Det vondeste du opplevde som barn

[AnonymBruker]

Min mor var ganske krass med kommentarer og lignende og det har satt veldig dype spor i måten jeg har sett meg selv og behandlet meg selv som individ på. Må sies at jeg er veldig sensitiv. Men det kunne ikke hun vite da. 

Anonymkode: 10d9d...178

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese denne tråden. Får meg til å sette litt ekstra pris på at jeg hadde en fredelig barndom. Jeg hadde aldri noe å frykte i mitt eget hjem, aldri blitt mishandlet eller liknende.. Får virkelig vondt av dere som har blitt sviktet på det groveste av de som skal ta vare på dere. 

Det vondeste jeg har opplevd er å bli heftig fryst ut av "venninner". Var en periode på barneskolen hvor det var veldig ille. I ett sekund var vi gode venner, i neste sekund fikk jeg masse kjeft for "grusomme" ting jeg hadde gjort (husker noe av det jeg fikk kjeft for var en lue jeg hadde fått av mamma som de også hadde og at mormor hadde kommet og bedt oss være stille da jeg hadde overnattingsbursdag). Jeg husker jeg aldri turte å argumentere tilbake til hun som sto for det meste av kjeftingen, selv om hun hadde gjort masse av det samme som jeg fikk kjeft for. F.eks hadde hun overnattingsbursdag og, og moren hennes ba oss om å være stille, men det var tydeligvis ikke så farlig. I dag lar jeg aldri noen kjefte på meg for noe dobbeltmoralsk. Jeg gidder ikke å få kjeft av noen som ikke er det fnugg bedre enn meg.

Anonymkode: 3f1cf...b8f

[AnonymBruker]

Høres ut som mange egentlig har lite å klage på i denne tråden.

Jeg ble dratt fra et annet land til Norge som liten (mange år siden) etter en voldelig oppvekst hos en alkoholisert far.

Uten venner og annen familie (telefon var ikke så tilgjengelig og alltid overvåket) så havnet jeg hos en psykopatisk arbeidsledig notorisk gjerrigknark som overtok voldsrollen fra forrige far.

Deretter fulgte år etter år i Norge med psykisk terror, matmangel, kulde hjemme og mobbing og blind vold på skolen.

Anonymkode: 31510...458

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som mange egentlig har lite å klage på i denne tråden.

Jeg ble dratt fra et annet land til Norge som liten (mange år siden) etter en voldelig oppvekst hos en alkoholisert far.

Uten venner og annen familie (telefon var ikke så tilgjengelig og alltid overvåket) så havnet jeg hos en psykopatisk arbeidsledig notorisk gjerrigknark som overtok voldsrollen fra forrige far.

Deretter fulgte år etter år i Norge med psykisk terror, matmangel, kulde hjemme og mobbing og blind vold på skolen.

Anonymkode: 31510...458

Word...

Anonymkode: 8201f...e57

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som mange egentlig har lite å klage på i denne tråden.

Jeg ble dratt fra et annet land til Norge som liten (mange år siden) etter en voldelig oppvekst hos en alkoholisert far.

Uten venner og annen familie (telefon var ikke så tilgjengelig og alltid overvåket) så havnet jeg hos en psykopatisk arbeidsledig notorisk gjerrigknark som overtok voldsrollen fra forrige far.

Deretter fulgte år etter år i Norge med psykisk terror, matmangel, kulde hjemme og mobbing og blind vold på skolen.

Anonymkode: 31510...458

Klem. 

Anonymkode: adfbc...652

[Vedil]

Litt av min historie. Forstår om ikke alle leser hele, da det ble litt mer skriving enn jeg hadde planlagt.

- Pedofilt misbrukt i en alder av 7 år og frem til jeg var 9. Trusler om at hvis jeg sa noe, så ville det og det skje. Plumpet ut med noe som gjorde min mor mistenksom en gang i tenårene. Han var anmeldt 1 gang tidligere for dette (et annet forhold han hadde), men ble frikjent. Vært gjennom en kjempe tøff rettssak. (Utrolig mye mer rundt dette, men detaljer blir for mye. Var forresten stefaren min den gang)

- Oppi det der, så var mamma alkoholiker. Hu slo meg, slepte meg etter håret ned trapper og rundt om i huset. Holdt meg våken om nettene selv om jeg skulle på skole. Både psykisk og fysisk terror. Jeg gjorde ALT i min makt for at hu ikke skulle "ta" mine yngre søsken. Fikk jo slagene deretter. (også en greie med veldig mye mer historie rundt)

- Aldri hatt et stabilt hjem. Vært på flyttefot mer enn jeg kan telle på 2 hender. De siste årene ble jeg og mine søsken revet bort fra familien og flyttet til et sted som var 5 timer med bil unna. Bodde der i 12-15 år. Men klarte aldri og slå oss til ro.

