Dere som puster og ånder for barna

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes mange av "oss" motsatt? Det har jeg ikke fått med meg. Og det er mitt poeng: det at du synes andre bruker (for) mye tid og energi på barna sine, betyr ikke nødvendigvis at de ser ned på alle andre som ikke gjør det. Hvis det er den gruppen du ønsker svar fra, burde overskriften vært "dere som ser ned på andre", ikke "dere som puster og ånder for barna". For det er fullt mulig å bruke mesteparten av tiden sin på både små og større barn uten at det betyr at alle andre må gjøre det samme.

Men jo, jeg skal innrømme at hvis det er foreldre som aldri er på håndballkamp, så synes jeg det er sløvt. Litt fordi jeg er gift med en mann som hadde foreldre som aldri stilte opp på noe som helst, og jeg vet hvor sårt det er. Det betyr ikke at alle må være med på alt, hele tiden- og sånn tror jeg ærlig talt det store, store flertallet tenker.

Anonymkode: 882b6...335

Prøv å skriv en tråd her på KG, da.. Der du skriver at du syns det er godt med tid for deg selv, vurderer å reise på ferie uten barna dine eller ikke er så gira på å være med på alle dugnader/kamper fordi du heller vil prioritere å trene for eksempel.

DA skjønner du poenget mitt. Jeg er ikke TS.

Anonymkode: 4c339...24b

[AnonymBruker]

Jeg ser det selv på min samboer.. Han er utslitt.. Ettermiddagene (hver eneste en, annenhver uke) går i å hive i seg middag, hoppe i bilen, kjøre på trening, være der, kjøre på kamp, så hjem, hjelpe til med lekser, så sovner han på sofaen 22.30.

Dette forventer mange at en skal leve for.. Hva slags liv er det, spør jeg?

Anonymkode: 4c339...24b

[Kittlingur]

Jeg har lyst til å delta mye mer i dugnader og lign. men formen er ikke god. 

Jeg nyter å være sammen med mitt barn og synes ikke å det er problem å sitte hjemme i fritiden eller gjøre noe med barnet. Jeg orker egentlig ikke å gå på fest og lign. lenger og bruker ofte "alenetid" på forbedringer i hjemmet, kunst, kjæledyr eller matlagning. 

Jeg har jo litt sosial liv også innimellom men synes familieliv er kjempegøy og bruker så mye tid mulig til å reise og dyrke forholdet til familien min som bor over hele norden. Jeg er også gift og det går veldig bra.

Men jeg har bare ett barn som alltid oppfører seg pent og jeg opplever mitt liv som mamma veldig enkelt og lett i forhold til hva andre foreldre må gå igjennom.

Men alle er veldig forskjellige. Noen foreldre har behov for mer tid for seg selv og parforhold.  Folk bør bare leve sitt liv etter egen behov og situasjon.  jeg synes å det er unødvendigt å sammenligne seg med andre familier. 

 

[AnonymBruker]

Det er ingen motsetninger eller skiller mellom barn, "kilde til trygghet og lykke", familie, ekteskap og livet. Det er en stor pose: Livet. Familielivet og den altoppslukende omsorgen for barna går litt ut over jobben føler jeg, fordi jeg sitter her nå og funderer på om jeg rekker å kjøpe nye vintersko til minsten før jeg henter i barnehagen eller om jeg skal ta han med og droppe middag i dag kanskje, eller om jeg kan rekke det i lunsjen, hvis mannen min kan hente på skolen og følge til korps osv. Eller om jeg skal høre med en annen foreldrer om eldste kan bli med dem hjem i dag.Men det går ikke ut over  "livet mitt" eller ekteskapet, det er livet mitt nå. Hadde jeg gitt blaffen, kunne minsten gått med for kalde vintersko ut sesongen, hvorfor skulle det gjort meg mer lykkelig eller styrket ekteskapet? Når det er sagt, har vi barnevakt titt og ofte, og skal på en ukes ferie alene i vår, og jeg kjenner ingen som ikke lever og ånder for barna, tvert i mot, jeg syns alle er veldig flinke med oppfølging så vidt jeg kan se.

