Han er FOR snill...

[Gjest Ruskesara]

Samboeren min er verdens snilleste, bærer meg på gullstol og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Han overøser meg med komplimenter, vet ikke hvilket ben han skal stå på for å gjøre meg til lags, vasker, lager mat - i det hele tatt, så er han vel det alle kvinner drømmer om i en partner? At han i tillegg er kjekk, trofast med en god stilling, er respektert av venner og i lokalsamfunnet burde vel egentlig gjort at jeg hadde klamret meg til ham og takket alle høyere makter for at han er min...

Men det at jeg aldri møter noen motstand, at jeg alltid får viljen min gjør meg slem. Det er akkurat som om jeg prøver å fremprovosere en reaksjon hos ham, få ham til å gi meg noe å bryne meg på. Men det skjer jo ingenting da heller - han ser bare ut som en ulykkelig hundevalp med triste øyne og prøver ENDA mer å gjøre meg til lags.

Er det bare meg det er noe galt med, eller er det flere som har opplevd noe tilsvarende?

Takknemlig for innspill.

[Gjest Gjest]

Samboeren min er verdens snilleste, bærer meg på gullstol og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Han overøser meg med komplimenter, vet ikke hvilket ben han skal stå på for å gjøre meg til lags, vasker, lager mat - i det hele tatt, så er han vel det alle kvinner drømmer om i en partner? At han i tillegg er kjekk, trofast med en god stilling, er respektert av venner og i lokalsamfunnet burde vel egentlig gjort at jeg hadde klamret meg til ham og takket alle høyere makter for at han er min...

Men det at jeg aldri møter noen motstand, at jeg alltid får viljen min gjør meg slem. Det er akkurat som om jeg prøver å fremprovosere en reaksjon hos ham, få ham til å gi meg noe å bryne meg på. Men det skjer jo ingenting da heller - han ser bare ut som en ulykkelig hundevalp med triste øyne og prøver ENDA mer å gjøre meg til lags.

Er det bare meg det er noe galt med, eller er det flere som har opplevd noe tilsvarende?

Takknemlig for innspill.

han er en tøffel som elsker deg. Elsker du ham? Det virker nesten ikke slik, men at du er med han fordi han er en fantastisk mann og samboer.

[Gjest Gjest]

Høres ut som forholdet mangler passion...

[Gjest hare]

dersom han har egne meninger og kan stå for dem vil jeg si at han er drømmemannen.

men jeg synes du peker på litt feil ting: han har ingen motstand fordi han er en fantastisk gentleman?

så jeg spør fremfor å svare: er problemet at han ikke har egne selvstendige meninger, eller at han er fantastisk snill?

uansett svar så er det ingen grunn for deg å bli slem.

[Rosalie]

Min eks gav meg aldri motstand, og det gjorde at jg oppførte meg som ei rettelig heks. Å alltid få viljen sin er direkte pyton.

[Gjest Iah]

Min eks gav meg aldri motstand, og det gjorde at jg oppførte meg som ei rettelig heks. Å alltid få viljen sin er direkte pyton.

Jeg mister rett og slett respekten for slike mennesker, og jeg kan umulig være sammen med en mann jeg ikke respekterer.

[Gjest Gjest]

Samboeren min er verdens snilleste, bærer meg på gullstol og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Han overøser meg med komplimenter, vet ikke hvilket ben han skal stå på for å gjøre meg til lags, vasker, lager mat - i det hele tatt, så er han vel det alle kvinner drømmer om i en partner? At han i tillegg er kjekk, trofast med en god stilling, er respektert av venner og i lokalsamfunnet burde vel egentlig gjort at jeg hadde klamret meg til ham og takket alle høyere makter for at han er min...

Men det at jeg aldri møter noen motstand, at jeg alltid får viljen min gjør meg slem. Det er akkurat som om jeg prøver å fremprovosere en reaksjon hos ham, få ham til å gi meg noe å bryne meg på. Men det skjer jo ingenting da heller - han ser bare ut som en ulykkelig hundevalp med triste øyne og prøver ENDA mer å gjøre meg til lags.

Er det bare meg det er noe galt med, eller er det flere som har opplevd noe tilsvarende?

Takknemlig for innspill.

Jeg vil si det er deg det er noe galt med.

[Gjest Maxtor]

Min eks gav meg aldri motstand, og det gjorde at jg oppførte meg som ei rettelig heks. Å alltid få viljen sin er direkte pyton.

Enig. Gi og ta, ikke bare få...blir for kjedelig.

[~white lady~]

Samme her. Jeg er sammen med en tøffel. Nettopp det har fått meg til å vurdere å gå flere ganger...

Grunnen? Jeg hater meg selv når jeg oppfører meg som ei bitch, og når jeg ser hvordan jeg sårer han. Men istedenfor å ta igjen så ser han bare tilbake på meg med triste hundeøyne, og begynner å unnskylde seg. Og da blir jeg iallefall rasende! (Det sier seg selv at når jeg har pms så er det knapt levelig for mannen...)

