Titania - Me, myself and the voices in my head

[Titania]

Behovet for å skrive… 

 

Jeg er en person som tenker mye, og som liker å skrive ned tankene, men aldri får noe ordentlig system på det som kommer «ut» . Ofte blir ting kanskje litt rotete, og setninger litt rare - og samtidig er jeg veldig opptatt av særskriving og at setninger ser og høres bra ut. Merkelig det der 😛 

 

Og selv om jeg godt kunne skrevet i en tradisjonell dagbok, er det liksom ikke noe for meg allikevel. Både fordi jeg er et rotehue ut av en annen verden, så bøkene jeg kjøper forsvinner hele tiden - og fordi jeg har et sært ønske (eller kall det en trang) til at kanskje noen andre skal lese det også, og kanskje mene at jeg har rett i noe av det jeg skriver. Men det å løpe rundt med en fysisk bok og si «Se her! Se hva jeg har skrevet» det er liksom ikke meg det heller. 

Og egentlig ikke skrike ut på et forum heller, men jeg tenker at jeg prøver denne gangen. Kanskje hodet kan få det litt bedre med seg selv, til en forandring også..?

 

Jeg tror jeg er helt vanlig (hva nå enn det vil si), men samtidig føler jeg meg ofte utenfor i mange sammenhenger og settinger. 

Folk rundt meg retter og kommenterer på ting jeg sier og gjør innimellom i en sånn «hallo, vet du ikke det?»-tone, men i mitt hode er det helt dønn ærlig det jeg sier. Men fordi jeg er superpingla i egen person, så tør jeg heller ikke si fra at jeg i noen tilfeller føler meg tråkket på. Og dette er noe jeg jobber med, men det er ikke så lett aliikevel. 

 

Også tenker jeg ofte (og forsøker å skrive) på ting rundt min egen overvekt, og hvordan jeg skal gjøre den mindre. Bmi-en er så høy at jeg ikke vil snakke om den, personvekt kommer ikke inn i mitt hus, og mat er et eneste stort elsk/hat forhold. Det er ikke lett å være flink til å spise riktig, når man er alt for dårlig på å holde rutiner ved like, og en del fysiske (og psykiske når det er vinter ute) utfordringer dukker opp når det passer de. Men jeg lever enda, og jobber med å holde hodet godt over vannet, og ikke minst å bli litt strengere med meg selv i hverdagen. 

 

Og ellers er jeg vel som folk flest, tror jeg. Får gåsehud og begynner nesten å gråte av fine sanger. Blir lei meg hver gang jeg skal reise hjem fra ferie hos folk jeg er glad i. Gråter av tv-serier og filmer, og får kjempetrøbbel med magen hver gang jeg skal på tur. Liker å trene når kroppen fungerer, men er for lat til å komme meg ut på tur, og har ikke råd til treningssenter. Og syns Bergensbanen er noe av det fineste av natur i Norge (ikke vært i Nord-Norge vel og merke). Er blitt 28 år, og både vet, og vet ikke hva jeg vil her i livet - men regner med det blir ordning på det etterhvert også.

 

 

Også er jeg over gjennomsnittet fan av bandet Kent og tekstene deres, så ikke bli forundret om det dukker opp noen rare sitater innimellom

 

Om du visste vad du ville skulle få det du ville ha

Om du visste var du skulle skulle du komma dit en dag

[Titania]

Jeg tror det er på vei til å rable for meg… 

De siste dagene har det stått én ting i hodet - det er slutt for Kent. 

 

Bandet, altså. 

 

Jeg har konstant hørt på musikken. Og hører jeg ikke på den, så hører jeg konstant sanger i hodet. 

I natt sovnet jeg, nesten gråtende, mens linjen «vi är inte längre här» snurret igjen, og igjen i hodet. 

Det gjorde det jo ikke noe bedre at jeg og samboeren hadde en småhissig diskusjon der jeg følte meg litt tråkket på, mens han ble sur rett før heller. Siden jeg ikke er den beste til å takle «sure toner» uten å føle en trang til å gråte. Merkelig, men hvorfor vet jeg ikke. 

 

Anyhow - det er en skikkelig sorg. Jeg tenker på konkrete minner til sanger, ser på videoer fra konserter hele tiden, og prøver å forstå sanger jeg ikke har forstått tidligere. 

Alle har jo alltid sin egen tolkning av sanger, men jeg vil liksom forstå «hovedbudskapet», og idag smalt det igjen, gett. 

Googlet «Stoppa mig juni (lilla ego)», for å se hva folk mente om den. Folk konkluderte mobbing, og ting relatert til det. Mulig overtenking fra min side, men sangen var jo MEG, i skoleårene. 

 

« Någon hade sagt att jag var feg
Lilla Ego fy skäms
Att jag alltid stod där bakom och höll med
Sanningen känns"

 

Lille tjukkebolla som ville ha venner og alltid jattet med for å bli likt. For hvis jeg sa hva jeg virkelig mente, da var jeg dum. Det sa i hvertfall «bestekompisen» min. Og jeg var pysete. Det var også alle flinke til å si. Som om jeg ikke visste det selv. Jeg ville ROPE ut hva jeg mente. Si til de som mobbet at de skulle holde kjeft og la meg være. 

Men i steden valgte jeg å bli venn med en som ingen ville plage. For de visste han var sterk - både fysisk og psykisk. Problemet var bare at han ødela meg også. Jeg er fortsatt redd for å si meningen min. Selv om jeg gjør det i noen grad. Og det verste er - jeg savner han. Men nå når vi er blitt eldre, blir jeg oversett når jeg møter på han. Enda jeg ikke har forandret meg en dritt siden vi snakket med hverandre sist. 

