Skal snart dø!

HEI

Ikke lett og skrive dette, men trenger et utløp for mine følelser. Fikk beskjeden ingen vil ha sist torsdag. Kreften har kommet tilbake, og i så store mengder at det ikke er noe mer å gjøre. Så jeg skal dø, 19 kanskje 20 år gammel. Hvor er rettferdigheten i dette??

Har innsett at jeg skal dø, og takler det ganske greit. Det som gjør vondt er å se hvordan de rundt meg tar det. Hvordan de oppfører seg.

Har nettopp kommet hjem fra et besøk hos en god kamerat (han er 25). Vært venner i 3-4 år, og har hatt veldig god kontakt. Dagen i går derimot var helt andrerledes. Han hadde tydligvis store problemer med å takle sistuasjonen. Livredd for å være alene med meg. Vi reiste til en kamerat, for å se film. Greit nok det, men selv der satt han seg langt mulig unna meg. Fikk ingen klem som jeg pleier, ble lagt på gjesteromet. (har liggi på madrass på rommet hans før)Selv om det kanskje ikke var det værste...! Møtte ikke blikket mitt, ble mange underlige tomrom når han skulle prøve å komme på noe å si. Hadde mest lyst til å bare skrike. Tvinge han til å forholde seg til det og takle det. Er vel bedre at han prater med meg nå, enn etter jeg har gått bort? Sa til han at jeg ikke taklet at han var så stille, snakket det bort og sa han var trøtt. klokka var 12. Har ikke lyst til å miste han.. er redd for at han trekker seg bare mer unna . Absolutt det værste med å dø, er hvordan de andre oppfører seg. Nesten bedre å dø brått, selv om jeg er takknemmelig for den tiden jeg får til å ta farvel, og gjøre ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre.

VOndt å se hvordan broren min tar det...har det vist sikkelig fælt, og får jo litt følelsen at det er jeg som gjør dette mot han...vet jo jeg ikke bør tenke sånn, men lett å gjøre det.

Noe som plager meg er, det faktum at jeg aldri har hatt en ordentlig kjærste, ingen å være helt nær. Ingen som vet mine innerste tanker..Ingen å holde rundt meg og få meg til å føle meg trygg. Ingen å elske, ingen som elsker meg...Høres veldig sentimentalt bull shit ut, men føler meg ikke som et helt menneske. Har ikke opplevd det de fleste tar som en selvfølge. Er ensom.

Tiden, vet jo ikke hvor lang tid det er snakk om. svulsten hadde blitt 20 cm, på 2 mnd, og lå å pressa på lever og nyrer. Trengte ikke vokse så fort videre, kunne stagnere litt. Men vet liksom ikke hvor god tid jeg har til å gjøre det jeg vil gjøre. Vil ut å reise. Til østen. Så vil jeg besøke tante, og hoppe i fallskjerm. Og håper å leve til etter bursdagen min, og til kameraten min(han jeg nevnte i stad).

Vel ... vet ikke hva jeg ønsker av dere, men godt å få ut litt tanker. Tømme hodet litt.

Så hilsen fra meg til alle dere!

Carpè diem!

Maja

Dette var trist...

Det må vere vondt å ikke få den nærheten av de du er mest glad i, når ikke alt er som det skal.Når man er dødssyk og ikke har lenge igjen å leve.

Men kammeraten din lider. Fordi han har fått høre at en god venn av han er syk. Han trenger litt tid for å svelge den dårlige nyheten.

Jeg hadde en gang en oldefar som jeg var svært glad i. Når jeg fikk høre han var syk og ikke hadde lenge igjen å leve Ble jeg innesluttet og besøkte han ikke så ofte som jeg burde.Dette angrer jeg i ettertid på...

Men jeg håper inderlig at kammeraten din forandrer seg, og at han inser at du er syk og at han må behandle deg som en venninne. Og ikke tenke så mye på at du er syk.

*en god varm klem til deg!*

Kan du ikke føre dagbok på denne tråden, sånn at vi får vite hvordan du har det?

Om du trenger støtte så får du det her..

1212[ Dette Innlegg er endret av: Guess What! den 2002-05-19 16:14 ]

Kjære Maja

Finner ikke ord - er ingen ord som hjelper.

Men - jeg er her, sender deg mange, gode varme tanker og klemmer. Holder deg i hånda.

