kjæreste og kanskje hatt mulighet til å få barn. For bare fire år siden, da jeg var 31, fikk jeg kommentarer om at jeg så ut som om jeg var 21. I dag føler jeg at jeg ser eldre ut enn jevnaldrende, med kraftig hårtap og huden begynner å se "dradd" ut. Jeg har ikke muligheter for å skjule det bak skjegg. da jeg ikke får det heller til å gro.

Får ikke til det alle andre klarer. Trygg jobb, huseier, venner/nettverk, partner, barn. Jeg strever med det som er bagateller for de aller fleste. Patetiske ting jeg har angst for.

Løpet er kjørt, det er det ingen tvil om.

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (2 timer siden):

Alt er så nytteløst. Når skal jeg få slippe?

Det er bare å se på fakta. Jeg er 35 og kommer derfor aldri til å forandre meg. Livet er satt, det samme er hjernen min. Den er ferdig utviklet. Jeg kommer ikke ved det mirakel til å bli en sosial person, eller en som tar høyere utdanning. Jeg kommer ikke plutselig til å finne en interesse jeg brenner for og vil jobbe med.

Jeg var på mitt kjekkeste da jeg var 20-22. Det var da jeg skulle fått meg kjæreste og kanskje hatt mulighet til å få barn. For bare fire år siden, da jeg var 31, fikk jeg kommentarer om at jeg så ut som om jeg var 21. I dag føler jeg at jeg ser eldre ut enn jevnaldrende, med kraftig hårtap og huden begynner å se "dradd" ut. Jeg har ikke muligheter for å skjule det bak skjegg. da jeg ikke får det heller til å gro.

Får ikke til det alle andre klarer. Trygg jobb, huseier, venner/nettverk, partner, barn. Jeg strever med det som er bagateller for de aller fleste. Patetiske ting jeg har angst for.

Løpet er kjørt, det er det ingen tvil om.

Kjenner du til teorien om lært hjelpeløshet?

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (2 timer siden):

Alt er så nytteløst. Når skal jeg få slippe?

Det er bare å se på fakta. Jeg er 35 og kommer derfor aldri til å forandre meg. Livet er satt, det samme er hjernen min. Den er ferdig utviklet. Jeg kommer ikke ved det mirakel til å bli en sosial person, eller en som tar høyere utdanning. Jeg kommer ikke plutselig til å finne en interesse jeg brenner for og vil jobbe med.

Jeg var på mitt kjekkeste da jeg var 20-22. Det var da jeg skulle fått meg kjæreste og kanskje hatt mulighet til å få barn. For bare fire år siden, da jeg var 31, fikk jeg kommentarer om at jeg så ut som om jeg var 21. I dag føler jeg at jeg ser eldre ut enn jevnaldrende, med kraftig hårtap og huden begynner å se "dradd" ut. Jeg har ikke muligheter for å skjule det bak skjegg. da jeg ikke får det heller til å gro.

Får ikke til det alle andre klarer. Trygg jobb, huseier, venner/nettverk, partner, barn. Jeg strever med det som er bagateller for de aller fleste. Patetiske ting jeg har angst for.

Løpet er kjørt, det er det ingen tvil om.

Dette. Kvinne her og sliter med de samme tankene og følelsene 😞

 

Anonymkode: eb121...63d

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (14 timer siden):

Alt er så nytteløst. Når skal jeg få slippe?

Det er bare å se på fakta. Jeg er 35 og kommer derfor aldri til å forandre meg. Livet er satt, det samme er hjernen min. Den er ferdig utviklet. Jeg kommer ikke ved det mirakel til å bli en sosial person, eller en som tar høyere utdanning. Jeg kommer ikke plutselig til å finne en interesse jeg brenner for og vil jobbe med.

Jeg var på mitt kjekkeste da jeg var 20-22. Det var da jeg skulle fått meg kjæreste og kanskje hatt mulighet til å få barn. For bare fire år siden, da jeg var 31, fikk jeg kommentarer om at jeg så ut som om jeg var 21. I dag føler jeg at jeg ser eldre ut enn jevnaldrende, med kraftig hårtap og huden begynner å se "dradd" ut. Jeg har ikke muligheter for å skjule det bak skjegg. da jeg ikke får det heller til å gro.

Får ikke til det alle andre klarer. Trygg jobb, huseier, venner/nettverk, partner, barn. Jeg strever med det som er bagateller for de aller fleste. Patetiske ting jeg har angst for.

Løpet er kjørt, det er det ingen tvil om.

Hvorfor skaffet du deg ikke god utdannelse og jobb da du var ung og kjekk ?

Anonymkode: 4faac...437

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (På 11/28/2021 den 23.48):

Kjenner du til teorien om lært hjelpeløshet?

