Gå til innhold

Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei.

Jeg vil først og fremst bare få lov til å medgi min dypeste empati til alle dere som

sliter med sosial angst.

Personlig har jeg vært tynget med denne besværligheten i snart 15 år.

Min medfødte overfølsomhet og sårbarhet har gjennom barneårene gjort meg svært disponibel

for utvikling av angst, og sammen med en rekke faktorer i ungdomstidens formingsfase har dette i voksen alder resultert i dype depresjoner og sterk sosial angst.

Mange av de nevnte settingene som er blitt nevnt i denne tråden er også for meg ekstremt angstprovoserende. Eksempelvis kan jeg ikke benytte meg av offentlige transportmidler, og er avhengig av "selvtransportering". Når jeg går litt inn i meg selv i en tenkt situasjon (som på bussen), farer det katastrofetanker og flodbølger av frykt over meg. Frykten for å bli tillitengjort og indignert av de medreisende. En tilsynelatende "uskyldig" sak som å miste vekslepenger på gulvet, vaie litt i ubalanse på søken etter et ledig sete, kan fort eskalere seg til å bli rene gravalvoret.

Realiteten for mitt vedkommende er at hele denne sekvensen av katastrofeinnslag defineres av forutinntatte forestillinger om hva som kan skje. Og de innbilte tankemessige konsekvensene overgår ofte de faktiske konsekvensene dersom "uhellet" først skulle være ute. Det besynderlige er at tross de mangfoldige erfaringene som har frontet mine største fryktscenarioer, ofte ikke har vært proporsjonale i styrke med tenkte scenarioer. Med andre ord er sannsynligheten for ekstreme utfall i form av latterliggjøring og krenkelser ofte svært liten, men angsten og tankene bak manifisterer seg både kroppslig og følelsesmessig, noe som "forvirrer" kognisjonen og alle rasjonelle tankemekanismer.

Det blir som en ond sirkel der angst for angsten råder sterkt.

Ellers er andre nevnte sosiale arenaer også noe jeg kan gjenkjenne meg i.

I møte med mennesker, så være ekspeditører, butikkansatte osv. føler jeg meg transparent og "gjennomskuelig". Kroppsspråket og mimikken min må jeg til en hver tid ha stålkontroll over, slik at jeg kan kamuflere eventuelle signaler som omslutter usikkerhet og nervøsitet, noe som igjen kan tolkes som en svakhet og tegn på manglende maskulinitet. Og som mann i møte med slike "påtenkte" reaksjoner føler jeg meg nærmest kastrert.

Men det å tildekke følelseskanaler i situasjoner der de trenger å være frie, er for meg et springbrett videre til ytterligere angst. Det er en destruktiv forsvarsmekanisme, men i visse sammenhenger nødvendig for å i det hele tatt "overleve" situasjonen. Det å åpne sitt innerste og mest konfidensielle kammer for "hver og hermansen", det å utlevere svært sensitive data som i feil hender kan rikosjere tilbake med negativt fortegn, er i mine øyne å spille russisk rullett. Konsekvensene for min egel del kan være fatale og permanent nedbrytende.

Jeg snakker for min egel del når jeg sier at jeg føler meg strangulert og fastlenket til angstens nådeløse grep. Jeg er en fange i mitt sinn, underlegen mine følelser, og underordnet mine lengsler. Mange ganger ser jeg meg selv bade i alle mulighetene og opplevelsene som venter meg der ute, men fengselsgitteret står i veien. Så jeg klamrer meg fast til håpet om at mine ressurser og evner kan realiseres den dagen jeg klarer å bryte meg fri fra angstens jernhånd.

Håper dere alle finner en portal på et eller annet nivå som gir dere noen pustelommer.

Det finnes håp, og det finnes om ikke annet muligheter for å bedre ens egen livskvalitet.

Psykoterapautisk behandling i kombinasjon med antidepresiva i en innkjøringsperiode har mange utbytte av, da enkelte trenger en ekstra "dytt" for å klare å mobilisere styrke til å igangsette en omfattende og krevende arbeidsprosess. :)

Håper det løser seg.

Mange klemmer til dere!

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg blir imponert over at dere klarer å skrive så detaljert om det dere sliter med. Jeg får liksom litt vondt inni meg når jeg prøver å sette ord på det jeg sliter med, og kan gjerne bruke flere timer på å skrive om det... Som blogginnleggene mine om sosial angst, de bruker jeg lang tid på å lage, og etter flere korrekturlesinger så syns jeg fortsatt det er ekkelt å lese...

Men noe jeg syns er rart er at jeg nesten ikke klare å gjøre noe utenfor huset, kun jogging i skogen og turen til DPS, MEN jeg kan også stå på scenen... Det er egentlig merkelig.