Gleden i livet kan være en fest, men gleden i hverdagen er jo ikke det, det er vanlige middager, glade barn, søndagsturer og barnetv, korpskonserter og juletrefest i barnehagen. Hvorfor er det å kapitulere? Jeg hadde ikke blitt lykkeligere om jeg hadde droppa juletrefesten, selvom det er kjedelig å bake den kaka, er det jo hyggelig å spise den?

Da måtte alternativet vært å droppe barn. Forresten er det mitt inntrykk at når barna blir litt større, er det mye mer fest, ferier og jobb som prioriteres, det er jo naturlig. Da har barna godt av å puste selv, og de voksne har litt å ta igjen .

Anonymkode: 22168...e69

[Jens]

Mannen min og jeg er glad i en fest eller en middag med gode felles venner. Men. Vi fikk første barn da vi var 33, og andre da vi var 36. Ergo, fikk vi festet fra oss hardt i alle årene før. Behovet er derfor ikke der lenger. Epoken med fest og moro, fyllesjuke, reising alene bare vi to etc...er over. Vårt nye liv nå er å være sammen med barna våre, gjerne med gode venner med barn, hyggelige samtaler over ett godt måltid og noen glass vin når barna er i seng. Det å se sønnen min spille fotballkamper gjør meg stolt og glad, og det er ikke noe hyggeligere enn å stå og prate og drikke kaffe med foreldrene til guttene på laget mens gutta spiller. Å se verden gjennom øynene til våre barn når vi reiser rundt i verden er også fantastisk. Neste tur går nå til Florida med 3 andre familier.  Både min mann og jeg har vært i alle verdensdeler, studert i USA og fått vår ego/selvrealiserings tid. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, da jeg har opplevd det jeg vil oppleve. Jeg føler meg heller vanvittig heldig som får være med på denne nye reisen sammen med familien min mann og jeg har skapt sammen.

[AnonymBruker]

Bakdelen med å gå for mye opp i barna er at man kan ende opp med "Empty nest syndrome" når barna blir større og til slutt flytter ut. Hva skal man gjøre når man ikke har hatt noe annet innhold i livet enn barna de siste 18-20 årene?

Anonymkode: fe642...ce1

[Gjest SykkelJenny]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen motsetninger eller skiller mellom barn, "kilde til trygghet og lykke", familie, ekteskap og livet. Det er en stor pose: Livet. Familielivet og den altoppslukende omsorgen for barna går litt ut over jobben føler jeg, fordi jeg sitter her nå og funderer på om jeg rekker å kjøpe nye vintersko til minsten før jeg henter i barnehagen eller om jeg skal ta han med og droppe middag i dag kanskje, eller om jeg kan rekke det i lunsjen, hvis mannen min kan hente på skolen og følge til korps osv. Eller om jeg skal høre med en annen foreldrer om eldste kan bli med dem hjem i dag.Men det går ikke ut over  "livet mitt" eller ekteskapet, det er livet mitt nå. Hadde jeg gitt blaffen, kunne minsten gått med for kalde vintersko ut sesongen, hvorfor skulle det gjort meg mer lykkelig eller styrket ekteskapet? Når det er sagt, har vi barnevakt titt og ofte, og skal på en ukes ferie alene i vår, og jeg kjenner ingen som ikke lever og ånder for barna, tvert i mot, jeg syns alle er veldig flinke med oppfølging så vidt jeg kan se.

Gleden i livet kan være en fest, men gleden i hverdagen er jo ikke det, det er vanlige middager, glade barn, søndagsturer og barnetv, korpskonserter og juletrefest i barnehagen. Hvorfor er det å kapitulere? Jeg hadde ikke blitt lykkeligere om jeg hadde droppa juletrefesten, selvom det er kjedelig å bake den kaka, er det jo hyggelig å spise den?

Da måtte alternativet vært å droppe barn. Forresten er det mitt inntrykk at når barna blir litt større, er det mye mer fest, ferier og jobb som prioriteres, det er jo naturlig. Da har barna godt av å puste selv, og de voksne har litt å ta igjen .

