Han snakker ikke til meg...

[Juniper]

15 minutter siden, a l'orange skrev:

Ja, men vi er helt på linje her!

Ingen av oss synes de bør flytte sammen, ingen av oss har spesielt stor tro på at det kommer til å skje en endring hos han, vi er bare litt ulike i synet på hva TS bør gjøre akkurat nå. Jeg tror det beste TS kan håpe på er å virkelig innse at dette ikke er noe hun orker. Jeg tror derfor muligens at det å provosere frem en ny type reaksjon hos han - basert på at hun endrer strategi - kan gi ny innsikt for henne. Eller...det er vel det du kaller å endre seg selv/endre dynamikken

He-he. Vi har vel vært enige før, så det overasker meg ikke. 

Jeg forstår at TS er fortvila, det gjør vondt når drømmer brister. Men i sånne situasjoner så er det ofte best med "riv-av-plasteret!" metoden. Bare bli ferdig med det. For selv om hun oppnår en endring så kan hun overhode ikke stole på at den blir langvarig. 

Dessverre lett å gi råd, mye vanskeligere å ta det inn over seg når man er i den situasjonen. 

TS, jeg ønsker deg lykke til her! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her...

Tusen takk for alle svar! Fint å høre at jeg ikke er urimelig når jeg reagerer. Denne posten begynner å bli litt mye å prosessere for meg nå, så jeg klarer ikke svare dere alle. Har også fått en melding; "Bare så du vet det, så drar jeg til Oslo for å se kamp i dag." Der er ingen kjærlig tone i meldingen, kun dette. Men kan jeg tolke det at han gir beskjed som noe positivt..?

Anonymkode: 49d72...0ab

Usikker på hva jeg ville gjort her. Kanskje latt som om jeg ikke så den "sure tonen" i meldingen, og svart enkelt: "Ok, vi snakkes!". Hvis han prøver å få frem en trygle-reaksjon hos deg, så kommer han kanskje til å bli kjempeirritert over at du er helt upåvirket og ikke legger merke til at han sutrer.

Anonymkode: cbe50...8b3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett i at jeg ikke har lest hele saken, leste det første innlegget til ts, det er der alt burde komme frem? Og alle andre sine svar var så lange og mye av det samme at de hoppet jeg over. 

Jeg føler jeg hadde rett til å kunne si min mening da jeg har vært i den situasjonen selv, der jeg, som kvinne, har vært i avstandsforhold, med en mann som veldig fort ble kald og kort hvis vi hadde en krangel. Vi slo opp og jeg innså at såklart var kranglingen min helt unødvendig og slitsom for han. Og det var slitsomt for meg da han bare skrudde av seg selv og kun svarte "ja, nei og vet ikke". Men jeg forstår det også, det er ikke gøy å krangle, spesielt ikke over tlf sms for da varer krangelen så mye lenger. 

Ts sin kjæreste tok det hakket lenger og sluttet å svare hvis hun kom med meninger, som er idioti av han. Men jeg skjønner ikke hvorfor ts absolutt må skulle snakke om sine f eks sterke meninger om religion over tlf hvis de ikke ser hverandre så ofte. Hadde noen snakket så bastant om noe som jeg enten var nøytral til, for, eller i mot  så hadde jeg syntes det var ganske slitsomt å måtte høre en annen snakke om det omvendte av det jeg syntes. Regner med de har ulike meninger eller at han ikke bryr seg iallefall siden han ikke vil snakke mer. 

Så ja jeg synes ts virker slitsom, kjæresten også, samtidig ikke verdens verste ting å ta en liten pause når kranglingen kan starte/ har startet.

Jeg aggressiv? Det var vel ikke jeg som kommer med personangrep, mange utropstegn og caps lock flere steder.