Noe som også er rart er at jeg stammer med en gang jeg snakker utenfor leiligheten min, men ikke på scenen... hmm :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg så utrolig igjen! Spesiellt i det Serena skriver.

Jeg vet ikke om jeg har sosial angst eller om jeg bare er ekstremt sky og sjenert. Har aldri gått til psykolog, så har ingen diagnose. Kjenner meg bare veldig igjen i mye av det dere beskriver, og føler sjenertheten hemmer meg i livet.

Jeg er i motsetning til mange ikke redd for å holde foredrag og ta offentlig transport. Jeg liker fester, pga alkohol gjør meg mer normal. Før jeg kjenner rusen sitter jeg stiv som en stokk og tør knapt se ut i rommet. Fikler med kjolen, mobilen og flaska, later som jeg er opptatt... De eneste gangene jeg koser meg sosialt er når det er alkohol inni bildet, da føler jeg meg avslappet og normal. Drikker vanligvis før festen, for å slippe den ubehagelige starten.

Jeg føler at alle ser på meg. Vurderer meg. Å gå alene på kjøpesenteret føles ubehagelig til tider. Snakker ofte med mamma på mobilen, for å ikke fokusere på alle folkene.

Jeg fungerer greit på tomannshånd, men holder konstant kjeft hvis vi er en større gruppe. Har ingenting å si og hvis jeg sier noe blir jeg knallrød i trynet fordi det er teit. Analyserer alt jeg gjør og sier i etterkant, slitsomt. Føler alltid jeg har dummet meg ut! Tenker at alle tenker at jeg er en klønete idiot.

Føler at ingen liker å være med meg. At jeg er kjedelig og ubehagelig å være med. Feks havner vi i grupper på skolen tror jeg at alle syns det er kjipt å havne med meg.

Har tlf-angst, hater å ta den (tar den kun hvis kjente ringer) og kvier meg veldig for å ringe alle andre enn mamma og søsteren min.

Får ikke panikkanfall, men har mer en konstant uro i kroppen. Svetter, er usikker og nervøs. Ser for meg at alt hadde vært bedre om det kom en kule rundt meg som jeg kunne gjemt meg i og vært usynlig i :sjenert: Husker på vgs at jeg så for meg at det hadde vært herlig å hatt adskilte pulter med sånn skjerm rundt, føler meg så utsatt der jeg sitter. Vil være usynlig! Føler at alle andre merker hvor usikker jeg er og tenker sitt om det. Verste er når folk begynner å spørre hvorfor jeg ikke sier noe...

Ble mobbet på slutten av barneskolen og vært en outsider hele ungdomsskolen og delvis vgs. Det har nok bidratt til at jeg ble en sosial og usikker kløne. I barnehagen husker jeg at jeg ikke snakket når vi var mange, men hadde jeg med meg en venninne hjem gikk kjeften i ett. Har alltid følt meg rar! Er alltid redd for å havne utenfor, men samtidig legger jeg opp til det ved oppførselen min.

En underlig ting som alltid gjentar seg med meg er at jeg har det best med ukjente folk. Feks første uken i ny klasse er super. Da er det lett å gjemme seg, og ingen kjenner meg. Slapper av da! Etterhvert føler jeg at de har avslørt hvor teit jeg er og misliker meg. Da kryper jeg mer og mer inni skallet. Blir mer usikker på klassen min jo lengre tid det går, i motsetning til folk flest. I begynnelsen har jeg ikke rukket å tabbe meg ut enda, da er jeg liksom ei vanlig jente og folk oppfører seg normalt mot meg. Etterhvert føler jeg de tar avstand. Vet ikke om det faktisk er de som endrer oppførsel, eller om det er jeg som driver med selvoppfyllende profeti. Jeg forventer at det sosiale skal gå skeis, og da gjør det det. Noen andre som føler det sånn ifm ukjente folk vs halvkjente folk?

Nå høres hele historien min negativ ut. Det skal sies at jeg plages litt med det sosiale, men jeg syns jeg har taklet det ganske greit. For det første har jeg godtatt at det er sånn jeg er. Streber ikke etter et supersosialt liv lengre. Jeg trives i eget selskap og har ikke særlig behov for venner.

Dessuten har jeg gitt litt fa*n i at jeg muligens har angst. Jeg bl.a utdanner meg som lærer og presser meg selv til å undervise og være sosial dagen lang. Det går ok, pga det er jobb. Da trer jeg inn i rollen og gjør det som kreves. Jobber som lærer nå og det går fint. Er sliten etter jobb, men det er godt å late som man er sosial. Jobbet også en periode som bartender, der ble jeg tvunget til å legge sjenertheten til side. Det var ubehagelig til tider, men det handler om å presse seg selv til det man syns er skummelt. Ikke bure seg inne og tenke at man ikke mestrer noen jobber. Første jobben min, som var butikkjobb, var jeg overbevist om at jeg kom til å mislykkes i. Men det gikk greit... Tror noe av det dummeste man kan gjøre når man har sosial angst er å holde seg helt unna ubehagelige situasjoner.

