Dere som puster og ånder for barna

[Gjest SykkelJenny]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er til dels enig med deg. Det er også dette jeg tenkte litt på når jeg la ut tråden. Man slutter å utforske seg selv og sitt eget potensiale. Man legger om livet så det føyer seg innunder hva som er best for barnet. Det er mitt inntrykk. Mange legger kansje drømmene på hylla, eller glemmer de da barnet er altoppslukende. Så istede for å dyrke seg selv og egne interesser så dyrker man barnet. Men som hun andre som svarte deg så  utvikler man seg jo som forelder og, men det blir jo gjerne innenfor en "liten sjanger" som er "foreldrerollen". Et emne med flere temaer, men fortsatt bare et lite emne kontra f eks å bytte arbeidsbransje, starte å studere noe helt nytt, jorda-rundt-reise, investeringer, jobbe utenlands, utvikle et produkt, bli god i en hobby osv.. Man glemmer helt sin egen mestringsfølelse, det er barnets mestringsfølelse som blir viktig. Selvfølgelig blir foreldrerollen hva man gjør det til, sånn er det jo med alt. Men det er så utrolig mye mer man kan bruke livet til, hvorfor er det noen som "bare blir en forelder"..? 

TS

Anonymkode: a3622...3f5

Kanskje fordi det er dette livet de ønsker å leve akkurat nå? Det er ganske travelt med små barn, full jobb, hjem og familie. Man er på et stadie i livet hvor mange av oss treffer nye mennesker og knytter seg til "likesinnede". Jeg for min del fant mine beste venninner de årene jeg gikk hjemme med yngstemann. Dette er nå 25 år siden og den dag idag ser jeg på disse som mine nærmeste venninner. 

Man slutter ikke å leve fordi om man får barn, man får bare andre verdier i livet og vi er mange som faktisk synes det er deilig å ikke føle at man må på fest eller i selskap hver helg lenger. Den dag idag (hvor barna mine er voksne og flyttet hjemmefra) synes jeg ukens høydepunkt er fredagskvelden hvor jeg kan slenge meg i sofaen med et god mat, et glass vin og TV. 

Min marerittferie måtte være ryggsekk-tur til fjerne østen - men jeg kan jo forstå at andre synes dette er drømmen i livet og toppen av lykke. Hver sin smak og hver sin interesse. Jeg forstår ikke at det er så vanskelig å akseptere dette.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, SykkelJenny skrev:

 

Man slutter ikke å leve fordi om man får barn,

Som jeg sa i et tidligere innlegg, noen slutter å ha et eget liv når de får barn.  De lever utelukkende gjennom barnet/barna, og jeg tror det er denne gruppen trådstarter sikter til, selv om hun ikke helt har klart å få frem dette.

 

I det virkelige liv kjenner de aller fleste en eller to som lever og ånder for barna, og som lever sitt liv gjennom dem.
Jeg synes derfor det er rart at så mange henger seg opp i eksemplene som trådstarter gir, i stedet for å se på hva hun egentlig spør om/ønsker å formidle..
Det kan nesten virke som om mange her føler seg truffet, siden så mange går rett i forsvar.

Anonymkode: b9224...652

[Hundejente]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Svar:

Når du får barn,  vil du forstå 😊

Anonymkode: a7f96...1d0

Det er ikke sikkert, for det er ikke alle foreldre som har det sånn, men det er heller ikke en ting man kan "forstå", det handler om at folk er forskjellig

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mente absolutt ikke at å feste er å utvikle seg, men poenget mitt var at flere her skriver som om de lever i en "hule" med mann og barn, og titter sjelden utenfor den hulen, bortsett fra når de er på jobb, når de leverer barnet på barnehage eller skole, når de kjører hit og dit på fritidsaktiviteter...Som om de slutter å se rundt seg, møte nye mennesker i livet sitt, nye venner, en ny hobby, evt utvikling av sitt potensiale, en ny inspirasjon! 

