Tror romkameraten har Bulimi

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt råd er at du lar jenta være i fred.

Hva i all verden skal det hjelpe henne at en tilfeldig roomie kartlegger hva hun spiser og hvor ofte hun spyr?

Du skriver at hun er kort i svarene til deg, hvorfor tror du det? Hun føler at du overvåker henne og du stresser henne.

La henne være i fred.

Anonymkode: bd999...328

Jeg kartlegger ikke hva hun spiser eller hvor ofte hun spyr! Når hun har hamstret rømme og kremost så er det ikke vanskelig å se hva som forsvinner når vi deler kjøleskap. Hadde det vært en og to bokser som forsvant hadde jeg jo aldri latt merke til det, men når hun har kjøpt 10 om gangen så er det merkbart når halvparten forsvinner. Nesten en hel hylle går til disse rømmeboksene og kremostene. Det hadde alle latt merke til. At hun i tillegg smører brødskiver og må ha 3 tallerkner til å ha disse på er også ting som er lett å se. Det betyr ikke at det blir kartlagt som du så spydig sier. Når og hvor mye hun spyr har jeg heller ikke kontroll over, men så er jeg så uheldig å ha soverom vegg i vegg med badet og da får man ting med seg selv om man ikke vil. 

Nå har du fått svaret ditt. Vær så snill å gå en annen plass nå. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

[AnonymBruker]

Hva er det du vil oppnå?  Å hjelpe henne?

I  så fall får du spørre henne rett ut, ikke gå og følge med på hvor mye mat hun spiser. Vil hun ha din hjelp, så hjelper du henne med det hun vil, hvis ikke så ligger du unna. Hvor vanskelig er det egentlig? 

Du sier iallfall ingenting til vennene hennes, det kan være at de er det eneste positive i livet hennes nå, og ødelegger du det....

Skal du si fra til noen så får det være helsepersonell som har taushetsplikt! 

Jeg tror du hjelper henne null og niks nå, du gjør det bare verre. Men selvfølgelig føles det bra å være en som bryr seg, selv om det kun er å lage en tråd på KG. 

Spiseforstyrrelser tar lang, lang tid å kurere, og da må det gjøres av kvalifisert helsepersonell. Så hva har du å stille opp med?

 

Anonymkode: cd085...330

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du vil oppnå?  Å hjelpe henne?

I  så fall får du spørre henne rett ut, ikke gå og følge med på hvor mye mat hun spiser. Vil hun ha din hjelp, så hjelper du henne med det hun vil, hvis ikke så ligger du unna. Hvor vanskelig er det egentlig? 

Du sier iallfall ingenting til vennene hennes, det kan være at de er det eneste positive i livet hennes nå, og ødelegger du det....

Skal du si fra til noen så får det være helsepersonell som har taushetsplikt! 

Jeg tror du hjelper henne null og niks nå, du gjør det bare verre. Men selvfølgelig føles det bra å være en som bryr seg, selv om det kun er å lage en tråd på KG. 

Spiseforstyrrelser tar lang, lang tid å kurere, og da må det gjøres av kvalifisert helsepersonell. Så hva har du å stille opp med?

 

Anonymkode: cd085...330

Igjen, wow. Dere får virkelig sagt det. Jeg sitter her, ganske rådvill, forvirra, frustrert, dårlig og syns hele situasjonen er vanskelig. Og det er bare hva jeg føler, for jeg har ikke peiling på hvordan hun har det, hun som har den virkelige kampen. Så spør jeg etter hjelp hvordan jeg skal få tatt dette opp, da jeg så vidt kjenner henne. Jeg ønsker å vite om hun har et nettverk rundt seg som hjelper henne eller om dette er noe hun virkelig har startet med nå. Og som mange skriver så burde jeg ikke nevne det til familie og/eller venninne da de gjerne ikke vet om dette, og at dette er noe hun må fortelle selv. Det frister veldig å fortellet til venninnen som er her mye, da hun vil være en mye bedre person å prate med enn hva jeg er. 

"Men selvfølgelig føles det bra å være en som bryr seg". Nei, det gjør faktisk ikke det. Dette føles helt jævlig ut, å se at hun blir tynnere og skrøpligere for uke til uke, store mengdene med mat som synlig forsvinner i kjøleskapet, høre det som skjer på badet osv. Jeg har aldri følt meg så maktesløs i hele livet, og her sitter enkelte av dere og forsetter å skyte hele greia ned og vil jeg skal snu ryggen til. 

