All kinds of kinds

[Diddles]

Gratulerer med overstått bursdag til din kjære - håper feiringen ble vellykka  Absolutt en fordel å ha hodet plassert oppå resten av kroppen når en allikevel må være sosial  Ikke barebare å gå rundt med hodet under armen og late som en er glad  Jeg hadde forresten daua av skrekk om jeg hadde møtt deg med de linsene  Håper lørdagen farer fint med deg vennen  

[Tennessee]

Den 25.6.2016 at 11.13, Diddles skrev:

Gratulerer med overstått bursdag til din kjære - håper feiringen ble vellykka  Absolutt en fordel å ha hodet plassert oppå resten av kroppen når en allikevel må være sosial  Ikke barebare å gå rundt med hodet under armen og late som en er glad  Jeg hadde forresten daua av skrekk om jeg hadde møtt deg med de linsene  Håper lørdagen farer fint med deg vennen  

Jeg tror faktisk ikke du hadde daua av skrekk av å møte meg med de linsene, de var bare superfine! Hadde du møtt venninna mi samme kvelden, som hadde helt hvite linser, så hadde det nok vært litt verre De var creepy, mine var vakre

Kjære var fornøyd med feiring på fredag, og den faktiske bursdagen som var i går også. Hun elsker bursdag, så det var bra hun var fornøyd med både fest og familiefeiring! Vi hadde både hennes foreldre og mamma og samboeren på middag, det er sjeldent de omgås, så det er alltid litt spennende (og skummelt!). Men det går jo som regel veldig fint, så også denne gangen. Vi fora dem opp på slowcookermat og kaker, så ble de så fornøyde så

[Gjest Verdande]

Så bra at helgen ble fin! Bursdag er jo kjempegøy!

Håper uken din blir bra

[Tennessee]

Den 27.6.2016 at 15.10, Verdande skrev:

Håper uken din blir bra

Uka er ikke så verst, men dagene er litt.... rare? Det er heldigvis fredag, trøttheten er defintivt fortsatt til stede, og de fleste av morgenene starter med at jeg gleder meg til dagen er overstått Det er egentlig ikke noe nytt dette i perioden etter jeg har gått på kunstige hormoner, men det tærer liksom på likevel. Kroppen er kjip og samarbeider dårlig (type utmattelse, oppblåsthet, magevondt og generell uggenhet), jeg sliter med de kiloene som både bivirkningene og de mentale greiene kaster på meg og selv om jeg jobber hardt med å akseptere at dette er sånn det er akkurat nå, og at det er en veldig forstsåelig grunn til det, er det lett å kjenne på selvforakten på den fronten for tida. Jeg prøver å være stolt av at jeg faktisk har vært på trening to dager denne uka etter jobb, og fokusere på at det er en del av prosessen for at det skal bli bedre, men samtidig feiler jeg så ekstremt på inntak av sjokolade og andre ting som kontinuerlig er tilgjengelig på jobb... Jeg har en lang vei å gå for å snu kostholdet altså. Så kroppen min volder meg litt ekstra stress denne uka. Jeg fortsetter å prøve, fortsetter å velge å være glad i meg selv tross utfordringene jeg møter, og håper at en vakker dag veier det positive opp for det slitsomme I dag sliter jeg for sikkerhets skyld med en del svimmelhet, spørs om det bare er en kombinasjon av alt det ovennevnte

