Gå til innhold

Titania - Me, myself and the voices in my head


Titania

Anbefalte innlegg

Jeg vet av blikket jeg fikk av salgssjefen ved kopimaskinen, at han vet at jeg har en dårlig dag. 

Men jeg vet ikke «fasit» på alt som er galt selv, selv om jeg vet hva det største problemet er. 
 

Kjenner jeg meg selv rett, blir det litt «medisin» i en telefonsamtale senere idag, og forhåpentligvis et tema hos psykologen i morgen. 
 

For nå har ting vært fint en stund, og jeg har ventet på en smell som dette

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Ting fortsetter å være bajs. 

Jeg vil ikke være meg idag, og er både skuffet, lei, meg, knust, frustrert og jeg vet ikke hva på en gang. 

 

Hva skjedde med å bare være ærlig om ting? Eller i det minste si noe, i steden for "ja", og enten stillhet eller å prate det bort... 

 

Jeg har så mye greier i hodet jeg trenger å få ut, men jeg har ikke ord til det.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det føles så feil å si, men jeg gleder meg mer til å komme hjem, enn å feire jul. 
 

Det er ikke det at jeg gruer meg til å feire jul, men jeg har det ikke bra, og kan heller ikke vise det her jeg er. Og jeg trenger liksom tiden for meg selv der jeg kan bryte sammen når det skjer, for da «funker» hodet greit en periode. Mens her føles det som jeg «må» sitte nede hele tiden, hvis ikke er det som jeg melder meg ut - og da kommer enda mer spørsmål. 

 

Jeg vet jeg kommer igjennom dette også, men det føles som om livet kræsjer helt, bare pga noen teite følelser jeg ikke får kontroll på. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Jeg har ei venninne som sier det bare er å ringe om det er noe, og hun vet jeg sliter og har slitt mye i det siste. 

Når jeg trenger henne, er hun aldri tilgjengelig 😶 Hun har barn, og en relativt ny kjæreste, så jeg forstår det er ting som er viktig i livet hennes. 

Men det er så jævla sårt når hun gang på gang presiserer at "bare si i fra/ring". 

Mens jeg forsøker være der for henne når hun har ting hun trenger å prate om. Men unnskyld at jeg sier det, det er nok litt egoen i meg som snakker også. Men det føles ekstra kjipt å sitte og høre på hennes konflikt med et (for meg) random menneske på et kink-treff, når jeg ikke "får lov" til å få utslipp for mine greier. 

Så man sitter heller og holder igjen gråten og svarer litt ja og mhm innimellom 😶

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Sorry om noe spoiles for noen nå - men er det lov å ønske seg en kombinasjon av slutten av spider man - der ingen husker Peter Parker, og det å faktisk bli borte, slik at det ikke blir så vanskelig for de som er igjen? 
 

Jeg er så sliten, og ting bare kobler ut og vekk i tide og utide, uten at jeg forstår hvorfor jeg «kollapser» i hysterisk gråt og heller ikke finner noe vei ut av det. Og selvsagt er ingen bekjente tilgjengelig for distraksjon hver gang det skjer. 
 

Jeg har ikke noe konkret ønske om å dø, men jeg vil vekk. Få deg rolig en periode uten alle nedturene som står i kø, all dritt som koker i hodet, og alt man jobber for som konstant skal gå i motsatt retning. 
 

Noen jeg kjenner hevder hardnakket at det er en mening med alt. Men er det virkelig en mening i at man skal bli så sliten at man hver kveld håper å ikke våkne dagen etter, og å kjenne på skuffelsen av å våkne dagen etter? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Jeg er misunnelig på glade mennesker. 
 

Jeg vet det er mitt eget ansvar med min egen lykke. Men jeg klarer ikke finne den nå. Ting som før har gitt avslapning og glede er bare «meh». 
 