Helt sikkert vondt å se og føle hvordan omgivelsene reagerer.......men, du sa en ting: "hadde lyst til å skrike ut".....Og da sier jeg: gjør det, skrik ut.....rop ut din fortvilelse, vekk dine omgivelser.

Fortvilet situasjon...... både for deg og dine. Jeg er oppe i samme situasjon sjøl - mor er kreftsyk. Vi (familien) prøver å snakke med henne - men hun vil ikke snakke om det, vi får ikke lov å vise medfølelse.....da avviser hun oss. Vi gjør som "hun vil". Håper dine nærmeste kan "gjøre som du vil".

Jeg tror, og jeg sier tror, at du kanskje må "tvinge fram" en reaksjon jeg...... hos dem du vil ha en reaksjon fra. Jet vet ikke - kjenner deg ikke - men det virker som du vil ha en reasksjon fra venner/familie.

Uansett - du kan hvertfall bruke meg....og hos her inne på KG. Vi skal være her for deg Maja - jeg skal hvertfall være her for deg. Vil du maile meg, så finner du mail-adressen på profilen min.

Varme klemmer til deg Maja

fra meg. *holder rundt deg, leeeeenge*

Dette gjorde meg utrolig vondt å lese. Kan bare gi deg en klem, og håper at du får gjort alt det du ønsker. Hopp i fallskjerm, nyt sommeren så godt som du kan.

*klemmer trist*

Når det gjelder vennen din, så må han få lov å fordøye dette. Jeg hadde en venn som døde. Vi visste det alle sammen at han skulle dø. Det tok tid å takle det for oss som stod han nær. Det var en sorg som ikke visste hvordan vi skulle takle. Han var jo fortsatt der. Og det var liksom ikke lov å sørge enda. Vennen din sørger. Fortell ham at det er greit.

12

*åh* Det du skrev fikk meg til å tenke på lillesøsteren min som døde for snart et år siden. Det var skikkelig trist å lese hvordan kameraten din trekker seg unna, men ulike folk viser sorg og smerte på ulikt vis. Prøv å snakk skikkelig med ham og hvordan du føler det, og forklar ham hva du ønsker.

Forstår at det er mye du ønsker å ha gjort, og det er utrolig urettferdig at en så ung som deg må dø. Husk uansett at familien din elsker deg veldig mye.

Jeg er her dersom du trenger meg...

*stoor klem*12

Kjære deg,

Dette var vondt å høre. Nei, det finnes ingen rettferdighet og livet er irrasjonelt. jeg har en svært nær venninne som også har kreft. Hun får stadig tilbakefall og det eneste vi kan gjøre er å håpe og tro. Jeg synes det har vært vanskelig å være pårørende. Det jeg har mest lyst til å gjøre, kan jeg ikke. Men det har "hjulpet" å hjelpe med praktiske ting. Det er godt når hun ringer og ber meg om hjelp til f.eks å kjøre henne til sykehuset eller bare at vi skal treffes. Tilbyr også selv forskjellige ting og samt at vi bare er sammen uten noen spesiell grunn, for å si det sånn. Vi vil jo også bare være sammen fordi vi er venner og ikke bare fordi kreften er der. Maktesløsheten hos de som står en svært sykt menneske nær, er stor. Kanskje det er det vennen din føler. Prøv å snakk med han og fortell hva du tenker og har behov for.

Vi rundt kan også føle oss veldig klossete i en samtale; hvor mye kan vi snakke om det, må vi bare snakke om det, kan vi spørre om alt, osv. Samtidig så vet jeg at f.eks min venninne har lyst til å prate om andre ting også. Hun er ikke bare kreft. Hun er så masse andre ting også.

Jeg tror også at når vi møter mennesker som har fått vite at de skal dø møter vi også vår egen død og det skremmer. Vi vil ikke tenke på det og lukker oss inne.

Jeg anbefaler deg å gå inn på siden til Norsk Kreftforening. Kanskje du kan finne noe der og kanskje den kan hjelpe din venn også.

Jeg ønsker deg alt det beste og gir deg mange varme tanker og klemmer.

Takker for alle de fine svarene..!

Skal skrive oppdateringer her hvordan ting går..

Tenkte jeg skulle sette meg ned og skrive en lang mail, brv til venen min for å få sagt alt jeg trenger å si på en konstruktiv måte??? synes dere dette er for upersonlig??

Blir liksom usikker på om han i det hele tatt vil være vennen min, sånn han er nå. Virker ikke som han bryr seg i det hele tatt...Men tror og håper det bare er hans måte å takle ting på..!