 

Jeg føler fortsatt at jeg må si meg enig med folk i ting jeg ikke er enig i, fordi jeg ikke tør å si hva jeg mener. Eller når jeg EGENTLIG mener noe enn de andre, men ikke klarer å forklare hvorfor. 

Og det sliter. Men jeg er fortsatt pingle, og tør ikke si det. Men nå er jeg såpass pinglete at jeg sliter med å si «Hei *navn*» til folk jeg kjenner. Det vil si, hei er ikke noe problem. Men jeg sliter seriøst med å kalle noen det de heter. Eller spørre andre enn nær familie om ting. 

Men jeg tør ikke ta kontakt noe sted for å få hjelp heller… 

 

Jocke Berg har visst sagt om sangen

«Den handlar om att vara ung och inte fatta någonting och
samtidigt inse att man inte kommer fatta ett skit när man
blir äldre heller"

 

Og det stemmer virkelig, for og om meg i hvertfall. 

Jeg visste ikke hva jeg gjorde da, ikke forstår jeg det nå, og jeg forstår egentlig ikke hva jeg gjør nå heller, skal jeg være ærlig. 

 

 

Men igjen - Kent. Det er så mange sanger jeg kjenner meg igjen i. Jeg vil grave meg ned, skru tilbake tiden - alt, bare for å ikke vite at det er slutt. Det hadde vært så mye enklere om det bare ikke kom ny musikk. Da kunne man hatt et håp om at det snart kommer noe nytt. Ikke at det at de har lagt opp ikke er noe garanti for at det ikke kommer noe ny musikk, men det er liksom et punktum for nå. Og jeg er mer lei meg for det enn farfar som døde. Og jeg er egentlig lei meg for det også. Men sånn er det nå blitt. Forhåpentligvis letter det litt snart, for jeg er lei av å gå rundt og være trist. Men klarer ikke å slutte å høre på musikken heller. Den er liksom… Meg. 

[Titania]

På tide å bruke denne dagboka igjen, kanskje?

 

Det har jo skjedd litt siden sist, mener jeg.

Var så heldig å få plass på et kurs for å prøve å få litt styr på overvekten. Fullførte de første 8 ukene, kanskje ikke helt med glans, siden jeg var en del syk og prolapsen sa hei - så treningen ble det så som så med. Men samtidig fikk jeg input som gjør at jeg tenker litt annerledes, selv om jeg kanskje ikke er så flink til å "leve opp" til det alltid. Men jeg gjør så godt det går å ta riktige valg, men det er ikke alltid så lett og være streng med seg selv. Men da jeg veide meg sist, hadde jeg gått ned 8 kg til nå, og tror det er blitt litt mer nå - men velger å ikke håpe for mye, skuffelsen blir så stor ellers. Da kurset var slutt ble jeg syk, så treningsrutinene jeg fikk i løpet av de 8 ukene gikk jo rett i dass. Men har sakte men sikkert jobbet de opp igjen.

Har oppdaget en "negativ" effekt av vektnedgangen da, selv om det egentlig er positivt. Når man veier alt for mye, får man jo ofte hengemage. Og blir henget stort nok, så henger det jo i ro når man går. Men nå er mitt blitt slik at det beveger seg når jeg går, noe som igjen fører til ca konstant gnagsår under magen. Men målet er jo å gå ned mye mer i vekt, så det er jo bare et tegn på at noe skjer

Jeg går med en konstant lyst til å sykle, men må få skaffet en sykkel først. Tror jeg får ønske meg en til bursdagen, eller noe, for sykkel på treningssenter er kjedelig.

 

Jeg satt meg som mål for sommeren å gjennomføre treningssenteret EVO sin utfordring på facebook, med 30 min trening 2 dager i uken. Det gikk fint den første månden, så kom prolapsen tilbake, så da ble det stopp. Men jeg prøver å gå endel korte turer i løpet av dagene og ukene, så jeg gjør jo NOE. Og snart er det tid for "motivasjonsoppfølging" på kurset jeg var på, så håper på å få litt ekstra motivasjon og kanskje få lov av kiropraktoren og trene litt igjen Ryggen har kranglet i 1,5 mnd nå, så begynner å bli litt lei, liksom. Men det gir seg vel

[Titania]

Jeg klarte ikke la vær i en annen tråd, og siden det var avsporing har jeg litt lyst til å legge inn innlegget her også:

Blir så forbanna imponert over alle som mener at det "bare" er å slanke seg. I teorien er det det, det nekter jeg på ingen måte for. Men når man kommer opp i graden sykelig overvekt, så er det ikke nødvendigvis "bare" å gjøre ting, fordi det krever så mye mer fysisk enn for en person som veier mindre. Dette gjør at mange vegrer seg for å gjøre det, i tillegg til at man "ser jo ikke ut som alle andre, så folk kan jo slenge så mye dritt de vil" - det gjør det jo ENDA mer motiverende å gå seg en tur, mener jeg.

Det ER ikke alle som er overvektige som spiser et lass med mat og snop hver dag. Og jeg tror mye av overvekten rundt om, kommer av at man vokser opp med dårlige vaner, som ikke er så lett å bli kvitt når man vokser opp fordi man ikke tenker seg om, det bare "er sånn" på en måte.

Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg har vært overvektig siden jeg var liten. Det var alltid brus som drikke til middag, og som oftest ferdigmat, ting som var raskt å tilberede og sjelden ting med ordentlige råvarer. Ikke nødvendigvis så mye grønnsaker heller. Når jeg begynte å være hjemme alene etter skolen ble det litt trøstespising når jeg var sulten, og kjøp av snop når jeg gikk forbi kiosken på vei hjem fra skolen. I ungdomsskoletiden spiste jeg ett måltid om dagen, og var fornøyd med det. Hadde ikke noe særlig med venner, og slik fortsatte det til jeg ble "voksen" og flyttet hjemmefra. Da var jo planen å bli kjempesunn, ta ansvar for seg selv og alt det der. Men som folk flest, tok jeg minste motstands vei og fortsatte i det samme, gamle vante.