Anonymkode: 1cec9...319

Jeg gleder meg veldig til å utforske meg selv og mine sterke sider, gjøre nye ting og få nye interesser.

Om en ti års tid

Akkurat nå ville det være total galskap å skulle stable masse selvrealisering på toppen av jobb, tre barn, fritidsaktiviteter og oppfølging med lekser/barnehage, et barn som trenger spesiell oppfølging og støtte, og å holde liv i samlivet med mannen min.

Alt til sin tid. Jeg synes ikke det er "ille" at jeg stagnerer min personlige utvikling i de 8-10-12 årene vi har det som mest hektisk i heimen. Livet er langt, og det blir min tur en dag. Forresten er det ikke sikkert jeg hadde utviklet meg så innmari mye heller. De fleste jeg kjenner lever mer eller mindre kjedelige liv, om de har barn eller ei, og kanskje er det helt greit for mange?

 

 

Anonymkode: 882b6...335

[AnonymBruker]

20 timer siden, PositivPessimist skrev:

Ser for meg at en del av fritidsaktivitetene til barna blir akkurat hva man gjør det til selv. Hvis man deler på det, så blir kanskje ikke den ene så utslitt hele tiden.

 

Ei jeg kjenner klager på hvor sliten hun er av dattera som skal være med på alt. Det er en ny aktivitet hver eneste dag i uka. Datteren er 11 år. Da mener jeg at man som forelder har full rett til å si at man må begrense seg, at en må velge noe man vil være med på. 

 

Det er dessuten ikke bare de voksne som blir sliten av et slikt kjør.

Hos oss er det stebarn inni bildet.. Og jeg deler ikke kjøring og slikt med samboer så lenge jeg ikke har noe jeg skulle sagt ang. antall fritidsaktiviteter.. Jeg syns de er med på altfor mye, mor og far sier Ja, du skal få være med... Så det er ikke alltid det er like lett å gjøre det enklere...

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er godt voksen, og selv om jeg ikke kjenner mange som trådstarter beskriver, som aldri gjør voksenting, kjenner jeg flere som lever gjennom barna.

For eksempel har jeg en venninne.
Om barna skal ligge over hos en venn en natt, vet hun ikke hva hun skal gjøre.  Hun går rundt seg selv, klager over at hun savner barna nesten før de er ute av døren, og klarer ikke tenke på noe annet enn om barna har det bra.
Eller om hun er på en venninnekveld er barna alt hun snakker om.  Hun har ingen andre interesser enn barna sine.

Jeg har selv barn, og min førsteprioritet er barnas ve og vel, men slike mennesker for for ekstreme, til og med for meg.

Anonymkode: b9224...652

Ekstremt!!

Anonymkode: 4c339...24b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gleder meg veldig til å utforske meg selv og mine sterke sider, gjøre nye ting og få nye interesser.

Om en ti års tid

Akkurat nå ville det være total galskap å skulle stable masse selvrealisering på toppen av jobb, tre barn, fritidsaktiviteter og oppfølging med lekser/barnehage, et barn som trenger spesiell oppfølging og støtte, og å holde liv i samlivet med mannen min.

Alt til sin tid. Jeg synes ikke det er "ille" at jeg stagnerer min personlige utvikling i de 8-10-12 årene vi har det som mest hektisk i heimen. Livet er langt, og det blir min tur en dag. Forresten er det ikke sikkert jeg hadde utviklet meg så innmari mye heller. De fleste jeg kjenner lever mer eller mindre kjedelige liv, om de har barn eller ei, og kanskje er det helt greit for mange?

 

 

Anonymkode: 882b6...335

Hva om du ikke lever om ti år da?

Anonymkode: 4c339...24b

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hva om du ikke lever om ti år da?