I tilegg har vi en litt krevende og uforutsigbar uke på trappene når denne helga er over. Det starter veldig hyggelig med bryllupsdag på mandag Da skal vi ut og spise og forhåpentligvis på kino! Så begynner rabalderet. Min venninne med opprinnelig termin 19.07 skal settes i gang på dagen på tirsdag. Og en eller annen gang etter det, når ting drar seg til, så er det vi som skal passe på gutten vi er faddere for. Det er jo litt skummelt i seg selv, vi har aldri hatt ham på overnatting før. Han er en veldig rolig fyr, og han elsker å være hjemme hos oss, så sånn i teorien skal det jo gå helt fint, men skummelt er det virkelig likevel altså! Dette er et godt eksempel på situasjoner som gir mulighet for mye bekymringer på forhånd, som nevnt inne i boka til Diddles. Og selv om jeg og kjære vet at det både kommer til å gå fint, og at hvis det er noe utenom det vanlige så tåler vi det også, så er vi nervøse... Jaja, vi får ta det som det kommer. Jeg har også tenkt litt på det at det blir en veldig dobbel opplevelse dette, jeg tror jo det kan være veldig koselig å ha ham i hus, samtidig som jeg kjenner på at det treffer et sårt punkt i meg i forhold til hva vi ikke har fått mulighet til i løpet av disse årene med forsøk. I tillegg aner jeg ikke hvordan jeg kommer til å reagere på å møte lillebroren når den tid kommer, det kan gå helt fint, men det kan også fort ende i Det er litt typisk, nyheten om at hun var gravid kom like etter forrige negative test i februar, og lillebror blir nå født ikke lenge etter denne rundens først positive, så negative test. Det kan jo komme godt med at hun vet om greiene, sånn i tilfelle tårene spruter

Nå ble det mye bekymringer og greier her, og jeg har lyst til å påpeke at det ikke bare er kjipt altså.  Mye er faktisk veldig bra, og jeg kjenner at selv om jeg fortsatt er skjør etter forsøk #13, så har jeg bedre forutsetninger for å komme meg opp igjen også Jeg er bevisst at det jeg kjenner på nå både er naturlig i forhold til fysiske reaksjoner og biologisk unntakstilstand, og i forhold til at hodet bruker tid på å være på plass. Og i mellomtiden har jeg mye godt i dagene. Ja, jeg er stuptrøtt, men jeg har det bra på jobb og har fine kollegaer jeg kan og tøyse med på jobben (hviske: ikke si det til noen, men det har åpnet seg en litt finere relasjon mellom meg og en av kollegaene mine etter at workhusband sluttet, ikke at det på noen måte kan sammenlignes, eller at hun kan erstatte ham, men jeg kjenner at det er godt å ha henne her). Ja, jeg sliter med forholdet til kroppen min, men jeg er takknemlig over at den jo strengt tatt egentlig er frisk, og at jeg har tatt den med på trening for å komme i gjenge. Og jeg har funnet igjen kortene mine, jeg leser bøker på sengekanten og reiseguide om Hawaii på bussen, jeg har begynt å hekle en Manta Ray og forbereder strikkeprosjekt med nydelige nye Symfonie wood-pinner. Jeg og kjære har som vanlig litt lite tid sammen, men vi får til å utnytte den tiden vi har, og vi har fortsatt ikke latt motgangen komme i veien. Og selv om det blir i overkant spennende med tidsperspektivet på vennines fødsel og barnepass for oss, så satser vi på å være på plass for å se Brennen Leigh spille sammen med High Plains Jamboree fredag kveld. Får vi til det, da har vi kommet helskinnet gjennom uka, og da begynner ting virkelig å være sommerlig og ferieaktig, selv om vi jobber fram til vi reiser 12 august.

Og jeg glemte jo nesten ukas nyhet: etter den årlige evalueringen på jobben fikk jeg på onsdag vite at en samlet ledergruppe har vært enige at jeg rykker opp en stillingskategori med et pent lønnstillegg som naturlig konsekvens Jeg synes det er utrolig deilig med en sånn tilbakemelding, særlig i en periode der jeg faktisk har hatt en del fravær grunnet IVF-karusellen, og der jeg i perioder har vanskelig for å føle at jeg er helt tilstede i arbeidsdagen. Det å få tilbakemelding om at det jeg gjør anses å være (mer enn) godt nok også i perioder der jeg har satt meg selv og min helse først er så godt at jeg kjenner jeg nesten får tårer i øynene bare av å skrive det. Det er en tilbakemelding flere burde få, det at det er greit å gjøre begge deler: både passe på seg selv og gjøre en god jobb!

Nei, jeg får komme meg gjennom resten av arbeidsdagen så helga kan begynne!

