Å bli voldtatt - er det egentlig så ille?

[AnonymBruker]

La meg først presisere at jeg overhodet ikke støtter voldtekter, forsvarer voldtektsmenn eller mener voldtekt er den voldtattes feil. Slike spørsmål får noen lage en annen tråd om, dersom de mener det.

Det jeg ønsker å diskutere her, er alle påstandene om at voldtekt visstnok "ødelegger livet" til den voldtatte. Det virker som om "alle" mener dette med det største selvfølgelighet, uten å reflektere noe særlig over det. Det har jo vært mye snakk om voldtekter i media og sosiale medier i det siste, og mye snakk om "ofre som får livene sine ødelagt". Selv mener jeg det er langt mer nyansert enn dette. Helt sikkert noen som får livene sine ødelagt, men da dreier det seg om virkelig grove tilfeller. Men det virker som om folk flest mener at voldtekt = livet ødelagt nærmest kategorisk. Man plasserer den voldtatte i en evig offer-boks. 

Grunnen til at jeg har tenkt over dette, er at jeg selv har blitt voldtatt, og jeg har ingen langvarige men på grunn av dette. Dette er nå 5-6 år siden. Det var grusomt der og da, og i dagene etterpå. Men det tok ikke lang tid før livet var som normalt igjen, og i dag tenker jeg sjelden på det (og dersom jeg tenker på det, er det bare som alle andre kjipe minner, en dårlig opplevelse, men ikke noe som ødelegger dagen for meg liksom). Personlig vil jeg derfor si at voldtekt ikke er verre enn annen drittsekkoppførsel. Jeg har mer traumer av enkeltstående mobbe-episoder fra barneskolen enn fra voldtekten. Voldtekt er ikke bra, men det er ikke noe som ødelegger livet ens heller. Man kommer seg gjennom det, og så lever man videre. Å påstå at livet blir ødelagt er både pessimistisk og offer-tenkning og impliserer at voldtatt er svake mennesker.

Er det egentlig så ille å bli voldtatt? Kjør debatt... 

Anonymkode: 540c7...f71

[AnonymBruker]

Kommer helt an på, vil nå jeg si. Hvem som gjorde det, hvilken situasjon det skjedde i, hvor gammel man var, hvor mye traumer man har opplevd før osv

Anonymkode: e7ca4...498

[himmeloghav]

Det er nok individuelt som du sier. Jeg har inntrykk av, etter å ha lest om saker i media at de aller fleste greier å ha et normalt liv etterpå. 

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de over her. For noen så ødelegger det hele livet, mens andre (som deg) kan gå videre med livet etter relativt kort tid. Det er umulig å sette noen fasit på dette siden alle reagerer forskjellig på slike ting.

Anonymkode: c6ea0...3d9

[Gjest Gaea]

Mennesker takler voldtekt forskjellig, så nei, ikke alle vil føle at livet er ødelagt i lang tid. Men det er ikke opp til deg eller meg å vurdere om "voldtekt er så ille", eller "hvor alvorlig tilfellet var" - det blir veldig, veldig feil.

Jeg har heldigvis aldri opplevd det selv, men jeg kan tydelig se for meg at i tillegg til den fæle opplevelsen i seg selv kan følelsen av å bli tvunget, overmannet og ikke kunne kontrollere hva et annet menneske gjør mot deg sette dype spor. Helt klart. 

Det blir jo like feil som å kalle deg svak og hevde at du setter deg selv i en offerrolle fordi du sier at du fikk traumer av mobbeepisoder. Men selvsagt sier man ikke det, det er jo helt naturlig at mange opplever det slik, akkurat som med voldtekt.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La meg først presisere at jeg overhodet ikke støtter voldtekter, forsvarer voldtektsmenn eller mener voldtekt er den voldtattes feil. Slike spørsmål får noen lage en annen tråd om, dersom de mener det.

