Trampe er på tjukken!

[Anglofil]

For en opplevelse, det høres vanvittig tøft ut!

 

Mvh Yvonne

[Millimani]

 

 

Det var jordmorskifte 22:30, og en siste undersøkelse viste nesten ni cm, veldig tøyelig. Jordmor ønsket meg lykke til, og det kom en ny jordmor inn. På dette tidspunktet endret fødselen min seg fullstendig, og lite ante jeg hvor stor betydning en jordmor faktisk har. Denne nye jordmoren var lite til stede inne på fødestua. Jeg lå med ni og en halv cm fra 23 – 04:00. Disse timene er litt blurry for meg. På et tidspunkt sluttet epiduralen å fungere, og anestesilegen kom inn igjen for å fikse det, og det fikk hun/han (???) til. Jordmor var til stede innimellom, kom og sjekket meg og snakket om en kant som sto igjen før det var full åpning. Jeg hadde nedpress som bare det, men ingen kjempestor trykketrang. Jeg spurte hva jeg skulle gjøre, og fikk da beskjed om at jeg godt kunne presse litt lett sammen med rien om jeg hadde lyst. Lyst? Men hva med den kanten, kan man liksom presse da? Jaja, jeg presset litt jeg, og jordmor sjekket og roste meg for at jeg var så flink til å puste. Så forsvant hun igjen. 

 

Da klokka var 04:20 bestemte jordmor seg for at jeg skulle over på rygg, og begynne å presse.  Hun og legen diskuterte om kanten var borte, og den ene mente at den var borte mens den andre mente at den fortsatt var der. Jeg måtte presse mens de holdt hånda oppi der og kjente på denne kanten, som tydeligvis ikke ville bort. Det var himla vondt, men det var en lettelse å faktisk ha noe konkret å gjøre. Jeg presset og presset. To leger var til stede, og den ene av dem tok etter hvert over for jordmoren. Tøyde i nedkant av skjeden, holdt hånda oppe på denne kanten og ba meg presse. Så endret alt seg på nytt igjen. Legen sa at jeg fikk ti minutter til med pressing, og så skulle hun hjelpe meg litt. Hjelpe meg – hva vil det si? Jeg presset og presset, og følte at alt vrengte seg der nede, men ingenting skjedde. De gjentok gang på gang hvor god jeg var til å presse, hvor sterk jeg var til tross for lang fødsel og hvor flink jeg var, men jeg fikk ingen informasjon om det hadde noen effekt. Hvor mye var igjen? Så de noe? Hva skjedde der nede egentlig? Jeg ante ikke. Jeg kunne ha ligget og presset mye lenger enn jeg gjorde, jeg var ikke SÅ sliten, men plutselig fikk jeg beskjed om å vente. 

 

Legen forlot rommet noen minutter, og kom tilbake med en tang. Hun begynte å sette bedøvelsessprøyter på meg, og stakk gjentatte ganger. Jeg fikk, for andre gang i løpet av fødselen, fullstendig panikk. Tang?? Hvorfor? Det er det seriøst verste jeg kunne tenke meg. Er det ingen annen utvei? Er det noe galt med babyen? Ingen ga noen som helst informasjon om noen ting. Legen ga beskjed om at hun skulle sette tanga, jeg skulle bare puste. Å puste når man har så store smerter er fullstendig umulig. Jeg var fullstendig bedøvd, men det er umulig å bedøve så mye at man ikke kjenner noe så stort som blir regelrett stappet opp der. De som har sett en slik tang vil skjønne hva jeg mener. Den er STOR, og ser ut som om den egentlig er et torturinstrument av noe slag. På dette tidspunktet var kroppen min tatt over av panikk, jeg hylte og skrek og gråt og ba om at de skulle la være. Mannen, som hadde vært sterk og trygg hele fødselen, fikk fullstendig nok av både lydene og synet av dette, og sank ned i en stol ved hodeenden min. Selv med de enorme smertene jeg hadde da kan det ikke ha vært bedre for ham. Det blir som om man plutselig er til stede i en skrekkfilm. I tillegg kunne mannen fortelle at legen og jordmor hadde stått og diskutert høyt hvor det var riktig å plassere tanga, i forhold til hvor fontanellene lå. De var tydelig uenige, kunne mannen fortelle. Den ene mente at fontanellene lå "klokka ett", mens den andre mente "klokka tre". Det er jo ganske stor forskjell på de to plasseringene, og jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk med meg akkurat denne diskusjonen. Mannen skjønte jo at en feilplassering av tanga kan bli fatalt, og her står det medisinske personalet og diskuterer foran den fødende....  

