Kevin fikk bare leve i fem dager

Her er historien om vår lille nydelige Kevin som er Høyt Elsket og Dypt Savnet.

Kevin ble født Søndag 7 desember kl 07:38 på Føden på Haukeland Sykehus.

Han var en stor og flott gutt som veide 4350 gram og var 52 cm lang. Han hadde masse mørkt hår. En nydelig plugg. Vi var så lykkelige.

Ingen ante da at Kevin bare skulle leve noen dager. Alt var så perfekt. Kevin oppførte seg som nyfødte flest . Vi var blitt foreldre for tredje gang til atter et nydelig barn. Gleden var ubeskrivelig stor.

Etter 4 timer på Føden fikk vi komme inn på Sykehus Hotellet på Barselloftet.

Der har vi vært etter de to andre fødslene også , så det var veldig gledelig da fødselen og alt gikk bra så vi fikk komme dit . Det er bare de som har hatt en ukomplisert fødsel som får tilbud om å bo der. En annen forutsetning for også å komme dit er at barnet må være helt friskt . Vi bestod alle kriteriene med glans..

Vi stor koste oss der de to første døgnene . Ingenting tydet på at Kevin var syk. Han sov ,spiste og var våken om hverandre. Alt tydet på at alt var normalt. Han kastet opp litt i ny og ne , men det er normalt for nyfødte sa Jordmødrene .Det husker jeg Markus og Othilie også gjorde da de var nyfødt , så vi tenkte ikke noe mer på det. Han hadde ikke avføring etter det første døgnet . Jordmødrene sa at det også er normalt , det kan ta opptil to døgn før det kommer, så vi tenkte ikke noe mer på det heller . Neste morning skulle barnelegen komme til Barselloftet og ha rutine - kontroll på alle de nyfødte . Jordmødrene beroliget oss med at Legen kunne ta en litt grundigere sjekk på Kevin da , hvis det ikke kom noe avføring i løpet av natten .

Neste morning kom , men ikke noe avføring. Barnelegen skulle ha kontrollen klokken 09:00 . Kevin var da akkurat fylt to døgn. Barnelegen var litt forsinket så Jordmødrene begynte å undersøke Kevin selv. De mente han så litt slapp ut og at vi ikke kunne vente på barnelegen. Det var da det hele begynte . Vår lykkelige tilværelse ble omgjort til et ufattelig mareritt .I hui og hast ble vi kjørt i ambulanse til Barneklinikken. Haukeland er som kjent et veldig stort Sykehus med mange bygninger over et stort område . Det var for langt å gå og Kevin måtte ha øyeblikkelig hjelp.

På Barneklinikken ble Kevin undersøkt grundig med ultralyd og røntgen.

De hadde problemer med å sette inn veneflone fordi blodet hans hadde tyknet. De stakk , stakk og stakk.. Etter lang tid klarte de tilslutt å treffe en blodåre. Nå fikk han væske intravenøst for han var litt uttørket da han ikke hadde spist så mye det siste døgnet Det var forferdelig for meg som nybakt mamma å stå å se på det som skjedde med vår lille Kevin. For bare noen timer siden var vi i lykkerus etter å ha fått en velskapt og frisk gutt . Nå var lykkerusen byttet ut med fortvilelse og angst for hva som kom til å skje…

Foreløpig var jeg alene der , altså uten Jostein. Sykepleierne var enestående . De tok veldig godt vare på meg , det skal sies. Men jeg savnet veldig mannen min. Mange Leger og sykepleiere løp frem og tilbake med masse ledninger og utstyr som skulle festes på Kevin. Det var utrolig nervepirrende å stå der alene og se på .

Jostein måtte vente på barnevaktene til Markus og Othilie . Det tok litt tid før han kunne komme. .

Legene fant ikke ut av hva som var galt i magen til lille Kevin med hverken ultralyd eller røntgen. De valgte å operere han for så å lete etter problemet under operasjonen…

De fant da ut at det var blitt betennelse i tykktarmen der avføringen hadde stoppet opp. Kevin fikk nå utlagt tarm . Tarmen skulle få hvile . Den første operasjonen var overstått .

