Han snakker ikke til meg...

[Juniper]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Eiendommen er et nybygg, og lånet går gjennom om noen dager, så situasjonen er dessverre foreløpig umulig å komme seg ut av. Men jeg har egentlig ikke lyst ut av den heller. Er ikke klar for å gi opp. Vi har holdt ut 2,5 år med distanse (jeg har en jobb som krever mye tid vekke fra hverandre), så jeg trenger å få oppleve hverdagen sammen med ham, før jeg eventuelt gir opp. 

Men jeg skjønner godt hva du mener, og lurer på det samme; hvordan blir det etter vi har flyttet sammen? Nå har vi sjeeeeelden (2 ganger) hatt et slikt stilleanfall når vi er sammen, så jeg aner håp for at samboerskapet vil gjøre oss godt. Hvert fall i begynnelsen, og da kan vi kanskje klare å opparbeide oss bedre kommunikasjon? Eller tror du dette bare er ønsketenkning?

Anonymkode: 49d72...0ab

Helt ærlig? Ja, jeg tror du ønsketenker. Og jeg tror at du kommer til å bli skuffet og knust. Jeg tror at du kommer til å liste deg rundt, forsøke å være i forkant med alt mulig for å avverge at han straffer deg med taushet. 

Det jeg synes du skulle gjøre da er å stå mer på kravene. Forvente voksen oppførsel av han. La han ta ansvar for det han gjør!

Ikke ring, ikke send meldinger. Avvent at han kontakter deg. Om du ikke hører noe på en uke må du faktisk innse at det ikke er noe forhold å gå videre med, og dere må finne en annen løsning for boligen. 

Du må endre det du kan endre, dvs deg selv, og slutte å tilrettelegge for furtingen hans. 
Behandle han som en voksen mann, og forvent at han oppfører seg der etter!

[Juniper]

Forøverig er det slett ikke "umulig" å komme seg ut av situasjonen! Det krever bare litt jobb og noen knuste drømmer. 
Og det kan være enklere å selge nå enn å vente til dere har flyttet sammen. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, RC skrev:

For en slitsom situasjon å skulle være i. Det skal ikke være slik i et forhold at man må overveie alt man sier og gjør for å ikke utløse en amper taushetsbølge hos den andre. Kommer reaksjonene hans på grunn av sjalusi? Det virker i grunn slik.

Det som virker klart er i alle fall at dere burde ta en skikkelig prat om dette, og dersom han vrir seg unna med tausheten sin, så er det et godt tegn på at dette forholdet ikke kan fungere i lengden. Det viktigste i et forhold er jo at kommunikasjonen er som den skal! Du må ikke finne på å flytte inn sammen med han før dette er avklart og snakket om på en ordentlig måte.

Ja, det er slitsomt...spesielt er det ventingen og uvissheten som tar knekken på meg. Har aldri tenkt at han er så veldig sjalu, men han er kanskje det? Vi hadde en slik stilleperiode på et døgn, en gang jeg var med i et skuespill, der to av karakterene(ikke min) måtte kysse. Jeg sa det til ham, og han spurte om det var på ekte. "Som oftest er det bare lepper mot lepper, ja. Noen faker, men det er jo ikke så farlig å bare presse leppene sine mot hverandre. Det er jo bare jobben deres, og sånn er det bare". Da la han på, og det endte 

 

8 minutter siden, Juniper skrev:

Helt ærlig? Ja, jeg tror du ønsketenker. Og jeg tror at du kommer til å bli skuffet og knust. Jeg tror at du kommer til å liste deg rundt, forsøke å være i forkant med alt mulig for å avverge at han straffer deg med taushet. 

Det jeg synes du skulle gjøre da er å stå mer på kravene. Forvente voksen oppførsel av han. La han ta ansvar for det han gjør!

Ikke ring, ikke send meldinger. Avvent at han kontakter deg. Om du ikke hører noe på en uke må du faktisk innse at det ikke er noe forhold å gå videre med, og dere må finne en annen løsning for boligen. 

Du må endre det du kan endre, dvs deg selv, og slutte å tilrettelegge for furtingen hans. 
Behandle han som en voksen mann, og forvent at han oppfører seg der etter!