Nei. Googlet litt. Ligger sikkert noe der, men langt i fra hele forklaringen på mitt handlingsmønster.

AnonymBruker skrev (På 11/28/2021 den 23.55):

Dette. Kvinne her og sliter med de samme tankene og følelsene 😞

 

Anonymkode: eb121...63d

Trist.😣

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvorfor skaffet du deg ikke god utdannelse og jobb da du var ung og kjekk ?

Anonymkode: 4faac...437

Har aldri vært kjekk, skal sies. Men som ung var jeg mindre rustet til å ta utdanning enn i dag. Hadde heller ikke interessene eller karakterene til det.

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (1 minutt siden):

Nei. Googlet litt. Ligger sikkert noe der, men langt i fra hele forklaringen på mitt handlingsmønster.

Trist.😣

Har aldri vært kjekk, skal sies. Men som ung var jeg mindre rustet til å ta utdanning enn i dag. Hadde heller ikke interessene eller karakterene til det.

Det finnes aldri EN forklaring. Et menneske er et produkt av sine gener og erfaringer, og et hvert menneske er komplekst og multifassettert. Det som slår meg er at måten du møter utfordringene dine på og depresjonen din er som med en antagelse at ingenting kommer til å fungere. Og selv når ting fungerer snakker du som at det ikke fungerer. Det minner om lært hjelpeløshet. 

Du prøvde 3 timer med en profesjonell. Jeg synes du fortjener så sykt mye mer enn det. Du har bestemt deg for å gi opp. Så hva har du å tape på å gå hos en psykolog. Kanskje du ikke vil prøve? Hva er du redd for liksom? 

[Humle Brumle]

Jeg skal be om innleggelse når jeg har time hos fastlegen på fredag. Noen tips for å bli hørt og tatt på alvor? Jeg kjenner meg og min depresjon jeg trenger virkelig en akuttinnleggelse. 

[AnonymBruker]

Humle Brumle skrev (1 time siden):

Jeg skal be om innleggelse når jeg har time hos fastlegen på fredag. Noen tips for å bli hørt og tatt på alvor? Jeg kjenner meg og min depresjon jeg trenger virkelig en akuttinnleggelse. 

Har du opplevd å ikke bli hørt og tatt på alvor siden du spør?

Jeg har heldigvis alltid blitt tatt godt i mot av fastlegen når jeg har trengt innleggelse, så forhåpentligvis vil du og oppleve det samme. Ellers kan ett godt råd være å ta med deg noen som kjenner deg som kan fortelle om hvordan du har det nå, om du har mulighet til det. Ett annet råd er å fortelle ting rett ut slik som det virkelig er og ikke underdrive som man ofte gjør når man går til lege. 

Anonymkode: 02edb...f45

[Humle Brumle]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Har du opplevd å ikke bli hørt og tatt på alvor siden du spør?

Jeg har heldigvis alltid blitt tatt godt i mot av fastlegen når jeg har trengt innleggelse, så forhåpentligvis vil du og oppleve det samme. Ellers kan ett godt råd være å ta med deg noen som kjenner deg som kan fortelle om hvordan du har det nå, om du har mulighet til det. Ett annet råd er å fortelle ting rett ut slik som det virkelig er og ikke underdrive som man ofte gjør når man går til lege. 

Anonymkode: 02edb...f45

Nei jeg har egt ikke det men det er bare at jeg alltid har hatt en aktiv selvmordsplan når jeg har blitt innlagt. Altså på randen av å virkelig dø. Denne gangen vil jeg gjerne få hjelp før jeg er helt sånn der. Fordi det er veldig vondt å gå så langt. Så da vil jeg be om innleggelse mens tankene er mer «trenger å føle meg bedre snarest hvis jeg skal orke å leve» og ikke «Jeg MÅ dø!» jeg har også en vernepleier som blir med på samtalen så håper hun kan støtte meg.

Endret 30. november 2021 av Humle Brumle

[AnonymBruker]

Humle Brumle skrev (3 timer siden):

Nei jeg har egt ikke det men det er bare at jeg alltid har hatt en aktiv selvmordsplan når jeg har blitt innlagt. Altså på randen av å virkelig dø. Denne gangen vil jeg gjerne få hjelp før jeg er helt sånn der. Fordi det er veldig vondt å gå så langt. Så da vil jeg be om innleggelse mens tankene er mer «trenger å føle meg bedre snarest hvis jeg skal orke å leve» og ikke «Jeg MÅ dø!» jeg har også en vernepleier som blir med på samtalen så håper hun kan støtte meg.

Godt å høre at du har noen med deg. Ønsker deg lykke til og håper det blir bedre for deg snart.