[Gjest Verdande]

Åh, du er så fin, du! Og jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Jeg bekymrer meg for alt jeg kan før jeg skal gjennom ting jeg ikke har gjort før. Jeg er sikker på at overnatting og slikt går helt fint!

Veldig godt at venninnen din vet hva du har vært igjennom, så hun forstår det om du har litt blandede følelser og slikt!

Så bra at det går bra på jobb! Gratulerer med opprykk! Og så godt at du har noen på jobb, selv om det kanskje ikke blir en ny workhusband!

Gleder meg til å se hekleprosjektet når den er ferdig!

Håper helgen blir fin

[Tennessee]

 

Uten videre sammenligning så tror jeg jeg (vi!)  har fått prøve det å ikke sove fordi man er redd for å ikke høre det hvis barnet våkner/trenger noe/osv. Vi har hatt overnattingsgjest i natt, og for å starte med begynnelsen så er det på ingen måte noe han har gjort som er årsak til søvnløsheten, han har virkelig oppført seg eksemplarisk! Han brukte litt tid på å sovne, ikke så rart i og med det er aller første overnatting uten noen av foreldrene, men han lå bare helt knyst og sa ingenting. Men da vi hadde lagt oss gikk kroppen tydeligvis helt i alarmberedskap, jeg lå og lyttet og fikk puls i hundre av den minste lyd, uavhengig av hvor den kom fra. Og sånn har mesteparten av natta vært, så  nå! Stakkars lille fyren datt ut av senga i tretida, men ingen skader eller tårer. Og han var sitt vante jeg i dag tidlig, så for han tror jeg dette har gått så bra som det kunne!  Så blir det spennende å se om han blir storebror i dag (de begynte igangsetting i går ettermiddag, men jeg skjønte det slik at de ikke var så aggressive når det nærmet seg kvelden) Jeg regner vel egentlig med at han overnatter hos oss i natt også. Satser på at kroppen skjønner at den skal slappe av litt mer da!  Og nå er han levert i barnehagen og jeg er på vei til jobb.

@Verdande Jeg skal svare deg mer ordentlig også, men nå har jeg ikke hjernekapasitet

[Gjest Verdande]

Åh, kjenner den følelsen der!

Så bra at det har gått bra! Håper du sover bedre i natt

[Tennessee]

8 timer siden, Verdande skrev:

Åh, kjenner den følelsen der!

Så bra at det har gått bra! Håper du sover bedre i natt

Jeg vet ikke jeg... Akkurat nå tenker jeg at dette er en test på om jeg takler å ha, og at jeg har strøket fullstendig  Kanskje det er en grunn til at 13 forsøk ikke har gitt resultat?  og ja, dette er utslittheten som snakker, og ja, jeg vet det ville vært annerledes, men den generaliserte angstfølelsen jeg sitter med nå sier at vi har det best som vi er i tosomhet. Gutten tester grenser og der han var taus i går er han bajas i dag, kanskje ikke rart nå som han er varm i trøya. Jeg har vært alene med ham mesteparten av ettermiddagen og kjenner veldig på at natta uten søvn men heller mer alarmberedskap har kostet flesk. Kjære er nede med ham nå, jeg er henne evig takknemlig, for de imaginære reaksjonsmønstrene som farer rundt i hodet mitt nå er resultat av min mammas ødeleggelse av meg. Skjønner ikke hvordan jeg skulle kommet unna dem hvis dette var på heltid...!

[Gjest Verdande]

Usj da!

Så bra at han er bajas! Misforstå meg rett. Men da er han trygg på dere, og har allerede etablert dere som noen han er så trygg på at han tør å utfolde seg. Det er maks slitsomt, men det er en stor tillitserklæring!

Håper du har måter å takle hodet ditt på!

[Diddles]

Åh kjære vakre gode fine mennesket - her trengs  og enda flere  ser jeg!! Enda godt du selv innser at det er utslittheten som snakker..for selvsagt er ikke dette en test du har strøket på, og selvsagt er det heller ikke grunn for at det ikke har klaffet til nå!! Men det vet du, innerst inne...akkurat nå er du bare veldig veldig sliten og har en gjeng med indre demoner som gjør det enda litt vanskeligere for deg enn strengt tatt nødvendig! 

