Dere som puster og ånder for barna

[Gjest Aye]

Jeg kommer aldri til å slutte å leve selv om jeg får barn! Hadde ikke holdt ut!

[bib_84]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at de fleste ikke liker dugnader, men alikevel stiller opp fordi man må noen ganger. Sånn er det å ha barn. Men jeg har også opplevd at en del foreldre nesten ikke klarer å vente til neste dugnad, og melder seg gjerne flere uker i forveien på neste dugnad.

Alle er forskjellige, jeg spurte etter en viss gruppe foreldre som jeg føler jeg beskrev bra nok i HI. At du ikke kjenner deg igjen i det jeg skriver betyr vel strengt talt at innlegget heller ikke var rettet mot deg. Hva mener du med generaliserende? Jeg beskrev mitt inntrykk av en gruppe mennesker jeg gjerne ville i kontakt med. Jeg ønsket å høre, og jeg føler at jeg har fått mange gode svar på det jeg spurte om. 

Anonymkode: a3622...3f5

Og hva er problemet med det? Hvis noen liker å delta på dugnader blir det jo mindre på oss som ikke liker det. Win-win kaller jeg det

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, bib_84 skrev:

Og hva er problemet med det? Hvis noen liker å delta på dugnader blir det jo mindre på oss som ikke liker det. Win-win kaller jeg det

Jeg bare lurer på hvorfor hvordan  Hvordan de kan få et "verdig liv" ved å kun leve gjennom barna (som ei annen mor så fint kalte det lenger opp). Jeg hadde ikke taklet et slikt liv, så jeg lurer på hva som driver disse iherdige menneskene. Supert at det livet gjør dem lykkelig, men jeg fatter det ikke. Jeg ville høre noen som kan forklare  og det er flere som har forklart det bra.

Anonymkode: a3622...3f5

[AnonymBruker]

11 timer siden, FrøkenMånestråle skrev:

Jeg gidder ikke å bruke lang tid på å skrive et innlegg som skal få deg til å forstå livets mysterierm kan du ikke bare akseptere at mennesker er forskjellige og setter pris på forskjellige ting.  Noen blir lykkelige av å reise verden rundt, andre av å styre rundt med barna, er ikke verre enn det.

TS ønsker å forstå. Hvorfor svarer du hvis du ikke vil gi henne svar på spørsmålet? 

Anonymkode: 61762...9e7

[Gjest Mythic]

Nå er det visst sånn at det er galt uansett hva man gjør. Går man for mye opp i barna sine, så får man pepper for det. Drister man seg til å stille spørsmål om det er innafor å ha barnevakt en natt eller reise på helgetur uten barna sine en sjelden gang, så får man så hatten passer her inne.

Som med alt annet i livet, gjelder det å finne en gylden middelvei her også. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det selv på min samboer.. Han er utslitt.. Ettermiddagene (hver eneste en, annenhver uke) går i å hive i seg middag, hoppe i bilen, kjøre på trening, være der, kjøre på kamp, så hjem, hjelpe til med lekser, så sovner han på sofaen 22.30.

Dette forventer mange at en skal leve for.. Hva slags liv er det, spør jeg?

Anonymkode: 4c339...24b

Hvorfor kan ikke du hjelpe med lekser isteden?

Anonymkode: 1288f...122

[Hundejente]

Jeg har i høyeste grad et eget liv, i tillegg til livet som mor. Jeg fester, trener, drar på ferie med venner eller samboer etc etc. Jeg er veldig glad for det livet jeg har. Samtidig misunner jeg litt dem som absolutt ikke har behovet for å leve så mye annet liv enn mammalivet, med barn, mann, familie, hus, og alt som følger med. Jeg tror på mange måter det er enklere. Jeg føler meg ofte dratt mellom de to "verdenene".

 

Det kan vel heller ikke forklares, det er bare sånn noen (vel, mange) har det. Og det er nok ikke sånn at de mister all interesse av å ta seg en fest idet ungen er ute, det er vel heller det at de har blitt lei av det livet og er veldig klar for å etablere og roe seg.