Anonymkode: 4c339...24b

Da gjorde jeg det beste ut av det livet jeg hadde, under de forutsetningene jeg hadde

Tanken på at man kan dø tidlig gir meg ikke på magisk vis bedre tid eller superkrefter, så den sjansen må jeg nesten bare ta. Å dø tidlig betyr jo at man ikke får gjort alt man ønsker seg, men jeg vil på ingen måte angre på de valgene jeg tok.

Anonymkode: 882b6...335

[Gjest SykkelJenny]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg sa i et tidligere innlegg, noen slutter å ha et eget liv når de får barn.  De lever utelukkende gjennom barnet/barna, og jeg tror det er denne gruppen trådstarter sikter til, selv om hun ikke helt har klart å få frem dette.

 

I det virkelige liv kjenner de aller fleste en eller to som lever og ånder for barna, og som lever sitt liv gjennom dem.
Jeg synes derfor det er rart at så mange henger seg opp i eksemplene som trådstarter gir, i stedet for å se på hva hun egentlig spør om/ønsker å formidle..
Det kan nesten virke som om mange her føler seg truffet, siden så mange går rett i forsvar.

Anonymkode: b9224...652

Merkelig. Jeg kjenner ingen som slutter å leve sitt liv fordi om de får barn. De lever bare på en annen måte og det virker her som om barnløse venner har vanskelig for å takle akkurat dette. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ekstremt!!

Anonymkode: 4c339...24b

Ekstremt er det, men ikke så uvanlig som man skulle tro.

17 minutter siden, SykkelJenny skrev:

Merkelig. Jeg kjenner ingen som slutter å leve sitt liv fordi om de får barn. De lever bare på en annen måte og det virker her som om barnløse venner har vanskelig for å takle akkurat dette. 

Jeg kjenner i alle fall 4 stykker som i større eller mindre grad sluttet å leve sitt liv da de fikk barn.

Den mest ekstreme var en kollega og venninne.

Hun "savnet" barna når hun var på jobb, var mentalt fraværende når barnet/barna ikke var sammen med henne fordi hun hele tiden tenkte på dem, og blomstret opp hver gang barna kom hjem (uavhengig om det var barnehage, skole, leirskole, på besøk hos venner, eller hos besteforeldre).  Hun ville være sammen med barna hvert ledige sekund, og hele hennes verden falt i grus hvis barna ikke ville være sammen med henne hvert ledige sekund de hadde.  Da følte hun seg avvist.
Heldigvis oppdaget ikke barna dette, det ville begrenset dem kraftig, men for henne grenset det til det sykelige.

Men ellers har jeg også sett mindre ekstreme tilfeller, der foreldrene går så opp i barnas liv at det begrenser deres voksenliv. "Curling-foreldre" er gjerne denne typen foreldre.

Anonymkode: b9224...652

[Gjest SykkelJenny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ekstremt er det, men ikke så uvanlig som man skulle tro.

Jeg kjenner i alle fall 4 stykker som i større eller mindre grad sluttet å leve sitt liv da de fikk barn.

Den mest ekstreme var en kollega og venninne.

Hun "savnet" barna når hun var på jobb, var mentalt fraværende når barnet/barna ikke var sammen med henne fordi hun hele tiden tenkte på dem, og blomstret opp hver gang barna kom hjem (uavhengig om det var barnehage, skole, leirskole, på besøk hos venner, eller hos besteforeldre).  Hun ville være sammen med barna hvert ledige sekund, og hele hennes verden falt i grus hvis barna ikke ville være sammen med henne hvert ledige sekund de hadde.  Da følte hun seg avvist.
Heldigvis oppdaget ikke barna dette, det ville begrenset dem kraftig, men for henne grenset det til det sykelige.

Men ellers har jeg også sett mindre ekstreme tilfeller, der foreldrene går så opp i barnas liv at det begrenser deres voksenliv. "Curling-foreldre" er gjerne denne typen foreldre.

