Gå til innhold

Tweet blir alenemor


tweet

Anbefalte innlegg

Hallo! 

Jeg har kommet dit at jeg er babysyk. Veldig også! Jeg tok ut p-staven på grunn av plagsomme bivirkninger og skulle egentlig sette inn spiral, men to-tre måneder etter har jeg fortsatt ikke gjort det. Når vi ikke vet helt når vi vil prøve på nr. 2, så føltes det litt som å kaste penger ut vinduet. Dessuten er det jo greit å ha en syklus å følge med på. Jeg er såpass heldig at den er regelmessig og har tydelige tegn på eggløsning. Da er baby alt som står i hodet på meg! 

Jeg føler at noe mangler i den lille familien vår, og jeg savner skikkelig den fine gravidmagen og alt som følger med! Men når er tiden inne? Når vet man at man er klar? 

Forholdet er virkelig bra, bedre enn det jeg har skrevet her før. For ikke lenge siden flyttet S ut og vi tok en god pause, noe som bare snudde alt. Han og C fikk tid sammen uten meg, jeg fikk være for meg selv og kjenne på det å være alene. Det var både trist og fint da det stod på. Vi fikk oppleve at vi klarer oss fint alene og vi hadde samarbeidet godt som foreldre om vi skilte lag, men bestemte oss for at vi likevel ønsket å være et par. Nå har vi bodd sammen noen måneder igjen og atmosfæren og familielivet er noe helt annet. 

Jeg føler oss som par er mye mer klar nå enn før vi fikk C. Da var vi virkelig ikke klar, har jeg innsett. Nå er vi bedre rustet til å takle den harde babyperioden og alt som kommer med den. C hadde vært over 3 år om vi skulle fått en til neste år, og er dermed mer selvstendig. Han blir en så fin og omsorgsfull storebror, om vi skulle være så heldig og kunne gi han et søsken ❤️ 

Men så er jeg jo engstelig for mye også. Det første året var så himla tøft og det har vært så deilig nå å bare få være meg, uten en liten en som er fullstendig avhengig. Klarer jeg virkelig to? Har jeg plass til to barn i hjertet mitt? Takler psyken min den påkjenningen med graviditet, fødsel, amming, våkenetter, sjalusi mellom søsken, 2-3 år til med bleiebarn...? Jeg har jo tross alt en diagnose som kan prege hverdagen min mye i perioder. 

Huff.. Jeg blir ganske overveldet av tanken på alt som venter meg, men samtidig ønsker jeg det veldig. Det blir nok siste gangen jeg går gravid også, så jeg vil kunne nyte det, og være sikker på at det er rett. 

Så her er altså jeg. Gravid snart eller vente? 🤷‍♀️

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fine deg! Jeg blir varm om hjertet av å lese at du har det så bra. Og denne lengselen etter nr 2.. vet du, jeg sier kjør på! Dere er erfarne som foreldre nå, vet hva dere går til og vet at det er tøft for en periode før det blir bedre. Småbarnsperiode er unntakstilstand i et forhold, og etter alt dere har vært igjennom av opp - og nedturer tror jeg dere er rustet til å takle det meste. C vil dessuten ha godt av et søsken på sin egen alder, både i barndommen og senere i livet.  

Dessuten, om dere venter.. så blir det jo bare enda flere år med bleier og våkenetter osv? Jeg tenker at det er like greit å få det overstått. 
 

Uansett hva dere velger å gjøre så heier jeg på dere ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.9.2020 den 2.23, Sirinna skrev:

Fine deg! Jeg blir varm om hjertet av å lese at du har det så bra. Og denne lengselen etter nr 2.. vet du, jeg sier kjør på! Dere er erfarne som foreldre nå, vet hva dere går til og vet at det er tøft for en periode før det blir bedre. Småbarnsperiode er unntakstilstand i et forhold, og etter alt dere har vært igjennom av opp - og nedturer tror jeg dere er rustet til å takle det meste. C vil dessuten ha godt av et søsken på sin egen alder, både i barndommen og senere i livet.  

Dessuten, om dere venter.. så blir det jo bare enda flere år med bleier og våkenetter osv? Jeg tenker at det er like greit å få det overstått. 
 

Uansett hva dere velger å gjøre så heier jeg på dere ❤️

Ja, her har du mange gode poeng! 🙈

Tusen takk 💕

2 timer siden, LineG skrev:

Så gøy da Tweet 😁 spennede følelser du kjenner på nå! Hva sier S? 

