Hun kommer aldri til å flytte ut

[tussi84]

Jeg har begynt som søster og bekymre meg mer og mer for min søster og våre foreldre jo eldre min søster blir. Min søster blir 25 dette året og har ingen planer i det hele tatt om å finne seg noe eget. Verken kjøpe eller leie er hun interessert i. Jeg har vært på besøk hos mine foreldre nå i påsken og tenker at alt er egentlig feil med at min søster ikke ønsker å flytte ut.

Min søster har mange problemer som gjør til at hun har fått ung ufør. Hun har vørt utredet og hvilken diagnose hun har ønsker jeg ikke gå inn på. Men det er en diagnose som gjør at hun ikke fungerer i et aarbeidsliv og at hun er veldig umoden for alderen. Hun har egentlig ingen venner bortsett fra en hun kanskje ser 2 ganger i året.  Hun har også støtte kontakt ca 1 gang i uka. Bortsett fra det sitter min søster inne dag ut og dag inn. Hun er ikke interessert i å bli med på en aktivitet, eller feks jobbe litt på sånne steder som skjermet bedrift der de gjerne tar inn uføre av og til. Hun er enten på rommet sitt eller så er hun sammen med mamma og pappa døgnet rundt. Hun er sykelig avhenging av foreldrene våre. Praktisk sett i en leilighet ville hun klart seg men det sosiale vil bli vanskelig.  Hun har som sagt lite eller ingen sosial omfang bortsett fra med foreldrene våre. Det jeg frykter egentlig er at min søster aldri kommer til å flytte ut. At hun er et typisk eks på at hun blir boende hjemme til foreldrene dør.

Min mor ser ikke problemet helt. Hun mener at min søster før eller sidenkommer til å innse at hun har lyst på ditt eget sted. Jeg er ikke sikker. Hun er også veldig bekymret for min søster og unnskylder henne på en måte med det at min søster ikke har noen andre enn dem. Det er jo riktig i seg selv men min mor klarer ikke å se det at det beste for min søster er at hun får stå på egne ben. Min mor klarer aldri å finne på å kaste henne ut fordi min søster ikke har venner.

Forholdet mellom mine foreldre er hardt til tider. Mye fordi de har en voksen datter som er så avhenging av dem og fordi min mor har så dårlig samvittighet ovenfor min søster. Hun vet på en måte ikke helt hva hun skal Gjøre med situasjonen. 

Jeg føler ikke helt at min mor skjønner helt hvor alvorlig det er å ha en voksen datter hjemme som ikke vil verken flytte eller noe som helst. Noe må gjøres..

Har noen noe innspill eller tips?

[AnonymBruker]

Hun vil forbli ensom om hun fortsetter å bo hos foreldrene. Hun bør ha noe på en været bedrift,som du nevner. Kanskje bofellesskap med folk som er som hun selv. Kanskje snakke med støttekontakten hennes,som kan henvende seg til de rette i kommunen. Det er også belastende for fine foreldre .

Anonymkode: 0ae33...18d

[Gjest Evans]

Kan du hjelpe henne med å få et større sosialt nettverk? Det tror jeg ville vært godt for henne selv, samtidig som det også ville vært fint for dine foreldre - selv om hun skulle bli boende hjemme. 

Noe som får opp mestringsfølelsen hennes, samtidig som hun får et sosialt nettverk. 

Du kjenner jo henne, og vet hva hun trives med og mestrer: hvilke organisasjoner, grupper eller lignende du kan kontakte. Snakk også med henne før du eventuelt starter med dette: det kan kanskje virke litt invaderende om noen skal finne et sosialt nettverk for deg  

 

[AnonymBruker]

Har noe lignende i min slekt også. Men jeg er der at jeg tenker at det er bedre at hun har foreldrene i det minste, og har lært meg til å tenke at det er best at det er slik. Hun hadde bare endt opp enda mer ensom i egen bolig. Hun hadde ikke på mirakuløst vis plutselig fått sosiale antenner og masse venner likevel om hun flyttet ut 

Anonymkode: 680e4...8b6

[Gjest KlippKlapp]

Er prisnivået og forholdene der slik at hun kan få seg et sted å bo i nærheten av sine foreldre, men med litt bufferavstand for begge parter? De fleste jeg vet om som har manglende sosiale antenner og f.eks downs har eget sted å bo og klarer seg visstnok utmerket. 