Jeg har sikkert sagt det hundre ganger nå, jeg vet jeg ikke kan gjøre henne frisk og det er heller ikke målet. Jeg ønsker bare at hun har et nettverk rundt seg, og det tror jeg hun finner bedre i venninner enn meg. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Igjen, wow. Dere får virkelig sagt det. Jeg sitter her, ganske rådvill, forvirra, frustrert, dårlig og syns hele situasjonen er vanskelig. Og det er bare hva jeg føler, for jeg har ikke peiling på hvordan hun har det, hun som har den virkelige kampen. Så spør jeg etter hjelp hvordan jeg skal få tatt dette opp, da jeg så vidt kjenner henne. Jeg ønsker å vite om hun har et nettverk rundt seg som hjelper henne eller om dette er noe hun virkelig har startet med nå. Og som mange skriver så burde jeg ikke nevne det til familie og/eller venninne da de gjerne ikke vet om dette, og at dette er noe hun må fortelle selv. Det frister veldig å fortellet til venninnen som er her mye, da hun vil være en mye bedre person å prate med enn hva jeg er. 

"Men selvfølgelig føles det bra å være en som bryr seg". Nei, det gjør faktisk ikke det. Dette føles helt jævlig ut, å se at hun blir tynnere og skrøpligere for uke til uke, store mengdene med mat som synlig forsvinner i kjøleskapet, høre det som skjer på badet osv. Jeg har aldri følt meg så maktesløs i hele livet, og her sitter enkelte av dere og forsetter å skyte hele greia ned og vil jeg skal snu ryggen til. 

Jeg har sikkert sagt det hundre ganger nå, jeg vet jeg ikke kan gjøre henne frisk og det er heller ikke målet. Jeg ønsker bare at hun har et nettverk rundt seg, og det tror jeg hun finner bedre i venninner enn meg. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

Ja, men da får du spørre henne om hun har et nettverk rundt seg!

Anonymkode: cd085...330

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men da får du spørre henne om hun har et nettverk rundt seg!

Anonymkode: cd085...330

Du vett godt at det er forskjell på å ha folk rundt seg, og folk som vet rundt seg

Skjønner ikke hvorfor dere to er så bastant på at jeg ikke skal gjøre noe. Hun er jo syk, jeg vil jo bare at hun ikke skal være alene

Anonymkode: 73b2e...0ec

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vett godt at det er forskjell på å ha folk rundt seg, og folk som vet rundt seg

Skjønner ikke hvorfor dere to er så bastant på at jeg ikke skal gjøre noe. Hun er jo syk, jeg vil jo bare at hun ikke skal være alene

Anonymkode: 73b2e...0ec

Da får du spørre om hun har folk rundt seg som vet. Si at du har merket at hun har problemer med mat, og at du vil ...(sett inn det du vil).  

Du spør her inne hva du skal gjøre, og nå har du fått endel svar. Du får velge blant de, jeg håper bare at du ikke gjør ting verre for henne. 

Anonymkode: cd085...330

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da får du spørre om hun har folk rundt seg som vet. Si at du har merket at hun har problemer med mat, og at du vil ...(sett inn det du vil).  

Du spør her inne hva du skal gjøre, og nå har du fått endel svar. Du får velge blant de, jeg håper bare at du ikke gjør ting verre for henne. 

Anonymkode: cd085...330

Det er jo derfor jeg spør, jeg vil jo ikke gjøre henne noe vondt.

Anonymkode: 73b2e...0ec

[SRC]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt råd er at du lar jenta være i fred.

Hva i all verden skal det hjelpe henne at en tilfeldig roomie kartlegger hva hun spiser og hvor ofte hun spyr?

Du skriver at hun er kort i svarene til deg, hvorfor tror du det? Hun føler at du overvåker henne og du stresser henne.

La henne være i fred.

Anonymkode: bd999...328

TS har fått med seg rådene dine, og du fortsetter å vri om på ordene hennes. Du kaster jo bort tiden sin, du ser selv at hun ikke vil ha dine "råd". Hun ønsker å skaffe jenta hjelp, du ønsker at hun ikke skal gjøre en dritt, så rådene dine er jo totalt ubrukelige for ts. 

[SRC]

TS, jeg ville ringt en hjelpetelefon for spiseforstyrrede, der kan også pårørende spørre om tips til hva man skal gjøre o.l.

Fantastisk at du bryr deg! Lykke til 

[AnonymBruker]

Jeg vil tenke at det kan være litt enten eller:

Enten er du for "fjern" til at du kan hjelpe/burde si noe, men du kan fortsatt spørre henne om hun har familie og/eller venner som vet om dette. Du kan og da si at hvis hun vil snakke om det, så er du der.