 

Det er ikke noe å skjønne, man må bare godta at andre lever et annet liv enn en selv.

[AnonymBruker]

Vi har to barn, eldste på 4 har spesielle behov. 

Før jeg ble gravid var jeg en partyjente, var alltid der det skjedde og levde ganske vilt og uansvarlig. Graviditeten kom som ett sjokk og jeg lovde mine single venninner dyrt og hellig at jeg skulle forbli den samme som jeg alltid hadde vært. 

Den tanken forsvant med en gang jeg fikk barnet mitt i armene... Alt annet føltes mindre viktig og da eldste var bare 8 mnd ble jeg gravid på nytt. 

Venninner fortsatte å invitere på alt mulig, jeg prioriterte bursdager og "store" ting, det føltes bare ikke verdt det å ødelegge dagen etterpå med å være fyllesyk. Man kan ikke ligge på sofaen å spise junk når man har unger, uansett hvor dårlig man blir. 

Jeg prioriterer å være med barna mine, fordi jeg har lyst, tiden kommer tidsnok der de flyr rundt med venner og ikke har lyst til å sitte å kose med mamma lengre. Jeg er ute i blandt men med dagen derpå i tankene og uten å være på jakt, er mye av gleden drept. 

Når det gjelder reising så har jeg lyst til å ha barna med fordi jeg vil at de også skal få oppleve ting, vi har tatt en weekendtur en gang alene der barna var hos besteforeldre og jeg så langt etter alle småttinger på alder med mine egne. Jeg har blitt moren jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli, faktisk hadde jeg ikke tenkt å få barn, og selv når de går meg på nervene er jeg latterlig glad for at jeg har dem.

Mulig det blir annerledes når de blir eldre, men jeg håper at jeg alltid kommer til å finne glede i å være sammen med barna og at de ønsker å ha meg med på kamper o.l. 

Anonymkode: 505fa...057

[FrøkenMånestråle]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS ønsker å forstå. Hvorfor svarer du hvis du ikke vil gi henne svar på spørsmålet? 

Anonymkode: 61762...9e7

Jeg har gitt mitt svar  Man kan ikke alltid få svaret man vil ha.

[Meline37]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange av dere har liksom kapitulert etter at dere fikk barn. Dere gjør aldri voksenting lenger, tar aldri en fest, drar aldri på ferie uten barna, skaffer aldri barnevakt så dere kan ha en alenekveld uten barna. Jeg får inntrykk av at barna er kilden til trygghet og lykke, og ikke livet, ektefelle og familie. Gledene i hverdagen er dugnader med fotballaget til barna, få lov å se på hver eneste trening barna har, kjøre land og strand rundt for å stille på kamper, sitte i foreldremøte-styret og fotballstyret og arrangere dugnader og kakebaking på kryss og på tvers. 

Jeg forstår ikke dette, men prøv gjerne å forklar meg. Hvorfor alt av liv går til barnet og alt annet blir uviktig? Hvorfor er dugnad så moro? Hvorfor mener mange av "dere" at foreldre som ikke er like engasjert i barnet, som dere er, er dårlige foreldre?

Det har vært flere tråder som omhandler temaer som "foreldre stiller ikke på dugnad, bør jeg kaste ut barnet av laget?" "Jeg ønsker å være med på hver eneste trening, men ender alltid opp med å fylle opp bilen med andres barn i tillegg" Hva foregår i hodene deres? Hvorfor må alle foreldre på død og liv være like engasjerte som dere? Er man en dårlig forelder bare fordi man også har et voksenliv?

Jeg forstår virkelig ikke, opplys meg..