 

Den eneste fordelen med tang er at det går fort, så bare noen minutter etter at den var satt sa det svupp, og jeg kjente en snodig følelse før jeg plutselig fikk babyen min opp på magen. Han var født 05:30 – 12 timer etter riene smalt til. Han lå helt stille, ga ikke en lyd fra seg og så vettskremt ut. Jeg så nok akkurat like vettskremt ut, og da jeg møtte blikket til mannen så han også livredd ut. Hvorfor skrek han ikke? Hva var galt? Han så nesten død ut der han lå. Så begynte han å røre på hendene, og flyttet blikket litt, og vi kunne konstatere at han levde. Barnelegen ga ham 9/10 på apgar etter ett minutt, noe som i følge barselspleierne er usedvanlig bra for en tangforløst baby. Jeg ble sydd, jeg hadde utrolig nok sluppet unna med en liten rift som krevde et par sting, og et klipp. Det sto litt verre til med lillebror, som hadde kutt og merker etter tanga. I tillegg hadde tanga sittet litt skeivt, og klemt på en nerve i ansiktet hans, så han slet med å åpne det ene øyet, og hadde en tydelig skeivhet i munnen. Frykten man føler når man ser at barnet sitt er skadet etter fødselen - den frykten unner jeg ingen å kjenne på. Både jeg og pappaen var livredde for at lillebror var permanent skadet. Vi så jo hvor skjev han var, og det hjalp ikke at legene og jordmor gratulerte og klappet i hendene. Så kom det en reddende engel i form av en barnelege. Han tok seg svært god tid til å forklare hva som hadde skjedd, hvilken nerve som var berørt og at han var nesten sikker på at dette kom til å forsvinne relativt fort. Han var det første virkelig beroligende mennesket vi hadde møtt på et par timer, og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene. 

 

Dagen etter dro vi hjem. Lillebror tar puppen fint, skjevheten har stort sett gitt seg og sårene hans har grodd bra. Det ser ut til at han ikke har fått noen varige men. Han bare spiser og sover og er ufattelig nydelig!

 

Fødselen, som jeg har vært redd for fra før jeg ble gravid, ble akkurat det jeg hadde fryktet mest. Jeg kunne brukt mye tid på å lure på hvorfor det gikk som det gikk, hvorfor jeg ikke fikk til å presse ham ut selv, hva som hadde skjedd dersom jeg slapp å bytte jordmor midt i. Jeg er veldig glad for at det er over, og jeg er veldig glad for at vi på forhånd hadde bestemt at dette blir siste barnet vårt. Å bli gravid en gang til tør jeg rett og slett ikke. Nå skal vi bare fokusere på familien vår, og kose oss med lillebror. Han er bare skjønn! :hjerte:

 

Vi fikk tilbud om samtale, og de skulle da finne et tidspunkt denne uka, og ringe. De ringte i dag, men jeg tok ikke telefonen. Satt og ammet, og telefonen var ikke innen rekkevidde..

Jeg tror ikke jeg har noe særlig lyst til å dra inn dit igjen og snakke med de igjen. Jeg føler fortsatt at deler av fødselen er sånn ute-av-kroppen-opplevelse. Gjorde jeg virkelig det der? Skjedde det?! Nei, jeg har ikke lyst til å sitte på et kontor med den legen og den jordmora. Jeg vil heller legge det bak meg. Bare jeg får kroppen i orden, stingene gror og puppene får stabilisert seg så går dette sikkert helt fint.

 

Litt av en historie. Kan skjønne det var tøft!! Er det lov å klage på jordmora på et tidspunkt, - be om å få en annen? Jeg har ingen erfaring med dette, og vil heller aldri ha det, - men det må du iallfall nevne på samtale med dem senere. At du ikke var fornøyd med siste jordmora. Det er veldig lurt å "få det ut"...ikke sant? Bare fortelle alt sammen slik du følte det. 

[Trampe]

Jeg syns jeg har fått det ut både til mannen og nære venninner. Snodig nok hadde min beste venninne akkurat samme jordmor, og hun hadde bare gode ord å si om henne. Hun ble oppfordret til å prøve mange forskjellige fødestillinger, for eksempel. Kanskje hun hadde en dårlig dag på jobben...