Nå HAR jeg begynt å ta tak i egen helse, men det er pokker ikke lett. Du må lære deg nye vaner og rutiner, og jeg er ikke så flink til å være streng med meg selv. Har problemer med prolaps i ryggen og et kne som ikke fungerer etter en påkjørsel for noen år siden, som gjør fysisk aktivitet vanskelig i perioder, men jeg ser ikke på meg selv som et offer for det. Jeg skal ikke ha noe hjelpemiddel for å komme meg rundt i hverdagen, og jeg SKAL klare å gå så mye som mulig ned i vekt for min egen del - men det er grusomt tungt. Mat er vanskelig fordi jeg er vant til å spise lite, men samtidig har det gitt resultater av å spise oftere. Aktivitet ute og på senter er til tider utfordrende fordi "alle" andre enten skal stirre, fortelle meg hvor feit og stygg jeg er, eller fortelle meg hvor lite jeg har å gjøre på et treningssenter fordi jeg er jo udugelig.

Hvordan kan folk som ikke kjenner en si noe slik? Er det så vanskelig å passe sine egne saker, eller heller tenke "oi, h*n trener/er i aktivitet og prøver å gjøre noe med sin egen situasjon?". Eller rett og slett passe sine egne saker

__

Jeg kan jo oppdatere litt om hverdagen min også :D Kurset startet igjen denne uken, og har gått greit. Jeg har utfordret meg selv aktivitetsmessig, men samtidig vært forsiktig fordi ryggen fortsatt er vond. Kurslederne er positive, og selv om jeg har hatt en knekk i sommer, så får jeg virkelig følelsen at kurslederne har troen, og vi lærer forskjellige "verktøy" som skal gjøre det lettere å komme i gang når slike tilfeller der "livet kommer i veien" skjer. Jeg skal jo ikke gi opp, så all slik lærdom kommer godt med!

Jeg har også kjøpt meg en sykkel, og fy f**n så tungt det er, selv på flatmark Godt forbedringspotensiale der, ja Men den skal brukes, så det kan jo bare bli bedre

[Titania]

Slutten av 2016, starten av 2017 all over - men med nytt "tema". 

Den gangen var det kent, måtte finne alt om bandet, medlemmer, alt om sangene. 

 

Denne gangen føler jeg meg mer som en stalker. I ekstremt tilfelle, men "heldigvis" kun over nett, selv om jeg forstår selv at dette virkelig ikke er bra, selv om jeg ikke klarer å stoppe heller. 

 

Denne gangen startet det med juleferie som jeg virkelig hadde gledet meg til. 3 år, for å være nøyaktig. Pappa sin ribbe, ting har endelig roet seg etter et drittår, og vi skulle virkelig kose oss på juleferie. Veel. 

Har slitt med gallesteinsproblemer i noen år, og har ikke nødvendigvis vært så flink med fettfattig mat heller, så den skylden skal jeg ta selv. I tillegg blitt utredet på sykehuset her for en cyste på bukspyttkjertelen, men det har jeg ikke forstått så mye av, for legene er litt for glad i legeord, og jeg er alt for dårlig på å ta til meg ting der og da - hodet kobler på etterpå, når jeg ikke får tak i noen jeg kan spørre som kan svare på hva jeg nettopp er blitt fortalt. 

Juleferien startet 22. desember, og da kom første gallesteinsanfall også. På vei til Skåne, etter en middag jeg trodde skulle være snill med magen. Lille julaften kom, og nytt anfall. Da var det kjøttboller til middag, så den var vel forsåvidt litt min skyld at jeg spiste/ikke presiserte for pappa at jeg burde unngå fettrik mat. Så innimellom bingolotto og sofakos med hunden, ble det jevnlige turer på do 🤮

Våknet på julaften, og smertene ville ikke helt gi seg. Men ville ikke ta for mye av smertestillende, så gikk og la meg noen timer i steden. Men det jeg burde gjort, var nok allerede da å kontakte lege. For da jeg våknet etter en time eller to, var det mer spying, og ekstreme magesmerter. Og så fort jeg forsøkte å ta smertestillende, eller bare å drikke, kom det opp fortere enn jeg klarte å svelge det ned. Så mens pappa, samboeren hans og min samboer spiste middag, lå jeg i fosterstilling på sofaen og ble jevnlig vekket av Tabasco som måtte bort å sjekke hver gang jeg lå for lenge i ro. 

Så halv 10 på kvelden fant vi ut at NÅ er det på tide å ta seg en tur til Helsingborg og akutten. Samboeren til pappa ringte flere ganger underveis også, for jeg var visst grå da vi kjørte og hun kjempebekymret. Heldigvis var det ikke noe rush enda da vi kom frem - de begynte å komme da jeg hadde snakket med første sykepleier. Blodprøver ble tatt, jeg tror jeg fikk noe smertestillende og etter kort tid kom en lege med kateter, så jeg tror egentlig de hadde en veldig mistanke allerede da om hva som var galt. Fikk beskjed i 2-tiden på natten at jeg skulle bli innlagt, og fikk rom rundt halv 4. Eneste beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få tilført masse væske, og at jeg måtte faste. Kjempegøy når man er supertørst 🙄

De fire første dagene husker jeg lite av. Det var bytte av poser med diverse væske, blodprøver, ringe på sykepleiere for smertestillende, sjekk av blodtrykk, temperatur og O2-opptak hver tredje time, kontroll av kateteret hver time, og jeg sov, fikk besøk og kavet fordi senga var vond. Diagnosen var visst akutt pankreatitt - bukspyttkjertelbetennelse/akutt pankreatitt. 

