Tweet blir alenemor

[tweet]

21 minutter siden, Tonio skrev:

Det høres veldig ut som slik folk har forklart at det føles, så det er nok det. Så utrolig fantastisk og gøy! 

Jeg har lest at har man (u)flaks greier dem å sparke utenfor morkaken, så den ikke gir demping likevel. Så kanskje du er en av dem?

Det kan hende  Men er ikke sikker på om han mente det, for han sa bare "morkaken ligger foran her" og pekte på en plass på skjermen  

[tweet]

16+5

Sitter i skrivende stund og kjeder meg på kasino i Barcelona! S kommer til å være opptatt i 12 timer til sammen, alt ettersom hvordan det går, og jeg må bare vente og vente alene. Får snakket med han av og til i pausene, men det er liksom 3 timer mellom hver pause der jeg gjør ingenting annet enn å se på videoer, bla gjennom kg og spise junk. Denne livsstilen er ikke for meg altså 🙊 Noe som er litt kult, er alle kjendisene jeg ser her. 

Formen er heldigvis grei. Hadde meg en runde angst tidligere fordi jeg var svimmel og hadde en dundrende hodepine, men det hjalp å spise og drikke litt  Sånn utenom det tisser jeg hele tiden, og hver gang jeg er ferdig, må jeg på ny sofajakt! 

Jaja, jeg får se om jeg finner mer snacks her  

[snehvit88]

Hvilke kjendiser??

[tweet]

44 minutter siden, snehvit88 skrev:

Hvilke kjendiser??

Bare pokerstjerner, så ikke så veldig kjent for alle kanskje 🙈

[tweet]

17+0

Jeg har det ikke så greit her. Jeg kjeder meg og er alene hele tiden nesten, i en leilighet der jeg hører folk og dyr og bråk overalt. Tør ikke gå ut alene. Orker ikke henge på et kasino med masse bråk heller, alene. Nå er jeg den sure, bitchy dama på tur, men jeg vil jo ikke være det.. S har vært så urimelig og frekk mot meg også, jeg skjønner ikke hva som går av han. Vi har hatt et par diskusjoner når vi har vært sure og lei, og da blir jeg lei meg og han sier stygge ting. Det er ikke greit, jeg kjenner at det er uakseptabelt å la noen snakke slik til meg. Og det skjer egentlig hver gang vi diskuterer/krangler. Jeg prøver å forklare min side, blir kanskje litt emosjonell og høyrøstet, og han sier stygge ting for å "vinne" eller få viljen sin. Han trykker meg ned hver gang vi er uenig, noe jeg har sagt fra om mange ganger og som han unnskylder seg for hver gang. Men endrer han det? Aldri. Jeg kjenner dette er jævlig vondt å skrive faktisk, men jeg tør ikke si så mye om det til familien min. Jeg har delt litt for mange krangler med en venninne, som nå kjefter på meg fordi jeg finner meg i så mye. 

Det er så lett for andre å si at han ikke får behandle meg slik og sånn, altså snakke stygt til meg, og være urimelig og frekk. Det er veldig lett å si at jeg bare må si og gjøre "slik og sånn". Men jeg er sammen med en utrolig sta mann, som står på sitt og rikker seg ikke for noe eller noen, uansett hvor ut på jordet jeg eller andre synes han er. Han er så sta, at han sier og gjør det meste for å få det slik han vil, om han virkelig mener han har rett eller det er noe han har lyst til. Det stammer fra barndommen hans, der han fikk alt han pekte på og skrek seg til det meste, det er tydelig og han sier det selv også. Jeg reagerte veldig på det før at han var så frekk mot moren sin, men han var aldri sånn mot meg, før vi flyttet sammen og begynte å diskutere/krangle litt som andre par. Da så jeg at jeg ble snakket til akkurat som moren hans. Det er veldig vanskelig å ta opp problemer med han, som handler om hans oppførsel. Han skylder lett på meg, eller nekter for at han er slik jeg påstår. Jeg vet at han er klar over egen oppførsel, men han har vondt for å innrømme det. Men møter jeg han på rett tidspunkt og tar opp problemer, så innrømmer han alt, angrer seg og vil gjøre opp for seg. Akkurat slik som "konebankere" gjør, og det skremmer meg. De banker kona, angrer seg og sier de aldri skal gjøre det igjen, helt til de vippes av pinnen igjen. Det mønsteret ser jeg hos S, bare at han bruker ord. Vi krangler, han trykker meg ned med kjipe kommentarer, angrer seg og vil endre det, men det gjentar seg likevel.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette her.. Jeg vil ikke bli bedt om å dumpe han eller finne meg bedre. Jeg elsker han så høyt, han er en ordentlig god, morsom og intelligent mann, som også gjør meg helt gal. Vi har det så gøy sammen og jeg elsker jo å være sammen med han. Vi er to helt forskjellige mennesker, som sikkert gjør at vi "kræsjer", men det gjør oss så sterke sammen. Ikke søren om jeg kommer til å gå, i alle fall ikke uten å prøve. 