Anonymkode: 7d612...4e4

Jeg tror ikke du evner å kunne svare på denne tråden. Du dømmer TS utifra hvordan du selv er, uten å sette deg inn saken som blir malt krystallklart for deg, og du klarer tydeligvis ikke å tolke personligheten hennes, eller problemet hennes. Jeg syns hun virker langt fra slitsom. Hun virker som noen som gir litt for mye av seg selv til en som har tydelige kommunikasjonsproblem. Og det kommer jo klart frem at de sjelden krangler, så tviler på at hun lager drama for ingenting! Og nå kom jo det nettopp frem at han lagde drama på lørdag, fordi hun ikke tok kontakt! Men TS er tydeligvis en travel kranglefant. 

Og du påpeker at hun har så sterke meninger? Diskuterer du aldri temaer med kjæresten, eller? Eller bare nikker og smiler du, og er enig i alt han sier? Man må da kunne diskutere i et forhold! Bli kjent med meningene deres, personligheten deres, alle tanker de gjør seg om ting i verden. Så syns virkelig ikke at du kan ta henne på å være travel her heller.

 

Anonymkode: 19192...cfe

[Gjest supernova_87]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen...

Det har skjedd igjen. Det har skjedd så hyppig i det siste, vet ikke hva som skjer. Vi er for tiden i et langdistanseforhold pga. jobb, men han kommer hit på fredag for å hente meg hjem igjen. Vi har ikke sett hverandre på snart 1 måned, kanskje det er det som tærer på oss?

Uansett... Lørdag hadde jeg en lang dag med jobb fra kl. 16 til 1-2-tiden, der han visste at det ville bli vanskelig å få tak i meg. Vi snakket på telefonen rett før jeg skulle på jobb, og alt var fryd og gammen. Vi gjorde ingen avtale om videre kontakt den kvelden, jeg lovte hverken telefon eller sms. Jeg antok at han sendte melding, hvis han trengte kontakt, siden han visste inderlig godt at hodet mitt kom til å være fullt hele kvelden.

Vel, klokken halv 1 fikk jeg en veldig kort og kald melding som bare sa "legger meg. god natt". Disse meldingene kjenner jeg så godt, for han vet at jeg blir fryktelig lei meg av den kalde, avvisende tonen, og han bruker de hver gang han er på vei inn eller ut av en stille periode. Jeg gikk rett ut av arrangementet, og ringte til ham knappe 60 sekunder etter meldingen kom inn. Ikke svar. Prøvde igjen - ikke svar. Jeg sendte melding, heller ikke svar. Da ante jeg at nå var det noe galt, og han ignorerte meg med vilje.

Jeg prøvde å gå tilbake til arrangementet, men var urolig resten av tiden. Sendte melding på facebook i dag tidlig, han leste meldingene, men svarte ikke. Etter 40 min kom en sytete melding, som jeg trodde jeg skulle koke over av: "ble så lei meg i går når du ikke skrev noe til meg 😞". Jeg spurte "når?", og han svarte "i går kveld". Jeg kokte sånn at jeg nesten gråt. "Jeg jobber." "Du kunne sendt melding. Jeg visste ikke at det varte så lenge". 

Da klikket det for meg!!! Jeg hadde gått gjennom kvelden med ham flere ganger, og fortalt alt vi skulle gjøre, og nå kommer han med dette pisset?! Han hadde jo svarten meg ikke sendt EN ENESTE melding selv tidligere på kvelden! Hvis han savner å høre fra meg, er det ikke bare å sende en melding og si det?! I stedet for å sitte og sutre som et lite barn?! Så jeg skrev at dette var helt unødvendig, hvorfor lager han en sak ut av ingenting? Og sa at han hadde jo ikke instigert til kontakt selv heller! Så sa jeg at når han var ferdig med å sure seg, så ville jeg mer enn gjerne snakke med ham. 

Han sier alltid at når det blir slik, så trenger han tid. Så jeg har ikke skrevet noe som helst. Det lovte jeg sist dette skjedde, og det har jeg gjennomført i dag. Jeg har ikke skrevet eller ringt. Men her er tingen; det har ikke han heller. Så sendte jeg "God natt❤️", da jeg la meg, for jeg er opplært til å aldri legge meg sint. Har ikke fått noe svar. Så nå sitter jeg her igjen, og nå vet jeg ikke om jeg vil mer. Syns dette begynner å grense til seriøs emosjonell terror. Du har kanskje ikke noe råd å komme med, men jeg trengte bare å si det til noen...