Lille har hatt et par dager der han kun vil sove oppå meg på dagtid, og han bruker lang tid på å finne roen om natta etter måltid. Han gråter ikke i det hele tatt, men trykker og kaver og grynter. Det høres ut som et fjøs til tider

Og så har han fortsatt ikke fått navn. Alle spør, og jeg aner ikke hva jeg skal svare. Han må jo få navn snart. Det er jeg som holder igjen... Mannen vil at vi skal gå for det eneste alternativet vi faktisk liker begge to, og det er jo logisk det da, men ett eller annet holder meg tilbake. Det er jo bare teit, for jeg har ingen bedre alternativer. Men det er en stor avgjørelse, syns jeg. Han skal tross alt ha navnet resten av livet sitt.

[fionel]

Jeg syns jeg har fått det ut både til mannen og nære venninner. Snodig nok hadde min beste venninne akkurat samme jordmor, og hun hadde bare gode ord å si om henne. Hun ble oppfordret til å prøve mange forskjellige fødestillinger, for eksempel. Kanskje hun hadde en dårlig dag på jobben...

Lille har hatt et par dager der han kun vil sove oppå meg på dagtid, og han bruker lang tid på å finne roen om natta etter måltid. Han gråter ikke i det hele tatt, men trykker og kaver og grynter. Det høres ut som et fjøs til tider

Og så har han fortsatt ikke fått navn. Alle spør, og jeg aner ikke hva jeg skal svare. Han må jo få navn snart. Det er jeg som holder igjen... Mannen vil at vi skal gå for det eneste alternativet vi faktisk liker begge to, og det er jo logisk det da, men ett eller annet holder meg tilbake. Det er jo bare teit, for jeg har ingen bedre alternativer. Men det er en stor avgjørelse, syns jeg. Han skal tross alt ha navnet resten av livet sitt.

Navn er vanskelig ja! Viktig å være helt fornøyd med valget, som du sier han skal ha det for alltid

[Trampe]

Jeg var sånn da storebror skulle få navn også. Vinglet frem og tilbake, til eksen ga opp og bare ba meg om å si ifra når jeg hadde bestemt meg. Det sto mellom to navn da, og jeg kalte ham først det ene den ene dagen, og så det andre den andre dagen, men ble ikke klokere... Til slutt bestemte jeg meg for det ene, konfererte med eksen, han var enig, men da jeg skulle melde inn navnet meldte jeg inn det andre. Jaja Nå kunne han selvsagt ikke ha hett noe annet, og jeg er veldig glad for at det ikke ble det andre alternativet.

Mamma vet hva det eneste alternativet vårt er, og hun likte det ikke, så jeg tror kanskje jeg er litt farget av hennes syn. Teit av meg, men jeg vil jo at hun skal like navnet på barnebarnet sitt... Jeg burde ikke bry meg så mye om det, jeg vet.

Kanskje jeg skulle sette en tidsfrist. Innen torsdag, da er han to uker gammel. Da bør han jo hete noe annet enn lillebror, stakkar.

[Saltsild]

Jeg syntes også navn er veldig vanskelig. Vi tror vi har bestemt oss, men jeg har ombestemt meg litt plutselig (har ikke sagt det til samboer da  )

[juliane]

Navn er kjempevanskelig! Min kusine og mannen brukte fem måneder etter fødsel (!) på å finne og offentliggjøre navn på den første, det er LITT i overkant syns jeg. Nummer to er vel 4 mnd nå, og der har de i alle fall sagt et navn de lurer på, det er jo ikke så verst til å være dem. Så du har fremdeles litt tid på deg!

 

Dumt at mammaen din ikke liker det eneste alternativet da! Det er derfor jeg er så skeptisk til å fortelle folk rundt oss hvilke navn vi tenker på, for jeg vil jo helst ikke høre at de ikke liker det. Er mye lettere å skyte ned et navn før fødsel enn når man kommer med babyen og sier at han heter Xander Chrisander Franz. Broren min likte absolutt ingen av navnene jeg tenkte på før jeg kom til det som har stått øverst på lista lenge nå, og det er klart at det påvirker valget litt. Vi har derfor bare sagt det til de aller nærmeste, og hvis vi forandrer mening er jeg neimen ikke sikker på at vi forteller familien om det heller...

[Dyregod]

Nå har jeg lest fødselshistorien din, det må ha vært en veldig tøff opplevelse! Skjønner godt at du vil legge det bak deg...

Godt du har en frisk og flott gutt i hvert fall!

Det er vanskelig med navn. Vi valgte å ikke fortelle noen hva vi hadde tenkt å velge på begge barna fordi vi ikke ville ha noe påvirkning fra noen siden det er vår avgjørelse. Svigermor prøvde å få det ut av oss og sa :jeg looover å ikke si noe om hva jeg mener... Men vi sa ingenting. Rett etterpå nevnte mannen et annet navn og da sa hun: Nei huff, det navnet var IKKE fint...