Anonymkode: b9224...652

Men tror du ikke disse kvinnene har valgt å leve på den måten selv? At dette er en måte de ønsker å leve sammen med familien sin? Det er vel ingen som tvinger dem?

Derfor forstår jeg ikke hva som er så trist med det. 

Jeg kan ta som eksempel da barna mine var tenåringer. I de årene drakk jeg omtrent aldri alkohol. For min mann og jeg ønsket å være edru slik at vi kunne kjøre ut og hente om nødvendig .. Du og andre synes sikkert at det er ekstremt at vi innrettet våre liv etter barna våre - men det gav oss en ro som vi trengte da og etterhvert så ble det en vane. 

Og dersom jeg gikk på byen med kollegaer eller venner så drakk aldri mannen min alkohol. Han ønsket å kjøre til byen og hente meg når jeg skulle hjem .. igjen - hans frie valg, jeg kunne lett tatt en taxi. De fleste av oss innretter oss etter tid, behov og omgivelser ... men til syvende og sist så er det vi selv som gjør disse valgene. Dermed blir det feil av andre å kritisere det, og å si at vi ikke lenger har noe eget liv. Det er jo det som er selve livet - det å innrette seg. Noe alle mennesker gjør, tilpasset sitt eget behov, og familiens samt (som regel) sitt eget ønske. Noen ganger gjør vi alle noe vi ikke ønsker - men vi strekker oss fordi vi innerst inne ser at det er det beste for seg selv eller andre. Og de som har barn lærer seg fort at de må strekke seg lenger og oftere enn før man fikk barn. Jeg gikk ikke på lilleputt-kamper i fotball fordi jeg elsket fotball ... jeg gjorde det fordi det var mine barn og de ønsket at jeg skulle være der. 

[AnonymBruker]

Jeg vet også om en mor som levde og åndet for barna. Så når minstejenta ble tenåring og begynte å ha planer lørdagskveldene med venninner, så kunne moren finne på å si med et sukk: "Jah... Så hva skal jeg gjøre her i kveld, da, helt alene?" TIL jenta! Det synes jeg er hårreisende. 

Min mor var omvendt. Min far jobbet turnus og var noen ganger på jobb lørdagskvelder. Som tenåring fikk jeg litt dårlig samvittighet for å la min mor sitte hjeme alene - men hun billedlig talt dyttet meg ut døren og sa at hun så frem til en kveld alene fordi hun trivdes i eget selskap, så det skulle jeg ikke tenke på! (Hun kunne ikke fordra de foreldrene som sa nettopp ting som: "Hva skal jeg gjøre når du går og jeg er alene?" til barna sine, så er nok der jeg har det fra).

Anonymkode: fe642...ce1

[Gjest SykkelJenny]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet også om en mor som levde og åndet for barna. Så når minstejenta ble tenåring og begynte å ha planer lørdagskveldene med venninner, så kunne moren finne på å si med et sukk: "Jah... Så hva skal jeg gjøre her i kveld, da, helt alene?" TIL jenta! Det synes jeg er hårreisende. 

Min mor var omvendt. Min far jobbet turnus og var noen ganger på jobb lørdagskvelder. Som tenåring fikk jeg litt dårlig samvittighet for å la min mor sitte hjeme alene - men hun billedlig talt dyttet meg ut døren og sa at hun så frem til en kveld alene fordi hun trivdes i eget selskap, så det skulle jeg ikke tenke på! (Hun kunne ikke fordra de foreldrene som sa nettopp ting som: "Hva skal jeg gjøre når du går og jeg er alene?" til barna sine, så er nok der jeg har det fra).

Anonymkode: fe642...ce1

Enig - det er hårreisende. Men jeg tror ikke at det gjelder så veldig mange foreldre. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg sa i et tidligere innlegg, noen slutter å ha et eget liv når de får barn.  De lever utelukkende gjennom barnet/barna, og jeg tror det er denne gruppen trådstarter sikter til, selv om hun ikke helt har klart å få frem dette.

