Tror romkameraten har Bulimi

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har vært ganske så frisk i mange år. 

Jeg husker tilbake til tiden jeg slet på det verste. Hvis noen skulle leke hobbyspykolog, spørre ut vennene mine og fjernet ting fra kjøkkenet slik du skisserer, da hadde jeg slitt enda mer.

Jeg hadde en mor som maste om problematikken. Jeg har aldri vært så dårlig som i den perioden.

Anonymkode: bd999...328

Vel, for meg  var det motsatt. Jeg  var hardt rammet av spiseforstyrrelser og det betød mye at noen  brydde seg.  

Ikke I form av å være  frekk/fjerne mat ro men omsorgsfulle osv. Jeg  hadde mest sannsynlig ikke levd I dag om ikke  folk rundt  meg grep fatt, varsomt fulgte meg opp og fikk meg inn I intensiv behandling. Hadde det kun vært opp til meg,  ekstrem selvdestruktiv spm jeg var så kunne alt gått til helvete,  jeg kunne ikke brydd meg  mindre I de tider.

Anonymkode: c300a...042

[AnonymBruker]

Synes det er fint du bryr deg! Er selv tidligere bulimiker. Husk at denne sykdommen kan være svært skambelagt. Synes det derfor er en dårlig idé om du snakker med vennene hennes om dine observasjoner, I forhold til om det er noe som trigger, så er mine erfaringer at typisk "nei-mat" kan være negativt å ha stående fremme. Tenker i forhold til om dere ofte har mye godis på bordet og slikt? Et annet tips er å IKKE kommentere useendet hennes. Om du påpeker hennes undervektighet, kan dette være å helle bensin på bålet. Komplimenter bør alltid gå på henne som person. Bra at du bryr deg om hvordan hun har det. Men tror det kan ha en negativ effekt om du legger deg opp i matinntak, vekt osv. 

Anonymkode: fe332...ea3

[The Kitten]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eneste jeg spør henne er: "Går det bra?", "hatt en fin dag?" osv, ting man spør alle om.

Jeg har ikke nevnt hva jeg har oppdaget, sett eller hørt. Jeg spurte venninnen; "går det bra med henne" når hun var på toalettet dagen etter hun kom hjem fra sykehuset. Helt innafor.

Jeg må jo få spør om hva som kan skape disse situasjonene. Jeg skjønner ikke hvordan dere skal mene jeg bare skal overse alt og la henne kjøre på, det er jo helsefarlig det hun holder på med. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

 

Det hjelper henne ikke at du spør om det går bra. Da jeg hadde bulimi spurte folk meg om det samme. Jeg sa alltid ja, selv om det slett ikke gikk bra i det hele tatt. 

Du skal ikke overse det, men søk råd hos profesjonelle. 

[Mis(s)Understood]

Det var ikke det jeg spurte om, jeg spurte om du klarte å forstå hvordan det er å være TS. Være den som er vitne til spiseorgiene og oppkastraidene på det toalettet de deler.

Jeg tror ikke du er i stand til sette deg inn i TS situasjon siden du gir inntrykk av å fremdeles slite med det samme som TS romvenninne. 

Rådene dine synes komme fra en som ennå ikke er på stadiet hvor det ønskes hjelp.

Beklager om du synes jeg er hard med deg nå.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er fint du bryr deg! Er selv tidligere bulimiker. Husk at denne sykdommen kan være svært skambelagt. Synes det derfor er en dårlig idé om du snakker med vennene hennes om dine observasjoner, I forhold til om det er noe som trigger, så er mine erfaringer at typisk "nei-mat" kan være negativt å ha stående fremme. Tenker i forhold til om dere ofte har mye godis på bordet og slikt? Et annet tips er å IKKE kommentere useendet hennes. Om du påpeker hennes undervektighet, kan dette være å helle bensin på bålet. Komplimenter bør alltid gå på henne som person. Bra at du bryr deg om hvordan hun har det. Men tror det kan ha en negativ effekt om du legger deg opp i matinntak, vekt osv. 

Anonymkode: fe332...ea3

Takk for svar

Ja jeg har ikke sagt noe til noen venninner, men de hadde nok kunnet hjulpet mye mer enn jeg kan! Synes det er merkelig hvis de ikke vet om det, men man blir vel veldig god å skjule det til slutt.