Det jeg ønsker å diskutere her, er alle påstandene om at voldtekt visstnok "ødelegger livet" til den voldtatte. Det virker som om "alle" mener dette med det største selvfølgelighet, uten å reflektere noe særlig over det. Det har jo vært mye snakk om voldtekter i media og sosiale medier i det siste, og mye snakk om "ofre som får livene sine ødelagt". Selv mener jeg det er langt mer nyansert enn dette. Helt sikkert noen som får livene sine ødelagt, men da dreier det seg om virkelig grove tilfeller. Men det virker som om folk flest mener at voldtekt = livet ødelagt nærmest kategorisk. Man plasserer den voldtatte i en evig offer-boks. 

Grunnen til at jeg har tenkt over dette, er at jeg selv har blitt voldtatt, og jeg har ingen langvarige men på grunn av dette. Dette er nå 5-6 år siden. Det var grusomt der og da, og i dagene etterpå. Men det tok ikke lang tid før livet var som normalt igjen, og i dag tenker jeg sjelden på det (og dersom jeg tenker på det, er det bare som alle andre kjipe minner, en dårlig opplevelse, men ikke noe som ødelegger dagen for meg liksom). Personlig vil jeg derfor si at voldtekt ikke er verre enn annen drittsekkoppførsel. Jeg har mer traumer av enkeltstående mobbe-episoder fra barneskolen enn fra voldtekten. Voldtekt er ikke bra, men det er ikke noe som ødelegger livet ens heller. Man kommer seg gjennom det, og så lever man videre. Å påstå at livet blir ødelagt er både pessimistisk og offer-tenkning og impliserer at voldtatt er svake mennesker.

Er det egentlig så ille å bli voldtatt? Kjør debatt... 

Anonymkode: 540c7...f71

Det som er viktig er at en søker hjelp og ikke holder det for seg selv. At en får bearbeidet det psykisk, samtale med psykolog osv... for jeg vet om mange som lider av postraumatisk stresslidelse pga voldtekt.
Noen får angst, vanskelig for å stole på folk osv...

Anonymkode: 9f412...431

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ganske "grei" sovevoldtekt, hvis man kan si det sånn. Jeg var så full at jeg ikke egentlig merket en dritt fysisk (jeg klarte heller ikke å gjøre noenting med det da jeg først våknet), men psykisk har jeg slitt endel, fordi han som gjorde det var bestevennen min. Så i ettertid har jeg slitt veldig med å stole på mennene rundt meg, uansett hvor gode venner de er, og jeg drikker meg ikke full med dem. 

I en ukes tid etter at det hadde skjedd følte jeg meg ekkel og skitten, og det ble ikke bedre av at fyren stadig kontaktet meg for å "henge", men jeg har ikke slitt sånn veldig utover det.

Jeg har vært veldig heldig egentlig  Kjenner jenter som har blitt truet på livet og gjengvoldtatt og hva verre er, min var ganske lett fordøyelig i så måte. 

Anonymkode: d3254...881

[AnonymBruker]

Lurer litt på her fra dere som er blitt voldtatt. Blir det mindre traumatisk om voldtektsmannen er kjekk og pen? Og at han ikke har noen skjemmende kroppslukt. Som lukter godt?

Anonymkode: befbc...c9c

[Gjest NotNaomi]

Så du mener at å få store problemer psykisk etter voldtekt tyder på at voldtektsofre er svake mennesker? Den var drøy. Mildt sagt. Overskriften din er feil,og mye annet er feil i innlegget ditt. At du og noen flere ikke regerer annet enn når det skjer og i dagene etterpå,er jo greit det. Dere er dog unntakene tenker jeg. Voldtekt er en skremmende og utrolig nedverdigende opplevelse,og mange sliter selvfølgelig lenge etterpå,og det betyr ikke at de er svake,så er det sagt. Veldig mange sliter med posttraumatisk stress,mareritt og med tillit til menn(eller kvinner)senere. Så ja,for veldig mange er voldtekt "så ille". 

[ispinne]

Det kommer jo an på personen. Og kanskje hvilken type voldtekt det er i tillegg.