Anonymkode: 22168...e69

Jeg er det nå, eller dvs jeg har vært der lenge. Men jeg har til dags dato ikke gått på andre fester enn de jeg føler at jeg må. Snakker ofte med mange i samme situasjon og de sier at fest og "moro" slett ikke frister lenger. Det blir til at man går på de tingene man føler at man må, ellers foretrekker faktisk de fleste å tilbringe helgene hjemme foran TV og på turer - akkurat som da man hadde hjemmeboende barn 

[Gjest Dorey]

Jeg får det sosiale dekket gjennom jobben, og liker å tilbringe tid med familien. Drar aldri på fest (hvorfor skulle jeg det? Det har aldri vært min greie), men koser meg med mannen etter at barna er i seng. Vi har aldri barnevakt, da familie bor for langt unna, men har en fast kveld i uka hvor jeg og mannen lager en bedre middag og drikker vin. Jeg kunne aldri brukt penger på å reise uten barna når vi kunne brukt de på å reise alle sammen. 

[PositivPessimist]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det selv på min samboer.. Han er utslitt.. Ettermiddagene (hver eneste en, annenhver uke) går i å hive i seg middag, hoppe i bilen, kjøre på trening, være der, kjøre på kamp, så hjem, hjelpe til med lekser, så sovner han på sofaen 22.30.

Dette forventer mange at en skal leve for.. Hva slags liv er det, spør jeg?

Anonymkode: 4c339...24b

Ser for meg at en del av fritidsaktivitetene til barna blir akkurat hva man gjør det til selv. Hvis man deler på det, så blir kanskje ikke den ene så utslitt hele tiden.

 

Ei jeg kjenner klager på hvor sliten hun er av dattera som skal være med på alt. Det er en ny aktivitet hver eneste dag i uka. Datteren er 11 år. Da mener jeg at man som forelder har full rett til å si at man må begrense seg, at en må velge noe man vil være med på. 

 

Det er dessuten ikke bare de voksne som blir sliten av et slikt kjør.

[TheGirlWhoWaited]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange av dere har liksom kapitulert etter at dere fikk barn. Dere gjør aldri voksenting lenger, tar aldri en fest, drar aldri på ferie uten barna, skaffer aldri barnevakt så dere kan ha en alenekveld uten barna. Jeg får inntrykk av at barna er kilden til trygghet og lykke, og ikke livet, ektefelle og familie. Gledene i hverdagen er dugnader med fotballaget til barna, få lov å se på hver eneste trening barna har, kjøre land og strand rundt for å stille på kamper, sitte i foreldremøte-styret og fotballstyret og arrangere dugnader og kakebaking på kryss og på tvers. 

Jeg forstår ikke dette, men prøv gjerne å forklar meg. Hvorfor alt av liv går til barnet og alt annet blir uviktig? Hvorfor er dugnad så moro? Hvorfor mener mange av "dere" at foreldre som ikke er like engasjert i barnet, som dere er, er dårlige foreldre?

Det har vært flere tråder som omhandler temaer som "foreldre stiller ikke på dugnad, bør jeg kaste ut barnet av laget?" "Jeg ønsker å være med på hver eneste trening, men ender alltid opp med å fylle opp bilen med andres barn i tillegg" Hva foregår i hodene deres? Hvorfor må alle foreldre på død og liv være like engasjerte som dere? Er man en dårlig forelder bare fordi man også har et voksenliv?

Jeg forstår virkelig ikke, opplys meg..

Anonymkode: a3622...3f5

Jeg er mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver her. 
Jeg hater dugnader, prøver det jeg kan for å unngå dem - men innser også at fritidsaktivteter i mange tilfeller krever en viss involvering. 

Har hatt barnevakt for voksenkvelder/fester/kjæresteturer osv siden barna var veldig små, klager lite på andre foreldre (hvis det ikke er snakk om åpenbar omsorgssvikt). 

Men klart, noen vil selvfølgelig fremheve seg selv, og sine fortreffeligheter - men jeg tror du er i overkant generaliserende i forhold til dette.

Har du barn selv?

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen, og selv om jeg ikke kjenner mange som trådstarter beskriver, som aldri gjør voksenting, kjenner jeg flere som lever gjennom barna.

For eksempel har jeg en venninne.
Om barna skal ligge over hos en venn en natt, vet hun ikke hva hun skal gjøre.  Hun går rundt seg selv, klager over at hun savner barna nesten før de er ute av døren, og klarer ikke tenke på noe annet enn om barna har det bra.
Eller om hun er på en venninnekveld er barna alt hun snakker om.  Hun har ingen andre interesser enn barna sine.