Jeg er helt enig med Verdande - at den lille gutten har testet grenser idag er et veldig godt tegn, det gjør han bare fordi han føler seg trygg på deg og dere  Selv om det er dødsslitsomt - så er det definitivt en tillitserklæring!! Han har sikkert så sinnsykt med spenning i den lille kroppen sin disse dagene, det er jammen godt han er hos noen han føler seg så trygg på at han tør vise det  

Grensetesting fra egne barn er en ting, men når en passer andres barn er det enda litt vanskeligere fordi en vet ikke helt hva som er greit og ikke ifht å markere hvor _dine_ grenser går..for det er det han er ute etter, å vite hvor dine grenser er hen! Det er ikke alltid en kjenner til selv hvor egne grenser går før en står til knes i det  Pust med magen og ta deg ett minutt og to for deg selv når du har en sjans - de sekundene for seg selv med luft helt ned i magen er gull verdt og klarner hodet så du klarer å holde det sånn noenlunde kaldt! 

Hvis dette hadde vært på heltid så hadde du prøvd og feilet på en annen måte enn du tør med andres barn..du hadde også blitt tvunget til å deale med reaksjonsmønstrene dine over et lenger tidsaspekt! Han er hos dere NÅ, noen dager - selvsagt får du panikk!! Det hadde jeg også når jeg var barnevakt for tvillingene til søs når de var 9 mnd og gråt hele fuckings natta - da fikk jeg mannen til å love meg at han skulle minne meg på hvordan det var hvis jeg noen gang kom og sa jeg ville ha egne barn  Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, og har aldri følt meg så mislykka i hele mitt liv - og jeg jobber jo med barn til vanlig i tillegg!! Det er bare så fullstendig noe annet med egne barn..selv om en da også innimellom kjenner på følelsen av utilstrekkelighet, av at alt en gjør er feil - og at en gjerne i brøkdelen av et sekund kunne tenke seg å gitt ungene vekk til tilfeldig forbipasserende - så er det annerledes med egne barn! Tro meg!! Jeg fikk æren av å se deg sammen med min Liten, og kan med hånda på hjertet si at jeg tror du blir en fin, varm, trygg og god mamma selv når tiden er inne for det  Men jeg skjønner at det må være utrolig vanskelig å tenke sånn med din bagasje...

Håper dere får sove godt inatt hele gjengen og våkner opp uthvilte imorgen - klar for nye prøvelser  Søvn er magisk!!! Sender over masse gode tanker, vit at jeg er her om du trenger å prate  

[^^Belle^^]

Det de andre sa.  Håper denne natten var bedre enn forrige natt!

[Gjest Fjott]

Jeg vet ikke om det er så mye trøst i kommentaren min, men jeg er ikke "enig"(altså; for noen er det jo sånn) i de mange som sier at "ting er annerledes med egne barn" - for meg er det helt omvendt. Det er mye verre å takle ting med egne barn nettopp fordi man er i sånne situasjoner som du beskriver: utslitt etter lang tids fysisk påkjenning - og så er man jo oppi hverandre hele tiden uten mulighet for pauser. Sånn er det for mange som har barn uten mulighet for "avlastning", og særskilt for de som jo har konstant fysisk og psykisk påkjenning når de prøver å få barn.

Eller: altså - jeg prøver å si at jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver, og min melding er ikke at "dette blir bedre med egne barn", men at det faktisk er ganske normalt å ha noen sånne opplevelser hvor en blir ganske fortvila.