Jeg er bare frustrert akkurat nå. Før hadde jeg teknikker og måter å takle kranglene våre på, men nå føles de ekstra vanskelige og jeg klarer ikke å kjempe i mot like godt. Jeg håper at dette svangerskapet og barnet gjør meg hakket sterkere, og at S får mer medfølelse og klarer å roe seg. Magefølelsen sier at det skjer. Broren min gikk fra å banke opp folk på byen og være en ordentlig trangsynt drittsekk, til å være den mykeste og skjønneste pappaen i verden, med medfølelse for andre mennesker. Jeg har det håpet at noe sånt skal skje med S, for med et barn sammen, kan han ikke oppføre seg slik han av og til gjør.

[tweet]

17+2

Jeg kommer nok til å ta meg en pause fra dagboken en stund. Jeg trenger å sortere tanker og finne ut hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt akkurat nå. Livet føles ikke greit. Alt jeg tenker på, er at jeg og lille skal ha det bra. 

Jeg håper jeg har funnet ut av ting til neste gang jeg skriver her og at jeg er på et bedre sted. Skal fokusere på lille baby og de små små bevegelsene der inne ❤ 

[Tonio]

[Gjest Dragoste]

Det viktigste er at du og nurket har det bra, håper du finner ut av det <3

[Snotra]

Det høres lurt ut med en time out. Ta vare på deg selv og den lille - det er det som teller nå! 

[LineG]

Sender en stor klem til deg 

[snehvit88]

Livet er dritt noen ganger😶 Men tenk på at det går over😘

[tweet]

18+4 (etter midnatt) 

Jeg føler jeg lever i en tjukk tåke av dritt. Det skjer så mye nå, jeg føler meg rådvill. Jeg er forvirret, usikker, trist, lei og frustrert, men samtidig så inderlig nummen. Vi krangler og har det bra om hverandre. For over en uke siden nå, trodde jeg at jeg skulle ende opp som alenemor, verden raste fullstendig sammen rundt meg. S var veldig sint på meg på grunn av noe ubetydelig (i følge meg), sa masse fælt og ville slå opp. Det var umulig å forsvare seg, og jeg følte og trodde at forholdet var slutt. Jeg sørget og følte meg veldig fortapt, i utlandet til og med. Ringte mamma og planlagte smått å flytte inn til henne. Uansett om han ville slå opp eller ei, så kunne jeg ikke la han fortsette å trykke meg ned for hver lille eller store diskusjon vi hadde. Jeg mener jo dette enda, at det er uakseptabelt å snakke til meg slik, og såre følelsene mine. 

Etter vi begge klarte å roe oss ned, snakket vi ut i timesvis. Vi innrømte våre feil, gråt og var enige i at det er nok krangling, det er nok drittslenging. Jeg orker ikke føle meg svak og liten mer, for sånn er jeg ikke. Jeg har forandret meg til noen jeg absolutt ikke liker. S var enig i at han også har forandret seg. Blitt ufølsom og aggressiv. Vi snakket mye om å gjøre det slutt, og om hva vi skulle gjøre hvis det ikke ble slutt. Vi var enige om å ikke gi opp, for den lille og fordi vi vet vi er bedre enn det her. La en plan for veien videre. 

Dagene etter har vi hatt det veldig fint, selv om minnene fra krangelen og ordene som ble sagt, sitter godt i meg. At mine søsken er direkte i mot at jeg ikke har flyttet ut og ikke støtter meg i valget om å "kjempe", det gjør også vondt. Jeg føler jeg blir straffet fordi jeg vil satse på kjærligheten, så klisjé som det høres ut. Vi vil ikke gi opp. Hvorfor kan ikke det respekteres? 

