Gå til innhold
AnonymBruker

Hvordan får man slutt på krangler som dette?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

I dag hadde vi en diskusjon om en ren bagatell. Jeg kom hjem med barna, og der er oppvaskbenken og -kummen full av oppvask etter middagen i går (jeg jobbet sent). Jeg har tatt husarbeidet alene i mange år, og det har vi diskutert mange ganger. Nå har jeg lenge gitt opp å diskutere det, men jeg irriterer meg så mye innvendig for tiden at jeg har bestemt meg for å ta det opp oftere.

Uansett. Slik gikk samtalen:

Jeg: Jeg hadde satt pris på om du tar oppvasken etter dere når jeg er borte. I dag måtte jeg ta den mens jeg lagde middag.

Han: Ja, men jeg rydder også i dette huset. Forskjellen på oss er at jeg bare gjør det, jeg klager ikke.

Jeg: Jeg sier ikke at du aldri rydder. Men at det blir enklere hvis oppvasken er tatt om kvelden.

Han: Jeg tar oppvasken etter deg også i blant. Jeg gjør mye i dette huset.

Jeg: Nå prøvde jeg å si fra på en grei måte. Det er ikke en stor ting. Jeg vil ikke ha en prinsipiell krangel eller høre om noe jeg ikke gjorde i fjor.

Han: Det var i forrige uke.

Jeg: Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp noe som irriterer meg uten at du må kontre.

Han: Jeg må også få lov til å si fra om det som irriterer meg.

Jeg: Ja, men da er det mest konstruktivt om du gjør det når det faktisk skjer. 

--

Det er ikke sant at han må ta oppvasken etter meg. Det forekommer aldri, for det er alltid jeg som tar den. Jeg vet det, for jeg legger meg aldri uten at den er tatt. Unntaket er når jeg er borte, som i går. Jeg hadde blitt fornøyd dersom han bare hadde svart: "Ja, sorry, jeg burde ha tatt den". Nå gikk det slik, han er sur på meg, og kommer til å være stille og furten resten av dagen minst (snakker av erfaring). 

Hva gjorde jeg galt?

Anonymkode: c4deb...01f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Slik du beskriver det gjorde du ikke noe galt.

Han minner meg litt om slik som mannen min kunne være før. Argumenterte overmåtes over alt han gjorde, uten at jeg overhodet kjente meg igjen i det, og ble sur når jeg tok opp ting.

Nå har jeg svalgt kameler så det holder, men han er blitt bedre til å bidra med basale ting a la rydde opp etter middag og støvsuge når det knaser under føttene. Ellers not du much.

Anonymkode: 4e984...ea5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Bestill en pizza på hans regning og si du ikke gidder lage mat før han har tatt oppvasken neste gang. 

Anonymkode: 015d7...734

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik du beskriver det gjorde du ikke noe galt.

Han minner meg litt om slik som mannen min kunne være før. Argumenterte overmåtes over alt han gjorde, uten at jeg overhodet kjente meg igjen i det, og ble sur når jeg tok opp ting.

Nå har jeg svalgt kameler så det holder, men han er blitt bedre til å bidra med basale ting a la rydde opp etter middag og støvsuge når det knaser under føttene. Ellers not du much.

Anonymkode: 4e984...ea5

Problemet har etterhvert blitt at så godt som alle diskusjoner utvikler seg sånn. Det er som om alt er et angrep for ham. Han trives overhodet ikke med å ta opp problemer, selv når de er små. Når det gjelder oppvask er det ikke verdens undergang, men det er håpløst hvis problemet er mer alvorlig. Vi kommer aldri videre. 

TS

Anonymkode: c4deb...01f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Min mann gjør også svært lite her i huset. Eg har ein svært krejvande jobb, tene mest pengar, kjem heim seint veldig sliten og svolten. Eg er ofta stressa til randen av vanvidd og har ingenting eg klarer å gi når eg kjem heim. Han arbeide kveld, står opp i tolv tida og gjør "ingenting" heile dagen før han løpe ut i siste liten for å ikkje komma for seint til jobb. Det er frustrerande, eg orker ikkje å ta oppvasken etter den eine seine vakten etter den andre. Er det så vanskelig å vaska opp før han drar på jobb? Dersom eg nevne at han burde vaska opp får han angst og blir handlingslamma i tre dager etterpå. I går krangla vi om at han ikkje gjør nokk husabreid, eg måtte "gi han fri" i dag for å ikkje knekka han psykisk.