 

I det virkelige liv kjenner de aller fleste en eller to som lever og ånder for barna, og som lever sitt liv gjennom dem.
Jeg synes derfor det er rart at så mange henger seg opp i eksemplene som trådstarter gir, i stedet for å se på hva hun egentlig spør om/ønsker å formidle..
Det kan nesten virke som om mange her føler seg truffet, siden så mange går rett i forsvar.

Anonymkode: b9224...652

Takk for omformuleringen! Det er som du sier den gruppen jeg sikter til og HI var ikke ment som kritikk. Det var et spørsmål om hvorfor og hvordan osv, fordi jeg ønsker å få høre deres side av saken.

Jeg kjenner noen og brukte de eksemplene jeg er kjent med, det kan jo være mange andre eksempler også. Det er veldig mange som skriver "jeg gjør ikke sånn og jeg gjør ikke det der, kjenner meg ikke igjen i det du skriver". Neivel ok, da var det ikke deg jeg prøvde å nå heller. Hvorfor må enkelte gå i forsvarsposisjon om de ikke kjenner seg igjen Og det er mange som har kommet med gode innlegg, også slenger de på "har du et problem med det" "hvorfor kan du ikke bare godta det" osv... JA men jeg lurer, kan dere ikke bare svare om dere får lyst liksom.... 

Anonymkode: a3622...3f5

[Gjest SykkelJenny]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for omformuleringen! Det er som du sier den gruppen jeg sikter til og HI var ikke ment som kritikk. Det var et spørsmål om hvorfor og hvordan osv, fordi jeg ønsker å få høre deres side av saken.

Jeg kjenner noen og brukte de eksemplene jeg er kjent med, det kan jo være mange andre eksempler også. Det er veldig mange som skriver "jeg gjør ikke sånn og jeg gjør ikke det der, kjenner meg ikke igjen i det du skriver". Neivel ok, da var det ikke deg jeg prøvde å nå heller. Hvorfor må enkelte gå i forsvarsposisjon om de ikke kjenner seg igjen Og det er mange som har kommet med gode innlegg, også slenger de på "har du et problem med det" "hvorfor kan du ikke bare godta det" osv... JA men jeg lurer, kan dere ikke bare svare om dere får lyst liksom.... 

Anonymkode: a3622...3f5

Hva er det du vil folk skal svare på da?

Vi er flere som har svart deg på hovedinnlegget, men møter kun sure miner om at man går i forsvar og føler seg truffet. Synes du utviser utrolig dårlig debatteknikk som ikke følger opp de som svarer deg på en skikkelig måte. 

[AnonymBruker]

1 time siden, SykkelJenny skrev:

Men tror du ikke disse kvinnene har valgt å leve på den måten selv? At dette er en måte de ønsker å leve sammen med familien sin? Det er vel ingen som tvinger dem?

Derfor forstår jeg ikke hva som er så trist med det. 

Jeg kan ta som eksempel da barna mine var tenåringer. I de årene drakk jeg omtrent aldri alkohol. For min mann og jeg ønsket å være edru slik at vi kunne kjøre ut og hente om nødvendig .. Du og andre synes sikkert at det er ekstremt at vi innrettet våre liv etter barna våre - men det gav oss en ro som vi trengte da og etterhvert så ble det en vane. 

Og dersom jeg gikk på byen med kollegaer eller venner så drakk aldri mannen min alkohol. Han ønsket å kjøre til byen og hente meg når jeg skulle hjem .. igjen - hans frie valg, jeg kunne lett tatt en taxi. De fleste av oss innretter oss etter tid, behov og omgivelser ... men til syvende og sist så er det vi selv som gjør disse valgene. Dermed blir det feil av andre å kritisere det, og å si at vi ikke lenger har noe eget liv. Det er jo det som er selve livet - det å innrette seg. Noe alle mennesker gjør, tilpasset sitt eget behov, og familiens samt (som regel) sitt eget ønske. Noen ganger gjør vi alle noe vi ikke ønsker - men vi strekker oss fordi vi innerst inne ser at det er det beste for seg selv eller andre. Og de som har barn lærer seg fort at de må strekke seg lenger og oftere enn før man fikk barn. Jeg gikk ikke på lilleputt-kamper i fotball fordi jeg elsket fotball ... jeg gjorde det fordi det var mine barn og de ønsket at jeg skulle være der. 