Jeg skal klare det denne gangen - holde ut stillheten, altså. Problemet er at han skal komme og hente meg i en annen by på torsdag, for da skal jeg flytte hjem. Jeg frykter faktisk at han ikke dukker opp, hvis jeg fortsetter stillheten, og da er jeg rett og slett fucka, for å si det på godt norsk.

Men jeg føler selv at jeg må holde ut, for det er ikke meg å trygle om tilgivelse for en situasjon jeg ikke skapte. Jeg begynner å føle at jeg har forandret meg. I jobben min og ellers er jeg knallhard, men rettferdig! Med ham er jeg noen jeg ikke kjenner...

Anonymkode: 49d72...0ab

[RC]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er slitsomt...spesielt er det ventingen og uvissheten som tar knekken på meg. Har aldri tenkt at han er så veldig sjalu, men han er kanskje det? Vi hadde en slik stilleperiode på et døgn, en gang jeg var med i et skuespill, der to av karakterene(ikke min) måtte kysse. Jeg sa det til ham, og han spurte om det var på ekte. "Som oftest er det bare lepper mot lepper, ja. Noen faker, men det er jo ikke så farlig å bare presse leppene sine mot hverandre. Det er jo bare jobben deres, og sånn er det bare". Da la han på, og det endte 

Anonymkode: 49d72...0ab

Kjenner meg litt igjen... Den første kjæresten min var en slik type. Veldig sjalu, og ble fort stille dersom jeg snakket med andre gutter. En gang var vi på en liten middag med noen av kompisene hans (han ville helst ikke dra, men følte seg tvunget), ble jeg sittende og prate en del med et par av kompisene, og tenkte det var bra at vi kom så godt overens (første gang jeg møtte kompisene hans). Han forsvant plutselig, og jeg regnet med han skulle på do. Etter 20 minutter var han fortsatt ikke kommet tilbake og jeg gikk for å se etter han. Jeg fant han ikke og oppdaget at skoene hans var borte! Han hadde faktisk bare dratt uten meg, uten å si noe! Det kom til slutt ut av han at det var sjalusien som hadde fått han til å gjøre det...

Det skal også sies at denne typen var svært manipulerende og til tider har jeg lurt på om han også var en psykopat. Han truet med å ta selvmord dersom jeg ikke gjorde ditt og datt...

For å si det slik, vær forsiktig. :/

[Juniper]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er slitsomt...spesielt er det ventingen og uvissheten som tar knekken på meg. Har aldri tenkt at han er så veldig sjalu, men han er kanskje det? Vi hadde en slik stilleperiode på et døgn, en gang jeg var med i et skuespill, der to av karakterene(ikke min) måtte kysse. Jeg sa det til ham, og han spurte om det var på ekte. "Som oftest er det bare lepper mot lepper, ja. Noen faker, men det er jo ikke så farlig å bare presse leppene sine mot hverandre. Det er jo bare jobben deres, og sånn er det bare". Da la han på, og det endte 

 

Jeg skal klare det denne gangen - holde ut stillheten, altså. Problemet er at han skal komme og hente meg i en annen by på torsdag, for da skal jeg flytte hjem. Jeg frykter faktisk at han ikke dukker opp, hvis jeg fortsetter stillheten, og da er jeg rett og slett fucka, for å si det på godt norsk.

Men jeg føler selv at jeg må holde ut, for det er ikke meg å trygle om tilgivelse for en situasjon jeg ikke skapte. Jeg begynner å føle at jeg har forandret meg. I jobben min og ellers er jeg knallhard, men rettferdig! Med ham er jeg noen jeg ikke kjenner...

Anonymkode: 49d72...0ab

Hvem startet denne stile-kampanjen? Var det ikke han? Da er det han som har ansvaret for å ende den, ikke du! 

Jeg tror du bør lage en back-up plan i forhold til torsdag. Ikke noe du snakker høyt om, bare en løsning du har i fall du ikke hører noe fra han og han ikke kommer. 

Sjekk hvordan du kan sende sakene dine hjem, og finn en alternativ transportmetode. 

Han forventer av deg at du konstant er på tilbudssiden! Det er så lite bra at jeg vet nesten ikke hva jeg skal si her! Du ser jo selv hva det gjør med deg! Hvorfor tror du at ting blir bedre om du eksponeres for større mengder av denne mannen?

Det er bedre å legge et dårlig forhold bak seg og gå videre enn å tviholde på det mens tiden går og du stadig får det værre! 