Det er som å bu med eit stort barn. Han har hyperkinetisk forstyrrelse. Det er fryktelig vanskelig å bu med ein mann som har ADHD. Eg føler meg ufølsom og usikker på kor mykje krav eg kan stilla til han. Det er stort sett eg som vaske alt her i huset, dersom eg ikkje vaske do blir ikkje doen vaska. Eg grøsse over tanken på om han budde for seg sjølv, det hadde sikkert sett ut som narkorede. Prioriteringane hans er dataspilling, noko eg faktisk også synest er fantastisk artig men det kjem ikkje først.

Når det er sagt så elsker eg han skikkelig høgt, han er flink til å laga mat og er veldig kjærlig mot meg. Vi er knyta til kvarandre på ein heilt spesiell måte. Han er fryktelig morosam og sjarmerande, godt selskap.

For å unngå sånne kranglar har eg akspetert at det er eg som styre skuta i forholdet og dirrigere korleis stemninga i huset er. Difor prøve eg etter beste evne å velja vekk sånne samtalar og fokusera på noko anna. Eg vil ikkje bruka den lille tida vi har på krangling om husarbeid.

Du gjorde ikkje noko galt.

 

Anonymkode: fcf0a...950

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dag hadde vi en diskusjon om en ren bagatell. Jeg kom hjem med barna, og der er oppvaskbenken og -kummen full av oppvask etter middagen i går (jeg jobbet sent). Jeg har tatt husarbeidet alene i mange år, og det har vi diskutert mange ganger. Nå har jeg lenge gitt opp å diskutere det, men jeg irriterer meg så mye innvendig for tiden at jeg har bestemt meg for å ta det opp oftere.

Uansett. Slik gikk samtalen:

Jeg: Jeg hadde satt pris på om du tar oppvasken etter dere når jeg er borte. I dag måtte jeg ta den mens jeg lagde middag.

Han: Ja, men jeg rydder også i dette huset. Forskjellen på oss er at jeg bare gjør det, jeg klager ikke.

Jeg: Jeg sier ikke at du aldri rydder. Men at det blir enklere hvis oppvasken er tatt om kvelden.

Han: Jeg tar oppvasken etter deg også i blant. Jeg gjør mye i dette huset.

Jeg: Nå prøvde jeg å si fra på en grei måte. Det er ikke en stor ting. Jeg vil ikke ha en prinsipiell krangel eller høre om noe jeg ikke gjorde i fjor.

Han: Det var i forrige uke.

Jeg: Jeg skulle ønske jeg kunne ta opp noe som irriterer meg uten at du må kontre.

Han: Jeg må også få lov til å si fra om det som irriterer meg.

Jeg: Ja, men da er det mest konstruktivt om du gjør det når det faktisk skjer. 

--

Det er ikke sant at han må ta oppvasken etter meg. Det forekommer aldri, for det er alltid jeg som tar den. Jeg vet det, for jeg legger meg aldri uten at den er tatt. Unntaket er når jeg er borte, som i går. Jeg hadde blitt fornøyd dersom han bare hadde svart: "Ja, sorry, jeg burde ha tatt den". Nå gikk det slik, han er sur på meg, og kommer til å være stille og furten resten av dagen minst (snakker av erfaring). 

Hva gjorde jeg galt?

Anonymkode: c4deb...01f

Vi har fått en regel om å ta opp ting som irriterer innen et døgn. På den måten kan ingen av oss komme en uke etterpå å klage på en sak når noen tar opp noe annet.

Følte ofte at typen sparte på og tok opp ting da han selv ble konfrontert med andre ting. Da gjerne en og to uker etter den hendelsen. 