Anonymkode: a3622...3f5

Da jeg fikk barn så ble det sånn at jeg brukte all min tid på barna helt til barna var tenåringer. Hadde litt avslapping for meg selv og, men det gikk stort sett i å engasjere seg i familielivet. Det er først nå i senere tid at jeg har fått mer tid til meg selv. Men jeg likte å prioritere tiden til barna. Det er koselig. Men anbefaler deg å ha et voksentliv i tillegg. Man trenger det, og det har barna godt av.  

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare lurer på hvorfor hvordan  Hvordan de kan få et "verdig liv" ved å kun leve gjennom barna (som ei annen mor så fint kalte det lenger opp). Jeg hadde ikke taklet et slikt liv, så jeg lurer på hva som driver disse iherdige menneskene. Supert at det livet gjør dem lykkelig, men jeg fatter det ikke. Jeg ville høre noen som kan forklare  og det er flere som har forklart det bra.

Anonymkode: a3622...3f5

Har du ikke tenkt over at for noen så er dette selve lykken? Jeg føler meg lykkelig når jeg ser barnet har det bra. Ellers fester jeg når barnet er hos sin far, men aldri ellers. Jeg bruker ikke barnevakt, og hadde kun behov for det da jeg studerte med barn som ikke matchet åpningstidene til sfo. Jeg trives med å sitte hjemme, pusle med ting her, samtaler med barnet og vennene til barnet etc. Jeg blir glad av det. Vennene mine treffer jeg de helgene det er fest og barnet skal til faren sin. Men jeg kunne ALDRI dratt på ferie uten barnet mitt. Ferie for meg = familietid. Barnet er en del av familien. Kjærestetid kan man ha i hverdagen, jeg synes mer synd på de som må ta barnefrie kvelder, helger og ferie for å ha tid sammen. Min eks og jeg brukte alltid en time hver dag hvor si sa at vi "Hvilte" på rommet. Da låste vi døren, snakket, koste, sov eller hadde sex. Vi dusjet også sammen hver eneste gang, morgen eller kveld. Dermed fikk vi et kvarter alene sammen da også. Og barnet er jo borte hos venner, har venner på besøk, leker ute etc. Hvorfor skal man ikke tenke på det som voksentid? 

Anonymkode: 84011...da2

[AnonymBruker]

Tror det handler om at folk er forskjellige. Noen går veldig opp i det å være mor eller far ( som kan være vel og bra ), men det kan og bli for mye den veien, og jeg stusser litt ved de som sier de aldri har behov for egentid mer, at barna alltid skal være med på ting som ferier o.l.  Jeg tror at barn også har godt av å se at voksne har et eget liv. Tror noen voksne med barn har et "sykelig" behov for å ha noen rundt seg til enhver tid, at det handler mye om og ikke være alene. Mens de som trenger egentid har et større behov for alenetid, og kjærestetid uten barn, da det er en forskjell på å være med eller uten barna. De som alltid har med barna, har kanskje ikke utviklet seg selv og vil kanskje aldri gjøre det, mens de som har et sterkt behov for egentid, trenger å fordøye, trenger å reflektere, trenger å være alene for å utvikle seg selv, da de og har andre visjoner i livet sitt.

Anonymkode: 1cec9...319

[Meline37]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange av dere har liksom kapitulert etter at dere fikk barn. Dere gjør aldri voksenting lenger, tar aldri en fest, drar aldri på ferie uten barna, skaffer aldri barnevakt så dere kan ha en alenekveld uten barna. Jeg får inntrykk av at barna er kilden til trygghet og lykke, og ikke livet, ektefelle og familie. Gledene i hverdagen er dugnader med fotballaget til barna, få lov å se på hver eneste trening barna har, kjøre land og strand rundt for å stille på kamper, sitte i foreldremøte-styret og fotballstyret og arrangere dugnader og kakebaking på kryss og på tvers. 

Jeg forstår ikke dette, men prøv gjerne å forklar meg. Hvorfor alt av liv går til barnet og alt annet blir uviktig? Hvorfor er dugnad så moro? Hvorfor mener mange av "dere" at foreldre som ikke er like engasjert i barnet, som dere er, er dårlige foreldre?