Det må være ganske traumatisk å bli slått og slengt i bakken, få røsket av seg klærne, bli voldtatt og eventuelt knivstukket og banket opp. Da hadde jeg vært traumatisert lenge kan jeg tro! Tror ikke jeg hadde klart å føle meg helt trygg igjen, med tanke på at jeg er en litt angstfull person. Blir lett redd og bekymret. Bare tanken på voldtekt generelt gir meg frysninger... Tanken på at noen tvinger seg på meg, om jeg sover eller ikke. 

Så jeg tror det er en god blanding mellom personlighet, hvor lett man blir påvirket av ting, hvordan man blir voldtatt, om man får hjelp i ettertid og får snakket ut om det eller ikke, +++.

Endret 15. august 2016 av ispinne

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på her fra dere som er blitt voldtatt. Blir det mindre traumatisk om voldtektsmannen er kjekk og pen? Og at han ikke har noen skjemmende kroppslukt. Som lukter godt?

Anonymkode: befbc...c9c

Dette har jeg også lurt veldig på... 

Jeg har selv heldigvis ikke blitt voldtatt, men jeg har tulla med guttevennene mine (i form av lekeslåssing) hvor de har lagt meg i bakken og holdt meg fast uten noe problem. I de øyeblikkene har jeg skjønt hvor svak og sårbar jeg er. Det at noen kan bestemme over meg uten at jeg har noe å si, det er det som skremmer meg, og kanskje mange andre.

Alle har individuelle følelser og måter å takle slikt på. Å si det ikke er så ille at det ødelegger liv, er feil. Men det finnes sikker noen som deg som ikke får livet ødelagt.

Har mye å si om hvordan det skjer, av hvem, når og hvordan...

Anonymkode: e19c5...ad4

[AnonymBruker]

Husker jeg leste en gang for leeeeenge lenge siden (kanskje her på KG? eller noe annet forum) om en som hadde blitt voldtatt av to tilfeldige menn når hun var på vei hjem fra byen. Hun ble så ophisset av hele greia at hun skammet seg i ettertid fordi hun skulle liksom være ett offer, men istedet ønsket hun nesten at det skulle skje igjen.

Ikke at det gjorde det ok! Men synes det var interessant lesning,

Det er vel individuelt som alt annet og synes ikke at alle skal plasseres i gruppe skjør blomst så fort det har skjedd. Personlig forstår jeg godt hvorfor folk sliter i ettertid.

Anonymkode: 9ad5e...a13

[AnonymBruker]

3 minutter siden, NotNaomi skrev:

Så du mener at å få store problemer psykisk etter voldtekt tyder på at voldtektsofre er svake mennesker? Den var drøy. Mildt sagt. Overskriften din er feil,og mye annet er feil i innlegget ditt. At du og noen flere ikke regerer annet enn når det skjer og i dagene etterpå,er jo greit det. Dere er dog unntakene tenker jeg. Voldtekt er en skremmende og utrolig nedverdigende opplevelse,og mange sliter selvfølgelig lenge etterpå,og det betyr ikke at de er svake,så er det sagt. Veldig mange sliter med posttraumatisk stress,mareritt og med tillit til menn(eller kvinner)senere. Så ja,for veldig mange er voldtekt "så ille". 

Slik jeg tolket noen av utsagnene til ts var ikke at man var svak om man slet i ettertid, men for meg, har selv blitt voldatt, så virket det nesten som om jeg måtte slite og ha det vondt i ettertid. Er fem år siden, og slet aldri da, eller slitt med noe siden. Altså man er ikke svak om man har blitt voldatt og sliter, men når det nærmes tvinges frem reaksjoner hos voldatte, og det er galt om man ikke sliter er det noe feil. Man blir nesten fortalt at om du blir voldatt er du ødelagt for resten av livet, og jeg syntes ikke det er en lur måte å møte ett problem på. Det betyr som sagt ikke at det ikke er noe galt med de som skulle bli "ødelagte", men det er heller ikke noe galt med de som klarer seg fint.