Dessuten har jeg benyttet meg av utseende, siden personligheten er så usynlig. Jobbet som modell og fikk god selvtilitt på det området. Selv om jeg var kløne med kontakt var jeg hvertfall pen. Høres overfladisk ut, men det hjalp meg veldig. Når folk ser på meg nå tenker jeg at de ser på utseende, ikke at jeg er rar. Føler meg hvertfall ikke stygg lengre, og det hjelper i mange situasjoner. Kan skjule den virkelige, kjipe meg under et pent ytre. Å finne noe man er god på, slik at man har et sterkt kort i ermet og har noe man har god selvtillitt på hjelper. Om det så er å se pen ut, være god i en idrett, være faglig sterk osv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Serena

Kjenner meg så utrolig igjen! Spesiellt i det Serena skriver.

En underlig ting som alltid gjentar seg med meg er at jeg har det best med ukjente folk. Feks første uken i ny klasse er super. Da er det lett å gjemme seg, og ingen kjenner meg. Slapper av da! Etterhvert føler jeg at de har avslørt hvor teit jeg er og misliker meg. Da kryper jeg mer og mer inni skallet. Blir mer usikker på klassen min jo lengre tid det går, i motsetning til folk flest. I begynnelsen har jeg ikke rukket å tabbe meg ut enda, da er jeg liksom ei vanlig jente og folk oppfører seg normalt mot meg. Etterhvert føler jeg de tar avstand. Vet ikke om det faktisk er de som endrer oppførsel, eller om det er jeg som driver med selvoppfyllende profeti. Jeg forventer at det sosiale skal gå skeis, og da gjør det det. Noen andre som føler det sånn ifm ukjente folk vs halvkjente folk?

Første gang jeg møter en person føles det mye lettere enn 10ende gangen jeg møter personen. Første gangen kan jeg fremstå som normal, men etter hvert så avslører alle hvordan jeg egentlig er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gang jeg møter en person føles det mye lettere enn 10ende gangen jeg møter personen. Første gangen kan jeg fremstå som normal, men etter hvert så avslører alle hvordan jeg egentlig er.

Akkurat sånn som jeg føler det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke at folk som føler seg tryggere når de har folk rundt seg skriver i en sosial angst tråd. Gjest lenger opp her som ble mobbet, om noe vil jeg tro du har noe slags traume fra mobbingen, skal ikke nekte på det. Men om du foretrekker å ha folk rundt deg har du ikke sosial angst.

Til deg som spurte om man fortalte det til noen, i mitt tilfelle visste alle som kjente meg at jeg hadde det. Følte det mer behagelig om folk visste, for om jeg fikk panikkanfall ville hvertfall folk jeg var med vite hvorfor. Jeg skrev også blogg om det. Ville vel egentlig sette et ansikt på angst. Synes ikke noe om at det er et så tabubelagt emne. Hvis folk har en somatisk sykdom har de jo aldri noe problem med å fortelle det, hvorfor skal de som sliter psykisk måtte gå og holde plagene sine hemmelig?

Jeg tror du misforstår meg. Jeg mente ikke at jeg ville ha med meg en hel gruppe eller å ha mange folk rundt meg når jeg er ute alene. Men jeg foretrekker å ha en person sammen med meg hvis jeg skal en plass. Jeg tenker ikke så mye da at de tror jeg er en ensom taper. Skjønner du?

Dessuten kan du ikke si at jeg ikke har sosial angst pga EN ting du leste og tok feil av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg blir imponert over at dere klarer å skrive så detaljert om det dere sliter med. Jeg får liksom litt vondt inni meg når jeg prøver å sette ord på det jeg sliter med, og kan gjerne bruke flere timer på å skrive om det... Som blogginnleggene mine om sosial angst, de bruker jeg lang tid på å lage, og etter flere korrekturlesinger så syns jeg fortsatt det er ekkelt å lese...

Men noe jeg syns er rart er at jeg nesten ikke klare å gjøre noe utenfor huset, kun jogging i skogen og turen til DPS, MEN jeg kan også stå på scenen... Det er egentlig merkelig.

Noe som også er rart er at jeg stammer med en gang jeg snakker utenfor leiligheten min, men ikke på scenen... hmm :unsure:

Kjenner igjen den der. På scenen (skuespill) spilte jeg jo en annen person, og følte meg nesten utadvent og normal. Helt bisart at jeg kunne slite så mye ellers men ikke på scenen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For dere som er redd treningssentre, prøv Jillian Michaels 30 Days Shred videoen.

