Å bli voldtatt - er det egentlig så ille?

[AnonymBruker]

Du kan jo tenke deg selv når du er så tørr som du kan få blitt og noen trenger inn i deg med vold samtidig som du blir slått. Utseende på mannen spiller da ikke noe rolle. Tro meg. 

I ettertid å gå å være redd for å møte på han. I det du holder på å sovne kommer det små glimt. Ansiktet, øynene, kroppen hans. Det er nesten så du kjenner lukta hver gang du holder på å sovne. Det å våkne om natta flere måneder i strekk av at man skraper på soveroms døra for å slippe ut, når du endelig kommer deg ut av soverommet DITT og ut i egen stue så skjønner du hvor du er. Når du alltid tror at det ligger en ekkel mann bed siden av det. Hver natt i sikkert et år våkner du av at du spreller og slår etter noe som ikke er der. 

Eller at du ikke klarer å gi din egen pappa noe så lett som en klem på 5 år fordi en annen mann voldtok deg. Når du gråter så fort noen hever stemmen. Eller du kjenner igjen samme dialekt på film eller tv og griner mens kompiser og venninner er der. 

Eller når du endelig klarer å gå inn i et forhold så får ikke typen din skifte sjampo eller parfyme pga lukta. Den lukta er typen din og sånn må han lukte ellers begynner du å grine mens dere har sex. Kanskje du til og med våkner om natta av at du slår han fordi du trodde han var en annen.

Når du dusjer og pusser tennene 3 ganger om dagen i et år i strekk fordi du føler du ikke får vekk det ekle.

Så tenk deg selv. En voldtekt er ikke så ille?

Anonymkode: 55707...5a9

[AnonymBruker]

21 timer siden, NotNaomi skrev:

Så du mener at å få store problemer psykisk etter voldtekt tyder på at voldtektsofre er svake mennesker? Den var drøy. Mildt sagt. Overskriften din er feil,og mye annet er feil i innlegget ditt. At du og noen flere ikke regerer annet enn når det skjer og i dagene etterpå,er jo greit det. Dere er dog unntakene tenker jeg. Voldtekt er en skremmende og utrolig nedverdigende opplevelse,og mange sliter selvfølgelig lenge etterpå,og det betyr ikke at de er svake,så er det sagt. Veldig mange sliter med posttraumatisk stress,mareritt og med tillit til menn(eller kvinner)senere. Så ja,for veldig mange er voldtekt "så ille". 

Nei, nå misforstår du. Jeg mener som AB sitert under her, at det er liksom "folk flest", "allmuen" eller hva du vil kalle det, som gjør voldtatte til svake mennesker/ser på dem som svake/forventer at de skal være "ødelagte". 

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slik jeg tolket noen av utsagnene til ts var ikke at man var svak om man slet i ettertid, men for meg, har selv blitt voldatt, så virket det nesten som om jeg måtte slite og ha det vondt i ettertid. Er fem år siden, og slet aldri da, eller slitt med noe siden. Altså man er ikke svak om man har blitt voldatt og sliter, men når det nærmes tvinges frem reaksjoner hos voldatte, og det er galt om man ikke sliter er det noe feil. Man blir nesten fortalt at om du blir voldatt er du ødelagt for resten av livet, og jeg syntes ikke det er en lur måte å møte ett problem på. Det betyr som sagt ikke at det ikke er noe galt med de som skulle bli "ødelagte", men det er heller ikke noe galt med de som klarer seg fint.

Etter voldtekten min ble jrg nærmeste tvunget til psykolog, syntes det ble helt tåpelig, psykologen mente jeg fremdeles var i sjokk siden jeg var likegyldig til det som skjedde. Min reaksjon etter voldtekten var at han var en dust, kuttet han fra livet mitt og det var det. For meg var det ikke noe verre enn å skulle bli slått til, men dette var tydeligvis helt umulig å skjønne for psykologen eller andre. Jeg gidder ikke gå rundt å dvele ved noe som for meg ikke var en big deal, det jeg syntes er mest kjipt med hele greia er at jeg var jomfru, så er liksom ikke så gøy når folk spør om første gang man hadde sex osv.

Anonymkode: 02dbc...f6e

Der fikk du sagt det bedre enn jeg.

Anonymkode: 540c7...f71

[AnonymBruker]

Ja, det var altså jeg som er TS over.

Anonymkode: 540c7...f71

[AnonymBruker]

21 timer siden, Fiolinisten skrev:

Jeg vil tro dette er veldig individuelt, og det spørs også på hva slags voldtekt en erfarer. En person som har opplevd mye vondt og mange traumer tidligere vil nok takle en voldtekt bedre enn en person som har levd skjermet. En person som kverner mye på voldtekten vil ha større vansker å komme seg videre, enn en person som greier å skyve det fra seg og sette det i perspektiv. Så klart finnes det unntak av dette, men det er det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest utallige studier og historier om voldtekt, men også av egne erfaringer. Jeg har kommet godt over min egen voldtekt uten å ha hatt psykisk hjelp, selv om jeg slet mye de første månedene og årene etter hendelsen. En må innse at livet fortsetter å gå, enten en er med videre eller sitter igjen i fortiden, så en må ta et valg om en ønsker å forbli et offer, eller å ta tilbake livet en hadde tidligere. 

Jeg tror det er motsatt. Det er dessverre ikke slik at man blir hardere jo mer dritt man opplever, heller omvendt.