Anonymkode: 557be...fa5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Sidsel
Skrevet (endret)

Problemet er muligens at han føler at det er du som bestemmer hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og når det skal gjøres. På den måten har han aldri en sjanse til å gjøre noe godt eller riktig, bare strekke seg håpløst mot kravene dine. Da vil han oppleve lite mestring, og dine påminnelser vil oppfattes som mas. Jeg synes du skal sette deg ned med ham og bli enige om hvilke oppgaver i huset som trengs å gjøres, og hvor ofte, og evt. når de skal gjøres. Om han mener at det ikke trengs å støvsuges før det knaser når man går på gulvet, så er det faktisk en mening som er like gyldig som din! Kanskje dere kan finne et kompromiss. Det  ikke være støvfritt og helt ryddig hele tiden. Bli enig med ham om hva som faktisk trengs å gjøres, og vær åpen for at det kan bli annerledes enn du har sett for deg hittil. Deretter kan dere fordele oppgavene. Og så la han bestemme når hans del av oppgavene skal gjøres. Om han helst vil gjøre oppvasken fra i går mens du lager middag (det pleide min ex å gjøre!), så la han gjøre det, det er hans oppgave som han kan gjøre som han vil.

I eksemplet du forklarer så har du på egenhånd funnet på en regel om at oppvasken skal tas på kvelden, og så tar du han i å ha brutt regelen. Ikke har han vært med på å lage regelen, og han visste neppe om den heller. Da er det ikke så rart om han blir defensiv.

Endret av Sidsel

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mann gjør også svært lite her i huset. Eg har ein svært krejvande jobb, tene mest pengar, kjem heim seint veldig sliten og svolten. Eg er ofta stressa til randen av vanvidd og har ingenting eg klarer å gi når eg kjem heim. Han arbeide kveld, står opp i tolv tida og gjør "ingenting" heile dagen før han løpe ut i siste liten for å ikkje komma for seint til jobb. Det er frustrerande, eg orker ikkje å ta oppvasken etter den eine seine vakten etter den andre. Er det så vanskelig å vaska opp før han drar på jobb? Dersom eg nevne at han burde vaska opp får han angst og blir handlingslamma i tre dager etterpå. I går krangla vi om at han ikkje gjør nokk husabreid, eg måtte "gi han fri" i dag for å ikkje knekka han psykisk.

Det er som å bu med eit stort barn. Han har hyperkinetisk forstyrrelse. Det er fryktelig vanskelig å bu med ein mann som har ADHD. Eg føler meg ufølsom og usikker på kor mykje krav eg kan stilla til han. Det er stort sett eg som vaske alt her i huset, dersom eg ikkje vaske do blir ikkje doen vaska. Eg grøsse over tanken på om han budde for seg sjølv, det hadde sikkert sett ut som narkorede. Prioriteringane hans er dataspilling, noko eg faktisk også synest er fantastisk artig men det kjem ikkje først.

Når det er sagt så elsker eg han skikkelig høgt, han er flink til å laga mat og er veldig kjærlig mot meg. Vi er knyta til kvarandre på ein heilt spesiell måte. Han er fryktelig morosam og sjarmerande, godt selskap.

For å unngå sånne kranglar har eg akspetert at det er eg som styre skuta i forholdet og dirrigere korleis stemninga i huset er. Difor prøve eg etter beste evne å velja vekk sånne samtalar og fokusera på noko anna. Eg vil ikkje bruka den lille tida vi har på krangling om husarbeid.

Du gjorde ikkje noko galt.

 

Anonymkode: fcf0a...950

Kjenner meg godt igjen i denne ...