Det er jo ikke sånn sett sammenliknbart, men jeg tror noen av de fysiske greiene du har nå kanskje kan være sammenlikbart på en måte(asså - i den grad det går an) med tiden etter eventuell krevende graviditet/barsel, langvarig søvnmangel osv. Da skjer jo ofte det som skjedde for deg: lang dag på jobb, ungen trykker på alle de feil knappene - og man kommer enkelte ganger til å reagere på måter man absolutt ikke ønsker. Og det føles dritkjipt, og er 0% gøy. Det er sånn som er enklere å hindre om man har mye "servert" gjennom at man ikke blir presset fysisk og mentalt over lang tid, men både krevende småbarnsfaser(eller eldre barn), eller krevende babyprøvingsfaser setter jo folk på noen prøvelser som ikke er helt enkelt for en menneskekropp å takle. 

De tankene du hadde var nok ikke en "test du feilet på", men helt enkelt en ubehagelig side av det du går gjennom nå. 

Det er sikkert mange der ute som ikke har sånne reaksjoner og tanker - men for meg er det ikke sånn at responser/tanker blir bedre med egne barn - det blir verre for meg i perioder hvor en er veldig sliten og ikke får anledning til å sove særlig og har null "avlastning"(og sånn er det jo for deg og med babyprøving, du har jo aldri pause mentalt og fysisk). Men det betyr ikke at det ikke kan gjøres noe med, det er jo hele poenget - det er noe med å akseptere at det er normalt for veldig mange, men nokså tabu å snakke om. 

Så min konklusjon er, selv om det kan virke teit å si, at dette er sikkert ikke siste gangen du kjenner på vonde tanker og reagerer på måter du ikke har lyst til - men det er ganske normalt selv om ikke folk snakker høyt om det, og det ligger mye hjelp i å snakke med andre om det. 

Og jeg vet litt hvordan du har det angående å ha veldig strenge krav til en selv angående å ikke gjenta mønstre fra ens egen oppvekst, og det føles sånn ca tusen ganger verre(sånn i form av å dømme seg selv) å gjøre noe "feil" enn jeg tror det gjør for endel andre. Det gjør at en blåser opp ting veldig i proporsjoner, en "feil" tanke blir liksom helt uakseptabelt hos en selv(panikk, tenkhvisat blablablablabla), men ikke hos andre. 

Det er jo noe med at en tar for gitt at en taklet 100 ting veldig bra forrige måned, mens den ene ettermiddagen en gjorde en feil så er det total selvfordømming. Og det er jo ganske teit når det er snakk om 99 av 100 ganger så gjorde en alt veldig bra liksom.

 

 

[Diddles]

Jeg er enig både med meg selv og med deg @Fjott   Det viser vel at det avhenger fra person til person hvordan det føles å ha unger i hus..og fra dag til dag..og fra minutt til minutt  For meg har det på en slags uforklarlig måte vært en trygghet i at Liten er mitt barn - og da er det mer ok å vise at jeg også kan få nok om du skjønner? Jeg reagerer annerledes når jeg er sliten og lei her hjemme enn jeg gjør på jobb f.eks eller om jeg er barnevakt! Synes ikke en skal føle det er tabu å snakke om hvordan en reagerer når en er trøtt, sliten og lei og noen driver og trenger deg opp i et hjørne (for sånn føles det virkelig noen ganger når Liten setter igang ) ..fordi ingen er den beste utgaven av seg selv i sånne situasjoner!! 

Håper dagen idag er bedre  

[Tennessee]

Tusen takk til dere alle sammen fine menneskene  @Verdande, @Diddles, @^^Belle^^ og @Fjott for gode og fornuftige tilbakemeldinger. Jeg rakk ikke innom her i går for annet enn å lese og ta til meg det dere skrev. Jeg er enig i så mye, og jeg har rukket å reflektere over enda mer siden onsdagens lille snev av panikk og desperasjon. Jeg tror mye om meg selv og om situasjonen, og jeg skjønner godt hvordan det ble for mye for meg på en gang. Mest av alt tillegger jeg søvnmangelen og den fysiske utmattelsen en stor del av det hele. Jeg har også rukket å tenke over, som du sier @Fjott at en del av belastningen her er jo også det kroniske fysiske og psykiske prosessen av IVFkarusellen. Det er jo ikke lenge siden forrige skuffelse, og kroppen min er slett ikke kvitt alle de tilsatte hormonene heller. Det er lett å glemme det oppi det hele når det plutselig stormer og alt er vanskelig. Og jeg tror at destruksjonen og panikken tok meg ekstra mye nettopp fordi denne gutten er superenkel å ha med å gjøre sett mot andre barn vi kjenner og vet om. Og da tenkte jeg veldig på det at hvis jeg ikke engang orker en sånn unge, hvordan skulle det gått hvis det var en mer utfordrende en!!