Anonymkode: 02edb...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Godt å høre at du har noen med deg. Ønsker deg lykke til og håper det blir bedre for deg snart.

Anonymkode: 02edb...f45

Tusen takk!

Anonymkode: b90c8...b6b

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (20 timer siden):

Det finnes aldri EN forklaring. Et menneske er et produkt av sine gener og erfaringer, og et hvert menneske er komplekst og multifassettert. Det som slår meg er at måten du møter utfordringene dine på og depresjonen din er som med en antagelse at ingenting kommer til å fungere. Og selv når ting fungerer snakker du som at det ikke fungerer. Det minner om lært hjelpeløshet. 

Du prøvde 3 timer med en profesjonell. Jeg synes du fortjener så sykt mye mer enn det. Du har bestemt deg for å gi opp. Så hva har du å tape på å gå hos en psykolog. Kanskje du ikke vil prøve? Hva er du redd for liksom? 

Livet, døden, fysisk sykdom, å miste flere nære, å være alene livet ut, snakke foran forsamlinger, vann, bilkjøring, for å nevne noe.

Å kjempe for fast jobb i årevis er ikke å gi opp. Det er heller ikke å gi opp å ta tak i et alkoholforbruk som har gitt meg mye hodepine og mer angst. 100 dager uten alkohol akkurat i dag. At jeg ikke har merket stor bedring i hodepine og angst-problematikken, betyr ikke at jeg er negativ.

Det med psykolog bare passer meg ikke. Det handler ikke om kjemi, det er bare helt unaturlig for meg å snakke om problemer på dypt nivå med en fremmed. Jeg vil alltids lukke meg såpass at jeg ikke forteller om de verste tingene.

[AnonymBruker]

Velger å ta denne anonymt.

Har de siste 2 årene utviklet en depresjon. På slutten før jeg nylig klarte å oppsøke hjelp var ting så mørkt at jeg ble litt skremt.

Det meste av døgnet utenom noe av tiden på jobb gikk med på selvmordstanker. På å slippe mer. Hvor. Når. Hvordan. Første jeg tenkte på da jeg våknet og det siste jeg tenkte på før jeg sovnet. 
Hadde gjort noe forberedelser. Anskaffet nok morfin til å ta livet av hele nabolaget. 
 

Opplever en følelse bunnløs håpløshet og et mørke som jeg har vanskelig for å finne veien ut av.

Jeg opplever i perioder styrtblødninger med neseblod og black outs. Det går ca en halv time nå og da jeg ikke kan gjøre rede for. Feks typisk sittende i bilen på en parkeringsplass etc. 

Nå er det noen uker siden jeg var på det mørkeste. Går til en privat psykolog som jeg opplever hjelper med å dra meg litt ut fra de mørkeste avkroker i sinnet mitt.

Er ingen ting i livet mitt som tilsier at jeg skal ha det så uendelig mørkt. Har en nydelig samboer og barn som jeg elsker over alt på jord. Har en jobb jeg elsker.

Dette er skummelt…

Anonymkode: 7f24c...3e1

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (30 minutter siden):

Livet, døden, fysisk sykdom, å miste flere nære, å være alene livet ut, snakke foran forsamlinger, vann, bilkjøring, for å nevne noe.

Å kjempe for fast jobb i årevis er ikke å gi opp. Det er heller ikke å gi opp å ta tak i et alkoholforbruk som har gitt meg mye hodepine og mer angst. 100 dager uten alkohol akkurat i dag. At jeg ikke har merket stor bedring i hodepine og angst-problematikken, betyr ikke at jeg er negativ.

Det med psykolog bare passer meg ikke. Det handler ikke om kjemi, det er bare helt unaturlig for meg å snakke om problemer på dypt nivå med en fremmed. Jeg vil alltids lukke meg såpass at jeg ikke forteller om de verste tingene.

Ser du for deg at det er mulig å bli bedre fra det du sliter med og få et godt liv uten profesjonell hjelp? 

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (58 minutter siden):

Ser du for deg at det er mulig å bli bedre fra det du sliter med og få et godt liv uten profesjonell hjelp? 

Ja, hvis jeg får fast jobb, bolig og partner. Det er faste holdepunkter i livet jeg mangler, og som jeg mener er årsakene til at jeg til tider har tunge tanker. Selv nå har jeg gode perioder hvor jeg ser verdien i små ting som glade barn på jobb, god mat, en bra film, fotball/løping og annen trening, og være rundt familien. Jeg er ikke den jevne depressive personen. Da hadde jeg hatt det tungt hele tiden. Det fins jo de som er lengre nede i depresjons-gjørma enn meg som på papiret har mer ordnede liv med jobb, partner og familie.