Anonymkode: fc636...02f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, Sidsel skrev:

Problemet er muligens at han føler at det er du som bestemmer hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og når det skal gjøres. På den måten har han aldri en sjanse til å gjøre noe godt eller riktig, bare strekke seg håpløst mot kravene dine. Da vil han oppleve lite mestring, og dine påminnelser vil oppfattes som mas. Jeg synes du skal sette deg ned med ham og bli enige om hvilke oppgaver i huset som trengs å gjøres, og hvor ofte, og evt. når de skal gjøres. Om han mener at det ikke trengs å støvsuges før det knaser når man går på gulvet, så er det faktisk en mening som er like gyldig som din! Kanskje dere kan finne et kompromiss. Det  ikke være støvfritt og helt ryddig hele tiden. Bli enig med ham om hva som faktisk trengs å gjøres, og vær åpen for at det kan bli annerledes enn du har sett for deg hittil. Deretter kan dere fordele oppgavene. Og så la han bestemme når hans del av oppgavene skal gjøres. Om han helst vil gjøre oppvasken fra i går mens du lager middag (det pleide min ex å gjøre!), så la han gjøre det, det er hans oppgave som han kan gjøre som han vil.

Jeg har helt gitt opp å finne en løsning på det der. Nå nøyer jeg meg med å ta opp en liten ting i blant. Vi har forsøkt å fordele oppgaver, sette opp lister, avtale fast vaskedag. Det er ingenting av det som virker. Hvis vi tar oppvasken, så er det slik at den faktisk må bli tatt om kvelden. Det er en ting jeg ikke gidder å diskutere, så jeg gjør det bare. Er ikke oppvasken tatt om kvelden er det uansett jeg som står og lager frokost og matpakker blant middagskjelene dagen etter, og det orker jeg ikke. Men denne ene lille saken tenkte jeg at jeg kunne ta opp. Og sånn gikk det...

Anonymkode: c4deb...01f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Du gjorde ingenting galt, TS.

Jeg synes det var en fin måte du sa i fra på.

Jeg har det akkurat likedan med min datter på 17 år som bor hjemme enda. Hun bruker akkurat samme kveruleringsteknikk på meg som din mann bruker, altså bruker ting imot meg hva jeg enn sier til henne. Er til å bli gal av. Hun kan endevende huset imens jeg er på jobb, og ser ikke behovet i at det trengs å ryddes og at jeg kanskje hadde blitt et bedre menneske å forholde meg til om jeg hadde kommet hjem til ryddig kjøkkenbenk, eller at det slang jakker og sko og skitne sokker og tallerkner i sofaen.

Gleder meg til hun flytter ut og skal klare seg selv og til den dagen hun innser at hun ikke har gratis hushjelp lengre.

Hvis noen har råd til både meg og TS , så blir jeg takknemlig.

 

Anonymkode: d6b8c...2db

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
5 minutter siden, Sidsel said:

Problemet er muligens at han føler at det er du som bestemmer hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres og når det skal gjøres. På den måten har han aldri en sjanse til å gjøre noe godt eller riktig, bare strekke seg håpløst mot kravene dine. Da vil han oppleve lite mestring, og dine påminnelser vil oppfattes som mas. Jeg synes du skal sette deg ned med ham og bli enige om hvilke oppgaver i huset som trengs å gjøres, og hvor ofte, og evt. når de skal gjøres. Om han mener at det ikke trengs å støvsuges før det knaser når man går på gulvet, så er det faktisk en mening som er like gyldig som din! Kanskje dere kan finne et kompromiss. Det  ikke være støvfritt og helt ryddig hele tiden. Bli enig med ham om hva som faktisk trengs å gjøres, og vær åpen for at det kan bli annerledes enn du har sett for deg hittil. Deretter kan dere fordele oppgavene. Og så la han bestemme når hans del av oppgavene skal gjøres. Om han helst vil gjøre oppvasken fra i går mens du lager middag (det pleide min ex å gjøre!), så la han gjøre det, det er hans oppgave som han kan gjøre som han vil.

Nå er det jo faktisk snakk om en voksen mann, ikke et lite barn.. Sorry altså, men jeg orker ikke dille med voksne mennesker som bør skjønne at oppvasken bør tas så snart som mulig og søpla bære ut før den går selv for at de skal få en "mestringsfølelse". Hva med å faktisk ta ansvar og gjøre disse oppgavene uten å mases på? Det har jeg sagt til min mann, vil du ha medbestemmelsesrett? Fint, den kommer når du tar ansvar! Gidder du ikke ta ansvar for husarbeid blir gjort, så får du bare tåle å bli kommandert rundt og bli snakka til som en unge....