Altså kjør på sier nå bare jeg om begge vil 😁 

Han tenker vi er klar over nyttår, men sier han hadde blitt glad om vi hadde hatt et lite "uhell" 🙈 

Dere da? Hvordan går det? 😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, tweet skrev:

Ja, her har du mange gode poeng! 🙈

Tusen takk 💕

Han tenker vi er klar over nyttår, men sier han hadde blitt glad om vi hadde hatt et lite "uhell" 🙈 

Dere da? Hvordan går det? 😊

Så spennede da! Blir gøy å følge med videre 💞 

Joda her går det i 100 🤪 sliter en del med at han våkner på natta nå (på den 7 uka nå) så tanken på nr 2 er veldig langt unna 😂 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag starter jeg på cipralex mot angst og depresjon, så baby nr. 2 må nok vente til neste år. Tror det er best sånn, for psyken min har ikke vært helt i orden på lenge. Med min diagnose er det viktig at jeg er nogenlunde stabil over lengre tid før jeg kan tenke på å gjøre store endringer 😅 Dette vet jeg jo veldig godt, men den babydrømmen distraherte meg fra problemene mine. 

Jaja, sånn er livet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

7 timer siden, tweet skrev:

I dag starter jeg på cipralex mot angst og depresjon, så baby nr. 2 må nok vente til neste år. Tror det er best sånn, for psyken min har ikke vært helt i orden på lenge. Med min diagnose er det viktig at jeg er nogenlunde stabil over lengre tid før jeg kan tenke på å gjøre store endringer 😅 Dette vet jeg jo veldig godt, men den babydrømmen distraherte meg fra problemene mine. 

Jaja, sånn er livet.

 Din oksygenmaske må på før du kan hjelpe andre ❤️  

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Okei, nå stusser jeg litt! Forrige syklusen min var på 29 dager, gangen før var på 27. Jeg er på dag 31 nå, og har null tegn på mensen 😅 Jeg får helt ekstreme pms-plager dagene før, og medium smerter. Veldig regelmessig og et tydelig mønster. Så nå begynner jeg virkelig å lure.. 

Googlet litt for å se om det kan være medisinen jeg har begynt på, men ser ikke ut som dette er vanlig.. Heller kraftige blødninger. 

Om jeg skulle vært gravid, må jeg nesten bare le, for da må S ha supersperm! Greit nok vi ikke har brukt prevensjon, men da har vi ikke engang hoppet av i svingen. Her snakker vi null ejakulasjon hverken før, under eller etter akten. Vel vel.. 🙈 Jeg får se om jeg gidder å ta en test de nærmeste dagene, om det skulle være nødvendig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er super koselig med nr 2 :) og mye lettere enn nr 1, siden du nå har vært igjennom det før og vet mer hva du går til. Det er godt å være trygg og bare nyte det lille mirakelet. 

Jeg er misunnelig på deg som fortsatt har det til gode 💗

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Hei! 

I dag er det tre år siden verden min ble snudd på hodet, og jeg ble mor for første gang. Jeg ser fortsatt på sønnen min den dag i dag og forstår ikke at jeg er så heldig å være mammaen hans. Vår snille, morsomme, fargerike gutt ❤️ Jeg er så takknemlig. Ikke én dag tar jeg det for gitt. 

Det blir en liten feiring i dag med bare oss tre, med god middag og kake, men morgen feires det med grilling på bål ute i det fine vinterværet sammen med mine søstre og barna. Det blir koselig ❤️ 

Sånn ellers går det veldig opp og ned med meg. Jeg sliter en del psykisk, må jeg innrømme, men det endrer seg fra dag til dag. Ene dagen er jeg i greit humør og har energi til å gå på jobb, mens neste dag kan det være vanskelig å i det hele tatt stå opp. Jeg sover mye når C er i barnehagen. Kanskje det er det jeg trenger akkurat nå. Jeg har god støtte i S og familien, og tiden med C lyser alltid opp dagen litt, så det skal nok gå bra denne gangen også. Bipolar lidelse er ingen spøk, det er i alle fall sikkert. 

Jeg er fortsatt skikkelig babysyk da! Kroppen min er så klar, og både S og jeg føler oss klar, men det er den psyken som stopper meg da. En del av meg vil bare hoppe i det og få det gjort, en annen del av meg er livredd for at jeg psykisk ikke kommer til å takle en ny babytid. Men kanskje hadde en liten skatt til gjort underverker også? Hvem vet? Vi bruker i alle fall ingen prevensjon, annet enn å hoppe av i svingen, som alle vet ikke er den tryggeste måten.. Hehe. Om det skulle skje et "uhell", blir vi glad for det, men vi går ikke inn for å prøve helt ennå 🥰

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Eh nei, jeg er IKKE klar. 

Jeg har havnet i en god gammeldags livskrise, og nå vet jeg jammen ikke hva jeg skal gjøre. 

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

tweet skrev (10 timer siden):

Eh nei, jeg er IKKE klar. 