Vel..Nå blir det mulig en bulgaria tur..! Nyte litt sol og sommer!!

Maja

Eple...

Nå har jeg ingenting fornuftig å si, jeg aner virkelig ikke hva som er best å si nå. Jeg vet det er utenfor min rekkevidde å forstå også, så alt jeg kan gjøre er å gi deg en *skikkelig mose-klem*.

Jeg synes det er en god idè å skrive et brev til kameraten din.

Og du - han vil helt sikkert være kameraten din. Jeg er ganske så sikker på at han bare har det fryktelig vondt akkurat nå, og vet ikke hvordan han skal takle den nye situasjonen.

Det blir ofte litt feil - slik at de pårørende må trøstes, mens man skulle tro det burde vært omvendt?

Jeg tror kanskje han vil sette pris på et brev, kanskje du gjør det lettere for ham å ta kontakt etterpå?

Fortelle ham at det er i orden at han ikke vet helt hva han skal gjøre - fortelle ham at det eneste du ønsker er å ha ham der - om det er det du mener?

Fortsett å bruke KG til å lufte tankene dine om du føler for det.

Mange klemmer,12

Synes sånt er så trist å høre....

Men jeg synes virkelig at vennen din skal få tid til å tenke og føle. Det er nok bare sorg og usikkerhet han føler. Vet hvordan det er å være på sykebasøk hos noen som man vet skal dø.

Alt føles feil å snakke om. Det blir sårt å snakke om fremtid eller morsomme ting man har gjort. Ikke fordi man er redd for å såre den syke, men fordi man vet at denne personen ikke kommer til å være der i fremtiden.

Man har lyst til å gråte, men vil ikke miste troen på mirakler. Overbeviser seg selv om det kan finnes en kur.

Jeg synes at du skal snakke med ham. Fortell hva du føler og hva du forventer av ham. Gi han en klem i stedet for å vente på å få en!

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men tenker på deg og dine!

Så fryktelig trist å høre. Jeg har nesten ikke ord. Synes du er utrolig sterk, og det gjør godt, oppe i det hele, å høre at du har akseptert den situasjonen at du skal dø. Det er beundringsverdig!!

Når det gjelder kameraten din, har han det nok utrolig dårlig. Han vil nok gjerne være sammen med deg hele tiden og prate og trøste, men han får det ikke til. Han jobber mot seg selv... Det er nok heller ikke så lett, for han føler seg nok litt råtten, og ikke god nok venn for deg. La han få litt tid på seg til å venne seg ved tanken...

Håper dere snart får snakke ut. Det tror jeg begge har godt av.

Mange klemmer fra meg!!! Jeg tenker på deg.

uff dette her var så trist å lese!

jeg håper at du får oppleve alle de tingene du vil oppleve!

beundrer for du er så sterk!

*gir deg masse klem* og tenker masse på deg og din nærmeste! jeg tror også at kameraten din er bare sjokkert og han vet ikke hvordan han skal for holde seg til det! prøv å gi ham tid og snakk med ham!

*gir deg enda mer klem*

uff så urettferdig livet er

takk for du delte historien din med oss.

føler meg så teit for probleme mine når jeg leser hvordan andre har det!

synes du er så tøff og sterk, håper at du forsetter med det!

lykke til Maja!

Kjære Maja!

Synes det høres ut som en flott ide å skrive et brev til vennen din. Kanskje du kan skrive det på papir i stede for som mail, for da blir det ikke så uhøytidelig. Tror det kan være lettere for han å forstå hva du ønsker og mener dersom han leser det. Visst du snakker med han kan det være vanskelig for han, fordi han på en måte må svare deg med en gang. Men et brev kan han lese mange ganger, også ta kontakt med deg når han har fått tenkt nok.

Det er både en gave og en byrde å få lov til å forberede seg på at man skal dø. Håper at du får en tid som også er fin, og at du får muligheten til å gjøre noen av de tingene du ønsker å gjøre.

Tenker på deg...12

Du får sikkert høre en masse uff og stakkar nå om dagen, og bevares, du fortjener det også, men du får ikke det fra meg i dag!

Du skal få skryt av meg Maja. For at du er til her og nå. For at du tar deg tid til å skrive på KG, for at du er sammen med dine venner og din familie. Du skal ha skryt for at du har svart på mine innlegg, og for at du har så mye styrke i deg til å fortelle oss hva som skjer med deg! For du er spesiell! Du er et unikt menneske, og det er jeg sikker på at alle rundt deg mener også!