En krangel oppsto igjen, men denne gangen uten skjellsord og roping, noe som er et stort framskritt. Vi klarte å prate oss gjennom det, selv om ting igjen føles så usikkert, og egentlig enda vondere. Klarer vi det her? Kommer vi noen gang til å forstå hverandre ordentlig? Hva faen har skjedd? Orker JEG dette, å hele tiden tenke over hva jeg gjør og sier for å unngå diskusjon? 

S skal i alle fall være med meg til psykolog for at begge skal få hjelp. Kanskje kan psykologen hjelpe han med å forstå mine følelser og reaksjonsmønstre, og også sine egne. Kanskje klarer jeg å forstå han bedre. Forhåpentligvis får vi hjelp til å ordne det her, for dette går ikke. Og om det ikke ordner seg, så gjør det ikke det... Det er så jævlig vondt å føle at jeg kanskje er i ferd med å miste den jeg elsker. Håper bare på det beste.

[Ruccula]

8 timer siden, tweet skrev:

18+4 (etter midnatt) 

Jeg føler jeg lever i en tjukk tåke av dritt. Det skjer så mye nå, jeg føler meg rådvill. Jeg er forvirret, usikker, trist, lei og frustrert, men samtidig så inderlig nummen. Vi krangler og har det bra om hverandre. For over en uke siden nå, trodde jeg at jeg skulle ende opp som alenemor, verden raste fullstendig sammen rundt meg. S var veldig sint på meg på grunn av noe ubetydelig (i følge meg), sa masse fælt og ville slå opp. Det var umulig å forsvare seg, og jeg følte og trodde at forholdet var slutt. Jeg sørget og følte meg veldig fortapt, i utlandet til og med. Ringte mamma og planlagte smått å flytte inn til henne. Uansett om han ville slå opp eller ei, så kunne jeg ikke la han fortsette å trykke meg ned for hver lille eller store diskusjon vi hadde. Jeg mener jo dette enda, at det er uakseptabelt å snakke til meg slik, og såre følelsene mine. 

Etter vi begge klarte å roe oss ned, snakket vi ut i timesvis. Vi innrømte våre feil, gråt og var enige i at det er nok krangling, det er nok drittslenging. Jeg orker ikke føle meg svak og liten mer, for sånn er jeg ikke. Jeg har forandret meg til noen jeg absolutt ikke liker. S var enig i at han også har forandret seg. Blitt ufølsom og aggressiv. Vi snakket mye om å gjøre det slutt, og om hva vi skulle gjøre hvis det ikke ble slutt. Vi var enige om å ikke gi opp, for den lille og fordi vi vet vi er bedre enn det her. La en plan for veien videre. 

Dagene etter har vi hatt det veldig fint, selv om minnene fra krangelen og ordene som ble sagt, sitter godt i meg. At mine søsken er direkte i mot at jeg ikke har flyttet ut og ikke støtter meg i valget om å "kjempe", det gjør også vondt. Jeg føler jeg blir straffet fordi jeg vil satse på kjærligheten, så klisjé som det høres ut. Vi vil ikke gi opp. Hvorfor kan ikke det respekteres? 

En krangel oppsto igjen, men denne gangen uten skjellsord og roping, noe som er et stort framskritt. Vi klarte å prate oss gjennom det, selv om ting igjen føles så usikkert, og egentlig enda vondere. Klarer vi det her? Kommer vi noen gang til å forstå hverandre ordentlig? Hva faen har skjedd? Orker JEG dette, å hele tiden tenke over hva jeg gjør og sier for å unngå diskusjon? 

S skal i alle fall være med meg til psykolog for at begge skal få hjelp. Kanskje kan psykologen hjelpe han med å forstå mine følelser og reaksjonsmønstre, og også sine egne. Kanskje klarer jeg å forstå han bedre. Forhåpentligvis får vi hjelp til å ordne det her, for dette går ikke. Og om det ikke ordner seg, så gjør det ikke det... Det er så jævlig vondt å føle at jeg kanskje er i ferd med å miste den jeg elsker. Håper bare på det beste.

Huff...for en vanskelig situasjon å være i, ihvertfall nå mens du venter barn! 

Selvfølgelig forstår jeg at du vil kjempe for kjærligheten! Ting går jo opp og ned i et forhold, og dere skal jo bli foreldre .  

Men samtidig må du også huske å ta vare på deg selv og barnet oppi det hele. Sånnt indre Stress og bekymringer er jo ikke bra for barnet.  Har du vurdert å flytte vekk en liten periode? Ikke gjøre det slutt, men bare få litt pause fra hverandre, ta noen skritt tilbake? Savne hverandre litt, tenke over forholdet på avstand? 