Du tillegger meg meninger som jeg ikke har, eller har uttrykt, og det virker som om du følte deg truffet av trådstarter.

Slik du beskriver har vi gjort det også, men jeg oppfattet det ikke som at det var oss, som i deg og meg og de som gjør som oss, trådstarter reagerte på, men de ekstreme tilfellene som jeg, og flere andre har nevnt.

Anonymkode: b9224...652

[Gjest SykkelJenny]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du tillegger meg meninger som jeg ikke har, eller har uttrykt, og det virker som om du følte deg truffet av trådstarter.

Slik du beskriver har vi gjort det også, men jeg oppfattet det ikke som at det var oss, som i deg og meg og de som gjør som oss, trådstarter reagerte på, men de ekstreme tilfellene som jeg, og flere andre har nevnt.

Anonymkode: b9224...652

LItt vanskelig å forstå hva TS i det hele tatt mener for det er mange som har svart på hovedinnlegget og etterpå kun bli kritisert for å gå i forsvar, føle seg truffet osv. 

Må kutte ut denne tråden kjenner jeg - blir faktisk en smule irritert på trådstartere som legger ut en problemstilling ... og endrer den til det ugjenkjennelige underveis. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, SykkelJenny skrev:

LItt vanskelig å forstå hva TS i det hele tatt mener for det er mange som har svart på hovedinnlegget og etterpå kun bli kritisert for å gå i forsvar, føle seg truffet osv. 

Må kutte ut denne tråden kjenner jeg - blir faktisk en smule irritert på trådstartere som legger ut en problemstilling ... og endrer den til det ugjenkjennelige underveis. 

Jeg kan se den, men det har kanskje litt med utgangspunktet å gjøre også, hvilke briller vi har på når vi leser innlegget.

Jeg er enig i at det ikke var lett å forstå hva hun var ute etter, og derfor silte jeg ut eksemplene hun kom med for å prøve å forstå hva hun var ute etter.   Da skjønte jeg etterhvert at det var det ekstreme hun ønsket å sette fokuset på, ikke de som tilpasser seg etter livssituasjonen, og dessverre finnes de ekstreme også, selv om de er et fåtall.

Anonymkode: b9224...652

[Gjest SykkelJenny]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan se den, men det har kanskje litt med utgangspunktet å gjøre også, hvilke briller vi har på når vi leser innlegget.

Jeg er enig i at det ikke var lett å forstå hva hun var ute etter, og derfor silte jeg ut eksemplene hun kom med for å prøve å forstå hva hun var ute etter.   Da skjønte jeg etterhvert at det var det ekstreme hun ønsket å sette fokuset på, ikke de som tilpasser seg etter livssituasjonen, og dessverre finnes de ekstreme også, selv om de er et fåtall.

Anonymkode: b9224...652

Siden anonyme brukere ikke kan redigere innlegg så bør hun kanskje starte en ny hvor hun skriver at det gjelder de ekstreme tilfellene og ikke de som er med i FAU, stiller på dugnader (det ser jeg på som en selvfølge). er med på fotballturneringer og kamper osv. ikke er med henne på fest og ferier osv. Det er nemlig slik det fremstilles i hovedinnlegget. 

På den måten slipper hun å få svar fra de av oss som stiller opp for barna våre og ikke har hverken tid eller lyst til å feste når helgen endelig kommer. 

Sånn, det var det fra meg