- Mobbeoffer (psykisk).

- Selvskading. Suicidal. Ble funnet på en låve av ei jeg kjente for en del år tilbake, da med løkka rundt halsen. Den gang så hadde jeg gjort det om hu ikke dumpet inn døra.
Dags dato: Ja, jeg tenker mye på å bare ende alt sammen. Men er blitt altfor pysete til å gjøre alvor av det. Skrekken om å faktisk dø er litt for stor.

- VELDIG mye inn og ut av barnevern, familievern, psykologer, og alt annet fjas...

- Hadde en far som "kjøpte" meg og søsteren min. Var ute og handlet for oppunder 10.000kr på 1 dag innimellom. Var jo KJEMPE stas den gang. Men innsett nå at det ikke var mer enn bare det.
Dags dato: Pappa er den som stiller opp mer enn noen andre! Som bøter litt på tidligere år.

- Var i et forhold med en ustabil psykopat i 2 år. Jeg var jo LIVREDD for hva han kunne gjøre hvis jeg dumpet han. Men tok motet til meg.

- Dags dato: Har samboer og 1 katt. Forholdet hangler veldig. Sitter uten venner overhodet. Min eneste virkelige venn er søsteren min. Jeg setter kjempe pris på henne! Men kunne også tenkt meg venner utenom. Problemet mitt er tillit og at folk ikke "har tid" til meg. Så har vel egentlig valgt å være alene på den fronten.
Har en stabil og fantastisk arbeidsplass. Kolleger som lyser opp dagen!
Jeg har mange nedturer, men også noen svært få oppturer.

Kan også legge til at jeg nå har fagbrev som kokk, har tatt førerkort uten hjelp fra noen, har min egen bil (som jeg selv betaler alene), jobber med fagbrev nummer 2 (gjenvinningsfaget) da jeg forsto at kokk var feil yrke for meg. Tatt maskinførerkurs. Har diverse andre kurs via jobben.

Som sagt på noen punkter: Dette er en historie med utrolig mye mer bak. Kunne vel ha skrevet en serie. Utad ser ting bra ut, inni meg så raser det hele tiden.

Til slutt: Unner INGEN den oppveksten jeg har hatt, og de problemene jeg sliter med til dag dato. Ikke engang min verste fiende.

Endret 2. februar 2016 av Vedil

[AnonymBruker]

Seksuellt misbruk som 5 åring. En nabo som lokket meg og en annen jente med å få se på 2 kattunger han hadde. 

Dermed ble vi misbrukt begge to.

Anonymkode: 6c465...508

[AuroraBorealis_75]

Det er så mye... Nevner det verste: Se pappa holde på å dø som følge av selvmordsforsøk som 8-åring, miste mamma i ulykke, alkoholisme. Mange tøffe tak, men hadde andre personer i livet mitt som gjorde den store forskjellen. Uten disse signifikante andre hadde det nok vært tøffere. Har et godt liv i dag

[AnonymBruker]

Orker ikke svare på spørsmålet fordi det er

så ubehagelig men kan si at det er det som gjør at jeg lever og ånder for å være den foreldre jeg selv aldri fikk, ovenfor mine egne barn. 

Anonymkode: c713f...443

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Vedil skrev:

Litt av min historie. Forstår om ikke alle leser hele, da det ble litt mer skriving enn jeg hadde planlagt.

- Pedofilt misbrukt i en alder av 7 år og frem til jeg var 9. Trusler om at hvis jeg sa noe, så ville det og det skje. Plumpet ut med noe som gjorde min mor mistenksom en gang i tenårene. Han var anmeldt 1 gang tidligere for dette (et annet forhold han hadde), men ble frikjent. Vært gjennom en kjempe tøff rettssak. (Utrolig mye mer rundt dette, men detaljer blir for mye. Var forresten stefaren min den gang)

- Oppi det der, så var mamma alkoholiker. Hu slo meg, slepte meg etter håret ned trapper og rundt om i huset. Holdt meg våken om nettene selv om jeg skulle på skole. Både psykisk og fysisk terror. Jeg gjorde ALT i min makt for at hu ikke skulle "ta" mine yngre søsken. Fikk jo slagene deretter. (også en greie med veldig mye mer historie rundt)

- Aldri hatt et stabilt hjem. Vært på flyttefot mer enn jeg kan telle på 2 hender. De siste årene ble jeg og mine søsken revet bort fra familien og flyttet til et sted som var 5 timer med bil unna. Bodde der i 12-15 år. Men klarte aldri og slå oss til ro.