Vi skjønner jo godt at det er mye som foregår for ham, overnatte alene for første gang, i ukjent hus med ukjente lyder, og den skrekkblandede fryden av at det visstnok skal dukke opp en lillebror, men ingen vet når. Så selv om både kjære og jeg var emosjonelt slitne av hele situasjonen, så er det lett for oss å se at det vi opplever ikke har noe som helst med den lille fyren å gjøre. Dette er vår egen mentale greie, punktum. Hun er virkelig verdens beste da, der jeg på onsdag virkelig hadde problemer med å håndtere meg selv, var hun den som fant tålmodigheten og en tilnærmingsmåte for å hjelpe ham å finne ro og søvn. Og jeg ble kvitt noen tårer og tunge tanker da hun kom opp igjen, der hun kan høre meg og se meg og skjønne hvor jeg kommer fra. Og ikke minst gi noen fornuftige innspill og vinklinger som ikke jeg klarer å se selv. Jeg hører jo hva hun (og andre) sier når de sier at jeg er flink med barn, men det er vanskelig å internalisere det noen ganger, nettopp fordi disse indre demonene rir meg i forhold til egne opplevelser og egne reaksjonsmønstre. Noe jeg virkelig har måttet kjenne på er at hvis det noensinne blir barn på oss, så kommer jeg til å måtte jobbe med å gi slipp på en helt annen måte enn før, hvis jeg i det hele tatt skal kunne stå oppreist. Jeg må la henne ta over, og ikke legge lista så urealistisk for meg selv. Jeg må tåle å føle meg liten og utilstrekkelig og fortsatt kjenne på at jeg har en verdi i relasjonen. Og jeg må jobbe med å være god nok som jeg er, uten å prøve å overkompensere for noe som ikke engang trenger å være et reelt problem. Det er mange tanker i hodet på en gang her altså!

Natt til i går ble litt bedre, men bare litt. Sov som en stein i et par timer, før jeg våknet med massiv hodepine (hurra for spenninger og søvnmangel liksom). Før jeg rakk å bestemme meg om jeg skulle stå opp og ta noe smertestillende kom guttungen i døra på soverommet vårt (noe som var en veldig bra ting egentlig, for da slapp vi å være redde for at han ikke kom til å tørre å gjøre det). Lys våken og litt urolig, jeg mistenker at han var urolig og alene. Han ville jeg skulle være med opp, og da gjorde jeg det. I motsetning til kvelden før ville han nå at jeg skulle være der, og da jeg spurte om jeg skulle ligge på madrassen på gulvet ville han heller at jeg skulle ligge hos ham i senga (noe mora holdt på å dåne av da hun hørte, hun kunne ikke tro at jeg hadde orket å dele seng med den marken ) Men det var helt greit, han fant etterhvert ro (jeg lot ham ikke få en cm oppmerksomhet på våkenatferd kl tre om natta, for var det noe jeg ikke var klar for var det å starte dagen fem timer før barnehagelevering…) og jeg lå der til det var på tide å stå opp. Så litt mer søvn, men ikke spesielt mye.

Motivasjonen dalte litt da vi på morgenkvisten fikk høre at det ikke hadde skjedd noe som helst som indikerte at det nærmet seg fødsel. Vi ble litt satt ut, og kjente litt på at dette med ubegrenset varighet var vanskelig å takle (og ikke minst at vi kunne sagt at vi kunne hatt beredskap i utgangspunktet for å faktisk bli tilkalt når det skjer noe). Heldigvis hadde foreldrene hans tenkt både på ham og på oss oppi det hele, så i ett-tida i går ringte mor og sa at de hadde tenkt at faren kunne være sammen med ham hos oss på kvelden, men jeg kom med motforslag på at de kunne være hjemme og at vi kunne komme når som helst. Lettere å slappe av uten folk i hus! Og sånn ble det. Så det har vært en mulighet til å slappe av litt mer for oss i natt, og det har vært veldig deilig.