[AnonymBruker]

Høres ut som min situasjon du beskriver, jeg og ingen trodde jeg skulle komme meg ut men vips ila av et halvt år endret alt seg og jeg fikk hjelp av boligkontoret til å finne leilighet og etablering. Har fremdeles ingen gode venner og har støtte kontakt men merker fremgang og at jeg er blitt mer kontaksøkende og selvstendig. Håper etterhvert å signere meg på noe frivillig arbeid jeg kan prøve en stund som egentrening før jobb blir aktuelt, 

Anonymkode: 27c64...b0d

[AnonymBruker]

Mange av "disse" bor for lenge med foreldre. Det er misforstått kjærlighet. De ender opp lite selvstendig,ensomme. Utslitte og fortvilte foreldre. Vet om to stk. Han ene bodde hjemme til han var 45. Kunne ikke noe. Oppførte seg som en guttunge. Mor utslitt. Kommunen fikk han i bofellesskap. Han lærte veldig fort, og etter kort tid kjente ikke familien han igjen. Den andre er 30. Her skal legges til at han har en form for autisme i tillegg. Her sto foreldrene på selv. Han bor i egen leilighet i dag. Det er bygd bolig med 4 leiligheter . Han stortrives. Fått venner og fritid. Har nesten ikke tid til å besøke foreldrene.om din søster ikke har det som skal til,for å få dette til så fins det hjelp å få

Anonymkode: 0ae33...18d

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg hva diagnosen er, men noen må jo inn å vurdere boevne hvis det ikke er gjort. Kommunen er som en bruker over skriver, riktig sted for å få hjelp til overgangen. 

Det er viktig at hun kommer seg ut og får trent mens hun fortsatt har foreldrene dine som støttespillere. Finnes mange eksempler på saker hvor folk har bodd hos foreldrene til foreldrene gikk bort og så sto på bar bakke som 40-50 åring som har mye vanskeligere for å lære.

Anonymkode: b6432...e28

[AnonymBruker]

Du må ta en alvorsprat med moren din og få henne til å forstå at dette er viktig. 20-årene er veldig formative år, og jo flere som går forbi uten at hun kommer seg noen vei, jo vanskeligere blir det. Det er ekstremt vanskelig å finne motivasjonen til å starte et liv ti år etter alle andre. Dere kan ikke sitte og vente på at hun skal "våkne".

Er det mulig moren din innerst inne er litt redd for et tomt rede? Det er ikke uvanlig at mødre i slike tilfeller har et sterkt behov for å føle at de "trengs" og det de tror er kjærlighet er faktisk ispedd en viss egoisme. Barn skal vokse opp, forlate redet og starte et eget liv. En god forelder anerkjenner dette, og oppmuntrer det fordi de vet hva som egentlig er best for barna, fremfor hva som egentlig er komfortabelt for dem selv.

Anonymkode: 8ed47...567

[Hactar]

Kanskje du rett og slett må tvinge din mor til å tenke på hva som skjer den dagen hun og din far går bort. Søsteren din har mye større muligheter til å skape seg et selvstendig liv nå enn om mange år. De aller fleste har evne til å lære på sine premisser, og med økt selvstendighet kommer økt selvrespekt. Om det skulle vise seg at din søster ikke er i stand til å bo alene, trenger dere å vite det snart, slik at det er tid til å finne et godt alternativ. Uansett hvordan man vrir og vender på det, vil din søster mest sannsynlig en dag stå uten foreldene sine. Brutalt, kanskje, men nødvendig å planlegge for.

[AnonymBruker]

8 timer siden, tussi84 skrev:

Min søster har mange problemer som gjør til at hun har fått ung ufør. Hun har vørt utredet og hvilken diagnose hun har ønsker jeg ikke gå inn på.

Det er vanskelig å svare når du ikke kan gå inn på vesentlige detaljer som diagnosen hennes.

Har hun for eksempel autisme eller Downs burde det være mulig å få henne over i et bofellesskap.

Utover det er det jo flott at ikke alle belager seg på offentlige instanser, før var det jo helt vanlig at demente eldre bodde hjemme eller at handikappede barn bodde hjemme til foreldrene døde. Eller det stikk motsatte, at barn med ulike psykiske eller fysiske handikap ble satt bort på institusjoner og ikke fikk noen oppfølging eller hjelp utover basale behov som mat og en seng å sove i.

Foreldrene dine er voksne. Det er opp til dem å bestemme hva som skjer. Selv om forholdet til foreldrene dine lider under at de har en datter uten arbeids- eller funksjonsevne, så er det fremdeles de som har valgt å la henne bo hjemme. 