[Hanselot]

Samboeren min er verdens snilleste, bærer meg på gullstol og vet ikke hva godt han skal gjøre for meg. Han overøser meg med komplimenter, vet ikke hvilket ben han skal stå på for å gjøre meg til lags, vasker, lager mat - i det hele tatt, så er han vel det alle kvinner drømmer om i en partner? At han i tillegg er kjekk, trofast med en god stilling, er respektert av venner og i lokalsamfunnet burde vel egentlig gjort at jeg hadde klamret meg til ham og takket alle høyere makter for at han er min...

Men det at jeg aldri møter noen motstand, at jeg alltid får viljen min gjør meg slem. Det er akkurat som om jeg prøver å fremprovosere en reaksjon hos ham, få ham til å gi meg noe å bryne meg på. Men det skjer jo ingenting da heller - han ser bare ut som en ulykkelig hundevalp med triste øyne og prøver ENDA mer å gjøre meg til lags.

Er det bare meg det er noe galt med, eller er det flere som har opplevd noe tilsvarende?

Takknemlig for innspill.

Høres ikke ut som en drømmeprins dette i grunn. At endel kvinner tror det er dette de er ute etter får være så, men jeg tviler på at disse typene passer for andre enn jenter som liker å ha kontroll og som liker å utnytte gutter til egen fordel.

[MissStiles]

Kjæresten min er også altfor snill. Han ville nok gjort alt for meg. Men det har aldri slått meg å utnytte det. Da ville jeg nok fått skikkelig dårlig samvittighet. Det gjelder å gi og få på samme måte.

[Gjest Diane]

Jeg takler ikke mannfolk som ikke gir meg utfordring. Det er fullt mulig å være snill, og å elske noen, uten å være enig i ett og alt til stadighet. Min første eks var veldig glad i meg, men han var så forbaska opphengt i hva jeg mente om alt. Hvis vi hadde en krangel, endte det som regel med at han ga seg. Jeg får ikke stor respekt for mennesker som ikke tør å stå ved synspunktene sine. Jeg kan selv forandre mening, men da har jeg gjerne reflektert en del på forhånd. Han gjorde det bare for å tilfredsstille meg. Det blir kjedelig og forutsigbart i lengden.

Jeg husker at jeg testet ham med noen ganske sære eksempler, bare for å se hvor langt han kunne gå... Han ville egentlig ikke ha barn på x antall år, men jeg spurte: "Hvis jeg vil ha unger om for eksempel 2 år, hadde du gått med på det?" Ja, det hadde han... På det tidspunktet var vi, til informasjon, 18! OMG... Det var ikke særlig oppløftende, og det var den manglende personligheten som gjorde at jeg fikk nok.

Endret 17. februar 2010 av Diane

[Gjest Diane]

Samme her. Jeg er sammen med en tøffel. Nettopp det har fått meg til å vurdere å gå flere ganger...

Grunnen? Jeg hater meg selv når jeg oppfører meg som ei bitch, og når jeg ser hvordan jeg sårer han. Men istedenfor å ta igjen så ser han bare tilbake på meg med triste hundeøyne, og begynner å unnskylde seg. Og da blir jeg iallefall rasende! (Det sier seg selv at når jeg har pms så er det knapt levelig for mannen...)

OOOOOOOOMG, kan ikke fordra det der.

[Gjest M27]

OOOOOOOOMG, kan ikke fordra det der.

Lyst på pikk eller? :gjeiper:

[Gjest Diane]

Lyst på pikk eller? :gjeiper:

Hahahhaa!

[Gjest M27]

Hahahhaa!

=> =>

[Stillest vann]

Er det bare meg det er noe galt med, eller er det flere som har opplevd noe tilsvarende?

Takknemlig for innspill.

Det er ikke (bare) deg. Jeg har vært den typen, og det har ødelagt flere forhold. I mitt tilfelle handlet det om at jeg glemte/ikke skjønte at jeg er den viktigste personen i livet mitt.

[Gjest Diane]

=> =>

For et underverk av en illustrasjon, nesten sånn at jeg blir imponert, altså.

[Gjest Diane]

Det er ikke (bare) deg. Jeg har vært den typen, og det har ødelagt flere forhold. I mitt tilfelle handlet det om at jeg glemte/ikke skjønte at jeg er den viktigste personen i livet mitt.

Av nysgjerrighet: Hvordan opplevde du den rollen? Prøvde du å forandre deg underveis, og sa noen av damene at det gikk for langt? Skyldes det dårlig selvtillit, usikkerhet, eller hva er greia?

[Gjest Gjest]

Er det rart menn blir frustrert. Er jo helt umulig å tilfredstille dere damer nå tildags. Ene dagen skal man være snill som et lam, og andre dagen streng etc.

Ting hadde blitt mye lettere hvis dere damer kunne lært å si hva dere vil i stedet for å hele tiden snakke i koder.