Hvordan får man slutt på krangler som dette?

[AnonymBruker]

Vi har fordelt oppgaver, det er mye enklere å følge opp, og man slipper "hvem gjør mest" kranglene. Han foretrekker oppgaver som tydelig må gjøres (som snømåking, oppvaskmaskin og fullt søppelspann), og ting som kan gjøres til fast tidspunkt (støvsuge mandag og torsdag etter jobb). Jeg tar oppgaver som krever at man "ser" ting og har orden og system. Så vi er med dette også kvitt krangling om krymping av klær, rotete overflater. Som du skriver i ditt siste innlegg - hvis han ikke husker hvor klærne skal ligge, hvorfor skal han ha den oppgaven? Så lenge man totalt gjør like mye. 

Når det gjelder kranglingen kjenner jeg igjen mønsteret. Men etter noen gode samtaler kom vi oss ut av det for noen år siden. Jeg synes han alltid kom i forsvarsposisjon og svarte passiv-agressivt, og han syntes jeg klagde over småting, og alltid tok det opp når vi var slitne. Innsikten i egne svakheter gjorde at begge ble flinkere til å snu egen oppførsel.  Sist diskusjon - Jeg: kan vi diskutere påsken? Han: ja, skal vi ikke til mine foreldre? Jeg: jeg vet det betyr mye for deg, og at jeg ikke har sagt klart i fra, men jeg ser jeg har hatt mye på jobb og jeg ønsker meg bare litt tid hjemme. Han: det forstår jeg, du har hatt mye, men nå er det lenge siden vi har vært der og det betyr mye for dem. og så videre... For noen år siden ville jeg tatt det opp rett etter jobb da begge var slitne og det bikket over for meg, og han ville kommet i full forsvarsposisjon og sagt at vi er mest med mine foreldre, og så hadde det eskalert derfra. 

Anonymkode: 72122...b6b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi har fordelt oppgaver, det er mye enklere å følge opp, og man slipper "hvem gjør mest" kranglene. Han foretrekker oppgaver som tydelig må gjøres (som snømåking, oppvaskmaskin og fullt søppelspann), og ting som kan gjøres til fast tidspunkt (støvsuge mandag og torsdag etter jobb). Jeg tar oppgaver som krever at man "ser" ting og har orden og system. Så vi er med dette også kvitt krangling om krymping av klær, rotete overflater. Som du skriver i ditt siste innlegg - hvis han ikke husker hvor klærne skal ligge, hvorfor skal han ha den oppgaven? Så lenge man totalt gjør like mye. 

Når det gjelder kranglingen kjenner jeg igjen mønsteret. Men etter noen gode samtaler kom vi oss ut av det for noen år siden. Jeg synes han alltid kom i forsvarsposisjon og svarte passiv-agressivt, og han syntes jeg klagde over småting, og alltid tok det opp når vi var slitne. Innsikten i egne svakheter gjorde at begge ble flinkere til å snu egen oppførsel.  Sist diskusjon - Jeg: kan vi diskutere påsken? Han: ja, skal vi ikke til mine foreldre? Jeg: jeg vet det betyr mye for deg, og at jeg ikke har sagt klart i fra, men jeg ser jeg har hatt mye på jobb og jeg ønsker meg bare litt tid hjemme. Han: det forstår jeg, du har hatt mye, men nå er det lenge siden vi har vært der og det betyr mye for dem. og så videre... For noen år siden ville jeg tatt det opp rett etter jobb da begge var slitne og det bikket over for meg, og han ville kommet i full forsvarsposisjon og sagt at vi er mest med mine foreldre, og så hadde det eskalert derfra. 

Anonymkode: 72122...b6b

Bra! Selvinnsikt og det å ikke legge alt over på den andre, er viktig.

Anonymkode: 24d36...03a

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og tilslutt viser det seg at de fleste menn egentlig vil ha en ny mamma, og det finner de, siden det finnes en del kvinner som godtar å holde heimen. Men for meg som kvinner er det omtrent umulig å finne en mann som gjør det samme. Det mest kompatible jeg har greid å finne er en mann som har blittt oppdratt av en feminist, og som gjør ganske mye. Likevel ser jeg at for å få et ordentlig ryddig hjem må jeg opp i 60-70% av husarbeidet, og eller kaste ut mannfolket og leve alene. Jeg har tatt skippertaket ganske mange ganger, og så vært nøye med å rydde mitt eget rot. Og det sklir alltid ut, fordi han roter noe mer enn han rydder. Alltid, hver eneste mann, hver eneste gang.

