Andre er i kontroll av mitt liv

[Gjest AnonGangerTo]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tankene dine kan du kontrollerer, men her har du også gitt opp. Slik jeg leser problemstillingene dine så er konklusjonenene dine alltid overdrevent negative. Jeg tror du må kmdefinere begrepene du bruker, for de er helt misvisende. Selvfølgelig er det slik at en potensiell arbeidsgiver kan la være å gi deg jobb, men derfra til å definere det som om at du blir kontrollert er jo helt hinsides. I så fall er vi jo maange som blir kontrollert her i verden, ja faktisk de fleste. Det er arbeidsgivers rett å bestemme hvem han eller hun vil ansette, men jeg kan jo ikke gå i svart fordi jeg ikke fikk jobben.

Hele tankemønsteret ditt er fullstendig galt, og det må DU jobbe med. Du velter deg rundt i en hengemyr der alt tas til inntekt for ditt verdensbilde. Og det verdensbildet er helt forskrudd. Ikke rart du sliter når du har havnet i en slik ond sirkel. 

Generelt sett er jeg ikke begeistret for mennesker som velter seg i selvmedlidenhet og som bare peker på alle andre for det som er problematisk i eget liv. Du er dessverre på vei dit, og der venter deg et hav av bitterhet. Den eneste som kan stoppe utviklingen dit er deg. 

Ja, jobbmarkedet er vanskelig, greit, men det å surre det til også på privaten og føre det opp på bekreftelseslistA over at du blir kontrollert er jo bare tull. Likevel ruller du rundt i offergjørma og peker på andre for at de er ansvarlig for at du ikke fikk det slik som du ville. Livet ditt vil snart være en selvoppfyllende profeti. Ta deg sammen!!!!

 

Anonymkode: 02005...b56

Riktig! Jeg har havnet i offergjørma og er blitt bitter. Mulig ordet kontrollert er feil i enkelte situasjoner. Det jeg opplever mest er at ting skjer på andre sine premisser. Det spiller ingen rolle om at jeg også vil bestemme. 

[Gjest AnonGangerTo]

6 minutter siden, fulladet skrev:

Takk for det  Her handler det også om at samfunnet endret kortene sine og de jeg rådførte meg med hang heller ikke med. Men ok. Det skjedde. Skadene kan ikke rettes opp, men det er ikke noe liv å leve i bitterhet heller.

Du har faktisk møtt drømmemannen. Det er det neimen ikke alle som gjør! Se på det som et bytte kanskje? Ingen får i pose og sekk, selv om det kan se slik ut fra utsiden.

Hvis du fikk en kassajobb der du bor og en kontorjobb på den andre siden av landet, hvilken jobb ville du takket ja til?

Var jeg deg ville jeg jobbet med å endre på hvordan jeg definerer meg selv og hva som skal til for å ha det bra. Se om det er andre ting som kunne erstattet det. Drivkraften kunne vært nyttig i en forening for eksempel. Eller en hobby, et prosjekt, kurs, et eller annet som du velger selv. Forbedrer det cvn og erfaringsgrunnlag samtidig slår du 2 fluer i et smekk.

Ville tatt kassajobben. 

Det var det min psykolog sa til meg (uthevet tekst). Det er ingenting som kan erstatte det. 

Jeg er vant til å ikke være økonomisk avhengig av en mann. Det blir jeg neste måned når dagspengene tar slutt. Panikken og skammen sitter dypt inni meg. 

Vil gjerne takke for dine kloke innspill. Skulle ønske jeg hadde sluppet dette her men selv den biten fikk jeg ikke bestemme over. Ironien i livet! 