Så da ligger man her og forsøker finne på noe gøy, men ender opp med å legge vekk alt som prøves. 
Men det er heller bare kjipe tanker som surrer, fordi ingen ting distraherer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å starte med det - ingen fare, det er bare grublinger og jeg har kontroll på meg selv.

 

Jeg har alltid tenkt at selvmord er et bevisst valg og at tankene er bevisste. Det fikk jeg jo fort en realitycheck på første gang de dukket opp hos meg. 

Jeg er så sliten og finner ingen løsning jeg klarer å håndtere på ting. Jeg vet jeg må gi det tid, men jeg syns jeg har gitt det nok. 

Det er en stund siden tankene dukket opp første gang, og det føles bare som en nysgjerrighet. Men det var så rart. Midt i et panikkanfall og jeg vet ikke hva, så kom liksom tanken "hmmm. Jeg har tau". Da ble det jo mer panikk, fordi jeg ikke forstod noen ting. 

Men det var så merkelig at det kom sånn ut av det blå. Aldri følt med suicidal, selv om jeg ofte ikke ønsker å leve, men det er liksom bare sånn "vær så snill, la meg ikke våkne i morgen". 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne ferien har vært, og er slitsom for både hodet og kroppen, egentlig. Jeg slapper av, men slapper ikke av. 

 

Samtidig kan jeg si at en positiv ting har kommet ut av dette. 

Jeg har klart å sortere ut to følelser, som jeg har lyst til å sende til personen det gjelder. Men samtidig er jeg fortsatt så redd for at han skal bli borte, at jeg klarer ikke gjøre det. 

 

Jeg er så vanvittig skuffet over han har endret måte å behandle meg på, uten ett eneste ord som forklarer hvorfor. Og det sårer meg, når han vet hvordan jeg er, og hvor mye han betyr. Men samtidig føler jeg meg bare i veien i livet hans... 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I miss the way you say my name
The way you bend, the way you break
Your makeup running down your face
The way you touch, the way you taste

 

Jeg savner deg, sånn du var for bare noen måneder siden. Selv om ting var vanskelig da også. I hvertfall for meg. 

Men alt er blitt så rart. Jeg vet ting ikke kan gå tilbake til hva de var. Men jeg vil gjerne vite hvorfor den brå endringen. Hva med meg som er feil, og hvorfor du ikke klarer å fortelle meg det, når du sier vi er gode venner og du er kjempeglad i meg. 

 

Jeg så et innlegg fra kontoen "angst.humor" på instagram i går. "Noen ganger, når ting går bra, blir jeg veldig urolig og får angst fordi ting går for bra". Det hadde jeg i oktober. I november smalt det. Og siden da har det vært kjipt. 

 

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så knyttet til mennesker, og så fort glad i de. Vært litt mer kald, liksom. Og delt mindre av meg selv. Og vært mindre avhengig av folk. Og vært mindre "meg", siden det fort blir for mye. Men samtidig vært tøffere til å si hva jeg vil og ta for meg, for å kalle det det. 

Jeg skulle ønske jeg var noen andre. 

 

Jeg savner deg. Og jeg savner "oss", om vi noen gang egentlig var noe. Men det føltes sånn. Både av hvordan du oppførte deg, hvordan jeg opplevde at VI hadde det sammen, og andre ting som ikke kan forklares. Men det føltes så ekte, selv om du sa vi ikke ville det samme. Så oppførte du deg slik. 

 

I miss the way you say my name
The way you bend, the way you break
Your makeup running down your face
The way you fuck, the way you taste

 

Og sånn føler jeg det

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg takler dårlig at du er så glad, selv om det ikke er annet jeg vil. 
 

Jeg takler ikke mine egne reaksjoner på dette, og selv om jeg ikke «ordrett» ønsker å dø, så ønsker jeg å slippe dette snart. Når depresjonen får plass selv i interiører med bokstavtavlen min… «Happiness is for everyone else». Men det er jo sånn det er… 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

Kan vi ikke bare spole tiden frem til ting ikke føles så jævlig? Vær så snill? 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jævla Joakim Berg med sine perfekt, treffende tekster. 