Interessant  Hos oss er det motsatt, jeg er absolutt dårligst på å ta min del av husarbeidet. Mannen min har bodd så og si alene siden han var 16-17 (foreldrene skilte lag da han var 14, moren bodde litt i barndomshjemmet og litt hos ny partner, etterhvert bodde hun kun hos ny partner). Så han har måttet gjøre alt selv og har ikke fått så mye hjelp av mamma, det var han som bestemte hvor ryddig og rent han ville ha det og det var han som måtte ta tak for å holde det slik. Jeg er derimot vokst opp i et rotehjem hvor pappa gjorde minimalt (og kranglet på det hver gang det ble tatt opp) og mamma gikk rundt og mistrivdes med alt husarbeidet som vokste henne over hodet. Så jeg er vant til å ha det rotete og må ha rutiner på husarbeidet fordi jeg gjør ikke nok "naturlig".

Anonymkode: e63b4...f73

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tar du det for gitt at han irriterer seg? 

Det er virkelig ikke alle som irriterer seg, og det å irritere seg er minst like skadelig for et forhold som det å ikke støvsuge.

Han begynner å støvsuge mot at du dropper irritasjon. Det er mitt forslag.

Hilsen kvinne, som ikke har forståelse for irritasjon

Anonymkode: 24d36...03a

Hvorfor? Fordi han har det med å dra opp sine egne irritasjoner når jeg tar opp mine.

Forslaget ditt, han begynner å støvsuge mot at jeg dropper irritasjon, høres fantastisk ut for meg. Det har vært målet hele tiden.

Anonymkode: c4deb...01f

[RoH]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har problemer med å se hans bidrag her, ja, og det ser heller ikke ut som han setter så stor pris på meg. Han gir i hvert fall ikke uttrykk for det.

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg gått. Jeg har nesten gitt opp å forsøke. Vi får ikke løst problemer så lenge ikke han aksepterer at jeg lufter frustrasjon, og han ikke forteller meg om sine frustrasjoner heller.

Anonymkode: c4deb...01f

Menn lufter ikke sin frustrasjon. De vender den innover. Kun metroseksuelle som kommuniserer likeverdig med kvinner. Desto fortere du skjønner det desto bedre. Hiv søpla fast. Flink mann. Sex. Søpla helles i forsetet på bilen din om jeg må minne deg på det en gang til. Etter 4 uker er rutiner etablert, ny oppgave. Høres det vanskelig ut. 

[RoH]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det burde ikke vært et problem, men det er det.

Vi har forsøkt dette. Vi lagde en liste og fordelte. Vi var enige om fordelingen og jeg blandet meg ikke opp i det. Det vil si... etter et halvt år gjorde jeg det likevel. Da var jeg lei av å lete etter klær til barna hver eneste morgen fordi han ikke ryddet klær som han skulle. Jeg er ikke opptatt av å ha et hjem som ser perfekt ut. Jeg er opptatt av å ha et hjem der vi ikke har det så rotete at det blir problematiske for hverdagslige funksjoner. Men han gir helt blaffen. Han gir blaffen i diskusjonen om det. Og etter hvert har jeg fått på følelsen at han gir blaffen i meg også, siden han bare overhører det jeg sier og angriper stråmenn. Han vil ha det behagelig, og jeg kommer med ubehag.

Anonymkode: c4deb...01f

Hva gjør du feil siden han ikke skjønne hva / hvordan han skal behandle deg så du elsker han sa du? 

[Serafin]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

I dag hadde vi en diskusjon om en ren bagatell. Jeg kom hjem med barna, og der er oppvaskbenken og -kummen full av oppvask etter middagen i går (jeg jobbet sent). Jeg har tatt husarbeidet alene i mange år, og det har vi diskutert mange ganger. Nå har jeg lenge gitt opp å diskutere det, men jeg irriterer meg så mye innvendig for tiden at jeg har bestemt meg for å ta det opp oftere.

Uansett. Slik gikk samtalen:

Jeg: Jeg hadde satt pris på om du tar oppvasken etter dere når jeg er borte. I dag måtte jeg ta den mens jeg lagde middag.

Han: Ja, men jeg rydder også i dette huset. Forskjellen på oss er at jeg bare gjør det, jeg klager ikke.