Anonymkode: 49d72...0ab

Hei igjen, TS! 
Så leit å lese at det egentlig virker som det bare har blitt verre. Og at du nå sitter med mye grubling og enda mer bekymring, og gjerne en dårlig følelse med tanke på å nå flytte sammen. For det er jo ikke sånn det skal være. Det skulle jo være noe godt for dere begge. Men jeg skjønner alt det du føler. Du er ikke urimelig, ikke i ET SEKUND! Det får du ikke lov til å tro. Du overreagerer ikke, og du er ikke urimelig. Dette er utrolig dårlig av ham.

Men det var en som kallte det horseshit (eller noe sånt) at han ikke gjør det mot deg, vel, jeg tror fremdeles ikke at han gjør det MOT deg. Men han gjør det jo mot deg, og som et voksent menneske skal man ta ansvar for sine handlinger. De er kanskje ikke intensjonelle, men de skjer like fullt. Synes det kjipeste jeg leste, da jeg prøvde å lese meg igjennom tråden nå, var at han ikke vil ha hjelp. Så hva mener han egentlig, at du skal bare tåle dette, og han ikke gjøre noe med det? For det er virkelig uholdbart. Det er han som har et problem, men det er deg det går utover, og det er bare ikke rett. Det er vanskelig å vite om det er med vilje, eller ikke, men jeg kan se forklaringer på at det er ting han sliter med som har med tilknytning å gjøre som gjør at han behandler deg på denne måten, og ikke ondskap eller ønske om å manipulere, men uavhengig av det, så er det handlinger han gjør, og det må han ta ansvar for. Ofte er jo også handlingene til noen som sliter med tilknytning manipulative, men uten at de ser det selv gjerne. Du fortjener jo ikke dette. Ingen gjør det. For slik du skriver, ja, det grenser til emosjonell terror, eller, det ER emosjonell terror. Du skal ikke finne deg i å ha det sånn. Det går jo bare ikke. Så han må, på en eller annen måte, innse at han må gjøre noe med dette problemet. Selv om dere nå snart skal flytte inn sammen, og det kan hende gjør ting bedre, siden han ikke nødvendigvis er så redd for at du skal forlate ham lenger, så er dette en ond sirkel i kommunikasjon dere har kommet inn i, der du forstår og forstår, men han ikke tar ansvar for sine handlinger og problemer. Så selv om det kanskje blir bedre, synes jeg han burde få noe hjelp. Jobbe med seg selv. 

Jeg vet at jeg i mine tidligere svar til deg prøvde å forklare hva dette kan komme av, og jeg står ved det jeg skrev, men som jeg også skrev, og som jeg bare må virkelig utheve nå: Du skal ikke ha det sånn som dette i dette samlivet! Han må ha en vilje til å gjøre noe med det, for kjære deg, dette er mer enn man skal tåle. Greit nok at du har det godt og fint og mye bra, og du ønsker å være der for ham, det er bare bra, men når han har en atferd, et problem, som ødelegger for deg, og bryter deg ned, da må man enten forvente at den andre gjør noe for å endre på det, eller dessverre stå såpass opp for seg selv at man går fra den man elsker, fordi man tar vare på seg selv, når den andre ikke klarer det. Det virker som dere har kommet såpass langt inn i denne sirkelen nå, at det ikke er andre muligheter en kanskje en konfrontasjon. "DETTE er det det gjør med meg når du behandler meg sånn. Sånn kan jeg ikke ha det! Du har et problem, det går utover meg, og det finner jeg meg ikke i." Men jeg ser jo og din frykt for at han da bare slår opp og forsvinner. Det er ikke lett dette. 