Godteri og slikt har vi faktisj ikke ståendes fremme, jeg spiser slikt selv bare en sjelden gang. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men om det er noe med det visuelle med mengder av mat osv? Jeg liker å ukeshandle feks, kan det bli for mye?

Jeg har ikke påpekt vekten hennes, det synes jeg er en uting uansett. Etter sykeoppholdet så sa hun at hun ikke fikk i seg mat, noe jeg vet var en løgn. Men når jeg først så henne smøre en skive så sa jeg at det var bra hun fikk matlyst igjen. Den kommentaren skulle jeg spart meg for, for vet jeg at jeg ikke burde sagt til henne med tanke på situasjonen. Det er jo og en ting man bare sier, men ser at den kan ha vært uheldig. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

[AnonymBruker]

8 minutter siden, The Kitten skrev:

 

Det hjelper henne ikke at du spør om det går bra. Da jeg hadde bulimi spurte folk meg om det samme. Jeg sa alltid ja, selv om det slett ikke gikk bra i det hele tatt. 

Du skal ikke overse det, men søk råd hos profesjonelle. 

Jeg skjønner at det ikke nødvendigvis er så mye hjelp i det, men følte du deg ikke sett i det minste?

Anonymkode: 73b2e...0ec

[tøydokka]

Jeg har selv hatt bulimi i mange år. Men nå er jeg nesten frisk igjen. Jeg er hvertfall så frisk som jeg ønsker å være akkurat nå. Livet mitt styres ikke av mat og syke rutiner. Jeg kaster fortsatt opp, 2-4 ganger i uken, men det er ikke sånn som før der jeg hadde store matorgier og brukte mange timer hver dag på å spise og spy igjen og igjen- opptil 20 ganger per dag..

Jeg synes du kan spørre henne direkte f.eks sånn: "Jeg lurer på en ting; hender det at du kaster opp når du føler du har spist for mye"?  Spør på en åpen, ikke- dømmende måte. Men forvent at hun kommer til å benekte det. Det faktum at hun fyller kjøleskapet vitner om at hun har et avhengighetsforhold til mat. Jeg husker at jeg ble helt stresset dersom jeg ikke hadde noe jeg kunne overspise tilgjengelig. Dette er kanskje synsing, men jeg tror skammen er større blant de som bevisst planlegger å overspise og kaste opp- sammenlignet med de som kaster opp etter at de "ufrivillig" har spist mer enn de ønsker(f.eks etter at man av høflighet og ønske om å fremstå "normal" har spist det som forventes av andre). Så kan du jo si noe om at du er bekymret og at hun kan prate om det dersom hun vil selv. Unngå å komme med anklagelser eller å prøve å overbevise henne om å forstå at det hun gjør er farlig. Det vet hun allerede. Det hjelper ingenting at de rundt maser. Det blir bare mer stressende for henne..

[The Kitten]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at det ikke nødvendigvis er så mye hjelp i det, men følte du deg ikke sett i det minste?

Anonymkode: 73b2e...0ec

Nei, fordi jeg følte ikke at de kunne hjelpe. 

Rettere sagt jeg følte meg mest som en byrde. Jeg utviklet bulimi som en måte å straffe meg selv på. Så jeg syntes ikke jeg fortjente bedre. Men det var meg, jeg sier IKKE at det samme gjelder romkameraten til ts.

Endret 2. april 2016 av The Kitten

[Gjest Dwight]

.

Endret 2. april 2016 av Dwight
Feil tråd. Teite sitering og forum

[AnonymBruker]

17 minutter siden, The Kitten skrev:

Nei, fordi jeg følte ikke at de kunne hjelpe. 

Rettere sagt jeg følte meg mest som en byrde. Jeg utviklet bulimi som en måte å straffe meg selv på. Så jeg syntes ikke jeg fortjente bedre. Men det var meg, jeg sier IKKE at det samme gjelder romkameraten til ts.

Hva grunnen til dette vet jeg jo ikke, jeg vet bare hun spiser en helt vanvittig mengde med mat og spesielt av ting som ikke lager fornuft. Feks 5 bokser med kremoster og 2 med rømme kan forsvinne på en dag. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

[The Kitten]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva grunnen til dette vet jeg jo ikke, jeg vet bare hun spiser en helt vanvittig mengde med mat og spesielt av ting som ikke lager fornuft. Feks 5 bokser med kremoster og 2 med rømme kan forsvinne på en dag. 