Jeg har havnet i en god gammeldags livskrise, og nå vet jeg jammen ikke hva jeg skal gjøre. 

😳Fortell!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sirinna skrev (11 timer siden):

😳Fortell!

Huff, det er vondt å si det "høyt", for da blir det så ekte. Dessuten tviler jeg veldig på meg selv og prøver å finne alle mulige grunner til at det jeg føler er feil. Jeg er redd for at andre også kommer til å si det jeg føler ikke kan stemme. 

Men.. Here it goes. Jeg har begynt å lure på om jeg kan være lesbisk. 

Det ble tilfeldigvis et tema hos psykolog for noen uker siden, det med legning og identitet. Når jeg begynte å snakke om det, rant det fullstendig over og alt jeg har dyttet langt langt inne kom frem. Jeg har jo vært sammen med både menn og kvinner før, og vært åpen om at jeg er bifil. Men det jeg ikke har klart å innrømme høyt, er at jeg virkelig trodde at jeg skulle ende opp med hus, barn osv med en kvinne, før jeg møtte S. Det var det jeg så for meg og ønsket i fremtiden. Hver gang S og jeg har hatt problemer, som vi alvorlig talt har hatt altfor ofte, har de følelsene dukket opp. Om jeg bare hadde vært med en dame, hadde det vært enklere. Jeg har savnet det, drømt meg bort til et liv med drømmedama, lengtet etter det jeg har hatt før. Men så har det blitt bedre en periode, og da klarer jeg å legge de tankene bort.. Til en viss grad. Jeg har likevel følt at noe mangler i forholdet som jeg ikke har klart å sette ord på. 

Nå blir jeg ikke kvitt følelsene mine uansett hvor mye jeg prøver. Jeg leter etter alle grunner for at jeg ikke er lesbisk, for om det stemmer, så får det store konsekvenser for familielivet og alt. Jeg har jo vært med flere menn. Jeg har tilsynelatende vært forelsket i menn. Men jo mer jeg grubler og analyserer, desto mer kjenner jeg at det hele tiden har vært ting som skurrer og ikke stemmer. 

For joda, jeg har vært med flere menn, men det har handlet mer om det å få bekreftelse og føle seg ønsket. Jeg liker flørtingen og jakten, men når det har kommet til stykket og jeg for eksempel har hatt sex med en mann, har jeg alltid følt meg "rar" og tom etterpå. Ofte har jeg hatt sex med noen bare fordi det er lettere enn å avvise. Det har jo nesten vært en form for selvskading i en periode da jeg febrilsk lette etter bekreftelse på at jeg var god nok. Med damer har jeg, uten unntak, følt meg i mitt ess. Det har vært intens, riktig og aldri har jeg angret eller gjort noe jeg ikke egentlig ville. Aldri. 

Jeg kan synes menn er tiltrekkende og fine å se på, men jeg føler ikke en lyst på en måte. Jeg kan ikke fatte og begripe at damer i heterofile forhold kan være 100% lykkelige. Det stemmer jo så klart ikke, men det er et tydelig tegn på at jeg ikke ser hvordan JEG kan være lykkelig i et hetero forhold. Når jeg ser lesbiske par, blir jeg misunnelig og bitter. Jeg er livredd for å bli sett på som hetero hvis jeg deler bilder av/med S. Har aldri klart å bestemme meg for om jeg noen gang vil gifte meg med S. Har ikke hatt den samme trangen eller drømmen som mine venninner. De som venter og venter på å bli fridd til. Jeg blir litt dårlig av tanken, jeg. Men når jeg tenker på å gifte meg med en dame? Nei, DA får jeg sommerfugler i magen og drømmer om hvordan alt hadde sett ut og sånn. 

Alt dette er jo, for meg, veldig tydelige tegn.. Nå har jeg bare nevnt noen få. Og alt dette jeg har skrevet bør være grunn nok til å avslutte forholdet jeg er i. Det burde være veldig "enkelt", men S er min beste venn, en jeg er trygg på, pappa til sønnen min, den som kjenner meg best. Det er mye å miste her, og tenk hvis alle de tankene mine bare er tull og at det går over? Hva om det bare er en fase? Jeg får meg ikke til å si noe til S om dette.. I alle fall ikke enda. For når passer det noen gang å ta opp noe sånt? Ikke har jeg noen å snakke med heller, som har vært i samme situasjon. 