Har du tenkt noe over å ta en slik tilknytningstest med ham, kanskje få han til å se, uten å si til ham selv, at han har et problem? 

Jeg har sitert mye av det du har skrevet i tråden, for å kanskje samle opp og vise deg hvor påvirket du har blitt av dette allerede. Det virker som du ser selv at du har blitt en annen, og det er bra at du fremdeles ser det. For det er skummelt, når man plutselig har blitt noen andre enn den man vil være, fordi man er så redd for å vekke enten sinne, eller ignorering, hos andre. Man blir manipulert inn i en rolle man ikke ønsker å ha, og hvis man ikke ser det før det er for sent kan det være vanskelig å gjøre noe med det. 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er derfor jeg passer på at det ikke er noen misforståelser i kommunikasjonen vår, fordi alt er basert på mine evner til tydelig og direkte kommunikasjon. Derfor er jeg ganske sikker på at han visste at jeg ikke var tilgjengelig lørdag kveld. Selvfølgelig hadde jeg hatt tid til å sende en melding, men når han kun sitter hjemme og ser på EM, så hvorfor kan ikke han sende en melding til meg? Skal det alltid være jeg som tar initiativ. 

Men jeg skjønner ikke hvorfor. Er han usikker, og vil kontrollere situasjonen med å skape et problem? Ønsker han rett og slett å straffe meg fordi han ikke var førsteprioritet? Er det vanlig å leke stilleleken i over 24 timer - og hvem vet hvor lenge i morgen - fordi du var lei deg pga. en manglende sms?

Anonymkode: 49d72...0ab

Alt skal ikke henge på deg, eller være basert på deg, du er ikke den eneste som skal gi og gi og gi og gi. 

Til de andre spørsmålene: Det er ikke vanlig å leke stilleleken på den måten, og hvis han ønsker å straffe deg så er det IKKE greit. Kanskje dette er noe sånn han ble behandlet som barn?

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dette er begynnelsen på slutten, for jeg er ikke lykkelig lenger. Jeg gråter annenhver uke, og føler meg fanget. Føler at jeg begynner å miste meg selv i et forsøk på å ikke vekke "stillheten" i ham...

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kjenner at jeg vil ha ting avklart før vi blir samboere, men klarer ikke å se for meg at dette skjer. Vi blir samboere i slutten av måneden, og jeg føler meg fanget. Skal gjøre det ansikt til ansikt, som du sier, for han legger nok definitivt på.

Jeg har begynt å filtrere temaene vi snakker om, men syns det er trist å ikke ha en partner jeg kan snakke om alt med. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg fanget i et boliglån foreløpig, men endrer dette seg ikke, så må jeg se på om jeg klarer å fortsette. For dette er nok som du sier, ødeleggende for meg i lengden.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å ikke ta kontakt denne gangen, men det er så vanskelig. Jeg blir så satt ut, får ikke gjort noe annet enn å sitte og håpe at han snart tar kontakt. Er kvalm og skjelven, for jeg blir redd for at min endrede oppførsel vil få ham til å slå opp. Han slo opp en gang før i høst, men kom tryglende tilbake 12 timer senere. Da satt jeg knallharde krav for at vi skulle bli sammen igjen, og de har han jobbet hardt for å oppfylle, selv om det ikke alltid har gått. Etter det har alt vært veldig bra, helt til siste 5-6 ukene. Da har det begynt å gå nedover. Men jeg vil ikke ha et brudd nå. Vi er 17 dager fra å overta leiligheten, og det blir for dumt å gi opp på startstreken.

Anonymkode: 49d72...0ab

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så enig med deg, og jeg har tidligere sagt alt dette til ham. Men det ser ikke ut til å endre ham. Så jeg må nok bare holde ut denne gangen. Har ikle skrevet eller ringt, det er opp til ham! Men han er en feiging, så det kan ende med at jeg må vente et par dager. Og for hver time som går, så gjør han meg litt sintere og litt gærnere i hodet!