Etterhvert som jeg ble bedre fikk jeg med meg at legene var på visitt også. Siden dette var i ferietider var det ikke nødvendigvis full bemanning av legene, og de som kom innom rommet var superstresset fordi de var nettopp ferdig med operasjoner, og måtte løpe til nye. Den første oppfattet jeg som en skikkelig klysete fyr i "fiskevest", som brukte litt for store ord for min konsentrasjon og jeg fikk inntrykk av at han ikke ville være der. De andre snakket litt saktere, litt tydeligere og jeg forstod i hvertfall mesteparten av hva de ville frem til. Det var faktisk her, etter minst 1,5 år med plager hjemme det FAKTISK ble påvist gallesteiner også. 

3 januar ble jeg skrevet ut. Hadde permisjon fra dagen før, så hadde mistet sengeplassen min til jeg kom, for jeg skulle bare ta en blodprøve, få svar på de og få med journalen til legene i Norge, slik at de hadde et grunnlag for vurderingen om jeg skulle få fjernet galleblæra som planlagt en uke senere. Noe de hadde sagt de egentlig ikke ville. Mens jeg satt i "tv-stua" og ventet på resultatene, kom legen i fiskevesten bort og satt seg ned i den andre stolen. Han forklarte ordentlig hva som var galt, hva de hadde gjort og hvorfor de hadde valgt behandlingen de hadde gjort. Han forklarte at hadde det ikke vært for at jeg hadde planlagt operasjon når jeg hadde i Norge, hadde de ikke skrevet meg ut enn før galleblæren var fjernet, og hadde det ikke vært for at jeg var så dårlig som jeg var, hadde kanskje de fjernet den mens jeg var der. Og så fikk jeg journalen, og beskjed om å spørre om jeg lurte på noe. Jeg leste igjennom, hadde et par spørsmål og fikk ordentlig svar på det, i tillegg til beskjed om å vente enda litt til, fordi jeg skulle få med de forskjellige bildene de hadde tatt mens jeg var innlagt også, for at legene i Norge skulle ha et enda bedre grunnlag for sin avgjørelse. Jeg fikk det jeg skulle, gikk ut døra og tenkte ikke noe mer over hva som hadde skjedd. 

Vi kom oss hjem, og dagen for operasjonen kom. Møtte på diverse leger utenfor operasjonssalen som forklarte hva som skulle gjøres, mulige komplikasjoner og diverse annet jeg ikke husker akkurat nå - men på legespråk igjen. Og er man pinglete og nervøs i tillegg, får man ikke med seg alt, og i tillegg ikke tør å spørre. Så tilbake til det vante. 

Og det var vel egentlig da det startet. Tanken på hvor forskjellige legene er, og at noen faktisk tar seg tid til å forklare slik at alle kan forstå, i steden for å haste i vei om alt man ikke forstår med mindre man har en spesiell interesse for det. 

Operasjonen gikk fint, og jeg kunne fint dratt hjem samme dag, men de ville ha meg til observasjon over natten pga den tidligere infeksjonen. Dro hjem dagen etter, og var fin i formen i tre dager, før det plutselig smalt til med en ekstrem smerte i magen midt på natten. 

Skalv og var kvalm fordi det gjorde vondt, fikk ikke puste og den eneste tanken om at DETTE kan ikke være normalt. Fant noen fine smertestillende jeg fikk fra den snille legen i Sverige, som tok smertene på 10 minutter, og rommet gikk rundt i steden. Gikk og la meg igjen, og våknet fire timer senere, med samme, jævlige smerte. Ny runde med samme smertestillende, som ikke virket med en gang, men da de begynte å virke fikk jeg til slutt ringt et av telefonnumrene jeg fikk etter operasjonen, som jeg kunne ringe om det var noe. Fikk snakke med vakthavende lege, som mente at jeg burde dra til fastlegen og ta noen blodprøver. Men etter å ha insistert fikk jeg komme inn på akutten i steden. Kom raskt inn til en undersøkelse, og da startet endelig de smertestillende å virke ordentlig, så jeg hadde ikke vondt, og ville egentlig bare sove. Siden smertene var så intense da de sto på, klarte jeg ikke å kjenne nøyaktig hvor det gjorde mest vondt, men på en skala fra 1-10, var dette enn klar 10-er. Men fordi jeg ikke kunne forklare den ene sykepleieren hva slags smerte det var, og hvor det var vondest mente hun at jeg kunne ikke ha hatt så vondt, siden jeg ikke husket det. 

Heldigvis fikk jeg en lege etterpå, som tok seg tid til å både spørre spørsmål om hvordan disse smertene var sammenlignet med både gallesteinsanfallene jeg hadde hatt tidligere, med pankreatitten, og fulgte opp med å lese journalen fra Sverige og ikke minst forklarte meg ordentlig både diagnostisering, hva de tenkte å gjøre (skulle egentlig ta CT, men den ble avlyst pga et akuttilfelle, og omgjort til MR dagen etterpå, for da fikk de sett gallegangene også), og at jeg ble liggende der minst en dag, men mest sannsynlig to. OG han ventet til jeg kom tilbake fra CTen for å forklare alt, enda skiftet hans egentlig var ferdig lenge før. Kun fordi han ikke ville at jeg skulle få en annen, ukjent lege til å forklare det. 