Elsker sangene, men de treffer litt hardt innimellom. I dag, to sanger på rad, som kræsjer med situasjonen og følelsene man sitter med om dagen. 

Men du vet att jag skulle dö för dig

Fast hela jävla världen står i brand

Så ska jag vänta här tills du hittar hem

For slik jeg er nå, så kommer jeg til å gjøre det. Og håpe at jeg er et hjem. 

 

jag vill bara va' nån du behöver, när alla ljusen släcks,

när stan är död, när alla vänner har gått hem

Det vil jeg også. Men jeg vet jo jeg ikke er det, og det er det som gjør så vondt, fordi jeg HAR vært det. Men det snudde uten ett ord. 

 

Jeg tror en av følelsene jeg ikke har klart å sette ord på er sorg. I tillegg til frustrasjonen, skuffelsen og andre ting som gradvis dukker opp.

 

Men det at jeg klarer sette ord på følelsene, er vel også et tegn på at ting kanskje begynner å bli litt bedre? Jeg vet ikke

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
Annonse

[1] Category widget

Og så fort man føler man håndterer livet bittelitt, så går det til helvete igjen. 

Hatt en kjempehyggelig helg med kusina mi. Pratet meg hes, og vi har bare surret rundt og gjort det vi ville. 

 

Ensomhetsfølelsen kom nesten idet jeg lukket bildøra hennes da hun skulle dra hjem. Jeg hater at jeg sliter så mye med å være alene, og klarer ikke forstå hvordan det skal være mulig å like det. 

På treningen smalt de dårlige tankene om meg selv til, med ønsket om å være i bedre form og ikke så jævla tjukk. Jeg vet jo at jeg jobber med saken, men ja. Kan jeg ikke bare våkne tynn i morgen? 

Det er ikke det at jeg forventer at det fikser livet mitt og gjør meg lykkelig, men jeg tror det vil gjøre livet lettere på noen områder om ikke annet. 

 

Og da jeg var ferdig på trening fant jeg ut at fjompen jeg ikke klarer å kutte ut har valgt å ta med seg nye damen på tur i nabolaget mitt. Jeg føler jeg håndterer det, men ikke idag. Han skuffer igjen ved å ikke klare å svare på spørsmål om enkle ting, samtidig som han heller ikke holder ting han sier. Det er bare filleting i det store og hele, men for min del betyr det ganske mye, og da sårer det ekstra når han sier han bryr seg, men han viser jo at han ikke gjør det ved å gi faen. 

Men jeg er flinkere til å gi han den samme oppmerksomheten han gir meg - dvs ganske lite, og jeg tror han merker det. Men han er ikke spesielt flink til å gjøre så mye med det. 

 

Fant også noe greier både fra jodel og facebook som var både vondt og passende idag. 

"Don´t forget you´re human, It´s okay to have a meltdown, just don´t unpack and live there. Cry it out and then refocus on where you are headed". Hvordan flytte fokus når man ikke vet hvor man skal? 

Og fra jodel

"Mora di er så treig at det tok henne 9 måneder å lage en vits". 

Jeg vet det litt å rakke ned på mamma, men jeg føler meg som en vits, som virkelig ikke har noe her å gjøre. Jeg vet det ikke er sant, men jeg føler virkelig ikke at jeg mestrer noe som helst. Jo da, jeg møter opp på jobb, og trening og merkelig nok er ikke leiligheten så bombet som vanlig. Men det er ikke mestring, det er flaks. 

 

Jeg er lei - kunne jeg ikke bare fått en meteor i hodet? 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

You didn't care about my pain
When you left
And flushed me down the drain
It hurts

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det frister liksom mer og mer å gi opp, selv om det samtidig ikke er et alternativ.

 

De små lysglimtene som varer mer enn et lite øyeblikk, hvor er dere? 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...