Jeg: Jeg sier ikke at du aldri rydder. Men at det blir enklere hvis oppvasken er tatt om kvelden.

Han: Jeg tar oppvasken etter deg også i blant. Jeg gjør mye i dette huset.

Jeg: Nå prøvde jeg å si fra på en grei måte. Det er ikke en stor ting. Jeg vil ikke ha en prinsipiell krangel eller høre om noe jeg ikke gjorde i fjor.

Han: Det var i forrige uke.

Jeg: Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp noe som irriterer meg uten at du må kontre.

Han: Jeg må også få lov til å si fra om det som irriterer meg.

Jeg: Ja, men da er det mest konstruktivt om du gjør det når det faktisk skjer. 

--

Det er ikke sant at han må ta oppvasken etter meg. Det forekommer aldri, for det er alltid jeg som tar den. Jeg vet det, for jeg legger meg aldri uten at den er tatt. Unntaket er når jeg er borte, som i går. Jeg hadde blitt fornøyd dersom han bare hadde svart: "Ja, sorry, jeg burde ha tatt den". Nå gikk det slik, han er sur på meg, og kommer til å være stille og furten resten av dagen minst (snakker av erfaring). 

Hva gjorde jeg galt?

Anonymkode: c4deb...01f

Jeg tenker at det enkleste hadde vært om den personen kunne ha giddet å ta oppvasken. Så unngår man konflikter. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor? Fordi han har det med å dra opp sine egne irritasjoner når jeg tar opp mine.

Forslaget ditt, han begynner å støvsuge mot at jeg dropper irritasjon, høres fantastisk ut for meg. Det har vært målet hele tiden.

Anonymkode: c4deb...01f

Derfor:

11 minutter siden, RoH skrev:

Menn lufter ikke sin frustrasjon. De vender den innover. Kun metroseksuelle som kommuniserer likeverdig med kvinner. Desto fortere du skjønner det desto bedre. Hiv søpla fast. Flink mann. Sex. Søpla helles i forsetet på bilen din om jeg må minne deg på det en gang til. Etter 4 uker er rutiner etablert, ny oppgave. Høres det vanskelig ut. 

 

Anonymkode: 24d36...03a

[AnonymBruker]

24 minutter siden, RoH skrev:

Menn lufter ikke sin frustrasjon. De vender den innover. Kun metroseksuelle som kommuniserer likeverdig med kvinner. Desto fortere du skjønner det desto bedre. Hiv søpla fast. Flink mann. Sex. Søpla helles i forsetet på bilen din om jeg må minne deg på det en gang til. Etter 4 uker er rutiner etablert, ny oppgave. Høres det vanskelig ut. 

Og oppvasken legger jeg på hans halvdel av senga?

Og sex, hva med det, er det en belønning for utførte oppgaver?

Og følelser, hvordan diskuterer man det?

Anonymkode: c4deb...01f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og følelser, hvordan diskuterer man det?

Anonymkode: c4deb...01f

Med venninner.

Med menn snakker man helt annerledes. Lytt til RoH her, han kan forklare bedre.

Anonymkode: 24d36...03a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med venninner.

Med menn snakker man helt annerledes. Lytt til RoH her, han kan forklare bedre.

Anonymkode: 24d36...03a

Jeg mener ikke å være frekk, men er dere alvorlige? Mener dere virkelig at en mann og en kvinne i et kjærlighetsforhold ikke skal kunne diskutere følelser med hverandre?

Anonymkode: c4deb...01f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor? Fordi han har det med å dra opp sine egne irritasjoner når jeg tar opp mine.

Forslaget ditt, han begynner å støvsuge mot at jeg dropper irritasjon, høres fantastisk ut for meg. Det har vært målet hele tiden.

Anonymkode: c4deb...01f

Etter å ha lest hele tråden så syns jeg du virker lite mottakelig mot tipsene du får, for du har jo prøvd alt og det fungerte ikke. Så da har du tre valg slik jeg ser det; gi opp og pakk sakene dine og dra, gi opp og innfinn deg med at det er slik ditt samliv er, eller prøv igjen! Prøv fordeling av oppgaver igjen, prøv terapi igjen. Det finnes ingen «quick fix» på det problemet her. 

Anonymkode: 62fc2...fa7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener ikke å være frekk, men er dere alvorlige? Mener dere virkelig at en mann og en kvinne i et kjærlighetsforhold ikke skal kunne diskutere følelser med hverandre?