Jeg kjenner deg ikke personlig, vet ikke hvem du er eller hvor du kommer fra. Men jeg tar meg den friheten til å gi deg en god klem over nettet, og forteller deg at akkurat nå, i dette sekund, betyr du aller mest for meg. *klemmmer*

Lykke til videre! 12

Jeg vil bare si en ting: Ikke gi opp om legene har sagt dette! I enkelte tilfeller kan andre behandlingsformer hjelpe.

Fulgte du med kampen til Jan Monrad Tangen? Ifølge legene hadde han 1% sjanse til å overleve - nå er han helt frisk takket være alternativ behandling.

HEi..

Takker for flere fine svar...Vet ikke hvorfor men klarer ikke mobilisere meg for å ta opp kampen med alternativ behandling. Kanskje fordi jeg er litt for realistisk...vet ikke. Har en type kreft som stammer opprinnelig fra skjelettet, har det nå i lungene. Denne typen kreft, blir ikke borte selv om den dør, slik andre krefttyper blir. Vil alltid være der som en celleklump.

Kanskje det at jeg tror jeg vil tape hindrer meg i å prøve..

Nå blir det Bulgaria tur på meg da..Reiser på lørdag og blir borte i 2 uker..godt å komme seg litt vekk, å slippe å gå oppå triste mennesker hele tiden. I mellomtiden får de litt tid på seg og til å venne seg til tanken og heller være der for meg når jeg kommer hjem.

Skal inn å prate med psykiatrier i morgen... vet ikke helt hva jeg forventer meg men.. Sikkert godt å få letta på trykket. Og til alle dere som synes det er flaut å få hjelp. Det viser mye styrke å vite når du trenger hjelp.

Koz

Maja

Vet ikke helt hva man skal skrive, men jeg er SÅ sikker på at kameraten din bare har det så forferdelig vondt på dine vegne, Maja! Jeg kjenner ikke ham, men utifra egne erfaringer så kan jeg jo si hvordan jeg har følt det.

Kameraten din er veldig glad i og ønsker alt godt, og vet at du skal dø. Jeg tror at han tenker at det siste han må gjøre er å snakke om det, få deg trist, få deg til å gråte, seg selv til å gråte. Ved å unngå emnet så er det ikke der, liksom. Og da føler han kanskje at han i det minste ikke gjør det verre... Og hva skal man si i en slik situasjon. Jeg vet at jeg selv blir tom for ord. Det er liksom ingenting man kan si for å gjøre det bedre, alt blir banalt og dumt i forhold til det du står ovenfor. Man blir veldig redd for å si noe dumt som gjør alt verre.

Det er i alle fall det jeg tror kameraten din sliter med. Og så er det det eneste han tenker på, selvfølgelig, derfor blir det stille, derfor orker han ikke klemme deg, for da vet han at han ikke klarer å holde tårene tilbake.

Det blir liksom ikke bedre av at også jeg synes at dette er grusomt og ikke kan si noe for å trøste, og ikke kan gjøre noe som gjør deg bedre. Skjønner? Man blir rett og slett litt lammet, og ønsker bare at verden ikke er slik den er. og det siste man vil er å gjøre ting verre...

Kommer til å tenke på deg fremover. Innlegget ditt brakte mange vanskelige minner. Klem

Kjære Maja,

Det jeg tenkte når jeg leste det du skrev var "Jeg var sånn som kameraten din". Du skjønner jeg har også mistet nære, til kreft og til andre ting. Kanskje jeg kan forklare hva som gjorde at jeg var sånn, i hvert fall til det første sjokket hadde lagt seg? Man vil så gjerne hjelpe, men er redd for å si ting som gjør ting enda værre. Redd for å sette ord på det som skal skje, fordi man ikke vet hvordan personen selv takler det. Vil du snakke om det? Vil du heller snakke om noe annet? Sett ord på det. Fortell kameraten din hva du vil "ha av han". Si f.eks "Jeg trenger å snakke med deg om at jeg skal dø". Vær konkret. Han er sikkert også redd for å vise deg at han sørger. Han føler sikkert at han ikke kan gråte foran deg. Kanskje er det derfor han la deg på et annet rom? Fordi at han ikke ville at du skulle se at han gråt?