Etter voldtekten min ble jrg nærmeste tvunget til psykolog, syntes det ble helt tåpelig, psykologen mente jeg fremdeles var i sjokk siden jeg var likegyldig til det som skjedde. Min reaksjon etter voldtekten var at han var en dust, kuttet han fra livet mitt og det var det. For meg var det ikke noe verre enn å skulle bli slått til, men dette var tydeligvis helt umulig å skjønne for psykologen eller andre. Jeg gidder ikke gå rundt å dvele ved noe som for meg ikke var en big deal, det jeg syntes er mest kjipt med hele greia er at jeg var jomfru, så er liksom ikke så gøy når folk spør om første gang man hadde sex osv.

Anonymkode: 02dbc...f6e

[Gjest PetterPanne]

Det spørs på graden da. Og hvor traumatisk denne opplevelsen er.

Disse jentene som daglig blir voldtatt av IS har det nok ille. Eller kvinner som blir voldtatte i krig generelt.

[minister-mio]

Jeg har heldigvis aldri opplevd det, men jeg vil tro at ja, det et veldig ille

[AnonymBruker]

Jeg klarte meg relativt greit etter at jeg ble voldtatt. Stengte inn alle følelsene mine og skulle "ta tilbake meg selv". Dette gjorde jeg da ved å ligge rundt med tilfeldige menn jeg møtte på byen. Husker ikke navn og jeg behandlet de som dritt etterpå og kasta de ut av leiligheten når jeg var ferdig. Ikke akkurat beste løsningen, men det hjalp en liten tid.

Jeg møtte mannen min nesten ett år etter voldtekten, og alt gikk supert den første tiden. Etter å ha vært sammen med han et års tid begynte jeg å bli fysisk syk. Ryggsmerter, elveblest og ukontrollerte tårer. Jeg ble sykmeldt og fikk hjelp til å bearbeide. Etter halvannet år med behandling begynte jeg å bli bra igjen, og sexlivet begynte å ta seg opp.

Spol så frem 1-2 år og jeg begynte å få smerter i underlivet under sex. Mye frem og tilbake, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde Vestibulitt (http://www.oslo-universitetssykehus.no/pasient/diagnoser-og-sykdommer/vestibulitt-og-partiell-vaginisme). Noe som er relativt vanlig hos kvinner som har blitt utsatt for overgrep. det er nå over 2 år siden jeg begynte behandling hos sexolog og fysioterapaut, og jeg er fremdeles ikke frisk. 

Jeg jobber fremdeles med å finne tilbake til seksualiteten min. Vi kan ikke ha sex i annet enn misjonæren, for det er bare da jeg klarer å slappe av i bekkenmuskulaturen nok til at det ikke gjør vondt. Jeg har fremdeles problemer med tenning siden jeg i så lang tid har assosiert sex med noe smertefullt. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at siden dette skjedde med meg i 2009, har jeg kun hatt ett bra år. Jeg trodde aldri at noe slikt skulle klare å ødelegge meg så mye, men jeg tok feil. Jeg fungerer normalt, og det er kun de som står meg nærmest som vet hva som skjedde med meg, og hva jeg har slitt med i ettertiden. Men jeg hadde aldri i verden trodd at det skulle klare å ødelegge så mye. Selv om hodet mitt hadde jobbet seg ferdig med det, var ikke kroppen ferdig.

Anonymkode: cdf35...d4a

[AnonymBruker]

Hva som er traumatisk eller ei, er svært individuelt. Det som kan virke trivielt for noen kan være svært så traumatisk for andre. Leste i en annen tråd her, om ei jente som følte at storebror hadde trått over en grense med henne da hun var liten. Hun fikk kjapt kjeft i tråden fordi den som svarte henne hadde tross alt opplevd noe langt verre. Det er ingenting som er verre enn hva man opplever selv. Hvordan man takler det varierer også veldig. Selv er jeg en ekstremt sterk person, med en sterk personlighet. Ingen ville trodd noe slikt kunne skje meg, men det gjorde det. Der og da, og de påfølgende dager og uker var det sjokket som preget meg, ingen sorg eller lignende. Men i mange år levde jeg i en dyp og mørk depresjon uten å egentlig være klar over det. Jeg var agressiv, innesluttet, ville helst være i fred, sov når jeg ikke var på jobb og spiste meg stor og tjukk. Først nå, mange år senere, innser jeg at det var slik jeg, altså indivdet meg, taklet det. 