[Gjest Jacklost]

På 31.12.2016 den 16.41, AnonGangerTo skrev:

Jeg har reflektert over det som har skjedd i mitt liv i de siste to årene. Alle ambisjonene og ønskene mine har blitt stoppet av andre. Fikk kun et ønske oppfylt, det å finne drømmemannen. Ellers er det slik at alt avhenger av andre, jeg bestemmer lite og jeg kommer meg ingen vei. Tiltrekker meg situasjoner hvor jeg blir kontrollert og jeg får aldri viljen min. Alt skjer på andre sine premisser men når det er min tur å ha det på mine premisser, så blir jeg bare tråkket på og stoppet. Jeg er så forbannet at det er kun andre som får viljen sin. Alt ordner seg for andre og ikke for meg. Ser med skrek og gru på 2017, og lurer på hvor mye mer dritt venter på meg. 

Dette var årets utblåsning fra meg. 

 

Uff dette var trist å lese  Jeg har hatt sjansen for deg siden starten og jeg liker deg veldig godt og jeg bryr meg om deg, skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for at livet ditt ble bedre. Du virker som en fantastisk og klok dame som fortjener det beste i livet, jeg tenker på deg og sender deg mange varme og gode klemmer

[Gjest AnonGangerTo]

13 timer siden, Jacklost skrev:

Uff dette var trist å lese  Jeg har hatt sjansen for deg siden starten og jeg liker deg veldig godt og jeg bryr meg om deg, skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for at livet ditt ble bedre. Du virker som en fantastisk og klok dame som fortjener det beste i livet, jeg tenker på deg og sender deg mange varme og gode klemmer

Tusen takk for de fine ordene! 

Du kan dessverre ikke gjøre noe for å hjelpe meg. Ifølge alle som har svart i tråden er det kun meg det er noe feil med og dermed kun jeg som må endre måten jeg ser på ting. 

Det jeg må være flinkere på er å skrive ned de tingene jeg vil gjennomføre, sendte arket til folk det gjelder og gi beskjed til andre at slik jeg vil ha det, ja eller nei. Må være mer tydelig i kommunikasjon, mer bestemt og sette ned foten når det ikke passer meg. Jeg er ikke forpliktet til å støtte noen andre sine planer og ønsker framover. 

Nå må ting gå slik som jeg vil de skal!! Jeg skal være sjefen! 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonGangerTo skrev:

Ville tatt kassajobben. 

Det var det min psykolog sa til meg (uthevet tekst). Det er ingenting som kan erstatte det. 

Jeg er vant til å ikke være økonomisk avhengig av en mann. Det blir jeg neste måned når dagspengene tar slutt. Panikken og skammen sitter dypt inni meg. 

Vil gjerne takke for dine kloke innspill. Skulle ønske jeg hadde sluppet dette her men selv den biten fikk jeg ikke bestemme over. Ironien i livet! 

Vurdert å jobbe frivillig mens du søker jobb? Kan hjelpe på søknad at man viser til at man er i en god aktivitet  

Anonymkode: dd8ef...60f

[Gjest AnonGangerTo]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vurdert å jobbe frivillig mens du søker jobb? Kan hjelpe på søknad at man viser til at man er i en god aktivitet  

Anonymkode: dd8ef...60f

Hvem betaler regningene mine når dagspengene tar slutt neste måned? 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonGangerTo skrev:

Hvem betaler regningene mine når dagspengene tar slutt neste måned? 

Det betaler som regel ingen regninger, men det er bedre å ha en daglig aktivitet å vise til der man ikke får penger for det, enn å ikke ha jobb, som man da uansett ikke får penger for. 

Anonymkode: dd8ef...60f

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du må gå til psykolog. Ikke noe annet virker å hjelpe deg. Beklager.

Anonymkode: d1ff8...c10

Det hun trenger er en jobb, ikke psykolog. Jeg følte på det samme da jeg gikk ufrivillig arbeidsledig i 2 år. Livet faller i grus, og man blir veldig obs på at den eneste løsningen for å få orden på livet igjen er via andre som vil ansette deg, ergo er andre i kontroll over ens liv.

 

Anonymkode: 9afe7...fcc

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonGangerTo skrev:

Tusen takk for de fine ordene! 

