Tweet blir alenemor

[Diamant20]

Jeg sender en klem❤️

[Rucula]

💗

[tweet]

Æsj, for noe stress! 

Jeg har undersøkt litt og forstått det sånn at jeg må ha minst 50% fast stilling eller gå på skole for å få overgangsstønad, og jeg har 33% nå. Har søkt på skole, men ender sikkert opp på venteliste igjen slik som i fjor. Har sendt mail til sjefen min nå. Jeg har rett på høyere stilling, men om de har mulighet til å gi meg det, er en annen sak. 

Har sendt mail til familievernkontoret for time til mekling nå, men ikke fått noe svar, så jeg må sikkert ringe. 

Å fortelle det til C gikk veldig greit. Han synes det var helt ok at vi ikke er kjærester mer og ville raskt over på et nytt tema.. Haha. Men jeg minner han på det innimellom, hvor faren bor og at de kan besøke hverandre masse. C liker seg aller best hjemme hos meg, så det har blitt vanskelig å levere han fra seg hos andre. Han blir hjerteknust når han skal overnatte hos faren/besteforeldrene når jeg jobber, men jeg må bare stole på S og at han har det bra der. Det går jo over, men jeg er så redd han skal få "varige mén". I morgen skal jeg på nattevakt og S skal ha C alene, dvs at han skal gjøre han klar på morgenen. Veldig spent på hvordan det skal gå.. 

Ellers føles det veldig godt å være alene. Det er lettere å lage rutiner og holde dem når det bare er oss to. Jeg har ingen andre enn meg selv å tenke på, ingen å irritere meg over, ingen å vise hensyn til. Jeg merker jeg er en mye bedre og mer tålmodig mamma nå, med mer overskudd. Det nydelige været hjelper nok også veldig på energien og humøret, så jeg føler meg så bra! 

[Sydney]

Et tredje krav til overgangsstønad er å stå registrert som arbeidssøker. Det krever at du er en reell arbeidssøker som er villig til å ta jobber du er kvalifisert for, men det kan være en mulighet fram til du eventuelt får skoleplass eller en høyere stillingsprosent. :) 

[Sirinna]

Heier på deg ❤️

[tweet]

Møtet hos familievernkontoret nærmer seg, og godt er det. Vi prøvde å sette oss ned for å lage en samværsavtale sammen, i alle fall snakke om det og begynne å fylle ut skjema, men vi endte opp med å krangle.. Overraskende nok (eller ikke). Jeg ble litt satt ut, da jeg gikk inn i samtalen med tanken om at vi allerede var enig i det meste, men S hadde andre tanker. Han var sint på meg for at jeg hadde sagt jeg ikke var komfortabel med at han overnatter og tar seg til rette, fordi det føles som vi fortsatt bor sammen og ikke kommer oss videre da. Det synes han var egoistisk av meg, for det er tross alt hans leilighet også, og han har ingen andre steder å reise når han trenger å komme seg bort fra foreldrene. Jeg ser hvor han kommer fra altså, men han var ikke noe grei. Kom med kommentarer om at han lett kan gjøre ting vanskelig for meg, men at han velger å ikke gjøre det. 

Anyway, det var helt absurd.. Vi endte på en eller annen måte med å skvære opp, men noe samværsavtale ble det ikke. Så langt er vi bare enig om at C skal være hos han to helger i mnd, pluss dagsbesøk tirsdag/torsdag hver uke. Jeg kjenner at den dårlige samvittigheten overfor C river og sliter i meg. Jeg er så redd for at alt dette skader han på noen måte. At det gjør han trist, usikker, redd, forvirra.. Han var hos faren i helgen, og på mandag gråt han for første gang på lenge, fordi han ikke ville jeg skulle forlate han i barnehagen. Det er noe dritt å ikke kunne ha helt kontroll på hvordan C har det og beskytte han til en hver tid. Men det er urealistisk uansett situasjon. Jeg vil bare så veldig at han skal ha det best mulig. Tanken på noe annet er til å spy av...

Ellers blir det bare mer og mer tydelig at jeg gjorde det rette her, og joda, jeg er så skeiv som jeg kan bli. Når jeg endelig "slapp" å prøve å like menn lenger (misforstå meg rett), så har interessen min for menn forduftet. For en lettelse at jeg ikke trenger å "touche" en eneste mann til. Det er helt merkelig å sitte og se tilbake på fortiden, og hvor tydelig alle tegnene har vært. Det er så mye som plutselig gir mening! 

Jeg kan endelig forestille meg giftemål og glede meg til det. Det har jeg aldri gjort før. Jeg trodde jeg bare ikke ville gifte meg, punktum, men problemet har vært MENN. Heteronormativitet, dere. It's no joke. Ja, jeg så på meg selv som bifil, men jeg er oppvokst med at mann og kvinne er "normalen", og det letteste valget rett og slett. 

Nå har jeg fortalt så å si alle de nærmeste at lesbisk beskriver meg best, at det er det jeg føler at jeg er. Det føles rart å si ordene, jeg sliter faktisk litt med det. Jeg bruker ordene "skeiv" og "gay" for å liksom glatte over det litt, sugar coating it. Fordi jeg er redd andre skal føle det ukomfortabelt. Jeg føler også at jeg må forsvare meg og mine tidligere valg i livet. Mamma måtte absolutt ta opp her en dag at jeg var jo sååå forelsket i S. Ja, kanskje, men akkurat nå har ikke det en dritt å si. Jeg har på følelsen at hun ikke tror meg, og at hun egentlig håper jeg ender opp med en mann likevel. Det er litt sårende.

Men fuck it. Jeg jobber med å drite i hva andre tenker. Det er ikke mitt problem. Nå må jeg bare finne ut hva min normal er, bli vant til å være alene og stå helt på egne bein. 

[tweet]

Jeg har nå valgt å legge denne dagboken på hylla for godt. Det er fint å kunne lese tilbake og mimre her av og til, men det er mye vondt her også som jeg ønsker å legge bak meg nå. Nå vil jeg bare se framover og fokusere på å skape et godt liv for meg og gutten min! 

Har opprettet en ny dagbok for å kunne dokumentere "reisen" framover, for min egen del først og fremst. Vet ikke hvor aktiv jeg kommer til å være, men vi får se. Koselig hvis dere vil følge med 😊 Dagboken finner dere i de generelle dagbøkene, eller hva det nå heter. 

See ya! 

Endret 7. mai 2021 av tweet

[Diamant20]

Forståelig! Skal følge med i den nye❤️

[Rucula]

gleder meg til å følge deg videre