Mormoren min fikk vite at hun hadde tre måneder igjen å leve (kreft) for snart tre år siden. Mamma fikk henne med til en lege som også er antroposof. Han heter Arne Enge. Behandlingen hun fikk der gjorde at svulsten sluttet og vokse og hun døde av andre årsaker enn krefter i mars. Hun levde nesten 3 år lengre enn hun "skulle". Legene på sykehuset sa at de kjente til at den behandlingen hun fikk hjalp, men at de ikke kunne anbefale den pga at den ikke var godkjent av helsetilsynet. Jeg kjenner også 3 andre tilfeller der denne behandlingen hjalp. Hvid du er interessert kan du maile meg på (e-post adresse slettet, Væren - moderator. http://www.kvinneguiden.no/Forum/faq-norwe...an.php#regler.) og jeg skal gi deg tlf nummeret hans. 1212[ Dette Innlegg er endret av: Væren den 2002-06-07 21:38 ]

Hei kjære Maja!

Så denne tråden først nå, og jeg ble ufattelig trist av å høre om dette.

Jeg håper du har det fantastisk i bulgaria! Lev livet! Gjør alt du vanligvis bare har drømt om å gjøre. Og ikke minst; Dra å besøk han vi har snakket om! Dere trenger det helt sikkert begge to!

Jeg forstår det er vanskelig å ikke gi opp, men vær så snill, sjekk opp de tipsene du får. Det er vel verdt det? Det virker iallefall ikke som om du har gitt opp helt. Dra frem kampviljen innerst inne og tenk på alt det fine du får oppleve hvis du kjemper om å bli frisk. Kanskje du og påskeforelskelsen din kan hjelpe hverandre? Kanskje ditt pågangsmot kan hjelpe han?

Når det gjelder vennen din tipper jeg at han har fått sjokk og ikke vet hvordan han skal reagere. Han er sikkert kjemperedd for å miste deg og samtidig redd for å vise sine følelser. Det hørtes ut som en god ide å gi han et brev. Men husk å snakke om det etterpå, ellers blir det nok bare liggende.

Jeg ønsker deg all lykke i hele verden og håper virkelig at alt ordner seg på et eller annet vis. Send meg gjerne flere private meldigner og skriv om alt mellom himmel og jord!!!

*kjempeklem*

Pam12

Kjære Maja.

Ord blir fattige, men jeg vil bare uttrykke medfølelse. Så uendelig trist. Du er sterk.

Er enig i alt Hope skriver. Sender deg gode klemmer og varme tanker.

Livet er blodig urettferdig. Mine problemer og bekymringer blir rett og slett flaue.

Ønsker deg en super tur til Bulgaria.

Masse varme klemmer fra Hanne.

Hei alle sammen!

Lenge siden jeg har skrevet naa. Har vaert og er fortsatt paa ferie i Bulgaria. Har funnet en internett cafe, saa tenkte jeg kunne skrive noen ord hjem til dere i moderlandet.

Er paa ferie sammen med 3 veninner, hu ene har jeg vokst opp sammen med, men vi har egentlig aldri vaert ordentlig "close". De to andre er klasseveninner fra vidregaaende.

Har det kjempefint men har noen litt triste perioder innimellom. Naar jeg blir liggende aa tenke kommer de triste tankene. Grater for meg selv...! huff, foler ikke aa snakke med de om det heller, faller seg liksom ikke naturlig. Vil ikke tynge de med mine problemer, og skape daarlig stemning. Har ikke pratet ordentlig om det med noen av de...

Han vennen min som jeg fortalte om her tidligere. Sendte han et brev, har saann delevis faatt svar paa det, saa mye svar jeg tror jeg kan forvente og faa. Veldig stille av seg, vil ikke prate om det over hodet. Han skrev at jeg godt kunne prate om det, men kunne ikke forvente meg og faa noe respons. Synes det er litt kjedelig. Virker som han nekter og ta det innover seg. Plager meg litt. Ikke klarer han og oppfore seg som for heller. Mente det var aa kreve for mye av han. Hva mener dere??

Litt daarlig med bokstaver paa dette tastaturet saa haaper dere skjonner det som staar. Skal hjem paa lordag, gleder meg. God mat, myk seng, venner og familie. Og ikke minst daglig internett tilgang. Faar nesten abstinenser her nede!

Bulgaria er et meget fint sted, var ogsaa en svipp tur i Istanbul, Tyrkia i gaar. Virkelig aa anbefale. Kjempe by, med masse og oppleve. Vel til neste gang!

klem Maja