Du kan dessverre ikke gjøre noe for å hjelpe meg. Ifølge alle som har svart i tråden er det kun meg det er noe feil med og dermed kun jeg som må endre måten jeg ser på ting. 

Det jeg må være flinkere på er å skrive ned de tingene jeg vil gjennomføre, sendte arket til folk det gjelder og gi beskjed til andre at slik jeg vil ha det, ja eller nei. Må være mer tydelig i kommunikasjon, mer bestemt og sette ned foten når det ikke passer meg. Jeg er ikke forpliktet til å støtte noen andre sine planer og ønsker framover. 

Nå må ting gå slik som jeg vil de skal!! Jeg skal være sjefen! 

Håper dette kan være litt oppløftende; jeg søkte som sagt i 2 år uten napp, og hele livet mitt dreide seg om det. Ble veldig deprimert og trodde det var noe alvorlig galt med meg da jeg knapt fikk intervju (1 intervju pr 500 søknader).

Etter 2 år får jeg en telefon hvor mannen i andre enden sier at det var en utrolig flott søknad (den var ikke bedre enn de som jeg hadde sendt til alle andre) og jeg fikk intervju, og deretter tilbud om jobb, hvor ca 400 hadde søkt på samme jobben. På slutten av intervjuet sa han at han hadde flaks som fikk plukket meg opp før noen andre gjorde det.

Dermed fikk jeg avvist at det var noe alvorlig galt med meg, det er bare sinnsykt vanskelig å få jobb uten veldig ettertraktet utdannelse og de rette kontaktene noen ganger. Ikke gi opp! 

Anonymkode: 9afe7...fcc

[AnonymBruker]

Ser at folk argumenterer veldig hardt mot TS, og det skjønner jeg jo, for man liker ikke å miste illusjonen om at man bestemmer over sitt eget liv.

Man bestemmer litt over sitt eget liv, mens størstedelen er tilfeldigheter, flaks, bekjentskaper, født på riktig tid, avsluttet utdannelsen når det var gode tider, foreldre, arv, miljø osv.

Folk som har lykkes har så og si alltid hatt en stor porsjon flaks, det gjelder det aller meste, dessverre (eller heldigvis vil noen si).

Anonymkode: 8846f...f96

[Gjest AnonGangerTo]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hun trenger er en jobb, ikke psykolog. Jeg følte på det samme da jeg gikk ufrivillig arbeidsledig i 2 år. Livet faller i grus, og man blir veldig obs på at den eneste løsningen for å få orden på livet igjen er via andre som vil ansette deg, ergo er andre i kontroll over ens liv.

 

Anonymkode: 9afe7...fcc

Det er akkurat det jeg mener og tenker men folk vil ikke høre etter. Det er som å snakke til en vegg. Våkn opp, folkens! 

Til og med min psykolog sa til meg at jeg lider av situasjonsbetinget depresjon, dvs at jeg er deprimert kun pga manglende jobb. Punktum! Slutt på diskusjon! 

[Gjest AnonGangerTo]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper dette kan være litt oppløftende; jeg søkte som sagt i 2 år uten napp, og hele livet mitt dreide seg om det. Ble veldig deprimert og trodde det var noe alvorlig galt med meg da jeg knapt fikk intervju (1 intervju pr 500 søknader).

Etter 2 år får jeg en telefon hvor mannen i andre enden sier at det var en utrolig flott søknad (den var ikke bedre enn de som jeg hadde sendt til alle andre) og jeg fikk intervju, og deretter tilbud om jobb, hvor ca 400 hadde søkt på samme jobben. På slutten av intervjuet sa han at han hadde flaks som fikk plukket meg opp før noen andre gjorde det.

Dermed fikk jeg avvist at det var noe alvorlig galt med meg, det er bare sinnsykt vanskelig å få jobb uten veldig ettertraktet utdannelse og de rette kontaktene noen ganger. Ikke gi opp! 