Hvorfor er det så viktig for deg å få ut søsteren din fra barndomshjemmet? 

Anonymkode: 0f8c9...5fb

[Gjest Mythic]

Hun burde komme inn i et bofellesskap. Der får hun mulighet til å bli selvstendig, det sosiale kan også bedre seg, da det er flere i noenlunde samme situasjon der, og hun får en glidende overgang til et liv på egenhånd. Jeg har jobbet i bofellesskap, og ser hvordan mange blomstrer opp der, og med tid og mye støtte, har kommet seg over i egen bolig etter hvert.

Det største problemet for mennesker i din søsters situasjon oppstår i det foreldre enten ikke orker mer, eller faller fra. Da blir verden brått snudd på hodet, og de kan få store tilpasningsvansker. Det er i de aller fleste tilfeller bedre å få til en ny bosituasjon mens hele familien er til stede og kan støtte opp i overgangen. Jeg tror du må få foreldrene dine til å forstå at dette er til din søsters beste, og at det er der fokuset ditt ligger.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Har noe lignende i min slekt også. Men jeg er der at jeg tenker at det er bedre at hun har foreldrene i det minste, og har lært meg til å tenke at det er best at det er slik. Hun hadde bare endt opp enda mer ensom i egen bolig. Hun hadde ikke på mirakuløst vis plutselig fått sosiale antenner og masse venner likevel om hun flyttet ut 

Anonymkode: 680e4...8b6

Enig

Anonymkode: 1516c...587

[AnonymBruker]

Så lenge foreldrene og søster synes dette er greit-så synes jeg ikke at du skal blande deg inn.

Anonymkode: 1516c...587

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å svare når du ikke kan gå inn på vesentlige detaljer som diagnosen hennes.

Har hun for eksempel autisme eller Downs burde det være mulig å få henne over i et bofellesskap.

Utover det er det jo flott at ikke alle belager seg på offentlige instanser, før var det jo helt vanlig at demente eldre bodde hjemme eller at handikappede barn bodde hjemme til foreldrene døde. Eller det stikk motsatte, at barn med ulike psykiske eller fysiske handikap ble satt bort på institusjoner og ikke fikk noen oppfølging eller hjelp utover basale behov som mat og en seng å sove i.

Foreldrene dine er voksne. Det er opp til dem å bestemme hva som skjer. Selv om forholdet til foreldrene dine lider under at de har en datter uten arbeids- eller funksjonsevne, så er det fremdeles de som har valgt å la henne bo hjemme. 

Hvorfor er det så viktig for deg å få ut søsteren din fra barndomshjemmet? 

Anonymkode: 0f8c9...5fb

Enig.

Anonymkode: 1516c...587

[bruker_K]

Jeg og din søster er ca. jevngamle, og har litt diagnoser selv. Jeg har nettopp flyttet hjemme i fra, selv om jeg hadde null planer om å flytte ut. det som fikk meg ut, var et dytt ut av redet, og med hjelp fra moren min med litt generelle ting. Moren min måtte rett og slett bare ta tak. Hvis moren min hadde sagt det var greit å bo hos henne noen år til, hadde jeg nok gjort det..

[tussi84]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å svare når du ikke kan gå inn på vesentlige detaljer som diagnosen hennes.

Har hun for eksempel autisme eller Downs burde det være mulig å få henne over i et bofellesskap.

Utover det er det jo flott at ikke alle belager seg på offentlige instanser, før var det jo helt vanlig at demente eldre bodde hjemme eller at handikappede barn bodde hjemme til foreldrene døde. Eller det stikk motsatte, at barn med ulike psykiske eller fysiske handikap ble satt bort på institusjoner og ikke fikk noen oppfølging eller hjelp utover basale behov som mat og en seng å sove i.

Foreldrene dine er voksne. Det er opp til dem å bestemme hva som skjer. Selv om forholdet til foreldrene dine lider under at de har en datter uten arbeids- eller funksjonsevne, så er det fremdeles de som har valgt å la henne bo hjemme. 

Hvorfor er det så viktig for deg å få ut søsteren din fra barndomshjemmet? 