Så kommer dagens dilemma… For en stund siden kjøpte vi konsertbilletter til i kveld, og snakket med mor om det da vi kjøpte dem. Det ble gjort med en bevisst risiko for at det kunne skje noe (selv om ingen trodde hun skulle være i nærheten av sykehus på denne tida, termin er jo fortsatt drøyt halvannen uke unna). Jeg sa også i går at vi var klar over riskoen og at vi bare måtte ta det som det kommer, i og med at det fortsatt ikke hadde skjedd noe (lang historie om et alt annet enn progressivt sykehus og masse kø og opptatte fødestuer så de som skal settes i gang havner bakerst i køen). I går kveld skulle de ta vannet, men i og med at alt var opptatt, utsatte de det til i dag tidlig. Og plutselig begynte tiden å bli knapp, den som tilsynelatende skulle være helt ok med igangsettelse på tirsdag. Jeg gjentok igjen at vi bare må se hvordan det går, men så fikk jeg melding om at far undersøkte alternativ barnevakt. Og det har han fått til, så det blir konsert på oss. Og da kan dere jo bare gjette dere til hva som skjer: dårlig samvittighet Så selv om vi ikke ba dem sjekke alternativer, og selv om jeg vet at jeg hadde hatt akkurat samme innstilling selv om det var andre veien, så føler vi oss litt som ekstra kjipe venner som ikke er på plass når det faktisk skjer noe action på sykehuset. Det går seg nok til, men det kjennes litt kjipt. Og jeg vet at jeg ikke trenger å grave rundt i akkurat dette nå med ei som er på sykehuset på fjerde dagen, er utslitt lenge før hun kommer i gang og der alt har blitt litt annerledes enn tenkt. Så jeg øver meg på å tro at denne relasjonen også holder Det blir godt å høre at det er over etter hvert, det ble en lang reise!

Til slutt, et godt eksempel på hvor skrullete jeg har blitt. I går når far hentet gutten i barnehagen fikk vi en melding med bilde av en furten kar som gjemte hodet i hendene på benken med teksten «Hvorfor kom ikke Tennessee i dag? Jeg vil at Tennessee skulle hente». Og selv om jeg fortsatt var så sliten at jeg var svimmel og uggen, så smeltet jeg jo fullstendig Han er jo verdens søteste. Og for sikkerhets skyld var det veldig rart og stille i dag tidlig etter to morgener med gutten i hus. Så der jeg ikke kunne bli gladere for et avbrekk i går, savnet jeg ham allerede i dag etter snaue seks timers sammenhengende søvn…. Jaja, det er vel akkurat sånn det er mistenker jeg….

Så nå venter vi på nyheter om lillebror, selv om det fortsatt kan drøye en stund mistenker jeg. Og jeg har innvilget meg selv flex etter lunch, så jeg er på vei hjem for å bare drive selvomsorg. Fordi jeg fortjener det

 

 

Endret 8. juli 2016 av Tennessee

[Gjest Fjott]

6 timers(usammenhengende til tider) søvn og evig savn tross mange irritasjonsmoment høres velkjent ut 😛

Asså, det er en grunn til at endel holder ut med hverandre i tøffe perioder. At man ikke ser for seg å klare unger alene er en veldig viktig grunn til at ikke 100% skiller seg

 

[Tennessee]

20 timer siden, Fjott skrev:

6 timers(usammenhengende til tider) søvn og evig savn tross mange irritasjonsmoment høres velkjent ut 😛

Asså, det er en grunn til at endel holder ut med hverandre i tøffe perioder. At man ikke ser for seg å klare unger alene er en veldig viktig grunn til at ikke 100% skiller seg

 