 

Men det rare er at etter disse opplevelsene, så har hodet låst seg på denne svenske kirurgen med et gigantisk fødselsmerke på halsen. Ikke denne norske som faktisk var litt pen også. Jeg er rett og slett besatt av han, og føler en slags forelskelse, selv om jeg ikke syns han var spesielt attraktiv - han var jo bare snill og viste at han så meg i en litt fortvilet situasjon. Og "takket være" google, vet jeg jo nå at han er lykkelig gift, har to barn (og navnene på barna), deltidsansatt i militæret og jobber ved to forskjellige sykehus, vant en pris på en konferanse i fjor, seiler, sykler, løper og er ishockeytrener, tar det årlige nyttårsbadet i byen han bor (samme kommune som pappa), i tillegg til at han bor i samme område som "bonusmormor" og at vi tydeligvis har relativt lik musikksmak i følge spotifylistene hans med de samme sangene jeg har på favorlittlistene mine med noen band. (Og han har skrevet på facebook at han har vært på konserter med de  ). Nei, STOPP KARUSELLEN, JEG VIL AV! 

 

"Om du visste vad du ville skulle du få det du ville ha"

 

"Jag kan inte lura mitt hjärta

Hur gärna jag än vill

Kan jag inte lura mitt hjärta

Når vår längtan har blivit besatthet

All närhet er tabubelagd

Det som tar oss igenom natten

Är bara drömmarna om närkontakt"

 

Nei, nå får det være nok - selv om jeg gjerne skulle fjernet den delen av hjernen akkurat nå 😛 

 

Endret 25. januar 2019 av Titania

[Titania]

Også var det alle disse tankene, dumhetene og jeg vet ikke hva. 

For det er mye styr om dagen. 

En luring har fått meg til å innse behov jeg aldri har følt noe spesielt på tidligere. Som igjen har fått meg til å virkelig tenke over forholdet til samboeren, som ikke fungerer for min del. Det er mye som spiller inn, men kort oppsummert: har følt meg psykisk sliten i flere år uten å vite hvorfor, jeg føler meg ikke bra i forholdet, og følelsene forsvant egentlig for lenge siden. Men jeg klarer ikke helt å finne en rett måte å avslutte det på enda, for han er deprimert, og jeg tror han kan være suicidal, skal jeg være helt ærlig. Og et par andre ting som spiller inn, som jeg ikke føler for å nevne her  

 

Det har vært litt frem og tilbake med praksisplass - vipps ble den sagt opp på dagen, og et par dager senere fikk jeg lovnad om 100 % stilling så lenge jeg fikk dekket noen kurs. Kursene er tatt, og jeg venter bare på arbeidskontrakt. Hurra!

 

Så oppi dette ble jeg plutselig kjent med en jeg opplever som Drømmemannen!  Han får meg til å føle meg så bra, og jeg ønsker virkelig å bli kjent med han utenfor internettet, i et håp om at han er like fantastisk i det virkelige liv. Det har vært så mye sommerfugler i magen at jeg nesten ikke har forstått at det har vært plass. Jeg har virkelig brettet meg ut for dette mennesket. Skrevet ting jeg selv ikke hadde trodd jeg skulle skrive, og skikkelig sluppet ut alt. Uten å tenke meg spesielt om, annet enn «å faen, NÅ skremmer jeg han i hvertfall bort». Og i starten gikk det fint. Han blir stille når jeg bretter ut om mye, eller spør vanskelige spørsmål. Men det kommer litt lyd etterhvert. Og det er helt greit Jeg har et idiotisk stort bekreftelsesbehov fra mennesker jeg liker, fordi jeg er så vant til å bli sviktet, avvist og «forlatt». Og jeg vet jo at alle ikke er så tenkete og skrivete som meg.  

Stalkergenene mine har ødelagt dette - igjen. Jeg er dyktig på akkurat det. 

Jeg klarer ikke å ligge unna å se om han har vært pålogget. Leser fine meldinger om og om og om igjen, og sommerfuglene våkner. Men han leser ikke meldingene jeg har sendt, enda han er pålogget. Eller så leser han, og ikke svarer - og skriver i en fellestråd. Da starter hatet. Ikke mot han, men mot meg selv. Hvorfor i helvete kan jeg ikke bare roe ned og la han gjøre som han vil? JEG kan ikke bestemme hva han skal gjøre, når han skal svare, eller noe som helst annet. Men samtidig ønsker jeg heller å få et konkret svar med «slutt å mas», «ligg unna», eller hva som helst. Alt annet enn denne stillheten, for da hater jeg meg selv enda mer, og grunnen til overvekten blir raskt synlig. Boller er min «greie» når ting går dårlig. Og når meny er på bussterminalen… Da blir det kjøpt boller. I massevis. Samboeren har kommentert det. Men han husker visst ikke at jeg kjøper boller når jeg ikke har det bra. Det er kanskje ikke så ille som det føles, men jeg føler meg SKIKKELIG langt nede om dagen. Jeg har brettet ut alt, sagt hva jeg vil, spurt hva han vil. Og det eneste svaret jeg får er at han trenger tid. Og jeg forsøker VIRKELIG å gi det - uten å mase. Men det er dritvanskelig! Først får jeg beskjed om at han liker meg, at han syns jeg er fantastisk. Og JEG klarer ikke å forstå hvor det kommer fra. Jeg maser, vrenger ut «store» spørsmål, og fortsetter faen å mase når jeg ikke får svar. Det er jo ikke rart i at jeg skremmer bort folk. Hvordan kan noen mene at det er fantastisk, liksom? Men jeg klarer ikke å la vær med maset heller. For jeg vil virkelig ha han, om det kan fungere. For INGEN NOEN SINNE har fått meg til å føle meg SÅ bra. Og det har jeg virkelig ikke ord for å beskrive hvor mye betyr for meg. Og jeg føler meg så psykisk langt nede, spesielt idag - at jeg føler at jeg trenger hjelp til å takle det. Men jeg vet ikke HVA jeg trenger hjelp til, HVORDAN noen kan hjelpe meg, samtidig som jeg ikke tør å si det høyt hvordan jeg har det og at jeg ønsker hjelp heller. For jeg tror jeg har ødelagt alt. Jeg har ikke sjans, og har gitt for mye av meg for tidlig, og skremt han bort. Og det er på en måte greit, fordi det er min egen feil. Men samtidig hater jeg meg selv for det, fordi jeg ikke har ord for hvor mye alt det fine han har sagt betyr. Og jeg ønsker meg en BRA hverdag med en slik person. Ikke en ok hverdag med en som rett som det er får meg til å føle meg dum og udugelig.