[Minya]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal klare det denne gangen - holde ut stillheten, altså. Problemet er at han skal komme og hente meg i en annen by på torsdag, for da skal jeg flytte hjem. Jeg frykter faktisk at han ikke dukker opp, hvis jeg fortsetter stillheten, og da er jeg rett og slett fucka, for å si det på godt norsk.

Men jeg føler selv at jeg må holde ut, for det er ikke meg å trygle om tilgivelse for en situasjon jeg ikke skapte. Jeg begynner å føle at jeg har forandret meg. I jobben min og ellers er jeg knallhard, men rettferdig! Med ham er jeg noen jeg ikke kjenner...

Anonymkode: 49d72...0ab

Kommer han ikke og henter deg, så finnes det buss, tog og taxi. Har du et lass med ræl som skal med, finnes det flyttebyråer som ikke er grisedyrt. Må du ta taxi, sender du regningen til ham, siden han brøt avtalen.

IKKE TA KONTAKT med ham i det hele tatt, før han velger selv å kontakte deg. Da har du tapt.
IKKE flytt sammen med denne idioten. Bryt kjøpet av leiligheten, eller kjøp den selv uten ham som medeier slik at du evt kan kaste ham ut om du er så teit at du likevel flytter sammen med ham.

Jeg har selv vært i et over to år langt avstandsforhold hvor det gikk åt skogen så snart han flyttet hjem. En måned gikk det før han stakk. Heldigvis satt jeg i min egen leilighet og ikke en vi delte, så han flyttet til sin mor i stedet.
 

[a l'orange]

 

Juniper skrev (På 13.6.2016 den 12.07):

Endret 4. desember 2020 av a l'orange

[Hactar]

Jeg ville vært veldig oppmerksom på at du ikke lar ham begrense deg dersom dere flytter sammen. Her har vi en mann som går fullstendig i vranglås fordi du er opptatt på jobb i noen timer. Du filtrerer allerede hvilke temaer du kan tillate deg å snakke om. Hva skjer den dagen du vil reise på tur uten ham?

Det må ikke være slik i et forhold. Mannen min var på hyttetur i helgen. Dro fredag, hade, kyss, klem og kos deg. Hadde en strålende hyttetur der han var fri til å fokusere på dem han var med. Kom hjem søndag til hei, kyss, klem og har du hatt det fint. Samme kan jeg gjøre. Ingen passiv-aggressive meldinger. Ingen bekymring for hvordan den hjemme vil reagere.

Noen vil sikkert holde kontakten litt mer enn oss gjennom en slik helg, men når det går så langt at du ikke kan ha telefonen av i noen timer når du er på jobb, er dere på ville veier. Tenk nøye igjennom hvor mye frihet du er villig til å ofre.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått med meg hvor gamle dere er, men går utifra at dere er i 20-årene. Litt av poenget med denne ung voksen-alderen er jo å prøve og feile. Alle har vel vært i et håpløst dårlig forhold i den alderen. Nå har du lært hva du trenger og ikke trenger i et forhold, og kan gå videre og finne en mann som gir deg det du trenger. 

 

Lei deg en flyttebil, og drit i om han dukker opp eller ei. 

Anonymkode: 3bbfc...215

[Mis(s)Understood]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

-snip -

Jeg skal klare det denne gangen - holde ut stillheten, altså. Problemet er at han skal komme og hente meg i en annen by på torsdag, for da skal jeg flytte hjem. Jeg frykter faktisk at han ikke dukker opp, hvis jeg fortsetter stillheten, og da er jeg rett og slett fucka, for å si det på godt norsk.

Men jeg føler selv at jeg må holde ut, for det er ikke meg å trygle om tilgivelse for en situasjon jeg ikke skapte. Jeg begynner å føle at jeg har forandret meg. I jobben min og ellers er jeg knallhard, men rettferdig! Med ham er jeg noen jeg ikke kjenner...

Anonymkode: 49d72...0ab

Det du sier, og jeg har uthevet, er begynnelsen på slutten.

Du har begynt å miste grep om hvem du er, du stiller spørsmål ved om det kanskje alikevel kan være noe du burde gjort eller sett som kunne unngått at han gikk inn i silent-mode.