TS

Anonymkode: 540c7...f71

[AnonymBruker]

Jeg tror det er svært individuelt. Men jeg tror at folk generelt reagerer dårlig på alle typer overgrep og fort kan bli traumatisert for livet av det fordi en blir vettskremt og kan få problemer med å stole på folk generelt og mistenke alle for å ville en vondt. Noe som kanskje er mer skadelig enn voldtekten i seg selv.

Anonymkode: d8f49...c71

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler alle å lese den artikkelen som ble lenket til på s. 2 her. Den forklarer det jeg tenker på en veldig god måte, satt i perspektiv.

Må legge til at jeg selvsagt ikke mener at alle bare skal trekke å skuldrene av å bli voldtatt. Tror mange har misforstått litt. Det er ikke den voldtattes opplevelse jeg først og fremst er ute etter, men samfunnets forventninger til voldtatte. Det forventes nesten at man skal være ødelagt, at det skal være det verste som kan skje en kvinne. For min del kan jeg tenke meg enormt mange flere ting som er mye verre enn å bli voldtatt. Men som sagt - det kommer også helt an på situasjonen. Noen her har nevnt eksempler med incest og barnevoldtekt; det mener jeg blir litt annerledes. Jeg snakker først og fremst om voldtekt av voksne. 

 

TS

Anonymkode: 540c7...f71

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som er viktig er at en søker hjelp og ikke holder det for seg selv. At en får bearbeidet det psykisk, samtale med psykolog osv... for jeg vet om mange som lider av postraumatisk stresslidelse pga voldtekt.
Noen får angst, vanskelig for å stole på folk osv...

Anonymkode: 9f412...431

Jeg kjenner til et tillfelle der vedkommende valgte å legge episoden bak seg og søkte heller ikke hjelp. Men desverre 20 år senere, når livet bød på nok en dramatisk hendelse i form av samlivsbrudd, brøt hun helt sammen og denne gamle hendelsen ble fullstendig overveldende. Det gikk 3-4 år før hun fungerte normalt igjen.

Så det jeg tenker er at det er viktig å søke hjelp og støtte selv om det kan virke som "man har det greit etter omstendighetene" og at alle takler ting forskjellig.

Familie og nettverket ellers er kjempeviktig

Anonymkode: e7d8d...ba3

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ekstremt individuelt. Det kan være helt fullstendig invalidiserende, mens andre kanskje kan komme over det uten særlig store traumer. Mekanismene er jo mye av de samme som ved annen alvorlig voldskriminalitet. La meg presisere at jeg ikke sammenligner intensiteten av følelsene man får, jeg forstår at en voldtekt en så drøy invasjon av alt det nærmeste og mest intime at man kan føle det som en langt større krenkelse enn av å bankes til en blodpøl. Men mekanismene i hvordan man reagerer i etterkant er jo mye de samme ved enkelte andre typer kriminalitet, selv om alvorligheten kanskje ikke er den samme.

Jeg ble knivstukket en gang i min ungdom, under et ransforsøk, og i dag er det nesten bare en morsom historie for meg. Igjen, jeg sammenligner ikke jævligheten i det med voldtekt, det er en meningsløs sammenligning, men det er en hendelse som potensielt kan sitte igjen i kroppen fryktelig lenge og skape alvorlig frykt senere. Jeg kjenner en annen som har blitt ranet, da uten at det ble utøvet noen form for vold, og han er fortsatt (over et tiår senere) så sterkt plaget av angst knyttet til ransepisoden at det legger meget store begrensninger på livsutfoldelsen.

Det jeg ble utsatt for var egentlig verre enn ham, men vi har reagert helt forskjellig. Jeg tenker at det er over nå, og at faren for at det skjer igjen ikke blir større av at det har skjedd en gang, men jeg forstår godt at det ikke er noe alle bare kan bestemme seg for å tenke. Det er heller ingen prestasjon av meg å reagere som jeg gjør, det er bare sånn jeg er så heldig å være skrudd sammen. Jeg synes ikke det er det spor svakt av vennen min å ha reagert slik han gjorde. Jeg synes igrunn det er et uttrykk for et veldig naturlig instinkt i mennesket, ikke ulikt det vi ser i andre dyr: Vi får en psykisk og/eller fysisk angstreaksjon for å forsøke å hindre oss i å gjøre ting som har gått veldig galt før. Det er en type overlevelsesinstinkt, og det er åpenbart ikke svakt eller teit eller dumt å ikke kunne overstyre noen av de mest grunnleggende instinktene. Jeg tør nesten påstå at det er meningen.

Jeg antar det kan være slik med voldtekt også. Det er sant, selv om man sjelden snakker om det, at enkelte som har blitt voldtatt har forbausende få problemer i ettertid. Det er ikke alle som sier at det går "ganske greit, egentlig" etter en voldtekt som bare lyver for både seg selv og omgivelsene. Det må være lov å si at en voldtekt for enkelte kan være ganske lite traumatisk for enkelte uten at det oppfattes som et slags angrep på de som sliter resten av livet. Samtidig synes jeg det er viktig å understreke at det ikke bare er å bestemme seg for å komme over noe sånt. Folk er disponert for forskjellige reaksjoner. Det at vi reagerer ulikt og ikke bare kan bestemme oss for å reagere annerledes er ikke unikt for voldtekter.

Anonymkode: ceb94...b50