Anonymkode: c4deb...01f

Ja, jeg er alvorlig. Man skal selvfølgelig kunne snakke med en partner om det man har på hjertet, men ikke "diskutere følelser". Mange kvinner tror at menn (og kvinner) reagerer på samme måte som de selv reagerer, når andre lesser av seg frustrasjon og irritasjon. Det er slettes ikke sikkert.

Jeg er kvinne selv, og hater å måtte sitte å høre på klaging og okking.

Det virker som mange kvinner her inne har trøbbel med samlivet, og samtidig nekter de å ta innover seg at menn og kvinner fungerer ulikt.

Lær deg å kommunisere med menn (og andre som ikke liker klaging), så har du større spillerom hva angår kommunikasjon, og kan dermed lettere finne ut hva du gjør med saken. Som andre er inne på, så kan det hjelpe å ha litt mer innhold i livet, ikke være så opptatt av detaljer og millimeterrettferdighet.

Anonymkode: 24d36...03a

[RoH]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og oppvasken legger jeg på hans halvdel av senga?

Og sex, hva med det, er det en belønning for utførte oppgaver?

Og følelser, hvordan diskuterer man det?

Anonymkode: c4deb...01f

God ide om du gidder. Står den på lista? Eller forventer du at han ser det, har du etablert rutine? Om ja på begge, så si fra denne uka gidder jeg ikke ha sex med deg fordi jeg har tenk og være padde sur frem til rutine er reetablering. Så kan du be meg ut på middag, ta med blomster så kan vi ha sex. Flott løsning i mitt hode. Følelsen? Hva slags følelse?????????????? 

Det skjønner jeg ikke, enten så elsker du meg, eller så er du sint for noe jeg har gjort galt. Skjønner jeg ikke hva du mener eller jeg opplever det som kritikk mot meg blir jeg sint, eller låser meg inne og deg ute. 

Om du vil ha forandret han må du skjønne hvordan. Være tollmodig. Belønning er en veldrevet mann, eller ingen familie 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha lest hele tråden så syns jeg du virker lite mottakelig mot tipsene du får, for du har jo prøvd alt og det fungerte ikke. Så da har du tre valg slik jeg ser det; gi opp og pakk sakene dine og dra, gi opp og innfinn deg med at det er slik ditt samliv er, eller prøv igjen! Prøv fordeling av oppgaver igjen, prøv terapi igjen. Det finnes ingen «quick fix» på det problemet her. 

Anonymkode: 62fc2...fa7

Du har rett i det. Jeg er sliten og på nippet til å gi opp. Jeg har tatt opp problemene våre mange ganger og på forskjellige måter. Jeg har halt ham med i terapi. Jeg har prøvd å være positiv. Jeg har prøvd å være streng. Det er en ugjennomtrengelig vegg, hvor konklusjonen bestandig er at jeg gjør noe feil. Jeg burde prøvd ditt, jeg burde prøvd datt, jeg er for sint, jeg er ikke tydelig, jeg er for snill, jeg har for store krav, jeg krever ikke nok, jeg er martyr. Jeg føler at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, for uansett blir det ikke bedre og uansett er det jeg som burde gjort noe annerledes. Jeg tror ikke jeg orker så mye mer.

Anonymkode: c4deb...01f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, RoH skrev:

God ide om du gidder. Står den på lista? Eller forventer du at han ser det, har du etablert rutine? Om ja på begge, så si fra denne uka gidder jeg ikke ha sex med deg fordi jeg har tenk og være padde sur frem til rutine er reetablering. Så kan du be meg ut på middag, ta med blomster så kan vi ha sex. Flott løsning i mitt hode. Følelsen? Hva slags følelse?????????????? 

Det skjønner jeg ikke, enten så elsker du meg, eller så er du sint for noe jeg har gjort galt. Skjønner jeg ikke hva du mener eller jeg opplever det som kritikk mot meg blir jeg sint, eller låser meg inne og deg ute. 

Om du vil ha forandret han må du skjønne hvordan. Være tollmodig. Belønning er en veldrevet mann, eller ingen familie 

Nettopp.