Jeg har selv barn, og min førsteprioritet er barnas ve og vel, men slike mennesker for for ekstreme, til og med for meg.

Anonymkode: b9224...652

[Gjest Jon Are]

1 time siden, Dorey skrev:

Jeg får det sosiale dekket gjennom jobben, og liker å tilbringe tid med familien. Drar aldri på fest (hvorfor skulle jeg det? Det har aldri vært min greie), men koser meg med mannen etter at barna er i seng. Vi har aldri barnevakt, da familie bor for langt unna, men har en fast kveld i uka hvor jeg og mannen lager en bedre middag og drikker vin. Jeg kunne aldri brukt penger på å reise uten barna når vi kunne brukt de på å reise alle sammen. 

Hvorfor ikke? Som par har dere el godt av en ferie selv også. Bare dere to, slik det var før dere fikk barn? Hvor kommer venner inn hos deg? De er også viktige. Det er veldig skummelt å gjøre som du, basere hele livet ditt på mann og barn. mannen din kan dra. ungen eblir store, får sin egen familie og vil løsrive seg fra deg... Hvor er du da, uten venner og uten noe soialt liv...? Ikke meningen å være slem, men dette høres litt skummelt ut..

med hilsen fra

Jon Are

[Gjest Dorey]

1 time siden, Jon Are skrev:

Hvorfor ikke? Som par har dere el godt av en ferie selv også. Bare dere to, slik det var før dere fikk barn? Hvor kommer venner inn hos deg? De er også viktige. Det er veldig skummelt å gjøre som du, basere hele livet ditt på mann og barn. mannen din kan dra. ungen eblir store, får sin egen familie og vil løsrive seg fra deg... Hvor er du da, uten venner og uten noe soialt liv...? Ikke meningen å være slem, men dette høres litt skummelt ut..

med hilsen fra

Jon Are

Fordi jeg ikke har lyst til å reise fra barna når de er små. Dessuten har vi heller ikke råd til flere ferier i året, så jeg føler det er feil å bruke av fellespotten på dette. Mulig vi vil ta en helgetur når barna er eldre og jeg har fått en større stillingsprosent (og mer lønn). Jeg har ikke behov for særlig venner. Det har jeg aldri hatt. Mulig jeg er for sær. Har et par venner + familie, og det holder fint. Mulig alle eggene er i en kurv, men skulle noe skje tar jeg det derfra. Den tid, den sorg. 

Endret 13. januar 2016 av Dorey
Skrivefeil

[Celtic Heart]

Da vi valgte å få barn, valgte vi at noen andre skulle komme før oss.

vi har 2 barn med spesielle behov. For oss er det mer slitsomt å ha barnevakt enn ikke å ha det. Det er ikke dermed sagt at vi ikke klarer å ha voksentid. Vi har blitt enormt flinke til å disponere den tiden vi har.

jeg ønsker å tilbringe mest mulig tid med mine barn, det var jo derfor jeg fikk dem. For både mannen og meg er tiden som familie viktigere enn tiden bare oss to. Den tiden kommer senere i livet. De få årene med barn går utrolig fort og den kommer aldri tilbake.

å stille opp på ungenes fritidsaktiviteter er en selvfølge for meg. Jeg synes ikke vakter og dugnader er vanvittig moro, men det må gjøres. Det er til ungenes beste og for at de faktisk skal kunne ha en aktivitet å holde på med.

 

jeg mener heller ikke at andre er dårlige foreldre fordi de ikke gjør slik som meg. Det eneste som irriterer meg grønn er at enkelte setter seg selv over alle andre og ikke stiller opp på ungenes aktiviteter i det hele tatt. Det synes jeg ikke noe om.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sisti skrev:

Jeg kjenner mange småbarnsforeldre - alle mine søsken, kolleger og nesten alle mine venner er det. INGEN av de er slike som du TS beskriver, at de aldri gjør voksenting. Joda, de første 2-3 årene av barnas liv er de kanskje litt utilgjengelige (og det har jeg full forståelse for), men så "blomstrer" de opp igjen. De fleste greier begge deler - å delta på dugnader, være tilstede på kamp, men samtidig gjøre voksenting. 

Så jeg syns nå egentlig det høres ut som det er omgangskretsen din som er litt rar. Tiltrekker du deg bare ensporede mennesker? 