Anonymkode: 9afe7...fcc

Tusen takk for et oppløftende svar!! Din solskinnshistorie har jeg hørt fra andre men så lenge det ikke gjelder meg, så er jeg like langt. Alle har sin skjebne, som jeg tror på, og min tid til å få jobb har ikke kommet. Så jeg kommer til å søke til jeg blir pensjonist om 19 år. 

[Gjest AnonGangerTo]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at folk argumenterer veldig hardt mot TS, og det skjønner jeg jo, for man liker ikke å miste illusjonen om at man bestemmer over sitt eget liv.

Man bestemmer litt over sitt eget liv, mens størstedelen er tilfeldigheter, flaks, bekjentskaper, født på riktig tid, avsluttet utdannelsen når det var gode tider, foreldre, arv, miljø osv.

Folk som har lykkes har så og si alltid hatt en stor porsjon flaks, det gjelder det aller meste, dessverre (eller heldigvis vil noen si).

Anonymkode: 8846f...f96

Enda en som tror på det samme, at det er en illusjon at vi bestemmer over vårt liv. 

Folk, som har lykkes som følge av de tingene du nevner, skjeller meg ut (det er bare å lese svarene deres i tråden) og ser ned på meg, i tillegg til å si at det er noe galt med meg eller mine søknader, osv. 

For å si det sånn, jeg er stolt av det jeg har oppnådd etter å ha jobbet hardt i 25 år. Meget stolt av å ha lært å gå igjen og klart å skrive med en ødelagt arm etter min bilulykke. 

Takk for støtten! 

 

[sweety pie]

Tror NAV kan sette andre tiltak også? 

[Gjest supernova_87]

Hvis man leser litt grunnleggende sosiologi er det lett å bli overmannet over hvor begrenset man er i livet. Hvordan de sosiale rammene i samfunnet nesten kan virke som et fengsel, og man kan begynne å stille mye spørsmål ved hvorvidt man faktisk er mer enn en nikkedukke som går på en scene for å gjennomføre de nøye planlagte strofene som står i manus. Jeg tror ikke kontrollert er helt riktig ord, og det er riktignok flisespikkeri, men det er mulig du ville møtt mer forståelse om du ikke direkte sa at du blir kontrollert, for andre, og også jeg, liker å ivareta tanken om at "vi er jo til syvende og sist frie!", noe du med å uttrykke deg på den måten truer. 

Kanskje det kunne hjelpe deg å gjøre ting som får deg til å kjenne deg mindre kontrollert? Helt enkle ting i hverdagen, bryte noen regler, bryte noen av de rammene samfunnet setter. Bli fri fra samfunnets kveilende røtter som nesten klemmer rundt deg som en slange som vil presse luften ut av deg? Noe jeg pleier å gjøre, og det er fullstendig tåpelig, og ikke noe særlig mer enn symbolske overtramp, ikke fordi jeg har spesifikke behov for å gjøre den nevnte tingen, men fordi jeg vil kjenne at jeg kan. At jeg i stor grad velger å være begrenset, jeg velger å være kontrollert, fordi jeg vet at om jeg ikke gjør det så vil jeg jo ende opp i fengsel, eller utstøtt, men enn så lenge så velger vi alle tross alt å følge spillereglene. Det er ting som å kjøre på gangveien der det er forbudt og brøle ut (i bilen riktignok), synge for meg selv på butikken. Samfunnets grep rundt deg kan kjennes som en jernhånd som styrer hele kroppen din til å kun gjøre de tingene du skal og får lov til, og som når det ikke gir deg de mulighetene du trenger styrer hele livet ditt, men med å gjenvinne et perspektiv om at det hele er et valg så kjenner i alle fall jeg meg bedre. Jeg tror vi har så lett for å tenke om de sosiale spillereglene og samfunnets lover og regler at "jeg KAN ikke". F.eks kan man ikke kjøre motsatt retning i en enveiskjørt gate, men sannheten er jo at du KAN, greia er bare at det er ulovlig og du VELGER selv å ikke gjøre det. 