Det har vært flere tråder som omhandler temaer som "foreldre stiller ikke på dugnad, bør jeg kaste ut barnet av laget?" "Jeg ønsker å være med på hver eneste trening, men ender alltid opp med å fylle opp bilen med andres barn i tillegg" Hva foregår i hodene deres? Hvorfor må alle foreldre på død og liv være like engasjerte som dere? Er man en dårlig forelder bare fordi man også har et voksenliv?

Jeg forstår virkelig ikke, opplys meg..

Anonymkode: a3622...3f5

Jeg husker at meg og min ekssamboer gikk veldig opp i rollene våre. Men vi hadde altfor lite tid sammen alene, og det er viktig det og. Men vi hadde det fantastisk sammen med barna våre. Utrolig mange fine minner. 

Det er en opplevelse å få barn, og tiden med dem er den mest verdifulle tiden jeg har hatt i mitt liv. Men når mine barn får barn igjen, så vil jeg anbefale dem og huske voksenlivet itillegg, for jeg glemte litt meg selv iblant. Men barna er uansett gull verdt, og alt!  

[AnonymBruker]

Skrev nettopp, men må få kegge til : jeg stusser over dere som skriver at dere festet tidligere, ja "levde ut" og har derfor, som dere skriver , ikke behov for det lenger. Dette understreker bare poenget mitt i at dere stopper å utvikle dere selv etter at dere har fått barn ( det gjelder dere som så og si aldri er uten barna lenger ). Man utvikler seg hele livet, så å si det sånn, blir for meg veldig rart, og jeg skjønner det ikke. Noen stopper tydeligvis opp å utvikle seg, og det var nok det ts mente, at endel med barn lever og ånder kun for barna, de slutter å utvikle seg selv. 

Anonymkode: 1cec9...319

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skrev nettopp, men må få kegge til : jeg stusser over dere som skriver at dere festet tidligere, ja "levde ut" og har derfor, som dere skriver , ikke behov for det lenger. Dette understreker bare poenget mitt i at dere stopper å utvikle dere selv etter at dere har fått barn ( det gjelder dere som så og si aldri er uten barna lenger ). Man utvikler seg hele livet, så å si det sånn, blir for meg veldig rart, og jeg skjønner det ikke. Noen stopper tydeligvis opp å utvikle seg, og det var nok det ts mente, at endel med barn lever og ånder kun for barna, de slutter å utvikle seg selv. 

Anonymkode: 1cec9...319

Jeg stusser over at du mener å feste er å utvikle seg selv? Jeg mener de som fester hardt hele livet er de som slutter å utvikle seg, de sitter liksom fast i ungdommen. 

Hvorfor mener du man stopper å utvikle seg med barn? Det er da ingenting som lærer en mer om sine egne grenser og reaksjonsmønster som det å ha barn. Det empatiske utvikler seg, ansvarsbevissthet, evnen til å sette noen andre foran seg selv, takle ekstreme situasjoner (leve med 0 søvn osv) det å glede seg over andres fremskritt, en haug med erfaringer man ellers aldri ville fått... Regner med du ser hvor jeg vil?

Ja man utvikler seg hele livet, å få barn stopper på ingen måte det. 

Anonymkode: 505fa...057

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg stusser over at du mener å feste er å utvikle seg selv? Jeg mener de som fester hardt hele livet er de som slutter å utvikle seg, de sitter liksom fast i ungdommen. 

Hvorfor mener du man stopper å utvikle seg med barn? Det er da ingenting som lærer en mer om sine egne grenser og reaksjonsmønster som det å ha barn. Det empatiske utvikler seg, ansvarsbevissthet, evnen til å sette noen andre foran seg selv, takle ekstreme situasjoner (leve med 0 søvn osv) det å glede seg over andres fremskritt, en haug med erfaringer man ellers aldri ville fått... Regner med du ser hvor jeg vil?

Ja man utvikler seg hele livet, å få barn stopper på ingen måte det. 