Anonymkode: 49d72...0ab

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er slitsomt...spesielt er det ventingen og uvissheten som tar knekken på meg. Har aldri tenkt at han er så veldig sjalu, men han er kanskje det? Vi hadde en slik stilleperiode på et døgn, en gang jeg var med i et skuespill, der to av karakterene(ikke min) måtte kysse. [...]

Jeg skal klare det denne gangen - holde ut stillheten, altså. Problemet er at han skal komme og hente meg i en annen by på torsdag, for da skal jeg flytte hjem. Jeg frykter faktisk at han ikke dukker opp, hvis jeg fortsetter stillheten, og da er jeg rett og slett fucka, for å si det på godt norsk.

Men jeg føler selv at jeg må holde ut, for det er ikke meg å trygle om tilgivelse for en situasjon jeg ikke skapte. Jeg begynner å føle at jeg har forandret meg. I jobben min og ellers er jeg knallhard, men rettferdig! Med ham er jeg noen jeg ikke kjenner...

Anonymkode: 49d72...0ab

Ta vare på deg selv. Sett deg selv først. 

Jeg ville gitt meg selv sjansen til å se hvordan dette gikk når man kom sammen igjen. Følelser om å bli forlatt blir gjerne større når man er fra hverandre. Men jeg ville vært svært bevisst på hvordan jeg selv følte meg i samlivet fremover, om jeg egentlig hadde det bra, og om jeg var meg selv. Jeg hadde brukt muligheten av at vi var sammen og hadde det rolig og godt til å ymte frempå og etter hvert direkte sagt at jeg trengte at han jobbet med seg selv, fordi jeg rett og slett hadde følt meg emosjonelt terrorisert, og at jeg opplevde det som at han hadde et problem. Om ikke han ønsket å jobbe med seg selv, så at vi da i alle fall jobbet med kommunikasjonen oss i mellom, og at han var villig til å se på hvordan det negativt påvirket meg. 

 

[Gjest Vil ikke]

Mine tanker. Du kan ikke endre ham. Den du kan endre er deg selv og måten du møter ham når han driver med silence trieament Fordi du endrer hvordan du møter dette så tvinger du ham til å måtte endre seg fordi han ikke oppnår det han gjorde tidligere. Dette er det eneste du kan gjøre. 

Jeg skjønner at du kjenner at dere må overta leiligheten sammen som planlagt. 14 dager er kort tid og andre leiligheter er blitt solgt/sagt opp. Gjør et forsøk. Møt ham på en måte han ikke forventer. Om det ikke blir noe bedring for deg så gå ut av forholdet og selg leiligheten. Det er det samme om det blir med tap. Du og deg er viktigere. 

[AnonymBruker]

Jeg tror han er ekstremt usikker. Og at han har det helt forjævlig. Han skjønner nok ikke hvilken ekstremt negativ påvirkning det har på deg.

Det er mulig at han innser hva han driver med, og at det må endres, om du skikkelig viser hvor skapet skal stå. Ellers kan det funke å gi han bekreftelse, bekreftelse og bekreftelse. Fokusere på det positive i stedet for å gi oppmerksomhet til det negative (denne metoden brukes av en del lærere. dårlig oppførsel blir oversett, mens bra oppførsel roses. barna blir snille som lam etter kort tid)..

Føler han seg endelig bra nok for deg, og sikker på at du faktisk vil ha han, bare han, nå og fremover kan det hende han roer seg, blir mindre avhengig, lar ting skje naturlig og gjensidig i stedet for å forvente at du skal være der for han hele tiden, kontakte han først osv.

Har det skjedd ting i oppveksten hans som har ført til mønster og forsvars/overlevelsesmekanismer som ikke henger helt på greip nå, så er det faktisk viktig å reflektere over det nå. Og kanskje få hjelp av proffe.

For en som har vokst opp i dysfunksjonell familie, kan det ta mange, mange år før han oppfatter at det som har foregått har påvirket mer enn han har vært klar over. At det har vært verre enn antatt.

Anonymkode: 3b30e...ed9