Anonymkode: 12b73...60f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sidsel
Skrevet (endret)
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det jo faktisk snakk om en voksen mann, ikke et lite barn.. Sorry altså, men jeg orker ikke dille med voksne mennesker som bør skjønne at oppvasken bør tas så snart som mulig og søpla bære ut før den går selv for at de skal få en "mestringsfølelse". Hva med å faktisk ta ansvar og gjøre disse oppgavene uten å mases på? Det har jeg sagt til min mann, vil du ha medbestemmelsesrett? Fint, den kommer når du tar ansvar! Gidder du ikke ta ansvar for husarbeid blir gjort, så får du bare tåle å bli kommandert rundt og bli snakka til som en unge....

Anonymkode: 12b73...60f

Haha, det er jeg jo helt enig i, og jeg er glad jeg er ferdig med min ex som tok oppvasken mens jeg lagde middag! Men noe må man jo finne på, noe må de prøve på disse stakkars damene som har fått barn med noen barnslige latsabber av noen mannfolk. Men TS har tydeligvis allerede prøvd på det forslaget mitt, all ære til henne!

Endret av Sidsel

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

 

1 minutt siden, Sidsel skrev:

Haha, det er jeg jo helt enig i, og jeg er glad jeg er ferdig med min ex som tok oppvasken mens jeg lagde middag! Men noe må man jo finne på, noe må de prøve på disse stakkars damene som har fått barn med noen barnslige latsabber av noen mannfolk.

Ja, for selv om jeg ikke sier det til ham er det akkurat det jeg mener at han er: Lat. Han har ikke lyst til å gjøre husarbeid, og derfor vrir han seg unna den diskusjonen gang på gang. Men jeg har liksom ikke så LYST til å gjøre husarbeid selv heller. Hadde han levd alene kunne han gjort så lite han ville, men vi har barn som må ha rene klær, jeg synes det er noe drit å måtte vaske opp kjelene for å få lagd middag den dagen. 

Men det var kanskje dumt å bruke husarbeideksempelet, for jeg ville egentlig diskutere diskusjonsformen. Jeg vil ha en annen kommunikasjon. Fordi det er sånn også når vi diskuterer andre temaer, og jeg ikke kan ha et samliv hvor jeg ikke har lov til å si hva som plager meg.

Anonymkode: c4deb...01f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Det er jo frustrerende å diskutere med noen som står klar med en haug motargumenter så snart de sniffer en diskusjon i lufta. Mannen var slik før, at i stedet for å høre på hva jeg sa sto han og lagde motargumenter, hvilken som helst egentlig, for å forsvare seg selv eller vinne diskusjonen. Han har blitt bedre, men det tok mange runder og grundige forklaringer før han skjønte problemstillingen. 

Anonymkode: 12b73...60f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nuttery

Jeg har ikke noe annet enn å si at sånn har jeg det og, TS. Gjerne også på andre ting. Jeg har til slutt bare gitt opp å si fra om noe plager meg eller om jeg blir lei meg for noe, fordi når jeg tar opp noe så får jeg alltid «men DU...» tilbake. Slik at mitt problem blir nøytralisert. 

Min mann tar omtrent aldri opp noe som plager ham med mindre jeg sier noe, da har han plutselig et par ting på listen. Jeg har forsøkt å få ham til å si fra hva som plager han «på eget initiativ» flere ganger, helst der og da. Men det nytter ikke....

Du er ikke alene om å ha det slik.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Mitt råd er: Lev livet. Fyll det med nok innhold til å gi faen i kjøkkenbenken. 

Anonymkode: 4185e...565

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Sidsel

Det kan bli enklere om du  tydeliggjør at du hører hva han sier, da vil han kanskje føle at han blir hørt, og kanskje føle mindre behov for å kverulere. Sånn feks:

Du: Jeg hadde satt pris på om du tar oppvasken etter dere når jeg er borte. I dag måtte jeg ta den mens jeg lagde middag.

Han: Ja, men jeg rydder også i dette huset. Forskjellen på oss er at jeg bare gjør det, jeg klager ikke.