[tweet]

1 time siden, Ruccula skrev:

Huff...for en vanskelig situasjon å være i, ihvertfall nå mens du venter barn! 

Selvfølgelig forstår jeg at du vil kjempe for kjærligheten! Ting går jo opp og ned i et forhold, og dere skal jo bli foreldre .  

Men samtidig må du også huske å ta vare på deg selv og barnet oppi det hele. Sånnt indre Stress og bekymringer er jo ikke bra for barnet.  Har du vurdert å flytte vekk en liten periode? Ikke gjøre det slutt, men bare få litt pause fra hverandre, ta noen skritt tilbake? Savne hverandre litt, tenke over forholdet på avstand? 

Prøver så godt jeg kan. Mediterer og holder meg aktiv utenfor husets fire vegger, for å ikke bare fokusere på problemene. 

Jeg vil gjerne prøve å være litt fra hverandre, men der er ikke han enig. Vi er veldig god på å snakke oss gjennom problemene våre, så han mener det er best at vi er sammen. Så da har jeg heller løst det slik at jeg er mye med familie og finner på ting for meg selv for å få avstand. Om det ikke hjelper sammen med terapi, så får vi heller prøve at jeg flytter ut for en stund. 

[snehvit88]

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Det var det som gjorde at jeg gjorde det slutt. Etter et par år begynte vi å snakke igjen. Da hadde han endret seg veldig mye. Han hadde tenkt og tenkt for å finne ut hvorfor jeg dro. Plutselig var han voksen og nå kan jeg ikke tenke meg noen annen. 

Han er altfor kontrollerende, som min kjæreste var. 

Foreslår at du setter hardt og mot hardt og flytter ut. Han kommer aldri til å forlate deg, han kommer til å bli skikkelig skremt. Det ble min, og det har jeg sett andre bli. 

Kjenner et par par dette har hendt med under graviditeten, de har flyttet ut for en periode og blitt foreldre sammen etterpå😄 

Endret 3. september 2017 av snehvit88

[Ruccula]

1 time siden, tweet skrev:

Prøver så godt jeg kan. Mediterer og holder meg aktiv utenfor husets fire vegger, for å ikke bare fokusere på problemene. 

Jeg vil gjerne prøve å være litt fra hverandre, men der er ikke han enig. Vi er veldig god på å snakke oss gjennom problemene våre, så han mener det er best at vi er sammen. Så da har jeg heller løst det slik at jeg er mye med familie og finner på ting for meg selv for å få avstand. Om det ikke hjelper sammen med terapi, så får vi heller prøve at jeg flytter ut for en stund. 

Men du må nesten prioritere deg selv, uansett om han er enig eller ikke

Og du gjør det jo ikke slutt, du bare skaper litt avstand for å kunne tenke klart.  Dere kan jo fortsette å prate sammen og jobbe med forholdet selv om dere ikke bor oppi hverandre. Men denne avgjørelsen er som sagt helt opp til deg og bare deg. Du må finne ut hva som er best for deg nå, deg og baby

Veldig flott at dere skaø prøve terapi!

[tweet]

11 timer siden, snehvit88 skrev:

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Det var det som gjorde at jeg gjorde det slutt. Etter et par år begynte vi å snakke igjen. Da hadde han endret seg veldig mye. Han hadde tenkt og tenkt for å finne ut hvorfor jeg dro. Plutselig var han voksen og nå kan jeg ikke tenke meg noen annen. 

Han er altfor kontrollerende, som min kjæreste var. 

Foreslår at du setter hardt og mot hardt og flytter ut. Han kommer aldri til å forlate deg, han kommer til å bli skikkelig skremt. Det ble min, og det har jeg sett andre bli. 

Kjenner et par par dette har hendt med under graviditeten, de har flyttet ut for en periode og blitt foreldre sammen etterpå😄 

 

10 timer siden, Ruccula skrev:

Men du må nesten prioritere deg selv, uansett om han er enig eller ikke

Og du gjør det jo ikke slutt, du bare skaper litt avstand for å kunne tenke klart.  Dere kan jo fortsette å prate sammen og jobbe med forholdet selv om dere ikke bor oppi hverandre. Men denne avgjørelsen er som sagt helt opp til deg og bare deg. Du må finne ut hva som er best for deg nå, deg og baby

Veldig flott at dere skaø prøve terapi!