Anonymkode: 73b2e...0ec

Jeg mente bare at den bakenforliggende årsaken for hennes del kan være en helt annen enn den var for meg.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, The Kitten skrev:

Jeg mente bare at den bakenforliggende årsaken for hennes del kan være en helt annen enn den var for meg.

Ja, kanskje det. Jeg vet jo fint lite om henne, så hva som er grunnen vet jeg jo ikke. Det er bare så synd i henne, hun må jo ha det helt forferdelig både psykisk og fysisk

 

Takk til dere andre som har vært greie. Nå kan jeg legge meg med litt mer ro i kroppen og ikke ha dårlig samvittighet for at jeg stiller litt spørsmål.

Anonymkode: 73b2e...0ec

[veraa94]

Jeg forstår dilemmaet ditt veldig godt, men vet du hva konsekvensene av alvorlig bulimi kan være? Elektrolyttforstyrrelser. 

Dette betyr at hun faktisk kan falle død om, helt uten forvarsel. Så selvfølgelig angår hun ikke deg, men en dag kan dy komme hjem og finne henne død. Spør deg selv hvordan du ville tatt det og taklet det i ettertid. 

Dette er på ingen måte ditt ansvar, men jeg syns du skal ta kontakt med nærmeste famile, for hvis hun faller død om er du plutselig blitt vitne til at hun sakte, men sikkert, har tatt sitt eget liv..

[pantora]

Synes det er bra at du bryr deg. Er godt at ikke alle har samme innstilling som anonym nr 2 i denne tråden har. Kanskje er det et fåtall som blir stresset og irritert over at noen "blander seg", men de fleste vil nok sette pris på det (enten nå eller siden). Uansett tenker jeg at det er bedre å forsøke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, enn å ikke forsøke å hjelpe noen som trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg TS, dette ville jeg heller aldri ignorert, og noe sier meg at jeg ikke er den eneste som mener det ut fra at folk har likt alle dine kommentarer i tråden. Det er selvfølgelig ikke snakk om at du skal utføre terapi slik du sier, men er opptatt av at hun skal få den hjelpen hun trenger.

Man ignorer ikke folk som driver med kutting, kan ikke forstå at bulimi skal være annerledes i denne sammenhengen, atferden er like destruktiv og farlig.

Anonymkode: 616ed...f62

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg TS, dette ville jeg heller aldri ignorert, og noe sier meg at jeg ikke er den eneste som mener det ut fra at folk har likt alle dine kommentarer i tråden. Det er selvfølgelig ikke snakk om at du skal utføre terapi slik du sier, men er opptatt av at hun skal få den hjelpen hun trenger.

Man ignorer ikke folk som driver med kutting, kan ikke forstå at bulimi skal være annerledes i denne sammenhengen, atferden er like destruktiv og farlig.

Anonymkode: 616ed...f62

Som skrevet  tidligere innlegg,  så er jeg enig i  at det er viktig å bry seg. Denne venninnen har mest sannsynlig blitt verre etter å ha flyttet hjemmefra og hun vil miste tid, helse og muligens mer om hun ikke får hjelp.  Selvfølgelig bruker man hodet I måten man engasjerer seg, man kommenterer  ALDRI kroppen /utseendet osv.

Det kan gå ille ! I en samtalegruppe jeg  deltok I , døde  2 av jentene!  Helt forferdelig,  antar det var hjertesvikt,  balansen I kroppen helt ute av vater, kroppene maktet ikke mere. Dette var to jenter I slutten av 20 årene.  

Anonymkode: c300a...042

[AnonymBruker]

Jeg har/har hatt spiseforstyrrelser (vært i begge endene, både bulimi og anoreksi), akkurat nå har jeg vel mer et komplisert forhold til mat. For min del startet det med bulimi, fordi jeg overspiste, fikk dårlig samvittighet, etterhvert gikk det over i en slags straff, og til slutt anoreksi. 

Men jeg skal love deg at man blir jævlig god på å skjule det, om man vil. Til og med min daværende kjæreste ante ingenting. Så det er ikke sikkert venner og familie vet noe. 