Midt oppi dette har jeg også fått meg en ny bestevenn. En fantastisk person, som sier de rette tingene for å distrahere meg, og som virkelig lyser opp hverdagen. Jeg har virkelig ikke ord for hvor mye du betyr for meg allerede, og du vet hvem du er ❤️ Du fortjener det beste, fordi du er så fantastisk, og jeg setter så pris på alle tips, all erfaring og alt du egentlig kommer med! For du forteller meg både det jeg trenger å høre, noen ganger det jeg vil høre - og du er ikke redd for å si sannheten selv om du vet det stikker litt ekstra i en stupforelska, koko «kåtsara» sine følelser. Men jeg vet jo også at du har rett, for du er den fornuftige når desperasjonen min skriker høyere enn høyest. Alle burde ha en som «Brom» i livet sitt!  

Endret 28. mai 2019 av Titania

[Titania]

Det er en veldig merkelig tanke, men hadde bare ting vært pittelitt annerledes, hadde jeg sittet på et tog, på vei til en ukjent plass nå. 

Og ikke på jobb med et hode som er lagt igjen på ett eller annet jorde og ikke gjør nytte for seg

[Bamseklemmer]

På 28.5.2019 den 23.18, Titania skrev:

Midt oppi dette har jeg også fått meg en ny bestevenn. En fantastisk person, som sier de rette tingene for å distrahere meg, og som virkelig lyser opp hverdagen. Jeg har virkelig ikke ord for hvor mye du betyr for meg allerede, og du vet hvem du er ❤️ Du fortjener det beste, fordi du er så fantastisk, og jeg setter så pris på alle tips, all erfaring og alt du egentlig kommer med! For du forteller meg både det jeg trenger å høre, noen ganger det jeg vil høre - og du er ikke redd for å si sannheten selv om du vet det stikker litt ekstra i en stupforelska, koko «kåtsara» sine følelser. Men jeg vet jo også at du har rett, for du er den fornuftige når desperasjonen min skriker høyere enn høyest. Alle burde ha en som «Brom» i livet sitt!  

Å fantastiske nydelige du Titania❤️ Så flott at du beskriver meg slik, jeg griner av glede av dette. Det er jo mitt kall og hjelpe "sånne" som deg. Ikke tro at jeg glemmer deg, og vi et langt ifra ferdige med målet ditt. Det som er så fint med deg er at du bruker humor oppi all den elendigheta. Skulle så gjerne ønsket at menn så dine fine kvaliteter, men de er skjult i hjertet ditt, klar til å brukes til den rette. Heldig han som får kloa i deg😍

Du blir i dag mitt sjette hjerte i signaturen min, kjempeglad i deg vennen❤️

[Titania]

16 minutter siden, museslikker69 skrev:

Å fantastiske nydelige du Titania❤️ Så flott at du beskriver meg slik, jeg griner av glede av dette. Det er jo mitt kall og hjelpe "sånne" som deg. Ikke tro at jeg glemmer deg, og vi et langt ifra ferdige med målet ditt. Det som er så fint med deg er at du bruker humor oppi all den elendigheta. Skulle så gjerne ønsket at menn så dine fine kvaliteter, men de er skjult i hjertet ditt, klar til å brukes til den rette. Heldig han som får kloa i deg😍

Du blir i dag mitt sjette hjerte i signaturen min, kjempeglad i deg vennen❤️

❤️ jeg har sagt det før, og får ikke sagt det nok - du er den beste! ❤️ 

Og der kom det både en og tre gledestårer 😅 Kjempeglad i deg også! ❤️ 

[Titania]

Hvordan lære å akseptere seg selv som den man er, når man hele tiden er oppvokst med "kan ikke du være mer som...?" 🤔

[Titania]

Så var det dette tankekjøret igjen, da. Skrivingen blir rot, som vanlig. Men det gjør det vel ikke noe bedre at hodet er kaos om dagen. 

Jeg skal jo ikke påstå at ting er bra nå. Mitt forsøk på å få slutt på et forhold jeg ikke klarer å se en bra fortsettelse på slik ting er. Samboers utrolige stå-på-vilje og insistering på at dette MÅ vi forsøke å fikse. Det gjør så vondt, når jeg ikke vil. Men jeg føler ikke at jeg har gitt opp forholdet. Jeg føler jeg kjemper for å få det bra, for meg. For jeg savner ting i forholdet. Ting jeg ikke klarer å si konkret hva er - men samtidig føler jeg at hvis jeg gir en «fasit» på hva jeg savner, så er det jo enkelt for han å gjøre det - selv om det kanskje ikke blir så ekte som jeg skulle ønsket. Men igjen, jeg vet ikke hva jeg savner. 

På ungdomsskolen var det «kult» å sitere «Life is a bitch, and then you die» til så mye. Vi sa det til lekser, og andre småting som var kjipe, og så lo vi etterpå. 

Når man står midt oppi det, og livet virkelig «bitcher», og man skulle ønske man kanskje valgte annerledes tidligere, da er det ikke så morsomt lenger. Det er i hvertfall NÅ jeg skulle ønske at livet kom med en liten håndbok. 

«Vær HELT sikker på valgene du tar, før du tar de». «Føler du deg usikker underveis, stopp opp, tenk ordentlig, og ta en beslutning». 