- Mobbeoffer (psykisk).

- Selvskading. Suicidal. Ble funnet på en låve av ei jeg kjente for en del år tilbake, da med løkka rundt halsen. Den gang så hadde jeg gjort det om hu ikke dumpet inn døra.
Dags dato: Ja, jeg tenker mye på å bare ende alt sammen. Men er blitt altfor pysete til å gjøre alvor av det. Skrekken om å faktisk dø er litt for stor.

- VELDIG mye inn og ut av barnevern, familievern, psykologer, og alt annet fjas...

- Hadde en far som "kjøpte" meg og søsteren min. Var ute og handlet for oppunder 10.000kr på 1 dag innimellom. Var jo KJEMPE stas den gang. Men innsett nå at det ikke var mer enn bare det.
Dags dato: Pappa er den som stiller opp mer enn noen andre! Som bøter litt på tidligere år.

- Var i et forhold med en ustabil psykopat i 2 år. Jeg var jo LIVREDD for hva han kunne gjøre hvis jeg dumpet han. Men tok motet til meg.

- Dags dato: Har samboer og 1 katt. Forholdet hangler veldig. Sitter uten venner overhodet. Min eneste virkelige venn er søsteren min. Jeg setter kjempe pris på henne! Men kunne også tenkt meg venner utenom. Problemet mitt er tillit og at folk ikke "har tid" til meg. Så har vel egentlig valgt å være alene på den fronten.
Har en stabil og fantastisk arbeidsplass. Kolleger som lyser opp dagen!
Jeg har mange nedturer, men også noen svært få oppturer.

Kan også legge til at jeg nå har fagbrev som kokk, har tatt førerkort uten hjelp fra noen, har min egen bil (som jeg selv betaler alene), jobber med fagbrev nummer 2 (gjenvinningsfaget) da jeg forsto at kokk var feil yrke for meg. Tatt maskinførerkurs. Har diverse andre kurs via jobben.

Som sagt på noen punkter: Dette er en historie med utrolig mye mer bak. Kunne vel ha skrevet en serie. Utad ser ting bra ut, inni meg så raser det hele tiden.

Til slutt: Unner INGEN den oppveksten jeg har hatt, og de problemene jeg sliter med til dag dato. Ikke engang min verste fiende.

Jeg har lyst til å skrive pm til deg.  Kan jeg?  Jeg har opplevd mye i barndommen som mange andre slapp.  Ikke det samme som deg, men nok til at jeg sitter her idag og utdanner meg til en jobb som skal gjøre meg kvalifisert til å beskytte barn. 

Anonymkode: adfbc...652

[AnonymBruker]

At jeg ble slått hjemme fra jeg vsr 5-13. Hadde en meget deprimert mor, som lot det gå utover meg. Er redd for å få barn selv itilefelle jeg blir sånn en mor som ho var for meg ..

Anonymkode: add91...bd7

[AnonymBruker]

Jeg ble misbrukt av min far i barndommen og istedet for å hjelpe meg, ga min mor meg skylden for dette.

Min far, som var alkoholiker på den tiden, og jeg har snakket ut og har i dag et godt forhold, men jeg klarer ikke helt å tilgi min mor.

 

Anonymkode: dd8ef...36c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt den samme grusomme barndommen som mange andre skriver om her. Stakkars dere Det er virkelig forferdelig å tenke på at voksne mennesker, foreldre, kan oppføre seg sånn mot barn!

Selv er jeg en av fire barn i søskenflokken, og kun jeg var jente, de tre andre gutter. Min egen oppvekst var vel ok, men litt nedturer var det pga min mor. Hun presterte en gang å si til en nabo:"Jeg ville heller hatt ti gutter enn èn jente".......

Det er moren min i et nøtteskall. Guttene ble alltid satt først og jeg har aldri hatt noe nært forhold til min mor. Det var kommentarer som den ovenfornevnte som førte til at jeg ikke akkurat følte meg så veldig verdsatt. Jeg kan aldri huske en eneste klem fra moren min, aldri. Er ikke det utrolig? Kanskje jeg fikk noen som veldig liten, men jeg kan ikke huske å ha fått en klem i oppveksten senere.