Du: Ja, jeg setter pris på de tingene du allerede gjør, og jeg legger merke til det. Men akkurat nå gjaldt det oppvasken, når jeg ikke er hjemme på kvelden er det fint om du tar den.

Han: Jeg tar oppvasken etter deg også i blant. Jeg gjør mye i dette huset.

Du: Ja, det har jeg lagt merke til, og jeg setter pris å det når du gjør det. Men jeg hadde satt pris på om du i tillegg kan ta oppvasken på kvelden når jeg ikke er hjemme.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo frustrerende å diskutere med noen som står klar med en haug motargumenter så snart de sniffer en diskusjon i lufta. Mannen var slik før, at i stedet for å høre på hva jeg sa sto han og lagde motargumenter, hvilken som helst egentlig, for å forsvare seg selv eller vinne diskusjonen. Han har blitt bedre, men det tok mange runder og grundige forklaringer før han skjønte problemstillingen. 

Anonymkode: 12b73...60f

Her tar jeg gjerne en detaljert forklaring til framgangsmetode... ;)

10 minutter siden, Nuttery skrev:

Jeg har ikke noe annet enn å si at sånn har jeg det og, TS. Gjerne også på andre ting. Jeg har til slutt bare gitt opp å si fra om noe plager meg eller om jeg blir lei meg for noe, fordi når jeg tar opp noe så får jeg alltid «men DU...» tilbake. Slik at mitt problem blir nøytralisert. 

Min mann tar omtrent aldri opp noe som plager ham med mindre jeg sier noe, da har han plutselig et par ting på listen. Jeg har forsøkt å få ham til å si fra hva som plager han «på eget initiativ» flere ganger, helst der og da. Men det nytter ikke....

Du er ikke alene om å ha det slik.

Ja, da kondolerer jeg, Nuttery. I hvert fall hvis du har hatt det sånn i så mange år og blitt så frustrert som jeg. Jeg vurderer stadig oftere om jeg kan bli i dette forholdet. Sånn har det blitt når det er umulig å korrigere kursen han bestemmer for oss. Sånn føler jeg det. 

Anonymkode: c4deb...01f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Og likevel påstår de at det er menn som er så herlig direkte, løsningsorienterte og ukranglete...

Anonymkode: 1ca3b...b1d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
13 minutter siden, Sidsel skrev:

Det kan bli enklere om du  tydeliggjør at du hører hva han sier, da vil han kanskje føle at han blir hørt, og kanskje føle mindre behov for å kverulere. Sånn feks:

Du: Jeg hadde satt pris på om du tar oppvasken etter dere når jeg er borte. I dag måtte jeg ta den mens jeg lagde middag.

Han: Ja, men jeg rydder også i dette huset. Forskjellen på oss er at jeg bare gjør det, jeg klager ikke.

Du: Ja, jeg setter pris på de tingene du allerede gjør, og jeg legger merke til det. Men akkurat nå gjaldt det oppvasken, når jeg ikke er hjemme på kvelden er det fint om du tar den.

Han: Jeg tar oppvasken etter deg også i blant. Jeg gjør mye i dette huset.

Du: Ja, det har jeg lagt merke til, og jeg setter pris å det når du gjør det. Men jeg hadde satt pris på om du i tillegg kan ta oppvasken på kvelden når jeg ikke er hjemme.

Men nå skal jeg lufte min egen vrange side, sånn for balansens skyld. 

Jeg gjør altså alt husarbeidet. Og når jeg leser det du skriver der, så tenker jeg at ja, jo, tja, det ser riktig så pedagogisk og fint ut, men IKKE FAEN om jeg har tenkt å lyve og si at jeg setter pris på ting han faktisk ikke gjør når jeg selv ikke hører et kvekk selv om at jeg er flink eller grei, selv om han legger seg i en seng der sengetøyet har blitt skiftet av meg, har på seg klær som har blitt vasket av meg, har spist mat som har blitt handlet (og som regel også laget) av meg. Der går grensen.

Huff.

Anonymkode: c4deb...01f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her