I ditt tilfelle handler det om noe du ønsker å velge, men som du ikke KAN, og det er utrolig avgrensende og begrensende. Men akkurat HVA er det du mangler her, er det mangelen på penger som føler deg mest begrenset? Mangelen på å ha et sted å gå til? Mangelen på utfordringer? Jeg tror kanskje at hvis du klarer å finne ut hvilken del av denne begrensningen som gjør at du føler deg mest dritt, og klarer å finne den til en viss grad på andre områder så vil du i ventetiden ikke måtte kjenne deg så dårlig. Jeg synes det engelske ordet "constricted" er godt. Det er ikke det samme som kontrollert, du blir ikke styrt til å gjøre ting, men du blir hindret fra å gjøre de tingene du virkelig føler du må. Kanskje kjennes samfunnet som en klam hånd som gjør det vanskelig å puste, en slags klaustrofobisk følelse av "hva faen er egentlig opp til bare MEG!?", men jeg tror sannheten er at MYE er opp til deg. Og kanskje det å gi deg muligheten til å kjenne på de tingene kan hjelpe deg litt. 

[AnonymBruker]

Her inne er det høyt nok under taket til å lufte frustrasjoner.

Og så kan du vurdere hvor mange variasjoner av respons du får.

Om frustrasjonene derimot luftes i andre fora så kan det fort slå hardt tilbake dersom man velger å lufte frustrasjonene på steder hvor ingen er anonyme på samme måte som på KG.

 

Anonymkode: f221f...434

[Gjest AnonGangerTo]

26 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvis man leser litt grunnleggende sosiologi er det lett å bli overmannet over hvor begrenset man er i livet. Hvordan de sosiale rammene i samfunnet nesten kan virke som et fengsel, og man kan begynne å stille mye spørsmål ved hvorvidt man faktisk er mer enn en nikkedukke som går på en scene for å gjennomføre de nøye planlagte strofene som står i manus. Jeg tror ikke kontrollert er helt riktig ord, og det er riktignok flisespikkeri, men det er mulig du ville møtt mer forståelse om du ikke direkte sa at du blir kontrollert, for andre, og også jeg, liker å ivareta tanken om at "vi er jo til syvende og sist frie!", noe du med å uttrykke deg på den måten truer. 

Kanskje det kunne hjelpe deg å gjøre ting som får deg til å kjenne deg mindre kontrollert? Helt enkle ting i hverdagen, bryte noen regler, bryte noen av de rammene samfunnet setter. Bli fri fra samfunnets kveilende røtter som nesten klemmer rundt deg som en slange som vil presse luften ut av deg? Noe jeg pleier å gjøre, og det er fullstendig tåpelig, og ikke noe særlig mer enn symbolske overtramp, ikke fordi jeg har spesifikke behov for å gjøre den nevnte tingen, men fordi jeg vil kjenne at jeg kan. At jeg i stor grad velger å være begrenset, jeg velger å være kontrollert, fordi jeg vet at om jeg ikke gjør det så vil jeg jo ende opp i fengsel, eller utstøtt, men enn så lenge så velger vi alle tross alt å følge spillereglene. Det er ting som å kjøre på gangveien der det er forbudt og brøle ut (i bilen riktignok), synge for meg selv på butikken. Samfunnets grep rundt deg kan kjennes som en jernhånd som styrer hele kroppen din til å kun gjøre de tingene du skal og får lov til, og som når det ikke gir deg de mulighetene du trenger styrer hele livet ditt, men med å gjenvinne et perspektiv om at det hele er et valg så kjenner i alle fall jeg meg bedre. Jeg tror vi har så lett for å tenke om de sosiale spillereglene og samfunnets lover og regler at "jeg KAN ikke". F.eks kan man ikke kjøre motsatt retning i en enveiskjørt gate, men sannheten er jo at du KAN, greia er bare at det er ulovlig og du VELGER selv å ikke gjøre det. 