Eller så kan det hende at nettopp fordi du er fjern, kan det være mindre flaut å snakke med deg om det. Og du sier, så klart, at du ikke skal fortelle det til noen.

Du kan spørre om hun vil at du skal fortelle det til venner/familie for henne. Eller du kan foreslå at du kan bli med henne til legen. Si at du ikke dømmer, du vil bare at hun skal ha det bra. 

Hvis det hadde vært en av mine samboere ville jeg og sagt at de kan vekke meg eller ringe meg når som helst så kan jeg forsøke å hjelpe dem etter beste evne. 

Hvis det så virkelig ille ut, ville jeg rett og slett ringt legevakt eller liknende og spurt hva jeg skulle gjøre. Kanskje må hun tvangsinnlegges. Jeg ville heller hatt en jente som hata meg enn en død jente på samvittigheten.

Anonymkode: 0fec2...33b

[AnonymBruker]

Hei alle, TS her under nytt nick

Ting har ikke blitt bedre, men har heller ikke sagt det til henne eller hennes venninner/foreldre. Jeg har snakket med noen av mine venninner om det, så har fått luftet problemstillingen for andre.

De siste ukene har jeg hatt problemer med "angstanfall" og kaster opp av lukt og når jeg vet hun gjør dette. Feks om jeg hører hun låser baderomsdøren etter måltid, så sliter jeg med å puste og brekker meg. Flere ganger har jeg kastet opp når jeg ser hun lager mat, spesielt av mat hun lager mye av. Hun spiser mye egg, og jeg klarer bare ikke lukten eller synet lenger av det og mange andre matvarer. 

Det blir bedre når hun er borte for et par dager, men i det hun kommer inn døra så endrer hele situasjonen seg. Stakkar, det er bare synd i henne, det er hun som virkelig er syk. Humøret skifter fra time til time, fra hissig og freser til blid og rolig. 

Alt jeg vet er at jeg må flytte så fort som mulig før jeg når et punkt som heller ikke er bra for meg. 

Anonymkode: 57c2e...5db

[Gjest Kaida]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle, TS her under nytt nick

Ting har ikke blitt bedre, men har heller ikke sagt det til henne eller hennes venninner/foreldre. Jeg har snakket med noen av mine venninner om det, så har fått luftet problemstillingen for andre.

De siste ukene har jeg hatt problemer med "angstanfall" og kaster opp av lukt og når jeg vet hun gjør dette. Feks om jeg hører hun låser baderomsdøren etter måltid, så sliter jeg med å puste og brekker meg. Flere ganger har jeg kastet opp når jeg ser hun lager mat, spesielt av mat hun lager mye av. Hun spiser mye egg, og jeg klarer bare ikke lukten eller synet lenger av det og mange andre matvarer. 

Det blir bedre når hun er borte for et par dager, men i det hun kommer inn døra så endrer hele situasjonen seg. Stakkar, det er bare synd i henne, det er hun som virkelig er syk. Humøret skifter fra time til time, fra hissig og freser til blid og rolig. 

Alt jeg vet er at jeg må flytte så fort som mulig før jeg når et punkt som heller ikke er bra for meg. 

Anonymkode: 57c2e...5db

Sikkert til beste for både deg og jenta at du flytter så fort som mulig. Du kunne kontaktet profesjonelle for å få råd, IKS, helsesøster, nevnt det for fastlegen. Istedet velger du å utlevere henne til dine venninner? Leser jo at dette er vanskelig for deg også, men her synes jeg du har gjort et litt merkelig valg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kaida skrev:

Sikkert til beste for både deg og jenta at du flytter så fort som mulig. Du kunne kontaktet profesjonelle for å få råd, IKS, helsesøster, nevnt det for fastlegen. Istedet velger du å utlevere henne til dine venninner? Leser jo at dette er vanskelig for deg også, men her synes jeg du har gjort et litt merkelig valg.

Jeg vet at hun har vært innlagt et par ganger, så helsevesenet vet det. Jeg tror bare ikke hun forstår at jeg vet det. Ingen av mine venninner vet hvem hun er, hadde de gjort det hadde jeg heller ikke snakket om det til de få jeg har snakket om det til. Jeg har spurt om råd for hva jeg skal gjøre, og at jeg har følt meg egoistisk som ønsker å flykte fra dette. 

Anonymkode: 57c2e...5db

[Gjest Kaida]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at hun har vært innlagt et par ganger, så helsevesenet vet det. Jeg tror bare ikke hun forstår at jeg vet det. Ingen av mine venninner vet hvem hun er, hadde de gjort det hadde jeg heller ikke snakket om det til de få jeg har snakket om det til. Jeg har spurt om råd for hva jeg skal gjøre, og at jeg har følt meg egoistisk som ønsker å flykte fra dette. 