Jeg er ikke enig med de som sier du skal snakke med venner og familie. I alle fall ikke i første omgang. Derimot syns jeg du skal ta det opp med henne. Det hjalp meg så sinnsykt den gangen noen plukket det opp, å snakket med meg om det. Uten å dømme, eller slike ting. Men som trøst. Jeg ble jo forsåvidt sint første gangen det ble tatt opp. Husker jeg hadde begynt å styre med en kar. Så spør han meg rett ut; kaster du opp maten? Jeg legger merke til enkelte ting, å blir bekymret. Jeg benektet jo selvfølgelig, men han sa at ok, men hvis du vil snakke om det, så er jeg her i alle fall. 

Så sendte han meg noen blikk hver gang jeg hadde vært på do, å dette stresset meg veldig. Men gjennombruddet for min del, kom en gang vi var ute, å jeg var veldig nedfor pga tankene mine. Å da kikket han på meg, å sier; har du kastet opp igjen nå? Og da bare rant tårene mine. Også sa han ikke noe mer, bare holdt rundt meg. Og da visste jeg at han ikke kom til å dømme, han var genuint bekymret og glad i meg. 

Og det er viktig at du ikke tilnærmer deg dette på en dømmende måte. Bare si det som det er, at du legger merke til enkelte ting, og at du syns det blir feil å ikke spørre, å ikke bry seg. Ikke tving henne til å snakke, men si at du er der om hun trenger en som lytter. Ikke stress henne. Men det er det jeg prøver å komme frem til, for mange av oss er det nettopp det vi trengte, en som ser oss, en som ikke dømmer, en som bryr seg.. En som lytter.  

Anonymkode: f360f...d08

[Gjest Fjolleri]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er fint du bryr deg! Er selv tidligere bulimiker. Husk at denne sykdommen kan være svært skambelagt. Synes det derfor er en dårlig idé om du snakker med vennene hennes om dine observasjoner, I forhold til om det er noe som trigger, så er mine erfaringer at typisk "nei-mat" kan være negativt å ha stående fremme. Tenker i forhold til om dere ofte har mye godis på bordet og slikt? Et annet tips er å IKKE kommentere useendet hennes. Om du påpeker hennes undervektighet, kan dette være å helle bensin på bålet. Komplimenter bør alltid gå på henne som person. Bra at du bryr deg om hvordan hun har det. Men tror det kan ha en negativ effekt om du legger deg opp i matinntak, vekt osv. 

Anonymkode: fe332...ea3

Jeg er enig i alt du sier, men ikke i at de bør vurdere droppe ha "nei-mat" stående fremme.

Jeg har erfaring med å være venninna til noen med SF, og etterhvert blir en som TS frykter sterkt negativt påvirket selv ifht sine egne usikkerheter.

Jeg ønsket jo selv på ingen måte å bli syk, men fikk likevel fryktelig dårlig kroppsbilde som aldri igrunnen gikk bort igjen etter å ha hatt ei nær venninne som underspiste og overtrente i lange tider. Det var spesielt det åpenbare stresset nettopp rundt "nei" mat som påvirket meg negativt- sakte men sikkert kan en fort føle seg at "den bananen burde jeg jo ikke spise" og jeg overtok faktisk litt av vanene hennes med mat fordi jeg jo så hvor tynn hun var, og at jeg burde bli mindre selv. 

Så om TS sliter selv med kroppsbildet er faktisk rådet mitt at hun flytter. 

Det var bare flaks at jeg ikke fikk SF selv i praksis, og tankesettet mitt ble faktisk negativt påvirket for alltid. Ikke på en positiv måte 

Endret 3. april 2016 av Fjolleri

[Gjest Sobril]

Jeg har hatt bulimi i 25 år, med gode og dårlige perioder. Det er aldri noen som har konfrontert meg, men jeg har heller aldri lagt igjen spyrester i doskåla etc.

Derfor lurer jeg på om det er et rop om hjelp og at hun VIL at noen skal legge merke til det? Ellers synes jeg hun har bulimi på en litt "uproff" måte (hvis det går an å bruke litt sort humor når man selv er en traver i faget?)

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at det ikke nødvendigvis er så mye hjelp i det, men følte du deg ikke sett i det minste?

Anonymkode: 73b2e...0ec

Nei, jeg ville ikke at noen skulle vite det

Anonymkode: e35d5...75c