I ditt tilfelle handler det om noe du ønsker å velge, men som du ikke KAN, og det er utrolig avgrensende og begrensende. Men akkurat HVA er det du mangler her, er det mangelen på penger som føler deg mest begrenset? Mangelen på å ha et sted å gå til? Mangelen på utfordringer? Jeg tror kanskje at hvis du klarer å finne ut hvilken del av denne begrensningen som gjør at du føler deg mest dritt, og klarer å finne den til en viss grad på andre områder så vil du i ventetiden ikke måtte kjenne deg så dårlig. Jeg synes det engelske ordet "constricted" er godt. Det er ikke det samme som kontrollert, du blir ikke styrt til å gjøre ting, men du blir hindret fra å gjøre de tingene du virkelig føler du må. Kanskje kjennes samfunnet som en klam hånd som gjør det vanskelig å puste, en slags klaustrofobisk følelse av "hva faen er egentlig opp til bare MEG!?", men jeg tror sannheten er at MYE er opp til deg. Og kanskje det å gi deg muligheten til å kjenne på de tingene kan hjelpe deg litt. 

Som vanlig et meget reflektert og godt formulert svar fra deg, Rainstorm! Takker og bukker. 

Det dreier seg om å bli hindret fra å oppnå mine mål. Hovedmålet er jobb men jeg blir hindret til å få en fordi det er tusenvis av søkere og ingen har tid til å lese min søknad. Kroppen min også hindrer meg fra å ta hvilken som helst jobb. Det er uforståelig for de fleste friske mennesker der ute og på forumet at jeg ikke kan ta hvilken som helst jobb. 

Ja, det er delvis mangelen på penger og delvis mangelen på utfordringer som jeg ikke får andre steder. Det er jo sånn at jeg tenker, "hva faen er egentlig bare opp til meg?". Svaret er at kun bagateller er opp til meg, dvs klær jeg skal ha på meg, om jeg skal ha erter eller brokkoli til middag, om jeg skal vaske hvite eller mørke klær, osv. De store tingene som jobb er ikke opp til meg. Når man er avhengig av andre, så er ingenting bare opp til meg. 

Hva legger du i ordet MYE? Hvor mye av ditt liv er bare opp til deg? 

[Gjest AnonGangerTo]

48 minutter siden, sweety pie skrev:

Tror NAV kan sette andre tiltak også? 

Nav er ikke interessert i å sette andre tiltak for å hjelpe meg til å få jobb. Tiltaket jeg er i nå er det beste de kan gjøre. Jeg ble bedt om å ringe til alle bedriftene i Rogaland og spørre etter arbeidstrening. Sålangt har jeg kun fått nei, vi har ikke behov. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonGangerTo skrev:

Det er akkurat det jeg mener og tenker men folk vil ikke høre etter. Det er som å snakke til en vegg. Våkn opp, folkens! 

Til og med min psykolog sa til meg at jeg lider av situasjonsbetinget depresjon, dvs at jeg er deprimert kun pga manglende jobb. Punktum! Slutt på diskusjon! 

 

På 1/1/2017 den 13.42, AnonGangerTo skrev:

Jeg er fremdeles i tiltaket og selv min veileder er oppgitt over situasjonen. Han ser selv at det ikke handler om meg men om bedriftene. Vi gjør ikke noe galt, det bare finnes ikke nok jobber til alle som er ledige i Rogaland. Det var faktisk han som mente at jeg var garantert en jobb ila 6 måneder fordi han har så mange kontakter og noen kommer til å si ja. Kommet halvveis og han er skuffet over responsen han får. Det gjelder ikke bare meg men andre som er i tiltaket. Selvsagt er jeg fremdeles redd for at noen skal stjele jobben min, spesielt om jeg begynner i arbeidstrening. Det skjer etter å ha prøvd alt ila to år som ledig. 

Håper du lar være å komme med personangrep.