Jeg er over det for lengst, føler ikke frykt for at det skal skje igjen osv. Men jeg har fortsatt et par ting hengende over meg, blant annet om noen kommer litt brått på (skal skremme meg for moro) osv. Jeg ble overfalt, av en totalt ukjent mann, banket opp skikkelig også. Så det er ikke tillatt å skulle skremme meg, eller snike seg opp på meg. Det vet alle som kjenner meg, desverre blir jeg sint om noen jeg ikke kjenner så godt gjør det. 

Dette betyr ikke at livet mitt er ødelagt. Det er desverre en erfaring jeg må leve med, og som former den jeg er. Depresjonen er for lengst over. 

Men jeg kan aldri noensinne anklage noen for å "ta ting for tungt". Ingen kan heller fortelle meg hvordan jeg skal takle ting, eller at jeg må "ta meg sammen". 

Anonymkode: 8133a...815

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på her fra dere som er blitt voldtatt. Blir det mindre traumatisk om voldtektsmannen er kjekk og pen? Og at han ikke har noen skjemmende kroppslukt. Som lukter godt?

Anonymkode: befbc...c9c

Nei. For et usmakelig spørsmål.

Anonymkode: d6263...a4c

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på her fra dere som er blitt voldtatt. Blir det mindre traumatisk om voldtektsmannen er kjekk og pen? Og at han ikke har noen skjemmende kroppslukt. Som lukter godt?

Anonymkode: befbc...c9c

NEI

Anonymkode: 8133a...815

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La meg først presisere at jeg overhodet ikke støtter voldtekter, forsvarer voldtektsmenn eller mener voldtekt er den voldtattes feil. Slike spørsmål får noen lage en annen tråd om, dersom de mener det.

Det jeg ønsker å diskutere her, er alle påstandene om at voldtekt visstnok "ødelegger livet" til den voldtatte. Det virker som om "alle" mener dette med det største selvfølgelighet, uten å reflektere noe særlig over det. Det har jo vært mye snakk om voldtekter i media og sosiale medier i det siste, og mye snakk om "ofre som får livene sine ødelagt". Selv mener jeg det er langt mer nyansert enn dette. Helt sikkert noen som får livene sine ødelagt, men da dreier det seg om virkelig grove tilfeller. Men det virker som om folk flest mener at voldtekt = livet ødelagt nærmest kategorisk. Man plasserer den voldtatte i en evig offer-boks. 

Grunnen til at jeg har tenkt over dette, er at jeg selv har blitt voldtatt, og jeg har ingen langvarige men på grunn av dette. Dette er nå 5-6 år siden. Det var grusomt der og da, og i dagene etterpå. Men det tok ikke lang tid før livet var som normalt igjen, og i dag tenker jeg sjelden på det (og dersom jeg tenker på det, er det bare som alle andre kjipe minner, en dårlig opplevelse, men ikke noe som ødelegger dagen for meg liksom). Personlig vil jeg derfor si at voldtekt ikke er verre enn annen drittsekkoppførsel. Jeg har mer traumer av enkeltstående mobbe-episoder fra barneskolen enn fra voldtekten. Voldtekt er ikke bra, men det er ikke noe som ødelegger livet ens heller. Man kommer seg gjennom det, og så lever man videre. Å påstå at livet blir ødelagt er både pessimistisk og offer-tenkning og impliserer at voldtatt er svake mennesker.

Er det egentlig så ille å bli voldtatt? Kjør debatt... 

Anonymkode: 540c7...f71

Blir man som jeg voldtatt flere ganger som barn så ja...da blir livet ødelagt. Ikke vanskelig å forstå det?

Anonymkode: f386a...fc4