HEHE.. Så sånn er det! Det er helt kaos i hodet nå, mildt sagt. Alt er bare helt snudd på hodet. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner dette er store og omveltende tanker for deg å bære. Men virkelig, tror du kjærligheten din ser kjønn, og ikke bare person? Jeg mener - man skulle tro, ettersom du kan elske begge kjønn, at det er forholdet du er i det er noe galt med, ikke det faktum at han er mann. Kan det være at du bare lengter etter noe du ikke har? Det sies at når gresset er grønnere på den andre siden så må du vanne ditt eget. Har du gjort det? Med barn involvert føler jeg du skylder alle parter å virkelig prøve å nøste opp i disse tankene før du eventuelt handler. 
 

Ønsker deg virkelig alt godt❤️

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Sirinna skrev (1 time siden):

Skjønner dette er store og omveltende tanker for deg å bære. Men virkelig, tror du kjærligheten din ser kjønn, og ikke bare person? Jeg mener - man skulle tro, ettersom du kan elske begge kjønn, at det er forholdet du er i det er noe galt med, ikke det faktum at han er mann. Kan det være at du bare lengter etter noe du ikke har? Det sies at når gresset er grønnere på den andre siden så må du vanne ditt eget. Har du gjort det? Med barn involvert føler jeg du skylder alle parter å virkelig prøve å nøste opp i disse tankene før du eventuelt handler. 
 

Ønsker deg virkelig alt godt❤️

Jeg vet du mener godt, men det var litt svar som dette jeg var redd for. Etter 6 år sammen og med så mange problemer vi har hatt, så har jeg ikke bare vannet gresset, men sikkert oversvømt det fullstendig. Akkurat nå føles det unaturlig å jobbe med forholdet... For inni meg tror (og kanskje vet) jeg at dette ikke kommer til å fungere på lang sikt.

Vi flyttet fra hverandre i fjor sommer for å få avstand. Jeg skylder barnet mitt å være en glad mamma. Hadde det bare vært forholdet det var noe galt med, så tror jeg ikke at jeg hadde tenkt at jeg generelt ikke har lyst å være med en mann resten av livet. Tanken på det gir meg en ekkel følelse. Alle har jo hørt om de som kommer ut av skapet etter å ha vært gift i mange år, gått barn osv.. Fordi de ikke har innsett hvem de egentlig er enda. 

Det kan jo være jeg tar feil.. Det må jeg da finne ut av. Men hvordan vet jeg og hvor lang tid skal jeg pine meg selv gjennom dette? 

Men takk for at du bryr deg ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også må jeg nevne at jeg langt i fra skrev alle følelsene mine i det innlegget. Det er mye mer som får meg til å tvile, men det hadde blitt altfor mye å skrive. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Før helgen gjorde vi det "endelig" slutt for godt. Det føles litt trist, men mest deilig, for oss begge! Vi er veldig enig om at vi ikke passer sammen lenger og unner hverandre å ha det bra. Vi har det ikke bra sammen. Jeg er også ganske sikker på at jeg er gay, noe som ikke overrasket han i det hele tatt. Han er bare støttende og god. 

Bosituasjonen er litt vanskelig. Vi begge vil at C og jeg skal bo her, men det har jeg ikke råd til alene med mindre jeg får bostøtte av husbanken. Jeg tror vi trenger litt veiledning, for jeg vet ikke hvor vi skal starte. Tror det blir mekling først sånn vi får litt råd der, og jeg har forstått det sånn at S må endre adresse også før jeg kan søke om noe som helst. Det er mye å finne ut av. 

Det jeg synes er verst med denne situasjonen, er at jeg ikke vet om eller når C evt får søsken. Jeg har jo et stort ønske om å bli gravid igjen en dag. Jeg sørger litt, må jeg innrømme, for enten skjer det ikke eller så er det veldig lenge til. Men jeg er glad jeg ikke ble gravid før dette, og jeg vet at C har det bra som enebarn. Å ha to barn alene, hadde nok kanskje knekt meg. Jeg er så heldig og takknemlig for å være mammaen hans. 

Jeg gruer meg til å fortelle C at vi ikke er kjærester mer. Det kommer til å være vanskelig for han å forstå, så det blir vondt når han evt spør etter faren og savner han, men vi får nok funnet en ordning som passer alle. De skal jo være sammen en del de òg, men at S er blind gjør ting ekstra vanskelig. Han er uansett velkommen til å besøke oss når det passer. Vi er og forblir en familie, bare en litt annerledes en. Det er kanskje en fordel at S har vært en del borte siden C var født, og før det også, så det blir ikke så altfor uvant. 

Jaja, det blir spennende, dette. Det er deilig å tenke på at jeg nå kan leve livet mitt akkurat slik jeg ønsker. Endelig kan jeg være helt meg selv, den jeg alltid har vært innerst inne, den jeg ikke ante at jeg var. Jeg har aldri følt meg så lettet noen gang tror jeg, og samtidig har jeg en snill og støttende bestevenn som jeg vet alltid er der for meg. Jeg er sykt heldig. 

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...