 

 

Jeg ville ha tatt opp med psykologen alt det du skriver her i denne tråden, om du ikke har gjort det allerede. Etter å ha lest svarene dine forstår jeg mer hva du mener, tror jeg. Nei, alt er ikke din feil, og det er synd veileder virker å ha gitt deg falske forhåpninger. Skjønner det er en bedriten situasjon å være i. Men det vil ikke si at det ikke kan bli bedre, altså føles bedre å være deg selv om jobbsituasjonen gjerne ikke løser seg med en gang. Forstår det som at jobb er veldig viktig for deg, og da svir deg nok ekstra å være i den situasjonen du er i nå, kanskje selve identiten din blir rokket ved, og det er ikke småtterier. Det er lett for meg å si at livet er mer enn jobb, -kanskje oppleves det til og med provoserende, men det kan faktisk være noe i det. Særlig med tanke på hva du selv kan velge i ditt liv.

Men, som en annen bruker var inne på, du har møtt drømmemannen. Var det et valg du tok, eller var det noen som kontrollerte deg? Da du skrev dette innlegget- var det noen som tvang deg? Eller gjorde du det av egen fri vilje? Da du valgte å svare i tråden og bruke din tid på det, -var det vi som kontrollerte deg? Beklager om spørsmålene virker provoserende/banale, du trenger så klart ikke svare. Ønsker bare å nå inn til deg, og håper at du får det bedre.

Det er også noe i dette med offerrollen som andre har nevnt og det at du lider av depresjon som på et vis glir i hverandre, -det er ikke lett å vite hva som er hva.. Men det som er sikkert, det er at det du leter etter, det finner du. Leter du etter bevis på at du er kontrollert av andre, så finner du bevis på nettopp det. Leter du heller etter hva du selv kan kontrollere, så finner du det. Kanskje ikke med en gang, men med tid og trening, så blir det lettere.

Så er dette også sannsynligvis en periode av livet ditt- hold ut! Gi deg selv tid, slack, dyrk gode stunder med mannen og gi deg selv og tankene dine fri fra dette med jobb iblant. Gi slipp på det du ikke kan kontrollere. Jeg burde vite bedre enn å gi råd til en som ikke ba om det i HI, men jeg kunne ikke dy meg. Det var vel noe av det du skrev som traff noe i meg. Vit at jeg ønsker deg det beste og håper at du får jobb og gode stunder framover.

Hilsen meg

Anonymkode: d482a...565

[Gjest AnonGangerTo]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ville ha tatt opp med psykologen alt det du skriver her i denne tråden, om du ikke har gjort det allerede. Etter å ha lest svarene dine forstår jeg mer hva du mener, tror jeg. Nei, alt er ikke din feil, og det er synd veileder virker å ha gitt deg falske forhåpninger. Skjønner det er en bedriten situasjon å være i. Men det vil ikke si at det ikke kan bli bedre, altså føles bedre å være deg selv om jobbsituasjonen gjerne ikke løser seg med en gang. Forstår det som at jobb er veldig viktig for deg, og da svir deg nok ekstra å være i den situasjonen du er i nå, kanskje selve identiten din blir rokket ved, og det er ikke småtterier. Det er lett for meg å si at livet er mer enn jobb, -kanskje oppleves det til og med provoserende, men det kan faktisk være noe i det. Særlig med tanke på hva du selv kan velge i ditt liv.

Men, som en annen bruker var inne på, du har møtt drømmemannen. Var det et valg du tok, eller var det noen som kontrollerte deg? Da du skrev dette innlegget- var det noen som tvang deg? Eller gjorde du det av egen fri vilje? Da du valgte å svare i tråden og bruke din tid på det, -var det vi som kontrollerte deg? Beklager om spørsmålene virker provoserende/banale, du trenger så klart ikke svare. Ønsker bare å nå inn til deg, og håper at du får det bedre.