Når du ikke lenger kjenner deg selv igjen så undertrykker du en del av deg selv. Om den delen er stor eller liten betyr ikke så mye. Du tillater ikke deg selv å være den du er når du er sammen med ham.

Slik jeg leser situasjonen så tror jeg nok at jeg ville solgt og gått en annen vei.

Hva tror du vil skje dersom du sier dere må selge fordi dette ikke går lenger?

 

[AnonymBruker]

TS her...

Tusen takk for alle svar! Fint å høre at jeg ikke er urimelig når jeg reagerer. Denne posten begynner å bli litt mye å prosessere for meg nå, så jeg klarer ikke svare dere alle. Har også fått en melding; "Bare så du vet det, så drar jeg til Oslo for å se kamp i dag." Der er ingen kjærlig tone i meldingen, kun dette. Men kan jeg tolke det at han gir beskjed som noe positivt..?

Anonymkode: 49d72...0ab

[Juniper]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

TS her...

Tusen takk for alle svar! Fint å høre at jeg ikke er urimelig når jeg reagerer. Denne posten begynner å bli litt mye å prosessere for meg nå, så jeg klarer ikke svare dere alle. Har også fått en melding; "Bare så du vet det, så drar jeg til Oslo for å se kamp i dag." Der er ingen kjærlig tone i meldingen, kun dette. Men kan jeg tolke det at han gir beskjed som noe positivt..?

Anonymkode: 49d72...0ab

Forstår at det er overveldende når mange kaster seg på med råd og meninger. 
Til syvende og sist må du gjøre det du kjenner er rett for deg.

Jeg tenker at den meldingen betyr at han kjenner seg utrygg på stille-strategien sin, og at han nå er litt usikker på hvordan du reagerer, siden du ikke følger det vanlige mønsteret. 

Jeg hadde nok bare svart med "god tur" og ikke noe mer enn det. Da anerkjenner du at du har lest meldingen, men legger ikke noe personlig i det. La han snakke om problemene først, det er han som har skapt dem. 

Han må på banen her! Virkelig! 

[a l'orange]

⭐️

Endret 4. desember 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐️

Endret 4. desember 2020 av a l'orange

[Juniper]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg tror muligens TS har mest å hente på å ikke svare. Da merker han at hun ikke er der, og klarer kanskje å innse at hun også er en man bør være glad i og passe på. Ikke bare han?

Jeg er ikke unenig med deg. 

Forholdet har gått alt for mye på mannens premisser, og TS har fått rollen som statist i eget liv. 

Men om TS virkelig vil ha et forhold til mannen (noe jeg ikke anbefaler, men hun bestemmer) kan det være greit å svare høflig og kort på meldinger, så han vet hun er der, men samtidig vise at man ikke strekker seg til å komme med noe personlig tilbake. 

Det TS må tenke på er hva hun ønsker å oppnå. En varig endring hos han krever en varig endring hos henne også, der hun tar tøylene og setter premisser, og ikke finner seg i hva som helst fordi "han bare er sånn". Men selv om hun gjør en sånn varig endring med seg selv så er det usikkert om effekten blir en positiv endring hos han. 

Jeg tenker at om hun gjør det han gjør, dvs unnlater å svare, så vil han uansett ikke sette det i sammenheng med egen oppførsel. Det er derfor jeg ville gitt et meget avmålt svar. Men hva som er rett i TS sin situasjo blir jo vanskelig for meg å si noe veldig bastant om. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Der er alltid en dritsekk som må skrive slikt. Kommentaren din lyser jo lang vei at du har tydeligvis ikke lest saken. Hun har jo ikke snakka med fyren på telefonen, det er hele poenget! Fyren er så barnslig at han siden lørdag kveld har ignorert henne, fordi HUN ikke sendte HAM ei melding! Så stikk med det aggressive pisset ditt en anna plass. Kvinner som har kommer oppi slike selvutslettende situasjoner, trenger ikke troll som sitter og runker til sin egen drittslenging!!! 

Anonymkode: 19192...cfe

Du har helt rett i at jeg ikke har lest hele saken, leste det første innlegget til ts, det er der alt burde komme frem? Og alle andre sine svar var så lange og mye av det samme at de hoppet jeg over. 