Kort tid etter operasjonen fikk vi komme inn til han . Det var tungt å se han da. Han hadde rykninger i hele kroppen . Legene forklarte at det var hjernens reaksjon på at den ikke hadde kontakt med resten av kroppen pga av at Kevin var så ned dopa av flere forskjellige medisiner…

På grunn av de sterke medisinene greide han ikke å puste selv, han var koblet til en respirator .

Jeg var livredd for hvordan det ville gå med Kevin .Jostein prøvde hele tiden å være positiv , det er han kjent for å være ,positiv og glad. Når kvelden kom reiste Jostein hjem til Markus og Othilie, og jeg ble igjen. Jeg sov på Sykehus Hotellet.

Fikk sove litt , men det var utrolig vanskelig .

Rundt klokken syv neste morning (onsdag 10 desember) våknet jeg brått av at det banket hardt på døren. Det var ei Jordmor som sa at de hadde ringt fra Barneklinikken . Kevin var blitt veldig dårlig , vi måtte komme med en gang. Det var en sjokkmelding. Jeg sov nesten fremdeles og var helt i ørska . Husker at jeg gikk helt rundt meg selv , prøvde å finne mobilen for jeg måtte ringe Jostein . Jeg var helt skjelven og begynte å gråte, klarte nesten ikke å slå nummeret hans . Slo feil flere ganger for jeg måtte forte meg. En ambulanse stod nede å ventet på meg, så jeg kunne komme meg kjapt til Barneklinikken.

Legen sa at Kevin hadde det ikke bra . Kevin svarte ikke på medisinene han fikk.

De ville operere han en gang til. Mange tanker raste gjennom hodet , spesielt da Legen spurte om vi ville døpe Kevin på Sykehuset før neste operasjon. Da ble jeg skikkelig redd. Det var som å få et slag i magen . Da var liksom dommen gitt… følte jeg… for meg var det som han sa at Kevin ikke ville overleve .

Kevin ble operert en gang til. De fjernet en god del av tykktarmen. Han fikk også utlagt tarm et sted til. Nå hadde han utlagt tarm to steder.

Etter denne operasjonen fikk han masse væske i kroppen.

Nyrene begynte å svikte så det kom ikke noe væske ut av kroppen , bare masse inn.Hele kroppen hans var helt hoven og hard.

Legene sa han hadde nesten doblet vekten sin pga all væsken.

Denne dagen satt vi for det meste ved sengen hans og passet på. Legen sa at nå kunne vi bare ta en time av gangen.

Jostein overnattet på Sykehus Hotellet sammen med meg denne natten.

Tidlig neste morgen ( torsdag 11 desember) ringte de fra Barneklinikken . Kevin var blitt enda dårligere og vi måtte komme med engang . Da vi kom , mottok vi den ufattelige triste beskjeden. Legen sa at nå kunne de ikke gjøre mer for vår lille Kevin. Nå ble han bare dårligere og dårligere hele tiden.

Vi gråt, gråt, gråt og gråt…helt ubeskrivelig . Fortvilelsen var stor , angsten større men sorgen vi følte var størst.

Vi kunne velge selv når de skulle koble ifra respiratoren . En ubeskrivelig avgjørelse..å bestemme hvilken klokkeslett våres sønn skulle dø på. Min mamma kastet seg på flyet med engang hun fikk beskjed om at Kevin ikke ville overleve. Vi valgte å vente med å koble ifra til hun kom , så hun kunne få møte barnebarnet sitt før han døde. Det var også godt for meg å ha noen fra min side der...Jeg kommer opprinnelig fra Hønefoss,hele familien min bor på Østlandet.

Legene mente hun ikke kom til å rekke det for nå gikk det plutselig veldig raskt nedover . De mente at det var stor fare for at Kevin kunne dø før vi rakk å koble ifra respiratoren. Blodtrykket sank betraktelig. . Men heldigvis rakk hun det . Hun fikk hilse på vår nydelige lille skatt. Hennes åttende barnebarn…

Foreldrene til Jostein var også kommet. Kevin er dems tredje barnebarn.