Det er også noe i dette med offerrollen som andre har nevnt og det at du lider av depresjon som på et vis glir i hverandre, -det er ikke lett å vite hva som er hva.. Men det som er sikkert, det er at det du leter etter, det finner du. Leter du etter bevis på at du er kontrollert av andre, så finner du bevis på nettopp det. Leter du heller etter hva du selv kan kontrollere, så finner du det. Kanskje ikke med en gang, men med tid og trening, så blir det lettere.

Så er dette også sannsynligvis en periode av livet ditt- hold ut! Gi deg selv tid, slack, dyrk gode stunder med mannen og gi deg selv og tankene dine fri fra dette med jobb iblant. Gi slipp på det du ikke kan kontrollere. Jeg burde vite bedre enn å gi råd til en som ikke ba om det i HI, men jeg kunne ikke dy meg. Det var vel noe av det du skrev som traff noe i meg. Vit at jeg ønsker deg det beste og håper at du får jobb og gode stunder framover.

Hilsen meg

Anonymkode: d482a...565

Wow! Så utrolig hyggelig og befriende å lese innlegget ditt. Skal prøve å besvare noen av dine punkter.

Ja, min psykolog er klar over de tingene jeg nevner i tråden. Jobb er noe av det aller viktigste i mitt liv. Min identitet er sterk bundet til det å ha en jobb, så det er klart at jeg har mistet mye av meg selv i de siste to årene pga mangelen på jobb. For meg er livet det å ha en jobb fordi jeg ikke vet om noe annet. Bare så det er sagt, jeg er ikke arbeidsnarkoman. At livet er mer enn en jobb har jeg hørt flere ganger fra andre, inkl min samboer, dermed er jeg ikke provosert. Har prøvd å snu tankegangen men jeg bare få det ikke til. Å ikke ha jobb gjør at jeg blir tom innvendig og jeg føler meg ikke komplett. Kombiner det med at jeg føler at jeg alltid må bevise hvor flink jeg er til andre og når jeg ikke har noe å bevise det med, det er da depresjonen min begynner. Tenker at alle jeg kjenner ser ned på meg fordi jeg ikke har jobb, ei heller er flink til å skaffe meg en. 

Jeg traff min drømmemann på en tilfeldig måte her på forumet. Det var ingen som kontrollerte meg, det bare startet med en melding jeg sendte til han. Ingen som tvang meg til å starte tråden eller skrive HI, altså frivilje. Det var min måte å få ut min frustrasjon om situasjoner jeg opplevde i fjor. Igjen, ingen tvang meg til å svare folk i tråden. Det å ha kontroll over når eller hva jeg skriver om på et forum er en bagatell. Det jeg vil ha kontroll over er situasjoner som har mer tyngde og som betyr mye for meg. Jeg er blitt sensitiv overfor det å bli overkjørt/oversett og at ting skjer på andre sine premisser. Mulig jeg fremdeles må bearbeide den biten etter å ha vært sammen med en sosiopat i en del år. 

Jeg vet veldig godt hva jeg kan eller ikke kan kontrollere men så er det slik at jeg blir skuffet og lei meg de gangene jeg tror at jeg er i kontroll, så er jeg ikke det i det hele tatt. 

Riktig at det bare er en periode i mitt liv men nå har dette pågått i to år og jeg har mistet tålmodigheten. Hvor lenge skal denne perioden med elendighet vare? 5 år, 10 år eller 20 år? 

Prøver så godt jeg kan å tenke på andre ting, drive med diverse aktiviteter, tilbringe tiden med min samboer og mitt barn men det varer ikke lenge. Jeg er, kan du si, besatt av det å få meg jobb. Å gi slipp på det jeg ikke kan kontrollere er ikke enkelt men jeg har gjørt det før når jeg har blitt utslitt og ikke orket mer. 

Jeg er takknemlig for dine råd selv om jeg ikke ba om de. Håper jeg har klart å besvare alt du lurte på. 

Ønsker deg en fin kveld videre!