[Trampe]

Ikke sant. Det er jo sånn at uansett hvilket navn man velger så vil noen like det og noen ikke like det. Svigermor er nysgjerrig, men hun har ikke sagt et negativt ord og kommer garantert ikke til å si noe negativt uansett hva navnet blir. Mamma er mer kritisk av seg, og har alltid en mening om alt og alle....

[Trampe]

Lillebror har enda en sove-på-mamma-dag. Så koselig, og så slitsomt Det er varmt her i dag, og man skal jo ikke klage på varmen, men en liten kropp er jo sykt varm jo! Jeg pupper han litt, han sovner, så ligger han på brystet en stund før jeg prøver å legge han i vogga. Der sover han i et kvarter før han begynner å småklage, og vil opp igjen. Hvis han kommer opp på brystet igjen sovner han som oftest igjen. Hvis jeg lar han ligge i vugga klager han, småsutrer og syns veldig synd på seg selv før han begynner å gråte skikkelig etter 20 minutter eller så. Han er tålmodig han her, men han blir sint når tålmodigheten tar slutt

Ellers har vi det fint. Lillebror gråter veldig lite, spiser veldig mye og har lange våkenperioder der han bare kikker seg rundt. Jeg er fortsatt ikke så sliten at jeg ikke ligger og nyter synet av ham om natta Det er merkbart mindre søvn, men jeg tåler det godt så langt. Puppene har gått seg til, så nå er ikke amming så sykt vondt mer. Det lønte seg å bite sammen tennene! Jeg venter fortsatt på at resten av kroppen skal slutte å være vond og teit. Sårskorpa må ha løsnet, for det tok seg plutselig opp blødningsmessig her, men det betyr jo også at det snart er over. Håper jeg. Bare stingene kan gå også snart. Det er ikke så vondt i stingene mer, men jeg har plutselig begynt å kjenne symfysevondt igjen. Jeg må visst google litt og evt få en fysiohenvisning eller noe. Bekkenet skulle liksom bli bra etter fødsel! Men det må da ordne seg det også...

Endret 6. juli 2015 av Trampe

[Dyregod]

Lillebror har enda en sove-på-mamma-dag. Så koselig, og så slitsomt Det er varmt her i dag, og man skal jo ikke klage på varmen, men en liten kropp er jo sykt varm jo! Jeg pupper han litt, han sovner, så ligger han på brystet en stund før jeg prøver å legge han i vogga. Der sover han i et kvarter før han begynner å småklage, og vil opp igjen. Hvis han kommer opp på brystet igjen sovner han som oftest igjen. Hvis jeg lar han ligge i vugga klager han, småsutrer og syns veldig synd på seg selv før han begynner å gråte skikkelig etter 20 minutter eller så. Han er tålmodig han her, men han blir sint når tålmodigheten tar slutt

Ellers har vi det fint. Lillebror gråter veldig lite, spiser veldig mye og har lange våkenperioder der han bare kikker seg rundt. Jeg er fortsatt ikke så sliten at jeg ikke ligger og nyter synet av ham om natta Det er merkbart mindre søvn, men jeg tåler det godt så langt. Puppene har gått seg til, så nå er ikke amming så sykt vondt mer. Det lønte seg å bite sammen tennene! Jeg venter fortsatt på at resten av kroppen skal slutte å være vond og teit. Sårskorpa må ha løsnet, for det tok seg plutselig opp blødningsmessig her, men det betyr jo også at det snart er over. Håper jeg. Bare stingene kan gå også snart. Det er ikke så vondt i stingene mer, men jeg har plutselig begynt å kjenne symfysevondt igjen. Jeg må visst google litt og evt få en fysiohenvisning eller noe. Bekkenet skulle liksom bli bra etter fødsel! Men det må da ordne seg det også...

Det er visst nesten viktigere å trene seg opp etter fødsel etter bekkenløsning enn i graviditeten,sa fysio. Så jeg skal trene på gruppetimer for nybakte mødre ca 6 uker etter fødselen.

[Trampe]

Jeg har mista rumpa mi! :overrasket: Den er helt borte altså. Flat og hengete. Der får jeg for å ha sittet på den uten å røre meg noen steder i to måneder. Men at den skulle bli SÅNN...? Jeg som alltid har hatt bra rumpe som kompensasjon for en lite pen mage, nå er rumpa mi helt bortevekk

Jeg som hater å trene. Nå har jeg visst ikke noe valg! Må google rumpeøvelser tror jeg...

[Nautika]

Gå tur i oppoverbakker med barnevogna er vel ikke så aller verst rumpetrening?