Vi kontaktet Osvald Instebø, pastoren i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen. Han kom med en gang og var med oss hele tiden. Det var utrolig godt å ha han der. Han ba og sang for Kevin. Han sang flere sanger blant annet ”min båt er så liten” , ”Ingen er så trygg i fare ” og en sang vi Pinsevenner synger i barnevelsignelser .Det var ekstra godt at han sang denne sist nevnte sangen. Han sang så fint …

Vi fikk en vakker stund med lille Kevin..

Kl 15:30 koblet de ifra respiratoren .Jeg fikk holde han mens de koblet ifra.Det var grusomt å sitte med Kevin i armene å bare vente på at han skulle død. Det var ingenting vi kunne gjøre. Vi ante ikke når han skulle ta sitt siste åndedrag....Etter et kvarter klarte han ikke å puste lenger , den lille kroppen hans hadde vært igjennom for mye. Så døde han tappert i mine armer . Han var så vakker . Han så så fredfull ut. Mamma og Pappas skatt.

Vi fikk vaske og stelle han selv . Det var utrolig tungt , men allikevel så godt å få gjøre det selv.

Så koste vi masse med han . Det var så godt å klemme han uten alle ledningene. Det så ut som han bare sov , det var så vanskelig å forstå at han var død. Ubevisst støttet vi fortsatt nakken hans. Bysset forsiktig...

Det var utrolig vanskelig å gå ut av rommet…uten han , og uten at han levde. Nå var det over. Jeg klarte ikke å tenke at nå skulle jeg stryke han på kinnet for siste gang. Måtte hele tiden stryke på nytt og på nytt.

Forrige gang vi gikk ut av rommet var det med et håp om at alt skulle gå bra. Men nå kunne vi ikke håpe mer , nå var han død.

Jeg ville ikke gå ut , ville være sammen Kevin for alltid...Han var jo babyen min som ble født for bare fem dager siden...en mor forlater ikke barnet sitt. Jeg forstod ikke at han var død...at jeg aldri skal få se han vokse opp. En del av meg døde den dagen sammen med Kevin....

Vi fikk tilbud om å bo en natt til på Sykehus Hotellet , men vi dro hjem . Orket ikke å være der . Vi ville hjem til Markus og Othilie .

Å reise hjem fra Sykehuset uten Kevin var utrolig vanskelig .

Det var dette som skulle være et av vårt og Kevins første høydepunkter, å komme hjem for første gang .

Tirsdag 16 desember dro vi tilbake til Haukeland for å kle på Kevin klærne han skulle ha på seg i kisten. Et strikkesett tanten hans hadde strikket.

Det var hentesettet han skulle ha hatt på seg den dagen han skulle ha kommet hjem. Det var så godt å se han igjen. Han var så vakker der han lå inne på Kapellet . Det så fortsatt ut som han bare sov.

Han hadde et helseteppe rundt seg og så ut som nyfødte flest. Det var så godt å få løfte han opp og holde han i armene mine igjen. Jeg hadde savnet han sånn....Han var blitt så kald etter å ha ligget på kjølerommet. Morsinstinktet mitt skrek at jeg måtte varme han.Jeg tok tak rundt de små kalde føttene hans å prøvde å massere de varme...men jeg måtte til slutt innse at det var til ingen nytte...han var jo død.

Han ble så fin da vi tok på han klærne .

Osvald Instebø og Anne Grethe (begravelses agenten vår) var med oss .Hun har opplevd det samme som oss , hennes nyfødte gutt ble bare 11 dager. Det var godt å ha noen der som visste hvilken dyp smerte vi hadde og som kunne gråte med oss. Det var så godt å ha de begge to der. Osvald sang så fint . Det ble så verdig.

Vi tok Kevin med oss hjem. Han skulle være hos oss til begravelsen neste dag. Det var så godt , og det føltes så riktig å ha han hjemme. En ubeskrivelig situasjon. Markus gav han en bil og Othilie gav han en bamse. Dette skulle han ha med seg i kisten. Vi holdt han og koste med han. Fikk god tid til å ta farvel , i rolige kjente omgivelser , hjemme i vår egen stue.

Min familie fra Østlandet kom for å være med i begravelsen. Det var utrolig godt at det lot seg gjøre, at de fikk fri fra jobb og skole. Det var jo midt i uka og på kort varsel.