 

For der står jeg nå. Ting jeg kanskje har tenkt pittelitt på for mange år siden, er ting jeg burde gjort noe med da. Både for min egen, og andre sin del. For nå er det vanskelig, og ekstra vondt. At jeg ikke kunne ta avgjørelsen der og da. Si «stopp! dette funker ikke helt». For det føles som jeg har holdt noen for narr. Fordi jeg har «gillat läget» som disse svenskene sier. Jeg har ikke hatt det dårlig, selv om noen ting har vært vanskelige. Men jeg har ikke hatt det så bra som jeg ønsker meg. Og jeg klarer ikke å se hvordan det kan bli bra. Ikke slik ting er nå. 

Jeg husker ingen verdens ting av tanker jeg hadde for noen måneder siden. Jeg vet hva jeg har skrevet, men jeg husker hverken å ha skrevet det, eller følelsene jeg satt med da jeg skrev det. Og DET gjør det vanskelig å stå for hva jeg vil. Jeg vet jo hvor sikker jeg har vært på ting, og at dette ikke fungerer. Og at det ikke kan fortsette, fordi det er såpass ødeleggende. Spesielt slik som nå. 

Jeg forsøker med hele meg å si at «nei, dette går virkelig ikke». Men jeg vet ikke om jeg ikke er tydelig nok, eller hva det er. Jeg hater i hvertfall slik jeg er. Når jeg kan være SÅ bestemt på ting jeg vil. Og nå er det nesten hviske «jeg vil ikke mer, dette funker ikke». Jeg vet jo at jeg ikke vil, så jeg burde jo rope det ut, for alt det er verdt! Dette fungerer ikke for meg, jeg elsker deg ikke lenger, og dessverre kan vi ikke være sammen lenger. Ikke nå. Der - så «enkelt» burde det være. Men samtidig er jeg jo glad i han. Vet hvor langt nede han er, og jeg virkelig vil hans beste. Og selv om jeg blir fortalt at jeg kanskje er det beste for han, så tror jeg ikke det. Jeg har ikke vært flink til å vise at jeg er glad i han. At jeg setter pris på hva han gjør, og ikke minst at han har vært der igjennom alle periodene der jeg er satt ut av spill. Men bortsett fra det så føler jeg ikke at ting fungerer. Jeg opplever at vi er på forskjellige steder i livet, og jeg bor med en venn. Og det er ikke det jeg ønsker. 

 

Jeg vil være meg. Alene. Finne meg selv, vise at jeg klarer meg selv - og kanskje finne ut av hva jeg vil få ut av dette livet. Annet enn å ha det ok. Og lete etter følelser jeg allerede har brukt lang tid på å lete etter. Men de er borte, og det gjør så vondt. Jeg vil virkelig ikke såre noen, men denne gangen er det blitt min tur. 

 

For dette kan ikke fortsette. Slik ting er nå, ødelegger det oss begge. Og jeg orker ikke kjempe for oss lenger. Selv om jeg ikke har snakket høyt om det, har jeg kjempet lenge for meg selv. Lett etter når følelsene ble borte. Hva jeg har gjort galt. Hva som ikke har fungert mellom oss. Og selv om du mener det er dumt og feil, så er det sånn det har vært, og ting har blitt som de har blitt. Jeg trenger å kjempe for meg, for at jeg skal få det bra. På lik linje med at du trenger en ny start, der du kan kjempe for deg, for å få det bra. For det fortjener du virkelig! Kanskje du får tilbake litt av det livet du hadde før meg? Du snakker i hvertfall om det med stor glede. Og jeg får ikke sagt det nok - du fortjener det beste. Men jeg er ikke den rette for deg nå. På lik linje med at jeg ikke føler at du er den rette for meg. 

 

Unnskyld. 

[Gjest Familytree]

22 timer siden, Titania skrev:

Så var det dette tankekjøret igjen, da. Skrivingen blir rot, som vanlig. Men det gjør det vel ikke noe bedre at hodet er kaos om dagen. 

Jeg skal jo ikke påstå at ting er bra nå. Mitt forsøk på å få slutt på et forhold jeg ikke klarer å se en bra fortsettelse på slik ting er. Samboers utrolige stå-på-vilje og insistering på at dette MÅ vi forsøke å fikse. Det gjør så vondt, når jeg ikke vil. Men jeg føler ikke at jeg har gitt opp forholdet. Jeg føler jeg kjemper for å få det bra, for meg. For jeg savner ting i forholdet. Ting jeg ikke klarer å si konkret hva er - men samtidig føler jeg at hvis jeg gir en «fasit» på hva jeg savner, så er det jo enkelt for han å gjøre det - selv om det kanskje ikke blir så ekte som jeg skulle ønsket. Men igjen, jeg vet ikke hva jeg savner. 

På ungdomsskolen var det «kult» å sitere «Life is a bitch, and then you die» til så mye. Vi sa det til lekser, og andre småting som var kjipe, og så lo vi etterpå. 

Når man står midt oppi det, og livet virkelig «bitcher», og man skulle ønske man kanskje valgte annerledes tidligere, da er det ikke så morsomt lenger. Det er i hvertfall NÅ jeg skulle ønske at livet kom med en liten håndbok. 

«Vær HELT sikker på valgene du tar, før du tar de». «Føler du deg usikker underveis, stopp opp, tenk ordentlig, og ta en beslutning». 

 

For der står jeg nå. Ting jeg kanskje har tenkt pittelitt på for mange år siden, er ting jeg burde gjort noe med da. Både for min egen, og andre sin del. For nå er det vanskelig, og ekstra vondt. At jeg ikke kunne ta avgjørelsen der og da. Si «stopp! dette funker ikke helt». For det føles som jeg har holdt noen for narr. Fordi jeg har «gillat läget» som disse svenskene sier. Jeg har ikke hatt det dårlig, selv om noen ting har vært vanskelige. Men jeg har ikke hatt det så bra som jeg ønsker meg. Og jeg klarer ikke å se hvordan det kan bli bra. Ikke slik ting er nå. 