Hvordan går det med navnevalget for lillebror?

[Trampe]

Lillebror hater vogna enn så lenge, men jeg må bare fortsette å prøve. Rumpa må på plass igjen, jeg kan ikke gå rundt og drasse på denne hengerumpa!

Navnevalg ja... Fortsatt ikke noe vi prater om. Dagene går liksom bare, uten at vi har nevnt det. Og det er meg det står på. Han foreslo et navn i uke 12, og jeg har ikke noe bedre forslag. Det er noen navn jeg liker bedre, men han har gode grunner og negative assosiasjoner og slikt, så de funker ikke. Dermed er vi tilbake til der han foreslo. Det er et klassisk, pent navn som ingen kommer til å rynke på nesa av. Men hvorfor ikke, liksom? Har ingen gode grunner til det heller. Jeg må få ut fingeren, jeg vet!!!

[malicious]

Go for it! Vi satte oss som mål å finne navn innen vi dro fra barsel. Og det klarte vi. Skal sies jeg var i tvil, men det ville jeg ha vært med alle navn. Nå liker jeg navnet veldig godt

[Dyregod]

Jeg har også fått hengerumpe... Det er så kjipt. Men forhåpentligvis går det seg til med litt trening. Huden på magen er også veldig slapp. Det blir vel litt bedre, men hadde det sist også da jeg ble gravid igjen etter 15 mnd.

[Nautika]

Det tok litt tid før jeg ble fortrolig med navnet vi valgte også, selv om det var øverst på lista mi Tror man rett og slett må smake på navnet en stund før det kjennes riktig

[Trampe]

Magen er stygg og blir stygg, så det har jeg bare godtatt. Det var storebror som herpa den fullstendig, det svangerskapet ødela magen. Har brukt noen år på å godta det, men mannen min er fantastisk og elsker kroppen min uansett, så han har hjulpet mye på selvtilliten i forhold til magen. Den henger mer nå enn før jeg ble gravid, men jeg har jo en del kilo igjen, og så er det bare to uker siden fødsel også. Pen blir den ikke, men den blir nok litt bedre enn nå. Med noen situps får jeg den nok tilbake til der den var før dette svangerskapet.

Men rumpa irriterer meg! Den var smashing, helt sant Jeg er ikke interessert i å gi slipp på rumpa mi...

[Trampe]

Jeg drømmer så mye ekkelt for tida. Drømte ingenting da jeg gikk gravid, men nå tar det helt overhånd. I natt for eksempel våkna jeg med et rykk. Da drømte jeg at jeg hadde latt ei venninne låne lillebror på et kjøpesenter, hun skulle bare holde og kose litt mens jeg gikk i noen butikker. Så hadde hun lagt ham fra seg i garasjen! Det var snø, han var helt blå og iskald. Jeg fant han etter å ha leita lenge, og prøvde å kjempe meg mot bilen for å få varme der, men kom meg ikke av flekken...

I går natt drømte jeg at det var ett eller annet jeg på liv og død måtte gjøre uten at lillebror kunne være med, noe jeg ble tvunget til å gjøre, så jeg ammet lenge og lot han være sovende på hotellrommet alene mens jeg dro ut for å fikse det jeg måtte fikse. Plutselig var det gått mange timer, og jeg var helt hysterisk med tanke på at lillebror garantert lå og gråt helt alene, og det var min feil.

Like greit at jeg sover lite når jeg drømmer så ekkelt

[Trampe]

Jeg er helt nyforelska for tida kjenner jeg. Jeg har en fantastisk mann! At han var en god pappa visste jeg jo fra før, han var allerede pappa da jeg ble kjent med ham, men han er så myk og kosete og herlig med lillebror. Leker og tuller og koser masse. Synger og nynner og ligger tett inntil. Og så er han så fantastisk mot meg også. Man føler seg jo ikke akkurat på topp rent kroppslig i barseltida, jeg hater virkelig barselkroppen. Hater speilbildet, blødningene og vondtene. Da er det usannsynlig godt å ha en mann som drar meg inntil seg akkurat som han gjorde før, kysser i nakken min, viser at han virkelig elsker meg og sier gjentatte ganger hver dag at han syns jeg er vakker. Og sexy. Han behandler meg ikke noe annerledes enn før jeg ble gravid, og han driter en lang marsj i barselkroppen. Det er som om jeg ikke har vært igjennom et svangerskap nettopp, som om kroppen min er akkurat som før. Og det verste av alt er at det funker! Jeg hater speilbildet litt mindre hver gang han sier det, for jeg ser at han virkelig mener det.

Min McDreamy