100% skilsmisserate var vel litt i ovekant trist...  Men jeg skjønner hva du mener, jeg kjenner jeg allerede har litt ekstra kjærlighet til kona etter denne ukas forløp og tankevirksomhet  

Jeg må innrømme at jeg nå som jeg har fått tenkt litt er glad for at alt dette troppet opp i hodet onsdag kveld. I tillegg til at det sånn objektivt sett  90% av tiden bare var stas å ha den lille karen på besøk, så har han gitt meg litt å tenke på og være klar over at kommer hvis det kommer en liten en i hus her noengang. Tror den psykologen jeg var hos i vinter kan få nye oppdrag da for å hjelpe mer å prosessere mønstrene mine på en helt ny arena. Og jeg er veldig glad for at jeg ser det som en mulighet, for da tenker jeg at jeg ihvertfall er bevisst nok meg selv til å jobbe med det. Jeg har jobbet med hodet mitt før, med gode resultater sånn egentlig, så da må det jo være mulig å takle noe sånt også  

[Tennessee]

Lillebror ble født i går kveld  Deilig å få den nyheten (selv om vi ikke fikk den før vi maste på barnets far om hvordan kvelden hadde gått da vi kom fra konsert kl 01.30 i natt... Mannfolk ass  Han måtte jo skjønne at vi lurte fælt da vi fikk høre at de kom inn på fødestua kl 16 og etter det var det helt tyst!  ) Alt har gått bra, og jeg har fått se bilde  

Konserten i går kveld var helt fantastisk! For spesielt interesserte definitivt, men for oss helt strålende og verdt både stresset i forhold til pass av storebror og en relativt lang reisevei. Vi fikk slått av en prat med Brennen Leigh også, hun husket faktisk at vi hadde hilst på henne i Austin i fjor (!) og vi fikk tatt et bilde (som sett på Insta  ) Deilig med en sånn opplevelse etter en stressende uke! Kjære skal fiske med faren sin i kveld, så for tre timer siden reiste hun til svigers. Jeg var flink og sa at jeg helst ville være hjemme og roe helt ned, og det skjønte hun godt. Hun skal ha fri mandag, mens jeg hadde måttet reist hjem igjen i morgen ettermiddag, blir bare stress. Så jeg har en ekstremt avslappende ettermiddag og kveld foran meg, med Netflix, strikketøy (gave til lillebror) og ingenting annet på planen  Eller, kanskje jeg skal få satt opp min splitter nye iPad mini forresten, den er fiiiin!!  Rakk ikke akkurat det denne uka, så har til gode å ta den ut av esken. Men først, mat  

[Gjest Fjott]

2 timer siden, Tennessee skrev:

100% skilsmisserate var vel litt i ovekant trist...  Men jeg skjønner hva du mener, jeg kjenner jeg allerede har litt ekstra kjærlighet til kona etter denne ukas forløp og tankevirksomhet  

Jeg må innrømme at jeg nå som jeg har fått tenkt litt er glad for at alt dette troppet opp i hodet onsdag kveld. I tillegg til at det sånn objektivt sett  90% av tiden bare var stas å ha den lille karen på besøk, så har han gitt meg litt å tenke på og være klar over at kommer hvis det kommer en liten en i hus her noengang. Tror den psykologen jeg var hos i vinter kan få nye oppdrag da for å hjelpe mer å prosessere mønstrene mine på en helt ny arena. Og jeg er veldig glad for at jeg ser det som en mulighet, for da tenker jeg at jeg ihvertfall er bevisst nok meg selv til å jobbe med det. Jeg har jobbet med hodet mitt før, med gode resultater sånn egentlig, så da må det jo være mulig å takle noe sånt også  

Jeg mente ikke ekstra kjærlighet, men mente bare "orker ikke dette på egenhånd - trenger en avlastende hånd" 

[Tennessee]

1 time siden, Fjott skrev:

Jeg mente ikke ekstra kjærlighet, men mente bare "orker ikke dette på egenhånd - trenger en avlastende hånd" 

Haha, skjønte det, men for meg endte det med ekstra kjærlighet denne uka  

[Tennessee]

Buhu, bihulebetennelse suger...