Det er ikke min omgangskrets. 

Anonymkode: a3622...3f5

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes mange av "oss" motsatt? Det har jeg ikke fått med meg. Og det er mitt poeng: det at du synes andre bruker (for) mye tid og energi på barna sine, betyr ikke nødvendigvis at de ser ned på alle andre som ikke gjør det. Hvis det er den gruppen du ønsker svar fra, burde overskriften vært "dere som ser ned på andre", ikke "dere som puster og ånder for barna". For det er fullt mulig å bruke mesteparten av tiden sin på både små og større barn uten at det betyr at alle andre må gjøre det samme.

Men jo, jeg skal innrømme at hvis det er foreldre som aldri er på håndballkamp, så synes jeg det er sløvt. Litt fordi jeg er gift med en mann som hadde foreldre som aldri stilte opp på noe som helst, og jeg vet hvor sårt det er. Det betyr ikke at alle må være med på alt, hele tiden- og sånn tror jeg ærlig talt det store, store flertallet tenker.

Anonymkode: 882b6...335

Personen du svarte er ikke trådstarter, jeg er. Ja, jeg får inntrykk av at flere "engasjerte mødre" ser ned på de som ikke er like engasjert. Men det gjelder noen, ikke alle. Og innlegget var ikke til de som ser ned på andre, det var til de som står først i køen hver gang dugnadene blir delt ut. De som karver til seg hvert minste styrerverv og forventer at flere skal være like engasjert. 

Det kan være at foreldre må jobbe hver gang det er trening eller kamp, mange har dårlig råd. Så vær litt forsiktig med å sette karakter på folk, mange har rett og slett ikke mulighet  

Anonymkode: a3622...3f5

[AnonymBruker]

Puste og ånde er det samme. Det riktige uttrykket er "lever og ånder"

Anonymkode: 605a6...1cf

[AnonymBruker]

4 timer siden, TheGirlWhoWaited skrev:

Jeg er mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver her. 
Jeg hater dugnader, prøver det jeg kan for å unngå dem - men innser også at fritidsaktivteter i mange tilfeller krever en viss involvering. 

Har hatt barnevakt for voksenkvelder/fester/kjæresteturer osv siden barna var veldig små, klager lite på andre foreldre (hvis det ikke er snakk om åpenbar omsorgssvikt). 

Men klart, noen vil selvfølgelig fremheve seg selv, og sine fortreffeligheter - men jeg tror du er i overkant generaliserende i forhold til dette.

Har du barn selv?

Jeg vet at de fleste ikke liker dugnader, men alikevel stiller opp fordi man må noen ganger. Sånn er det å ha barn. Men jeg har også opplevd at en del foreldre nesten ikke klarer å vente til neste dugnad, og melder seg gjerne flere uker i forveien på neste dugnad.

Alle er forskjellige, jeg spurte etter en viss gruppe foreldre som jeg føler jeg beskrev bra nok i HI. At du ikke kjenner deg igjen i det jeg skriver betyr vel strengt talt at innlegget heller ikke var rettet mot deg. Hva mener du med generaliserende? Jeg beskrev mitt inntrykk av en gruppe mennesker jeg gjerne ville i kontakt med. Jeg ønsket å høre, og jeg føler at jeg har fått mange gode svar på det jeg spurte om. 

Anonymkode: a3622...3f5

[Gjest SykkelJenny]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personen du svarte er ikke trådstarter, jeg er. Ja, jeg får inntrykk av at flere "engasjerte mødre" ser ned på de som ikke er like engasjert. Men det gjelder noen, ikke alle. Og innlegget var ikke til de som ser ned på andre, det var til de som står først i køen hver gang dugnadene blir delt ut. De som karver til seg hvert minste styrerverv og forventer at flere skal være like engasjert. 

Det kan være at foreldre må jobbe hver gang det er trening eller kamp, mange har dårlig råd. Så vær litt forsiktig med å sette karakter på folk, mange har rett og slett ikke mulighet  

Anonymkode: a3622...3f5

Hadde det ikke vært for alle disse ildsjelene så hadde ikke barna deres hatt noen fotball, håndball, friidrett eller korps å delta på. 

[AnonymBruker]

Virker litt som at noen bare er sånn...!  

Anonymkode: 63c0f...26d