Jeg husker ingen verdens ting av tanker jeg hadde for noen måneder siden. Jeg vet hva jeg har skrevet, men jeg husker hverken å ha skrevet det, eller følelsene jeg satt med da jeg skrev det. Og DET gjør det vanskelig å stå for hva jeg vil. Jeg vet jo hvor sikker jeg har vært på ting, og at dette ikke fungerer. Og at det ikke kan fortsette, fordi det er såpass ødeleggende. Spesielt slik som nå. 

Jeg forsøker med hele meg å si at «nei, dette går virkelig ikke». Men jeg vet ikke om jeg ikke er tydelig nok, eller hva det er. Jeg hater i hvertfall slik jeg er. Når jeg kan være SÅ bestemt på ting jeg vil. Og nå er det nesten hviske «jeg vil ikke mer, dette funker ikke». Jeg vet jo at jeg ikke vil, så jeg burde jo rope det ut, for alt det er verdt! Dette fungerer ikke for meg, jeg elsker deg ikke lenger, og dessverre kan vi ikke være sammen lenger. Ikke nå. Der - så «enkelt» burde det være. Men samtidig er jeg jo glad i han. Vet hvor langt nede han er, og jeg virkelig vil hans beste. Og selv om jeg blir fortalt at jeg kanskje er det beste for han, så tror jeg ikke det. Jeg har ikke vært flink til å vise at jeg er glad i han. At jeg setter pris på hva han gjør, og ikke minst at han har vært der igjennom alle periodene der jeg er satt ut av spill. Men bortsett fra det så føler jeg ikke at ting fungerer. Jeg opplever at vi er på forskjellige steder i livet, og jeg bor med en venn. Og det er ikke det jeg ønsker. 

 

Jeg vil være meg. Alene. Finne meg selv, vise at jeg klarer meg selv - og kanskje finne ut av hva jeg vil få ut av dette livet. Annet enn å ha det ok. Og lete etter følelser jeg allerede har brukt lang tid på å lete etter. Men de er borte, og det gjør så vondt. Jeg vil virkelig ikke såre noen, men denne gangen er det blitt min tur. 

 

For dette kan ikke fortsette. Slik ting er nå, ødelegger det oss begge. Og jeg orker ikke kjempe for oss lenger. Selv om jeg ikke har snakket høyt om det, har jeg kjempet lenge for meg selv. Lett etter når følelsene ble borte. Hva jeg har gjort galt. Hva som ikke har fungert mellom oss. Og selv om du mener det er dumt og feil, så er det sånn det har vært, og ting har blitt som de har blitt. Jeg trenger å kjempe for meg, for at jeg skal få det bra. På lik linje med at du trenger en ny start, der du kan kjempe for deg, for å få det bra. For det fortjener du virkelig! Kanskje du får tilbake litt av det livet du hadde før meg? Du snakker i hvertfall om det med stor glede. Og jeg får ikke sagt det nok - du fortjener det beste. Men jeg er ikke den rette for deg nå. På lik linje med at jeg ikke føler at du er den rette for meg. 

 

Unnskyld. 

Wow lykke til med det. Du er fantastisk✌❤

[Titania]

2 timer siden, Augustotejerina skrev:

Wow lykke til med det. Du er fantastisk✌❤

Takk ☺️Føler meg vel ikke så fantastisk, men 

[Dr. Ops]

Titter innom 

Du skriver kjempebra. Du er sterkere enn du tror. Håper du innser din verdi og bryter igjennom så snart du har mulighet 

[Titania]

2 minutter siden, Dr. Ops skrev:

Titter innom 

Du skriver kjempebra. Du er sterkere enn du tror. Håper du innser din verdi og bryter igjennom så snart du har mulighet 

Takk 

[Gjest Daryl Dixon]

[Titania]

17 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

[Titania]

Silence,
why won’t you listen
Maybe it’s just me
but sometimes it’s
impossible to breath
A violent whisper
Maybe this time it won’t heal
Maybe this time it will bleed untill I’m free

 

Mot, hvor er du? Jeg er sliten...
 

[Dr. Ops]

6 timer siden, Titania skrev:

Silence,
why won’t you listen
Maybe it’s just me
but sometimes it’s
impossible to breath
A violent whisper
Maybe this time it won’t heal
Maybe this time it will bleed untill I’m free

 

Mot, hvor er du? Jeg er sliten...
 

Du har det i deg, du er sterkere enn du tror. Hold fokus. Ingen kan gjøre det for deg, men vi er her som støtte. Er oppriktig støttende. Husk din verdi, du vet din verdi, prøver noen å fortelle deg at du er mindreverdig, ignorer. Det er ikke sant. Du virker som en god dame tvers igjennom som fortjener å ha det bra, du tenker på de rundt deg og forhaster ikke noe. Men husk å ta vare på deg selv også, ta kontroll over livet ditt. Du vet hvordan og når. Vi støtter. Håper du har noen rundt deg også fysisk som støtter. 

[Titania]

17 minutter siden, Dr. Ops skrev:

Du har det i deg, du er sterkere enn du tror. Hold fokus. Ingen kan gjøre det for deg, men vi er her som støtte. Er oppriktig støttende. Husk din verdi, du vet din verdi, prøver noen å fortelle deg at du er mindreverdig, ignorer. Det er ikke sant. Du virker som en god dame tvers igjennom som fortjener å ha det bra, du tenker på de rundt deg og forhaster ikke noe. Men husk å ta vare på deg selv også, ta kontroll over livet ditt. Du vet hvordan og når. Vi støtter. Håper du har noen rundt deg også fysisk som støtter. 

Takk ❤️