Handler den opp folk som har sosial angst eller late personer som er bekymret for å gå dit?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Serena

Handler den opp folk som har sosial angst eller late personer som er bekymret for å gå dit?

Den er en god treningsøkt og er forslag til trening hjemme når treningssentre er uaktuelt av diverse årsaker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Serena

Det er til tider ensomt å ha sosial angst, selv om angsten for å være sosial er sterkere enn ensomheten. Å ikke klare/orke å være sosial på det mellom menenskelig planet dag ut og dag inn i alle situasjoner er litt stusselig. Føler jeg ville hatt mye bedre livskvalitet hvis jeg hadde klart den sosiale delen av livet. Tror også det hadde gjort livet enklere ved å hatt andre å prate og sammenligne seg med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott att denne tråden kom.

Mannen min har endelig kommet litt ut av skallet,og jeg trenger og høre hvrdan mennesker med denne lidelsen har det for og forstå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har faktisk nå nylig funnet ut jeg sliter med angst. Det å være en i mengden, gjør meg ingen ting, så klarer fint ta bussen, gå i butikker ol. Det som først og fremst skaper angst hos meg er når jeg skal prestere noe. Karakterer, kritikk og kommentarer er en indikasjon på hvor god jeg er. Jeg vet at dette blir helt feil, men det føles sånn. Dette gjør at jeg får en enorm presentasjonsangst og føler at jeg må være på topp hele tiden for å skape en slags "falsk" trygghet. Har jeg kontroll på selve situasjonen og meg selv, dvs. strukturert hverdag, gjøre det andre forventer av meg..så går det stort sett bra, tingen er bare den at dette gjør meg så utrolig sliten og er noe som ikke fungerer i lengden. Det å møte venner og bekjente tilfeldig er nok noe av det verste. Tenker hele tiden at folk vurderer meg. Nære venner og famile går stort sett bre ettersom at jeg kjenner dem såpass godt, det er først når jeg er usikker på situasjonen at angsten kommer, og jeg mest av alt får lyst til å forsvinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har faktisk nå nylig funnet ut jeg sliter med angst. Det å være en i mengden, gjør meg ingen ting, så klarer fint ta bussen, gå i butikker ol. Det som først og fremst skaper angst hos meg er når jeg skal prestere noe. Karakterer, kritikk og kommentarer er en indikasjon på hvor god jeg er. Jeg vet at dette blir helt feil, men det føles sånn. Dette gjør at jeg får en enorm presentasjonsangst og føler at jeg må være på topp hele tiden for å skape en slags "falsk" trygghet. Har jeg kontroll på selve situasjonen og meg selv, dvs. strukturert hverdag, gjøre det andre forventer av meg..så går det stort sett bra, tingen er bare den at dette gjør meg så utrolig sliten og er noe som ikke fungerer i lengden. Det å møte venner og bekjente tilfeldig er nok noe av det verste. Tenker hele tiden at folk vurderer meg. Nære venner og famile går stort sett bre ettersom at jeg kjenner dem såpass godt, det er først når jeg er usikker på situasjonen at angsten kommer, og jeg mest av alt får lyst til å forsvinne.

Har du eller en lege funnet det ut? Beklager, jeg er bare litt lei av alle som skriker ut at de har sosial angst uten å en gang få det bekreftet av noen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest idakaroline

Er dere studenter eller ute i jobb? Hva gjøre dere på dagtid?

Jeg er nettstudent, men har en jobb i tillegg. Jeg studerer som regel på dagtid og jobber på kveldstid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du eller en lege funnet det ut? Beklager, jeg er bare litt lei av alle som skriker ut at de har sosial angst uten å en gang få det bekreftet av noen.

Jeg har slitt lenge og vært til behandling på DPS et år nå på grunn av av andre ting, men har nå i det siste funnet ut at mye av det jeg har slitt/sliter med bunner i angst. Dette er ikke noe jeg bare har funnet ut på egenhånd, men sammen med psykolog.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Serena

Da jeg ble diagnotisert med sosial angst, gikk jeg online for å lese mer om det, og jeg husker jeg ble så glad for å finne ut at jeg ikke var den eneste som tenkte som jeg gjorde, at det faktisk var andre der ute. Håper derfor denne tråden blir mer livlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Serena

Føler at det å ha sosial angst ødelegger for meg på skolen, på trening, i familie relasjoner, ferier, å stå opp for meg selv, gå til frisør, ja alle sånne hverdagslige ting er mer en kamp om å overleve ( satt på spissen) enn noe jeg kan nyte eller ikke tenke over, slik som andre kan.

Skal innrømme at jeg er litt bitter nå for tiden :sjenert: for jeg ser hvor utrolig mye jeg går glipp av som andre ikke engang trenger å tenke over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...