Onsdag 17 desember kl 10:30 hadde vi begravelse i Os kirke . Vi ordnet mest mulig selv.Vi bestilte blomster til pynting av Kirken.Vi hadde med oss egen pianist , solist og teknikere . Lagde sang heftene selv og valgte alle sangene selv.Begravelses agenten vår hjalp til med pyntingen med blomstene vi hadde bestilt.Hun tok seg av alle blomsterkransene som kom fra andre og satte de rundt kisten og nedover midtgangen.Hun ordnet det vakkert rundt kisten med et nydelig kisteteppe som kisten stod på. Hun gjorde det så fint.

Det var rørende for oss å se at så mange kom, at så mange brydde seg. Vi hadde åpen kiste så alle skulle få se vår nydelige lille Kevin. Han var så vakker .Ingen grunn til å gjemme han under et kistelokk . Vi hadde stor trang til å vise han frem , som alle stolte foreldre vil. Osvald Instebø hadde begravelsen og han var enestående. Noen av sangene vi sang var de Osvald sang for Kevin på sykehuset. Vi sang også godnatt sangen jeg synger for Markus og Othilie..."Gud er bare god mot meg"... den sangen har Kevin hørt mange ganger da han lå trygt inni magen min.

Midt i begravelsen gav vi alle anledning til å komme frem til kisten for å se på lille Kevin og ta farvel med han .Vi spilte cd’n til Carola der hun synger barnesanger mens folk gikk frem , det ble så vakkert.

Ved avsluttningen av begravelsen la jeg og Jostein et hvitt kisteteppe over han. Etter vi kysset han farvel for siste gang dekket vi til ansiktet hans med et hvitt tørkle.Tilslutt la jeg og Jostein lokket på Kisten som vi skrudde igjen med fire bolter. Det var utrolig trist og tungt .

Da vi skulle gå ut var det Jostein som bar kisten . Han var en stolt nybakt pappa, som med et knust hjerte bar sin egen sønn til graven.

Kevin ble gravlagt på Kuventræ . En ny gravplass som tilhører Os Kirke. Det er fullt på den opprinnelige kirkegården. Kuventræ ligger noen minutters kjøring fra Os Kirke. Vi måtte kjøre i begravelsesfølge. Vi kjørte Kevin selv i vår bil. Vi hadde kors på taket , så andre folk skulle skjønne hvorfor vi kjørte sakte. Det var en god følelse å kjøre han selv. Nå var vi hele familien samlet , alle fem , i vår egen bil.

Vår tapre lille elskede Kevin fikk en vakker og verdig begravelse.

Nå i etter tid har vi fått vite fra Haukeland at Kevin var helt frisk inntil han ble født. Fra blodprøver av Kevin har de klart å dyrke frem en bakterie som han ble smittet av under fødselen.

En bakterie som er i fødselskanalen. En bakterie som er helt normal og som skal være der. Alle mennesker har den i kroppen både menn og kvinner. Alle barn blir utsatt for bakterien når de blir født , men vanligvis tåler alle den. Noen barn tåler den ikke …der i blant vår lille Kevin. Det har blitt forsket på hvorfor noen barn ikke tåler den, men det er ingen som har funnet noe svar på det . Denne bakterien sprer seg på samme måte som hjernehinnebetennelse. Den går i blodet , slår ut organer i kroppen og starter infeksjoner. I lille Kevin sitt tilfelle startet det en infeksjon i tykktarmen. Derfor hadde han ikke avføring. Deretter spredde det seg raskt. Blant annet begynte nyrene å svikte.

Dette er historien om vår elskede lille Kevin som bare fikk leve i fem dager.

Det er fortsatt ufattelig for oss at dette har skjedd oss . Vi tar livet som en selvfølge.

Vi har lært nå at livet er så skjørt , at vi må ta godt vare på hverandre og elske hverandre . Vi vet aldri når vi eller våre kjære skal forlate denne verdenen.

Det føles godt for oss å fortelle om han....

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese hele historien om vår elskede lille Kevin

Klem fra Birgitte

På linken under kan du se bilder av Kevin. Der har jeg også skrivd historien om Kevin men noe kortere enn det jeg har skrivd her + at vi har lagt ut bilder....her på forumet er ikke det lov.