Jeg føler jeg hadde rett til å kunne si min mening da jeg har vært i den situasjonen selv, der jeg, som kvinne, har vært i avstandsforhold, med en mann som veldig fort ble kald og kort hvis vi hadde en krangel. Vi slo opp og jeg innså at såklart var kranglingen min helt unødvendig og slitsom for han. Og det var slitsomt for meg da han bare skrudde av seg selv og kun svarte "ja, nei og vet ikke". Men jeg forstår det også, det er ikke gøy å krangle, spesielt ikke over tlf sms for da varer krangelen så mye lenger. 

Ts sin kjæreste tok det hakket lenger og sluttet å svare hvis hun kom med meninger, som er idioti av han. Men jeg skjønner ikke hvorfor ts absolutt må skulle snakke om sine f eks sterke meninger om religion over tlf hvis de ikke ser hverandre så ofte. Hadde noen snakket så bastant om noe som jeg enten var nøytral til, for, eller i mot  så hadde jeg syntes det var ganske slitsomt å måtte høre en annen snakke om det omvendte av det jeg syntes. Regner med de har ulike meninger eller at han ikke bryr seg iallefall siden han ikke vil snakke mer. 

Så ja jeg synes ts virker slitsom, kjæresten også, samtidig ikke verdens verste ting å ta en liten pause når kranglingen kan starte/ har startet.

Jeg aggressiv? Det var vel ikke jeg som kommer med personangrep, mange utropstegn og caps lock flere steder.

Anonymkode: 7d612...4e4

[a l'orange]

⭐️

Endret 4. desember 2020 av a l'orange

[Juniper]

6 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg er også enig med deg i at hun ikke bør ha et forhold til denne mannen, og i at dersom hun ønsker det likevel må hun tenke gjennom hva hun ønsker å oppnå dette og se om det er mulig.

Mennesker kan endre seg.

Årsaken til at jeg anbefaler henne å vente er ikke hvordan han kommer til å reagere på det, for det er uansett ikke noe hun kan hinte seg frem til, men at jeg synes hun skal ta seg den tiden det tar å finne ut hvordan hun vil gå frem. Og dersom han rekker å undre seg litt eller savne henne innen hun finner en måte å gjøre det på, desto bedre.

Jeg tror at mennesker kun er i stand til å endre seg dersom de selv bestemmer seg for det, og jeg tror den beste måten å overbevise dem om at de ønsker det, er ved å ikke gi etter for deres krav, men heller ved å få dem til å savne litt.

 

Alle har rett til å uttale seg. Spørsmålet er vel heller hvor nyttig det er at de gjør det, dersom de kun tar utgangspunkt i den ene situasjonen de har hørt om eller vært i, og som ligner en bitteliten smule, men ikke gidder å sette seg inn i den større sammenhengen.

Et av de større problemene her inne på samlivsforumet er ikke mennensker som ønsker å endre seg selv, og sliter. Det er mennesker som ønsker å endre andre, og sliter. 

Ønsket om endring kan være begrunnet i store problemer, og jeg kan ha stor forståelse for hvorfor de ønsker endringen. 
Men ingen kan endre andre, man kan bare endre seg selv, og håpe at ved å endre seg selv vil dynamikken tvinge fram endringer hos andre også. Og så kan man håpe at de er positive. 

Endringer hos andre i slike samlivssituasjoner er av to typer, langvarige og dype endringer, og det jeg kaller "brannslukking" som er en drastisk endring, men gjerne kortvarig. Den ender når hensikten er oppnådd. 

TS har alt tidligere opplevd en slik "brannslukkingsendring" da mannen lovet bot og bedring for å få en ny sjanse etter å ha dumpet henne. Jeg tror det skal mye til for at denne mannen er villig til å ta tak i situasjonen og gjøre en dypere endring. 

Dette siste bare som en refleksjon rundt endringer. Siden man er i det filosofiske hjørnet. 

[Hactar]

Jeg ville nok ikke tolket så mye positivt i den meldingen der. Den er like passiv-aggressiv som "jeg legger meg"-meldingen. Du har ikke tatt kontakt, og nå sender han deg en avvisende melding for å minne deg på at det egentlig er ditt ansvar å ordne opp. Dersom du skal svare i det hele tatt, ville jeg ikke skrevet noe mer enn "ok". Vil han skvære opp, må han ta kontakt på en skikkelig måte.

[a l'orange]

⭐️

Endret 4. desember 2020 av a l'orange