Jeg skal virkelig vurdere og tenke på det dere sier. Tusen takk for støtten og ærligere meninger!  Jeg tror jeg må ta ting litt etter litt, og ikke ta spontane valg. 

---

Men over til baby, som nå er hele 20 cm lang og veldig aktiv 😱 Nå kjenner jeg liv hver dag, og jeg tror ikke det er lenge før S kan kjenne! Det er så deilig å få et lite dytt eller et lite stryk på innsiden jevnlig. Føler meg virkelig så heldig. 

Men denne bekkenløsningen altså. Er helt ødelagt etter arbeidshelg nå, det skal ingenting til før jeg går og halter og "huffer" meg. Har heldigvis fått henvisning til fysioterapi, så håper det hjelper. Matlysten er helt nede nå også, og jeg vil bare ligge rett ut eller sove hele dagen. Så sliten, av alt og ingenting 😴

[Hjertehåp]

1 minutt siden, tweet skrev:

 

Jeg skal virkelig vurdere og tenke på det dere sier. Tusen takk for støtten og ærligere meninger!  Jeg tror jeg må ta ting litt etter litt, og ikke ta spontane valg. 

---

Men over til baby, som nå er hele 20 cm lang og veldig aktiv 😱 Nå kjenner jeg liv hver dag, og jeg tror ikke det er lenge før S kan kjenne! Det er så deilig å få et lite dytt eller et lite stryk på innsiden jevnlig. Føler meg virkelig så heldig. 

Men denne bekkenløsningen altså. Er helt ødelagt etter arbeidshelg nå, det skal ingenting til før jeg går og halter og "huffer" meg. Har heldigvis fått henvisning til fysioterapi, så håper det hjelper. Matlysten er helt nede nå også, og jeg vil bare ligge rett ut eller sove hele dagen. Så sliten, av alt og ingenting 😴

Først og fremst vil jeg sende deg mange gode tanker og klemmer Dette kan ikke være lett. Men ta en dag om gangen og ikke stress. Det er ikke bra for deg og lille mirakelet. 

Høres helt herlig ut å kjenne liv hverdag  . Hvordan føles det? Når kjente du første gang? 

Huff da bekkenløsning   hørt at svømming i basseng skal hjelpe. Så kanskje det kan være noe. Og sov og hvil alt du får sjans til. Syns ikke man skal ha dårlig samvittighet for det når man er gravid. Det tærer på å bære frem et barn. 

[tweet]

12 timer siden, Hjertehåp skrev:

Først og fremst vil jeg sende deg mange gode tanker og klemmer Dette kan ikke være lett. Men ta en dag om gangen og ikke stress. Det er ikke bra for deg og lille mirakelet. 

Høres helt herlig ut å kjenne liv hverdag  . Hvordan føles det? Når kjente du første gang? 

Huff da bekkenløsning   hørt at svømming i basseng skal hjelpe. Så kanskje det kan være noe. Og sov og hvil alt du får sjans til. Syns ikke man skal ha dårlig samvittighet for det når man er gravid. Det tærer på å bære frem et barn. 

Tusen takk ❤

Der begynte rundt uke 16+ og kjentes ut som små bobler som sprakk langt inne i magen. Men nå kjennes det mer ut som små dytt fra innsiden. Det er sånn at man bare vet hva det er når det skjer, tror jeg  

Svømming vil jeg hvertfall prøve! Og ligger i sengen as we speak og hviler 

[tweet]

18+5

Åh, det er så lenge til ordinær ultralyd   Jeg kommer til å bli sjokkert om det er en jente faktisk. Drømmer bare om babygutter og har bare en sånn sterk magefølelse på at det er en gutt. Har egentlig alltid hatt et ønske om å få gutter også, men blir selvfølgelig glad uansett  Sier de at det er jente, kommer jeg til å le høyt. Og mange gledestårer blir det uansett, om alt er som det skal. Orker ikke tenke på at noe kan være galt. Jeg har hørt om de som får tilbud om 3D på sykehuset her, men forventer det ikke. Kommer sikkert til å skrape sammen litt penger til 3D senere i svangerskapet, tenker jeg! 

Både i går og i dag har vært gode dager. Vi snakker fint sammen og koser oss egentlig veldig i hverandres selskap. Har en del vondt og må hele tiden ta pauser i alt jeg gjør, men S har vært god og gjort en ekstra god innsats her hjemme nå. 
Sitter nå og ser "Fødeavdelingen". Det er så koselig, og dritskummelt!