Anonymkode: 505fa...057

Jeg mente absolutt ikke at å feste er å utvikle seg, men poenget mitt var at flere her skriver som om de lever i en "hule" med mann og barn, og titter sjelden utenfor den hulen, bortsett fra når de er på jobb, når de leverer barnet på barnehage eller skole, når de kjører hit og dit på fritidsaktiviteter...Som om de slutter å se rundt seg, møte nye mennesker i livet sitt, nye venner, en ny hobby, evt utvikling av sitt potensiale, en ny inspirasjon! 

Anonymkode: 1cec9...319

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mente absolutt ikke at å feste er å utvikle seg, men poenget mitt var at flere her skriver som om de lever i en "hule" med mann og barn, og titter sjelden utenfor den hulen, bortsett fra når de er på jobb, når de leverer barnet på barnehage eller skole, når de kjører hit og dit på fritidsaktiviteter...Som om de slutter å se rundt seg, møte nye mennesker i livet sitt, nye venner, en ny hobby, evt utvikling av sitt potensiale, en ny inspirasjon! 

Anonymkode: 1cec9...319

Har aldri møtt så mange nye mennesker som etter jeg fikk barn (og begynte å følge dem opp på fritidsaktiviteter). Man blir ganske så godt kjent med andre foreldre i barnehagen, skolen, naboer, og ikke minst på dugnad  fotball, ridning, alpint, musikk, teater, FAU .. Det er jo nettopp nye venner og nye interesser man får? 

Anonymkode: 22168...e69

[AnonymBruker]

Svar:

Når du får barn,  vil du forstå 😊

Anonymkode: a7f96...1d0

[LindaM]

Det kommer jo helt an på hvilke utfordringer man har med barna. Og ikke minst muligheter for barnevakt. Har man to sett med besteforeldre rundt hjørnet, så åpner der seg flere muligheter fir barnevakt. Mine barn sover dårlig på nettene, og jeg liker ikke at andre skal måtte slite seg gjennom våkenetter og grytidlig morninger. Innimellom er det såklart greit. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skrev nettopp, men må få kegge til : jeg stusser over dere som skriver at dere festet tidligere, ja "levde ut" og har derfor, som dere skriver , ikke behov for det lenger. Dette understreker bare poenget mitt i at dere stopper å utvikle dere selv etter at dere har fått barn ( det gjelder dere som så og si aldri er uten barna lenger ). Man utvikler seg hele livet, så å si det sånn, blir for meg veldig rart, og jeg skjønner det ikke. Noen stopper tydeligvis opp å utvikle seg, og det var nok det ts mente, at endel med barn lever og ånder kun for barna, de slutter å utvikle seg selv. 

Anonymkode: 1cec9...319

Jeg er til dels enig med deg. Det er også dette jeg tenkte litt på når jeg la ut tråden. Man slutter å utforske seg selv og sitt eget potensiale. Man legger om livet så det føyer seg innunder hva som er best for barnet. Det er mitt inntrykk. Mange legger kansje drømmene på hylla, eller glemmer de da barnet er altoppslukende. Så istede for å dyrke seg selv og egne interesser så dyrker man barnet. Men som hun andre som svarte deg så  utvikler man seg jo som forelder og, men det blir jo gjerne innenfor en "liten sjanger" som er "foreldrerollen". Et emne med flere temaer, men fortsatt bare et lite emne kontra f eks å bytte arbeidsbransje, starte å studere noe helt nytt, jorda-rundt-reise, investeringer, jobbe utenlands, utvikle et produkt, bli god i en hobby osv.. Man glemmer helt sin egen mestringsfølelse, det er barnets mestringsfølelse som blir viktig. Selvfølgelig blir foreldrerollen hva man gjør det til, sånn er det jo med alt. Men det er så utrolig mye mer man kan bruke livet til, hvorfor er det noen som "bare blir en forelder"..? 

TS

Anonymkode: a3622...3f5