Anonymkode: 57c2e...5db

Skjønner. Jeg synes det er fair game at du flytter når det påvirker deg så mye, og du ikke føler at du kan hjelpe på noen annen måte.

[AnonymBruker]

Fint at du bryr deg. Men jeg reagerer noe voldsomt på noen av svarene her inne. Er akkurat som om enkelte mener at det som står i sentrum i denne situasjonen er TS sine følelser. Det er strengt tatt irrelevant. Det klart det er hardt for de rundt, men hvordan enkelte klarer å vri det dithen at det nærmest er de det er hardest for, syns jeg er helt på trynet. Spesielt siden TS ikke har et nært forhold til vedkommende. Ingen reagerer likt, og du kan gjøre det både verre og bedre ved å legge deg opp i ting. Å fjerne triggere er umulig uten å gjøre en inngripen som går over streken. Da blir du nødt til å frata henne mat, og det syns jeg blir for drøyt. At "alle" mener at denne situasjonen handler om hva TS kan leve med, og hva TS mener er ditt og datt, syns jeg rett og slett er respektløst. Dere snakker om denne jenta som om hun er et lite barn, som ikke vet bedre. Sannheten er nok heller at hun vet veldig mye mer enn "hvermannsen". Du får ikke manipulert kroppen på den måten en spiseforstyrret gjør, uten å vite hvordan den funker. Å nedgradere henne til en slags tomsing som må beskyttes mot seg selv, for at TS skal få ro i følelsene, blir for dumt. 

En spiseforstyrrelse krever så mye viljestyrke, at det er ikke en damn shit noen andre kan gjøre hvis vedkommende ikke vil selv. Bare den fysiske smerten du føler, enten når du går og er sulten hele tiden, eller når du kaster opp masse, er sinnsyk. Tenk deg hvordan halsen din, og mellomgulvet ditt føles etter å ha spydd flere ganger daglig i åresvis. Du greier det ikke hvis du ikke er helt på knærne desperat. Så det å stjele kremosten hennes kommer neppe til å hjelpe, og det er så vanvittig naivt å tro at det vil utgjøre en forskjell. 

Anonymkode: 9c5bd...eea

[AnonymBruker]

Den 2. april 2016 at 0.10, AnonymBruker skrev:

Eneste jeg spør henne er: "Går det bra?", "hatt en fin dag?" osv, ting man spør alle om.

Jeg har ikke nevnt hva jeg har oppdaget, sett eller hørt. Jeg spurte venninnen; "går det bra med henne" når hun var på toalettet dagen etter hun kom hjem fra sykehuset. Helt innafor.

Jeg må jo få spør om hva som kan skape disse situasjonene. Jeg skjønner ikke hvordan dere skal mene jeg bare skal overse alt og la henne kjøre på, det er jo helsefarlig det hun holder på med. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

Bra! Det er viktig å vise at man bryr seg, og at du er en trygg person. Ikke hør på de som prøver å fortelle deg noe annet.

Anonymkode: f51dc...5ab

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle, TS her under nytt nick

Ting har ikke blitt bedre, men har heller ikke sagt det til henne eller hennes venninner/foreldre. Jeg har snakket med noen av mine venninner om det, så har fått luftet problemstillingen for andre.

De siste ukene har jeg hatt problemer med "angstanfall" og kaster opp av lukt og når jeg vet hun gjør dette. Feks om jeg hører hun låser baderomsdøren etter måltid, så sliter jeg med å puste og brekker meg. Flere ganger har jeg kastet opp når jeg ser hun lager mat, spesielt av mat hun lager mye av. Hun spiser mye egg, og jeg klarer bare ikke lukten eller synet lenger av det og mange andre matvarer. 

Det blir bedre når hun er borte for et par dager, men i det hun kommer inn døra så endrer hele situasjonen seg. Stakkar, det er bare synd i henne, det er hun som virkelig er syk. Humøret skifter fra time til time, fra hissig og freser til blid og rolig. 

Alt jeg vet er at jeg må flytte så fort som mulig før jeg når et punkt som heller ikke er bra for meg. 

Anonymkode: 57c2e...5db

Er det så ille for deg at du faktisk kaster opp flere ganger om dagen pga. at hun lager seg mat/spiser/låser dodøren så må du jo faktisk bare flytte. Du har jo tydligvis allerede nådd det punktet som ikke er bra for deg, du takler jo overhodet ikke situasjonen du har havnet oppi.

Anonymkode: f51dc...5ab