Det føles godt å vise han frem.....

http://www.snartgravid.com/plassen/showthr...64&page=1&pp=10

Kjære deg.

Nå har jeg grått meg igjennom innlegget ditt.

Ingenting jeg sier kan trøste deg, og derfor gir jeg deg bare en varm klem.

Tårene triller her også...

Som Barbie sier; ingenting vi sier kan trøste, derfor gir jeg deg også en god klem :trøste: og takker det for at du minner oss på hvor skjørt livet er!

:trøste:

Jeg har ingen ord, dette var virkelig tragisk.

Finner ikke ord. Tårene renner her...

Sender mine varmeste tanker til dere alle.

For en utrolig trist historie

Håper du, mannen og de andre barna finner styrke og trøst hos hverandre.

En varm hilsen til dere alle :trøste:

Tårene var mange da jeg leste dette, det er jo helt forferdelig det dere har måttet oppleve. Har ikke ord :trøste:

En klem fra meg også, utrolig trist å høre om dette.

Godt å høre at dere har en menighet, venner og familie som er der sammen med dere.

Stakkars dere som har opplevd dette. Man aner fred og ingen fare - og så slår tragedien ned......... Ord blir overflødige.

Det var både godt og vondt å lese det du har skrevet. Ubeskrivelig vondt fordi du og din mann nå har vært gjennom det værste foreldre kan oppleve - å miste et barn. Godt å lese fordi du er flink til å sette ord på opplevelsen........... Flott at du vil dele dine tanker med oss her inne.

Sender dere mange varme klemmer og tanker.

Ta godt vare på hverandre i sorgen - og ta den tiden dere trenger for å komme gjennom dette. :klem2:

Takk for at du deler din historie med oss. Jeg føler så inderlig med deg, og ønsker deg det beste i denne vanskelige tiden.

:klem2:

Tårene trillet uten stans da jeg leste den fryktelig triste historien din. Min dypeste medfølelse med dere alle. Dere har opplevd det vi alle frykter mest av alt. Det er sant at livet er skjørt. Takk for påminnelsen. Jeg skal gå å kysse mine to små som jeg er så glad for! Det er midt i alt godt å høre at dere fikk god hjelp og støtte da dette skjedde, og at dere hadde en "god" (misforstå meg rett) begravelse for veslegutten. Det er godt å få tro at ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare! Gud velsigne dere!

Ord blir så fattige. Tårene triller og jeg husker at jeg leste dødsannonsen i BT og tenkte på hvor urettferdig verden kan være. Nå har det kommet meg enda nærmere, siden du delte din historie her med oss. Takk for at du fortalte, og for at du deler med oss noe som for oss som ikke har opplevd slikt er helt ufattelig.

Dere virker som helt fantastiske mennesker som kan klare en slik påkjenning. Håper alt går bra med dere tross alt.

Ord blir så lite, kan bare si at jeg kommer til å ha dere i tankene mine i lang tid fremover.

Philippa

Ååå...så ufattelig trist..... herregud. Jeg har ikke ord, og ikke flere tårer.

Stakkars stakkars dere. Kan ikke annet enn sende en trøsteklem. :trøste:

huff så trist... som hos de andre,så renner tårene..

sender masse tanker....

Har heller ikke ord.

Utrolig flott og modig gjort avdeg og dele historien om Kevin her. Nå føles det som om jeg kjente ham litt

pass godt på hverandre

Tenker på dere i sorgen... :trøste:

Nå har jeg lest innlegget ditt, og har måttet stoppet opp å tørket tårer mange ganger. Utrolig rørende skrevet, og jeg takker for at du delte denne historien med oss. Håper også du får det litt bedre av å få skrevet ned tankene dine.

Håper det går bedre for deg og familien din framover og at dere klarer å hjemme et lite rom for Kevin i hjertene deres.

Føler med deg i sorge.

Mange klemmer fra Merete. :trøste:

Jeg vil bare si at jeg tenker på dere.. :trøste:

Klemmer

Så utrolig trist. Jeg føler med deg.

:trøste:

Uendelig trist..

Du skriver så fint om lille Kevin. Måtte dere finne trøst hos hverandre, du og din mann.

Ikke glem de andre to små...