Anonymkode: 0f8c9...5fb

Det er kanskje ikke det viktigste nå.. men hva om 5, 10, 15 år. Hun kommer til å bli helt ødelagt den dagen begge våre foreldre er borte om hun aldri flytter ut. Det er ikke bra for noen å bo hjemme til foreldrene dør. Man må før eller siden i voksen alder lære seg å stå på egne ben og bli selvstendig for Før eller siden vil ikke foreldrene lenger være der. Moren våres vil egentlig helst at min søster flytter for seg selv, men hun har så problemer med å gjøre noe med det. Hun synes synd på min søster. Hun har ingen andre etc.. Men egentlig blir ikke min søster noe bedre sosialt sett ved å bo hjemme. Jeg vet om masse tiltak man kan få hvis man bor for seg selv og som man må delta på hvis man bor alene. Men når min søster bor hjemme så gjelder ikke tilbudet eller hun må ikke være med på dem.

 

Min søster er såpass avhenging av foreldrene våre at de ikke kan dra ut steder alene engang ofte. Ikke kan de fra på feks ferie uten henne.. selv om hun klarer seg praktisk sett. De hadde egentlig bestilt seg en ferietur de to alene og planen var at hun skulle være hjemme. Etter et par uker etter at ferien var bestilt så bestilte mamma turen til min søster også. Jeg spurte om hvorfor da mamma har påpekt flere ganger ovenfor meg at hun og pappa ønsker litt tid for seg selv. Nei hun syntes synd på min søster. Hun kom til å bli så ensom og hun hadde jo ingen andre å reise med. Andre eks er at skal de feks bare en kjapp tur til byen så blir min søster med, skal de bort til et vennepar hvor barna har forlengst forlatt redet blir også min søster med. Det er utallige situasjoner der hvor min søster helst ikke skulle blitt med. Da min mor var på sykehus noen dager uten henne så gråt min søster da hun kom hjem fordi det hadde Vært så ensomt hjemme..

Slik foreldrene mine holder på og spes mamma så gjør de jo søsteren min enda mer avhenging av dem. 

 

[tussi84]

6 timer siden, Mythic skrev:

Hun burde komme inn i et bofellesskap. Der får hun mulighet til å bli selvstendig, det sosiale kan også bedre seg, da det er flere i noenlunde samme situasjon der, og hun får en glidende overgang til et liv på egenhånd. Jeg har jobbet i bofellesskap, og ser hvordan mange blomstrer opp der, og med tid og mye støtte, har kommet seg over i egen bolig etter hvert.

Det største problemet for mennesker i din søsters situasjon oppstår i det foreldre enten ikke orker mer, eller faller fra. Da blir verden brått snudd på hodet, og de kan få store tilpasningsvansker. Det er i de aller fleste tilfeller bedre å få til en ny bosituasjon mens hele familien er til stede og kan støtte opp i overgangen. Jeg tror du må få foreldrene dine til å forstå at dette er til din søsters beste, og at det er der fokuset ditt ligger.

Takk. Bofellesskap har vært undersøkt men min søster har husdyr som hun gjerne vil ha med og det gikk dessverre ikke i bofellesskap. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, tussi84 skrev:

Takk. Bofellesskap har vært undersøkt men min søster har husdyr som hun gjerne vil ha med og det gikk dessverre ikke i bofellesskap. 

Greit at du er bekymret, men du kan verken tvinge søster eller foreldrene dine til noe som helst.

Jeg skjønner ikke hvorfor du skal blande deg opp i dette. Har ingenting med deg å gjøre.

 

Anonymkode: 1516c...587

[tussi84]

15 timer siden, Evans skrev:

Kan du hjelpe henne med å få et større sosialt nettverk? Det tror jeg ville vært godt for henne selv, samtidig som det også ville vært fint for dine foreldre - selv om hun skulle bli boende hjemme. 

Noe som får opp mestringsfølelsen hennes, samtidig som hun får et sosialt nettverk. 

Du kjenner jo henne, og vet hva hun trives med og mestrer: hvilke organisasjoner, grupper eller lignende du kan kontakte. Snakk også med henne før du eventuelt starter med dette: det kan kanskje virke litt invaderende om noen skal finne et sosialt nettverk for deg  

 

Jeg har forsøkt mange ganger med å få henne med ut feks til venner osv. Men veldig ofte er det at hun ikke vil være med eller i de få tilfellene som hun har vært med så klarer hun ikke å følge opp kontakten videre. Hun klarer ikke selv å ta intentativ til å finne på noe. Og siden hun er så umoden er interessene til folk på hennes alder noe hun ikke er interessert i eller ikke skjønner. Min søster er verken interessert i gutter eller jenter, mote, sminke, trening, eller fest noe de fleste på hennes alder er. Hun er ikke interessert i noe virker det som. Jeg bor også over 1 t unna så får ikke dratt hun med på mye.