Anonymkode: 24d36...03a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har rett i det. Jeg er sliten og på nippet til å gi opp. Jeg har tatt opp problemene våre mange ganger og på forskjellige måter. Jeg har halt ham med i terapi. Jeg har prøvd å være positiv. Jeg har prøvd å være streng. Det er en ugjennomtrengelig vegg, hvor konklusjonen bestandig er at jeg gjør noe feil. Jeg burde prøvd ditt, jeg burde prøvd datt, jeg er for sint, jeg er ikke tydelig, jeg er for snill, jeg har for store krav, jeg krever ikke nok, jeg er martyr. Jeg føler at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, for uansett blir det ikke bedre og uansett er det jeg som burde gjort noe annerledes. Jeg tror ikke jeg orker så mye mer.

Anonymkode: c4deb...01f

Gi nå i det minste forslaget til RoH en sjanse. Hvis han blir sint når du gjør det, si at du nå har sluttet å klage og har begynt å handle.

Anonymkode: 24d36...03a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er alvorlig. Man skal selvfølgelig kunne snakke med en partner om det man har på hjertet, men ikke "diskutere følelser". Mange kvinner tror at menn (og kvinner) reagerer på samme måte som de selv reagerer, når andre lesser av seg frustrasjon og irritasjon. Det er slettes ikke sikkert.

Jeg er kvinne selv, og hater å måtte sitte å høre på klaging og okking.

Det virker som mange kvinner her inne har trøbbel med samlivet, og samtidig nekter de å ta innover seg at menn og kvinner fungerer ulikt.

Lær deg å kommunisere med menn (og andre som ikke liker klaging), så har du større spillerom hva angår kommunikasjon, og kan dermed lettere finne ut hva du gjør med saken. Som andre er inne på, så kan det hjelpe å ha litt mer innhold i livet, ikke være så opptatt av detaljer og millimeterrettferdighet.

Anonymkode: 24d36...03a

I normale, gode, langvarige forhold er man bestevenner, og kan diskutere alt mellom himmel og jord

 

3 minutter siden, RoH skrev:

God ide om du gidder. Står den på lista? Eller forventer du at han ser det, har du etablert rutine? Om ja på begge, så si fra denne uka gidder jeg ikke ha sex med deg fordi jeg har tenk og være padde sur frem til rutine er reetablering. Så kan du be meg ut på middag, ta med blomster så kan vi ha sex. Flott løsning i mitt hode. Følelsen? Hva slags følelse?????????????? 

Det skjønner jeg ikke, enten så elsker du meg, eller så er du sint for noe jeg har gjort galt. Skjønner jeg ikke hva du mener eller jeg opplever det som kritikk mot meg blir jeg sint, eller låser meg inne og deg ute. 

Om du vil ha forandret han må du skjønne hvordan. Være tollmodig. Belønning er en veldrevet mann, eller ingen familie 

 Og du har vel aldri hatt et velykket forhold (samboerskal på en del år eller)?
Har en del kontakt med personer som minner om deg, i jobben min. Som regel stammer lingnende oppførsel fra forsømmelse i barndommen og for lite omsorg. Du påstår at du har mye kunnskap om psykologi, og at du kan "lese" mennesker, og ditten og datten, men slik påstår en del av pasientene mine også. Tilfellet er desverre rake motsetningen.

Anonymkode: ad8f0...394

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett i det. Jeg er sliten og på nippet til å gi opp. Jeg har tatt opp problemene våre mange ganger og på forskjellige måter. Jeg har halt ham med i terapi. Jeg har prøvd å være positiv. Jeg har prøvd å være streng. Det er en ugjennomtrengelig vegg, hvor konklusjonen bestandig er at jeg gjør noe feil. Jeg burde prøvd ditt, jeg burde prøvd datt, jeg er for sint, jeg er ikke tydelig, jeg er for snill, jeg har for store krav, jeg krever ikke nok, jeg er martyr. Jeg føler at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, for uansett blir det ikke bedre og uansett er det jeg som burde gjort noe annerledes. Jeg tror ikke jeg orker så mye mer.

Anonymkode: c4deb...01f

Skjønner det godt, kjenner igjen følelsene du sitter med. Har du prøvd å si fra om det da, rett ut? At nå er det vinn eller forsvinn, enten så blir det en varig endring og at han tar deg og dine synspunkter på alvor, eller så går du. 

Anonymkode: 62fc2...fa7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I normale, gode, langvarige forhold er man bestevenner, og kan diskutere alt mellom himmel og jord

Anonymkode: ad8f0...394

Det er feilen mange kvinner gjør. De behandler mannen sin som en bestevenninne i stedet for som en mann.

Anonymkode: 24d36...03a