Jeg mener helt ærlig at jeg i mitt voksne liv har til gode å oppleve en skikkelig opptur. Har aldri fått den faste jobben, opplevd gjensidig kjærlighet eller hatt et nært vennskap. Noen ganger slår bare realitetene inn over meg. Hardt. Og det er da jeg får tunge tanker.

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (17 minutter siden):

Ja, hvis jeg får fast jobb, bolig og partner. Det er faste holdepunkter i livet jeg mangler, og som jeg mener er årsakene til at jeg til tider har tunge tanker. Selv nå har jeg gode perioder hvor jeg ser verdien i små ting som glade barn på jobb, god mat, en bra film, fotball/løping og annen trening, og være rundt familien. Jeg er ikke den jevne depressive personen. Da hadde jeg hatt det tungt hele tiden. Det fins jo de som er lengre nede i depresjons-gjørma enn meg som på papiret har mer ordnede liv med jobb, partner og familie.

Jeg mener helt ærlig at jeg i mitt voksne liv har til gode å oppleve en skikkelig opptur. Har aldri fått den faste jobben, opplevd gjensidig kjærlighet eller hatt et nært vennskap. Noen ganger slår bare realitetene inn over meg. Hardt. Og det er da jeg får tunge tanker.

Spørsmålet mitt er om du tror du vil kunne få til den endringen som må til for å nettopp få fast jobb, bolig og partner, uten profesjonell hjelp? 

Du skriver over at du aldri kommer til å forandre deg. Om du ikke forandrer deg er det vel vanskelig å se at du skulle få noen av de tingene? Du har beskrevet hvordan du sier nei til positive opplevelser og muligheter. Tror du at du kan endre dette, og si ja til livet, uten profesjonell hjelp... 

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (25 minutter siden):

Spørsmålet mitt er om du tror du vil kunne få til den endringen som må til for å nettopp få fast jobb, bolig og partner, uten profesjonell hjelp? 

Du skriver over at du aldri kommer til å forandre deg. Om du ikke forandrer deg er det vel vanskelig å se at du skulle få noen av de tingene? Du har beskrevet hvordan du sier nei til positive opplevelser og muligheter. Tror du at du kan endre dette, og si ja til livet, uten profesjonell hjelp... 

Jeg tror ikke profesjonell hjelp kan hjelpe meg til å få fast jobb, bolig eller partner. Psykologer kan ikke si meg noe jeg ikke vet fra før, tydeligvis. Har ikke erfart noen gode råd eller tips for å forandre tankemønstre i de to periodene jeg har gått til psykolog. Tankemønstre kan jeg jobbe med selv, like godt. Dessverre er fast jobb, bolig og partner avhengig av mange andre ting enn endring i tankemønster. Jobb er avhengig av sosial kompetanse, det samme er det å få partner i tillegg til å være attraktiv utseendemessig.

Syns det blir feil å nærmest si at det å ikke gå jevnlig til psykolog over mange år er det samme som å gi opp. Det er ikke løsningen for alle. Så jeg lever for èn dag av gangen og ser om jeg kommer gjennom den.

Jeg ser heller ikke poenget i å kjempe 10 x hardere enn "alle" andre fordi jeg har fått utdelt uheldige kort. Jeg har aldri vært en fighter.

Jeg er dønn sliten etter jobb, og har ikke energi til flere mennesker resten av dagen. Derfor vet jeg innerst inne at jeg ikke vil ha kapasitet til kjæreste eller barn. For jeg blir fort stresset av mas og kjas, og så kommer migrenen. Så enkelt er det, samtidig så meningsløst.

I tillegg har jeg motstridende følelser rundt det å ha barn i 2021. Jeg tror jeg ser på det som et glansbilde, mens realiteten er at det er beinhardt mesteparten av tida. Men når jeg ser foreldre med barna i de fine øyeblikkene, er det vanskelig å innse at det aldri blir meg.

Alt i alt; livet er for avansert. For vanskelig og for krevende. Godt mulig jeg er middels smart, og ikke direkte dum, men jeg har ikke de egenskapene som trengs for å lykkes. Sosiale egenskaper, knytte bånd til folk og heller ikke noe jobb eller karrieremessig jeg brenner for eller har peiling på.

Jeg har et rotete hode som kan komplisere den minste ting. Et eksempel; på jobb har vi et kjøkken hvor ting har sin faste plass. Jeg lærer ALDRI hvor enkelte ting står. Vi har en kopimaskin hvor jeg sikkert 10 ganger har blitt fortalt hvordan man skriver ut en dobbelside (A3). Spør du meg i dag, så aner jeg ikke.

Oppstår det en plutselig situasjon/problemstilling på jobb, må jeg ofte fundere på hvordan jeg skal løse den. Andre kolleger tar dette bare på instinkt og løser den samme situasjonen på et blunk.