Senere i livet, da jeg var rundt 20, forsøkte hun å gifte meg vekk til en polakk...! Hun var selv kjæreste med en polsk fyr, og han hadde en kamerat (yngre enn seg selv) som trengte oppholdstillatelse i Norge. De hadde dermed spurt mamma om jeg kunne være villig til å bli proforma-ektefelle, og moren min, den kjerringa, så ikke noe galt i å spørre meg dønn seriøst om jeg var villig til å gifte meg for 20.000 kroner. "Du trenger bare å være gift i to år altså, så kan du skille deg!" (som om det gjorde alt ok..!)

Det er mye mer, men jeg orker ikke skrive det ned her. Jeg har forøvrig ikke sett eller møtt min egen mor på 8 år nå...! Jeg velger å la være.

 

 

Anonymkode: 71f94...4dd

[Vedil]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lyst til å skrive pm til deg.  Kan jeg?  Jeg har opplevd mye i barndommen som mange andre slapp.  Ikke det samme som deg, men nok til at jeg sitter her idag og utdanner meg til en jobb som skal gjøre meg kvalifisert til å beskytte barn. 

Anonymkode: adfbc...652

Jeg har skrevet dette åpent  Så om du vil skrive til meg, er det helt i orden. Setter faktisk pris på den interessen! 

[AnonymBruker]

Dere som skriver her. Når dere tar opp ting, kommenterer eller annet fra deres barndom, får dere beskjed om å gå til psykolog for å ikke være over det som har skjedd?

De få gangene jeg har prøvd å snakke med min søster om vår oppvekst er det kommentaren jeg får. Syyyke meg er ikke over det ennå!! Psykolog og medisinering resten av livet. 

Føler bare ikke det er sånn selv..

Anonymkode: 82adf...877

[Jolene]

Mobbing gjennom 15 år av livet mitt. Kommer aldri til å flytte tilbake til hjembyen for å si det sånn.

[AnonymBruker]

Gjentatt seksuelt misbruk fra jeg var 6 til jeg var 11 - ingen i familen

Far i fengsel og politi på døren noen gangen

Aldri være god nok, og ble konstant hakket på og mobbet av mor og brødre

Mange flyttinger og barnehage/skolebytter

Anonymkode: 6f463...a7a

[missLynch]

Etter å ha lest svarene her, så skjønner jeg at det jeg har opplevd er bare lommerusk. Dere setter ting i perspektiv! 

Masse klemmer til dere som har hatt det oppriktig vondt og trasig. Håper dere klarer dere greit uansett. 

[AnonymBruker]

Opplevde et par ting som barn som der og da var leit, bla beføling av en jevnaldrende gutt. Dette preget tiden det pågikk, men hadde heldigvis foreldre som tok tak i det. 

 

Blir trist når jeg leser alt dere har opplevd, og trist fordi ingen tok tak i det. Håper det har gått bra med dere videre, og sender stor og varm klem til alle og enhver her.

 

 

Anonymkode: fae76...559

[estrella]

Det er nok ikke i nærheten av det enkelte skriver, men for meg var det fælt. Stefar (heldigvis forsvant han ut av min hverdag når jeg var rundt 12-13 år) som utøvde psykisk og verbal terror i mange år. Han var rett og slett grusom å leve med. Veldig utrygt hjem. Mor jobbet mye/var mye borte. 

På skolen ble jeg mobbet (gjennom hele grunnskolen). Dette var også mange tøffe år. 

Alkoholisert far. 

Totalt sett førte kombinasjonen av disse til relativt store psykiske konsekvenser. Gått i terapi for det. Er pr i dag frisk, er dog "avhengig" av antidepressiva (som også "behandler" angsten). Men det jeg slet med mest, bortsett fra depresjon og angst, det var sinne. Jeg var forbanna for å si det sånn. Det var vel disse tingene som var tyngst på et tidspunkt, greit nok, shitty opplevelser som ung, men å bli ekstremt sint for små problemer? Og følgende denne adferden hadde? Fælt. 

Jeg har det bra i dag. Jeg har samboer som jeg setter stor pris på, jeg trives på studier, jeg trives på jobb. Jeg har gode venner. Jeg står min familie nær, vi har bearbeidet det som var dritt. Jeg gleder meg til morgendagen. Det gjorde jeg ikke for 5-6 år siden.